Koral

Suzanne

BRĂ˜GGER

Koral Roman

Oversatt av Trude Marstein

© Suzanne Brøgger og Gyldendal 2017 © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Koral Oversatt fra dansk av Trude Marstein Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsillustrasjon: Privat | Joachim Ladefoged Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Sabon 11|15 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

Koral er en forkortet og nykomponert utgave av de tre føljetongbindene Crème Fraiche, Ja og Transparens.

Sitatet fra Tonio Krøger av Thomas Mann på side 299 er hentet fra Per Qvales oversettelse til norsk (Gyldendal, 2015). Sitatet fra Den afrikanske farmen av Karen Blixen på side 318–319 er hentet fra Trude Marsteins oversettelse av boka (Gyldendal, 2011).

ISBN: 978-82-489-2324-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Når jeg er nede på jorden, roper jeg til fuglene: «Fly, fugler, for fanden. Denne jorden er ikke beregnet på oss mennesker!» Jeg tenker aldri over hvorfor det er godt å fly, det bare undrer meg at ikke andre mennesker ønsker å være med og fly. Hvis jeg noen gang skal lande, blir det kun på gjennomreise. Jeg må ikke la meg besnære av noe. Hvis jeg skal være der som en fugl eller seile på den som et skip. På overflaten, på overflaten. Overflaten har alt, det er ikke noe å hente på bunnen, ikke annet enn ren innbilning.

Det går dyr i dype dammer … La dem gå!

Kun et knust hjerte er helt.

Hasidisk ordspråk

J A K T E N PÅ E N pelshatt hadde vært et dødsdømt pro-

sjekt. I tillegg til tatoveringen var det noe jeg gjerne ville ha i Jerusalem, en «streimel», nærmere bestemt en svart fløyelshatt med bred pelsbrem. Og byen var full av dem, det vrimlet av menn med ørelokker og pelshatter, så det var vel bare et ord, men hvilket?

Jeg ba herr Silke om å hjelpe meg, for vi skulle til Mea Shearim, som minner om en polsk landsby fra århundreskiftet plantet ut i en gul levantinsk ørken, der kvinnene anmodes skriftlig om å være tekkelig kledd fra topp til tå.

Det er som å dra til Manchester etter kull, bare lettere!

Gatene er fulle av menn som alle bærer denne ettertraktede hatten på hodet. Herr Silke sier at det enkleste ville være å bare løpe etter en mann og rive hatten av hodet på ham og så løpe alt det den svarte afghanske mannsdrakten min kan tåle. Og den kan tåle mye, siden den er designet slik at det er rikelig med plass i den til å føde en profet … Vi stanser flere standspersoner på gata med bøker under armen og spør om veien til forretningen med pelshatter, men får unnvikende svar, som om det var heroin vi var ute etter. I beste fall, i de mest imøtekommende tilfellene, blir det spurt hvem hatten er tiltenkt.

Og herr Silke svarer at han skal sende den til sin religiøse bror i London. Da blir det spurt hvilken synagoge herr Silkes religiøse bror i London er tilknyttet. I dette ortodokse kvarteret med de lave, hvite østeuropeiske husene 7

under den kvelende arabiske kamsinen regnes visst ikke herr Silke som en ordentlig jøde. Og det som er «galt» med ham, er tydeligvis innlysende for en rettroende, men for subtilt til at jeg kan få øye på bristen. Både faren til herr Silke, som var dameskredder, og moren hans var fullblods jøder ut fra genetiske, religiøse og nazistiske kriterier. Men her i Mea Shearim er det noe usynlig som mangler, eller kanskje det er noe kjettersk som lyser?

Da vi klarer å komme i snakk med litt mer kommersielle folk, som for eksempel juveleren på markedsplassen, får vi vite at pelshatter ikke er til salgs i butikk i det hele tatt, at de må kjøpes privat etter solnedgang enten hos Moshe Teubel eller herr Klein, som begge er flittige Talmud-lesere og som tilbringer dagen med å studere de hellige skriftene, før de kanskje ekspederer en pelshatt utpå kvelden. Og sant nok, i portrommet i Mea Shearim nr. 59, der Moshe Teubel bor, henger det et skilt: «Treffes mellom kl. 19 og 20» på den malte tredøra med hengelås. På trappa ligger det gamle kålhoder, men i en nisje i muren står det en stabel med svarte hatteesker med forkrommede låser og noen få pappesker, og da visste vi at vi var på riktig sted.

Siden klokka bare var rundt to, og Moshe Teubel ikke var å treffe før klokka sju, prøvde vi for sikkerhets skyld å oppsøke herr Klein i tilfelle han ikke studerte Talmud den dagen, men gjerne ville ekspedere en hatt.

Jo nærmere man kommer det indre av kvarteret, jo smalere blir gatene, og jo bredere blir kvinnene. For å finne herr Klein må vi inn i mange hus hos mange kvinner på kjøkkener, alle sammen har tørklær på hodet, som de rister på. Bein har de ikke, disse er rett og slett blitt 8

avskaffet til ære for Gud. Herr Silke påstår at konene skjelver av frykt over å se meg, et vesen fra nordisk mytologi, kjempehøyt, materialisere seg på kjøkkenet deres.

Juveleren fra markedsplassen kunne kanskje skaffe oss en brukt …

– Kom tilbake i morgen, hadde han hvisket og sett seg om til alle kanter, slik at ingen skulle fatte mistanke. Selv en handelsmann var tilbakeholden, hva pokker var det med de pelshattene?

Mot slutten av uka vender vi tilbake til Mea Shearim.

Klokka er mellom sju og åtte; Moshe Teubel må ha lukket boka for i dag og åpnet butikken. Jeg har på meg den svarte mannsdrakten igjen, hver millimeter hud er totalt tildekket, med unntak av tærne, som føles så selvlysende i sandalene, så obskønt kroppslige, etter uttrykket til hattemennene å dømme, da de for å unngå blikket mitt fester det tvungent på de nakne tærne mine, som ser ut som de vokser og vokser og mer og mer ligner på en rekke rosa griser, selv om jeg krummer dem.

Det er lys i portnerboligen til Moshe Teubel! Herr Silke og jeg går inn, og overalt ligger det pelshatter med reve-, mink- og sobelbremmer, hatter i stabler, hatter i esker, hatter hengt opp på veggen, hatter hulter til bulter, vi er i paradis! Moshe Teubels bolig var et skjult eldorado.

Her fra steinrommet hans i porten utgikk på hemmelig vis alle pelshattene som det vrimlet av i hele landet.

Et par ynglinger med vridde ørelokker vurderer et par pelsreparasjoner, og jeg står i porten og lurer på hva de stakkars mennene som ikke har naturlig anlegg for krøller, gjør? For jeg hadde sett et så ynkelig eksemplar noen 9

dager tidligere med to strittende ørelokker, og det så så vanvittig komisk ut at jeg var sikker på at det var noe som kunne få deres ellers så blaserte Gud til å more seg.

Sannelig to uortodokse ørelokker.

Moshe Teubel selv, kledd i langt og svart og med stålgrå, tykke, krøllete ørelokker, var ikke født i går. Om han nå var vismann, lurendreier, slakter, forsanger eller omskjærer, så ble man nesten usynlig for blikket hans, som ikke engang tok seg bryet med å være mistroisk.

– Om det var til teaterbruk? sa han bare, uten å nedlate seg til å se rett på herr Silke. Vi rett og slett stinket og oste av kjetteri i all vår uskyld.

– Ja, jo, svarte herr Silke, «den falske jøden», som med ett ble femten år gammel, og med kinn som straks ble rosa vis-à-vis herr Teubel.

– Det er til den religiøse broren min i London, stammet herr Silke, mens jeg omhyggelig skjulte tærne mine under et bord og resten av min person bak to tusen års uantastelig tradisjon.

Moshe Teubel ville vite navnet på den synagogen herr Silkes bror i London var tilknyttet, og han ville vite navnet på den gata broren bodde i. Men ingenting av dette kunne herr Silke svare på av den gode grunn at han ikke hadde noen religiøs bror i London, ei heller en vantro, herr Silke hadde ingen søsken overhodet. Men for at han ikke skulle miste verdigheten og bli avslørt som løgner for åpen scene foran alle pelshattene, fastsatte herr Teubel bare prisen på en hatt til tolv tusen pund, og det er det ikke noe som koster i Israel – bortsett fra Spitfires og Phantoms. Fra markedsjuveleren visste vi at en splitter ny hatt kostet maks fire tusen. Herr Silke bukket, og jeg 10

forlot herr Teubels bolig som herr Silkes skygge, blafrende av det idiotiske overmotet i å ha villet gå med pelshatt.

Mens det åpenbart var et fordekt og suspekt prosjekt å få en hatt på hodet, viste det seg å være like lett som å klø seg bak å få en vinge på hælen.

Det hadde tatt meg noen uker å spore opp herr Silke, for selv om han har en adresse, så bor han på et sted der posten aldri kommer fram. Grunnen han bor på, tilhører de gresk-ortodokse, som han har anlagt sak mot fordi de flere ganger har forsøkt å kaste ham ut. Han bor i det gamle grenselandet mellom Israel og Jordan mellom to bysantinske søyler, der jeg så ham for første gang på ti år etter å ha gått inn gjennom portalen med englevingene over de geistliges jord, der ville hunder ferdes. I det fjerne så jeg herr Silke, typisk for ham, stå bøyd over en liten arabisk jente som enten var syk eller fattig. Han var selvfølgelig i ferd med å gi henne en liten dukke, slik han en gang hadde gitt meg trillinger av porselen fra Mandatperioden. Ja, tenkte jeg, herr Silke er framoverbøyd, ikke bare av statur, men av natur. Det var de store ørene og øynene som trakk ham framover i et fysisk uttrykk for utvidet oppmerksomhet. Før i tiden hadde jeg feilaktig oppfattet ham som pukkelrygget, men det så jeg nå at han ikke var, og på lang avstand så jeg at kroppen viste gjenkjennelse, selv om han er nærsynt.

Jeg fortalte ham med en gang at jeg hadde gått opp på Masada-klippen langs Slangestien etter å ha vært gjennom Judea-ørkenen, der det sies at to tigere holder til, noe som jo er tilstrekkelig. Og at jeg nå forsto det gamle uttrykket «Og det ble lyst», sånn pang, for det blir nemlig 11

lyst før sola står opp, virkningen går forut for årsaken, kausaliteten kunne gå og legge seg, noe som stemte fullstendig overens med alle mine erfaringer, selv om fjellene i Jordan over Dødehavet burde ha vært røde av blod. I stedet var ørkenkraterne blå, og jeg la meg til å sove på toppen av fjellet i den blå månetimen før daggry, helt til fluene støyet som et helt diskotek foran ansiktet mitt og vekket meg med sola. Men jeg nektet fremdeles å gå ned. Herr Silke fortalte, typisk, at han også hadde besteget Masada, den hellige selvmordsklippen, det viste seg bare at han hadde tatt feil av klippen og hadde gått opp på fjellet ved siden av i stedet.

Da jeg må tisse, kommer herr Silke straks med et vokslys dryppet fast på et fat, fordi det er bekmørkt dit jeg skal, bakerst i steinrommet under bølgeblikket.

– Vil du ha røkelse også? spør han mens jeg balanserer med lyset.

– Bare hvis du synger til.

Steinrommet hans er fremdeles fylt med små dukker, dingser og duppeditter. Det er hender på veggen og et stikk av keiserinnen av Abessinia, som i motsetning til forgjengeren sin ikke var spedalsk og derfor ikke drakk blod. På veggen står det skrevet to teaterstykker, og herr Silke vil gjerne oppføre det ene i New York, det om Mr. Charlie og stolen. Handlingen går ut på følgende: Mr. Charlie vet ikke hva en stol er. Herr Silke er blitt invitert til New York den dagen diktene hans kommer ut, og de heter The Punished Land, fordi det landet Gud åpenbarte seg i, åpenbart ikke tåler å bli bebodd av mennesker. Kanskje til nød av sauer og geiter, hyrder og beduiner, men for guds skyld ikke av elektroingeniører og professorer i 12

kjernefysikk. Det andre teaterstykket som står skrevet på veggen, handler om en engel som har stjålet ti sekunder av Mr. Charlies liv, så derfor er Mr. Charlie ti sekunder på etterskudd med alt. Herr Silke viser meg hvordan Mr. Charlie forsegler et brev med en kleshenger, og han viser meg dukkehuset sitt, som har hank så man kan reise med det som en veske, for det er et reisedukkehus.

I rokokkodagligstua har han plassert en liten bjørn på en gullstol. Herr Silke spankulerer rundt på steingulvet med sandaler og den slitte tweedjakken, med de grå, viltre krøllene og med dukkehuset i hånden som eneste bagasje og later som om det er tollen på Kennedy han går gjennom. Jeg lar ham passere. For ti år siden trodde jeg han var sytti, nå overrasker han meg ved å si at han akkurat har fylt femti. Huden hans er ferskenfrisk, og øynene store og uskyldige, slik de er på kunstnere, helgener, gærninger og store syndere. Han har ennå ikke lært seg å røyke sigaretter, noe som imidlertid heller ikke har fått ham til å slutte. Han spisser munnen krampaktig for å få sigaretten til å passe i åpningen, men skjønner ikke hvordan han skal suge på den, så den blir våt til midt på og slukner fort. Men herr Silke sier aldri nei til en sigarett. Askebeger har han også, i dukkehusstørrelse; det forestiller enten en konkylie eller et kvinnekjønn. Men denne gangen tar jeg ikke feil av uskylden hans, denne gangen forveksler jeg den ikke med enfoldig godhet. På tross av herr Silkes grenseløshet kan man ikke behandle ham som om han manglet integritet, for den er nettopp også grenseløs! Den gangen han slo meg eller dasket meg rasende over munnen og spyttet på meg med de skummende leppene sine, hadde jeg visst uten å 13

være klar over det behandlet ham som en lus. Og likevel, vent æ bæt naw. Jeg hadde nok latt ham vente på meg en dag eller to, men det var fordi jeg var i Gaza, og jeg hadde sagt klart ifra om at han ikke skulle vente, fordi jeg ikke visste når jeg kom tilbake. At han likevel hadde stått og ventet noen dager på hotellet, var jo ikke noe jeg kunne forhindret, og at jeg deretter troppet opp med en amerikansk omskåret spion fra Kairo, hadde jeg ikke trodd ville sjenere herr Silke, som jeg forholdt meg til på en ganske spesiell, enestående måte. Slik trodde jeg det måtte være, selv om jeg aldri forsto det helt. Jeg forsto hverken hvorfor han slo meg, eller hvorfor han stjal det kysset på munnen fra meg i den armenske avdelingen av Den hellige gravs kirke. Jeg var helt forbløffet; jeg kunne rett og slett ikke begripe hvorfor han stjal det kysset. For det var vel neppe som trøst for at jeg hele tiden støtte hodet mot etiopiernes lave skurdører med hengelåser, til tross for at jeg faktisk gikk med hodet konstant bøyd? Etiopierne var sannelig ikke blitt avspist med den beste plassen i kirken, der oppe på det brennhete taket, men kanskje den rimelige harmen deres ble til å leve med etter at de fikk rettet den mot kopterne i den berømte disputten om «bruksretten til trappa». Denne striden om trappa hadde pågått siden 1837, men en dag for ikke så lenge siden hadde etiopierne, som et nytt trekk i kampen, skiftet ut låsen mens kopterne holdt gudstjenesten sin nede i kirken, slik at de ikke kunne komme opp igjen den trappa som de i over hundre år hadde hevdet var deres. Og da brøt det ut krig mellom etiopierne og kopterne oppe på taket av Den hellige gravs kirke. Kopterne 14

kastet steiner, og israelske soldater troppet opp på taket med maskinpistoler for å holde fred.

Blodet steg opp i ansiktet på herr Silke mens han så ned i bakken da jeg fortalte ham om ærendet mitt i byen.

– Det er fordi jeg har lest historien din, sa jeg.

– I så fall vil jeg også bli tatovert, erklærte han galant, som om det var en hanske jeg hadde kastet. Jeg hadde aldri drømt om at også herr Silke ville ha tatovering, jeg hadde virkelig ikke forventet det av ham, men nå hadde jeg plutselig følelsen av at han ville gjøre det utelukkende for min skyld, eller for romantikkens, og ingenting var fjernere når det gjaldt prosjektet mitt. Endelig spurte han hva slags tatovering jeg hadde tenkt meg, og jeg svarte uten å nøle. En vinge på hælen. Da herr Silke stusset over hvor sikker jeg var, begynte jeg å begrunne drømmen ved å sitere diktet av Z. Jeg merket tydelig at herr Silke ble opprørt. Det barnlige sinnelaget hans gjorde ham forvirret med hensyn til om jeg ville ha tatovering på grunn av historien hans eller på grunn av diktet til Z, og det var komisk hvor viktig dette var for ham. At det i stedet fantes en tredje grunn, sa jeg ikke da, men lot ham være i den enkle, snevre tvilen.

Det var kaldt i steinrommet om kvelden, så herr Silke dekket seg med en gammel frakk som Saul Bellow hadde etterlatt – en ordentlig «vendekåpe» med kordfløyel, tynnslitt i kragen, til teaterbruk, og en poplinside til morderbruk, «But I don’t think he ever used that side», forklarte herr Silke. Det verste ved den morderfrakken var imidlertid at herr Silke hadde mistet merkelappen i nakken.

15

– Det var det beste ved den frakken, sukket han, – den var italiensk.

Herr Silke er den eneste jeg kjenner som har gått til sak mot forsvarsdepartementet – og vunnet! To ganger har han anklaget hæren for å ha angrepet helsen hans med sykdom til følge på grunn av militærtjenesten.

– Hva gjorde du under krigen?

– Under hvilken krig?

Herr Silke ville kun snakke om Yom Kippur-krigen, for den hadde han sluppet unna. – Jeg studerte dukketeater.

Jeg hadde noen bøker om dukketeater jeg måtte gjennom.

Han hadde møtt en annen dikter på veien, som også hadde sluppet, og den ene dikteren hadde sagt til den andre: – Jeg reddet livet mitt!

Og de mente ikke livet i forhold til å dø, men et viktigere liv: måten å leve på. Men den andre dikteren hadde bare våget å uttale seg på denne måten fordi det var herr Silke han sto overfor. For i Israel er det kun sinker, tilbakestående og åndssvake som ikke går i krigen. Og de gamle sårede soldatene blir enda mer såret over å bli diskvalifisert, det er ydmykelsen over å bli holdt «utenfor» på linje med kvinner og barn. Derfor er det kun idioter som våger å si at de spilte dukketeater under krigen.

Men slik er altså herr Silke, og det var nok derfor han fablet om å få tatovert en labyrint på hånden. Eller en rustrød spiral. For labyrintene hadde han støtt på i taket av et maltesisk tempel fra mytisk matriarkalsk tid; han hadde til og med tatt på dem, og de var så fuktige i kalken at den røde fargen smittet av på pannen hans så han så såret ut, men det gledet ham voldsomt å bli smittet 16

med spiraler og labyrinter, så derfor ville han nå ha en på hånden som skulle vare evig.

Da vi gikk forbi den russiske kirken i nærheten av Via dolorosa på vei for å finne den koptiske tatovøren, betrodde herr Silke meg at han hadde vært forelsket i en russisk nonne av aristokratisk avstamning ved navn Gabriela. Han kjente henne riktignok ikke, men én gang hadde hun sendt ham et så ironisk blikk at han aldri glemmer det, mens hun satt ved inngangen til kirken og samlet inn penger. Siden hadde han fulgt henne på avstand.

Hun mestret den gamle glemte ikonteknikken i tjuefire karat gull. Og derfor var de andre nonnene – flere av dem arabiske, som bare snakket dårlig russisk – misunnelige på henne, og de sendte henne falliske fetisjer for å plage henne. Til slutt hadde hun bedt priorinnen om tillatelse til å reise til et kloster i Hellas, og hun reiste også – selv om hun aldri fikk tillatelsen. Da vi gikk inn i kirken for å spørre etter søster Gabriela – for sikkerhets skyld – kom et vagt svar om at hun både var der og ikke var der, som om vi hadde spurt om noe uanstendig. Kanskje Gabriela var til stede i den forstand at hun aldri hadde fått reisetillatelse, og hun var ikke der fordi hun likevel hadde reist. Vi så bort på den hedenske Afrodite-statuen som kirken hadde vært så lettsindig å huse siden tidenes morgen – som en henslengt bemerkning – og vi lo i smug. Herr Silke husket fremdeles en nonne som en gang hadde sendt ham et elskovsfullt øyekast mens hun var i ferd med å rulle sammen et gulvteppe i kapellet – og det så ut som hun helst ville ha rullet herr Silke også. Altså ifølge herr Silkes gjenfortelling.

17

Enda en gang – ti år etter – befant vi oss i etiopiernes kvarter på taket av Den hellige gravs kirke etter å ha besteget stridens trapp, men nå så det ikke ut som om herr Silke hadde tenkt hverken å slå eller kysse meg, selv ikke da jeg igjen slo hodet mot en av de lave dørkarmene. En lang stund ble vi sittende overfor et forgylt cyklamenfarget biskopsete midt i en flokk lyse turister samt en guide som snakket finsk, alt mens en mørk etiopisk prest messet på et ukjent språk fra en lukket bok.

Da vi var blitt lukket inn og ikke kunne komme noe sted, hvisket herr Silke til meg om Hermes, gudenes sendebud, som førte sjelene inn i udødeligheten, og som for til Hades med meddelelsen til Orfeus, og han hvisket at Hermes hadde en vinge på foten … Og jeg hvisket og spurte hvilke farer han trodde var forbundet med en vinge på hælen, og han svarte: – Du vil bli mer bundet.

– Men av hva?

– Av hva det nå er du er forbundet med.

Vi oppsøkte kopteren Razouks bolig bak tusen små dører i en labyrint av smale trapper med utsikt til en bibelsk brønn, som nå var losseplass. Men det viste seg at Razouk var død, og at sønnen hadde overtatt forretningen, fortalte en gammel kone på halvt arabisk. Og det viste seg at sønnen, en forretningsmann med skurkaktig utseende i blå dress med moderne langsynte brilleglass, sto i butikken sin i Dung Gate, der han solgte falske ikoner og fernisserte Kristus-kors. Jeg var ikke særlig ivrig etter å la ham sette kniven i foten min, men Razouk jr. var mer enn villig til å utføre en tatovering hvilken dag som helst, 18

klokka ni om morgenen, før han åpnet ikonsalget. For en merkelig by: En pelshatt, som gatene vrimlet av, er ikke til å oppdrive, men en vinge på hælen er bare bukk og skrap og ja-så-gjerne-det-skulle-vel-ikke-også-væreet-påskelam-på-brystet, lille frøken? Razouk-slekten var et gammelt koptisk tatoveringsdynasti i Jerusalem, men nå så det ut til at tatoveringen etter hvert hadde blitt en underavdeling av de falske ikonene.

Mr. Razouk jr. viste oss en kostbar skinninnbundet bok om slektens kunst og kyndighet. Før i tiden var det like utenkelig å unngå en tatovering i den hellige stad som det i dag er å la være å fotografere hva som helst du får øye på under en reise.

– En tatovering er evig, annonserte den unge Razouk som et forretningsslagord. Han kunne like gjerne ha reklamert med det evige liv, som han tilfeldigvis hadde borte i skuffen – i sølv.

– En tatovering er evig, gjentok han, mens vi bladde gjennom de gamle motivene: lam og løver, engler og oppstandelse. Oppstandelsen var et ganske innviklet motiv, som jeg derfor tippet at gjorde dritvondt.

Vi forsøkte å få plass hos fransiskanermunkene, der vinen er av gode blandingsdruer fra Betlehem, for å spise lunsj og tenke over saken.

– Jeg synes hverken sønnen virker særlig kunstnerisk eller tillitvekkende, sa jeg og smakte på vinen.

– Det har rent mye vann gjennom tatoveringsdynastiet til de gamle kopterne, og Nilen har mange grumsete utløp …

– Er du i ferd med å trekke deg?

19

Herr Silke trakk på det …

– Hvis jeg får risset inn et bilde på huden, er jeg utskilt fra det jødiske fellesskapet for alltid, sa han plutselig nøkternt, – da plasserer jeg meg selv utenfor samfunnet, da er jeg utenfor – for alvor.

– Det er du fra før … men når man er utenfor et fellesskap, så er man alltid innenfor et annet, man bare vet det ikke!

– Den gamle Razouk er død, fastslo herr Silke igjen, som om noen hadde vært i tvil.

– Du får en spiral, du får DNA-molekylet, gåten bak alt liv, på hånden …

– Faren kunne vi være sikre på … men det vi vet om sønnen, er mer tvilsomt, filosoferte herr Silke og lo plutselig: – Jeg høres vel ut som jøden som advarer mot kristendommen!

Da vi forlot fransiskanermunkene etter en god tallerken suppe pluss et par ekstra karafler vin, som vi hadde rappet fra de andre bordene – ikke uten å forstyrre ro og orden – og vi sjanglet gjennom smugene, mumlet herr Silke at han helt tydelig så en kjempevinge trenge gjennom de smale gatene, og munkene og prestene spyttet på den i forsøket på å temme den.

– Hvorfor det?

– Det er frykten for en rivaliserende orden, svarte herr Silke.

Jeg satt med nyvasket hår og så ut over Dødens dal, Gehenna, og grublet over hva vingen betydde – og om den hadde noen betydning overhodet. Det jeg ikke kunne 20

vite den gangen, var at en vinge er bindende. Jeg bladde tilfeldig i en bok på bordet og leste at det er på det fem tusende året at Lilit flyr gjennom menneskenes rom.

Historien begynner mellom Tigris og Eufrat i den sumeriske perioden rundt det fjerde årtusenet. Den gangen opptrådte hun under navnet Lamashtu-Lamme, steril barneforfører, som gikk til angrep på gravide kvinner og mødre. Hennes funksjon var å myrde småbarn, mette seg med manneblod og ete kjøttet. Hør hvordan hun lokker til seg de små barna som hun skal drepe, slik roper hun til mødrene deres: Gi meg sønnene deres så jeg kan amme dem, og de små jentene deres så jeg kan stikke mitt bryst inn i munnen deres.

Borte i dalen, på den andre siden av verandaen min, møtes ville hunder og ørkendyr, raggete troll roper til hverandre, og der slår Lilit seg også til ro og finner et hvilested, skriver Jesaja, så jeg blir helt svett. Hos Sankt Hieronymus heter hun Lamia, men hun er fremdeles en ulykkesfugl, den bevingede ulykken, og holder fremdeles på med svarte katter og griser og svovel, sterilitetens ulykkesbringer brer sine dunster ut over de stedene hun har forbannet. Også Lamia flyr gjennom verden og besøker de fødende kvinnene for å drepe deres yngel.

Men Lilit nøyer seg ikke med å kvele spedbarn og rive mødrene i stykker; hun går til angrep på menn og ansporer dem til ulovlig omgang, helst homofili eller onani, for Lilit representerer vanhelliggjørelsen av den mannlige sæden – par excellence. Derfor sier Talmud: Ulykke for den mannen som om natta rammes av begjær etter 21

Lilit, som ikke bare provoserer mannen til ulovlig atferd, men av og til prøver å tre inn i den rettmessige hustruens sted. Zohar, lysets bok, anbefaler alskens besvergelser og riter for å jage Lilit ut av ektesenga, der hun absolutt ikke hører hjemme.

Jeg var forferdet og frydefull på samme tid over å bli kjent med denne damen som hadde overlevd alle korstogene. Jeg satt og så ut over Helvetesdalen, vel vitende om at bakkene på den andre siden skjulte den gamle Silkeveien, veien over Jordan til Østen … og jeg ble sittende og stirre og stirre … om ikke for å få øye på henne, så kanskje for å begripe hvordan dette skremmebildet av den forføreriske vandalen hadde holdt seg så lenge, gjennom så mange verdensomveltninger, og den dag i dag var mer levende enn noen gang, og hvordan var det alt begynte?

I det samme fikk jeg vite den opprinnelige historien: Bereschit … i begynnelsen … var Lilit, og Lilit var den første kvinnen i verden. Og det eneste mennesket som kjenner Guds navn. Og det er blitt forkynt at så snart navnet blir kjent, går verden under.

Mensch! For et ansvar å fly rundt med! Svetten begynte å renne. Hvordan kunne hun leve med det ansvaret, som neppe kunne veies opp av en vinges kraft, og hvem vet når hun ble sliten? Hvor lenge kunne hun holde seg oppe, hvor lenge kunne hun holde alt oppe og fly rundt og holde på hemmeligheten? Eller hadde hun kanskje allerede latt den sive ut?

For hvis man kjenner de genetiske kodene og atomets oppbygning, har man nøkkelen til både skapelsen og utryddelsen … Og har man først trengt inn i gåten 22

bak livets opprinnelse og utslettelse, så må «navnet» bli underordnet, eller?

Lilits historie startet slik den typen historier gjerne gjør, ganske banalt, som hentet ut av et ukeblad: Mellom den første kvinne og den første mann i verden, Lilit og Adam, oppsto det temmelig fort en (ekteskapelig) krangel om hvem som skulle ligge øverst – og når og hvor ofte. Lilit hadde nemlig fått vite fra starten at hun var skapt på linje med mannen, så derfor undret det henne stort, ja, det såret henne, at Adam fortsatte å påstå at han var hennes overhode. Hun minnet ham flere ganger på feiltakelsen, men på det punktet var Adam sta, påståelig og uimottakelig for argumenter. Adam gjentok at han var hennes herre, rent mekanisk, slik at situasjonen ble verre og verre. Da Lilit innså at håpet var ute, tydde hun til den ytterste utvei: Hun anropte den unevneliges navn og ble straks – på mirakuløst vis – forsynt med vinger. Og med dem fløy hun ut av Paradisets hage og så langt vekk fra det trestjerners rasshølet Adam som overhodet mulig. Adam var knust og klaget til den allmektige: «Min Herre og skaper», gråt han, «den kvinnen du har gitt meg, har fløyet bort!»

Skaperen, som ble rørt over hvordan Adam led, sendte straks tre engler ved navn Snwy, Snsnwy og Snglf ut i verden for å lete etter Lilit. Men englene må innse at selv om Lilit som kjent har et ekstra og enda dypere kjønnsorgan i pannen omkranset av to små smilende lepper, som lokker med løfter om ennå ukjente muligheter, så er hun ikke så lett å finne. For hun opptrer under så mange forskjellige navn, i så mange forskjellige skikkelser, at det 23

er som å stange hodet i en vegg, selv som engel, og selv om man heter Snglf.

Den eneste som kan Lilit utenat, er … Eva. Hun kan henne i så stor grad på fingrene at hun ikke trenger å slå opp i noen bok for å bli kjent med henne, for det går ikke en dag uten at Eva gremmer seg og sammenligner seg med Lilit, som var den første. Eva er ennå ikke kommet over å være nummer to, den tilpassede modellen, og hun lider av migrene over ikke å være originalen. Og om natta, når hun ligger med Adam, må hun finne seg i at det er Lilit han tenker på, og det har for lengst gjort Eva frigid av hat og hevn, og det ligger hun og bebreider Lilit for, for at hun er så fri. Og slik ble grunnlaget for erotikken i det lille hjemmet lagt. Starten var ikke så god, og fortsettelsen ble ikke bedre. For Eva ble en harpe som ikke hadde annet enn klager og krav om «rett og rimelig» på repertoaret, mens Adam holdt seg for ørene og led. Og derfra stammer fordelingen av onder på jorden, der kvinnene er dem som blir dårligst behandlet, og mennene er de mest ulykkelige.

Men Eva vet at hun for lengst er blitt gjennomskuet av ingen andre enn Lilit, som var nummer én. Men altså også et nummer for fargerik. Lilit er den eneste som vet hvor mange forhandlinger og kompromisser Eva har måttet tåle for å oppnå den statusen det er å ha en mann. Og Evas migrene og dårlige nerver, depresjoner og trøstefedme forverres for hver gang hun slår armene rundt den mannen hun «fikk». For han blir stadig fjernere i blikket, og hun vet så godt at han fremdeles drømmer om

24

den kvinnen han ikke kunne takle, Lilit, som fløy bort – for å være dobbelt til stede.

Alle navnene og forkledningene til Lilit tyder på at ingen har villet ta henne til seg noe sted, men at man heller ikke har kunnet unnvære henne noen steder. Hun befinner seg overalt og til enhver tid, snart som Lamashtu, Sfinx, Lamia, Lilit, Lorelei, Lulu, dronningen av Saba, Skylla, Medusa, og hun opptrer også i pluralis som kimærer, furier, najader, havfruer og vampyrer. Også sirenene trosser den snevre ordenen med sine ungpikebryster og forføreriske stemmer, og til tross for at de er undervannsvesener, bærer de vinger: Fuglene flyr i form av en fisk.

Hun opptrådte i England på 1600-tallet som hermafroditt, dekket av skjell og med mannlig kjønnslem, barm og kvinneansikt, bakbeina med tresko og forpotene med klør.

Nå nylig, i det tjuende århundre, begynte hun å opptre på film under navnet Lulu. Men ingen har vel overgått skikkelsen hennes i gammel islamsk forkledning: Hun hadde sammenvokste bryn, og det var Salomon den vise som møtte henne, og hun var en gammel kone som pløyde jorden med neglene sine, og et eneste av skrikene hennes var nok til å felle et tre. «Hvem er du?» spurte Salomon.

«O, hellige profet, jeg heter Oumm ec Cibyan. Jeg kontrollerer Adam og Evas sønner, jeg går inn i huset deres og galer som en hane, jeg gjør som en hund, jeg brøler som oksen og kyrne, jeg breker som kamelen, vrinsker som hesten og eselet, jeg visler som slangene, og jeg inntar fullstendig dyrenes skikkelse. Jeg slår knute på livmoren til kvinnene og lar spedbarn krepere, jeg steriliserer kvinnens indre og gjør henne ufruktbar, jeg går bort til de kvinnene som nettopp har unnfanget, og puster på 25

dem så de mister fosteret, jeg oppsøker den nyforlovede kvinnen og binder knuter på klærne hennes og bringer ulykke over de unge nygifte. Deretter oppsøker jeg mannen. Jeg drikker den tykke sæden og etterlater ham kun med en tynn saft uten kraft og fruktbarhet, så alle sier: Den mannen er impotent! Jeg ødelegger forretningene hans, og hvis han sår jorden sin, sørger jeg for at han ikke høster noe, og ber han om noe, får han ingenting.

Du ville vite hvem jeg er? Nå vet du det.»

Og hvis dere vil vite hvordan verden ble skapt, la oss da ty til den mest troverdige tolkningen, nemlig Bereschit Rabbas. Verden ble hverken skapt på én eller på sju dager, som alle går og tror. Nei da, la oss nå ta denne rabbineren på ordet, da vi – på det nåværende tidspunkt – er forhindret fra å ta ham andre steder, og ordet lyder: Da Herren skapte verden for tjuesjette gang, etter tjuefem mislykkede forsøk, utbrøt han: «Halvay sheyaamod!», som ordrett oversatt betyr: «Bare den holder denne gangen!» Og dette var et beskjedent ønske fra «Herrens» side, som vi deler: Bare den holder denne gangen! Og ettersom mange kjente tungemål er forsvunnet fra jordens overflate siden den gang, og mange forsvinner i morgen, gjentar vi, for sikkerhets skyld, på originalspråket: Halvay sheyaamod Det hadde seg sånn at jeg hadde mistet bagasjen min – sannsynligvis ved Stillehavet – så jeg hadde ikke annet igjen enn et lite blondelommetørkle, som jeg vasket rent for tårer hver kveld og hengte til tørk på det stedet morgensola ville skinne. Jeg sørget ikke over kurven jeg 26

hadde mistet, med tepotten og hattene og sommerfuglen på klippen, alt det hadde jeg faktisk helt glemt, og hvis noen hadde brakt det på bane, hadde det bare vært pinlig.

For hvis det er noe jeg ikke holder ut å tenke på, så er det fortiden! Det er ikke annet enn pinlighet på pinlighet. Jeg har det som små barn: Når de er seks år, holder de ikke ut å tenke på hvor dumme de var da de var fem og et halvt: – Skal jeg fortelle hvor dum jeg var da jeg var fem og et halvt? spør de og rister overbærende på hodet, ganske legitimt, egentlig, da faktum er at de har forandret seg. Hos barn har tanken ennå ikke sivet inn, at forandringen er umulig. Og den tanken hadde heller aldri sivet inn hos meg. Så derfor spør jeg: Skal jeg fortelle hvor dum jeg var da jeg var tretti?

Det var rundt den tiden, tror jeg, at jeg mistet bagasjen min og måtte reise rundt uten så mye som en kam eller et såpestykke. Jeg hadde mistet kameraet og båndopptakeren, notatene til denne boka, alle klærne mine, pluss en gave til en amerikansk forfatter: det tredje øye, som kanskje var kosmologisk, men i hvert fall et holografi, fotografert med laserstråler ut fra prinsippet om at helheten finnes i fragmentet. Aldri hadde jeg følt meg så tomhendt.

Men så, i Jerusalem, drømte jeg at jeg så all bagasjen min på bunnen av havet. Alt lå og lyste på bunnen av det klareste vann fra en åpen koffert; jeg kunne bare ikke få tak i det, fordi det var så mange beilere som distraherte meg, så det var helt umulig å konsentrere seg.

Neste morgen våknet jeg med tilstrekkelig besluttsomhet: I kveld skal tatoveringen finne sted.

27

Men så hadde herr Silke plutselig trukket seg fra prosjektet. Uten noen egentlig grunn; han bare ville ikke ha tatovering likevel! Men så … det skulle ikke mer til enn min redegjørelse i en port under en lyseblå bue, der vi satt og drakk kaffe i stedet for i den arabiske bula som vi pleide, så ville herr Silke plutselig ha tatovering likevel: – I’m in the mood for a tattoo! erklærte han i så stor opphisselse at han veltet et helt glass brennende varm kaffe nedover den ene armen og på buksebeinet, og med tanke på bluferdigheten hans ville det være påtrengende av meg å begynne å tørke opp kaffen på hans kropp, men så gjorde jeg det likevel, fordi han var våt. Fransiskanermunkenes blandede Betlehems-druer hadde nok også gjort sitt til å eksaltere den gamle dikteren, som jeg måtte prøve å snakke til fornuft: – Ja, men, Silke, a tattoo is for life! Det har ikke noe med humøret å gjøre, for Christ’s sake.

Herr Silke mer enn antydet at det hørtes ut på meg som om tatoveringen i virkeligheten dreide seg om en fødsel, for jeg hadde åpenbart brukt uttrykket «få det overstått» flere ganger, som om det dreide seg om noe uunngåelig.

Men jeg opplevde det da heller ikke som et valg, for valg finnes ikke når man føler seg drevet mot det ugjenkallelige.

– Du vil kanskje heller sammenligne det med et bryllup? spurte herr Silke, og vi tenkte i det samme begge to på ekteskapet mellom Himmelen og Helvete.

– Ekteskapet er et vakkert ideal, sa herr Silke. – For andre mennesker, tilføyde han beskjedent, og den usynlige pukkelen hans ble klar i konturene.

– Har du aldri vært gift? spurte han.

28

– Jeg har vært halvgift et par ganger, svarte jeg, og idet jeg uttalte ordet «halvgift», var det noe som vendte seg i meg, for det var jo det verste: å være noe halvt. Ikke engang halvfornærmet var det noe særlig å være. Men frie forhold hadde det nå engang med å bli til halve ekteskap. Hvis ikke den ene parten jobbet med det, måtte den andre sørge for det. Det var likegyldig hvem, for det var alltid den ene parten. Jeg hadde selv flere ganger påtatt meg å bygge demninger i strømmen av følelser – og ikke alltid like bevisst – men som fuglene når de bygger rede: Da må det ligge en kvist der, og så må det litt gress borte i hjørnet, så skal vi få det så HERLIG! Men likevel måtte det være over mitt lik å gi én mann overordnet betydning.

Det er ikke tillatt for jøder å lage bilder på huden, så jeg ville ikke under noen omstendigheter forføre herr Silke til det ugjenkallelige, det måtte være helt hans eget initiativ, i den grad vi kan gå ut fra at vi er selvstendige mennesker (!). Men han var så overveldet av min redegjørelse for nødvendigheten av en tatovering; han syntes det lød så sannferdig at han ville bli tatovert samme kveld, med en spiral i øret eller en labyrint på tungen.

Jeg angret veldig på å ha kommet med en så sannferdig redegjørelse og prøvde samtidig å finne tilbake til den, fordi jeg gjerne ville vite hvorfor den var så overbevisende. Men til tross for at det var min egen redegjørelse, så unnslapp den hele tiden, så derfor må jeg si som Gurdjieff hver gang han kommer til en spennende episode: Den hopper vi over! Leserne er uansett ikke modne nok til å forstå den.

Men så mye kan jeg si, hvis det er til noen trøst, at jeg visste at jeg nå var på vei.

29

Jeg visste bare ikke at den var spiralformet.

– Kan du veien? spurte herr Silke.

– Ja, jeg kan veien, på samme måte som havskilpaddene. De fødes på sanden og går etter vannet; de vet det uten å vite det. Jo, jeg kan veien, men jeg kan ikke vise deg den på kartet.

Da vi reiste oss og sjanglet nedover Via dolorosa, ble den vanlige gribbestemningen plutselig for mye, selv om vi var vant til å bli spent bein for av de handlende: «You want to drink something, welcome welcome.» Når det gjaldt å sette penger i omløp, var det ingen grenser for invadering, ingen verdighet, ingen respekt. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe noen gaver, men ombestemte meg straks.

– Gamlebyen er som et ormstukkent lik, bemerket herr Silke.

– Men liket beveger på seg og tigger om å bli plukket og vurdert, la oss se å komme oss vekk, nå gidder jeg snart ikke å vente lenger på den vingen.

Alt i meg krevde dette blå stempelet. Det kom som en overraskelse på meg at man i så stor grad kunne hige etter et bilde, som om det var mat eller kjærlighet! Og likevel forlangte kroppen min dette flyvende tegnet, og det skulle ikke forundre meg om det bunnet i en voldsom grådighet, som med et penere ord heter lengsel.

I tussmørket hadde herr Silke og jeg gått ut for å lete etter armenieren Georg, som skulle gå god for Razouk jr.

Georg var nemlig gammel tatovør og forteller – beslektede bransjer – men hadde siden Seksdagerskrigen i 1967 måttet gi opp forretningen, da de armenske turistene 30

fra Damaskus og Libanon nå uteble. Før krigen, under ramadan, etter solnedgang, satt de arabiske fortellerne på en kafé på en høy stol og fortalte. De fortalte om slagene mot korsfarerne og kampene i Spania. Jeg vet at de hadde en sterk følelse av at alle gode historier må ha rot i virkeligheten, slik Bibelens historier er virkelige, knyttet til historien. Det er det samme hvem som spinner historiene, gjerne korsedderkopper, men de må være spunnet av det garnet verden er laget av. De kan være broderte eller vevde, gobeliner i alle mulige mønstre. Men verden står for fall den dagen garnet blir hovedsaken.

Hvem tør sette seg på en høy stol og fortelle om grammatikken og metoden! Om forarbeidet og produksjonsforholdene til garnet!

Det sitter ikke lenger noen der. Etter krigen kom tv-en, og fortellerne, som satt på høye stoler på en kafé etter solnedgang, under ramadan, har forsvunnet.

Vi regnet med å finne Georg i Den Store Patriarks gate, der nettopp armenierne holdt fest blant alle prestene sine med de høye hattene, som på grunn av spissen de ender i, ser ut som en veldig morsom samling spillebrikker hvis man ser dem ovenfra. Jeg kom tilfeldig til å stå presset mot silkebåndet som sperret veien til det som skulle innvies. Og tett inntil meg sto en dame med en saks på en tallerken. Aldri i mitt liv har jeg hatt en så stor trang til å klippe over et bånd med en saks; jeg ble rett og slett nødt til å forlate festen før tiden for ikke å lage en skandale.

Dessuten hadde vi ikke sett noe til Georg, armenieren, som var så lykkelig over at det fantes trettiåtte bokstaver i alfabetet hans, noe som etter hans mening gjorde ham

31

bedre i stand til å tilegne seg alle nyansene i alle språk i verden. Men bortsett fra denne ene lykken på trettiåtte bokstaver var han ulykkelig, og vi klarte ikke å finne ham.

Mens vi fortsatte langs Den Store Patriarks gate, som slynget seg smalt under en enslig pinje i mørket, fortalte herr Silke at han en gang hadde vært på besøk hos storpatriarken, ypperstepresten selv, som ifølge visse rykter holdt elskerinner. Og mens storpatriarken skulle ut et nødvendig ærend, stjal herr Silke en stor sigar som lå framme på bordet på et sølvfat, for han hadde en fattig venn som elsket dyre sigarer. Neste dag sa vennen: – Aldri i mitt liv har jeg vært så bedøvet! Den sigaren du ga meg, var rene opiumen!

Bak en mur med klær til tørk lette vi etter Georg, som skulle garantere for Razouks rykte og kompetanse som tatovør, men vi fant bare Georgs tante, et skjelvende aspeløv av gikt og død og med en bandasje på … venstre fot!

Jeg stirret forferdet på foten og de blodige klutene hun hadde viklet rundt beinet, og lurte uvilkårlig på om hun var blitt såret da hun fikk tatovert en vinge på hælen?

Hun kunne nesten ikke gå, det gamle spindelvevet, og måtte støtte seg til lufta med svarte øyne i mørke huler og håret skinnende hvitt som alvehår og huden perlemor. Hun så ut som en ordentlig gammel heks, og navnet hennes var Agape. Ganske alminnelig navn på armensk.

Agape så herr Silke dypt inn i øynene og sa med skjelvende tannløs stemme: – I love you too much.

Men hva kunne hun ellers si med det navnet?

Hun ville ha oss inn på soverommet sitt med den malte tresenga, men siden vi var på jakt etter Georg og derfor 32

måtte videre, ba hun oss om å skyve en morken tredør helt opp langs en vegg, fordi hun åpenbart ikke likte at den sto på gløtt.

Omsider fant vi Georg i The Danish Café under blått neonlys.

– Lousy khoumous! klaget han da vi trådte inn.

Herr Silke hadde advart meg: – He is shy with women.

Men Georg hilste meg freidig: – You look like the queen of Sheeba!

Georg hadde veldig svake øyne, dessuten hadde de akkurat tatt den ene nyren hans, så han kunne ikke røyke alle de sigarettene han hadde lyst til. Men han sa at Razouk jr. var ok. Han kjente riktignok en armenier som var mye bedre – naturligvis. Men den gamle handelsetikken i byen tillater ikke å kritisere andre folk, så man lot Razouk jr. få passere på tross av det unnvikende blikket og de falske ikonene.

– Hvorfor ble armenierne tatovert her i byen? spurte jeg Georg.

– Tatoveringene er hellige, svarte han. – Dessuten har vi tatovert oss for å distansere oss fra det muslimske flertallet som omskjærer sønnene sine. Tatoveringen er et mottrekk og et forsvar mot omskjæringen, og de sier det er en allianse med Gud. Ikke at jeg personlig tror at Gud interesserer seg for det ene eller det andre.

Plutselig fisket Georg fram noen bilder; de var en gave til herr Silke. Det ene var den arabiske versjonen av ofringen av Isak, og det andre var av det spindelvevet

33

som edderkoppen spant foran den grotten Muhammed hadde gjemt seg i for fiendene. Det var edderkoppspinnet som reddet livet hans. Men jeg hadde allerede fått øye på den vingen jeg skulle ha, på det første bildet, noe som må kalles et heldig sammentreff, siden man jo lett kan bli usikker på hvordan en vinge egentlig ser ut, når man er i ferd med å risse den inn i huden, for tatovøren ville jo sikkert spørre: – Hvordan ønsker du vingen din, frøken?

Og da ville man jo bli svar skyldig hvis man ikke nettopp hadde et bilde på seg, tenkte jeg og rev ned en flaske arrak fra bordet med den svarte kappen min idet vi skulle gå, og herr Silke sa at det betydde lykke. Georg sa at vi ikke skulle betale, noe herr Silke tok som et tegn på forsoning; han hadde nemlig vært årsaken til en politisk krangel der det ble ropt at kong Hussein var jøde, og Sadat var jøde. Men nå hadde Georg akkurat vunnet tre tusen pund i lotteriet og nesten helt glemt at han hadde mistet den ene nyren.

Både tatovøren og broren hans, begge Razoukene, hadde svake øyne og tykke brilleglass. Åpenbart en familiesvakhet. Hvilke andre svakheter hadde dette koptiske tatovørdynastiet?

En viss skjelving på hånden, antok jeg.

Akkurat nå lød det en kjempekrangel fra butikken ved Dung Gate. Razouks bror, som sto og solgte krusifikser og ikoner, ropte: – NEI! og slo i disken. – Gud eksisterer ikke! Mens kunden, som var i ferd med å kjøpe den korsfestede, ropte:

34

– Jo, det skal Gud vite at han gjør! Men så lød det fra et hjørne av butikken: – Men hvis Gud har skapt alt, hvem har da skapt Gud? Og så fortsatte diskusjonen hektisk over disken, og jeg forestilte meg en lignende diskusjon finne sted mellom kunder og ekspeditører i Daells Varehus, hvor det ble ropt høyt om nattverden nede fra papiravdelingen, mens de oppe i kosmetikkavdelingen holdt på at det bare var symbolsk med det kjøttet og det blodet, hvorpå noen fullstendig rasende kunder inne fra matavdelingen kom farende og ropte at ikke pokker om det var symbolsk, det var ikke det minste symbolsk, det var virkelig, og hvis ekspeditørene ikke hadde begrep om det virkelige, så var det slutt på å handle her!

Herr Silke ble hele tiden avkrevd sin mening, og herr Silke hadde svar på alt, for til alt svarte han: – Muligens. Possibly … Selv nøt jeg godt av å være kvinne for en stund. For jeg ble ikke avkrevd noe standpunkt, men kunne sitte i ro og fred og slappe av og drømme – takket være kjønnet mitt.

Og mens krusifiksene spratt over disken under høyrøstede metafysiske diskusjoner, satte jeg meg på utsiden og kikket nedover de gamle smugene, som jeg aldri før hadde opplevd i mørke og stillhet. Og jeg forestilte meg at det lille Jesusbarnet hadde hørt at man feiret fødselsdagen hans på jorden.

Det syntes han hørtes så fint ut at han bestemte seg for å vende tilbake for å være med og se hvordan det gikk.

Han så hvor travelt folk hadde det, og i et stormagasin ble han klemt og trampet ihjel.

35

I den gamle byen var alle skodder og butikker stengt. Årtusengamle smale gater av stein, så slitte som måneskinn, lyste som uendelig lange striper av speil.

Da de to svaksynte brødrene endelig dukket opp etter dagens dont og alt var klart til handling, ville tatovøren, som var ubarbert, tituleres «professor». Helt i orden for meg, bare han kunne finne nøkkelen til «atelieret», for jeg måtte tisse. Nøkkelen var så stor som en rusten hånd, men jeg var lykkelig, for snart fikk jeg lov til å la det sildre i en revne i det gamle steinhuset fra korsfarernes tid med utsikt til den bibelske møkkdynga. «Atelieret», som de sa, var det så som så med. Det var et lagerrom med et bitte lite vindu med lemmer for. Det tok ikke lang tid å få oversikt over varelageret, for det fantes kun to slags varer i rommet: krusifikser og hvitløk. Stabler av kors og bunter av hvitløk som hang ned fra taket. Dessuten la jeg merke til en veldig vakker gammel og gyllen skinnkoffert, som jeg beundret i farten. Man kan jo ikke snakke om vinger hele tiden. Men det var det det handlet om nå …

Professoren viste meg forskjellige design med vinger fra den berømte familiens scrapbook. Men jeg ristet på hodet; det var ingen av de vingene jeg ville ha. Jeg trakk fram bildet av Isaks ofring fra under den svarte kappen min: – Den vil jeg ha.

Men her viste Razouk seg til gjengjeld profesjonell.

For vingen jeg hadde valgt, var altfor stor i forhold til hælen min og kunne ikke reduseres i størrelse uten å bli bare kluss, forklarte professoren. Det lå i lufta at jeg måtte ta til takke med en enklere modell, vi var allerede over i Daells Varehus, i avdelingen for småting. Som 36

underholdning pirret professoren oss med fotografier av en gammel soldat han hadde tatovert over hele kroppen; professoren pekte på den grønnmønstrete penisen: – Den gamle soldaten elsket å sitte i timevis med en flaske whisky mens han ble tatovert. Og den gangen var det ikke elektrisk! tilføyde Razouk, som nå var i ferd med å risse opp vingen min på et ark silkepapir. Men det mest fascinerende var den gamle, svarte, blankslitte silkeputen der alle pilegrimene gjennom tidene hadde lagt en arm, minst, for evig. Og de koptiske tatoveringsblokkene fra gammel tid av utskåret tre, men som ikke hadde mitt merke. Jeg fant av meg selv, helt naturlig, den stillingen jeg ville tatoveres i, og stilte meg opp med ryggen til professoren med det ene beinet hevet på bordet, med hælen på den svarte puten så han fritt kunne komme til. Alle tre var nervøse på grunn av det stedet jeg hadde valgt.

– Det er jo ikke så mye kjøtt på en hæl, sa professoren og ristet på hodet over staheten min. Men jeg hadde ikke lyst på andre motiver på gale steder, om det så var nokså lite hud på hælen. Han dyppet den elektriske kniven i en blanding av sot og glødende vin han hadde varmet opp, og det gjorde nøyaktig så vondt som jeg hadde ventet, hverken mer eller mindre, da kniven risset i hælen. En rissing og en stikking i vibrerende rytme … Men hvordan skal man ellers komme inn under huden? Å bryte gjennom huden er å bryte gjennom huden.

Et bryllup for lenge siden … Hvorfor var det noe som het Kirsten giftekniv? Hvor kom kniven inn i bildet?

Hva var det som skulle skjæres vekk? Eller var det noe som skulle skjæres til? Ja ja. Kniven var med den gangen også. Selv om det var umulig å svare på hvordan det 37

ble snakk om en kniv, og man snakket vel heller ikke direkte om den, det var mer en pakt av den tause sorten. Hadde det opprinnelig vært mitt forslag at vi skulle blande blod, eller var det hans? Var det ikke nok for meg med en alminnelig byfogd eller en sorenskriver på et kontor? Hvorfor måtte jeg absolutt ligge i et blodbad? Han lå inne i senga, og jeg løp ut på kjøkkenet etter kniven, men han ristet på hodet, den var ikke god nok, og han var jo fødselslege og forløser, så han måtte jo vite det. Så gikk jeg ut på altanen og grøsset, for det var november, og så begynte jeg å slipe kniven mot asfalten. Jeg hadde ingen klær på, men kniven var i ferd med å bli skarp, jeg kjente på den selv og gikk inn og rakte ham den, men han ristet fremdeles på hodet.

– Hva i all verden er i veien med roastbeefkniven til oldemoren min, den har vært brukt i opptil flere generasjoner, da kan den vel brukes nå også!

– Men da dreper jeg deg jo! brølte han, som om jeg var døv.

– Bevares.

– Hent et barberblad, sa han, og jeg så undrende på ham, for jeg hadde aldri forestilt meg at det bare skulle et lite risp til for å blande et par dråper blod, men jeg hadde gått altfor langt og klarte ikke å stanse …

Halvay sheyaamod Først skulle han rispe i meg. Ble det til. Siden jeg kvidde meg for å rispe i ham. For kan man rispe i en lege? Han snittet en flenge så dyp i magen min at det nesten ikke blødde. Men da jeg skulle skjære i ham, turte jeg ikke.

38

Snudde hodet vekk. Forsøkte flere ganger. Men hver gang jeg skulle bryte gjennom huden hans, måtte jeg gi opp: – Du må gjøre det selv … Hvorpå han risset den fineste lille sommerfugltråd i huden sin, som det perlet flere store dråper klart, rødt blod ut av. Slik skulle det gjøres. Jeg hadde fått en flenge i magen, men hadde ikke mye blod å blande med. Han hadde fått et lite risp, som det dryppet sjenerøst av. Til gjengjeld brukte såret mitt lang tid på å gro, kanskje fordi det var et keisersnitt i det tomme rom.

Han ble blek og tilbød seg å fjerne arret; man kunne for eksempel operere det vekk. Men nå holdt det, nå måtte jeg gi meg. Dessuten må det ha passet meg med denne linjen på magen. Eller var det en grense som han eller jeg hadde overskredet? Åh, vi var så skrøpelige fra før!

Herr Silke og Razouk undret seg over hvor stille jeg sto.

– Hun sier ikke en lyd! Hun rører ikke på seg! Slik er de danske menneskene! Det gjør veldig vondt, hvisket han mens han vibrerte med kniven, – de fleste jenter klarer det ikke …

Jeg mistet møydommen min på et bad, uten nærmere forklaring. Lenge hadde Max, Jean-Louis og Marie-Chatte drevet propaganda for den hymenløse tilstand; de påsto til og med at verden forandret seg totalt når man ikke lenger var jomfru. Men hver sin lyst, de presset meg ikke.

De lærte meg fransk og kalte meg «la vierge vicieuse», den lastefulle jomfruen.

Marie-Chatte hadde et bad der Max og jeg alltid badet etter hetetoktene våre. I det ene hjørnet sto et stort leirkar med påmalte gule drager fylt med kjølig vann som man helte over hverandre fra en liten siselert sølvskål på 39

thaivis. Vi brukte alltid lang tid på å vaske hverandre; det var så mange detaljer på kroppene som måtte granskes.

Men den dagen var vi inne på badet veldig lenge, til langt utpå kvelden, viste det seg. I flere timer, tror jeg, lå vi på steingulvet, som føltes så mykt som fløyel. Og det var jeg som lå underst. Men det passet meg så godt, akkurat da, jeg ønsket ikke å ligge på noen annen måte.

Det var i ferd med å skje noe forunderlig. Noe av kroppen min, som hittil hadde vært ukjent og mystisk, ble nå vakt til live som en levende del av meg selv. Gradvis, ved en øm insistering, hadde kroppen min gitt slipp på noe av sin hemmelighet. Jeg kunne fylles ut innvendig!

Dette opplevde jeg der og da som noe av mitt mest edle potensial. Jeg følte at jeg var den eneste kvinnen i verden med denne lykksalige muligheten og var ør av takknemlighet over min egen mirakuløse, strømmende, susende innretning. Jeg hadde riktignok ikke vært helt uvitende om denne fantastiske muligheten, jeg hadde nok visst at den var til stede i teorien, men jeg hadde aldri for alvor trodd at det kunne la seg gjøre i virkeligheten, og i den grad sitre og klø. Enda et eksempel på hvordan virkeligheten i høyeste grad overgår fantasien.

Da jeg reiste meg fra steingulvet, var det blitt mørkt.

Mens jeg sto og betraktet silhuetten av palmene utenfor, var det jeg som lyste, og verden hadde ikke forandret seg det spor – slik de hadde lovt. Trærne og mørket og lufta var nøyaktig som i går og i forgårs, og det, syntes jeg, var litt merkelig tatt i betraktning alt som hadde skjedd. Dette øyeblikket hadde også en skygge i seg av ensomhet. Alle de mulighetene, alt det ukjente man ikke kunne romme. Så nær ved å miste sine egne grenser, og 40

samtidig sto man der på sine egne to bein. På dem raste jeg inn til Jean-Louis og Marie-Chatte, som lå i den svarte silkesenga.

– Jeg må fortelle dere noe!

Plutselig kunne jeg ikke finne ordene, for det jeg skulle si, var jo akkurat som: «Dronningen står nede på kjøkkenet og koker nudler», eller: «Jesus går nede på elva, jeg kan ikke noe for det, men jeg så det selv.»

Da de forsto på meg hva som hadde skjedd, etter at jeg hadde hvisket i øret på dem, jublet de og omfavnet meg, de strøk og glattet huden min som på en kattunge som akkurat har lært å drikke melk av en dyp tallerken.

– Det må feires!

Så sendte de bud etter champagne. Tjeneren, som var vant til sosiale begivenheter av mange slag, bar den opp og skjenket i glassene våre og sørget for at resten ble helt ut over min EKTE KVINNEKROPP. Det var den 16. mai 1961; jeg var seksten år gammel. I ti år etter fikk jeg tilsendt roser på denne verdenshistoriske datoen.

Helger i Pattaya. Flyturer til Nord-Thailand. Jeg trivdes som en bie i sukkerlake. Max reiste alene rundt med Louis Malle for å finne opptakssteder til en film.

Jeg gikk på skole. Det kom andre film- og tv-folk og forfattere. Jeg satt på sukkerkornet mitt, jeg sa ikke noe, jeg summet.

En gang var vi i Chieng Mai med en juveler som het Schlumberger, og den skallete vennen hans med tverrstripete trøye som lignet på Jean Genet. Vi skulle bo i prins Sunats thaihus av utskåret tre i klassisk stil med slangeaktige tempelgavler. Om kvelden kom det et orkester nede fra byen og spilte på verandaen. Jeg skulle sove 41

med Marie-Chatte og hennes venninne Duen Chan, som vi kalte for Pain-Brulé. Vi lå på et kjempestort leie under myggnettingen. Før vi sovnet, kom det to milde massøser i silkesaronger og med tvinnet hår nede fra byen og masserte oss i søvn. Det var så hyggelig av prinsen å sørge så godt for gjestene sine, syntes jeg. Skulle ønske alle mennesker var prinser og så søte!

Neste dag skulle vi opp på et fjell for å være i et slangetempel og derfra få tatt hele byen i øyesyn ovenfra, og jeg fikk plutselig lyst til å kjøpe tolv centimeter elefantlenke til et armbånd. Det var på en måte ikke særlig hensynsfullt av meg, for lenken var naturligvis av jern, beregnet til elefantene i teakskogene. Det tok mannen ti minutter å sage av de tolv centimeterne, og da hadde han knapt til salt på grøten, rent økonomisk.

Jean-Louis kløp meg i armen: – Se på juveleren med alle diamantene sine, lo han, – han surmuler over at du finner et så originalt smykke til femti øre.

Det verste var at jeg ikke hadde noen klær, ingen fine.

Og de andre var så fine. Men så ga Liane meg noen av sine. Vi var like høye. En kveld vi skulle ut, surret hun et grått, svart og okseblodfarget silkesjal rundt brystene mine, som bluse.

– Nå er du fin, sa hun. – Du er så ung, du kan gå helt enkelt kledd.

Da jeg dagen etter ville gi det tilbake til henne, sa hun at jeg kunne beholde det, fordi det kledde meg så godt.

Men det var en hake ved alt dette, for selv om Max sa at Liane elsket meg, så trodde jeg ham ikke helt. Derimot trodde jeg – hvordan kunne jeg vel annet – at hun 42

forgudet Max. Hans vilje var lov, selv om det aldri ble uttalt; det var som osmose, makten behøver ikke å forklare seg. Lianes opplevelse lå mer i det skjulte, Max definerte virkeligheten, sånn som han drømte at den skulle være, og han planla at vi alle tre skulle leve sammen.

En søndag morgen sa han til Liane: – Nå må du snart se å få lært deg dansk!

– Skal det gå så langt? sa hun bare. Jeg kunne se at hun holdt øynene vidåpne for at tårene ikke skulle renne.

Det er den eneste gangen jeg har sett henne gjøre opprør mot ham …

Som datter av en New-England-familie, en spansk rund mor og en distingvert «waspy» far på 1,92 hadde hun tilbrakt barndommen i Havanna, der faren drev med forretninger. Etter college er hun en ung amerikanerinne i Paris. Der forelsker hun seg i en franskmann. Men først går hun litt mannekeng, studerer litt og får en jobb i ELLE, der hun gjør layout. Det er da den uskyldige lingvisten Max dukker opp, en bokorm, tynn og slank etter krigens sulteår. Hans eneste lykkelige lidenskap har så langt vært den for orientalske språk. For Liane blir han det viktigste i verden.

Håret i en klassisk knute i nakken. Blanke, svarte Modigliani-øyne, en gråtende Modigliani-kvinne, uten hans touch av armsvette. Nei, hun gråter jo ikke ordentlig, hun går nesten over i Klimt, men uten det lastefulle, eller går hun kanskje helt over i art deco? For det er jo ingen fiksfakserier ved henne. Svarte, nydelige, mandelformede øyne innfattet av hvitt elfenben, fullendt ved en tett frynse svarte, lange øyevipper. Illrøde lepper, fyldige, det vil si fine, ikke grådige, absolutt ikke. Lange, 43

grasiøse lemmer, svanehals. Hendenes nydelige beinstruktur, de slanke fingrene med en klump rå fettstein, som Max kjøpte i Humlebæk. I mange år prøvde jeg å legge hendene mine på samme måte som henne, med fingrene parallelt bortover beinet eller rundt en hvit tekopp. Jeg ser henne med et svart, japansk tebrett av lakk og hvite teskåler. Jeg studerte henne mens hun bladde i et tidsskrift og fikk lyst til å lese det, utelukkende på grunn av den måten fingrene hennes bladde på. I mange år snakket jeg aldri ordentlig med henne, fordi jeg var så opptatt av å se henne: en gjennomført komposisjon av eleganse i svart, rødt og elfenben, hår, lepper og hud. Og midt i alt en merkelig moderlighet, for hun snakket ikke ordentlig med de fire barna sine, hun nærmest pustet på dem gjennom huden, som om de alle var blomster. Noe fuktig, frodig, ikke-formulert. Og enda en ting ved henne: en uskyldighet, en sårbarhet, flamingo og fersken. Stemmen hennes var kun åndedrag, nytteløst å artikulere? Man måtte nesten kunne lese på leppene for å følge henne, eller være tankeleser. Jeg vet ikke hvor stemmen hennes var blitt av, kanskje Max hadde tatt den? Det var Liane som lærte meg at man aldri må røpe navnet på parfymen sin.

Hun hadde elsket med meg og gitt meg klærne sine, fordi hun elsket Max. Tårene hennes sved nok mer i mine øyne, hvorfor gjør hun ikke noe? Men hver morgen la hun bare fram skjorten hans, slipset og sokkene, som hun satte sammen i forskjellige fargekombinasjoner.

En dag da jeg kjørte fra ambassaden til Jean-Louis’ hus med Max, mobiliserte jeg alt motet jeg hadde: – Jeg tror ikke Liane er så fornøyd, sa jeg usikkert.

44

Jeg våger ikke å gjenkalle ansiktsuttrykket hans, det var det mest upassende jeg kunne si, for kanskje … stemte det. Men det skal sies til hans forsvar at hvis det er vanskelig å ha én kone, så er det enda vanskeligere med to.

Og han gjorde alt han kunne for at vi skulle ha det bra.

Og når han kjøpte et jadearmbånd til meg, kjøpte han et helt jadesmykkeskrin til Liane. Når han kjøpte en pengepung til meg, kjøpte han en hel koffert i semsket skinn til Liane.

I løpet av de neste femten årene erfarte jeg at det hun først og fremst hadde fryktet, var at jeg skulle ta ham fra henne. Da hun ble sikker på at det ikke var tilfellet, tror jeg nok hun opplevde meg mer som en alliert overfor det overordnede målet: å beholde ham som ektemann. Ellers ville neppe sjenerøsiteten hennes ha vokst slik den gjorde med årene.

Liane og jeg var på ferie sammen noen år senere i London hos en av Max’ elskerinner, Philomena fra Jamaica, som for øvrig hadde undervist på skolen i Bangkok i sørøstasiatisk kunsthistorie.

Liane skrev til meg fra Jordan: «Hvis du trenger penger, send straks et telegram til Max.» Hun skrev også hvor storslått det var av ham å gjøre denne ferien mulig for oss. Men i Bangkok-dagene, da hun fremdeles fryktet meg, ble den dårlige samvittigheten overfor henne kun holdt i sjakk av en ulykke som var i ferd med å ramme meg selv: Jeg ble tvunget til å forlate Max. Jeg måtte på indremisjonsk kostskole i Silkeborg for å bli student. Et sted med «tallrike innsjøer, lyngkledde bakker og utstrakte

45

skoger», sto det i en brosjyre Max hadde skaffet fra et reisebyrå på New Road.

Liane og Max kjørte meg til Don Muang-flyplassen for å si ha det. Jeg kunne ikke se dem for tårer.

Jeg følte meg så svak og ubeskyttet. Så da det ble natt over Asia, åpnet jeg i min store sorg buksa på mannen som satt ved siden av meg i maskinen, bare fordi han snakket dansk. Melankolsk beveget jeg hånden min opp og ned, inntil den ble våt som øynene mine. Da sola brøt fram over Alpene, så jeg bebreidende på ham fordi han var danske og ikke var Max. Uten ham var jeg uten livmor, en regnbue uten farger. I måneden som fulgte, før skolen begynte, danset jeg for meg selv og oppsøkte gamle venner.

Klare det! Hoho. Jeg var så glad og fri som en fugl. Hva gjorde det vel at kroppen skalv og svetten piplet, når man var i ferd med å bygge en pyramide som gjemte en gåte og skjulte en hemmelighet! Det var virkelig en spesiell tid å være født i, hvor man forbandt lykke med hygge! Jeg hadde selvfølgelig lest at mennesker ikke lever av brød alene, og at de også trenger en stein til å risse et bilde i.

Men jeg hadde ikke forestilt meg at det kunne føles så befriende å få risset inn et bilde i beinet. Særlig ettersom jeg hverken har sans for sadisme, masochisme eller billedkunst. Men plutselig ble det klart at et bein er til mer enn bare å gå på. Bevegelsen er hovedoppgaven. Men ut over det svevde mange andre ukjente funksjoner i horisonten til fri – men ennå ukjent – avbenyttelse. Slik kunne hver legemsdel forvandles og settes sammen med nye bilder i uendelige kombinasjoner. En vakker nordmann jeg hadde 46

møtt, snakket om de «karene» som var nødvendig for å romme tanken og følelsen, og at man ikke kunne leve i et tomrom uten rammer. Han følte seg uten «kar» i Jerusalem, som en fremmed, og han sa at man ikke uten videre kunne danne nye kar. Men det var det jeg alltid hadde gjort, dannet nye kar og kretsløp, sameksisterende med, assimilert med de gamle. Noe som åpenbart virket høyst foruroligende på andre mennesker. Ikke minst avfallet som ble til papir. Til gjengjeld hadde tilnærmelsene mine nok vært kamuflerte avvergingsmanøvrer; folk hadde ingen grunn til frykt, for jeg hadde ikke villet terrorisere noen til forandring, jeg hadde ikke hatt vilje til makt, kun næret ønske om fred til å danne de nye blodkarene, i nye mønstre. Og fader Emmanuel, som hadde skrevet side opp og side ned til meg om vårt «sanne jeg», han skulle bare vite at hvis jeg hadde hatt et sånt «sant jeg», så var forbindelsen til ham den første som hadde røket. Forholdet til fader Emmanuel var fullstendig avhengig av et nytt kar, et ekstra jeg, som straks var blitt dannet for å passe til situasjonen – eller for å lære den å kjenne. Jeg hadde hatt innblikk i mange fjerne verdener, men hans var likevel den fjerneste, eller tvert imot?

Livet hans var et så ferdig liv, tenkte jeg og liksom lettet – jeg følte allerede at tegnet på nytt liv hadde trådd i kraft, og ikke kun fordi jeg lettet, men på grunn av bildets virkelighet på hælen, som kun kom til syne i glimt, når blodet ble tørket vekk: vekselvis vinge, blod, vinge, blod, vinge, blod, vinge!

En strek på magen var minnet om en grense, mens en vinge nå åpnet veien til det uendelige. Samtidig følte jeg det som den verste utroskap og det villeste opprør jeg 47

noensinne hadde begått, og jeg både grudde og frydet meg. Latteren min perlet etter hvert som vingen ble mer klar og tørr. Her skulle det ikke være noen våte vinger!

Og jeg fikk vite at den en dag ville bli blå. Men det skulle ikke skille oss, det var helt i orden.

Mens professoren blandet den jordrøde fargen til herr Silkes labyrint, solgte broren meg den gamle gylne skinnkofferten i tillegg til tatoveringen. Vinge pluss koffert, alt ble rundet av i hodet til femten pund; de kastet ikke bort tiden. Herr Silke knyttet hånden uten å kny, mer enn villig til å ofre blod for spiralene i taket på templene, selv om han var blitt advart om at den røde fargen ikke var så holdbar.

– Don’t go back and drink coffee now! var det siste Razouk ropte, som om det var æren hans som sto på spill. Uansett hørtes det merkelig ut, for ingen av oss hadde egentlig tenkt på å drikke kaffe nå. Var det ment som en formaning eller advarsel?

Da vi stavret oss ned gjennom smugene, øre i hodet over de gamle blankslitte steinene under fullmånen, jeg med en vinge på hælen og en koffert i hånden, herr Silke med det røde såret ved knokene, må vi ha sett ut som to flyktninger som strevde seg over Helvetesdalen i den mørke natta. Og han utbrøt: – Du er virkelig på vei!

Og kysset meg farvel på hælen.

Da jeg litt senere satt og betraktet noen arabiske skrifttegn på en bit papirtape som av uforklarlige grunner satt fast på den gamle koptiske kofferten, ringte telefonen fra Danmark. Det var en beskjed om at jeg endelig hadde fått erstatning … Det hadde kommet en sjekk til meg på 750 dollar fra American Airlines for den forsvunne 48

bagasjen min. Jeg lo høyt! Selvfølgelig kunne jeg legge sjekken ned i den tomme kofferten, hvis jeg ikke etter hvert hadde kommet fram til at den måtte forbli … tom.

Faktisk hadde jeg møtt fader Emmanuel samtidig med herr Silke. De hadde med respekt å melde begge sittet og ventet på meg på det lille arabiske hotellet Petra da jeg kom slepende hjem med den omskårne amerikaneren i armen, og herr Silke slo meg over munnen med et handlenett. Og fader Emmanuel? Jo, han satt på en trestol på steingulvet med den sølvbeslåtte stokken sin mellom beina, den høye hatten på hodet og leste i en liten skinnbok. Den hadde han lest i hele veien på bussen fra Betlehem til Jerusalem, og jeg ble straks i fyr og flamme over å kjenne et menneske som leste Aristoteles på gammelgresk som atspredelse!

Men fader Emmanuel så mørk ut av bekymring. Hva hadde skjedd?

– Jeg har kommet fordi jeg synes så synd på Dem … begynte han.

– Det er spredd et rykte i Betlehem om at De er spion.

Han behøvde ikke å si mer, jeg lyste allerede opp: – Jeg kan fortelle Dem det at jeg har alltid vært så lei meg for at ingen noen gang har oppfordret meg til å bli spion. Jeg er ikke engang blitt bedt om så mye som å sitte og vente på en telefonoppringning på et hotellrom!

Men nå forstår jeg det bedre, det er fordi folk allerede tror at jeg er spion … Forstår De, det har vært litt vondt for meg å bli ignorert på denne måten, jeg som mente jeg hadde alle evnene …

Jeg var utrolig lettet.

49

Men etter en oppklaring følger gåten. For hvorfor satt jeg nå og utleverte meg selv til denne fader Emmanuel?

Det var ikke mer enn tre dager siden jeg hadde vært i Betlehem og truffet på ham rent tilfeldig – uten å ville det – og nå satt han der igjen. Det var for mye, når man tenker på hvor tilfeldig møtet vårt var.

Jeg hadde kommet en formiddag for å intervjue borgermesteren. Byen ulmet av usikkerhet; butikkeierne sto i dørene sine som om de ventet at noe skulle skje hvert øyeblikk. Jeg hadde kommet med bussen fra Jerusalem og hadde gått av på torget, der jeg spurte etter kjøpmann Muhammeds butikk. De første jeg spurte, fulgte meg rett dit. Denne hjelpsomheten var litt overraskende, med tanke på at jeg kanskje var spion. Likevel var folk overstrømmende og uforbeholdne med de vanlige spørsmålene sine: Hvor kommer du fra? Hvor lenge blir du her? Hvor skal du reise?

Jeg hadde en avtale i kjøpmann Muhammeds butikk fordi det var sønnen hans som skulle følge meg over til borgermesteren, men jeg ble straks overtalt til et glass myntete og traktert med pistasjnøtter.

– Hvordan går det med forretningen? spurte jeg.

– Ikke så verst …

Herr Muhammed gjorde en balansegest med hendene, men forlot øyeblikkelig emnet ved å glatte nervøst på barten sin. Plutselig ble det mørkt i butikken, en kjempe av en mann i svart fylte hele døråpningen og hilste med hånden på brystet. Roben hans rakk til gulvet, hatten var høy og firkantet, og stokken var av ibenholt med sølvhåndtak, and I don’t mean plett. Han rakte meg flyktig hånden, men trakk den umiddelbart tilbake, slik 50

at hendene bare så vidt streifet hverandre. Han presenterte seg som fader Emmanuel med bortvendt blikk. Så fikk også han et glass myntete og satte seg ned på stråtaburetten med hendene ærverdig hvilende på den forseggjorte stokken. Han gjorde en merkelig figur her i det besatte Palestina, som om han hadde vandret rett ut av en Dostojevskij-fortelling. Det storslåtte gråsprengte skjegget rakk ham til brystet, men alderen hans var ubestemmelig. At ordene hans hadde vekt som en vismanns, var tydelig å se på den ærbødige holdningen til kjøpmannen, men så fort faderen stilte et spørsmål rettet mot meg, ble øynene hans usikre, flakkende, men samtidig lysende som på en gutt i puberteten.

Den lille gutten hadde innfunnet seg og skiftet til slips og jakke for å følge meg to gater bort til borgermesteren. Da jeg skulle ta avskjed med kjøpmannen og presten, hadde jeg ikke hjerte til å utsette faderen for den forlegenhet det ville være å ta imot hånden min, så jeg vinket i stedet farvel, for aldri mer å se ham igjen. Trodde jeg.

Men allerede samme ettermiddag hos direktøren for den ottomanske bank, i dagligstua hans, rakte jeg hånden fram: legen, to advokater, en dikterinne, en svigerinne – og fader Emmanuel. Stua var møblert i tung mahogni, små heklede duker, nylonskånere og en kjempeskjenk med porselenshavfruer og plast-Eiffeltårn. Jeg ble plassert midt i forsamlingen og utstyrt med et glass vin.

Men det var som om jeg var satt på en prøve. Det første spørsmålet lød: – Nå, hvordan har broren min det, da?

Det var bankdirektøren, herr Tawil, som ville høre hvordan det gikk med broren hans som var blitt igjen 51

i Nasaret i 1948, og som følgelig var blitt israeler, altså forræder. Samtidig bandt familiefølelsen dem sammen til en viss grad, så derfor ønsket ikke herr Tawil annet enn at broren hans hadde det bra, men kanskje ikke altfor bra. Det var jeg som sist hadde sett broren, og som skulle avlegge en rapport som både var nøytral og opplysende.

Jeg måtte sørge for ikke å pirke i misunnelsen over de israelske forholdene, og danset gavott på slak line der i dagligstua mens jeg håpet at jeg snart fikk slippe unna, for Betlehems beste borgerskap ville vite alt om hva jeg foretok meg i Jordan, i Syria, i Libanon, i Israel. For dem virket det temmelig usannsynlig at en kvinne reiste rundt alene for å se hvordan verden så ut, særlig nå om dagen hvor man kunne se alt på tv. Jeg gjentok flere ganger at jeg var journalist, men den forklaringen lot de bare henge i lufta som en hypotese blant mange andre. Jeg var ikke akkurat under forhør, for samtalen foregikk under gjestfrihetens tak og åpenhjertighetens maske.

– Si meg, får vi noen gang landet vårt tilbake? Si meg hva De tror …

Var det jeg som skulle gi dem landet deres tilbake?

Jeg var ikke særlig komfortabel i rollen som landutdeler eller landrøver og flyktet på alle tenkelige måter fra svaret og mumlet under den barten som ennå ikke var fullt utvokst, at forandringen må finne sted der man er, før gevinsten kan innfinne seg utenfra. Selskapet så mer og mer mistenksomt på meg, unntatt fader Emmanuel, som tronet i midten, bifallende.

– Gir De frøkenen rett, fader?

– Det er en sannhet i det frøkenen forteller, kanskje jeg kan få gleden av å vise deg kirken min?

52

Spørsmålet var rettet til meg som gjest, og jeg reiste meg straks: – Med stor fornøyelse.

Det var jo et passende prosjekt for å komme seg ut av en dagligstue der kvinnene kvitrende gjennomgikk detaljene i de kroppsvisitasjonene de hadde vært utsatt for ved grensebroene, og hisset seg opp til eksalterte høyder med kjærlighetstårer for fedayeen og kald forakt for israelerne som ydmyket og latterliggjorde alt som var forbundet med ære og tradisjon. Verden ble kløyvet i to i dagligstua, i lidenskapens vold. Jeg var så takknemlig overfor presten for at han reddet meg ut av det ubehagelige kryssforhøret, som ikke desto mindre bare var et utslag av den angsten og ydmykelsen som karakteriserer mennesker under okkupasjon.

Fader Emmanuel spankulerte ungdommelig av sted i den lange, svarte roben med det grå skjegget blafrende i brisen. Hva var vel mindre suspekt enn å legge veien om den gresk-ortodokse kirken?

Som viste seg å være den mest beskjedne av alle tenkelige kirker og med nylakkede gulv. Jeg hadde ventet at presten ville gjøre korsets tegn eller et eller annet rituelt som jeg trodde man gjorde, men niks, nothing, kanskje fordi det i så stor grad var hans kirke at han følte det var som dagligstua hans? Både treverket og helgenbildene var nymalte i turkis og cyklamen og lignet til forveksling arabiske ukebladillustrasjoner. Fader Emmanuel virket storfornøyd mens han så seg rundt i kirken sin, og det var ikke godt å si om han var glad fordi det var Guds hus eller hans hus, eller kanskje det var en tredje glede der disse to følelsene falt sammen?

53

– Om De tillater, vil jeg gjerne synge for Dem. – Gjerne, gjerne.

– Jeg vil synge bysantinsk for Dem, og for at De skal føle musikkens muligheter, vil jeg synge i den diatoniske, den kromatiske og den enharmoniske skalaen.

– Jeg er lutter øre!

Men egentlig var jeg rystet, uten å vite hvorfor. Og jeg ble ikke noe særlig roligere av sangen hans, tvert imot.

Hva var det fremmedartede som trådte så tydelig fram i musikken? Var det fordi musikken bedrar mindre enn språket? Jeg snakket samme språk som fader Emmanuel, vi brukte de samme ordene, men muligheten for å integrere den diatoniske skalaen i meg selv på bysantinsk hadde jeg hittil så å si oversett, og den ble ikke mer nærliggende av at fader Emmanuel fylte lungene og fikk hele kirkerommet til å synge.

– Platon anbefalte den doriske og frygiske, mens de mer fargerike sensuelle toneartene som gjør mennene myke, de tok Platon avstand fra, forklarte fader Emmanuel med pokerfjes, og så lot han stemmen sin lyde igjen så rutene runget.

Men denne åpne stemmen, som ikke hadde gnist av noe unnskyldende ved seg, denne vibratoen som trengte seg nådeløst fram gjennom neseborene hans og kjærtegnet en bestemt note fram og tilbake i stigende intensitet kun for meg, vekket bluferdigheten min, ekkoet kunne sikkert høres i hele byen.

54

Det var i den anledningen jeg hadde bestemt meg for å kaste meg ut i – eller inn i – musikken og finne min egen stemme.

Det er ikke det minste uvanlig, men en trang som ofte oppstår hos trettifemåringen. Trangen til å synge, det mest autentiske av alle erotiske uttrykk fordi det er uavhengig av mottakeren. Et selvuttrykk, den siste strofen, grunntonen som ikke kan utryddes. En forbannelse eller en lovprisning, en klagesang eller en hyllest, jeg snakker om den gjenstandsløse kjærligheten som i prinsippet er uendelig. Og denne kjærlighetsfølelsen kommer fra et uberørt sted – et i mitt tilfelle veldig forskremt og glemt sted.

Jeg hadde vært livredd for å gå dit. Aller først hadde jeg ringt og meldt avbud, for Ben var berømt for å ha spilt med Charlie Parker, og her kom jeg. Og hva om jeg ikke traff de riktige tangentene, jeg fantaserte raskt fram en fars makt som kunne fordømme meg for å spille «feil».

Ben var nesten tretti år eldre enn meg og kunne fint ha vært faren min. Jeg var mer nervøs enn om det hadde vært et stevnemøte jeg skulle på. Å bli forkastet akkurat der i din egen innerste musikk, hvordan kunne man overleve det? På det amorøse planet hadde man måttet avfinne seg med å bli vraket i ny og ne, som i leken mellom katt og mus. Men hvis man nå også ble kastet ut av musikken, det eneste stedet som var igjen, hva da?

Ja, den gangen var jeg tydeligvis ikke helt overbevist om uavhengigheten i det musikalske uttrykket. Jeg hadde åpenbart redusert meg selv til en skolejente, for i det sekundet jeg trådte inn døra, visket jeg ut alt det jeg kunne fra før. Og jeg satte meg ned og lærte fingersetning, 55

skalaer og kromatikk – forfra. Ben la en tjuefemøring på hånden min og slo meg med en kulepenn hvis tjuefemøringen falt ned, på samme måte som han selv var blitt undervist i Harlem.

Men så spilte han! (Jeg legger til i parentes at min salige far også hadde spilt, og at min følsomhet – for ikke å si overfølsomhet – var plassert akkurat der.) Han spilte, Ben, egne komposisjoner. Enkle og samtidig dødssofistikerte. Han laget en uavviselig kobling mellom svart blues og blå nordisk melodikk, som framkalte en autentisk grunnfølelse av melankoli som jeg gjenkjente som min egen. Improvisasjonene hans i moll sto spent i øyeeplene mine, og fraseringene gjorde vondt i tennene. Det var veldig bevegende da Ben forklarte at det å spille var som å snakke. Men det var ting man ikke kunne si åpent, «motherfucker» og «shit», den gangen slavene ble hentet til Amerika. Men det man ikke fikk si, kunne man si i musikken, det var som setninger. Og han viste en hemmelig setning på pianoet. Og dermed fikk jeg nytt mot til å gå i gang med skalaene og tjuefemøringen.

Da skjedde det forferdelige. Han bøyde seg ned over meg mens jeg spilte, og prøvde å kysse meg. Alt lyset gikk av. En følelse av død og aske. Sinne og fortvilelse er for sterke ord, for det var ikke så mye kraft igjen i meg. Snarere selvoppgivelse. Kanskje den som gjør at man sitter hele dagen to skritt fra pianoet uten å røre det, med et stille smil om munnen.

Jeg følte at jeg hadde gjort en halsbrekkende innsats for å komme videre i livet, men uansett hvor mye jeg prøvde, ble jeg hele tiden sparket tilbake til samme sted. Og jeg 56