Erik Elden
Krig og kjĂŚrlighet
© 2012 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP Illustrasjoner: © Forsvaret, der ikke annet er oppgitt Omslagsfoto: Forsvaret Papir: Norbook Cream 70 g Boka er satt med Bembo 11,5/15 Trykk og innbinding: ScandBook ISBN: 978-82-489-1198-2 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Til Lise
1 For de som har kjempet for det, har livet en smak de beskyttede ikke kan kjenne. Patrick Hennessey, The Junior Officers’ Reading Club
B
recon,Wales, desember 2007. De står på podiet foran oss, i den litt for store aulaen til Infantry Battle School, to unge britiske offiserer med runde, tomme øyne. De ser ut i rommet, uten å fange blikkene til noen av oss, og venter til det er helt stille, før den ene begynner å snakke. Vi som sitter i salen nærmer oss avslutningen av Platoon Commanders’ Battle Course, et britisk troppsjefkurs for infanterioffiserer. Foredraget skal gi oss et bilde av virkeligheten før vi avslutter kurset og drar hjem for å feire jul. Vise oss hva som venter. De fleste av mine britiske medelever vil i løpet av det neste året bli sendt til Irak eller Afghanistan, og nå, på slutten av kurset, skal vi få høre historien til to som nylig har kommet hjem. Frem til nå har vi vært gjennom tre lange måneder med tunge, kalde marsjer i fjellene, et hundretall gjennomføringer av troppsog kompaniangrep, og en fire uker lang øvelse i bushen i Malawi. Vi har opplevd å være så slitne at vi ikke har klart å snakke, så trøtte 7
at vi har sovnet stående, og vi har vært så skitne at fargenyansene i kamuflasjemønsteret på uniformene har vært dekket av en gråaktig blanding av svette, gjørme og sand. Likevel er vi ikke i nærheten av å ha opplevd de påkjenningene de to som står foran oss har vært gjennom i Helmand-provinsen i Afghanistan. De er 24 og 25 år gamle, begge yngre enn meg, og de har sett både kamerater og fiender bli sprengt og skutt. «Mitt navn er Nicholas Parkinson og jeg er 24 år gammel.» Han forteller med lav stemme at han kommer fra Manchester, og den avslepne aksenten hans røper at han har gått privatskole, som så mange andre offiserer her borte. Han forteller at han var elev på dette kurset i fjor, etter å ha gjennomført den britiske krigsskolen i Sandhurst. I juni ble regimentet hans deployert til Sør-Afghanistan, og han – som fersk infanteritroppsjef – har de siste seks månedene ledet 27 unge gutter og menn i krig. Da han forteller om hva han har opplevd, er salen helt stille. Jeg puster så rolig og lydløst jeg bare klarer, mens jeg hele tiden ser på øynene hans, som fortsatt stirrer rett ut i den tomme luften. Han har opplevd å bli beskutt nærmest daglig, både fra langt og ekstremt kort hold, på åpne sletter og i tett skog. Han har brukt alle ressurser han har hatt tilgjengelig for å overleve: pistol, rifle, maskingevær, raketter, missiler, bombekastere, fly og angrepshelikoptre. En gang, forteller han, da troppen hans var omringet i en landsby, måtte han kalle inn en 250-kilos flybombe mot et hus bare 100 meter unna. Troppen overlevde og slo fienden også denne dagen, men de to som lå nærmest nedslaget blødde fra ørene etter smellet, og han ble selv døv på venstre øre. Han fortsetter å fortelle om det han har opplevd, og stemmen er fortsatt lav, men det virker som at han snakker roligere nå, nesten som en gammel mann som snakker til barnebarnet sitt, og jeg hører en svak skjelving i stemmen. Tre av
8
soldatene hans ble ikke med hjem. Én ble skutt i et bakhold, de to andre drept av en veibombe. Jeg sitter helt stille på stolen. Kikker bort på Eivind, den andre norske kurseleven, som sitter noen rader lenger opp i salen. Han sitter fremoverlent og suger til seg alt troppsjefene forteller. Jeg vet at de britiske styrkene i Helmand i sør har en helt annen hverdag enn oss nordmenn som opererer i Faryab i Nord-Afghanistan. Fra januar til juli hadde jeg vært nestkommanderende i en tropp i byen Mazar-e Sharif, som en del av den norske utrykningsstyrken. Vi visste før vi reiste at operasjonsområdet vårt var relativt rolig, og at stridskontakter var en sjeldenhet, men likevel trente vi dag etter dag for å være best mulig forberedt om det skulle skje. Det skjedde like lite som vi hadde forventet.Vi patruljerte, snakket med lokalbefolkningen, sikret amerikanske hjelpeorganisasjoner og kinesiske veiarbeidere, og fikk på mange måter utrettet mye i løpet av seks måneder, men vi opplevde aldri å bli beskutt. Nicholas og Patrick har opplevd strid. De har deltatt i noen av de hardeste kamphandlingene britiske soldater har vært involvert i siden andre verdenskrig, med ekstreme psykiske og fysiske påkjenninger, i uoversiktlige og kaotiske situasjoner. Og de har vunnet. De har mestret jobben sin, overvunnet frykten og slått fienden. De har fått en voldsom innvielse i en eksklusiv klubb av krigere. Da jeg satt på flyet hjem fra Wales, manglet jeg fortsatt kamperfaring. Det plaget meg. Jeg hadde vært i Forsvaret i ni år og trent så realistisk som overhodet mulig på angrep, kontaktdriller og strid inne i hus og i gater. Men jeg hadde lyst til å oppleve strid i virkeligheten. Jeg hadde lyst til å få prøvd meg som soldat og offiser og finne ut hvordan det å bli beskutt ville påvirke meg.Ville jeg bli handlingslammet og krølle meg sammen i fosterstilling på bakken, eller ville jeg trosse frykten, skyte tilbake og vinne? 9
På vei hjem for å feire jul med foreldrene og brødrene mine, hadde jeg satt meg tre mål: 1) bli troppsjef 2) oppleve strid 3) finne meg ei bra dame
Siden jeg hadde fullført Krigsskolen, og både norsk og britisk troppsjefkurs, regnet jeg med at jeg ville få tilbud om en troppsjefstilling i løpet av 2008. Som troppsjef ville jeg få bruk for erfaringene fra Afghanistan,Wales og Malawi, og jeg gledet meg til å få ansvaret for 43 unge soldater og befal. Ønske nummer to visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle oppnå, siden dette ville kreve at jeg reiste til en krigssone med soldatene mine. Jeg hadde et håp om at Norge ville sende soldater til SørAfghanistan, slik danskene hadde gjort, men med den rødgrønne regjeringen var det lite sannsynlig at dette kom til å skje. Riktignok hadde Ap og Sp i utgangspunktet ikke lagt noen begrensninger for hvor den norske utrykningsstyrken i Nord-Afghanistan kunne operere, men SV nektet å la norske styrker bli sendt til sør. Resultatet ble at regjeringen kun ville sende utrykningsstyrken til SørAfghanistan i ekstreme tilfeller hvor behovet var kritisk. Det tredje ønsket var en prioriteringssak. Frem til nå hadde jeg brukt tid på jobb, trening og kamerater fremfor å jakte på damer, men jeg bestemte meg, som et slags nyttårsforsett, for å ta meg selv i nakken og gjøre en innsats for å finne ei bra dame. Jeg visste det ville bli vanskelig å kombinere jobben som yrkesoffiser med et samboerforhold. Med jobben i Hæren var det få steder jeg kunne bo – i utgangspunktet bare Setermoen, Rena og Skjold – og jeg hadde hørt av de som hadde prøvd det, at pendling var en dårlig løsning hvis man skulle ta vare på et forhold og en 10
familie. Lange arbeidsdager, kurs og utenlandsoperasjoner var også en utfordring. Jeg var sjelden hjemme til middag, vi hadde ukevis med øvelser hvert år, og dessuten så det ikke ut til at oppdraget i Afghanistan ville avsluttes med det første, så enten måtte jeg finne ei dame som taklet at jeg var mye borte, eller finne en stilling som ikke krevde like mye. Problemet var at jeg elsket jobben min.
2 Har I aldrig tænkt eder hemmelige kræfter, en stærk og løndomsfuld magt, som knytter menneskenes skæbner til hinanden? Henrik Ibsen, Fru Inger til Østråt
I
løpet av høsten 2008 hadde jeg bestemt meg for å kjøpe hund av ei venninne som skulle få et kull av rasen Australian Kelpie, en passe stor og passe aktiv gjeterhund. En dag i desember dro jeg til Malvik for å se valpen for første gang. Da jeg og min mor, som selvfølgelig også skulle være med, kom inn døra, satt det ei lys, korthåret jente på gulvet i stua og lekte med valpene. Jeg visste det var ei som het Lise som også skulle ha en valp, men jeg hadde aldri møtt henne. Hun fulgte nøye med på tispa som hoppet rundt etter de to største hannene, mens jeg satte meg ned på den andre siden av gulvet og fulgte den minste brune. Jeg tittet opp på jenta så ofte jeg kunne, men så fort hun så opp og fanget blikket mitt, snudde jeg meg bort og så ned på valpen igjen. Hun var utrolig pen. Litt kortere enn meg, og mye tynnere. Hun hadde kort, lyst hår, lyse dongeribukser og en trang topp. Hun hadde også fått høre om meg, og fortalte senere at hun hadde ventet 12
seg en stor, langhåret kar med svarte klær, etter vår felles venninnes beskrivelser av meg og min nokså harde musikksmak, men ble overrasket over hvor normal jeg så ut. Litt kortere enn hun hadde ventet, riktignok, med en svart band-skjorte, men helt kort blondt hår og tykt helskjegg. Hun så på klokken min, en dykkerklokke med tykk, svart reim som jeg hadde kjøpt i Kosovo for åtte år siden. Stor og solid. Neste gang jeg møtte Lise var en helg i mars 2009, og jeg satt som troppsjef i Panserbataljonen, en stilling jeg hadde fått midtveis i fjorårets kontingent. Jeg hadde chattet litt med henne på nettet, og lot som jeg hadde peiling på hundedressur, men etter en stund chattet vi om helt andre ting enn hunder. Hun fortalte at hun hadde gjort det slutt med kjæresten sin og var fornøyd med det, og jeg skrev hver dag med stor iver og entusiasme om hva jeg gjorde på jobb på Setermoen. Jeg forklarte hvordan jeg ledet troppen fra stormpanservogna mi, hvordan vi trente på stridsteknikk i skogen rundt leiren, og hvordan vi fortalte historier og lo sammen rundt lunsjbålet. Lise fortalte om vennene sine i Trondheim, om sin gravide søster, og om trening på Elixia og turer på byen når hun hadde fri, og jeg syntes det var adskillig mer spennende å høre hva Lise gjorde, enn å fortelle om livet mitt på Setermoen. Da hun åpnet døra denne fredagskvelden i mars, fikk hun se en småtrøtt 29-åring med slitte jeans og uflidd skjegg som sto til alle kanter. Jeg hadde også spart til vintersveis, som riktignok ikke var lengre enn tre centimeter, men likevel langt nok til at vinteren føltes varmere. Før jeg rakk å si «Er det her du bor, ja», hadde jeg Izzie løpende rundt beina mine, tydelig interessert i lukten av broren Nick. Jeg hadde kalt opp hunden min etter Hemingways Nick Adams, og han var som sin navnebror bare en ung valp med mange opplevelser foran seg og mye å lære. Jeg så opp for å fange blikket
13
til Lise, men hun hadde oppmerksomheten rettet mot valpen. Eller var det mine sorte marsjstøvler, type M-77? Faen. Jeg skulle tatt på meg sivile sko. Hun tok et skritt tilbake, og jeg gikk inn, satte fra meg støvlene og fulgte henne inn til stua mens jeg skannet leiligheten. Ingen bokhyller, men en X-Box og en stor tv var sentralt plassert foran sofaen, i motsetning til i leiligheten min hvor bøkene tok opp betydelig større plass. X-faktor var i full gang, så vi satte oss ned med en drøy armlengdes avstand mellom oss. Etter å ha utvekslet et par setninger om flyturen min og været i Trondheim, ble det stille. Mens vi så på artister og gjøglere på tv, ventet jeg på at hun skulle bryte stillheten med et eller annet på den herlige Frøya-dialekten sin. Hun hadde et utrolig søtt smil som syntes hver gang hun smugkikket bort på meg i den andre siden av sofaen. Hun gikk raskt tilbake til X-faktor, men etter litt frem og tilbake snudde hun seg endelig mot meg, og jeg fikk se inn i øynene hennes. Nydelige, blå øyne som knep seg litt sammen når hun smilte. Hun kom nærmere og lot meg holde armen rundt henne, og da Thomas og Harald dukket opp på skjermen, skulle jeg ønske jeg bodde i Trondheim. Omtrent på samme tid søkte jeg stilling som fottroppfører i Mekanisert infanterikompani 4 (Mek 4), og kompanisjefen hadde invitert meg på kaffe på Rena. Før jeg gikk inn til kontorene, stoppet jeg opp for å se på bildene som hang på veggen. Tomhylser i ørkensand, skitne, skjeggete, sigarrøykende offiserer og våpen i stilling. Majoren kom inn fra siden og tok meg i hånda. «Rune Wenneberg.Velkommen.» Et solid håndtrykk. Han så eldre ut enn jeg hadde forestilt meg. Han hadde rynker rundt øynene og en svak gråfarge i de sorte skjeggstubbene på haken. Håret var kort, noen millimeter lengre på toppen av hodet enn på siden – en tradisjonell militærklipp. Etter velkomsten var praten i gang, og han 14
førte meg gjennom kontorene, utstyrsrommene, midtveis inn i garasjen og tilbake, uten å ta flere pauser enn de som var nødvendige for å trekke pusten. Majoren var mildt sagt engasjert da han snakket om hva det vil si å være profesjonell soldat. «Som profesjonell skal man ha et ønske om å bli best mulig i det man driver med», sa han. «Kravene i kompaniet, både på faglig dyktighet og fysisk form, er høye. Kun de beste og mest motiverte får være med.» «Er det ikke vanskelig å få rekruttert nok folk når kravene er så høye?» sa jeg. «Tvert imot. Når vi stiller høye krav, vil de dyktigste soldatene søke seg hit, og alle i kompaniet vil jobbe hardt for å bli med på A-laget.» Mens Rune hentet kaffe så jeg meg rundt i det åpne kontorlandskapet for å se hvordan spillerne på landslaget i konvensjonell krigføring så ut. Det var ikke mange å se, men de få som hadde rukket å dusje etter dagens treningsøkt, sto samlet rundt en pcskjerm og lo av et eller annet. Latteren avslørte store snusklyser og enkelte rynker rundt øynene på et par av dem. Jeg så store glassmontere med vikingøkser og sverd som kompaniet hadde vunnet i bataljonens årlige kappestrid. Gutta ved pc-skjermen var kortklipte, hadde overraskende rene uniformer i forhold til mange andre jeg hadde sett i leiren, med jakkeermene brettet halvveis opp på underarmen, og de fleste gikk med ørkenstøvler selv om det fortsatt lå snø på bakken ute. Dette var altså Mek 4-krigerne. Jeg visste at dette var rutinerte karer. Året før hadde hele kompaniet vært i Afghanistan, og de hadde gjennomført flere store angrepsoperasjoner med en god del stridskontakter. Disse soldatene hadde mye erfaring og hadde vist hva de var gode for. Det neste oppdraget de hadde fått, var å stille en mindre styrke i Afghanistan fra sommeren 2010, et drøyt år frem i tid. Jo 15
mer jeg så og hørte, desto mer kjente jeg at jeg fikk lyst til å være med dette kompaniet ut. Rune satte to kopper kaffe på bordet og fortsatte å fortelle om disiplinen i kompaniet. Korrekt antrekk, hårklipp og barbering var noe han la stor vekt på. Håret skulle være så og så kort, det skulle følge hodets naturlige form, og man skulle enten være glattbarbert eller ha et velstelt helskjegg. Hvis man skulle være profesjonell soldat, skulle man se ut som en. I tillegg la han mye vekt på fysisk trening. De brukte sju og en halv time i uken på kondisjons- og styrketrening, til sammen en arbeidsdag fordelt på mandag, onsdag og fredag, og kompaniet hadde et felles treningsprogram som skulle følges. Ansvaret for oppfølging lå hos gutta selv. «Gutta mine møter på jobb hver dag for å trene, ikke for å bli trent. Hver enkelt har et ansvar for å bli så dyktig som overhodet mulig i den jobben han har.» Jeg merket meg at Rune gjentok «gutta mine» i omtrent annenhver setning, som om han snakket om sønnene sine. Kompaniet hadde blitt opprettet i 2006, med Rune som sjef, og mange av gutta, både soldater og befal, hadde vært med siden oppstarten. De hadde vært med på å sette kravene til sin egen avdeling og hadde et eierforhold til det å gjøre kompaniet best mulig. «I Telemark bataljon har vi en policy på at vi sender folk på kurs i hele verden. Vi sender dem dit den beste utdanningen tilbys, og forventer at de betaler tilbake med å være instruktører for kompaniet hjemme.» Jeg hadde bitt på kroken allerede da han snakket om høye krav, nå kunne han bare snøre meg inn. Jeg var solgt. «Er det noe du lurer på?» sa han og smilte.