PEDER ANKER Livet er best ute FRILUFTSLIVETSHISTORIEOGFILOSOFI
© 2022 Kagge Forlag AS Omslagsillustrasjon og -design: Terese Moe Leiner Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8b Boka er satt med FreightText 11,5|15 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2938-3 Kagge Forlag TordenskioldsASgate 2 0160 Diktwww.kagge.noOsloavIngerHagerup på side 57 er hentet fra Så rart, Oslo 1961. Trykt med tillatelse. Diktet av Rolf Jacobsen på side 201 er hentet fra Hemmelig liv, Oslo 1954. Trykt med tillatelse.
Innhold Livet er best ute . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Fri-lufts-liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Når verden går meg imot . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Friluftsliv for mine tanker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Tre i Norge ved to av dem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Med toget til fjells 29 Er friluftsliv en idrett? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 Den siste Messias 38 Friluftsliv som nasjonsbygging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 Landetikk 51 Skarveredet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Kosmisk støv som glimter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Mardøla . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Da friluftslivet ble økologisk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73 Romskipet jorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Grenser for vekst? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Med biopirater på Hardangervidda . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Fjellets budeier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Onsdagsklubben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 96 Erotikk i friluft . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 Naturens bestialitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Friluftslivets galskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105 Ikaros . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Den siste viking . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112
Friluftslivets Shangri-la . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Sámieanan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Den vakreste talen om det vakreste vi har . . . . . . . . . . . 129 Dypøkologien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Friluftsliv som fag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Woke i Telemark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Urbant friluftsliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Friluftslivsporno . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Friluftssykehuset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 En sunn sjel i et sunt legeme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 156 Er friluftslivet bare for mennesker? . . . . . . . . . . . . . . . . . 163 Har vi en særstatus i naturen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Friluftslivets totem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Kirkens friluftsliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 Savage . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Friluftslivsmat . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Kunst i det fri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Litteratur med natur 199 Musikk fra fjellet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Klima- og miljøhistorie 207 Anarki i allmenningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Den store akselerasjonen 218 Frihet på norsk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Farvel friluftsliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232 Takk for turen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245
Livet er best ute LIVET ER BEST UTE. Eller er det egentlig det? Når jeg er inne, tenker jeg at livet er best ute, og når jeg har vært ute en stund, ser jeg frem til litt inneliv. Slik er lengselens runddans. I denne tilhører livsdrømmene friluftslivet som en motsetning til hjemmelivets daglige tralt. Livet er best ute når vi sitter inne og drømmer om det. Og våre lengsler må vi ta på alvor, for de definerer hvem vi er, eller også hvem vi ønsker å være. Det er det denne boken handler om. Lengselen etter friluftslivet er det mange som deler. Selv det mest traurige middagsselskap kan løsne opp med noen innledende ord om skitur, jakt og fiske, eller også om en fottur i fjellet. Det å snakke om jobben, derimot, er kjedelig. Og det som virkelig betyr noe – slik som kjærlighet – blir for personlig eller også litt kleint. Da er det bedre å fortelle om siste tur ute i det fri. Her er det rom for muntre skrøner og heroiske historier. Fisken du fisket blir større og større, sekken du bar på blir tyngre og tyngre, og blemmen du fikk på foten blir blodigere og blodigere. Det er et deilig speilbilde av fortellerens drømmer som kommer frem. Fortell meg om ditt friluftsliv, og jeg skal fortelle deg hvem du er.
5
I denne boken skal jeg fortelle deg om mitt friluftsliv, for med det å si noe om hvem jeg er, men også om en hel rekke med ofte uartikulerte verdier og tradisjoner vi i friluftslivet deler sammen. Med friluftslivet som prisme skal jeg skrive om felles lengsler, historie og kultur slik dette ser ut fra fjellet, skogen og svaberget. Dette friluftslivet er gjerne forbundet med ferieglede og naturopplevelse, noe som speiler seg i en litteratur dominert av vakre praktbøker og reisebeskrivelser.
Hele denne boken er skrevet innendørs i min leilighet på Manhattan i New York. Det er langt fra friluftslivet i Norge. Jeg kjenner meg derfor godt igjen i Nordahl Griegs berømte dikt «Vand», der han en gang i mellomkrigstiden strandet over en drink i en bar i Shanghai sukket: «Gin and bitter, gin and bitter! / Det jeg tænker på om dagen, / det jeg griner
6
Og da gjerne med bilder av sveisne turgåere i en paradisisk idyll. Selv om friluftslivet gjør meg oppriktig glad, så er denne boken likevel ikke en slik gladbok. For under gleden ved den storslagne naturen aner jeg et ubehag i friluftslivskulturen. En fornemmelse av tap. Kanskje også sorg. Hva kan det komme av? Friluftslivet er ikke bare et speilbilde av hvem vi ønsker å være, men også av våre begrensninger. Naturen krymper i møte med vårt grenseløse behov for flere og større hytter, veier, biler og plastduppeditter. Vær, vind, høyde forskjeller og brutale avstander kan også gjøre selv den aller barskeste liten. I friluftslivet møter vi oss selv i døra som samfunn og menneske. Det reflekterer et fellesskap eller den ubehagelige mangelen på sådant. Det er derfor ikke så overraskende at friluftslivets tenkere har kommet med de mest radikale alternativene til hvordan vi lever nå. Her har norske friluftslivsfilosofer tenkt originalt, selv i en internasjonal målestokk. Jeg har derfor tenkt å fortelle en hel del om dem.
7 for om natten / det er vand! / Vand i Norge, vand i renhet, – / Husker De hvordan det smaker, / susende i stryk fra bræen, / men med saft av kratt og kjærr / krækklinglyng og tyttebær!» Fastlåst i covid-karantene med rikelig tilgang på gin og tonic, men ingen bar, har denne boken blitt skrevet i lengsel etter skogen, fjellet, sjøen og viddenes frihet. Med religiøs intensitet lengter jeg, som Nordahl Grieg, etter friluftslivets nattverd: det å folde hendene til en kopp og løfte rent vann ifra bekken. Og da tenker jeg på fjellvann fra Hardangervidda eller også bekkevann fra Nordmarka i Oslo, for min lengsel etter friluftsliv er knyttet til naturopplevelser fra min oppvekst. Friluftslivets oppdragelse har formet mitt natursyn. Leseren har det kanskje litt på samme måte. Jeg har i alle år gjemt min glede over friluftsliv bak faglige bøker, akademiske artikler og lange, tørre fotnoter. Jeg synes selv jeg har vært ganske flink i kunsten, for akademiske publikasjoner ser fint ut på CV-en. Og med den landet jeg et professorat ved New York University. Der underviser jeg i miljøfilosofi, design- og vitenskapshistorie, og når hjemlengselen biter, forteller jeg storøyde amerikanske studenter om noe så eksotisk som norsk friluftsliv. De måper når de får høre at friluftsliv er noe ganske annet enn outdoor life, og så må jeg forklare dem filosofien som belyser den viktige forskjellen. Denne boken handler om det. For friluftsliv og uteliv er to ulike ting. Friluftslivet rommer en romantisk lengsel, mens utendørsliv handler mest om hvor deilig det er med fysisk fostring og sosial adspredelse ute. Siden friluftslivet tilhører romantikken, så unndrar den seg smaken av skole, plikt og analytisk pekefinger. Friluftsliv er ikke noe fag, og denne boken er ingen fagbok. Den pretenderer ikke å være en fullstending eller nøytral beskrivelse av friluftslivets historie og filosofi. Les den heller som en ensom vandrers drømmerier langs
8 livets sti. Den lett slentrende personlige stilen i boken er tilsiktet, for saklighetens kalde blikk tilhører ikke frilufts livet. Siden dette ikke er noen fagbok, tåler den ikke kraftige intellektuelle sverdslag. Isteden skal jeg – i likhet med andre naturromantikere
– flette et snev av faglighet sammen med min egen tildragelse mot naturens storslagenhet. Der ute velger jeg mitt eget terreng, min egen vei eller sti, eller så går jeg utenfor stien. Boken kan leses like fritt, og da gjerne hulter til bulter etter eget forgodtbefinnende. For dem som har behov for en orden i livets villskap, har jeg sortert kapitlene som varder på historiens fottur fra friluftslivets spede begynnelse til vi kommer frem til i dag. Denne boken har ikke vært noen lett bok å skrive, selv om den er ment å være lett å lese. For det overordnede argument som fremheves i ulike varianter igjennom hele teksten, er langt fra muntert. Her kommer en oppsumering for den utålmodige leser: Historisk ble friluftslivet til som en romantisk motreaksjon på fremveksten av det moderne samfunn, som et sted der en kunne unngå alle konforme samfunnskrav. Det moderne samfunn er kjennetegnet av troen på fremskritt og teknologisk optimisme, mens friluftslivet definerte seg som en tilbakeskuende motsats med vekt på det enkle liv. Tiden der fortiden og naturens uskyld fungerte som bakteppe for troen på fremtiden, er i dag på mange måter over. Siden friluftslivet fant sted i spenningen mellom fortidsidyll og fremtidshåp, så er dets tid i norsk kulturhistorie også kommet til et dramatisk vendepunkt, kanskje også endepunkt. I dets sted får vi en serie med banale utendørsaktiviteter. Samtidig vokser det nå frem en ny inspirerende form for friluftsliv som er bygget på naturvern og respekt for alt liv. I den grad jeg er håpefull for friluftslivet, så er det i undersøkelsene av hva som kan kjennetegne det.
En bok om friluftsliv leses selvfølgelig best ute, og da gjerne på et varmt svaberg til lyden av måkesang og bølgeskvulp. Eller i gresset i skyggen av et tre. Men de fleste bøker leses innendørs, og jeg ser at også denne boken kan lide samme skjebne. Les den da som en hymne til potteplantene, for også de lengter etter å komme seg ut. Les den med åpent vindu med ørene på stilk for fuglesang.
9
Les den under dynen i naturtilstanden, for der kan en best forstå den franske filosofen Jean-Jacques Rousseaus kritikk av sivilisasjonens ulykke. Eller les den ved siden av juletreet og tenk på hvorfor vi kutter dem ned i sin ungdom eller også erstatter dem med plast. Og er du så heldig å ha en hund, les boken høyt for ham eller henne, og avslutt med et høyt: «Tur! Tur! Tur!» For gleden over friluftsliv er ikke bare forbeholdt mennesker. Eller les den høyt for en du er glad i. Kanskje kan den inspirere? Men det beste er kanskje å lese den for seg selv. Og så håper jeg den kan mobilisere til omsorg for naturen. Synes du at livet er best ute? Da er denne boken for deg. Andre egenskaper trenger du ikke for å bli med på å utforske hva friluftslivet er for noe. Sammen skal vi følge min sti igjennom friluftslivets historie, kultur og filosofi. Det blir for det meste et mykt, lettgått terreng, med en og annen bratt, utfordrende skrent. For det må til for å nå fjellets topp. Og der skal vi ta pause og hvile våre tanker ved varme kilder. Jeg skal gå foran bærende på staur – eller det som kateterlærerne kaller «tverrfaglighet». Og det er ingen enkel oppgave. Dessuten skal jeg beskytte oss fra naturens mange utbyggere som når som helst kan dukke opp på stien for å kvitre og trolle oss i sosiale medier. Jeg har lagt ut et alvespinn av åpne og skjulte kilder for å beskytte oss mot dem. For selv om turen er rimelig enkel, så er den på ingen måte ufarlig. Det er mektige motkrefter på gang, både i oss
selv og i samfunnet rundt oss. Det er derfor jeg kommer til å presse deg litt, dytte litt på, og kreve litt ekstra for at vi skal komme frem før det blir for sent. Før det blir mørkt. Når turen er over, så håper jeg at du – slik som jeg – har innsett at friluftslivet er truet. Og så håper jeg at du vil være med på å fornye det.
Det er ingen som bestemmer over meg, og nettopp derfor tenker jeg nøye over utstyr, tøy, vær, rute og krefter før jeg går ut. Og så tar jeg en titt på hva turfølget har på seg, og
Ord for ord: Fri. Ute i naturen kan jeg skli der jeg vil, om det er aldri så farlig. Ansvaret – eller mangel på sådant – må jeg ta selv.
Jeg skled i vill fart ned isbreen fra Glittertind. På vei rett ned i steinrøysa. Jeg har hørt at «livet passerer i revy», eller også at tankene går mot det himmelske når døden melder seg. Slik var det ikke for meg. Jeg var 13 år og på fottur i Jotunheimen med min kjære far, og så var vi kommet til den legendariske kanten på den enorme snøskavlen på toppen av Glittertind. Det var strålende sol og vindstille, men likevel hadde vi med regntøy. For planen var at vi skulle skli på regntøyet ned fra toppen. Det gjorde vi til gagns. Jeg for som en kule nedover isen. Og hadde jeg ikke kastet meg av rett før røysa, så hadde du ikke lest dette.
…!!»
11
«ÅFri-lufts-livFYISVARTE
Tre ord melder seg når jeg ser tilbake på den fotturen: Fri. Luft. Liv. Hver for seg har de sin egen mening, og satt sammen betyr de enda noe annet. Det første ordet er eksistensielt, det andre handler om det å være ute, mens det tredje sikter til biologi. Friluftsliv har derfor flerfoldige betydninger. Hva det er for noe, har ulike svar, og ingen av dem er entydige. Helt kort dreier det seg om et frilynt sinnelag i møte med mennesker, dyr og planter ute i naturen.
12 tenker over hva han eller hun orker og trenger før vi setter av gårde. Og feilberegner jeg, så kan det gå galt. Riktig galt.
Og da har jeg ingen andre enn meg selv å klandre. Jeg kan gå akkurat hvor jeg vil. På Glittertind kunne jeg gå helt ut på kanten av en farlig snøskavl med hundremeters juv rett under. Ingen gjerder. Ikke engang et lite fareskilt. Og så var jeg fri til å skli på breen rett i steinrøysa. Det er noe helt fundamentalt her det er verdt å tenke over. En form for radikal frihet i et velordnet land. En akseptert galskap. I tillegg kan jeg på fjellets topp også oppleve en annen form for frihet. En frihetsfølelse av mer eksistensiell karakter knyttet til naturens storhet. I Henrik Ibsens vakre dikt «Paa Vidderne» beskriver han denne slik: Nu er jeg staalsat, jeg følger det Bud, Der byder i Høiden at vandre! Mit Lavlandsliv har jeg levet ud; Heroppe paa Vidden er Frihed og Gud, Dernede famler de Andre.
Denne viddenes storslagenhet kan vanskelig måles, veies eller gjengis presist. For den fantastiske utsikten fra Glittertind rommer ikke bare horisonten, men også en frihetsfølelse og emosjonell lengsel. Den står i kontrast til livet i byen, for «der nede famler de andre» i en verden av stengsler og instrukser knyttet til den minste lille hump. Der advares brukere av elsparkesykler mot fortauskanten. Fortauskanten! Forskjellen til fjellenes stup kunne ikke vært større. Det er likevel en sammenheng, der det ene muliggjør det andre. For uten storsamfunnets orden blir det ingen frihet i fjellet, og vice versa. Luft. Ute i naturen er det masse luft. Det er det i byen også, selvfølgelig. Men det er en annerledes luft. Den kjennes ulik. Det er personlig for meg, for jeg har astma.
13 Når jeg er på fjellet, merker jeg forskjellen. Der kan jeg slutte å bruke medisiner og kan trekke pusten inn i dype drag til lungene blir helt fulle, og det uten å hoste. Det kjennes godt. Det er en frisk luft på fjellet eller også ute ved havet som oppleves helt ulik den forurensede byluften og den tette oksygenfattige inneluften. Uttrykket «frisk luft» kommer fra dette. Men det har også en annen mening som ikke har noe med forurensning eller oksygen å gjøre. Fra gammelt av handlet «frisk luft» om å slippe ut fra det mentalt innestengte. Forfatteren Ludvig Holberg var trendsetter og kanskje den første til å beskrive dette. I 1758 skrev han om en «Hvile og Fornøyelse udi frisk Luft» som en kontrast til det å sitte inne i kirken hvor man «ofte maa høre ubehagelige Taler». Tenk på den. Og kudos til Holberg. For jeg kjenner meg igjen. I min jobb er jeg også dømt til å sitte inne og høre på langtrukne møter, drepende kjedelige filosofiske forelesninger eller også timelange utredninger om historiske hendelser som helst burde glemmes. Da vil jeg ut. Ut i frisk luft! Min fottur til Glittertind som 13-åring handlet om det samme, om det å komme vekk fra skolebenken og det ubehagelige i å måtte pugge til eksamen. Liv. I naturen er det liv så det monner. Gress, lyng, kjerr, kratt, blomst, sopp, maur, mygg, fisk, mus, fugl, elg, ulv, for ikke å snakke om hund, ku, sau og rein. Listen er lang. Det er faktisk om lag like mange arter i Norge som det er ord i denne boken. (Pause til ettertanke.) Da regner jeg med de tjuefem tusen artene artsmangfoldseksperter mener vi har igjen å oppdage. Jeg tar det en gang til: Forskere mener det er tjuefem tusen arter i Norge vi ikke har oppdaget enda, og da særlig blant sjøplanter, sopper, leddyr, midd, lus, veps og mygg. Det er med andre ord ingen grunn til å dra til Amazonas for å gjøre oppdagelser når ukjente arter finnes i skogen rett ved der du bor. Det er det fint å tenke
Ved Glittertind er det mye som glitrer, for der ligger også Glittertindoksle, Glitterbreen, elven Glitra, og for ikke å glemme Glitterhole. Hva som har gitt navn til hva, strides de lærde om, for navnene har en norrøn opprinnelse. For meg synes det klart. Det må være den store snøfonnen på toppen av tinden som vitterlig glitrer i solen. I uminnelige tider har den vært et landemerke i horisonten. Uansett, den berømte snøfonnen er snart smeltet helt bort på grunn av klimaforandringer. Tinden vil da slutte å glitre, og Norges mest berømte landemerke vil forsvinne. For det blir varmere. Og så blir landskapet tørrere når vann ikke lenger kommer i en jevn strøm fra fonner og breer. Det er et problem, for vann er kilden til alt liv. Kanskje den nye, gråsvarte tinden må få et nytt navn som et landemerke for vår tid. Hva med å døpe Glittertind om til Oljeberget? Det er ikke et seriøst forslag, men mest ment som et tankevekkende bilde. Poenget er at det er dype og store
14 på. Men dessverre tenker ikke så mange på det. For folk tenker mest på seg selv, og da særlig på behovet for veier, hytter og duppeditter, og det fører til at arter forsvinner før vi rekker å bli venner med dem. 2752 registrerte arter er truet av utryddelse i Norge, og det inkluderer bare listen av dem vi vet er truet. Her er det en vernejobb å gjøre. Men for at det skal gi mening, så må vi først bli kjent med alt livet der ute. Det å gå tur ute i naturen er en fin måte å komme nær andre enn menneskevenner. Det høres fint ut, og det er også fint. Men ikke så lett, eller også uvant. For vi lever i en menneskesentrert kultur. For meg er det et paradoks at når alle gode krefter snakker om sosialt mangfold, så handler det stort sett om mangfoldet blant mennesker. Artsmangfoldet er det færre som bryr seg om, med stadig nye utbygginger i naturen. Her må det tenkes nytt slik at ordet «liv» i friluftsliv kan bli fylt med fornyet mening.
Når verden går meg imot
PETER CHRISTEN ASBJØRNSEN ER en romantiker jeg bare blir mer og mer glad i. De som ikke har lest ham, kan glede seg til litterære perler, og de som har lest ham, kan glede seg over dem igjen. En av mine favoritter er «Kvernsagn», publisert i begynnelsen av Norske HuldreEventyr og Folkesagn fra 1845. Der forteller han varmt om hvor fint det er med «friluftsvandringer». Han var da 33 år gammel og i manges øyne en skikkelig sosial taper, for han brukte tiden på å gå land og strand rundt for å høre på eventyr. Han kom fra en velstående familie som hadde lidd økonomisk fallitt, slik at unge Peter Christen vokste opp med en anstrengt familieøkonomi basert på inntekt fra en eiendom i Grønlandsleiret i Oslo, der stiftelsen «Asylet» senere ble anlagt. Familiens sosiale fall fra velstand til
Opplevelsen av frihet, luften vi puster i, og livet i naturen forandrer seg gradvis, sakte og stille. Et dypdykk tilbake i friluftslivets
omveltninger på gang både i naturen og i friluftslivet forårsaket av klimaforandringer og mangel på naturvern.
Til ære for alle dere som leser bøker før dere legger dere om kvelden, starter jeg da denne historien slik: Det var en gang, for lenge, lenge siden, i et kongerike langt mot nord at en friluftsvandrer gikk på fottur fra seterbu til seterbu, for der å skrive ned fortellinger han hørte om naturens tusser, troll og huldre.
15
historie kan være til hjelp for å forstå hva disse forandringene betyr for alle oss som synes livet er best ute. Og da må vi et godt stykke tilbake i tid.
Jeg er så glad i det sitatet, for også jeg har gått den turen opp langs Akerselva «når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre». Eller jeg har gått andre turer i likhet med hundretusener av andre friluftsvandrere som er ute og går av samme grunn. For Asbjørnsen er ikke friluftsvandringer knyttet til ubesudlet sjø eller fjell, men til alle typer vandringer, slik som en byvandring opp langs Akerselva, som den gang var selve hjertet av Oslos industriområde. Her fant han en demper for sine bekymringer, men også kilden til huldrefortellingene fra «en gammel graasjægget Arbeidsmand med en rød Lue ned over Ørene» som satt oppe ved Brekkesagen. Når han skriver, beveger han seg i gråsonen mellom fantasi og virkelighet, siden det er uklart om det var Nissen eller en arbeider som fortalte ham om Huldra og hva hun hadde å berette. Asbjørnsen var en romantiker, men ikke av den klissete typen som dynker seg i parfyme og kjøper hjerteformet sjokolade til jentene. Han bruker sine følelser – slik som «når verden går meg imot» – som en åpning for utforskning av fortidens eventyr og naturens sublime krefter. Huldrefortellingene blir fortalt ved den buldrende fossen, og det som en motreaksjon til Brekke sagbruk på samme sted, som den gang var Oslos mest hypermoderne.
Beretningen «En sommernatt på Krogskoven» er også en romantisk perle vi fikk fra Asbjørnsen, og den kommer som
16 misere kan ikke alltid ha vært lett. I «Kvernsagn» forteller han om det, og hvor godt det var å komme litt bort fra det hele ved å gå turen opp fra Grønlands torg langs Akerselva til Brekkefossen, der Teknisk museum ligger i dag: «Naar Verden gaar mig imod, og det undlater den sjelden at gjøre, naar dertils gis nogen Leilighet, har jeg stedse fundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringer som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro.»
17 en introduksjon til hans andre samling med Norske Folkeog Huldre-Eventyr fra 1848. Som en motsats til opplysnings
Asbjørnsen kunne lytte, han hørte både det sagte og usagte, og skrev alt sammen ned, slik at vi alle nå kan høre på fortellingene sammen med ham. Norske folkeeventyr, som han samlet med vennen Jørgen Moe, er litteratur fra deres mange friluftsvandringer. Det er friluftslivets med fantastiske og romantiske historier fra en annen verden helt ulik den daglige tralt. Det er en verden der fjell kan åpne seg, fugler kan hjelpe, dyr kan snakke, og det underjordiske har betydning. Alt sammen så ulikt drepende tørre beskrivelser av skog og fjell som menneskers naturressurs.PeterChristen
Huldra som banner høyt – «Tsju Gyssa mine da!» – før hun legger ut med de deiligste historier.
tidens rasjonalisering av skogen som plankehaug for mennesker, forteller han lyrisk om dens skjulte krefter, lyder og lukter. I Krokskogen møter vi bjørnen, men også
fortellinger,
Asbjørnsen har i dag fått et eget Selskap, en fanklubb som jeg også har blitt medlem av, og på deres fine websider har jeg lest meg opp på hans mange geskjefter. Der lærte jeg at han også var en habil naturvitenskapsmann, kanskje mest kjent for å ha funnet en enorm sjøstjerne på en loddrett bergvegg fire hundre meter nede i Hardanger fjorden. Han syntes den var vakker og kalte den derfor Brisinga, etter smykket til den norrøne gudinnen Frøya, kalt Brisingamen. Det er romantisk form for vitenskap der hans beundring for naturens storslagenhet får ham til å bringe en vakker myte inn i et marinbiologisk artsnavn. En serie med andre naturvitenskapelige arbeider og bøker er også signert Asbjørnsen, inkludert flere illustrerte lærebøker for barn og ungdom. Eventyr og kunnskap var for ham to sider
For det var også en naturverner i Asbjørnsen, kanskje en av de første. Fra 1850-tallet og utover skrev han flere små skrifter om praktisk utnyttelse av naturen, slik som skogbruk, myrdyrking og torvdrift. Han må ha sett at det var en skyggeside i dette, for i den lille fortellingen «En vestlandsk Skovdal» fra 1869 bemerker han klokt: «Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, for at Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.» Tenk om alle de barn som får høre folkeeventyrene ved sengetid, også kunne få lest dette sitatet høyt. For skogen er ikke bare til for å bli brent i kakkelovnene. Den har en verdi for alt liv som lever der, både det jordiske og det underjordiske. Skogen reflekterer «folkelivets puls» og våre hjerteslag, og må derfor bli vist den største omsorg.
18 av samme sak, som bunnet i respekt og forkjærlighet for alt han fant og hørte om på sine friluftsvandringer.
Jeg ser det for meg. En eldre, fet, hårete mann bader naken uten sjenanse foran en gjeng fløtere, og det på 1860-tallet. Slik er det å være et fritt menneske. Et nakenbad er en sunn
Asbjørnsen var et fritt menneske, for han hadde friluftslivet i seg. Det fortelles at da han var på vandring i Krokskogen som godt voksen mann på en usedvanlig varm sommerdag, fikk han lyst til å bade. Det satt noen tømmerfløtere der ved vannkanten sammen med ham, og de forteller «… da Asbjørnsen hadde sitti ei stynn, tok’n forsørje meg tel å kle ta seg midt for aua på vårs, og dermed stufte’n uti. Men så kom’n opp att og låg der og flaut som en gris på vannet – ‘Æh, puh, dette var deilig’, sa’n. Åssen denne Asbjørnsen såg ut? Å, det var en tjukk gasse, itte så alvorlig høg, men tjukk og brei – og my’ hår og skjegg hadde’n.»
19 form for selvterapi når verden går en imot – og det unnlater den sjelden å gjøre.
ned et så deilig ord som friluftsliv. Og det var Henrik Ibsen som gjorde det. I diktet «På Vidderne» fra 1860 forteller han at han på en krakk foran peisen i en øde seterstue langt oppe på vidda endelig fikk «friluftsliv for mine tanker». Han var nygift og romantisk. Friluftsliv var for ham en sinnstilstand trigget av en reise høyt til fjells, og det til et sted som var helt ulikt hans hjem i Christiania. Her på seteren kunne Ibsen gi uttrykk for en dikterisk frivolitet han knyttet til menneskets naturlige impulser, drifter og emosjoner. Det var seterens kontrast til bylivet som skapte et dikterisk rom for Ibsen.
Tankenes friluftsliv er inspirert av naturens storslagenhet og det folkelige seterliv i fjellet. Det var alt så ulikt de kunstige sosiale normene og etiketten han opplevde i byen.
Friluftsliv for mine tanker DET MÅTTE SELVFØLGELIG EN stor dikter til for først å skrive
For Ibsen var ikke friluftsliv bare en sinnstilstand, men også en vilter romantisk livsstil fulgt av følelser fremfor fornuft. Den som følger impulsiv kjærlighet, for eksempel, lever for ham et friluftsliv. Slik kommer det til uttrykk i hans Kjærlighetens komedie (1862) der Svanhild gir opp sin livs kjærlighet til sjarmøren og forfatteren Falk til fordel for et fornuftsekteskap med den velstående grossereren Guldstad med ordene «Nu er jeg færdig med mit Friluftsliv». «Og har jeg end sejlet min Skude paa Grund, / O, saa var det dog dejlight at fare!» synger Falk romantisk og melankolsk til Svanhild som avskjedshilsen.
20 Falk er friluftslivets første helt. Han løper «Tilfjelds i Guds Natur, / Som Bien jager fra sit Vinterbur!». Han er forførerisk, emosjonell, vakker og sterk, men har dessverre en forfatters inntekt. Om seg selv sier han: «Jeg har en dobbelt Sangbund i mit Bryst, / En Langeleik med underspundene Strenge, / Med tvefold Klang, en høj for Livets Lyst, / Og en, som dirrer under, dypt og længe.» Grosserer Guldstad har på sin side ingen slike strenger i sitt bryst. Men han har masse penger. Han representerer bylivets traurige ordentlighet og finansielle trygghet. I valget mellom de to tar Svanhild til fornuften og går for Guldstad. Som en simpel golddigger og troféjente blir hun friluftslivets første antihelt. Noen år senere brukte Ibsen igjen ordet friluftsliv, og det på en lignende måte i en kladd til teaterstykket Når vi døde vågner (1899). Der forteller Professor Rubek sin kone Maja at han giftet seg med henne «trods alt det gærne friluftsliv i dig». Igjen er friluftsliv knyttet til en kvinnes viltre og ustyrlige liv, som et uttrykk for det å ha vært romantisk, lettsindig, uttrykksfull, frimodig, impulsiv, spontan, eller også sexy. Kontrasten her er Rubeks saklige, omstendelige, forutsigbare, rasjonelle, og fornuftige liv bestemt av sosiale krav og Livetforventninger.ifrilufteretgjennomgående
tema i Henrik Ibsens teaterstykker som jeg synes får liten oppmerksomhet, kanskje mest fordi hva som den gang var nytt og eksotisk, i dag blir tatt for gitt. Titusener går nå årlig den forestilte løypa til Peer Gynts bukkeritt. Og det å be en bønn til gudene med menigheten langt til fjells, slik Ibsen beskriver presten Brand, har blitt en kirkelig rutine på de mange pilegrimsrutene. Tar du dette friluftslivet fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham eller henne med det samme. Kanskje er opplevelsen av frihet i naturen en livsløgn, slik som med gamle Ekdahl i
21 Ibsens Vildanden (1884), som forestilte seg en jaktskog på tørkeloftet. Han er en gammel og sliten gubbe som ikke lenger har krefter til å gå ut, og derfor måtte leve sine siste dager på loftet, der han drømmer seg bort fra alderdommens brutale virkelighet. For meg har gamle Ekdahl alltid vært en sann helt, en friluftslivets Don Quijote som utkjemper en heroisk og fantastisk kamp mot vindmøller. Gamle Ekdahl har iscenesatt seg selv på tørkeloftet som helten i de tusen jaktmarker, og lever derfor fortsatt – i motsetning til resten av hans familie – et liv i frihet.
Hvor fikk Ibsen ordet friluftsliv fra? Han kan ha funnet det opp selv, selvfølgelig. Uttrykket ser imidlertid ut til å ha vært i bruk blant studenter på hans tid, for Oslo-avisen Aftenbladet rapporterte i 1862 om «et fritt friluftsliv der farver denne tid med poesi og munterhet» blant norske studenter ved Universitetet i Uppsala (nær Stockholm).
Flere andre avisnotiser fra samme periode bruker også ordet for å beskrive det glade ungdomsliv. Kanskje ordet friluftsliv først ble brukt som studentslang, slik som med dagens gasse, yolo eller at noe er helt texas? Det å ha friluftslivet i seg var, som nevnt, knyttet til viltre kvinner, slik som med Svanhild i Kjærlighetens komedie og Maja i Når vi døde vågner. Kvinnefrigjøring var på Ibsens tid særlig knyttet til livet ute, så han kan ha funnet modeller for sine skikkelser der. Ta, for eksempel, den legendariske skribenten og maleren Catharine Kølle, som vandret land og strand rundt ute i naturen før Ibsen ble født. Som kvinne fryktet hun ikke å gå alene på landeveien, for hun hadde pistol i beltet. La det synke inn. Historien er full av fortellinger om kvinner som levde et liv ute i naturen mer fritt enn det de kunne gjøre hjemme. Fjellklatreren Therese Bertheau kan stå som eksempel. Ved århundreskiftet klatret Bertheau opp over 30 fjelltopper, mange av dem som første
Og så er det suffragetten Gina Krog, som kjempet for kvinners rettigheter, når hun ikke gikk i fjellet. For Norsk Kvinnesaksforening
22 kvinne. Og hun var den første damen som gikk med bukse når hun klatret. Det som et uttrykk for frihet i friluftslivet.
Carl Ritter. Leben im Freien kan oversettes direkte som liv utendørs. Det tyske im Freien (utendørs) har imidlertid et meningsfellesskap med ordet Freiheit (frihet) som fanges godt opp i det norske friluftsliv. I den tyske romantikken, slik det kom til uttrykk i tenkningen til Ritter, så var det å gå ute i naturen nettopp en frigjørende opplevelse av naturkrefter hos mennesket. Det er noe slikt Ibsen antyder hos Svanhild og Maja, nemlig det frimodige og spontane.
Eller så har han sett det i det franske ordet for friluftsliv: vie de plein air (liv-i-vanlig-luft) som sikter til luften ute som en motsetning til inneluft. Uttrykket en plein air ble gjerne brukt for å beskrive kunst malt ute, slik som med landskapsmalerier, i motsetning til dem som er laget i kunstnerens studio.
satte friluftsliv på agendaen allerede i 1886 som en arena der damer fritt kunne få utfolde seg. Friluftsliv for kvinner var (og er fortsatt) ensbetydende ikke bare med det å være ute, men også med et fritt liv. Ibsen kan også ha plukket opp ordet friluftsliv fra det tyske Leben im Freien, et uttrykk som var brukt om reiser i naturen flere tiår før Ibsen, slik som hos geografen og romantikeren
Den tyske meningen finnes i norske uttrykk som «den frie natur», eller også det «å gå ut i det fri», som er en kontrast til det å sitte fast innendørs i en sosialt ufri setting. Ordene frikvarter, friminutt, og fritid spinner på det samme. Det er en type frihet som er muliggjort fra en fastsatt og påtvunget sosial rutine, slik som skoletimen eller jobben.
Men hva med ordet luft i friluftsliv? Mest sannsynlig har Ibsen lagt til det selv. Diktere er ikke diktere for ingenting.
23
Selv om Henrik Ibsen var den første til å skrive ned ordet friluftsliv, så var han ikke den første vandrings turisten til fjells. Det var et større sosialt fenomen i hans samtid, promotert av Turistforeningen, som ble stiftet i 1868. Sosiologen Rune Slagstad har skrevet godt om dette i Da fjellet ble dannet (2018), som omhandler byfolkets romantisering av livet i fjellene i både tekst og malerier, men også forskernes rasjonalisering av natur i vitenskapene. Det var i spenningen mellom romantisk nostalgi og progressiv rasjonalitet at friluftslivet ble til. Her er jeg enig med Slagstad, så får det heller være at jeg ikke ser på friluftslivet som en del av idrettens historie. Det amerikanske outdoor life dukker først opp så sent som i 1886 i en entusiastisk artikkel om Camp Harvard, som var en leirskole for overklassens gutter som kunne trenge å lære å svømme, fiske og å mestre robåter. Mens det norske (og eventuelt tyske) friluftsliv fanger opp en sinnstilstand, så er outdoor life et pedagogisk begrep brukt om unge byfolk som trenger å lære det praktiske knyttet til det å være ute. Om leirskolen heter det: «The design of the camp is to furnish boys with a rational and healthy outdoor life during the summer months, where, under competent care and supervision, they can learn to swim, row, fish, do some tramping and mountain-climbing, and engage in other
Forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje knyttet sammen luft med fri i Ferdaminne (1861) om lag samtidig som Henrik Ibsen. Der beskriver han fri luft ute i motsetning til luften der han sov inne. Det samme gjorde forfatteren Elisabeth Welhaven i hennes nedtegnelser Fra Staden og Stranden (1870), der hun forteller at ute i Bergens hager, «paa sine grønmalede Bænke, førte Familierne gemytligt sit Friluftsliv».
Norge.Atordet
Det er fint å vite at selveste Henrik Ibsen satte sammen ordet friluftsliv. Det gir litt tyngde. Kanskje viktigere er det at ordet ikke er så veldig gammelt. Vikinger skrev ikke om friluftsliv, for når de var ute, så var de på jobb. Slik er det også med bønder, skogsarbeidere og fiskeres natur opplevelse, som ofte er ulik den kontoristene har. Friluftsliv representerer noe nytt og moderne, selv om en regner med røttene til tysk romantikk. Det var en sinnstilstand knyttet til naturens storhet, et mulighetssted for dikting, for impulsivitet og følelser, som Ibsen assosierte med det å være ute i et landskap bare berørt av seterlivets idyll. Friluftslivet ute var det litt farlige, vågale og deilige, i motsetning til det trauste, satte, ordentlige og dagligdagse livet inne, som på kontoret i byen.
24 manly sports.» Det minner mest om hvordan friluftsliv som fag undervises i Norge i dag.
Ordet utendørs er ikke noe gammelt norsk ord. Det dukker først opp i en illustrert geografi fra 1892 i beskrivelsen av lofotfisket og sildefisket. Neste gang er i læreboken Luftforsvarets instruksjonsteknikk fra 1900, om hvordan befal kan legge til rette for undervisning av soldater utendørs. Men dette er språkhistoriske merkverdigheter, for ordet utendørs kom først i regelmessig bruk etter andre verdenskrig og for alvor i dagligtalen på midten av 1970-tallet. Det var først rundt 2013 at ordet utendørs ble mer brukt enn friluftsliv i friluftsliv i dagligtalen i dag er i ferd med å bli erstattet med det amerikanske utendørs, er et tegn på en pågående avromantisering av vår naturopplevelse. Å være utendørs handler i dag mest om mestring av et fremmed naturmiljø, og mindre om det å utforske friluftslivets lengsel og frihet. Vi er i ferd med å ta farvel med Ibsens friluftsliv, for isteden å omfavne den amerikanske leirskolens utendørsliv.
Den som startet ballet, var en britisk innvandrer ved navn Thomas Bennett med sin Handbook for Norway (1859), som var en reiseguide som stadig ble oppdatert med tips om ruter, hoteller og spektakulære steder verdt et besøk. Ut av dette vokste det et stort reisebyrå som fortsatt eksisterer, nå under navnet Bennett Ferie. På 1860-tallet kunne en velstående turist legge igjen nok penger for skyss og losji til at en bondekar kunne komme over en økonomisk kneik. Det var nok til å stoppe sulten. Selv om bondekaren og turisten møtte hverandre, så opplevde de naturen ulikt.
For vårt friluftsliv skjer i parallelle univers med turistene. Landskapet, fjordene, fossene, turene og utsikten er den samme, men opplevelsene reflekterer ulike kulturer. Den lune humoren i Three in Norway (by Two of Them) (1882) kan illustrere poenget. De britiske forfatternes vemmelse over «raiki fiske» er kostelig: «Truly a Norwegian has the nastiest notions of food», heter det, med påfølgende beskrivelse av hvordan «Öla and Ivar» spiser nedgravet råtten ørret som
25 Henrik Ibsen gikk på ingen måte alene i fjellet, selv om hans dikt om friluftsliv på viddene kan gi inntrykk av det. Både foran og bak ham gikk utenlandske turister, og det i hopetall. Hvordan opplevde de naturen?
Tre i Norge ved to av dem TRYKKET AV TURISTER SOM besøker Norge er stort, om lag syv millioner i året. Med unntak av noen få storbyentusiaster så er det norsk natur som lokker dem til landet. De kommer fra hele verden på kortere og lengre besøk, via både fly, bil, tog, båt og cruiseskip.
Peter Fjågesund har undersøkt dette nærmere i flere fine studier, og han beskriver hvordan tallrike briter etter besøk i Norge dro hjem og skrev flere hundre bøker og artikler om vår fantastiske natur. Og det var ikke bare dem: Tyskere, italienere, østerrikere og mange andre kom også på besøk for å oppleve norske fjell og fjorder. Hvis de har noe felles, så er det drømmer om Norge som noe utopisk annet enn livet på hjemstedet. Vi spiller rollen som den eksotiske Andre i deres forestillingsverden.
26 har ligget i jorden en måneds tid. Britene ler av barbariske nordmenn, mens vi ler av briter, som aldri ser ut til å klare dette med å omfavne god mat. Deres lengsel etter et godt måltid dominerer boken de ga ut, med stadige oppskrifter og tips til leseren. Slik som i deres «voyage» til Jotunheimen og vakre Gjende med flerfoldige betraktninger om hvordan man tilbereder ørret, rype og reinsdyr. For Henrik Ibsen, som var i traktene på om lag samme tid, så handlet det om Peer Gynts bukkeritt. «Har du sett den Gjendin-Eggen noen gang?» Og så kommer Peer med sin berømte fortelling om rittet ned fjelleggen på bukken. Mens britene skrøner om at de har klart å lage et godt måltid, så skrøner Peer om friluftslivets fantastiske bragder. Forskjellen mellom dem kunne ikke vært større. Det handlet om noe mer enn lengselen etter et godt måltid for briter som kom på besøk til Norge. Kultur historikeren
Ta for eksempel den berømte feministen Mary Woll stonecraft – forfatteren av A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinnens rettigheter 1792/2003) – som var på rundreise i Norge i 1795. Hun beskrev bergveggen over Risør som like fryktinngytende som det beryktede fengslet Bastillen i Paris. Om fjellene var skremmende, var norske damer vilt vakre. For de har «rosy cheecks, sparkling eyes, and … I never saw so much hair with a
I debatten som fulgte fra hans beryktede An Essay on the Principle of Population (1798), skriver han at «farmers boys [in Norway] were fatter, larger, and had better calves to their legs, than boys of the same age and in similar situation in England», siden det i Norge var en sunn balanse mellom naturlige seksuelle drifter og sosial tilbakeholdenhet. Tenk det. Malthus mente vi, i motsetning til hans landsmenn, hadde akkurat passe mye sex, slik at befolkningstallet holdt seg stabilt og folk sunne. Dette er bare to eksempler på en serie med idealiserte beskrivelser av det norske som kom til å fortsette i europeisk kultur i både det 19. og 20. århundre.
Hun løftet med det lyshårede norske kvinner frem som et kvinnelig skjønnhetsideal. På den andre siden av det politiske spektrum finnes ultrakonservative Thomas Malthus, som også ble bergtatt av nordmenn og norsk natur.
Den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby besøkte Norge over tjue ganger i den hensikt å komme først opp på flest mulig fjell. For ham var Norge stedet han kunne få bekreftet sin manndom og sitt selvbilde. Med stiltypisk britisk arroganse legger han ut om dette i boken med den megetsigende tittelen Norway, the Northern Playground (1904). Et av høydepunktene er førstebestigelsen av Store Skagastølstind. Med humor og ironi forteller han om turen opp Storen og noterer fornøyd at han etterpå fikk «a wholly undeserved reputation for recklesness amongst the natives». For Slingsby var fjellklatring ensbetydende med å bekrefte hans egen storhet ved å være førstemann på fjellets topp. I Norge kunne han leve ut fantasier om mandighet og erobringskraft. Med fare for å hisse på meg medlemmer av Norske Tindeklub så synes jeg det var rimelig idiotisk å klatre opp Storen med minimal sikring, slik Slingsby beskriver. Dessuten representerer førstebestigelser for meg en form
27 yellow cast, and, with their fine complexions, it looks very becoming».
Nazistene hadde en særdeles klam omfavnelse av Norge, men de var ikke unike i det å projisere sine drømmer om norske fjell og fjorder. Det var en generell europeisk trend som reflekterte turisters begrensede forståelse av norsk kultur og natur. De så omtrent det de ville se, og kom derfor med virkelighetsbeskrivelser vi ikke kjente oss igjen i. Trenden har fortsatt til i dag. Ordet friluftsliv, for eksempel, har ifølge Googles Ngram nå gradvis innarbeidet seg i engelsk språkbruk som et alternativ til det mer gjengse outdoor life. I bokhandelen finnes det et helt sett av engelske bøker om friluftslivets velsignelser skrevet av turister som har vært på besøk i Norge. Det er en rik litteratur av utopiske lengsler som spenner fra seriøs friluftslivsfilosofi til glorete praktbøker med bilder av solnedganger til å ha på stuebordet. Nyere eksempler kan være Samuel Johnstons British Friluftsliv: An Alternative Direction for British Outdoor Education (2019), som er et seriøst forsøk på å fornye britisk naturopplevelse.
lavpunkt i den lange flommen av romanti sering av Norge kom med vitenskapen om den ariske rase. En skulle tro at nazitenkere som glorifiserte vårt stereotypiske utseende, ville få sympati blant nordmenn.
28 for menneskelig arroganse som ikke hører friluftslivet til, og da særlig i lys av det faktum at norske fjell først ble besteget av mygg.Etabsolutt
Eller Oliver Luke Delories Friluftsliv: Connect with Nature the Norwegian Way (2020), som er en samling av fotografisk naturkitsch. Uansett sjanger så
Men den gang ei. Nazistenes Deutsche Monatshefte in Norwegen fra krigens dager er fylt med vakre beskrivelser av turer i norske fjell, uten at nordmenn ble noe mer begeistret for tyske okkupanter av det. Hard motstand og dyp skepsis var reaksjonen fordi nordmenn ikke kjente seg igjen i deres beskrivelser av det norske.
Med toget til fjells
eksempel på trenden er Anu Partanens bok The Nordic Theory of Everything: A Search of a Better Life (2016). Her får alle mulige drømmer ukritisk spillerom, med det nordiske folk idealisert som sosialt rettferdige, feministiske naturvernere. Jeg bor i New York og har sett mine skarpeste venner sluke fortellingen rått. Skandinavia har alt det New York ikke har, hevder de, slik som friluftsliv i ren natur, frigjorte kvinner, sosial rettferd, mangel på rasisme og et bærekraftig samfunn. Det er så en skulle tro de har blitt hjernevasket av en norsk propagandamaskin. Men slik er det ikke, selvfølgelig. De føyer seg inn i to hundre år med utopiske lengsler tilbake til Wollstonecraft, en lang tradisjon av turistfilosofi som ofte er uten bunn i virkeligheten.Omvihar
noe til felles med turistenes friluftsliv, så er det en felles avreise på vei ut på tur. Jeg har møtt dem på togstasjonen, parkeringsplassen eller busstasjonen. Med et smilende «Have a nice walk!» har jeg pekt ut den rette sti. Eller så har jeg møtt dem på toget til fjells.
NORGES STATSBANER VAR EN gang nasjonens stolthet, og på toget var restaurantvognen det naturlige møtested for fiffen på vift. Norsk Spisevognselskap driftet fra 1918 vognen der galante servitører i hvit jakke serverte deilig tre retters middag på damaskduk for dresskledde menn og damer i lang kjole. Et glass champagne etterfulgt av en
29 reflekterer de turistdrømmer bedre enn hva friluftsliv er for nordmenn.Etmergenerelt
30 flaske utsøkt vin mens utsikten flimret forbi, gjorde reisen til feriens høydepunkt, for i restaurantvognen var det om å gjøre å se og å bli sett. Tradisjonen skulle fortsette til langt ut på 1970-tallet, for som liten husker jeg at mine foreldre hadde ferie-date der. De var nøysomme og gikk nesten aldri på restaurant ellers i året, men gjorde et unntak for middag i den vakre restaurantvognen. I den anledning tok min far gjerne på seg sin fineste lyseblå skjorte for å få frem påskefargen for min mor, som på sin side slo ut håret og gjorde seg til i en moteriktig høyhalset genser. Og så kom de rødmussede, berusede og glade hjem til byen, mens vi barn hadde forspist oss på sjokolade fra trillevognen som gikk igjennom toget. Togturen var for oss alle feriens høydepunkt.DaBergensbanen
ble åpnet med brask og bram i 1909, ble fjerne fjellområder med ett åpnet for et aktivt friluftsliv.
Å ta bilen til fjellet var ikke aktuelt, for den var fortsatt en dyr sjeldenhet og av en kvalitet der langtur på humpete veier innebar høy risiko for havari eller også mangel på drivstoff. Hest og vogn var normalen for dem som skulle til fjells før toget, men det tok lang tid. Det var ikke bare tidsbesparende og effektivt, toget representerte nasjonens fremskritt. Så alle tok toget, og man måtte belage seg på å kunne gå fra togstasjonen til der man skulle feriere. Det vokste derfor raskt opp hoteller, hospitser og hyttebyer rett ved avstigningene til Geilo, Ustaoset, Haugastøl, Finse, Hallingskeid og Myrdal. Man ferierte nærme togstasjonen. For hvem har lyst til å gå langt når man endelig kommer frem? Enten man ferierte på hytte eller hotell, så var friluftslivet i stor grad et overklassefenomen, for det måtte en advokatlønn til for å finansiere herligheten.
