Leselyst

TONE SELBOE

Leselyst Om bøker, liv og litteratur

Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream, 80 g Boka er satt med Minion Pro 11 | 14 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-2209-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Livet 7 Kjærlighet 10 Erindringskunst 13 Fare 16 Romanheltinnen 21 Innenatlesing 25 Romanhelten 30 Død 35 Vennskap 38 Barnet 41 Redning 44 Sykdom 49 Smak 53 Hva 57 Lengsel 61 Oppvåkning 65 Makt 69 Medfølelse 74 Forestillingsevne 79

Sympati 82 Menneskekunnskap 86 Stil 89 Plott 91 Glede 94 Gjenlesing 98 Livbøye 105 Gjendiktning 108 Inskripsjoner 114 Sommer 117 Kjærlighetsspråk 121 Brev 123 Lesesituasjonen 128 Biblioteket 132 Systemer 135 Bruktbøker 140 Leselister 144 Håp 150 Anvendt litteratur 153

Livet

I begynnelsen var det en grønn kjøpmannsgård. Den het egentlig Fayegården, men vi sa bare biblioteket den gang jeg var barn og ungdom på 1960- og 70-tallet, for den rommet Halden bibliotek. Biblioteket lå bak den vakre musikkpaviljongen i Busterudparken der Divisjonsmusikken spilte om sommeren. Der tilbrakte jeg mine første leseår. Jeg hadde møtt litteratur – eventyr og fortellinger – før jeg oppdaget biblioteket, men det var da jeg ble gammel nok til å besøke biblioteket i byen på egen hånd at bøkene og litteraturen ble min verden.

Det var poesien, diktene, som var starten. Foran den langstrakte hylla med lyrikk, ikke så langt fra disken der jeg gikk med bøkene som skulle lånes, tilbrakte jeg mange timer på huk – bladde og leste. Jeg lånte helt sikkert også bøker med hjem, men det husker jeg ikke klart. Det jeg først og fremst husker, er de lange, stille, støvete ettermiddagene på biblioteket i tenårene, 7

etter skoletid, da ingenting hender og skrekken for at ingenting noen gang vil hende, er overveldende. Jeg kan fremdeles huske nøyaktig hvor de sto, de dikterne jeg først oppdaget der: Inger Hagerup, Tove Ditlevsen, Edith Södergran, Karin Boye, Emily Dickinson. Senere kom andre, men de var de første, og jeg kan ennå mange av diktene deres utenat.

Jeg husker da jeg første gang leste Boyes dikt. Jeg kan ha vært rundt fjorten eller femten; jeg var kanskje ulykkelig forelsket, jeg var helt sikkert rastløs og lengtet etter en verden jeg ennå ikke kjente, og så møtte jeg denne dikteren som skrev på en måte som tilsa at det nettopp er forandringen og lengselen som driver mennesket videre: «Den mätta dagen, den är aldrig störst./ Den bästa dagen är en dag av törst», skriver hun, og oppfordrer: «Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr./ Oändligt är vårt stora äventyr!»

Ungdomstidens leseerfaringer er skjellsettende.

Som barn og unge leser vi med en innlevelse og en besatthet som for mange, kanskje de fleste, går tapt med årene. Det er sterke forbindelser som skapes, og sorgen over å måtte forlate mennesker vi har levd sammen med i intense lesetimer, kan være stor. «Disse menneskene som hadde fått oss til å gispe og hulke, dem skulle vi aldri få se igjen, vi skulle aldri få vite noe mer om dem», 8

som den franske forfatteren Marcel Proust skriver når han minnes barndommens lesestunder.

Om lesingen foregår i det stille, minner den oss til gjengjeld på at vi ikke er alene om følelser som ensomhet eller skam, eller forelskelse og glede for den saks skyld. Selv om forfatterne vi leser, ikke nødvendigvis har brukt våre ord, eller sett tingene helt på vår måte, har vi likevel delt noen felles erfaringer, eller like ofte: De åpner opp for et nytt blikk på den verden vi tror vi kjenner.

Noen har vært her før oss og blåst liv i ordene.

Kjærlighet

Den sterkeste skildringen av lesing jeg kjenner til, dreier seg om å slutte å lese. Den har jeg funnet i Den guddom­ melige komedie av middelalderdikteren Dante Alighieri.

I den femte sangen av komedien er Dante kommet til den andre kretsen i helvete, der de erotiske synderne holder til. Her møter han de to elskende Francesca og Paolo. Francesca var, forteller historien, gift med den halte gamlingen Giancotto, Paolo var hans yngre bror.

De innleder et hemmelig kjærlighetsforhold, men en dag blir de tatt på fersken, og Giancotto dreper dem begge. Denne historien – om lesingens fatale følger – er det Dante gir videre til sine lesere.

Gnisten mellom Francesca og Paolo ble tent en dag de stille og lett rødmende leste om ridderen Lancelot og hans forelskelse i kong Arthurs dronning Guinevere. Idet Lancelot omsetter følelsene i handling og kysser Guinevere, rammes også de to som leser, av 10

kjærligheten. Francesca betror Dante at de følger Lancelots eksempel; Paolo kysser henne, og elskoven tar litteraturens plass: «Vi leste ikke mere denne dagen.»

Eller som det heter i den vakre, gamle nynorskover­ settelsen, som var den første jeg møtte: «Og ikkje las vi meir, vi to, den dagen.»

«Jeg er en som skriver hva kjærligheten ­dikterer», sier Dante et sted, og dette er en av de vakreste ­historiene om kjærlighet – og om forbindelsen mellom ­lesing og kjærlighet – vi har. For Dante viser ikke bare hvor sterk påvirkningskraft litteraturen og lesingen kan ha, men også hvor farlig den kan være: Konsekvensen er svik, straff og død. Vil Dante minne oss på forfatterens, kunstnerens, makt? Det er ikke godt å si, men det som er sikkert, er at Dante gråter for de ulykkelig elskende, uansett hvilken synd de har gjort seg skyldig i. Han rystes av medlidenhet og faller som død til jorda.

Det er Dantes helt og forgjenger, den romerske dikteren Vergil, som er hans veiviser i helvete. Vergil, som selv skrev om kjærlighetens fatale følger i sitt store epos Aeneiden, leder Dante fram til paradisets port, men man behøver ikke å ha lest et ord av Vergil for å skjønne hvor viktig han er for Dante. Akkurat som Dante, da han midtveis i livet har mistet veien videre, 11

blir trøstet og ledet framover av Vergil, er ettertidens lesere – og forfattere – blitt ledet og inspirert av Dante.

«Og Dante er ikke den eneste dikteren som Vergil har ledet frem til paradisets port», sier Marcel Proust. I essayet «Lesningens verden» forteller han om forfattere som aldri begynner å skrive før de har lest noen sider av andre forfattere. Slik viser Proust, som Dante gjorde før ham, at diktere, akkurat som lesere, bygger på hverandre og er avhengige av hverandre.

Verken lesing eller skriving foregår i et tomrom. Alle vi som leser, enten vi er alminnelige lesere eller berømte forfattere som Dante og Proust, inngår i et fellesskap som utgjør en slags stille samtale, eller kanskje riktigere: et ekkokammer av mange stemmer. Når jeg leser om Francesca og Paolo, rykker derfor uvilkårlig minnet om min egen første store kjærlighet smertelig nær. Også den var uløselig forbundet med svik og med lesing, og om den ikke akkurat ga opphav til stor litteratur, så endte den, slik føltes det i hvert fall den gang, i et slags lite helvete.

Erindringskunst

Hvorfor leser vi? Spørsmålet har like mange svar som det har lesere: Vi leser for bekreftelse og for motstand, for nytelse og for lærdom, for atspredelse og av kjedsomhet, for å lære og for å slippe å lære, for å finne oss selv og for å komme bort fra oss selv, for å glemme og for å huske.

Lesing er en form for erindringskunst; den som leser, holder forbindelsen til fortiden åpen. Felles for alle som leser over tid, er at minner, tekstbrokker, ord og setninger fra det vi har lest, danner lag på lag av litterære årringer i oss som samlet utgjør et slags privat og usynlig bibliotek. Forfatteren Pierre Bayard har kalt det vårt «indre bibliotek», og det biblioteket består ikke bare av bøker vi har lest og kjenner, men også av bøker vi tror vi har lest og kanskje aldri kommer til å lese.

At også bøker vi ikke har lest, kan finne sin plass i vårt indre bibliotek, er ikke så rart. Bøker snakkes om, 13

siteres, anmeldes, lånes og eies, og blir sånn sett del av et nettverk som fester seg i minnet. Dessuten forteller bøker om andre bøker, og om lesere som leser ting vi ikke nødvendigvis har lest selv. Historier overføres fra leser til leser, og vi kan lett bli i tvil om vi faktisk har lest det vi tror vi har lest. Alle som leser, er del av det nettverket bøker skaper for den lesende, og noen ganger er det nok at en tittel eller navnet på en litterær person blir nevnt, og det vi trodde var glemt og borte for lengst, trer med ett tydelig fram for oss.

Litteraturen gjenskaper det vi kjenner – de erfaringene som ligger lagret under overflaten, men som ikke nødvendigvis er del av vårt aktive liv. «En god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om. Når litteraturen er som best, synes vi at vi plutselig husker noe viktig som vi har visst, men glemt», skriver Olof Lagercrantz i Om kunsten å lese og skrive. Men en god bok skaper en verden som vi må akseptere også når vi ikke gjenkjenner den, eller ikke kan huske å gjenkjenne den. God kunst ligner ikke nødvendigvis livet slik vi kjenner det, men dårlig kunst gjør nesten alltid det, og lukker dermed den åpningen inn mot det fremmede som er en bestanddel i alle store leseopplevelser. Lagercrantz sier at forfatteren av dårlig litteratur kan sammenlignes med «en pornograf 14

som ikke evner eller ikke vil sette det han skildrer i en sammenheng».

Dante har overlevd sin tid, han har bevist sin kvalitet og er en dikter som formår det Lagercrantz krever av litteraturen. Lagercrantz er da også i sin lille bok hard i sin dom over dem som kaster bort sin tid på diktere som ennå ikke har vist at de er annet enn døgnfluer, og det vil jo i praksis si så å si alle samtidsforfattere.

Det synspunktet deler jeg ikke, selv om også jeg ofte tyr til klassikerne, de gamle eller ikke fullt så gamle, alt etter som man ser det, når jeg skal tenke nærmere over hvorfor jeg leser, eller hva den betyr – den virksomheten som har hatt, og har, så stor plass i mitt liv.

Det har selvfølgelig med min egen alder å gjøre, men ikke bare; mye litteratur har gjennom årene nedfelt seg i erindringen, i hjernen og hjertets årringer, og blitt del av den jeg er. Noe litteratur tåler å leses igjen og igjen, annen, det meste, gjør det ikke. Den nyeste litteraturen har selvfølgelig ikke rukket å bestå den testen – ennå.