Legen på vidda by Kagge Forlag

Lyset fra Nordstjernen

s å kjedelig at du må helt til Karasjok! Fikk du et dårlig trekningsnummer?

Folk tror fortsatt at man trekker lodd om turnusplassene. Nok en gang forklarer jeg at jeg har søkt på jobben, helt frivillig, og takket ja, helt frivillig. Jeg er ferdig med ett års arbeid ved sykehuset og skulle egentlig begynne som turnuslege ved et fastlegekontor i Oslo. For noen måneder siden angret jeg meg. Jeg søkte jobb i Karasjok og sa fra meg plassen i Oslo.

Jeg begynner å bli vant til forvirringen som oppstår i samtalepartnerens øyne. Jeg ser hvordan hjernecellene deres jobber på spreng for å sette sammen informasjonen til noe meningsbærende og logisk. Etter få sekunder gir de opp. Uansett hvordan de vrir og vender på det, gir det ikke mening.

Alle vil jo til Oslo, hvorfor valgte du Karasjok?

Kjenner du noen der?

Har du vært der før?

Hva skal du der?

Jeg har ikke noe godt svar, men jeg er lei. Lei av storbyen og alt den tvinger meg til å være. Jeg er lei av maset om karriere, boligkjøp, penger og planer. Ikke minst er jeg lei av å være lege på et stort sykehus.

Ifølge Hippokrates skal leger «av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste». På sykehuset har ordene blitt stokket om: Her må jeg alltid helbrede, sjelden rekker jeg å trøste. Jeg er fanget i et system av skjemaer og ufravikelige retningslinjer. Jeg trenger ikke å tenke, og jeg trenger ikke å være menneske.

Jeg er lei av å være en fabrikkarbeider uten vilje, uten frihet og sjel.

Sykehuset jeg jobber ved er nemlig en fabrikk, og jeg er en liten, trøtt arbeider i uniform på min faste plass ved samlebåndet. Hit kommer ødelagte objekter i en kontinuerlig strøm, hele døgnet. Objektene har ulike størrelser, farger og fasonger. Noen er tynne og bleke, andre er tjukke og solbrune. Noen roper og maser, andre ligger forpint i egen smerte. De aller fleste er skrukkete og gråhårede. Samlebåndet stanser hos meg, jeg lytter mekanisk på hjertet og lungene, spør om allergier, røykevaner, avføringsmønster og vaksinestatus. Jeg gløtter så vidt opp fra blokken min mens jeg apatisk plotter informasjonen inn på rett sted. Når pasienten begynner å snakke om savnet etter sin bror som gikk bort i fjor, trykker jeg på neste-knappen. Pasienten farer av sted på samlebåndet til videre undersøkelse. Det står ikke noe om sorg og savn i skjemaet mitt, det er ikke relevant og dessuten sløsing av tid i den store fabrikken.

Da jeg startet på medisinstudiet, var jeg full av iver etter å hjelpe andre. Jeg hadde kanskje ikke ambisjoner om å finne en ny kur mot kreft eller løse demensgåten, men jeg skulle i hvert fall utgjøre en forskjell. Være et viktig menneske for noen andre enn meg selv.

Når jeg står ved samlebåndet i akuttmottaket på sykehuset, har jeg glemt hvorfor jeg ble lege.

Det skal sies at fabrikken jeg jobber ved, er imponerende. Nesten guddommelig. Det finnes nærmest ingen grenser for hva den kan fornye og reparere. En tett blodåre i hjertet kan enkelt stakes opp. Til og med en tett blodåre i hjernen kan de mest kompetente arbeiderne fikse. De stikker en metalltråd til noen hundre tusen kroner inn i lysken, opp gjennom hovedpulsåren og inn i hjernen. De svinger til høyre og til venstre i diverse veikryss før de til slutt kommer frem til fortetningen, dypt inni hjernen. Her blåser de opp en knøttliten ballong – og vips, så er blodåren åpen igjen. Pasienten som kom inn med akutt lammelse i halve kroppen, kan plutselig gå, som om ingenting har hendt. Det er nesten magi.

Noen er så syke at det ikke nytter å skifte ut eller reparere bare én bit. Men selv om kroppen er full av mugg og bakterier, selv om tråden livet henger i er så tynn at bare en skjelving på vår hånd kan få den til å ryke, selv om Kharon allerede har fylt opp fergen og lagt fra kai, skal vi gjøre vårt beste. Til tross for at forråtnelsen av en gammel kropp er godt i gang, kan en tur gjennom fabrikken lure døden og revitalisere det ødelagte og nedslitte.

Om demente Frøydis med diabetes, hjertesykdom og kols har fått en infeksjon i foten, kommer hun først til meg, seilende bortover samlebåndet. Jeg krysser flittig av på skjemaboksene mine og starter antibiotika. Neste stopp er hos ortopeden, som mener at foten må sages av. Dermed ruller hun videre til operasjonssalen, hvor narkoselegen får henne til å sovne, og ortopeden kapper av beinet. Båndet ruller videre til sengeposten, til nye leger og sykepleiere. Her blandes cocktailen som skal holde liv i henne videre. Vennligst gap opp og svelg. Bakteriene har fest i alle organene til Frøydis, og samlebåndet tar henne med

til intensivavdelingen. Lungene trenger hjelp til å puste, og hjertet trenger hjelp til å slå. Samlebåndet stanser her noen dager før pasienten rulles tilbake til sengeposten. Nye cocktailer blandes, enda mer skal inntas. Når Frøydis er så frisk at hun husker navnet sitt og kan si ukedagene i nesten riktig rekkefølge, er hun klar for eksport. Hun pakkes i en eske sammen med nye tabletter, rullestol og bandasjer.

Bruksanvisningen er en epikrise skrevet på et uforståelig legespråk. Adresselappen på pakken er hjemmet. Alle skal nemlig hjem.

Men hva var det Frøydis egentlig ville? Hvordan så smilet hennes ut? Hvilke gleder hadde hun? Hva gjorde livet meningsfylt for henne?

Jeg vet ikke. Jeg hadde aldri tid til å spørre. Uansett, vi i fabrikken er fornøyde. Sykdommen er fikset. Diagnosekodene er fylt ut og regningene sendt. Pengene kommer strømmende inn. Hadde jeg hatt tid til å spørre Frøydis om hva som var viktig for henne, hadde hun sagt at hun egentlig ikke ønsket å få behandling. Det er så styrete å være på sykehus, hadde hun sagt. Hun har levd et langt liv og er fornøyd med det. Etter at mannen gikk bort, synes hun ikke det er så mye glede igjen i livet. Og det er greit. Hun aksepterer det. Hun føler seg heldig som har fått oppleve så mye. Noe skal man dø av, og om det ikke er av denne infeksjonen, så er det vel av den neste. Noen måneder fra eller til spiller ingen rolle. Det som betyr noe, er at livet er så godt som mulig den tiden hun har igjen.

Frøydis fikk aldri sagt noe av dette. Da hun først var blitt plassert på samlebåndet, var det ingen vei tilbake. Samlebåndet ruller utrettelig videre, og ingen av stoppene er en hvordan-har-du-det-stasjon.

Jeg står i leiligheten min i Oslo. Rundt meg er det kaos.

Skisko, brødkniver, bilder, tannbørster, sengetøy, svømmebriller og stetoskop ligger strødd. Jeg plukker opp ting i tilfeldig rekkefølge. Svømmebriller? Det er jo en elv i Karasjok, kanskje det er kjekt å ha. Squashracket? Det kan jo være en bane der. Får jeg bruk for de høyhælte skoene mine, mon tro?

Det er selvfølgelig nytteløst.

Bilen min, som jeg kaller Molly, knirker under vekten av alle tingene jeg ikke har samvittighet til å la ligge igjen.

Da jeg forsøker å lirke elpianoet oppunder biltaket, oppå hockeyskøytene og de keramiske blomsterpottene, gir hun fra seg et langtrukkent sukk.

Men skjønner hun ikke at jeg er redd for å bli ensom? Jeg må faktisk ha med meg ting å gjøre i tilfelle jeg ikke får venner. Det går mot mørketid, og jeg er livredd for å bli vinterdeprimert.

Argumentene holder ikke vann. Molly vinner.

Elpianoet blir stående igjen, sammen med teserviset, sykkelen og globusen.

Molly og jeg har ikke kjent hverandre så lenge, men vi er et godt team. De 1800 kilometerne som ligger foran oss, skal gå som en lek.

Vi kommer ikke lenger enn til svenskegrensen før det sier stopp. Øynene svir, og nakken er stiv. Ikke én eneste gang har jeg lent hodet mot nakkestøtten. Podkasten i ti deler om samenes historie var ikke så fengende som jeg hadde trodd, og det går faktisk ikke an å høre mer enn én episode av «Kongerekka» på NRK før man får litt gnagsår i ørene av trønderdialekten til Are Sende Osen. Jeg sjekker Google Maps: bare 22 timer og 37 minutter igjen til destinasjonen.

Grantrærne fyker forbi. De står høye og mørke på hver side langs veien, som en rekke gardister som taust viser meg veien videre. Jeg befinner meg i et merkelig vakuum: Jeg har forlatt det trygge og kjente, men ennå ikke tatt fatt på det nye og ukjente. Det føles som å stå på bryggekanten like før man skal kaste seg ut i kaldt vann. Kroppen stritter imot, hver sansecelle i huden husker den intense smerten som oppstår i møte med det kalde vannet. Hjernen, derimot, hvisker at vannet blir behagelig etter hvert. Om jeg bare kunne hoppe uti med én gang! Men jeg har tre dagers reise foran meg. I tre lange dager må jeg bli stående på bryggekanten.

Jeg aner ikke hva jeg har begitt meg ut på. Jeg har en idé om at livet som lege i distriktet er mer givende. Her kan jeg skreddersy trøst og behandling fordi jeg har tid til å bli kjent med menneskene bak diagnosene. Jeg kan endelig bruke hele meg, som fagperson og som medmenneske, til å hjelpe andre. Kanskje er det en naiv tanke. Kanskje har fastlegens oppgaver blitt så mange og omfattende at jeg uansett ikke rekker å være den gode legen jeg ønsker å være.

Dessuten er jeg livredd. Livredd for at jeg ikke er flink nok, for å ta vanskelige avgjørelser helt alene, og ikke minst er jeg livredd for å gjøre skjebnesvangre feil.

Første etappe går mot slutten, og da mørket faller på, stopper jeg ved en strand i Bottenviken. Den hvite sanden kjennes kjølig mot de bare tærne mine. Østover brer havet seg utover så langt jeg kan se, vestover er skogen svart og ugjennomtrengelig. Bak meg, mot sør, ligger det jeg har forlatt. I nord ser jeg Nordstjernen høyt på himmelen. Hva er det den leder meg mot?

En uro begynner å bygge seg opp i meg: Jeg vet ikke hvor jeg skal bo.

Det siste jeg hørte fra min nye sjef, Anne Berit, var følgende: «Vi fikser et sted du kan bo. Der får du alt du trenger. Bare gi meg beskjed når du nærmer deg Karasjok, så snakkes vi.»

Det er nå over tre måneder siden, og etter det har jeg ikke hørt noe. Det er vel bare sånn man gjør det i Finnmark, man tar det som det kommer.

Jeg setter meg ned i sanden og skriver en e-post:

Hei, jeg har begynt å kjøre fra Oslo og regner med å være i Karasjok en gang på ettermiddagen om to dager. Hvor skal jeg bo, og hvor kan jeg hente nøkkel?

Hilsen Ingvild, den nye turnuslegen.

Jeg klikker på «send». Etter omtrent fem sekunder plinger det i telefonen:

*Automatisk svar*

Hei, jeg er ikke på jobb denne uken.

Med vennlig hilsen

Anne Berit, enhetsleder helse.

På et blunk går luften ut av meg. Armene føles som gelé, og munnen blir tørr. Mørket pakker seg tett rundt meg. Havet i øst kommer nærmere, og de mørke trærne i vest vokser seg enda høyere. Lyset fra Nordstjernen blekner, og da jeg ser rett på den, forsvinner den. Det er som den erter meg. Jeg skal til et sted jeg ikke aner noe om, og jeg vet ikke engang hvor jeg skal bo. Bilen er fullpakket av tingene mine, hele livet mitt er i den. Det er ingen vei tilbake nå.

Andre hadde sikkert syntes det var litt spennende å ta ting som de kommer, men jeg er ikke en sånn person. Jeg liker å vite hva som skal skje, og når det skal skje.

Kanskje det hele bare er en spøk? Jeg prøver å tenke gjennom ansettelsesprosessen. Utlysningen på nettet virket for så vidt ekte. Jeg søkte elektronisk. Etter noen uker fikk jeg en telefon med tilbud om jobb. Jeg spurte om de ikke ville intervjue meg, men nei da, det var ikke nødvendig. Jeg takket ja til jobben, og Anne Berit sa «flott, da sees vi til høsten». Deretter sa hun at de skulle fikse bosted med «alt du trenger», og så la hun på.

Jeg har faktisk ingen skriftlige bevis på at jeg har jobb i Karasjok, ikke engang en arbeidskontrakt.

Neste dag går alle kjørepausene med til å ringe kommunen. Enten har ikke telefonen åpnet, eller så ringer jeg i lunsjtiden deres. På siste forsøk er telefontiden over. Forbannet være Karasjok kommune.

Veien langs Bottenviken er dørgende kjedelig. Stadig tar jeg igjen store trailere som kjører like under fartsgrensen. Jeg har ikke tålmodighet til å ligge i dragsuget, jeg må forbi. Jo lenger nord jeg kommer, jo færre biler blir det. Bilene som kjører sørover, ser ut til å flykte fra noe. Er det vinteren de flykter fra? Vinteren som snart kommer til å bre seg fra nord til sør, som sakte sluker by for by, fjell for fjell, på sin nådeløse reise gjennom landet.

Kjører jeg feil vei?

Byene jeg kjører forbi er nokså store. Likevel ser jeg nesten ingen folk. De få menneskene jeg får øye på, er lukkede og uttrykksløse, og de beveger seg lydløst gjennom gatene. Selv om jeg bare er halvannen dags kjøretur unna Oslo, er jeg en fremmed. Ensomheten kommer snikende.

Hvis jeg føler meg så fremmed allerede her, hvordan vil jeg føle meg enda lenger hjemmefra?

Da jeg krysser grensen til Finland, blir veiene enda rettere og enda bredere, selv om byene blir mindre. Jeg bestemmer meg for å spise lunsj i Kolari, det første tettstedet jeg kommer til på finsk jord. Ifølge Google Maps skal det være flere spisesteder å velge mellom. På begge sider av veien står gamle, lave hus med gjenspikrede dører og vinduer. Et rustent skilt med gaffel og kniv i kryss får meg til å stoppe, men det knuste vinduet like under skiltet forteller meg at jeg må lete videre. Enda et par matskilt lurer meg, før jeg innser at jeg ikke kommer til å få lunsj på dette stedet. Folkene som bodde her, ser ut til å ha dratt sin vei for lenge siden.

Først flere mil senere får jeg meg et finsk måltid. Veikroen jeg har stoppet ved likner en kantine. I disken ligger firkantede metallbakker fylt med gråbrune, slimete klumper av mat. Det er vanskelig å gjette hvilke råvarer det er laget av. Den unge damen bak kassen beklager maten idet hun rekker meg tallerkenen min. Det smaker akkurat som det ser ut.

Etter tre dagers kjøring får jeg igjen norsk jord under dekkene. Den brede veien jeg fulgte gjennom Finland ble smalere for hvert veikryss jeg passerte, akkurat som greinene på et tre. Veien jeg kjører på nå, er bare som en bitte liten kvist. Den leder meg til Kautokeino, nabobygda til Karasjok. Jeg stopper for å fylle bensin og gjør et siste forsøk på å ringe kommunen.

Endelig får jeg svar. Damen som tar telefonen vet visstnok hvor jeg skal bo, og hun har nøkkel til stedet. Lettelsen er enorm. Jeg kjenner hvordan luften for første gang på et par dager kommer helt ned i lungene. Motet bygger seg opp.

«Møt meg på helsesenteret når du kommer, det ligger i Rhæddheviohhsjoågaæinho», sier hun.

«Atte hva, hæ?»

Så blir vi brutt. Bokstaven E har dukket opp i øverste høyre hjørne av mobilskjermen, ved siden av en enslig dekningsstrek. Hva var det den sto for igjen? EDGE? Jeg kan ikke huske å ha sett den på mange år. Er det universet som spøker med meg? Som minner meg på at jeg står på bryggekanten og snart skal hoppe ut i det kalde vannet?

Da jeg forlot Oslo for tre dager siden, var det i shorts, T-skjorte og joggesko. Her har høsten allerede bredt sitt fargerike teppe over det flate, duvende landskapet, som fortsetter så langt øyet kan se i alle retninger. De lave åsene er kledd med busker, mose og lav. Et og annet krokbøyd tre strekker seg mot skyene. En ravn svever nonsjalant over himmelen og vitner om at det finnes levende vesener her. Levende liv i endeløsheten.

Veien fortsetter å være smal, og jeg kjører sikkert fortere enn jeg burde. Etter tre dager på rette, brede veier gjennom nabolandene våre har jeg blitt fartsblind. Plutselig ser jeg autovernet der fremme bevege seg, og det strekker seg dovent utover i veien. Jeg står på bremsen, og Molly klarer akkurat å stoppe foran flokken med reinsdyr. Det nærmeste dyret ser på meg med et mistenksomt blikk, løfter hodet og viser demonstrativt frem geviret sitt.

Hvem er du, og hva gjør du her, er det som om han spør meg.

Jeg blir svar skyldig, drar frem mobilen og tar et par bilder.

Det ser ut som reinsdyret rister oppgitt på hodet. Men det bryr ikke meg. Min bestevenninne, Julie, kommer til å elske

disse bildene. Selv om hun på dagtid jobber som advokat i Oslo og tripper rundt i skreddersydde dresser, er det firbeinte vesener med pels som er hennes store lidenskap. Jeg tviler på at hun har sett denne typen før.

Jeg blir nødt til å sende bildene senere, for den irriterende E-en lyser fremdeles oppe i høyre hjørne.

Et nytt hjem

k arasjok ligger i en fordypning i landskapet. En klynge av hus fordeler seg på hver side av en bred elv. En smal bro binder bygda sammen. Da Molly og jeg triller nedover de siste hundre meterne til bygda, ser jeg i konsollen foran meg hvordan temperaturen endres fra tosifret til ensifret. Jeg ser én rundkjøring, to rundkjøringer, en bensinstasjon, én matbutikk, to matbutikker, et apotek, en bokhandel og en liten kafé. Kjells kafé, heter den. Ved inngangen henger et avskrudd neonskilt med den mørklagte påskriften ÅPENT.

Det jeg ikke ser, er folk. På mobilskjermen lyser den velsignede kombinasjonen av 4 og G mot meg, og jeg finner helsesenteret på første forsøk. Det ligger i Ráddeviessogeaidnu, Rådhusveien.

Det er sikkert plass til hundre biler på parkeringsplassen utenfor helsesenteret, men kun to plasser er opptatt. Jeg lurer på hvorfor et lite helsesenter trenger en så stor parkeringsplass. Blir den noen gang full? Jeg parkerer og karer meg ut av bilen som en gammel dame. Det er stille.

Den kalde luften får meg til å heise skuldrene opp under ørene. Jeg går nølende mot hovedinngangen til den lave bygningen foran meg. Taket ser litt skjevt ut, og malingen flasser av fra kledningen. Før jeg rekker å legge hånden på

dørhåndtaket, glir døren automatisk opp. Like innenfor står en liten, blid dame og venter på meg.

«Hei, Ingvild, velkommen!» sier hun vennlig og presenterer seg som Elle, helsesekretær på kontoret. Hun følger meg gjennom venterommet og inn i en gang med rødbrunt gulv og hvite vegger. Det er lavt under taket. Lukten her inne minner om en gammel, støvete bok. Når jeg trekker pusten dypt, kjenner jeg et hint av fiskegrateng og urin i tillegg. Jeg gjetter at lukten kommer fra sykehjemmet, som visstnok ligger vegg i vegg. I enden av gangen er døren åpen, og der inne sitter en gjeng med folk og drikker kaffe.

De er fire leger, tre helsesekretærer og én sykepleier. Alle rister meg ivrig i hånden og ønsker meg varmt velkommen. Over halvparten har dobbeltnavn, og etter hilserunden husker jeg ingen av dem.

«Vi har gledet oss sånn til å møte deg!» sier de. «Hvordan gikk turen oppover?»

«Jo, det har gått bra. Jeg brukte bare tre dager», svarer jeg.

«Hva? TRE dager? Hva i all verden har du drevet med?»

Det er første og siste gang jeg skryter av egen kjøreutholdenhet til finnmarkinger.

Leiligheten som har «alt jeg trenger», ifølge Anne Berit, har hverken kleshengere i skapet eller lys i taket. Men samtlige skuffer og skap er stappet fulle med myggnetting som kan monteres på vinduene. Gulvteppene er plassert på underlige steder. I stedet for å ligge rett og pent, ligger teppet i gangen helt inntil den ene veggen, mens teppet på kjøkkenet ligger på skrå, delvis under kjøkkenbordet. Jeg skyver teppet i gangen forsiktig til side, men legger det raskt tilbake. Jeg er enig med forrige leieboer i at det er

bedre med et skjevt teppe enn synlige hull i gulvet. Hullene i veggene er det vanskeligere å skjule. Det er så mange at jeg lurer på om noen har skutt med hagle her inne.

Jeg setter meg i den rynkete, svarte skinnsofaen og ser utover mitt nye hjem. Det kunstige skinnet kjennes kaldt mot baksiden av lårene mine, og det trekker rundt anklene. Det er kun to varmekilder i leiligheten: én panelovn i stuen og én på badet. Begge står allerede på maks. Hvordan skal dette gå når vinteren kommer?

Skal jeg virkelig bo her? Det er nå det begynner. Helt på ekte. Panikken lurer like under overflaten, jeg prøver å holde den unna.

Julie har ringt tre ganger. Jeg kan ikke ringe tilbake nå. Hun kommer til å høre uroen i stemmen med det samme og bli urolig selv. Hun er allerede nervøs for flytteprosjektet mitt. De siste ukene har hun gått og gruet seg. «Er du helt sikker på at du skal dra?» har hun sagt utallige ganger. «Du kan komme tilbake når som helst. Det er ingen vits i å tvinge seg gjennom om det er skikkelig kjipt.»

Hun kan ikke forstå hva det er jeg skal på Finnmarksvidda. Akkurat nå lurer jeg på det samme.

Hvordan skal jeg klare meg uten min beste venninne, og hvordan skal hun klare seg uten meg? Bare tanken på Julie gir meg hjemlengsel. Jeg må ta meg sammen.

Jeg går bort til vinduskarmen og børster vekk et par døde fluer før jeg ser utover. Utsikten er slående. Det oransje kveldslyset som ligger over bygda og de lave åsene rundt, forsterker de allerede gnistrende høstfargene. Det er som verden står i brann. Den brede elven bukter seg gjennom det brennende landskapet. Jeg tror det heter meandermønster, disse vekslende, myke svingene som får elven til å se ut som en slange som snor seg fremover. Elven er svart, og

strømmen ser stri ut. Det var vel ganske bortkastet å ta med svømmebriller og våtdrakt.

Etter timer med bæring og utpakking ligger jeg utslitt i sengen og forsøker å sove. Øyelokkene mine vibrerer som om de har fått epilepsi, de klarer ikke slappe av. Musculus levator palpebrae superioris, muskelen som løfter øyelokket, det er den som ikke klarer å roe seg. Hvorfor plager hjernen meg med sånne latinske navn? Det hjelper i hvert fall ikke på søvnen.

Selv om det var et hyggelig møte med kollegaene mine i dag, gruer jeg meg til i morgen. Jeg aner ikke hva som venter. Jeg puster tungt og prøver å godsnakke med øyelokkmusklene mine. De nekter å høre etter.

Madrassen jeg ligger på, har en stor grop på midten. Den ser ut som et krater. Halebeinet mitt ligger plassert i sentrum av krateret, akkurat der hvor avstanden til de harde plankene under er kortest. Jeg vrir meg over på siden, men hoftekammen blir ikke noe mer fornøyd enn det halebeinet var. Dynetrekket mitt lukter heldigvis som det pleier å gjøre, men lukten blander seg med lukten fra mitt nye hjem, og det er alt annet enn kjent. En hund bjeffer i det fjerne. Jeg hører naboen trekke ned i toalettet. En kjølig vind finner veien gjennom sprekken i vinduskarmen og forbi gardinene, stryker over den svette pannen min. Umiddelbart kjenner jeg gåsehuden spre seg nedover ryggen. Hjertet dunker i brystet, og pulsen roper i ørene. Ensomheten griper tak i magen og klemmer til. En bølge av kvalme skyller oppover brystet og halsen. Jeg trekker knærne innunder meg og begynner å skjelve.

Hva er det jeg driver med? Hvordan kunne jeg tro at dette var en god idé? Å flytte fra alle nære og kjære til dette

fremmede ødelandet. Det som skulle være et eventyr, føles som en vond drøm.

Livet i storbyen var helt fint. Jeg hadde ingenting å klage på. Jeg hadde jobb, leilighet, venner og familie rundt meg. De fleste boksene var huket av. Jeg gikk på ski i Marka, jogget om sommeren. Jeg hadde av og til middagsgjester og dro andre ganger på middagsbesøk. Hver morgen spiste jeg havregryn til frokost. Jeg pusset tennene, brukte fluorskyll og tanntråd. Jeg dobbeltsjekket at mobilen, bankkortet, husnøkkelen og adgangskortet lå i lommen før jeg syklet til jobb. Deretter fulgte en 8 til 19 timer lang vakt på sykehusfabrikken før jeg syklet hjem igjen.

Når jeg kom innenfor dørterskelen hjemme, var det som om all energi rant ut av meg. Selv det å henge jakken på knaggen i stedet for å slenge den på gulvet, var en kraftanstrengelse. Jeg pleide å sparke av meg skoene uten å knyte opp lissene, samtidig som jeg skammet meg over å oppføre meg som en tenåring. Men jeg bodde alene, og rotet i gangen plaget ikke andre enn meg selv. Deretter fulgte en time på sofaen med meningsløs skrolling på telefonen før jeg kanskje fant nok energi til å trene litt. Middagen ble ofte identisk med frokosten, men om jeg var i rett humør, orket jeg å steke fiskepinner. Åtte stykker pleide jeg å spise. Gjerne med ketchup. Deretter skravlet jeg kanskje med en venninne på telefonen som lurte på om hun skulle fortsette å ligge med en fyr, selv om hun egentlig ikke kunne se for seg en fremtid med ham. Deretter fulgte en ny runde med tannpuss, tanntråd og fluorskyll før sengen. Jeg trengte ikke å skru på vekkerklokken. Den var allerede stilt inn til å ringe klokken 06.55.

Som alltid slet jeg med å sovne. Ambivalensen rev i meg: På den ene siden ønsket jeg å sovne fordi jeg trengte å være uthvilt til dagen etter. På den andre siden ville jeg ikke sovne, for da ville mitt neste våkne øyeblikk være starten på neste dag. En dag som sannsynligvis ble helt lik den jeg akkurat hadde gjennomlevd og dessuten nokså lik alle andre dager jeg har levd de siste årene. Jeg kunne ikke se noen ende på disse dagene. En endeløs rekke av jobb, tannpuss og ensomhet. På en måte føltes livet som en lang liste med bokser som skulle hukes av: Få gode karakterer. Trene. Bli lege. Bli legespesialist. Gifte seg. Få barn. Kjøpe rekkehus. Diskutere robotgressklippermodeller med naboen. Publisere et par vitenskapelige artikler som ingen egentlig brydde seg om. Skille seg. Midtlivskrise og merket i Birken. Ny mann. Pensjonere seg et par år for tidlig. Tilbringe pensjonisttilværelsen på hytta. Bli en sur grinebiter som synes alt var bedre før. Dø på et kommunalt sykehjem med bleie og gebiss.

Livet lå der tegnet ut foran meg. Det var bare å brette opp ermene og ta fatt. Huke av boks etter boks, helt til man var fremme ved sin egen begravelse og endelig kunne takke for seg.

Da jobbannonsen fra Karasjok dukket opp, var det min sjanse til å lure skjebnen. En sjanse til å vri meg unna det forutbestemte og finne mer mening i livet enn bare å huke av bokser jeg allerede visste hva inneholdt. Å flytte til Karasjok kjentes som å kjøre av fra en firefelts motorvei og inn på en humpete traktorvei.

Jeg må ha sovnet. Lyset som strømmer inn gjennom vinduet avslører at forrige leieboer ikke har tatt seg bryet med å tørke støv. Noen lyse flekker på sengegavlen vitner om at

noen kanskje har funnet litt glede her inne, tross alt. Jeg tenker at jeg likte leiligheten bedre i mørket.

Kommuneoverlege Peter viser meg rundt på min nye arbeidsplass. Han smiler og ler og vifter entusiastisk med armene. Vi beveger oss systematisk gjennom bygget, går gjennom rom for rom, skap for skap.

«Her er hjertestarteren, her er intubasjonssettet, her er fødestua», sier han uanfektet, som om han viser frem bestikk i en kjøkkenskuff eller utedoen på en hytte. For hver nye ting han peker på, kjenner jeg hvordan pulsen stiger. Alt dette er mitt ansvar, ene og alene, på legevakt.

Tvilen kommer luskende, setter seg på skulderen min og hvisker meg i øret: Er du sikker på at du kan dette? Er du egentlig god nok til å være lege her?

Flere av tingene Peter viser meg, har jeg lest om, men aldri brukt. Ta imot et barn med tang? Stoppe neseblødning med ballong? Jeg svelger hardt og forsøker å jage tvilen unna.

Han holder frem radioen og sier at når den ringer, er det krise: «Da trykker du her, og her, og her, og her, og så kan du snakke med AMK-sentralen. Du finner sikkert ut av det.»

Jeg tror ikke han merker usikkerheten min. Han prater i vei, og hver gang vi møter et nytt menneske, stopper han og sier begeistret: «Hils på Ingvild, hun er vår nye turnuslege.»

På avstand ser Peter litt skummel ut. Han er høyreist og røslig. Ryggen er nok ikke like rett som den en gang var, men ganglaget er bestemt. Når han går bortover i gangen, er det ingen tvil om hvem som er sjefen. Den egentlige sjefen. Han kjenner hver skuff, hvert skap, hver sprekk i veggen. Han kan alle rutiner og har alltid svaret på det

man lurer på. Når han kommer nærmere, ser jeg hvordan et og annet modig grått hårstrå har begynt å ta opp kampen mot de mange kraftige svarte. Øyebrynene er solide, nesten strenge. Men nedenfor buskaset sitter to øyne så snille og varme at jeg føler meg som et lite barn når han ser på meg. Peter skal være min veileder fremover, og selv om jeg ikke kjenner ham, vet jeg at jeg er heldig.

«Her er kontoret ditt», sier han og stopper utenfor en dør. På døren henger et skilt med store bokstaver: DOAVTTIR. Jeg antar at det betyr lege.

«Hvordan sier man det?»

«Dhohåæffthir.»

Lydene som kommer ut av munnen hans, er helt uforståelige. Hvis ordet hadde vært en matrett, ville jeg sagt det var en ihjelkokt risgrøt. Litt luftig, men samtidig kompakt. Dessuten er det nesten umulig å skille de ulike komponentene fra hverandre. Jeg tør ikke spørre om han kan gjenta det.

Legekontoret ser ut som et vanlig, godt brukt legekontor. Skrivebordet svaier svakt under vekten av datamaskinen og printeren. Undersøkelsesbenken knirker bare man ser på den. På veggen henger solblekede plansjer med bilder av knokler og muskler. Vinduene er dekket med noe som ser ut som matpapir. I bokhyllen er det stabler med gamle skolebøker, som nok er utdaterte for lenge siden. Sannsynligvis har turnuslegene før meg etterlatt seg litt skrot hver i årenes løp. Jeg lurer på hva jeg kommer til å etterlate meg her om seks måneder.

Da omvisningen er ferdig og jeg har hilst på alle, må jeg skaffe meg ID-kort på rådhuset. Jeg presenterer meg for damen i resepsjonen og blir henvist til andre etasje. Der

oppe banker jeg på en dør hvor det står «IT-kontor».

Han der inne roper at Bjørn Mikkel spiser lunsj, men jeg må bare gå til lunsjrommet og se etter ham. Litt ubekvem går jeg i retningen lunsjrommet ligger. Kanskje jeg heller skal komme tilbake senere? Jeg vil nødig forstyrre noen i lunsjen. Men det er for sent. Døren står på gløtt, og noen der inne har allerede spottet et ansikt de aldri har sett før.

«Kem du e?» spør en eldre mann nysgjerrig.

«Ingvild», svarer jeg. «Jeg er nyansatt i kommunen og trenger ID-kort.»

«Bjørn Mikkel!»

Bjørn Mikkel er på min alder. Han er kraftig bygget og har et enda kraftigere skjegg. Jeg oppgir navn, adresse og yrkestittel. Jeg spør om han vil se legitimasjon, men det er ikke så farlig. Det kommer alltid ny lege første september, så det er sikkert i orden. Bjørn Mikkel taster og taster. Til slutt spør han:

«Hva er ansattnummeret ditt?»

«Jeg vet ikke. Hvor finner jeg det?»

«Det står på lønnsslippen din.»

«Men jeg begynte jo i dag, jeg har ikke fått lønnsslipp ennå.»

«Nei, da så. Da blir det vanskelig å få ID-kort», sier Bjørn Mikkel og ser på meg med et megetsigende blikk.

Det begynner å vibrere i meg. Hvorfor er alle kommunale etater en parodi på seg selv?

«Men det forstår jeg ikke», starter jeg, nokså kontrollert.

«Alle nyansatte i denne kommunen trenger ID-kort første dag på jobb, og ingen nyansatte har mottatt lønnsslipp første dag på jobb. Dette må jo være et problem dere har vært borti mange ganger før? Hvordan pleier dere å løse det?»

Stemmen min er litt høyere og lysere enn planlagt. Jeg ser at Bjørn Mikkel blir ukomfortabel, og jeg får umiddelbart dårlig samvittighet. Han ser seg rådvill rundt og åpner munnen flere ganger, men det kommer ingen lyd. Etter et par forsøk til, sier han endelig: «Eh, nei, kanskje vi bare dropper det ansattnummeret, da.»

Så taster han litt til, og et par øyeblikk senere står jeg på et kryss av teip og smiler stivt inn i kamera. En taklampe er plassert like over meg, så ansiktet mitt skyggelegges slik at jeg nok ser ut som ansiktet i Munchs «Skrik». Kortet skrives ut – og ganske riktig: Det er umulig å gjette hvem sitt ansikt det er. Men navnet mitt står der, og tittelen «Turnuslege». Under der igjen står det «Ansattnummer:» med et påfølgende blankt felt. Det får duge.

Legen på vidda

Ingvild

Holtan-Hartwig

LEGEN PÅ VIDDA

Et år i Karasjok

Forord

HØST

Lyset fra Nordstjernen

Et nytt hjem