Krigsherren i Kreml

Aage Storm Borchgrevink

KRIGSHERREN I KREML Putin og hans tid

© 2022 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Layout: Ingrid Goverud Ulstein

Omslagsillustrasjoner

Øverst: © Asatur Yesayants / Shutterstock.com Nederst: © Sasha Mordovets/Getty images.

Forfatterportrett: Privat

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 Boka er satt med Garamond Premier Pro 11|14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening

ISBN: 978-82-489-3005-1

Kagge Forlag AS

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold

Del I Sverdet og skjoldet

Krigsbarn

Aktive tiltak

Den usynlige økonomien

Russlands kriminelle hovedstad

Del II Gylne år

Utfordringen

Venner og fiender

Anna Politkovskaja

Den første kontrakten

Del III Eneveldet

Femtekolonnen

Hybridkrig

Den andre kontrakten

Varulv

Den siste kontrakten

Litteratur

Sluttnoter

Person- og stedsregister

Prolog

Den tilsynelatende endeløse rekken av mennesker sto med ansiktet vendt mot solnedgangen. Hver gang køen beveget seg, dyttet jeg kofferten litt frem. Rundt oss var det et sorl av stemmer. Folkene var stort sett fra øst i Ukraina, mange snakket russisk, og jeg plukket opp brokker av samtaler. Om hus som var brent. Slektninger som var savnet.

En jente fortalte at toget hun reiste med, hadde blitt bombet. Hun hadde flyktet fra Donetsk fylke og kom seg til den polske grensen med buss. Vi var de eneste utlendingene der, og kanskje valgte hun å slutte seg til oss av den grunn. Når hun ikke snakket, stirret hun på mobilen og klaget over at de russiske jentene på Tiktok gjentok Kremls propa ganda. Hun sa hun var atten år gammel, men så yngre ut.

Arve og jeg hadde vært noen dager i Lviv for å møte kolleger fra en ukrainsk menneskerettighetsgruppe. Vi kom med utstyr de trengte, og kjøpte to biler til dem. Bortsett fra flyalarmene om natten merket vi lite til krigen. På veien tilbake tok vi med oss en tsjetsjensk kvinne, som hadde flyktet fra Russland til Ukraina. Da russerne omringet og bombet byen hun hadde blitt bosatt i, hadde en ukrainsk kollega av oss smuglet henne ut ved å kjøre over frosne jorder i mørket.

Pakket inn i en stor boblekåpe sto hun foran meg i køen og stampet med føttene for å holde varmen. Kvinnen hadde slektninger i Norge, men vi var usikre på om hun ville slippe over den polske grensen. Hun hadde ikke ukrainsk pass, bare oppholdstillatelse. Tsjetsjenere var ikke alltid populære i Europa.

Stjerner dukket opp på den mørke himmelen. Frost la seg på vannpyttene og knaste under skoene. Barn gråt. De hadde stått i kø flere timer. Lampene ved grensepostene lyste opp piggtråden i ingenmannslandet mellom Ukraina og Polen, som var i EU og en del av Schengen-området. Der trillet familier sine eldre slektninger i rullestol mot den polske siden. Det lignet en scene fra annen verdenskrig, om det ikke hadde vært for dronene som svirret over hodet på dem.

Det var i midten av mars 2022, storkrigen hadde pågått i drøye tre uker, og kollegene våre hadde dokumentert kidnappinger og tortur begått av de fremrykkende russiske styrkene. Mens mennene måtte bli igjen for å slåss, flyktet mange kvinner, barn og eldre fra kampene og frykten for russisk okkupasjon. Ikke bare her, men ved tilsvarende overganger langs hele grensen sto tusenvis av mennesker i kø, på vei mot lyset i vest. Millioner av mennesker ble kvernet ut av Ukraina og inn i EU.

Alt sammen på grunn av en liten mann i en borg i Moskva .

Det var ikke den første av Putins kriger jeg hadde besøkt. Likevel føltes dette annerledes, som om en epoke gikk mot slutten i en crescendo av eksplosjoner og lidelse. Jeg kunne ikke begripe hvordan Putin kunne få denne ligningen til å gå opp. 22 år av mitt arbeidsliv hadde jeg brukt på å advare mot Vladimir Putin, men nå måtte jeg innse at jeg likevel hadde tatt feil av ham.

Siden begynnelsen av 1990-årene har jeg vært tilknyttet Den norske Helsingforskomité, en menneskerettighetsgruppe som særlig arbei der i Europa og det tidligere Sovjetunionen. Jeg har arbeidet sammen med to generasjoner russiske aktivister og sett hvordan den ærverdige intelligentsiaen fra sytti- og åttitallet er avløst av gravejournalister, unge advokater og skeive aktivister uten minner om Sovjetunionen.

Mange av mine russiske venner er i dag på flukt i Europa. Andre er igjen hjemme. «Hei fra GULag,» pleier en av dem å innlede melding ene sine. GULag var det enorme komplekset av fangeleirer

i Stalins tid. Galgenhumor er visst det siste som dør, men budskapet hans er alvorlig nok: Sovjetunionen er tilbake.

Hver tid har sin fascisme. Putins prosjekt er etter mitt syn den store historien i vårt århundres Europa. Den handler om frem veksten av en ny og mer sofistikert type autoritær leder enn forrige århundres diktator i prangende uniform. Dessuten handler den om demokratiets tilbakegang, men også om dets styrke – som Putin i disse dager motvillig lærer seg i Ukraina. Historien er viktig, men innhyllet i forvirring, propaganda og ideologi. Derfor må den fortelles.

Tidligere har jeg skrevet bøker fra Russlands periferi, Kaukasus og Belarus, men vegret meg for å gå løs på den sentrale historien om Vladimir Putin. Jeg er ikke forsker og snakker for dårlig russisk til å lese annet enn korte artikler på originalspråket. Da forlagsfolk luftet ideen, sa jeg nei. Andre har bedre forutsetninger, særlig russere. Bøkene om Putin utgjør dessuten snart en egen litterær sjanger.

I gamle dager drev statsvitere med kremlinologi, der utlendingene forsøkte å gjette maktforholdene i Kreml ved å studere rekkefølgen av gamle menn på de sovjetiske militærparadene første mai. I dag har vi putinologi: Er han fascist? Er han syk? Er han verdens rikeste mann? Noen av detaljene i putinologien er unektelig fascinerende: Hvorfor tar medhjelperne hans med seg presidentens avføring hjem etter at han har vært på besøk i utlandet?1

Da jeg krysset grensen tilbake til Polen, bestemte jeg meg likevel for å skrive denne boka. Den er ingen nøytral skildring, men rapport fra et vitne som har vært på mange av åstedene for Putins forbrytelser. I arbeidet med boka har jeg spurt meg om det finnes en kjerne i putinismen, eller om den nettopp kjennetegnes ved endeløse lag med nye historier. Kildene strides, og Kreml behandler presidentens biografi like forsiktig som avføringen hans.

Fra ett perspektiv er kjernen olje og gass, fra en annen vinkel dreier det seg om den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGBs revansje. Historien kan ikke fortelles uten referanse til økonomi eller institu-

sjoner, men den er også preget av enkeltmennesker, deres drømmer og traumer.

Putin kom til makten ved krig, og krigen i Ukraina kan fort bli hans undergang. At han i det hele tatt kom til verden, skyldtes både flaks og heroisme. Han vokste opp med to foreldre, men var også et barn av annen verdenskrig.

Mens vi gikk gjennom ingenmannsland, funderte jeg på hvilke måter krigen har definert ham: Finnes det en forbindelse mellom beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig, der hundre tusener sultet i hjel, og beleiringen av ukrainske Mariupol, der de russiske soldatene forsøkte å sulte ut befolkingen?

Jeg bestemte meg for å skrive en bok som oppsummerte Putins langsomme kupp mot den russiske grunnloven, som han fire ganger har sverget troskap til. Opprettelsen av en kriminell skyggestat gjorde konflikt og krig til en nødvendighet. Det begynte i Tsjetsjenia.

Kvinnen i boblekåpen som sto foran meg i passkøen, hadde opplevd de mørkeste sidene av Russland. Sønnen hennes var kidnappet og drept av soldatene til Putins åndelige barn, den tsjetsjenske lederen Ramzan Kadyrov. Da hun klaget til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ble huset hennes jevnet med jorden av bulldosere.

Samtidig har Putin tilsynelatende opprettholdt en nesten utrolig popularitet gjennom 22 år som leder: Hva er betingelsene i kontrakten han inngikk med Russland (eller i alle fall betydelige deler av befolkningen), og hvordan har kontrakten endret seg over tid?

I dette arbeidet har jeg brukt en rekke kilder, men noen av skildringene av Russland og Putin har vært særlig viktige, blant annet Catherine Beltons Putin’s People (2020), Peter Pomerantsevs Nothing is True and Everything is Possible (2014), Anna Arutunyans The Putin Mystique (2014) samt Peter Baker og Susan Glassers Kremlin Rising (2005). I tillegg vil jeg nevne forfattere som Anna Politkovskaja , Irina Borogan og Andrej Soldatov, Thomas Piketty, Mikhail Zygar, Oliver Bullough og John Færseth. Færseths bok Fyrtårnet i øst gir en god oversikt over Putins internasjonale tilhengere.

Mine viktigste kilder har likevel vært mine kolleger i Helsingfors komiteen samt det russiske og det internasjonale menneskerettighetsmiljøet. Denne boka er resultatet av en tretti år lang samtale på jobb. Ingen av kollegene mine har ansvar for feil og unøyaktigheter, men den kunne ikke vært skrevet uten dem. Til sist takk til redaktør Tuva Ørbeck Sørheim og Kagge forlag, som tok initiativet – og sør get for at boka kom ut i tide.

Oslo, 25. august 2022

DEL I

SVERDET OG SKJOLDET

Krigsbarn

Operasjon etterfølger

1999 tegnet til å bli et katastrofalt år for Boris Jeltsin. Som en lekk skute med slagside var Russlands president på vei mot undergangen. Mannskapet forsøkte desperat å holde ham flytende slik at de kunne kjøre havaristen på land og berge livet. De trengte øyensynlig et mirakel.

Noen år tidligere hadde Jeltsin vært en av de nye lederne som drev frem den demokratiske revolusjonen i Russland. I august 1991 klatret han opp på en stridsvogn i Moskva og fordømte kuppet mot Mikhail Gorbatsjov, den sovjetiske lederen som hadde forsøkt å reformere den kommunistiske staten.

Kuppet var et av øyeblikkene i historien da hele innsatsen lå på bordet. Tanks buldret gjennom gatene i Moskva og ble møtt av demokratisk orienterte demonstranter. Russlands skjebne lå i vekt skålen. Kuppmakerne ønsket å berge Sovjetunionen og hadde våpenmakten på sin side.

«Dette er et høyreorientert, reaksjonært og grunnlovsstridig kupp,» snerret Jeltsin til folkemengden utenfor den hvite russiske parlamentsbygningen. «På tross av alle vansker og prøvelser folket opplever, får den demokratiske bevegelsen i landet stadig større frem drift og kan ikke lenger stoppes. Folkeslagene i Russland er i ferd med å bli herre over sin egen skjebne.»2

Jeltsin truet kuppmakerne med generalstreik om de ikke ga seg.

Lederen for den russiske sovjetrepublikken fremsto som en nesten overmenneskelig skikkelse da han fordømte kuppet, tilsynelatende uten å bekymre seg om at han risikerte livet. Kuppmakerne var veter aner fra KGB og militæret, men de nølte med å arrestere Jeltsin. Det ble avgjørende.

Spådommen hans om demokratiets seier fant gjenklang hos millioner av russere. Folk kom ut i gatene. De ønsket forandring. Soldatene lystret Jeltsin og ikke generalstaben. Kuppmakerne som ikke tok sitt eget liv, havnet i fengsel. Noen måneder senere var Sovjetunionen oppløst, femten sovjetrepublikker var blitt selvstendige stater og Jeltsin president av et nytt Russland.

En ny russisk stat skulle bygges på de sovjetiske ruinene; goder og rettigheter skulle fordeles likt mellom frie borgere. Virkeligheten ble en annen.

I 1999 hadde Russland nettopp gått konkurs. Da oljeprisen sank til under ti dollar fatet i 1998, ramlet staten sammen. Rubelen ble devaluert, og russernes bankinnskudd og lønninger ble i praksis halvert. Katastrofen inntraff etter ti år med sammenhengende økonomisk nedgang for vanlige borgere. Pensjonistene hadde tapt alt og samlet seg utenfor bankene med skilt der det sto: «Vær så snill, gi meg peng ene mine tilbake.»

Meningsmålingene viste at presidenten var dypt upopulær. Antagelig hadde en sjimpanse i klovnedrakt knust Jeltsin om valget hadde blitt arrangert den våren. Goder og rettigheter hadde ikke blitt fordelt likt, men i stedet gjort en liten elite styrtrik og mektig.

Kriminelle bander dominerte markeder og gater over hele Russland; de hadde politiet i lomma.

Russerne våknet opp fra en årelang forelskelse i Vesten. Ikke bare var pengene borte, men også troen og håpet. Ordet «demokrati» hadde mistet glansen og var for mange blitt et synonym for kaos og plyndring. Hva slags «frihet» kan man snakke om når man ikke har råd til å gjøre helt vanlige innkjøp? Russere i andre tidligere sovjet

republikker måtte akseptere at deres språk og kultur ikke lenger var dominerende. Noen steder ble russere utsatt for regelrett forfølgelse eller fordrevet i borgerkrig, som i Tadsjikistan.

Overgangen fra Sovjetunionen hadde etter alt å dømme ikke gjort folkegruppene i Russland til herre over egen skjebne, slik Jeltsin hadde spådd. I stedet var resultatet ydmykelse og kynisme. Fra 1988 til 1994 sank forventet levealder hos russiske menn fra 65 til 57 år, noe som vanligvis bare skjer i katastrofer som krig eller epidemi. Hva var dette nye Russland, egentlig?

I romanen Generasjon P av Viktor Pelevin, som utkom i 1999, fanger hovedpersonen Tatarskij tidsånden. Han opplever overgangen fra Sovjetunionen, som president Reagan hadde kalt «ondskapens imperium», til det demokratiske Russland på følgende vis: «Tatarskij hatet selvsagt de fleste uttrykkene for Sovjetmakten, men han skjønte ikke vitsen med å bytte ondskapens imperium med en ondskapens bananrepublikk som importerte bananene sine fra Finland.»3

Tatarskijs nye hjemland er et konkursbo med kjernefysiske strids hoder. Hva var egentlig vitsen med Russland? Hva var en russer? Den demokratiske bevegelsen som feide Jeltsin inn i Kreml i 1991, hadde mistet kraft og retning. Hva slags samfunn er det mulig å bygge i et land som har opplevd så mange skuffelser? En ting var sikkert: Jeltsins tid var snart omme.

Korrupsjonsanklagene rykket stadig nærmere presidenten selv og truet flere av medlemmene i Familien, kretsen rundt presidenten, som i tillegg til Jeltsins døtre og svigersønner inkluderte en rekke sentrale rådgivere og rikinger. Jeltsin hadde ikke bare mislyktes med å ta et oppgjør med korrupsjonen; russiske og utenlandske stats advokater gravde i en skandale med Kreml i sentrum og forgreninger til utlandet.

Et byggeselskap registrert i Sveits hadde fått jobben med å renovere Kreml, det gamle keiserlige palasset innenfor borgmurene i Moskva ,

som gjennom århundrer hadde huset både tsarene og deres kommu nistiske etterfølgere. Resultatet var praktfullt. Marmor og balustrader funklet. De 234 rommene i palasset var nøyaktig restaurert etter teg ningene til Matvej Kazakov, arkitekten til Katarina den store.4

Samtidig som maktens sentrum fikk seg en ansiktsløftning, forble dens natur ved det gamle. Vzjatka er det russiske ordet for bestik kelse. Sveitserne hadde ikke bare gitt kredittkort med store summer til Jeltsins kone Naina , de to døtrene og ektemennene deres, men også bestukket en rekke andre høytstående tjenestemenn i Jeltsins administrasjon.

Etterforskningen pågikk i flere land og involverte blant andre den beintøffe sveitsiske riksadvokaten Carla del Ponte, som hadde etterforsket den sicilianske mafiaen og ledet jakten på krigsforbrytere både på Balkan og i Rwanda. I Moskva var riksadvokat Jurij Skuratov på saken, og heller ikke han var noen venn av Familien.

Angivelig etterforsket riksadvokaten også Familiens sterke mann, Boris Berezovskij, for hans rolle i privatiseringen av Russlands lukra tive olje- og gass-selskaper. Den 52 år gamle Berezovskij var kort og skallet, med intense, mørke øyne og en kjapp replikk. Han inkarnerte nittitallet. På kort tid hadde den tidligere matematikeren blitt ustyrtelig rik, og forretningsimperiet hans inkluderte blant annet flyselskapet Aeroflot. I 1996 hadde han bidratt til at Jeltsin mot alle odds ble gjenvalgt. Han eide landets største TV-stasjon og trakk i trådene som holdt den stadig mer vaklevorne Jeltsin oppreist.

I 1999 hadde presidenten fremdeles immunitet og innflytelse, men valget i 2000 nærmet seg. Da måtte Jeltsin ifølge den nye rus siske grunnloven fra 1993 gå av, etter to perioder som president. Familien ville risikere å måtte stå til ansvar. Riksadvokat Skuratov etterforsket angivelig korrupsjon både i Aeroflot og i privatiseringen av oljeselskapet Sibneft, som Berezovskij kjøpte på auksjon sammen med en ung venn ved navn Roman Abramovitsj. Hvordan kunne det ha seg at et selskap verdt milliarder av dollar ble solgt til en brøkdel av prisen?

Jeltsins ansikt, kropp og oppførsel syntes å speile forfallet. Han hadde hatt flere hjerteinfarkt og drakk som en svamp. Årene i Kreml hadde åpenbart tatt hardt på. Under et statsbesøk i Tasjkent klarte den gamle atleten knapt å stå på beina da han steg ut av flyet. Naina og den usbekiske presidenten måtte støtte ham på hver sin side mens han sjanglet over den røde løperen. Ansiktet hans var fordreid i en grimase som skulle forestille et smil, og dekket av kaker med pudder. Også det hjertelige forholdet til hans amerikanske kollega Bill Clinton hadde surnet. Fra å snakke om samarbeid og demokratisk fellesskap brukte Jeltsin stadig mer tid på å kritisere Vesten for å blande seg inn i andre staters anliggender. I mars 1999 angrep NATOs bombefly Rest-Jugoslavia på grunn av massive menneskerettighets brudd i Kosovo. Sivile ble massakrert og hundretusener mennesker fordrevet fra hjemmet sitt. Angrepet hadde ikke hjemmel i FNs sikkerhetsråd, der Russland hadde vetorett. Hele verden var vitne til at det en gang så mektige Russland ble ignorert av europeerne og USA. En rasende Jeltsin ringte Clinton, som forsøkte å forklare at selv om diplomati ikke had de ført frem overfor den serbiske presidenten, Slobodan Milošević, ønsket USA å bevare det «langt viktigere» forholdet til Russland. «Selvsagt kommer du og jeg fremdeles til å snakke sammen,» avbrøt Jeltsin ham. «Men det kommer ikke til å være det samme drivet og vennskapet som vi hadde tidligere … Vårt folk vil fra nå av ha en negativ holdning til Amerika og NATO. Jeg husker hvor vanskelig det var for meg å vende folk og politikere mot Vesten, mot USA, men jeg klarte det, og nå er alt borte.»5

Fra et nyoppusset Kreml så Jeltsin på at hans allierte, president Milošević, måtte gi fra seg Kosovo. Jeltsin hadde forsøkt å stanse Milošević fra å bedrive etnisk rensing og Clinton fra å angripe Serbia, men hadde mislyktes med begge deler.

Doktrinen med humanitære intervensjoner, som Clinton forfektet, om at massive menneskerettighetsbrudd kan møtes med militærmakt, var en trussel mot autoritære regimer over hele verden.

Kanskje mot Russland også? Få år tidligere hadde Russland drept tusenvis av sivile i Tsjetsjenia, den russiske delrepublikken i Kaukasus som, lik Kosovo, ønsket selvstendighet.

«Verden har ikke vært nærmere atomkrig i dette tiåret,» brum met Jeltsins tidligere statsminister, Viktor Tsjernomyrdin, da NATO angrep.6

Problemet med operasjon etterfølger var enkelt å formulere, men fremsto i praksis som uløselig. Familien måtte sikre arvefølgen etter Jeltsin, slik at de unngikk å havne i fengsel. Men ikke engang Berezovskij, som mot alle odds hadde klart å få Jeltsin gjenvalgt i 1996, kunne bare trekke en ny president opp av hatten. I løpet av ett år hadde Jeltsin utnevnt stadig nye statsministre, men få av dem hadde stoff i seg til å bli president, og de som hadde det, var ikke nødvendigvis lojale. I mellomtiden gjaldt det å håndtere riksadvokatens etterforskning.

Allerede i januar 1999 hadde riksadvokat Skuratov blitt innkalt til Kreml. Jeltsins stabssjef viste ham en video av dårlig kvalitet der en mann som lignet på riksadvokaten, rullet rundt i en seng med to unge kvinner. Skuratov nektet senere for at filmen var av ham, men han gikk likevel med på å søke avskjed.7 Kanskje han forsto hva som var i ferd med å skje. Videoen og den påfølgende utpressingen var et klassisk eksempel på det russerne kaller kompromat, kompromit terende materiale som er samlet inn eller fabrikkert av den føderale sikkerhetstjenesten FSB for å få motvillige personer til å samarbeide.

I 1999 kunne ikke president Jeltsin uten videre avskjedige landets fremste politimann. Føderasjonsrådet, det øverste kammeret i det russiske parlamentet, måtte godkjenne Skuratovs avskjedssøknad. Men føderasjonsrådet skjønte åpenbart at det var ugler i mosen. De nektet å godkjenne avgangen. Dermed fortsatte Skuratov som riksadvokat – og etterforskningen mot Familien holdt frem.

TV-mogulen Berezovskij planla operasjon etterfølger slik produsentene i Hollywood arbeider med en film. Han trengte en

hovedrolleinnehaver som var lojal, men som kom utenfra og ikke var assosiert med Familien. I tillegg hadde Familien behov for å skape et drama der den utvalgte etterfølgeren løste en oppgave som gjorde ham til en helt i velgernes øyne. Slikt kan være krevende nok på film, men hvordan løser man det i virkeligheten?

Med spørreundersøkelser og fokusgrupper kartla Kreml hvem russerne så opp til i det herrens år 1999.8 Kanskje ikke så overraskende viste det seg at russernes helt var en fiktiv skikkelse fra et sovjetisk krigsdrama. Folkets helt var ingen liberal demagog på toppen av en stridsvogn, men skikkelsen Max Otto von Stierlitz, en kynisk sovjetisk dobbeltagent i Nazi-Tyskland.

Den klassiske TV-serien «Vårens 17 øyeblikk» fra 1973 ble bestilt av KGB for å bedre den sovjetiske sikkerhetstjenestens omdømme og øke rekrutteringen.9 Serien ble en kjempehit. Gatene var tomme når episodene gikk. I serien er vestmaktene i ferd med å gå bak ryggen på Sovjetunionen og inngå en separat fredsavtale med NaziTyskland. Vår mann forhindrer renkespillet. Stierlitz er en fåmælt og arbeidsnarkoman agent – langt mer spartansk enn James Bond – og ofrer alt på tjenestens alter: lojal inntil det selvutslettende.

En historiker vil kanskje innvende at blant de allierte statene var det kun Sovjetunionen som faktisk inngikk en avtale med Nazi-Tyskland: den såkalte Ribbentrop–Molotov-avtalen i 1939. Hensikten deres var å dele Øst-Europa mellom seg. Deretter angrep Den røde armé Finland og okkuperte de baltiske statene og deler av Polen. Historikeren ville dessuten kanskje minnet om at den amerikanske bistanden var avgjørende for å holde hjulene gang i den sovjetiske krigsmaskinen etter det tyske angrepet. Den røde armé dro til Berlin i amerikanske kjøretøy.

Men forestillingen om Sovjetunionen som et offer for vestlig renkespill ble promotert av myndighetene i 1973. Det var bare fem år siden Sovjetunionen hadde invadert Tsjekkoslovakia for å sette en stopper for demokratiseringen av landet – eller for å stanse «tysk revansjisme», som det het offisielt.

Jeltsins statsminister var den tidligere sjefen for utenlandsetterret ningstjenesten, Jevgenij Primakov, som hadde mange av kvalitetene Familien var på utkikk etter, blant annet en aura av trygg sovjetisk skepsis til amerikanerne og alt deres vesen. De harde uttalelsene hans mot Vesten gjorde ham til landets mest populære politiker vinteren 1999, noe som rett nok ikke betydde stort, gitt kynismen og apatien som rådet. Kanskje han var mannen de søkte?

Problemet med Primakov var ikke at han vegret seg for å bli Russlands neste president, men at han øyensynlig tenkte at sjansene hans var større uten Familiens hjelp. Primakov bygget en allianse med den mektige borgermesteren i Moskva og holdt dessuten en hånd over riksadvokat Skuratov, mannen som kunne sette Familien i fengsel. Dette var ikke tillitvekkende sett fra Familiens ståsted. Statsministeren så ut til å kutte forbindelsene til Jeltsin og bygge sin egen maktbase.

24. mars var Primakov på vei til USA da NATO begynte å bombe mål i Serbia. Statsministeren beordret umiddelbart flyet til å snu, i det som ble kjent som Primakov-loopen på folkemunne. Populariteten hans ble ikke mindre etter det, og Jeltsin byttet ham ut før han fikk enda flere sjanser til å profilere seg. Neste statsminister var en annen tidligere spion, Sergej Stepasjin. Han virket lojal, men fremsto ikke akkurat som noen velgermagnet.

I mellomtiden tok Boris Berezovskij og FSB ny affære for å bli kvitt Skuratov. Dagen før riksadvokaten skulle rapportere til fødera sjonsrådet, viste Berezovskijs TV-kanal opptaket av mannen som lignet på ham, sammen med de to kvinnene. Programlederen var tilsynelatende dypt sjokkert over familiefaren Skuratov. Når barn fikk se hva Russlands riksadvokat brukte fritiden sin på, påpekte han, ville det bli vanskeligere å gi dem en patriotisk oppdragelse. TV-kampanjen hadde effekt. Føderasjonsrådet ble satt i en knipe: Fortsatt støtte til Skuratov kunne straffe seg i neste valg.

Mannen som hadde overlevert videoen til TV-kanalen, lignet angivelig på direktøren for FSB. Noen uker senere holdt den samme

FSB-sjefen en pressekonferanse om saken. Han hadde en alvorlig mine, isblå øyne og var lys i målet. Direktøren bekreftet ikke bare at mannen i videoen var Skuratov og de to kvinnene prostituerte, men ba om at det ble iverksatt særskilt etterforskning mot riksadvokaten. Fra før av lo hele Russland av riksadvokaten. Etter pressekonferansen risikerte han i tillegg å bli straffeforfulgt. Trusler fra FSB måtte tas på alvor.

Skandalen satte i praksis en stopper for Skuratovs etterforskning. Familien var imponert over den unge FSB-direktøren, som ikke bare hadde demonstrert lojalitet mot Jeltsin, men også vist seg som en mester i håndteringen av kompromat. Han snakket kortfattet og tydelig på TV og fremsto som intelligent og energisk. Til alt overmål viste det seg at han også snakket tysk. Operasjon etterfølger hadde funnet sin Stierlitz, mannen som skulle berge Familien fra å gå til bunns med Jeltsin.

Redningsmannen var en nykommer fra St. Petersburg . 9. august 1999 utnevnte Jeltsin Vladimir Vladimirovitsj Putin til sin nye statsminister. Presidentvalget var bare et drøyt halvår unna, og Putin hadde to prosents oppslutning i meningsmålingene. Innen den tid måtte Familien gjøre den mutte eks-spionen til en russisk helt.

«Livet er en enkel og grusom ting»

Da tyskerne invaderte Sovjetunionen sommeren 1941, meldte Vladimir Spiridonovitsj Putin (den kommende presidentens far) seg til tjeneste for Den røde armé. Sammen med kona Maria og den lille sønnen Viktor bodde trettiåringen i Peterhof, en av bydelene i Leningrad, den gamle russiske hovedstaden ved Østersjøen. Tyskerne rykket raskt frem mot byen og truet med å omringe den. Sammen med en avdeling soldater fra Stalins sikkerhetstjeneste NKVD (senere omdøpt til KGB) ble Vladimir Putin sluppet i fall skjerm vest for hjembyen for å angripe tyskernes forsyningslinjer. De sovjetiske soldatene gjemte seg i skogen inntil de ble angitt av estiske bønder. Da tyskerne omringet dem, flyktet Putin ut i en myr.

Han gjemte seg i gjørmevannet og pustet gjennom et hult strå mens tyskerne og de bjeffende hundene deres gikk forbi. Av de tjueåtte sabotørene som dro ut, var Putin én av fire som kom tilbake i live.

Fra september 1941 til januar 1944 var Leningrad beleiret. Vladimir Putin var blant soldatene som forsvarte byen. Selv om blokaden medførte ekstreme lidelser, visste innbyggerne at kapitu lasjon ikke var noe alternativ. Stalin hadde gitt ordre om å kjempe til siste slutt, og nazistene hadde til hensikt å tilintetgjøre dem. Dessuten likviderte NKVD enhver som eventuelt vaklet i troen.

Om vinteren var Putin i kamp sør for byen. Han gjemte seg i et hull i jorden mens skuddsalvene gjallet. Da han løftet hodet, så han rett inn i ansiktet på en tysk soldat. I et øyeblikk stirret de på hver andre. Tyskeren gjenvant fatningen først og kastet en granat mot ham. Putin overlevde eksplosjonen, men ble liggende i snøen med beina fulle av splinter.

Den eneste veien til sykehuset gikk over Neva, den islagte elva som renner fra Ladoga-sjøen, gjennom byen og ut i Finskebukta . Tyskerne lå på høydene og skjøt på alt som rørte seg der. Vladimir Putin ville blødd eller frosset i hjel om ikke en av naboene hans bestemte seg for å ta ham på ryggen og, med fare for sitt eget liv, slepe ham over isen. Putin kom til sykehuset i tide, og som frontsoldat var han en av få i byen som fikk mat.

I løpet av de nesten 900 dagene blokaden varte, døde offisielt over 600 000 sivile av sult, kulde og sykdom, de fleste vinteren og våren 1942. Ingen europeisk by har gjennomlevd en tilsvarende demografisk katastrofe i moderne tid. Tysk artilleri terroriserte befolkningen. Etter at folk hadde spist kjæledyr, sminke, byduene og tapetlim, ble byens gater fylt av frosne lik i hauger. Slektningene til de døde hadde ikke krefter til å begrave dem i den frosne jorden. Flere hundre men nesker ble arrestert mistenkt for kannibalisme.

Da Maria Putina besøkte ektemannen på sykehuset, ga han henne rasjonen sin, slik at hun hadde mat til sønnen. Men sykehuset opp daget det og forbød henne å besøke ham igjen. I stedet ble den lille

gutten tatt fra henne. Sovjetmyndighetene samlet barna i hjem slik at de skulle få mat og evakueres hvis det åpnet seg en vei ut av den nazistiske stålringen.

To år gamle Viktor Putin døde i statens varetekt, angivelig av dift eri. Foreldrene fikk ikke beskjed om hvor gutten hadde blitt gravlagt. Det var ikke det første barnet paret mistet: På trettitallet døde deres første barn rett etter fødselen.

Maria Putina var til slutt så svekket av sult at hun ble båret ut av huset sammen med likene av de døde naboene. Samtidig kom ekte mannen hjem fra sykehuset; han kunne fremdeles ikke stå på beina. Vladimir Putin så at kona pustet, og beordret sivilforsvaret til å bære henne tilbake til leiligheten. Da de nølte, angrep han dem med kryk kene sine. På mirakuløst vis klarte han å holde liv i henne. Ekteparet Putin var blant de heldige som overlevde beleiringen. Av Vladimir Putins seks brødre falt fem i krigen.

Etter krigen arbeidet Putin på en fabrikk, og som veteran og invalid fikk han bo i en leilighet i sentrum av Leningrad. Stedet var en såkalt komunalka, noe som vil si at leiligheten var delt mellom flere familier. I 1951 huset hver av byens leiligheter i snitt 3,3 familier.10 Selv om beleiringen hadde tatt livet av mer enn en million mennes ker, fikk de overlevende leningraderne selskap av hundretusener av innflyttere fra distriktene.

Familien Putins nye hjem lå i femte etasje og hadde verken varmt vann eller eget toalett. Leieboerne delte én gasskomfyr. Trappeoppgangen var trekkfull, delvis uten gelender, og det krydde av rotter. Selv om krigen var over, og gjenoppbygningen offisielt brakte gass, vann og strøm tilbake, forble Leningrad knuget av fattigdom i lang tid. Leiligheten hadde i sin tid huset en velstående familie, men var forfalt siden attenhundretallet. Den gamle hovedstaden hadde en aura av fordums storhet, men fattigdom var en realitet langt inn i sovjetisk tid.

7. oktober 1952 ble Maria og Vladimir foreldre for tredje gang. De var begge 41 år gamle. Sønnen ble oppkalt etter faren, krigs-

helten, og fikk dermed navnet Vladimir Vladimirovitsj Putin. På de gamle svart-hvitt-bildene av familien Putin ser det ut som om gutten poserer sammen med besteforeldrene sine.

I 2008 fortalte Putin foreldrenes historie i en artikkel for Russkij Pioner, et magasin som ble redigert av en venn av ham.11 Artikkelen het «Livet er en enkel og grusom ting»,1 noe som angivelig var farens beskrivelse av møtet med tyskeren med håndgranaten. Livet er grunnleggende brutalt. Den som slår til først, overlever.

Artikkelen var kort og konsis og skrevet fra perspektivet til barnet som hører hva de voksne forteller, men ikke innser betydningen av det før lang tid senere. Putin fortalte at han som voksen sjekket farens historier i krigsarkivene, og at alt viste seg å stemme. Farens kommandant i NKVD var virkelig etnisk tysk, og bare fire av sabotørene overlevde. Pappa var en mann å stole på.

Men som med alle personlige beretninger, ikke minst fra politikere, bør man være varsom med å ta historien om Putin seniors heroisme i den store fedrelandskrigen og familiens lidelse helt bok stavelig. Allerede i 1999 var det klart at operasjon etterfølger krevde stram regi for å få det beste ut av hovedpersonen og unngå feilskjær. Dette gjaldt også Putins bakgrunn.

For å forme Putins offentlige skikkelse bestilte Berezovskij en bok av tre journalister som fikk tilgang til å intervjue Putin samt kona hans, en barndomsvenn og en lærerinne fra barneskolen. Trass i at boka «Første person» ble utgitt før presidentvalget i 2000 og er et utilslørt stykke politisk propaganda, er den fremdeles den mest brukte kilden til Putins tidlige liv. Det sier noe om at boka faktisk er ganske interessant, men også om at Kreml har monopol på fremstillingen av den unge Vladimir Putin.

Det er noen interessante forskjeller mellom denne boka og artik kelen han selv skrev ni år senere. Boka gir en litt annen versjon av hvordan moren ble reddet fra sultedøden.12 Her er det en onkel som

1 «Zjizn’ takaja prostaja sjtuka i zjestokaja».

redder Maria Putina ved å gi henne mat. Da hun til slutt besvimer av sult og bæres ut av leiligheten, reddes hun av at hun begynner å stønne. At Putins far dukket opp i det avgjørende øyeblikket og an grep sivilforsvaret med krykker, sier boka ingenting om. Det er pussig å utelate en så spektakulær episode. Kan hende hukommelsen til Putin ikke er hundre prosent til å stole på, og at han har lagt litt til i sin egen tekst. Kan hende han ikke helt trodde på alt faren fortalte fra krigen, og utelot noe i den tidlige versjonen av historien. Kan hende ble farens krigsheroisme viktigere for ham etter hvert, eller nyttigere politisk, da Russland invaderte Georgia i 2008.

Historien om at faren pustet gjennom et strå mens tyske hunder løp forbi, er som hentet ut av en film. Det kan selvsagt utmerket godt ha skjedd; krig innebærer både lykketreff, oppfinnsomhet og heltemot. En annen mulighet er at Putin senere krydret historien på egen hånd, for virkelig å understreke hvilken patriot og helt faren var. Hva som egentlig foregikk i familien Putin, er ikke enkelt å finne ut av.

Det finnes ingen autoritativ og uautorisert biografi av Vladimir Putin som kan fortelle oss noe særlig mer om hans tidlige liv. Russiske journalister som har gravd i bakgrunnen hans, har møtt en vegg av taushet fra slektninger og venner av familien. Selv etter mer enn tjue år som en av klodens mektigste menn, har Putin beholdt kon troll over sin egen historie. Det tyder kanskje på hvor viktig dette er: Presidentens biografi er et så følsomt anliggende at den kun kan håndteres av Kreml.

Uansett hva som er realiteten i Putins oppvekst og familieforhold, bidro «Første person» til å etablere den nye heltens persona. Boka beskriver barndommen til den russiske presidentkandidaten som en slags klassereise og sovjetisk dannelsesprosess.

Enebarnet Putin vokste opp i fattigdom, hos gamle, men rettskafne foreldre. Mens moren skjemte ham bort, var faren «gammeldags»13

og streng. Disiplin var den eneste måten å oppdra gutter på, mente han. Men det førte kanskje også til at det etter hvert ble mange krangler i hjemmet, ifølge Putins barndomsvenn, cellisten Sergej Roldugin. Faren var angivelig en reservert person, fåmælt og lite sosial.14 Sønnen, eller Vova, som foreldrene kalte ham, var ikke noe enkelt barn, men en skikkelig villstyring.15 Når han ikke kranglet med lærerne, drev han omkring i gatene og sloss i de mørke bakgårdene i nabolaget. En dag jaget han en stor rotte med en kjepp i trappeoppgangen, helt til den ikke lenger kunne komme unna. Da vendte rotta seg plutselig rundt og angrep ham med en villskap som gjorde ham «overrasket og redd». Plutselig var rollene snudd, og rotta jaget Putin. Angivelig kastet han seg ned trappen og rakk så vidt å smette inn en dør i etasjen under før gnageren fikk fatt i ham.

Putin var fascinert av denne opplevelsen. Det lille dyret, som ikke lenger hadde noen utvei, klarte å snu en situasjon ved å angripe den større motstanderen med dødsforakt. De andre slåsskampene som beskrives i boka, minner på sett og vis om dette oppgjøret: Den minste gutten i klassen slåss mot overmakten med vilt raseri og alle midler. Han biter, klorer og lugger så hårdottene fyker. Putin ga seg aldri og vant til slutt – han sloss som en rotte i et hjørne.

Siden han var så ustyrlig på skolen, ble han ikke tatt opp i ung pionerene, den kommunistiske organisasjonen for barn og ungdom. Han var et «råskinn», mente han selv, og utestengelsen var fortjent. Men ting endret seg da gutten oppdaget kampsport. Mot foreldrenes vilje begynte han med sambo, den sovjetiske kampsporten som er en blanding av judo, karate og bryting (ordet sambo er en forkortelse av «selvforsvar uten våpen»). Treningen ble et vendepunkt.

Han fant disiplin og retning – og han hadde talent. Da han som trettenåring gikk over til judo, ble treneren, Anatolij Rakhlin, en «far nummer to». Det er mulig at Putin søkte en farsfigur som var til stede; hans egentlige far var angivelig «kald og dominerende». Rakhlin lærte ham å respektere både regler og motstandere, som i en slags sovjetisk versjon av Karate Kid. Putin ble opptatt i

ungpionerene, karakterene tok seg opp, og han ble valgt til klassens tillitsmann. Gategutten var i ferd med å bli voksen. Ansvarsfølelsen, patriotismen og ambisjonene våknet.

Han satte seg skyhøye mål, og etter videregående søkte han seg inn på jusstudiet ved universitetet i Leningrad, en av de to eller tre mest anerkjente skolene i landet. Også dette var foreldrene imot. Men fattiggutten fra en arbeiderfamilie var en av de svært få som kom gjennom nåløyet og fikk studieplass. Klassereisen skyldtes ikke bare et kvikt hode og hardt arbeid, men også gode råd fra noen få utvalgte voksne, særlig hans sensei, judotreneren Rakhlin, «mentor i både idretten og livet», ifølge Putin.

På tross av de sportslige og akademiske fremgangene understreker valgkampbiografien at Putin forble en slåsskjempe gjennom tenårene og ut i tjueårene helt til han som elev ved det prestisjetunge spionakademiet til KGB i Moskva havnet i slagsmål på metroen i Leningrad. Potensielt var dette et karrierehindrende trekk som kunne medført kriminelt rulleblad og utvisning fra akademiet, men likevel er dette med i biografien. Åpenbart mente Kremls spindoktorer at den røffe siden ved Putin var noe velgerne ville like.

Tar man et steg tilbake og ser på det lille som er kjent om oppvek sten hans, er det visse ting som er slående. Putin er den inkarnerte overlever. Faren og moren berget seg begge gjennom beleiringen på mirakuløst vis, og Putin er den eneste av sønnene deres som levde opp. Selv om Putin er født flere år etter krigen, er han likevel et barn av beleiringen. Et krigsbarn, omgitt av minnet om døde slektninger. Oppvokst med lærdommen om at livet er en enkel og grusom ting. Når som helst kan fienden kaste en granat etter deg.

Ved et tilfelle ble Putin spurt hvilket land han beundret. Putin svarte Israel. Det som før var ørken, er nå en stat, omringet av fiender, riktignok, men sterk nok til å forsvare seg. Kan hende skyldtes beundringen at Putin hadde jødiske venner, eller det kan også ha vært en slags identifikasjon med Israel som stat for overlevende etter

nazistenes ugjerninger. Israel er omgitt av fiendtlige og folkerike stater, nærmest beleiret, kan man si – slik Leningrad en gang var –men forsvarer seg som rotta i hjørnet.

Putin understreket at moren ikke bar nag til tyskere, men sa til ham at de var vanlige arbeidere, som ble sendt for å dø i et fjernt land. Her var hun på linje med den offisielle holdningen til Sovjetunionen. Han fortalte også at farens overordnete i hæren var en etnisk tysker som risikerte livet for Sovjetunionen. Så Putins fortelling var ingen skurkefortelling om tyskere spesielt eller Vesten generelt. Da han tok tysk som valgfag på skolen, var det for å lære fiendens språk. Men selv om krigstraumene preget Putins oppvekst, var minnene hans etter alt å dømme preget av verken hevngjerrighet eller hat.

Han fordømte heller ikke sovjetmyndighetene, som basert på en hemmelig ordre tok broren hans, Viktor, og ikke engang opplyste foreldrene om hvor han ble gravlagt. Det var her bruddet med Jeltsins demokratiske impulser er klarest. Mens Jeltsin ønsket å bryte med Sovjetunionen og skape et nytt, demokratisk Russland, hadde Putin et positivt og tidvis nesten nostalgisk forhold til den kommunistiske staten han vokste opp i. Den gamle presidenten ville fremover, etterfølgeren trakk ikke nødvendigvis i samme retning.

Identifikasjon med staten preget både faren, som meldte seg fri villig til NKVD, og sønnens dannelsesreise fra villstyring til sovjetisk mester i judo. Fascinasjonen for KGB kom av «romantiske spion fortellinger». Han «tenkte ikke på utrenskningene», massedrapene NKVD sto bak, og var et ekte og helstøpt produkt av sovjetisk oppdragelse, slo han fast.

Når naboen i komunalkaen forsøkte å forklare ham om talmud, jødenes hellige bok, mistet han umiddelbart interessen. «Første person» var ikke et portrett av noen intellektuell grubler, slik en del russere nok ville si at det fantes mange av allerede, men av et menne ske som var, eller fremstilte seg som, hvermannsen. Putin fremsto som en grunnleggende konform person uten særlig fantasi, nysgjerrighet eller empati. Ifølge valgkampbiografien var han en handlingens

mann og ikke en som kom med lange utlegninger om historie eller Russlands idé.

Identifikasjonen med staten, eller ønsket om å tjene den, innebar ikke at Putin hadde noen illusjoner om hvor brutal den er. Han visste at bestefaren, som på et tidspunkt var kokk for Stalin, var heldig som slapp fra jobben med livet i behold. Brutalitet var ikke egentlig noe han reagerte mot. Putin så tilsynelatende på det som en grunnleggende og uunngåelig del av livet.

Historien hans viste dessuten at aggresjon ikke bare var naturlig, men også nødvendig i en verden av lidelse og vold. Beleiringen av Leningrad var ikke noe redselsfullt historisk unntak, men verden slik den er. For de fleste vil krig oppleves som et unntak og fred som normalen, men slik lot det ikke til å være for Putin. Traumatiserte personer bærer ofte med seg sjokkerende opplevelser og sliter med å legge dem fra seg. Kan hende var det slik i familien Putin. Freden kom, men ikke for dem.

Livet er en enkel og grusom ting, som faren uttrykte det. Slik var det bare. Den eneste lov er kampen for å overleve. Tillit eksisterte på individnivå, mellom naboer og slektninger, men ikke som noen større sosial kraft i samfunnet – i komunalkaen kranglet alle. I bak gården var det drikking og slåssing. Aggresjon var et utslag av natur tilstanden. Angrep kunne komme når som helst, selv fra en gnager i et hjørne. For å overleve måtte man lære seg å mestre aggresjon gjennom disiplin og erfaring. Slik nådde man sine mål. Og for at ikke kaos skulle oppstå, trengtes en sterk stat.

Gitt de få kildene er det vanskelig å ha noen klar mening om hvorvidt Putins offisielle biografi er korrekt. I grove trekk er den antagelig det, men det er også mulig å konstruere en litt annen historie av brokkene med informasjon: En historie som ikke bare handler om fattigdom og hardt arbeid, men også om privilegier og snarveier.

Fattigdommen i Leningrad var ingen myte. Likevel var det tydelig at biografene bak «Første person» jobbet hardt for å understreke

at familien Putin var i samme båt som alle andre – de bodde jo i en komunalka. Om de ikke var enda verre stilt, gitt at faren angivelig ikke søkte pensjon for krigsskaden sin.

Samtidig var familien Putin relativt sett heldige. De bodde i sen trum av byen og hadde fått tildelt den største delen av leiligheten de delte med to eldre ektepar. Familien hadde tilgang til en datsja (hytte på landet), telefon (en sjeldenhet) og fikk TV før de fleste andre. Putin var ikke bare en gategutt med gamle foreldre som alltid var på jobb, men ble skjemt bort med gaver som var utenfor rekkevidde for de fleste andre i byen.

I unge år gikk han på skolen med armbåndsur, en luksusgjenstand. Senere ga foreldrene ham en bil mens han var på universitetet – helt uvanlig for en sovjetisk student. Begge gavene må ha bygget opp statusen hans. Som andre studenter var han på dugnadsarbeid om somrene, der han tjente relativt gode penger. Lønna brukte han på ferier og forbruk. Mange andre studenter ga lønna til familien.

Mest mystisk var det kanskje at han kom inn på jusstudiet uten toppkarakterer. Han hadde gode karakterer i språkfagene, men mid dels i realfag. Riktignok var det opptaksprøver ved universitetet, og kan hende gjorde Putin en formidabel innsats der. En annen mulighet var at dørene ble holdt åpne for ham. Hvorfor det, i så fall?

Putin har sagt at det ikke finnes eks-agenter. Er du KGB, kan du ikke bare slutte. Du har sverget en ed og er i tjeneste for evig. Putins far var en del av en NKVD-avdeling i krigens tidlige fase. NKVD var Stalins hemmelige politi, forgjengeren til KGB. Faren arbeidet ikke i sikkerhetstjenesten etter krigen. Han jobbet på trikkefabrikk og var åpenbart ingen Stierlitz på hemmelig oppdrag i Vesten.

Men om han fremdeles var i den «aktive reserven», som den ble kalt, og kanskje hadde i oppdrag å holde oppsyn med kollegene på fabrikken, kan det forklare hvorfor familien endte opp i en leilighet i midten av byen, og hvorfor foreldrene hadde råd til å gi sønnen dyre gaver, som bilen. Det kunne også være en forklaring på universitets opptaket. Kanskje hjalp farens kontakter ham inn.

Dette er selvsagt kun spekulasjoner. Men siden den offisielle historien om Putins sovjetiske dannelsesreise fra bakgård til KGBs eliteakademi i Moskva er omgitt av taushet og basert på få kilder, er det vanskelig ikke å mistenke at den mangler visse fakta og aspekter. Han var kanskje en hvermannsen på mange vis, men ikke nødvendigvis i alt.

Tsjetsjenia

Moskva ble ikke herre over landområdet som strakte seg ni tids soner fra Østersjøen til Stillehavet gjennom folkeavstemninger og søknader om medlemskap. Russland vokste gjennom erobringer. Sovjetunionens oppløsning medførte at store stater som Ukraina og Kasakhstan gikk sine egne veier, i tillegg til at tolv andre tidligere sovjetrepublikker ble selvstendige. Men Russland var fremdeles verdens største land og hjem for en rekke folkegrupper og språk. Det var et imperium, selv om den nye grunnloven slo fast at Russland var en føderasjon bestående av 89 enheter.

Den demokratiske bølgen på åttitallet åpnet en diskusjon om sårene sovjetmakten hadde påført folkeslagene som levde der. Etniske russere hadde grusomme minner om Stalins terror, da hundretusener ble likvidert og millioner sendt som slaver til GULag, samt fra KGBs undertrykkelse i årene etterpå. Men for flere av de andre folkeslagene var minnene enda dystrere og strakte seg lenger tilbake.

Noen av folkeslagene var helt eller nesten fullstendig borte. I andre halvdel av attenhundretallet ble de tsjerkessiske stammene deportert fra Kaukasus til Det osmanske riket i en operasjon som fremstår som selve definisjonen på folkemord. De siste tsjerkessiske «opprørerne» ble overvunnet og massakrert i nærheten av Sotsji i 1864. Slaget sto på sletta der langrennsøvelsene i Russlands vinter-OL foregikk 150 år senere, noe som er et talende eksempel på Kremls minnepolitikk.

Folkemordene fortsatte i sovjetisk tid. Under annen verdenskrig deporterte Stalin en rekke folkeslag fra sine hjem etter å ha anklaget dem for samarbeid med nazistene. De ble sendt til Sibir og Sentral-

Asia. Hensikten var å utslette hele nasjoner, deres historie, språk og kultur. Å skape sovjetmennesker dreide seg ikke bare om å drepe og deportere, men også om å promotere russisk språk, historie og kultur for å gi hele imperiet en felles referanseramme.

Mens etniske russerne ble undertrykt på hovedsakelig politisk basis, ble andre folkeslag i Russland undertrykt som grupper og fortalt at de var mindreverdige. Forskjellen kan virke abstrakt. Men for dem hvis foreldre eller besteforeldre hadde overlevd folkemord og fått høre at kulturen deres var barbarisk, kunne det være vanskelig å gjenopprette tillit til myndighetene i Moskva .

Selv om det ble vedtatt en lov om erstatning og rehabilitering av ofre for politisk undertrykkelse, opplevde en del av minoritets gruppene at det ikke kom noe oppgjør med historien som viste at myndighetene og majoritetsbefolkningen forsto hva som hadde skjedd i imperiets navn. Kunne Russland leve i fred med sine naboer og være et hjem også for de mindre folkeslagene i føderasjonen?

Ingen steder ble denne i bunn og grunn koloniale konflikten skarpere enn i Tsjetsjenia. Befolkningen hadde blitt deportert i 1944 og hadde først mange år senere klart å ta seg tilbake fra eksil i Sentral-Asia. Demografiske studier tydet på at mellom en fjerdedel og halvparten av tsjetsjenerne omkom i deportasjonen. Minnene om katastrofen var fremdeles levende da den russiske delrepublikken erklærte seg uavhengig i 1991.

Tsjetsjenia var ikke en sovjetrepublikk med grunnlovsfestet rett til å gå ut av unionen. Juridisk sett var Tsjetsjenia en delrepublikk i Den russiske føderasjonen, og derfor var det ingen stater som anerkjente erklæringen. Det internasjonale samfunnet mente at tsje tsjenerne og de føderale myndighetene måtte ordne opp seg imellom. Det viste seg vanskelig. Den blodigste beslutningen Jeltsin tok i sin tid som president, var da han valgte å sende soldater inn i Tsjetsjenia for å gjenopprette føderal kontroll. Krigen varte fra 1994 til 1996 og endte med at Russland ble tvunget til en ydmykende fred.

Allerede på attenhundretallet hadde tsarens strateger identifisert

tsjetsjenerne som et særlig vrient folk å kolonisere, siden de levde i et lite hierarkisk samfunn, der klan og familie var de viktigste sosiale institusjonene. Aristokratiske samfunn var enklere å kue – det gjaldt bare å drepe eller bestikke lederne. De gjenstridige tsjetsjenerne, der imot, sloss mot tsarens tropper i førti år før de ga opp. Helt fredelig ble det aldri: Motstanden mot Moskva blusset jevnlig opp også etter den kommunistiske revolusjonen.

Kanskje har dette bidratt til at russerne alltid har vært brutale i Tsjetsjenia, fra general Jermolovs totale utslettelse av landsbyen Dadi Jurt i 1819 til i dag. «Mildhet er et tegn på svakhet i asiatenes øyne,» forklarte Jermolov. «Av humanistiske grunner er jeg derfor ekstremt streng. En henrettelse kan redde hundrevis av russere fra ødeleggelse og tusenvis av muslimer fra forræderi.»

Det kunne høres ut som barneoppdragelsesfilosofien til Putins far, men konsekvensene var alt annet enn humanistiske. En av mine kolleger i Oslo er opprinnelig fra landsbyen Samasjki i Tsjetsjenia. Da landsbyen ble stormet i april 1995, etter at tsjetsjenske styrker hadde forlatt området, massakrerte de russiske polititroppene mer enn hun dre sivile. Flere av naboene hans ble drept.

En annen kollega, russeren Oleg Orlov fra Russlands mest kjente menneskerettighetsgruppe, Memorial, var i Samasjki rett etter mas sakren. Han talte rundt 150 lik – også flere barn. Mange var forkullet siden soldatene hadde brukt flammekastere mot dem. Kvinner ble voldtatt og hus plyndret. De overlevende mennene ble ført vekk til leirer der mange ble torturert og noen henrettet. Gjerningsmennene ble ikke straffet.

Terroren var antagelig ment å kue tsjetsjenerne, men hadde mot satt effekt.

Det ydmykende nederlaget i Tsjetsjenia i 1996 fant sted både på slag marken og i russiske medier, som fortalte om meningsløse grusomheter. Tsjetsjenske mødre gråt på TV. Folk var sjokkert og vendte seg mot myndighetene. Russiske organisasjoner som Soldatmødrene

jobbet aktivt mot krigen og hentet unge russiske vernepliktige ut av kjøttkverna.

Alt i alt kostet krigen antagelig et sted mellom 50 000 og 80 000 mennesker livet, hvorav mange tusen var russiske soldater eller rus siske sivile som bodde i Tsjetsjenia og ble drept av de føderale styrkene som skulle befri dem. Jeltsin tapte opinionen og var i realiteten tvunget til å undertegne en fredsavtale som åpnet for at Tsjetsjenia på sikt kunne bli en selvstendig stat. I 1991 var lille Estland blitt selvstendig igjen etter femti års sovjetisk okkupasjon, så hvorfor ikke jevnstore Tsjetsjenia? I Kreml fryktet man at hvis det skjedde, ville andre republikker vurdere å forlate Den russiske føderasjonen.

Tsjetsjenia satte spørsmålet på spissen: Hva slags stat var Russland? Grunnloven slo fast at makten skulle spres utover landet, men lot man tsjetsjenerne gå, ville kanskje hele konstruksjonen rakne. Andre delrepublikker ville ønske mer armslag og frihet, inklusive dem som hadde olje og gass, ressurser staten var fullstendig avhengig av. Ville Russland kollapse, slik Romerriket hadde gjort?

På toppen av det hele hadde ikke de tsjetsjenske selvstyremyn dighetene kontroll. FSB destabiliserte republikken ved å gi penger og våpen til krigsherrer som kontrollerte egne militser og territorier. Islamister hadde etablert seg i fjellene. Tsjetsjenerne mente at FSB støttet dem også. Den egyptiske fundamentalisten Ayman al-Zawahiri fra Al Qaida tilbrakte et halvt år i FSBs varetekt i naborepublikken Dagestan før han dro videre til Afghanistan og ble Osama bin Ladens nestkommanderende.16 Sommeren 1999 opererte banditter fritt i republikken: De kidnappet folk, inklusive i Russland, og skar strupen over på utenlandske hjelpearbeidere.

To dager før Vladimir Putin ble utnevnt til statsminister, hadde den mest notoriske av de tsjetsjenske krigsherrene, Sjamil Basajev, av uklare årsaker gått til angrep på Dagestan og besatt flere landsbyer i fjellene. Operasjon etterfølger hadde fått sitt drama: krig. Den nye statsministerens oppgave var å rydde opp etter kaoset Jeltsin hadde etterlatt seg.

For Putin må det ha vært en overveldende begynnelse. Han var verken vant til rampelyset eller til å være den som tok de viktige beslutningene. Samme uke døde faren hans, Vladimir senior, NKVD-veteranen. Moren hans hadde dødd året før. Putin gikk like vel helhjertet inn i rollen Familien hadde skrevet for ham.

Det var bare tre år siden opinionen hadde tvunget Kreml til å slutte fred i Tsjetsjenia, nærmest for enhver pris. Hvordan skulle Kreml klare å skape støtte for en ny krig allerede nå? Putin sendte føderale tropper til Dagestan og erklærte at situasjonen skulle «løses» i løpet av to uker. Det var et vilt optimistisk anslag, en invitasjon til å se dum ut, og uttalelsen lød som et ekko av tidligere russiske militære ledere i Kaukasus.

Likevel ble Putin i løpet av kort tid Russlands klart mest populære politiker. I parlamentsvalget i desember samme år ble det nydannete partiet Enhet (Jedinstvo) nesten like stort som det seirende kommunistpartiet uten å ha noe annet program enn å være «team Putin». Siden partiet dessuten hadde inngått en hemmelig samarbeidsavtale med kommunistene, betydde dette endelig roligere arbeidsforhold for Jeltsin og Familien.

I en følelsesladet tale nyttårsaften annonserte Jeltsin at han trakk seg, og at Putin ville fungere som president. Han benyttet anled ningen til å be russerne om unnskyldning for de «uoppfylte drømmene». Overgangen til demokrati hadde ikke blitt like enkel som han hadde håpet. Århundreskiftet skulle innebære begynnelsen på en ny epoke i Russland, forklarte Jeltsin. «Putins tid».

Putin kvitterte umiddelbart. Den fungerende presidentens to første dekreter gikk ut på å gjeninnføre militær trening i russiske skoler og å gi Jeltsin immunitet mot etterforskning. Presidentvalget var tre måneder unna, men Familien kunne gratulere seg selv med at operasjon etterfølger i praksis allerede var gjennomført.

Bak forvandlingen av Putin fra grå byråkrat til Russlands rednings mann lå en serie blodige terroraksjoner i Russland som tsjetsjenerne

fikk ansvar for. I løpet av september ble fire boligblokker sprengt i luften i Moskva og to andre russiske byer. Over tre hundre mennesker døde, og stemningen i Russland var preget av frykt og raseri. Tsjetsjenske myndigheter nektet for å ha noe med eksplosjonene å gjøre, men stemningen var hatsk: først bandittvirksomheten og nå islamistisk terror.

Russland samlet seg mot den tsjetsjenske fienden og bak den ferske statsministeren. Putin sverget hevn og sa at terroristene skulle forfølges og tilintetgjøres. Forhandlinger med de tsjetsjenske myn dighetene var utelukket. Statsministeren sto frem som den sterke mannen velgerne ønsket.

«Finner vi terroristene på dass,» sa Putin, og brukte språket til en gangster fra gata, «så dypper vi dem på dass.» «Å dyppe noen» er fengselsslang for å drepe. En «våt greie» er et drap – den gangsterpoetiske versjonen av en «blodig affære».

Mens russiske spesialstyrker i 1995 hadde forsøkt å storme hovedstaden Groznyj og endt opp med å bli massakrert, gikk de russiske troppene langsommere frem denne gangen. Kanoner, raketter og fly bombet byer og landsbyer til fillebiter før soldatene rykket inn, i tråd med det som var tradisjonell russisk artilleribasert militærdoktrine. Likevel var motstanden hard, og de russiske styrkene led store tap.

Igjen massakrerte russerne sivile, men denne gangen fikk ofrene liten oppmerksomhet. Det var som om Russland var blitt et annet og hardere samfunn. Avisene skrev ikke stort om sivile lidelser, og forsidene var preget av bilder av skjeggete islamister. At tsjetsjenerne var russiske borgere og i hovedsak ikke støttet islamistene, men den moderate presidenten Aslan Maskhadov, ble tilsynelatende glemt.

Putin lyktes med å tegne tsjetsjenerne som terrorister og med å kontrollere informasjon fra krigssonen.17 Kritiske journalis ter hadde ikke lenger frie arbeidskår. Kreml nedla forbud mot å intervjue tsjetsjenske ledere og bevege seg der kampene foregikk. Antiterroroperasjonen, som krigen ble kalt, foregikk i hovedsak hin sides reportere og kameraer.

Putins harde tone og budskap gikk dessuten rett hjem hos velg erne. Han spilte på opplevelsen av svik og ydmykelse etter et kaotisk tiår. Følelsene var på kokepunktet etter boligblokk-eksplosjonene, og Putin vendte dem mot en ytre fiende – og vekk fra den politiske kulturen som var årsaken til korrupsjonen og kriminaliteten. Det var dyktig gjort, og få innså betydningen av skiftet som var i ferd med å skje. Også utlendingene var imponert over den dynamiske nye russiske lederen.

Månedene frem mot valget ble en triumfferd. Ved å unnlate å stille i debatter signaliserte Putin at han var hevet over normale politiske spilleregler. I mars landet den fungerende presidenten i Groznyj i et jagerfly han angivelig selv hadde ført. Bildene av ham i flyverhjelm ble ikoniske. Tsjetsjenia var valgkampen hans, og den nye Stierlitz knuste utfordrerne som før krigen hadde ligget klart best an.

Samtidig sto krigens siste store slag i landsbyen Komsomolskoje, ved foten av Kaukasus-fjellkjeden. En stor gruppe tsjetsjenske krigere som hadde unnsluppet beleiringen av Groznyj, trakk seg tilbake dit og innså for sent at de var havnet i en felle. Med stridsvogner og miner sperret de føderale troppene dem inne på et område der det også befant seg flere tusen sivile.

Om morgenen 4. mars 2000 hang russiske helikoptre over husene der sivilbefolkningen bodde, og skjøt på tsjetsjenske stillinger i skogen. Antagelig regnet kommandantene med at tsjetsjenerne ikke ville skyte tilbake av frykt for å treffe landsbyboerne. Da innbyggerne forsøkte å flykte, ble de stoppet av russiske soldater og jaget tilbake til husene.

I de harde kampene som fulgte, bombet russerne landsbyen i stykker, inkludert med termobariske ladninger, trykkbomber, som er laget for å drepe folk som skjuler seg i huler og kjellere. Hundrevis av sivile ble drept.18 De overlevende beskrev hvordan de forsøkte å finne dekning mens jorden ristet og barna gråt.

De tsjetsjenske krigerne som overga seg, ble henrettet i det som hadde karakter av massakre. En av de få overlevende beskrev hvordan

skadde tsjetsjenerne ble drept på stedet med spader og gevær kolber, de øvrige ble fraktet vekk, torturert og drept.19 På grunn av informasjonskontrollen var det få som visste hva som hadde utspilt seg utover at terroristene var knust. Ingen russiske soldater har hittil måttet stå til ansvar for ugjerningene.

I alle kriger begås det krigsforbrytelser. Det som likevel gjør den russiske hær annerledes enn andre avanserte hærer, kommer frem i dommene mot Russland fra Den europeiske menneskerettighets domstolen i Strasbourg . I mange år satt jeg i styret for en organisasjon som hjalp tsjetsjenske ofre med å ta saker dit, den eneste domstolen der det var håp om rettferdighet.

I en av sakene, kjent som Isajeva vs. Russland,20 som tar for seg russiske angrep på tsjetsjenske sivile vinteren 2000, ble det i dommen påpekt at den ulovlige krigføringen var hjemlet i felthåndboka til den russiske hær. Denne håndboka beskrev reglene for offiserer i kamp uten å ta hensyn til krigens folkerett. Den åpnet for å bruke sivilbe folkningen som et middel i krigføringen ved å påkalle «skam» over offiserer i felt som ikke utnyttet enhver mulighet for å seire: «Skam over kommandanten som av frykt for ansvar unnlater å handle og bruke alle tilgjengelige styrker, tiltak og muligheter for å seire på slagmarken.»

Dette avsnittet brukte Russland for å rettferdiggjøre angrep på sivile mål, som i Komsomolskoje. Domstolen påpekte at avsnittet stred mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og påla Russland å endre det militære regelverket sitt. Ingenting tilsa at det skjedde. I dag er felthåndboka et hemmelig dokument.

Komsomolskoje var de føderale troppenes største seier i løpet av krigen. De russiske styrkene ble ledet av en ung generalmajor ved navn Valerij Gerasimov. Han skulle senere bli Putins generalstabssjef med ansvar for å reformere den russiske hæren.

Slaget var over rett før Vladimir Putin med overveldende flertall ble valgt til president 24. mars 2000. Operasjon etterfølger var kom-

plett. Familien var euforisk. Det var Putins nettverk av gamle kamer ater fra tiden i KGB og St. Petersburg også. Champagnekorkene fløy under høye og vakkert restaurerte himlinger i Kreml. Jeltsin ringte for å gratulere, men fikk beskjed om at Putin ikke hadde tid til å snakke med ham.

Noen uker senere ble Putin formelt innsatt som Russlands andre valgte president. Tidligere hadde han sverget ed til Sovjetunionen og kommunistpartiet. Dette var første gang han avla ed til den russiske grunnloven. Kledd i en stor dress gikk han opp trappene i Kreml, med karakterisk bredbent kampsportgange, mens soldater i gallauniform slo dørene opp foran ham.

Med tynn stemme avla Putin eden langsomt og la trykk på ordet «grunnlov»: «Jeg lover å respektere og beskytte rettighetene og frihetene til enhver borger når jeg utfører mine plikter som president for Den russiske føderasjonen; å observere og beskytte Den russiske føderasjonens grunnlov; å beskytte suvereniteten og uavhengigheten, sikkerheten og integriteten til staten og å tjene folket trofast.»21

Etter å ha fått republikken, og drømmen om selvstendighet, knust, var tsjetsjenerne naturlig nok skeptiske til hva «Putins tid» ville innebære. De var borgere av Russland, men Putin hadde vist liten respekt for deres rettigheter og friheter. Heller ikke i Russland var alle enige i at Putin var så fantastisk.

Mine kolleger i det russiske menneskerettighetsmiljøet hadde på den tiden fremdeles representanter i parlamentet, blant andre veteranen Sergej Kovaljov. Han sa rett ut at krigen var forberedt på forhånd av Kreml som ledd i operasjon etterfølger, og stilte spørsmål ved om det stemte at tsjetsjenerne hadde utført terroraksjonene i september 1999.

«Jeg frykter at året 2000 en dag vil bli omtalt som frihetens solnedgang i Russland,» sa han.22

Flere av hans kolleger i både Russland og utlandet lurte på om den gamle dissidenten så spøkelser. Putin uttalte jo stadig at han støttet

demokratiet. Hvem som sto bak eksplosjonene, ble aldri oppklart. Sporene som fantes, ledet ikke mot Tsjetsjenia, men mot Putins gamle arbeidsgiver FSB. Ved ett tilfelle ble et terroranslag avverget av oppmerksomme beboere, som oppdaget at en mann hadde plassert en stor bombe i kjelleren til boligblokken deres. Politiet uskadeliggjorde sprengladningen og etterforsket saken effektivt.

På kort tid avslørte politiet personene som hadde plassert bomben. Disse viste seg ikke å være tsjetsjenere, men to FSB-offiserer. FSB bekreftet at deres folk sto bak, men forklarte at det hele hadde vært en øvelse for å teste om borgerne var årvåkne. Sprengstoffet var i realiteten sukker, sa den nye FSB-direktøren. Men han kunne ikke forklare hvorfor politiets eksperter hadde konkludert med at det var heksagon, sprengstoffet som hadde blitt benyttet i de tre andre angrepene. Ikke alle trodde på FSBs forklaring.

Kovaljov opprettet en parlamentarisk granskningskommisjon for å undersøke saken, men møtte motgang. To av kommisjonsmedlemmene ble drept, og sekretæren ble fengslet for spionasje. Senere undersøkelser har ytterligere styrket teorien om at FSB sto bak sprengningene av boligblokkene i september 1999.

Ved valget tre år senere forsvant siste rest av liberal opposisjon fra parlamentet, og spørsmålet om hvem som drepte de tre hundre menneskene, ble strøket fra den politiske agendaen. Det skulle ikke bli den siste uoppklarte forbrytelsen i «Putins tid».