Gunnar Kagge: Kunsten å sykle USA på tvers

Gunnar Kagge

KUNSTEN Å SYKLE

USA

PÅ TVERS

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjon: Privat/Shutterstock Papir: Holmen Book Cream, 1,8 Boka er satt med Sabon 11/15 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1965-0

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

INNHOLD Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Maryland, Washington, D.C. og Virginia . . . . . . . . . . . . . . . . . 12 «Vi er konservative her oppe i fjellene» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14 Rått parti: Kondor mot syklist . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49

Kentucky . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 «Her i kullområdene begynte nedturen med en gang Obama ble valgt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Sykkelgunnar på Gunnarsykkel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89

Illinois og Missouri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 «Sørstatene og opprøret handler ikke om slaveri, men om frihet fra regjeringens undertrykkelse» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Sen – kunsten å sykle og vedlikeholde sinnets munterhet . . . . . 118

Kansas . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 «Kan de ikke oppføre seg som voksne?» . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Pakkeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143

Colorado . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 «Her i byen mener vi at valget står mellom to drittsekker, ferdig med den saken» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Sykler, politikk og krangler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190

Wyoming . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 «For oss som kirke er det en fare for at vi bare blir en del av den konservative siden i politikken» . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Ikke stress, ta det rolig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224

Montana . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 «Dere europeere forstår ikke alvoret med Hillary» . . . . . . . . . . . 230 Sykkeltur er for alle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 267

Idaho og Washington . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270 «Først og fremst må du forstå at vi ikke stoler på de store mediene» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 272 Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 295 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301

Prolog

E

gentlig er det bare én måte å starte en lang sykkeltur på: Plasser rumpa på setet, føttene på pedalene og sett i gang.

Verre er det ikke. Men når en tolv år gammel drøm skal realiseres, er det nok ganske vanlig å ha litt blandede følelser.

I drømmen er det nemlig alltid happy ending, men i virkelig­ heten finnes det nok av anledninger for uhell og katastrofer på en 700 mil lang sykkeltur. Dessuten drømte jeg ikke bare om å sykle tvers over det amerikanske kontinentet fra Wash­ ington, D.C. til Seattle; målet var å forstå mer av alt som rørte seg i USA sommeren 2016.

Jeg har ikke tall på hvor mange som spurte om hvorfor jeg på liv og død måtte gjøre dette. Selvsagt kunne jeg ha svart at jeg har likt å sykle siden jeg fikk min første DBS for snart 50 år siden. Fra den dagen kunne jeg besøke venner flere kilo­ meter unna, komme meg ut i Østmarka uten å ta bussen og dra til Ekebergsletta for å spille fotball. Jeg kan ikke huske at jeg en eneste dag siden har tenkt at «nei, sykling er ikke noe

7

for meg». Noen ganger har lårmusklene protestert; enkelte dager når kvikksølvet kryper sammen til en liten ball nederst i termometeret, kan det være fristende å ta trikken til jobb; det har også hendt at jeg har vegret meg for å sykle hjem i trafikken etter en litt lang kveld på byen. Men jeg har alltid syklet.

Tråkkingen tar meg til jobb, ut i skogen og på ferie rundt om i verden. Så hva var det da? Midtlivskrise?

Interessen for amerikansk politikk har jeg hatt siden jeg var i militæret i 1982, og fant en bok om Watergate-skandalen. Under den amerikanske valgkampen i 2004 var jeg på biltur gjennom USA med familien, da opplevde jeg akkurat det John Steinbeck skriver om i reiseboken Travels with C ­ harley: De amerikanske motorveiene har blitt så gode at man kan kjøre fra kyst til kyst uten å se noe som helst. Jeg tror det var akkurat der det startet. Drømmen om å sykle tvers over Amerika ble vekket.

Mot slutten av 2014 bestemte jeg meg for at tiden var inne.

Jeg begynte å forberede familien min og sjefene mine i Aftenposten på at dette var noe jeg bare måtte gjøre. Jeg bestilte kart og begynte å se på utstyr. Etter at jeg først hadde startet, var det ingen vei tilbake. Det vil ikke være å ta for hardt i å si at redaktørene var langt mer tilbakeholdne enn kona. Julia og jeg har vært gift i 30 år, og hun forstår når noe er viktig for meg. Redaktørene forsøker å drive mediehus i en krisetid, og har naturlig nok andre prioriteringer enn medarbeidere som vil dra på en tre måneders sykkeltur. Jeg kan forstå motstanden deres, men likevel mente jeg at det fantes gode argumenter for å la meg dra. Høsten 2015 ble det klart for meg at om jeg én gang i livet skulle sykle tvers over USA, måtte det bli sommeren 2016.

8

Nominasjonsprosessene i de to store partiene viste at det var alvorlige opprør på gang. Det var tydeligst i Det republikanske partiet. Valgnederlaget i 2012 fikk partiledelsen til å skjønne at de måtte appellere til kvinner, latinamerikanere og svarte velgere. Så kom Donald Trump. Han fornærmet akkurat de gruppene partieliten ville innynde seg hos. I nominasjonskampen brøt Trump alle regler for både valgkampstrategi og folkeskikk, og tok innersvingen på et stort felt av etablerte politikere. Ved hjelp av Twitter angrep han konkurrentene sine.

Samtidig som han gjorde pressen til en hoved­fiende, ble paradoksalt nok mainstream media nyttige redskap i valgkampen hans. De rapporterte hvert eneste av hans usaklige utfall både på Twitter og valgmøter. Han fikk akkurat den oppmerksomheten han ønsket, helt gratis. Opp­igjennom historien har det alltid vært mye ryktespredning og anklager om utroskap og barn utenfor ekteskap i amerikanske valgkamper. Men aldri før har en kandidat hevdet at penisen hans er stor nok. Jeg tror det er en av de få påstandene han kom med som ikke ble «faktasjekket» av de store mediehusene.

Alt dette satt jeg hjemme og leste om mens jeg forberedte sykkelturen. Til tider lurte jeg på om energien og galskapen ville vare helt til sommeren. Man kunne jo få inntrykk av at hele Det republikanske partiet raknet. De fleste kommentatorene og ekspertene spådde at luften ville gå ut av Trump-ballongen. Etter hvert som kampen sto mellom den tvers igjennom usympatiske Texas-senatoren Ted Cruz og Trump, så det ut som om demokratene ville vinne på walkover.

Mens republikanerne måtte håndtere et stort felt av håpefulle presidentkandidater, trodde demokratene at de kom til å slite med et annet problem. Der var det en fare for at Hillary 9

Clinton skulle cruise rolig inn til nominasjonen. Da ville ikke velgerne bli kjent med henne og synspunktene hennes før valgkampen begynte for alvor. Det viste seg å være en unødvendig bekymring, for også Det demokratiske partiet hadde et ferskt medlem som ville bli president. Senator Bernie Sanders meldte seg inn i partiet for å være med i nominasjonskampen. Han ga dem mer oppmerksomhet enn de kunne drømme om.

Høsten 2015 tenkte jeg til tider at om det å sykle er enda vanskeligere enn å få grønt lys fra arbeidsgiverne mine, blir det en tung tur. Men den politiske utviklingen gjorde at argumentene mine overfor redaktørene var blitt betraktelig bedre.

Til slutt ga de etter. Etter at de sa ja, var det solid støtte hele veien.

Planleggingen var godt i gang lenge før avtalen med avisen kom i boks. Hodet mitt var allerede på tur, så jeg ville neppe ha klart å sitte hjemme om redaktørene hadde sagt nei. Det fantes hele tiden en plan B, nemlig å søke permisjon og gjennomføre hele greia på egen hånd. På den måten kunne alt ha blitt gjort på egne premisser og dessuten raskere. Men jeg ville mistet en viktig dimensjon: Turen skulle bevise at sykling er en god journalistisk metode. Syklister kommer i kontakt med folk på en helt annen måte enn en journalist som styrter ut fra en leiebil. Vi er sårbare og vekker folks nysgjerrighet. På sykkel må man holde seg til småveier og småbyer, der det bor folk som nesten aldri blir spurt om hva de mener. Det er den typen mennesker som avgjør presidentvalg.

Min kone Julia ble med de første ukene. Hun skulle få trekke meg opp bakkene i Kentucky. Men i motsetning til meg har hun ærlig arbeid og måtte hjem etter tre uker.

MARYLAND, WASHINGTON, D.C. OG VIRGINIA Dag 1. Fra Chevy Chase til Smoketown i Virginia, Dag 2. Fra Smoketown til Mineral, Dag 3. Fra Mineral til Charlottesville, Dag 4. Fra Charlottesville til Hope, Dag 5. Fra Hope til Buchanan, Dag 6. Fra Buchanan til Blacksburg, Dag 7. Fra Blacksburg til Max Meadows, Dag 8. Fra Max Meadows til Troutdale, Dag 9. Fra Troutdale til Rosedale, Dag 10. Fra Rosedale til Breaks,

85 km 120 km 80 km 85 km 110 km 95 km 85 km 70 km 100 km 70 km

Washington, D.C. Helt siden 1790 har hovedstaden stått i en særstilling, i og med at den ikke tilhører noen delstat. Siden 1973 har en ordfører og et bystyre styrt byen, men Kongressen kan blande seg inn og overstyre lokale vedtak. Innbyggerne får sende en representant med møterett til Representantenes hus, og har tre stemmer i valgmannskollegiet ved presidentvalg.

Hovedstaden har 672 000 innbyggere og tre valgmenn.

Hillary Clinton fikk 90,4 prosent av stemmene. Trump fikk 4,1 prosent.

Maryland Maryland er en av de opprinnelige 13 koloniene og anses som den amerikanske religionsfrihetens fødested. Kolonien ble grunnlagt for å gi katolske flyktninger et fristed. Dette er en av USAs tettest befolkede stater, med seks millioner innbyggere. Maryland tilhørte nordstatene i borgerkrigen.

Staten har ti stemmer i valgmannskollegiet og har stemt demokratisk i de siste valgene. Hillary Clinton fikk her 60,3 prosent av stemmene, mens Donald Trump fikk 33,9 prosent.

Virginia Dette er britenes første nordamerikanske koloni. Åtte av USAs 45 presidenter ble født i denne staten. I forrige århundre utviklet den seg fra å være en stat tuftet på landbruk til gradvis å gå over til industri og etter hvert tjenester. Politisk utviklet den seg fra å være en svært konservativ stat, til å bli stadig mer liberal. Men konservatismen er fortsatt sterk i sør og i fjellene. Under borgerkrigen sluttet Virginia seg til opprøret.

Men i nord brøt 48 kommuner ut og dannet Vest-Virginia, som støttet nordstatene.

Virginia har 13 stemmer i valgmannskollegiet og støttet demokratene i de tre siste valgene. Hillary Clinton fikk her 49,7 prosent av stemmene, mens Donald Trump fikk 44,4 prosent.

«Vi er konservative her oppe i fjellene»

V

erdens mektigste mann har et overraskende lite hovedkvarter, i hvert fall ser det slik ut på litt avstand. Det minner mest om en forvokst herregård. Når man står utenfor gjerdene og sikkerhetsforanstaltningene, er det rart å tenke på at der, over plenen og bak rosene, sitter mannen som kontrollerer en stor del av verdens atomvåpen.

Julia og jeg hadde brukt tre dager på å teste utstyret og ­sykle småturer rundt i Washington, før jeg hektet på ­tilhengeren og tråkket ned til Det hvite hus fredag 1. juli. Utenfor presidentboligen ventet en liten avskjedskomité. Scott og Sarah er de mest erfarne syklistene jeg kjenner. De møttes på tur tvers over USA. Da hadde Scott allerede syklet fra London til Singapore.

Etter at de giftet seg, solgte de alt de eide, sa opp jobbene sine og syklet Amerika på kryss og tvers, fra Texas og nordøstover til Canada, og videre derfra til helt sør i Argentina. Min gudmor Ann sto der også, sammen med mannen sin, Rasmus.

14

De hadde reist fra Maryland, og la ikke skjul på at de syntes hele denne turen min virket en anelse sprø. I tillegg var det en drøss med sikkerhetsvakter. Og et lass av turister.

Med tanke på det journalistiske oppdraget mitt passet det å starte utenfor maktens sentrum – det huset Trump og Clinton kjempet om å overta. Men særlig praktisk var det ikke.

Jeg irriterte meg over at turister til stadighet snublet over sykkeltilhengeren, og hver gang jeg satte fra meg sykkelen, kom sikkerhetsvaktene løpende – overbevist om at jeg hadde plassert en bombe i tilhengeren. Jeg hadde mitt svare strev med å unngå hele reisefølger med japanere, skoleklasser og bønder fra Midtvesten som så stivt inn i telefonene sine mens de trippet sidelengs og baklengs. Når målet er å ta selfie med Det hvite hus i bakgrunnen, er det ikke til å unngå å snuble over tilhengere.

Et eller annet sted har jeg lest at USAs hovedstad ble plassert akkurat her på grunn av været. Sommeren er nemlig så varm og klam i Washington, D.C. at få ville orke å bo her hele året. Slik skulle landet unngå heltidspolitikere uten kontakt med velgerne. Jeg kan ikke huske hvem som skrev historien.

Og det er kanskje like greit, for den er ikke sann. Riktignok var denne dagen så trykkende at jeg kunne latt meg overbevise, men sannheten er at Washington ble hovedstad etter en hestehandel mellom politikere i nord og politikere i sør – som så mye annet i amerikansk historie. Denne århundregamle konflikten mellom nord og sør ligger under amerikansk politikk hele tiden. Det er umulig å forstå dagens USA uten å ha den i bakhodet.

Klimaet i hovedstaden var i hvert fall ikke nok til å hindre at republikken fikk en klasse med heltidspolitikere. Av 15

Washingtons 670 000 innbyggerne er over 50 000 advokater; med andre ord er godt over hver tiende myndige person en jurist, og de aller fleste av disse er involvert i å lage eller håndheve lover. De jobber som politikere, byråkrater og ikke minst lobbyister. Det er dessuten ikke bare dette som skaper avstand til resten av landet: Ingen amerikansk delstat har høyere gjennomsnittsinntekt enn D.C., til stor irritasjon for dem som mener at hele det politiske systemet er gjennomsyret av penger fra særinteresser. Og rikdommen fordeles ujevnt.

De hvite innbyggerne i Washington, D.C. er i gjennomsnitt 81 ganger mer formuende enn de svarte.

På forhånd leste jeg at Washington har ganske gode sykkelveier, men veien foran Det hvite hus og videre langs The National Mall er definitivt ikke en av dem. Et godt tips til alle som skal på sightseeing langs de tre kilometerne mellom kongressbygningen Capitol og Lincoln-monumentet, er å la sykkelen stå. Her er det mye å se, for langs hele veien ligger regjeringsbygg, museer og minneparker etter presidenter og kriger. En ihuga turist kan lett slå i hjel noen dager langs denne parken.

Selv var jeg oppspilt og hadde bare lyst til å få skikkelig fart på sykkelen, og dra rett ut i det store eventyret. I stedet ble det slalåm mellom turistene, som ikke så noen som helst grunn til å slippe forbi to syklister.

Oppe ved Lincoln-monumentet sto en eldre kar skrevs over sykkelen sin og ville prate. Han lurte på hvor langt vi skulle. Til min store skuffelse virket han ikke videre imponert.

Jeg syntes prosjektet mitt fortjente et hevet øyebryn. I stedet snøftet han.

– Du sykler gal vei, sa han.

16

– Jeg skal over broen der oppe og ned langs Potomac, svarte jeg.

– Ja da, det skal du. Men du sykler fra øst mot vest. Motvinden i Kansas kommer til å ta livet av deg.

Det er en gammel diskusjon. Statistisk sett stemmer det.

Vinden blåser litt oftere fra vest. Men det vanlige er sønnavind, avbrutt av nordavind og perioder med frisk bris fra øst eller vest. Det eneste sikre er at det blåser mye, særlig på prærien. Mannen som sto foran meg hadde selv syklet over kontinentet for 30 år siden, fra Oregon og hjem til Virginia. Han var overbevist om at han hadde rett, og jeg kjente på en liten usikkerhet. Grunnen til at jeg startet i Washington hadde med historie og romantikk å gjøre. USAs historie beveger seg fra øst og vestover. Go West, young man, var slagordet midt på 1800-tallet, da myndighetene ville befolke prærien og fjellene.

Jeg ville følge oppfordringen. Dessuten ligger den flotteste naturen i vest, som en slags dessert. Men var jeg egentlig bare en romantiker som hadde gjort et dårlig valg?

Et kvarter senere, på sykkelveien langs Potomac, møtte vi en annen eldre fyr. Han var kledd i grønne og grå sykkelklær med Army over hele ryggen. Han hadde aldri syklet i Kansas noen gang, men visste om motvinden som møter westbounders på de store slettene, og spurte om jeg var forberedt.

Jeg svarte ja, men begynte å lure på om det var helt sant.

Like etter broen over Potomac ligger Arlington, en æreskirkegård hvor krigshelter har blitt begravet helt siden borgerkrigen tidlig i 1860-årene. Før borgerkrigen bodde general Robert E. Lee her. I 1864, mens Lee ledet opprørsstyrkene i sør, begynte nordstatene å begrave sine døde på jordene hans.

De kunne ikke godt gjøre andres eiendom til gravplass sånn 17

helt uten videre. Derfor passet det veldig godt at Lee skyldte et lite beløp i skatt. Av praktiske grunner var det vanskelig for ham å gjøre opp for seg. Generalen var opptatt på annet hold, han ledet opprørsstyrkene og kunne ikke reise hjem for å betale skatt til fienden. Dermed gjennomførte staten et tvangssalg og kjøpte prakteiendommen, bokstavelig talt til spottpris. Kjøperne gned seg ikke bare i hendene over en god handel, de gned også salt i såret. For i et hjørne av eiendommen opprettet de Freedmen’s Village, der frigjorte slaver fikk åkerlapper.

Trafikken ble lettere etter at vi var forbi Arlington og nabobyen Alexandria. Verken motvind eller oppoverbakker bremset farten de første milene sørover. Det var deilig å komme ut av byen. Litt vind gjorde bare godt, som om den blåste bort den klamme luften fra storbyen. For en USA-nerd er dette fantastiske landskap å reise sakte gjennom. Virginia er stappfull av historie. Fire av landets fem første presidenter kom herfra.

George Washingtons plantasje Mount Vernon og – ikke minst – Thomas Jeffersons Monticello er verdt et besøk.

Før det egentlig passet å ta pause, kom vi til Mount Vernon. En eldre dame solgte forfriskninger fra en liten vogn. Da Julia gikk bort for å kjøpe litt drikke, så damen på henne og sa: – Du kan fylle flaskene inne, og få isbiter av meg etterpå.

I desember 1799 lå George Washington på dødsleiet her.

Han var livredd for å bli begravet levende og døde mens han sjekket sin egen puls. Da han var død, brøt bråket løs. Allerede den gang skulle det bare små gnister til før konflikten mellom nord og sør flammet opp. Egentlig handler konflikten like 18

mye om uenigheten mellom dem som ønsker en sterk sentral­ regjering, og dem som vil ha minimal føderal makt. Den døde presidenten ble et slags makabert symbol på konflikten. Kongressen ville ha liket i hovedstaden og bevilget penger til en staselig krypt i kongressbygningen. Sørstatspolitikerne ville ikke gi ham fra seg. De vant første omgang, og presidenten ble begravet ved Mount Vernon. 30 år senere ble det omkamp.

Da brøt en oppsagt gårdsarbeider seg inn i gravkammeret og stjal med seg det han trodde var Washingtons hode. Der tok han feil. I mørket åpnet han gal kiste og fjernet hodet fra en av presidentens døde slektninger. Da blusset konflikten mellom sentrum og periferi opp igjen. Politikerne i hovedstaden krevde nok en gang å få liket utlevert, men familien nektet.

Sent om ettermiddagen den første dagen fant vi et motell i Smoketown i Virginia. Det var så langt unna en grønn og velpleiet plantasje man kan komme. Navnet beskriver stedet godt. Motellet lå på en enorm parkeringsplass ved siden av Walmart, og var omtrent like trivelig. De andre gjestene så stort sett ut som trailersjåfører. Ingen av dem var særlig pratsomme. Jeg følte meg ikke akkurat velkommen, og lurte på hvordan de neste månedene ville bli. Den første kvelden ble langt fra slik jeg drømte om, i stedet ble jeg liggende søvnløs og tenke på at dette var den første av 80–90 liknende kvelder.

Ikke bare det, men hvordan ville det bli om noen uker når Julia reiste hjem?

Neste dag innså jeg at vi hadde gjort en feil. Med litt bedre planlegging, en tidligere start og noen ekstra mil på sykkel­ setet, kunne vi ha kommet til Fredericksburg, en av USAs virkelig trivelige byer. Den historiske byen ligger midt mellom 19

Washington, D.C. og Richmond, de to byene som konkurrerte om å være hovedstad under borgerkrigen. Journalisten David Lamb syklet tvers over USA for 20 år siden. Han skrev at nord for Fredericksburg presiserer innbyggerne at de bor i Nord-Virginia, mens folkene i sør bare snakker om Virginia.

Lamb hevdet også at ungene i sør ikke leker politi og røver eller cowboy og indianer. De leker yanks and rebels, der ingen har lyst til å være på yankee-laget. Selv merket jeg først og fremst at språket endret seg. Det ble litt mer drawl i uttalen.

Og i stedet for å si you guys, sa folk ya’all. Vi var på vei ut av hovedstadens forsteder og boligstrøk preget av politikere og byråkrater, til dit velgerne holder til.

Allerede neste kveld måtte vi finne frem teltet for første gang. Det var langhelg i USA. Fjerde juli, nasjonaldagen, falt på en mandag. Langs veiene virket det som om hele landets befolkning skulle ut i naturen. Vi måtte holde oss godt til høyre langs veiskulderen. En stri strøm av svære biler skulle forbi, mange av dem trakk også brede tilhengere med motorbåter.

En tulling hadde en kano bak på pickupen sin; den lå skrått, og stakk ut mot høyre. Jeg merket lufttrykket mot skulderen, skvatt til og kjente at fingrene strammet veldig hardt rundt styret. Det var en ubehagelig påminnelse om hvor små marginene er på sykkeltur. En centimeter eller to nærmere, og eventyret kunne vært over.

Den tette trafikken var én ting, men vi bekymret oss mer over at det ikke var mulig å finne et eneste ledig motellrom noe sted. Selv campingplassene var fulle. Løsningen ble helikopterlandingsplassen utenfor brannstasjonen i den lille byen Mineral. En av brannmennene sa at vi måtte pakke raskt om

20

de trengte helikopter. Men i hans tid på brannstasjonen hadde landingsplassen aldri blitt brukt.

To andre syklister holdt allerede på med å slå opp teltene sine. Det var Kevin og Ray, begge 66 år gamle. De hadde gått på skole sammen for over 50 år siden. Nå var begge pensjonister og skulle sykle fra Kevins hjem i Virginia til Rays i California. Jeg spanderte et par øl på dem, før jeg spurte dem ut om politikk.

Kevin har alltid tilhørt den moderate venstresiden, og ble overrasket over Rays svar da jeg spurte om hva han ville stemme. Han er nemlig en like livslang republikaner som Kevin er demokrat. Kevin reagerte spontant: – Hva? Og det forteller du nå, når vi skal være sammen hver dag i flere måneder?!

Ray ser på USA som et land bygget på kapitalisme, og mener at republikanerne har den beste næringspolitikken. Likevel var han usikker på om han kom til å stemme på Trump, selv om han mener at republikanernes kandidat åpenbart har en god del kunnskap om næringsdrift.

– Problemet mitt med partiet er at det har blitt kapret av ekstremister – den kristne høyresiden, for å være presis. Jeg vil ha en politikk som legger til rette for at man kan drive business, og som for øvrig holder seg unna privatlivet mitt, sa Ray. – Dessuten liker jeg ikke å betale skatt. Dersom pengene ble brukt til noe fornuftig, som utdannelse eller veier, ville det vært greit. Men jeg liker ikke tanken på at folk som ikke jobber, skal få pengene jeg har slitt for.

Kameraten hans hadde egentlig mest sans for Bernie Sanders, som lovet at både høyere utdannelse og helsestell skulle bli gratis. Med tanke på at de skulle henge sammen i et par 21

måneder, var det sannsynligvis bra at Ray i hvert fall ikke støttet Trump. Jeg lurte litt på hvordan de to skulle klare å komme seg til Stillehavet, selv om de lot være å krangle om politikk. Ingen av dem hadde nemlig syklet noe særlig mer enn dagsturer tidligere, og i bagasjen hadde de dessuten flere skift med vanlige klær, varme klær, penklær og mye annet. Da de hørte at jeg bare hadde med én bukse og én skjorte, fikk de litt å tenke på. Sannsynligvis kunne de luke ut et par kilo fra sykkelveskene sine, uten å savne noe.

Til gjengjeld hadde de forberedt seg ved å se bøye- og tøye­videoer på YouTube. Før sengetid gjennomførte de et imponerende synkronisert program, nærmest med dansetrinn, der alle viktige muskelgrupper skulle få sitt. Tøyingen deres minnet meg litt om den dansen New Zealands rugbylandslag danser for å skremme motstanderne før kampstart. Jeg måtte se en annen vei for ikke å le.

Neste morgen var det småregn. Vi spiste frokost under et lite tak ved brannstasjonen. Det var en ganske hustrig juli-­ morgen. Kevin hadde fått tannverk og mente at han måtte hjem – eller tilbake til sivilisasjonen, som han sa – for å komme seg til tannlegen. Samtidig tenkte han at det kunne være en god anledning til å legge igjen noen bukser og gensere. Han gikk litt ut i regnet for å ringe kona og få snakke uforstyrret med henne. Vi hørte at han klaget over smerter og spurte om hun kunne hente ham med bil.

Mens jeg pakket teltet og Kevin snakket i mobilen, kom det en ny syklist bortom. Han var radmager og snakket usammenhengende – tilsynelatende med seg selv – mens han bøyde og tøyde. I tillegg fniste han hele tiden. Når det gjelder s­ yklister, kan man aldri være helt trygg – og denne typen ga inntrykk av 22

å ha hatt hodet langt inne i medisinskapet. Jeg ble nysgjerrig og prøvde å få kontakt med ham. Da han roet seg litt, fikk jeg ut av ham at han deltok i det halv-offisielle racet over kontinentet. Egentlig er det to slike konkurranser. Den største heter Race Across America (RAAM) og er for proffe syklister uten bagasje, med hjelpebiler, massører og ekstra­sykler. Så er det Trans Am Bike Race (TABR). Deres løype følger i hovedsak veiene jeg skal sykle, men fra vest mot øst. Rytterne må ha med alt de trenger på sykkelen. Karen jeg møtte, deltok i sistnevnte og hadde startet med 62 andre syklister nøyaktig en måned tidligere, og regnet med å gjøre unna de siste 20 milene i løpet av et døgn. Han hadde syklet opp mot 20 timer i døgnet de siste ukene. Da er det ikke rart om han slet med å snakke sammenhengende, selv uten doping.

Vinneren var kommet i mål for et par uker siden. For første gang hadde en kvinne vunnet hele greia. Lael Wilcox brukte 18 dager og ti minutter. På den siste dagen fikk hun sin store sjanse, og grep den. Da så hun en syklist komme mot seg. Det var mannen som ledet hele løpet. Han hadde stått opp etter en kort blund, satt seg på sykkelen og lagt i vei i gal retning.

Stakkaren var fortvilet og spurte om de skulle slå følge til mål, og dele seieren. Lael Wilcox bare lo av ham og tråkket i vei på egen hånd.

Kevin, Ray og jeg kunne le av hele historien, men vår nye venn visste åpenbart hvor fort gjort det kan være å sykle i gal retning. Han så ikke humoren og sluttet med fnisingen da vi andre lo. Jeg spurte om han hadde hatt en fin tur. Svaret var ingen klar bekreftelse.

– Neste gang skal jeg gjøre som deg, og bruke tid. Jeg vil jo gjerne se landet en gang, sa han.

23

Han satte seg deretter på sykkelen og syklet videre – heldigvis i riktig retning.

Regionen rundt Washington, D.C., det østlige Virginia, Delaware og Maryland, kalles The Tidewater Region. Folkene som bor der, er stort sett etterkommere etter engelskmenn, og minst like opptatt som forfedrene av at plenene deres skal være presentable. Det var helg, men ikke helgestille. Langs veien hørte vi hele tiden en jevn støy fra gressklippere og mini­traktorer.

Julia lurte på om den amerikanske Bibelen hadde et ellevte bud: «Du skal ikke la gresset gro.» Å sykle gjennom denne delen av Virginia minner litt om å sykle gjennom Vestfold. Her finnes store grønne jorder, velholdte gårdshus og ikke for bratte bakker. Virginia øst for fjellene kan skryte av flere store plantasjer, med hus selv kongelige ville nikket anerkjennende til. Vi nordmenn trenger ikke mange hender for å telle opp de virkelig staselige herregårdene våre. Til det har jordsmonnet vært for magert.

I Vestfold er det vel egentlig bare et par slottsliknende herregårder, som Jarlsberg og Fritzøehus. I Virginia var det derimot grunnlag for en stor overklasse.

Før gressplenene og plantasjene var det skog her. Dette er landskapet hvor kaptein Smith og Pocahontas skal ha svermet for hverandre. Smith var litt av en eventyrer, som ville fått navnet sitt i historiebøkene selv uten den romantiserte historien med høvdingdatteren. Han var en av lederne i britenes første by på det amerikanske kontinentet, Jamestown, helt i begynnelsen av 1600-tallet. Det var ikke plass til mye romantikk i den lille befestningen. Nybyggerne valgte et av de verste stedene de kunne, på en flat øy i et malariabefengt område.

24

En del av dem var britiske overklassemenn på eventyr, mens resten var tiggere og løsgjengere som ble tvangssendt fra gatene i London til Den nye verden. Nesten ingen av dem visste noe om gårdsdrift. De var i det store og hele usedvanlig dårlig egnet til å grunnlegge en koloni. Bare en tredjedel av de 104 som kom i 1607, overlevde det første året. Først etter ti år ble det fart i den lokale økonomien. Da begynte nybyggerne å dyrke tobakk. Æren for det får John Rolfe, som faktisk var gift med Pocahontas. Han krysset den lokale tobakken med mildere sorter fra Vestindia. Dermed ble han Virginia-tobakkens far. Og kolonien fikk noe å selge til moderlandet.

Det utviklet seg etter hvert til et plantasjesystem, der rike briter lokket fattige landsmenn til Amerika mot å love dem en bedre fremtid, forutsatt at de slavet et par år uten lønn. Noen av disse kontraktstjenerne ble selv store landeiere. Ganske snart overtok afrikanske slaver det harde arbeidet. Mektige familier med store landeiendommer kontrollerte hele regionen, både politisk og økonomisk. Tidlige presidenter, som Washington, Jefferson og Madison, tilhørte denne aristokratiske tradisjonen. At de ble «fedre» for en demokratisk nasjon, kan virke rart, helt til vi skjønner hva slags republikk de så for seg. Den var mer etter mønster av greske og romerske ordninger, der en opplyst og slaveeiende elite styrte. De kunne si med plantasjeeieren John Randolph: «Jeg er en aristokrat.

Jeg elsker frihet, men hater likhet.»

Republikkens president nummer to, John Adams fra Massachusetts, kunne derimot aldri sagt at han elsket frihet og hatet likhet. Pilegrimene som slo seg ned i New England, var stort sett religiøse flyktninger, og noe helt annet enn dem som holdt til lenger sør. De ville ikke gjenskape kulturen de kom 25

fra, men ha et nytt liv uten den offisielle, anglikanske kirken, adelsmenn og aristokrati. Adams selv drømte om en republikk der frihet og likhet var sideordnet, og samfunnet sørget for et skolesystem som skulle gi alle sjansen til å gjøre det bra i livet. Tradisjonen han sto i, var på total kollisjonskurs med de verdiene George Washington og Thomas Jefferson vokste opp med.

Før jeg reiste fra Norge, leste jeg om igjen American Nations av historikeren Colin Woodard. Han er en av dem som lykkes best i å gi en historisk forklaring på forskjellene og motsetningene i Nord-Amerika. Woodard deler kontinentet inn i elleve «nasjoner». TransAm-ruten som jeg hadde lagt opp til å følge, går gjennom seks av disse «nasjonene» og ga meg muligheten til å oppleve kulturforskjellene som Woodard beskriver. To av de elleve nasjonene ligger hovedsakelig i Canada. Det er New France og First Nation.

Woodard kaller New England Yankeedom. Yankeene trodde de var Guds utvalgte, med ansvar for å etablere en gudestyrt utopisk stat. Protestantene som tok ledelsen i New England, godtok ikke individuell frihet, dersom den gikk på tvers av hvordan de leste Bibelen. De ville ha et sterkt fellesskap, med ansvar for skoler og kirker. Politisk var de en merkelig blanding av demokrater og teokrater, altså tilhengere av folkestyre og gudestyre.

Mellom Yankeedom og Tidewater ligger det Woodard kaller New Netherlands. Nederlandske handelsfolk hadde allerede godt fotfeste da britene overtok kolonien. De nye herskerne så ingen grunn til å ødelegge den etablerte forretningskulturen. Navnet på byen ble forandret fra New Amsterdam til New York, og den fikk utvikle seg til å bli verdens 26

økonomiske senter. Resten av landet har i dag nok av fordommer mot byen. «New York-verdier» er et skjellsord over store deler av USA. Allerede før krigen mot britene mellom 1776 og 1783 protesterte mange yankeer mot slaveriet. De rettet først og fremst sinnet sitt mot regionen sør for Tidewater. I The Deep South var det en rendyrket slaveøkonomi. Britene som slo seg ned der, kom i stor grad via Barbados, hvor de drev store plantasjer med tvangsarbeidere. De etablerte en slavestat med en liten, hvit elite som ikke så forskjell på arbeiderne sine og annet forbruksmateriell.

Sykkelturen min ville blitt urealistisk lang om jeg også skulle fått med meg de dype sørstatene, New York og New England. Men for å forstå det som skjedde i amerikansk politikk i 2016, er det helt nødvendig å huske de århundregamle motsetningene mellom plantasjeeierne, handelsfolkene og teo­kratene langs atlanterhavskysten.

Etter tre dager på sykkelen kjørte vi ned en bratt bakke, som endte i et kryss med flere skilt som pekte til høyre og venstre. Ett av dem viste veien til Trump Vineries, Donald Trumps vingårder. Et annet pekte opp en liten bakke til Monticello, Thomas Jeffersons plantasje. Syklister kan ikke få med seg alt, og akkurat i dette krysset er valget enkelt. Monticello er et fantastisk museum, et monument over en av USAs største presidenter og politiske tenkere.

Jeg lurte på hvordan Jefferson ville reagert på den vindyrkende naboen. Mannen som bygget opp et eget kjempebiblio­ tek, ville nok lurt på hvordan en så ukultivert type kunne være en troverdig presidentkandidat. Han ville antagelig også mislikt Trumps angrep på kritiske journalister og flørting med 27

det kristne høyre. Vi kan regne med en hånlig latter fra Jefferson hvis han hadde hørt om svindelen Trump University. Dette «universitetet» lovet studentene, eller kundene, at de skulle lære hvordan man blir millionær. Blant mye annet skulle de få møte Trump og bli fotografert sammen med ham. Noen av studentene måtte nøye seg med å bli tatt bilde av sammen med en pappfigur. Tidligere studenter saksøkte Trump, og han har måttet betale seg unna rettssaker. Selv grunnla Jefferson University of Virginia, en atskillig mer seriøs institusjon.

Men det kan også være at Jefferson ville ha kikket over gjerdet og tenkt at Trump kunne være en nyttig idiot. Jefferson hadde en inngrodd mistillit til politikere, og sa ting som: «Jeg mener at et lite opprør nå og da er av det gode, og like nødvendig i den politiske verden som stormer er i den fysiske.» Eller: «Hvilket land kan bevare frihetene sine om ikke de som styrer blir advart av og til?» Han mente til og med at «frihetens tre av og til må vannes med litt blod».

Om ikke annet kunne han sett en slik nødvendig opprører i Donald Trump. De to deler en sterk skepsis til politiske eliter som ikke lytter til velgerne. Trumps motstand mot en mektig sentral regjering har røtter i Jeffersons kamp mot føderalistene, særlig de nordlige politikerne og finansfolkene fra New York som ville ha en sterk regjering. Plantasjeeieren Jeffersons idealamerikaner var den selveiende bonden, mye på samme måte som milliardæren Trump idealiserer amerikanske arbeidsfolk.

Kanskje ville USAs tredje president vært tålmodig nok til å gjøre et forsøk på å veilede den førtifemte. Da kunne det ha kommet en interessant forelesning om farene ved

28

flertallstyranni, fornuften ved å skille mellom stat og kirke, og at presidenten ikke må blande egne interesser med statens.

Jefferson hadde en evne Trump ser ut til å mangle: Han lyttet til sine motstandere, med respekt. I nesten hele sitt politiske liv var han motstander av forgjengeren John Adams.

Men de to skrev lange brev til hverandre, og ble venner de siste årene. Da nasjonen feiret grunnlovens 50-årsdag i 1826, nøyaktig 190 år før jeg syklet forbi, lå de begge for døden.

Noe av det siste Adams sa, var: «Thomas Jefferson overlever meg.» Der tok han feil, for rivalen døde et par timer før ham. Hver på sin side representerte Jefferson og Adams de to leirene som fortsatt krangler i amerikansk politikk. Jefferson ville ha sterke delstater og en svak sentralregjering. Adams var ingen glødende kristen, men sto i den puritanske, religiøse tradisjonen. Samtidig var han en overbevist føderalist, med tro på at en sterk regjering kunne legge til rette for økonomisk vekst.

For oss som starter å sykle fra Atlanterhavskysten, er Appalachene den første virkelige utfordringen. Det er nesten umulig å krysse USA uten å klatre over fjellkjeden som strekker seg fra Canada og helt til Alabama. Vi var forberedt på et par uker med slitsomme oppoverbakker og bratte utforkjøringer.

Turens første lange stigning var opp til Blue Ridge Parkway, gjennom småbyen Afton. På forhånd ble jeg advart mot at bakkene har knekt sterke syklister tidligere. Treningsturene før avreise var med tanke på disse bakkene. De kommer før man har syklet seg skikkelig i form. Klatringen gikk overraskende greit. Jeg hadde det meste av felles utstyr i tilhengeren, og Julia lå foran som hare. Det striregnet, var tett tåke og en 29

sur vind. Men vi kom oss opp lettere enn forventet. Enten hadde vi trent nok, eller advarslene var betydelig overdrevet.

Blue Ridge Parkway er resultatet av nødsarbeid i de harde 1930-årene. Arbeidsløse ble satt til å lage en turistvei gjennom ødemarken. Nå er det den mest besøkte delen av det amerikanske nasjonalpark-systemet. Veien går langs åsryggen, med utsikt til begge sider. Uttrykket «syv blåner» kommer virkelig til sin rett når aftensolen skaper skyggefulle daler så langt utsikten strekker seg.

For åtte år siden reiste vi i sørstatene med familien i bil.

Den gangen var det klarvær og fantastiske solnedganger over fjellene. Tungtrafikk er dessuten forbudt her, og veien er bred nok for både biler og sykler. Det er med andre ord et slags sykkelparadis. Dessverre for oss kom tåken denne gang, noe som ødela mye av sykkelopplevelsen vår.

Dette er gammelt Cherokee-land. Cherokeene var fastboende indianere, stort sett med et godt forhold til de europeiske innvandrerne. Men det hjalp ikke da de hvite trengte mer land. Historien er grusom. Fra 1830 bestemte politikerne i Washington at indianerne skulle bosettes vest for Mississippi.

De ble tvunget vestover. For cherokeene i fjellene ble det ytterligere fart på flyttingen da hvite menn fant gull i områdene deres. 13 000 indianere ble jaget bort fra fedrenes land. Man regner med at 4000 omkom på marsjen til Oklahoma. Langs veiene jeg syklet, var det stadig skilt som fortalte at Trail of Tears krysset her.

Amerikanske nasjonalparker er regulert av mange slags lover og regler. Trafikken begrenses ved å ikke ha særlig mange overnattingsmuligheter. Derfor ringte jeg på forhånd og bestilte en campinghytte ved et av de få private turiststedene 30

langs veien. Da vi syklet opp bakkene, stanset en bil som kom i motgående retning, og sjåføren spurte om det var vi som hadde bestilt husvære.

– Dere er åpenbart ikke amerikanere, som har kommet så langt på så kort tid, sa han og så på Julia.

Han skulle bare visst at det var hun som kom seg raskest opp bakkene. Vi tok det som en kompliment.

– Jeg håpet å gjøre noen ærender før dere kom, så nå må dere vente til jeg er tilbake.

Vi fikk en detaljert beskrivelse av veien videre. Det var bra, for langs veien står det ingen skilt som kunne hjelpe oss med å finne riktig avkjørsel. Myndighetene vil ikke forurense ­nasjonalparken med slikt.

– Selv setter de opp skilt til sine egne hoteller. Det er oss private som ikke får lov, klaget verten Keith.

At han ikke får sette opp skilt, er bare én av grunnene til at Keith ikke liker myndighetene. Slik han ser det, gjør ikke staten stort annet enn å skattlegge ham og gi håpløse pålegg om hvordan han skal drive business. Begge deler gjør det vanskelig å tjene penger. De har også lagt seg opp i helseforsikringen hans, og gjort det mye dyrere å ha ansatte. Derfor gjør han og kona nesten alt alene.

– Resultatet av Obamacare er at vi sliter oss ut, sa Keith.

– Det ble så dyrt at nå har vi ikke forsikring. Kona må inn til operasjon, men det er ikke lett å vite hvordan vi skal få det til. Jeg jobber dobbelt, minst. I tillegg til hyttene her leier jeg ut leiligheter nede i byen. Der står jeg for alt vedlikeholdet selv. Mange av leietakerne mine kommer via kommunen og er sosial­klienter. Fordelen er at kommunen betaler når noe går i stykker.

31