Frank Aarebrot
krigen p책 200 sider Norge under annen verdenskrig
© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: deTuria Design Omslagsillustrasjon: Bilde av tyske soldater på Karl Johan: NTB Scanpix, bilde av Kong Haakon: Per Bratland/NTB scanpix, bilde av Vidkun Quisling: Riksarkivet, RA/PA-0750/H/0002/1010 bilde av Frank Aarebrot: Odd Mehus. Papir: Arctic Volume White 130 g Boka er satt med: Sabon, 11/15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1713-7 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Forlaget har forsøkt å innhente tillatelse fra alle rettighetsinnehavere til bildene som er brukt i boka. Hvis vi ikke har klart å finne alle, ber vi rettighetsinnehaveren om å ta kontakt med forlaget.
INNHOLD Forord 1. Okkupasjonsforvirring 2. Hvor mye visste vi? 3. Opptakt til krig 4. Så slo Quisling til 5. Nazistene begynte å herse 6. Selv toppluer provoserte 7. Boikott og hard motstand 8. Sabotører og glemte helter 9. Jødenes sørgelige skjebne 10. Kamp om sannheten 11. Penger var det nok av 12. Noen egg, litt smør og en skinke 13. Vinnere og tapere 14. I etterpåklokskap
7 11 25 33 43 63 81 91 107 121 133 145 161 169 189
Bilderegister 200
F O RORD Jeg er født i 1947. Okkupasjonen førte til at mine foreldre fikk en forlenget forlovelsestid. De var enige om å gifte seg i et fritt Norge, og de var hele livet stolte over å ha vært «det første fredsbrudeparet i Mariakirken» i Bergen i mai 1945. Det var ikke tid eller penger til brudekjole eller stor feiring. På brudebildet står mor i «en pen mørk cocktail-kjole» og far blek, tynn og lykkelig i mørk dress. 70 år etter okkupasjonen svinner tidsvitnene hen – en etter en. Etter hvert er det vi som ble født etterpå som må prøve å forstå og trekke lærdom av det som skjedde. Det må vi fordi de nye sosiale mediene er fulle av merkverdige forestillinger, myter og konspirasjonsteorier om «oss» og «dem», om undermennesker og overmennesker, om rettferdig vold og guddommelig hevn, om barns rettigheter og «innvandringsregulerende hensyn». I sin vise om nynazismen lot Otto Nielsen refrenget referere til Adolf Hitler: «He is dead, but he won’t lie down.» Dessverre fikk han rett 22. juli 2011, og han får rett hver gang en norsk ungdom drar for å kjempe for mennesker som halshogger humanitære hjelpearbeidere. Det er så lett å ta avstand fra Behring Breivik, og det er tilsvarende vanskelig å forstå at stiftelsen Fritt Ord valgte å gi bloggeren som inspirerte hans verdensanskuelse støtte til et 7
bokprosjekt. Det er tydeligvis lenge siden krigen for enkelte av oss. Men vi i etterkrigsgenerasjonene har likevel, i all beskjedenhet, skapt noen forandringer som vi ikke behøver å skjemmes over. Sammenlikner vi dagens norske samfunn med det Norge som nazistene prøvde å skape, er forskjellene enorme. Nasjonale minoriteter har i dag rettigheter der nazistene forfulgte dem. I dag kan homofile gifte seg, mens nazistene prøvde å utrydde dem. Men sammenlikner vi okkupasjonsregimet med det demokratiske Norge rett før og rett etter krigen, blir forskjellene litt mindre iøynefallende. Datidens demokratiske politikere (og velgerne!) mente for eksempel at homofili skulle være forbudt ved lov. Dessuten kunne blant andre tatere tvangssteriliseres. Men så ekstremt som nazistenes skjerpelse av bestemmelsene fra 1942 var det verken før eller etter krigen. Det vi skal merke oss er at det etter 1945 fortsatt forekom tvangssterilisering. Fornorskingspolitikken overfor samene pågikk gjennom hele 1950-tallet. I dag har vi et Sameting. Likevel vil jeg i denne boken advare mot å se på okkupasjonsårene med vår tids selvtilfredse lyskaster. Har vi en intensjon om å lære noe, må vi prøve å vurdere det som skjedde i 1940-årenes perspektiv. Dette er imidlertid ikke et forsøk på en historisk totalbeskrivelse av de fem harde krigsårene. Jeg er professor i et statsvitenskapelig fag som heter Sammenlignende Politikk, og jeg er et ektefødt etterkrigsbarn. Dette er et streiftog gjennom det okkuperte Norge. Av og til ser jeg på samspillet med begivenhetene der ute i Den store krigen. Stundom vil jeg tillate meg å trekke, ikke alltid like flatterende, analogier til ting som skjer i dag. Et viktig tema er valg – i betydningen skjebnevalg. I en krigssituasjon treffer mennesker ofte valg som kan virke enkle, men som kan få uoverskuelige konsekvenser og gjøre dem til lysende helter eller svarte skurker alt etter som. Og 8
endelig vil jeg dele noen små bilder av krigens hverdag slik jeg fikk dem gjenfortalt i familien som liten gutt på 1950-tallet. Vi skylder våre barn å bedømme det som skjedde, men det er ikke alltid nødvendig å fordømme. Mellom svart og hvitt er det mye grått. En takk til min venn Olav Garvik for hans konstruktive bidrag til bearbeidelsen av NRK-foredraget mitt om krigen til bokform. At boken er bedre systematisert og at nye tema er kommet til er ikke minst Olavs fortjeneste som lyttende og fakta-sjekkende partner. Ansvaret for bokens innhold er likevel mitt alene. Takk også til NRKs Steinar Birkeland og Thomas Hellum. Uten Steinars initiativ og Thomas’ ideer om laaaangsomt fjernsyn ville verken foredrag eller bok ha blitt til. Til slutt en stor takk til redaktørene Anja Gustavson og Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge Forlag.
Bergen, august 2015
Landet hadde ikke opplevd krig p책 over 100 책r. Var det da s책 rart at folk ble forvirret?
10
1
OKKUPASJONSFORVIRRING De fleste nordmenn reagerte med forvirring da krigen kom til Norge i 1940. Knapt noe illustrerer dette bedre enn det kjente fotografiet av de tyske troppene som kommer marsjerende nedover Karl Johans gate etter å ha landet på Fornebu. Retter vi blikket oppover i retning Slottet, legger vi merke til noen karer på hest. Det er norske politifolk som patruljerer og passer på at ikke publikum sjenerer innmarsjen! De sørget blant annet for at ikke tversgående trafikk skulle hindre tyskerne i å nå fram i tide. Slik opptrådte altså politiet. Dette er et av historiens store paradokser når vi vet at det norske demokratiet, slik vi kjenner det i dag, for lengst hadde funnet sin form i 1930-årene. Folk visste hvordan demokratiet fungerte – og skulle fungere. Mange av de demokratiske institusjonene vi har i dag var allerede på plass. Det gjaldt for eksempel forhandlingssystemet mellom partene i næringslivet, mellom bøndene og staten og mellom råvareleverandørene og industrien. Vi hadde også en rettsstat. Dessuten er det verdt å minne om at det var kort avstand til 1905. Norge var jo en ung nasjon, og vi visste meget godt hva nasjonal selvstendighet var. Ingen var i tvil om de prinsipper som er fundamentet for rettsstaten. Likevel var det altså forvirringen som preget nordmenn flest. 11
Til og med norske politifolk ridende pĂĽ hest sørget for at de tyske okkupantene ďŹ kk innta hovedstaden uten sjenanse fra publikum.
DEMOKRATI
NY ORDNING
I disse skjebnetimer kunne man reagere og handle på forskjellig måte. Vi kan for eksempel sammenlikne handlingsvalgene med trafikklys. Å gå på grønt lys betyr at man er lojal mot Grunnloven og bestemmer seg for å kjempe for demokratiet. Stikkordet er motstand, eller heltemot og «troskap mot fedrelandet». Slik reagerte mange, men slett ikke alle. Å gå på rødt lys betyr at man gjør det motsatte. Man vender ryggen til demokratiet og vil arbeide aktivt for «den nye ordningen i Europa», som Hitler formulerte det. Stikkordene her er forræderi, angiveri, kollaborasjon, samarbeid med fienden. Å gå på gult lys betyr at man bare er forvirret og ikke aner hvor man skal gå. Fortvilelse og maktesløshet er også dekkende ord. Slik er det forresten i alle krigssituasjoner. Tenk bare på nyhetssendingene nå til dags om bombingen av Aleppo eller borgerkrigen i Jemen – eller for den saks skyld bombingen på Gazastripen. De som rammes er verken terrorister eller vestlige 14
eller israelske agenter. Det er tvert imot helt uskyldige, fortvilte mennesker som blir skadelidende. De utgjør det store flertallet av folket. For Norges del er det ikke så vanskelig å forklare dette. Landet hadde ikke opplevd krig på over 100 år. Var det da så rart at folk ble forvirret? Jo eldre man blir, dess mer sans får man for krigslyrikken. Så får vi heller smile overbærende når vi tenker tilbake på hvordan raddisene i 1970-årene så på denne diktningen som forblommet. Disse gamle krigslyrikerne greide på en fenomenal måte å illustrere stemningen som rådet, slik det fremgår av diktet «Vi overlever alt!» av Arnulf Øverland: Vi hadde ikke skjold, vi kjente ingen fare. Vi hadde venner bare. Da ble vi tatt med vold. Det hendte plutselig en natt, vi våknet og vårt land var tatt. Vi hadde bare venner, nu sto vi helt forlatt. Med disse ordene gir dikteren uttrykk for de følelser og tanker vanlige mennesker gjorde seg dette merkverdige døgnet. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor ble vi hærtatt? Dette er et av de store spørsmålene som jeg nesten måtte bruke en hel bok for å kunne besvare skikkelig. Jeg som samfunnsviter, og en del gode historikere, har i denne situasjonen valget mellom å beskrive det som skjedde på en retrospektiv eller en prospektiv måte. Den retrospektive tilnærmingsmåten handler om å analysere fortidens mennesker i tilbakeskuelsens klare lys. Vi vet nemlig hva som skjedde etterpå. 15
I ettertid vet vi altså hva som var rett og galt den gangen, noe våre forfedre selvsagt ikke var i stand til. Den prospektive måten er snarere som å sette seg i en tidsmaskin og reise tilbake til 9. april 1940 og stille seg følgende spørsmål: Hva visste jeg den gangen? Hvilke grunner hadde jeg for å handle slik jeg gjorde? Hvilken informasjon hadde jeg egentlig om det som skjedde rundt meg?
DET VAR INGEN VERDENSKRIG
Det er nærmest å betrakte som en ubestridelig sannhet at den andre verdenskrigen kom til Norge 9. april 1940. Det er i hvert fall en alminnelig oppfatning, for da ble landet okkupert av tyskerne. I en viss forstand er det selvsagt dekning for å si det, men det er likevel veldig retrospektivt. Faktum er at det den 9. april 1940 ennå ikke var noen verdenskrig på landsjorden. På det tidspunktet var Polen blitt angrepet. Det pågikk krig i Sentral-Europa, men det var ingen krig i Middelhavet, og krigshandlingene i Afrika hadde opphørt. Det var en krig i Asia mellom Kina og Japan, der ingen europeiske makter var involvert. På New Zealand og i Australia var det satt i gang mobilisering. Her i Europa var krigen med andre ord i hovedsak konsentrert om okkupasjonen av Polen og Sovjetunionens angrep på Finland. Det pågikk en krig i Europa som Norge ble en del av. Det ble ingen annen verdenskrig før Hitler gikk til angrep på Sovjetunionen. Da så Japan angrep USA i Pearl Harbor, fikk vi en krig på alle kontinenter. Den prospektive måten å analysere begivenhetene på er å fastslå at en europeisk, eller rettere sagt østeuropeisk, krig ble trukket nordover både av Finlandskrigen og den tyske okkupasjonen av Norge og Danmark.
16
Nordahl Grieg – dikter, kommunist og patriot.
VON CLAUSEWITZ OG NORDAHL GRIEG
I etterpåklokskapens lys har man i alle år stilt spørsmålet: Hva burde våre ledende politikere ha visst? Hvorfor var de ikke bedre forberedt, og hvorfor hadde de ikke tatt sine forholdsregler? Det er en relevant kritikk, men den er samtidig ganske urettferdig. Den prospektive måten å stille spørsmålet på er annerledes: Var det så enkelt? Burde de ha visst? Det er alltid slik at granskingskommisjoner som skal finne ut hvem som valgte feil bruker den retrospektive tilnærmingsmåten. Det er derfor lett for etterkrigsmennesker å stemple dem som svarte eller hvite, som forrædere eller helter. Etter den prospektive tilnærmingsmåten, derimot, som er det riktige samfunnsvitenskapelige perspektivet, dukker det opp flere gråtoner og nyanser. Vi kan så stille det grunnleggende spørsmålet: Hva er egentlig 17
krig? Det er to svar på det. «Krig er politikk, men med andre midler», ifølge general Karl von Clausewitz som skrev den grunnleggende læreboken Vom Kriege. Krig er altså en annen måte å drive politisk påvirkning av motstanderen på, ifølge generalen. Nordahl Grieg har en helt annen oppfatning. I diktet «Til ungdommen» sier han at «krig er forakt for liv». Denne forakten for liv kom på den frykteligste måte til uttrykk gjennom den siste dramatiske krigshandlingen som gjorde slutt på den andre verdenskrigen. Amerikanernes atombomber over Hiroshima og Nagasaki innebar den totale forakt for liv. Det var med andre ord ikke bare i de tyske konsentrasjonsleirene denne forakten kom til uttrykk. Nordahl Grieg sier videre: «Fred er å skape». Vi skal ikke fortape oss i dikterisk romantikk, men jeg er fristet til å si at både von Clausewitz og Grieg har rett. Men de tar også begge feil, for det finnes eksempler i verdenshistorien på at politikk blir valgt som alternativ til krig. Forhandlingene mellom USA og Iran om å gjøre slutt på den iranske atomopprustningen er et eksempel på at diplomati er et alternativ til å bombe iranske atomanlegg. Fred er å skape? Ja visst. Men det skapes også mye verdifullt under en krig, selv om det lyder forferdelig. Uten krig ville vi ikke hatt Pablo Picassos mesterverk Guernica – og Dmitrij Sjostakovitsj’ Leningradsymfonien ville heller ikke ha blitt skrevet. Men fremfor alt skjer det en enorm teknologiutvikling når det er krig. Det startet med utviklingen av enkelte forbedrede tanks i første verdenskrig og endte med ballistiske raketter som dannet grunnlaget for moderne romforskning. Tyskere og engelskmenn utviklet jetfly parallelt med hverandre, mens amerikanerne laget atombomben. Etter annen verdenskrig har vi på verdensbasis fått et våpen18
arsenal med et helt annet mønster og et helt annet omfang enn det vi hadde da Norge ble invadert.
EN SAMMENHENGENDE BLODIG PERIODE
Ser vi på den geopolitiske situasjonen i Europa, er det fristende å stille spørsmålet om det er riktig av vår generasjon, og om våre etterkommere om 100 år vil snakke om en første og en annen verdenskrig. Eller vil de heller snakke om verdenskrigene i første halvdel av århundret som en blodig periode, slik vi for eksempel snakker om trettiårskrigen og åttiårskrigen på 1600-tallet? Det var nemlig dramatisk, det som skjedde med Europa i disse tiårene. Vi snakker gjerne om fire år med første verdenskrig, og deretter seks år med annen verdenskrig. Men for mange i Øst-Europa gjaldt det krigsopplevelser som varte nesten sammenhengende i hele perioden. «Første verdenskrig» varte de facto i ni år i denne delen av Europa når vi starter med tredje balkankrig fra 1912 til Polens angrep på Sovjet i 1921. Den korte mellomkrigstiden var sannelig heller ingen dans på roser for innbyggerne i disse landene som opplevde at spirende demokratier ble knust gjennom militærkupp i land etter land. Demokratiet overlevde bare i Sveits og Tsjekkoslovakia. Med disse unntakene gikk demokratiet dukken i hele Sentral- og ØstEuropa. Nasjonalister og høyreorienterte diktatorer overtok. I den såkalte mellomkrigstiden forsynte Hitler seg med flere land, først Østerrike og Sudetenland, som var en del av Tsjekkoslovakia. Han okkuperte deretter Rhinland og annekterte havnebyen Memel – som tilhørte Litauen. Det var mildt sagt urovekkende ekspansjoner han foretok seg gjennom 1930-årene. For en tsjekker var altså ikke 1939 første gang tyskerne marsjerte inn og tok seg til rette. De gikk inn lenge før annen verdenskrig var en realitet. 19
Keiserrikenes Europa i 1904 Det r ussis imper ke iet
ke ys et k tt De erri is e k
Det ottom anske imperiet
iet monark Dobbelt -Ungarn e ik Østerr
Egentlig er det slående fellestrekk mellom den krigen vi hadde hundreårsmarkering for i fjor – nemlig første verdenskrig – og den vi kaller annen verdenskrig. Jeg tror at vi en gang i fremtiden vil se disse krigene i sammenheng. Det er god grunn til det.
KRIGER SKAPTE MER DEMOKRATI
Det er også god grunn til å stanse opp og studere Europa-kartet fra 1904, for det er nøkkelen til mange av de lidelsene folkene her fikk gjennomgå i tiårene som fulgte. Den vestlige delen av Europa hadde stort sett de samme statene som i dag. Men Sentral- og ØstEuropa besto i hovedsak av fire imperier: det ottomanske imperiet (dagens Tyrkia), det russiske imperiet, det tyske keiserriket og det habsburgske imperiet (Østerrike-Ungarn). Her var keisertroskap altoverskyggende. Dette var stater som besto gjennom troskap 20
Nasjonalstatenes Europa i 1917
mot et dynasti. Da var det fullt mulig for flere forskjellige folkeslag å leve side om side. Imperiet krevde bare at man skulle være tro mot keiseren. Man kunne med andre ord mene hva man ville, bare man var lydig mot keiseren. Sett med det moderne menneskets øyne var dette et fremmedartet, antikvert system. Etter første verdenskrig så kartet annerledes ut. Selv om alle de fire imperiene hadde vært i krig med hverandre, så skjedde det merkelige at samtlige sto igjen som tapere. Frankrike, Storbritannia og USA var de seirende. Både Russland, det tyrkiske riket, Østerrike-Ungarn og Tyskland ble fratatt territorier. Allerede i 1917, mens krigen pågikk, undertegnet dessuten det nye bolsjevikregimet i Russland fredsavtale med tyskerne i BrestLitovsk. Bolsjevikene måtte dermed gi fra seg flere land i Europa, blant annet Finland, som ble selvstendig. 21
Europa
i 2004
Russla
nd
Tyrkia
EU
Men verken USA eller de gamle kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ønsket seg nye landområder i Europa. Det oppsto dermed et tomrom som så ble fylt av en rekke bevegelser som stormaktene innbilte seg var stater. Det ble etablert «nasjonalstater». Man hadde altså en idé om at folkene ønsket det slik. Tiden var forbi med konge og keiser. «Folkeviljen» resulterte i land som Tsjekkoslovakia, Ungarn og Jugoslavia, for å nevne noen. Enkelte av de nye statene var naturlige, mens andre var meget kunstige. De fikk nasjonalspråk med bindestrek: serbokroatisk og tsjekko-slovakisk. Dette ble først korrigert da kommunismen var ved veis ende rundt år 1990. I 2004 – 100 år etter det første kartet jeg nevnte – hadde vi fått et helt annet kart. Jugoslavia og Tsjekkoslovakia var for lengst blitt historie; man snakket tsjekkisk i Tsjekkia, slovakisk 22
i Slovakia, serbisk i Serbia og kroatisk i Kroatia. Det er flere stater i dette området nå, ja langt flere stater – og de er alle demokratier. Det har de vært i en lengre periode nå enn tilfellet var i mellomkrigstiden. Den gang ble statene erstattet av diktaturer som definerte hva som var folkeviljen. Det gjaldt også i Sovjetunionen med bolsjevikene. Etter 1990 kan vi med andre ord konstatere at demokratiet denne gangen har overlevd lenger i ØstEuropa enn det gjorde etter Versaillesfreden. Resultatet av de dramatiske begivenhetene med mange blodige kriger i det 20. århundre er etableringen av en rekke mindre stater som ser ut til å være stabile demokratier. Tilsynelatende førte altså krig til mer demokrati. Om så hadde vært tilfellet, ville det ha vært et merkelig paradoks. Så enkelt er det naturligvis ikke.