Mimeordenen - bok to i The Bone Season

SAMANTHA SHANNON

MIMEORDENEN Oversatt av Kjersti Velsand (MNO) og Kaja Rindal Bakkejord

Copyright © 2015 Samantha Shannon-Jones Published by arrangement with David Godwin Associates, London © Norsk utgave: Kagge Forlag 2015 Diktet av Edgar Allan Poe på side 5 er gjendiktet av Torstein Velsand.

Originalens tittel: The Mime Order Omslagsdesign: David Mann Tilrettelegging av design: Trygve Skogrand | Passion&Prose Kart og illustrasjoner inni boka: © Emily Faccini Papir: Holmen Book Cream 70g. 1,8 Boka er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun ISBN: 978-82-489-1509-6

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Av samme forfatter: Drømmegjengeren

Til krigerne – og til dem som skriver

Mimer, i Guds bilde skapt, mimrer og mumler tyst, virrer og vimer fortapt – tråddukker bare, som uten knyst adlyder formløse velders bud Edgar Allan Poe

Innhold Kart over I-4 ........................................................... 8 Kart over I-5.......................................................... 10 Kart over II-4 .........................................................11 Den ikkenaturlige forsamling .................................. 12 Del I Gangstergaten ..................................................13 Del II Refaittenes 책penbaring ...................................177 Del III Kongeveldet....................................................381 Ordliste ............................................................... 564 De syv klarsyntordener...........................................574

ISW

St r EEt

2

EET

Gr u B

CH

STR

ELL

1

ALDER

3

Et strøk i

4

S G AT E

I Kohort

STREE

sone 5 (I-5)

T

Mimedronning: Ognena Maria

STR

ST

OD

BLE

GR

WO

NO

A L D E R S G AT E S T

EET

LONDON WALL

ESH

AM

STR

5

CHE

8

APS

EET

1

Åndeklubben

2

Bell Inn

3

Bobbins kaffe

4

Barbican Estate

5

Vakttårnet i Wood Street

6

Bow-klokkene og Judith-hvelvet

7

Den engelske Scion-banken

8

St. Pauls-katedralen

9

Bank stasjon

IDE

7

6 TH

R

D EA

NE

ED

9

LE

ST

I KOHORT

IV KOHORT

1. UNDERHERREN Haymarket Hector og hans ærede fesje, Skårmunn 2. Abbedissen 3. Mary Bourne 4. Hvitbinderen 5. Ognena Maria 6. Jack med hoppeskoene

1.

2.

3.

4.

5.

6.

II KOHORT

1.

2.

3.

4.

5.

6.

1.

2.

3.

4.

5.

6.

Jimmy O’Coblin Glasshertuginnen Råskinnet Ark Fillekremmeren Blodknoken Heksa

III KOHORT 1.

2.

3.

4.

5.

6.

Bøddelen Søleprinsen Madame Speaker Femtesøster Tom Rimsmed Lykteherren

Rødhette Den gravlagte kongen Perledronningen Den ansiktsløse Frukthandleren Hedningefilosofen

V KOHORT Stympersylfiden Ravnen Trofast Charley Sannsier Kisen Kaptein Falskspiller Fergemannen

VI KOHORT 1.

2.

3.

4.

5.

6.

Grønnseeren Haren Godseierfruen Bølla Jenny Grønntann Vinterdronningen

Del I Gangstergaten

For er vi dem ikke uendelig overlegne, vi ikkenaturlige? For selv om vi spiser samfunnets smuler, selv om vi kryper i rennesteinen og tigger til livets opphold, er vi levende kanaler til det hinsidige. Vi er bevisene pü en hjelpende eksistens. Vi er katalysatorer for den ytterste energi, den evige eter. Vi temmer selve døden. Vi detroniserer dødsengelen.

En fremstilling av det ikkenaturlige (ukjent forfatter)

1 Avstigning

E

n historie begynner sjelden med begynnelsen. Alt tatt i betraktning var det ved begynnelsen til slutten av denne at jeg innfant meg. Historien om refaittene og Scion hadde tross alt sitt utspring nesten to hundre år før jeg ble født – og et menneskeliv er for refaittene like flyktig som et enkelt hjerteslag.

Visse revolusjoner forandrer verden på én dag. Andre trenger flere tiår, hundreår eller enda mer, mens andre igjen aldri realiseres. Opptakten til min revolusjon var et gitt øyeblikk og et valg; en blomst som blomstret i en hemmelig by på grensen mellom verdener.

Vent og se hvordan den ender.

Velkommen tilbake til Scion.

***

15

2. september 2059 Hver av de ti togvognene var innredet i salongstil. Tykke røde gulvtepper, bord i polert rosentre, ankeret – Scions symbol – brodert i gull på hvert sete. Fra skjulte høyttalere strømmet det klassisk musikk.

I enden av vognen vår satt Jaxon Hall, mimeherre i I-4 og leder for gjengen min av Londons klarsynte, med hendene foldet over stokken sin og stirret rett fremfor seg uten å blunke.

Over midtgangen sto min beste venn Nick Nygård og holdt seg fast i en metallbøyle som hang ned fra taket. Etter et halvt års fravær var det å se på det vennlige ansiktet hans som å betrakte et minne. Blodårene lå tykke over hånden hans, mens blikket var festet til nærmeste vindu, der det iakttok sikkerhetslysene som passerte med jevne mellomrom. Tre andre medlemmer av gjengen satt sammensunket rundt på setene: Danica – med et sår i hodet, Nadine – med blodige hender – og broren hennes, Zeke, som satt og holdt seg rundt den skadede skulderen. Den siste av oss, Eliza, var blitt igjen i London.

Jeg satt litt unna dem og så tunnelen forsvinne bak oss. På underarmen hadde jeg et ferskt brannsår der Danica hadde deaktivert mikrobrikken under huden min.

Jeg kunne fremdeles høre den siste befalingen Vokteren ga meg: Løp, lille drømmer. Men hvor skulle Vokteren rømme?

Den stengte stasjonsdøren hadde vært omgitt av bevæpnede vakter. Til kjempe å være beveget han seg som en skygge, men ikke engang en skygge kunne ha smøget seg gjennom den døren. Nashira Sargas, hans tidligere forlovede og leder for refaittene, ville sette alle krefter inn på å oppspore ham.

16

Et sted der ute i mørket var gullstrengen som forbandt Vokterens ånd til min. Jeg lot eteren skylle over meg, men greide ikke å skjelne noe svar fra den andre siden.

Scion måtte være klar over opprøret. Noe måtte ha kommet ut før brannene ødela kommunikasjonssystemene. En beskjed, en advarsel – selv et ord ville ha vært nok til å gjøre dem oppmerksom på krisen i kolonien deres. De kom til å vente på oss med flux og våpen og sende oss rett tilbake til fengselet vårt.

De kunne bare prøve.

«Vi er nødt til å ta en opptelling.» Jeg reiste meg. «Hvor lenge er det til vi er fremme i London?»

«En tjue minutters tid,» svarte Nick.

«Vil jeg vite hvor denne tunnelen ender?»

Han smilte bistert. «Ved stasjonen som ligger rett under Archon. Den heter S-Whitehall.»

Det sank i meg. «Ikke fortell meg at du har planlagt å flykte gjennom Archon.»

«Nei. Før vi kommer så langt, skal vi stanse toget og finne en annen vei ut,» sa han. «Det må finnes flere stasjoner i dette nettverket. Dani sier det faktisk er mulig det finnes en vei tilbake til undergrunnsnettet via servicetunnelene.»

«Tenk om det kryr av vektere i servicetunnelene,» sa jeg henvendt til Danica. «Er du sikker på dette?»

«De er ikke bevoktet; de er til ingeniørene,» svarte hun.

«Hvordan det ligger an med disse eldre tunnelene, vet jeg ikke, men jeg tviler på at SciOMI noensinne har satt sine ben der.»

SciOMI var Scions robotikk- og mekanikkavdeling. Dersom noen skulle ha kjennskap til tunnelene, måtte det være noen derfra. «Det må finnes en annen utvei,» sa jeg inntrengende. Uansett om vi tok oss inn igjen i undergrunnsnettet, ville vi bli arrestert ved bommene. «Kan vi omdirigere toget?

Eller finnes det en vei opp til gateplanet?»

17

«Manuell omdirigering er ikke mulig. Og de er ikke så dumme at de gir tilgang til gateplanet fra denne linjen.» Danica løftet den blodstenkte fillen fra såret i hodet og gransket den.

Det lot til å være mer blod enn fille. «Toget er programmert til å gå rett tilbake til S-Whitehall. Vi utløser brannalarmen og kommer oss ut gjennom den første stasjonen vi finner.»

Tanken på å føre en større gruppe mennesker gjennom et forfallent tunnelsystem uten lys virket langt fra fornuftig. Alle var svake, sultne og utmattet; vi måtte skynde oss. «Det må finnes en stasjon under Tårnet,» sa jeg. «De kan ikke bruke samme stasjon til transport av klarsynte og Scion-ansatte.»

«Det blir langt å gå på måfå,» repliserte Nadine. «Tårnet ligger flere kilometer unna Archon.»

«De holder klarsynte i Tårnet. Da er det rimelig å ha en stasjon rett under det.»

«Dersom vi går ut fra at det finnes en stasjon ved Tårnet, må utløsningen av brannalarmen beregnes nøye,» påpekte Nick. «Dani, har du noen innspill?»

«Hva?» «Hvordan kan vi finne ut av hvor vi befinner oss?»

«Som sagt kjenner jeg ikke dette tunnelsystemet.»

«Hvis du skulle gjette, da?»

Hun hadde blåveiser rundt øynene. Det tok lengre tid enn vanlig før hun svarte. «De … kan ha plassert markører langs linjene så arbeiderne ikke skal bli retningsforvirret. Det finnes slike i Scion-tunnelene. Tavler som oppgir avstanden til nærmeste stasjon.»

«Men for å se dem er vi nødt til å gå av toget.»

«Akkurat. Og vi har bare ett forsøk på å stanse det.»

«Finn ut av det,» sa jeg, «så skal jeg oppdrive noe å utløse alarmen med.»

De fortsatte diskusjonen mens jeg gikk videre til neste vogn.

Jaxon vendte ansiktet bort. Jeg stanset rett foran ham.

18

«Jaxon, har du en lighter?»

«Nei.» «Greit.»

Vognene i toget var adskilt av skyvedører. De kunne ikke forsegles; glasset var heller ikke skuddsikkert. Dersom vi ble fanget her inne, ville det ikke finnes noen fluktmuligheter.

En mengde ansikter kikket opp på meg. De klarsynte som hadde overlevd, klynget seg sammen. Jeg hadde håpet at Julian kanskje var kommet seg om bord mens jeg ikke fulgte med, men min medsammensvorne var ikke å se noe sted.

Hjertet mitt krympet seg i sorg. Selv om han og aktørtruppen hans overlevde natten, ville Nashira få dem eliminert innen soloppgang.

«Hvor er det vi skal hen, Paige?» Det var Lotte, en av aktørene. Hun var fremdeles iført kostymet fra bicentenariet, den historiske begivenheten vi hadde ødelagt feiringen av med flukten vår. «London?»

«Ja,» svarte jeg. «Hør her, vi blir nødt til å stoppe toget før det er fremme og gå til fots til den første utgangen vi finner.

Toget har retning Archon.»

Noen gispet etter luft, og det ble vekslet desperate blikk.

«Det lyder ikke trygt,» sa Felix.

«Det er vår eneste sjanse. Var noen av dere våkne da de satte oss på toget til Sheol I?» «Jeg,» var det en tegntyder som sa.

«Så det finnes en utgang ved Tårnet?»

«Så absolutt. De førte oss rett fra cellene til stasjonen. Men vi skal ikke gjennom der, skal vi vel?»

«Med mindre vi finner en annen stasjon, så.»

Jeg telte dem der de satt og mumlet seg imellom. Tjueto overlevende, i tillegg til gjengen og meg selv.

Hvordan skulle disse menneskene klare seg i virkelighetens verden etter å ha blitt behandlet som dyr i årevis? Noen av 19

dem ville knapt huske festningen, og gjengene deres hadde antagelig glemt dem. Jeg skjøv tanken vekk og huket meg ned ved siden av Michael, som hadde satt seg noen seter unna de andre. Den fine, godmodige Michael, det eneste andre mennesket Vokteren hadde tatt under sine vinger.

«Michael?» Jeg rørte ved skulderen hans. Kinnene hans var grimete. «Michael, hør her. Jeg vet at dette er skummelt, men jeg kunne ikke bare la deg bli igjen i Magdalen.»

Han nikket. Helt stum var han ikke, men han var en mann av få ord.

«Du trenger ikke dra tilbake til foreldrene dine, det lover jeg. Jeg skal forsøke å finne et sted der du kan bo.» Jeg så bort.

«Hvis vi klarer det.»

Michael tørket ansiktet med ermet.

«Har du lighteren til Vokteren?» spurte jeg lavt. Han stakk hånden ned i den grå jakken og fisket frem en velkjent rektangulær lighter. Jeg tok den. «Takk skal du ha.»

Også Ivy, håndleseren, satt alene. Hun var et levende vitnesbyrd om refaittenes ondskap, med glattbarbert hode og innhule kinn. Vokteren hennes, Thuban Sargas, hadde brukt henne som boksesekk. Det var noe ved den dirrende haken og fingertvinningen som tilsa at hun ikke burde overlates til seg selv særlig lenge. Jeg satte meg ned vis-à-vis henne, mønstret blåmerkene som blomstret under huden hennes.

«Ivy?» Det var bare så vidt hun nikket. Den skitne gule tunikaen hang løst rundt skuldrene hennes.

«Du vet vi ikke kan dra på sykehuset med deg,» sa jeg, «men jeg vil du skal vite at vi skal få deg i sikkerhet. Har du en gjeng som kan passe på deg?»

«Jeg har ingen gjeng,» svarte hun med tynn stemme. «Jeg …

Jeg bodde på gata i Camden. Men jeg kan ikke dra tilbake dit.»

20

«Hvorfor ikke?»

Hun ristet på hodet. Camden var den delen av II-4 som hadde størst antall klarsynte. Det travle markedsdistriktet lå langs en del av Grand Canal.

Jeg la lighteren fra meg på det blanke bordet og foldet hendene. Jeg hadde gamle sørgerender under neglene.

«Finnes det noen der i det hele tatt som du kan stole på?» spurte jeg forsiktig. Jeg skulle så gjerne ha tilbudt henne et sted å bo, men Jaxon tålte ikke utenforstående i hulen sin, og enda mindre nå da jeg ikke hadde planer om å flytte inn hos ham igjen. Ingen av disse klarsynte ville greie seg særlig lenge på gaten.

Ivy boret fingrene inn i armen sin og strøk seg over den før hun tok et nytt tak. Etter en lang pause sa hun: «Jo, én.

Agatha. Hun har en butikk på markedet.»

«Hva heter den?»

«Bare Agathas butikk.» Blodet piplet fra underleppen hennes. «Hun har ikke sett meg på en stund, men hun kommer til å ta vare på meg.»

«Greit.» Jeg reiste meg. «Jeg skal sende en av de andre sammen med deg.»

De innsunkne øynene var vendt mot vinduet; blikket var fjernt. Vissheten om at vokteren hennes fremdeles kunne være i live, fikk det til å velte seg i meg.

Døren gled opp, og de andre fem kom inn. Jeg tok opp lighteren og gikk over teppet for å møte dem. «Det er Hvitbinderen,» var det noen som hvisket. «Fra I-4.» Jaxon sto i bakgrunnen med sverdstokken sin. Tausheten hans var skremmende, men jeg hadde ikke tid til spill.

«Hvordan kjenner Paige ham?» Mer forskremt hvisking.

«Du tror ikke hun er –» «Drømmer, vi er klare,» sa Nick.

21

Navnet ville bekrefte mistankene deres. Jeg konsentrerte meg om eteren som best jeg kunne. Drømskapene myldret som en bisverm innenfor radiusen min. Vi befant oss rett under London.

«Her.» Jeg slengte lighteren bort til Nick. «Vær så god.»

Han holdt den opp mot tavlen og åpnet dekselet. I løpet av få sekunder lyste brannalarmen rødt.

«Krisesituasjon,» lød stemmen til Scarlett Burnish. «Det brenner i bakre vogn. Dørene forsegles.» Dørene til den bakerste vognen smalt igjen, og det lød en dyp brumming idet toget stanset. «Passasjerene bes vennligst bevege seg fremover i toget og sette seg. Et redningsteam er sendt ut. Stig ikke av toget. Unngå ethvert forsøk på å åpne dører eller vinduer. Vennligst bruk skyvemekanismen ved behov for ekstra ventilasjon.»

«Toget lar seg ikke lure særlig lenge,» fastslo Danica. «Så snart det blir klart at det ikke er noe røyk her, begynner det å gå igjen.»

Ved enden av toget lå det en liten plattform med et rekkverk. Jeg slengte bena over. «Gi meg en lommelykt,» sa jeg til Zeke. Da jeg fikk den, rettet jeg lyskjeglen mot sporene. «Det er plass til å gå ved siden av dem. Er det mulig å skru av strømføringen, Fury?» Helt naturlig hadde jeg brukt kartellnavnet hennes. Det var delvis slik vi hadde overlevd så lenge i Scion.

«Nei,» svarte Danica. «Og det er temmelig sannsynlig at vi vil bli kvalt her nede.»

«Flott, takk skal du ha.»

Med et vaktsomt øye på strømskinnen hoppet jeg fra plattformen og ned på ballasten. Zeke begynte å hjelpe de overlevende ned.

Vi la i vei i én rekke, og holdt oss på lengst mulig avstand fra spor og sviller. De skitne hvite støvlene mine knaste mot grusen. Tunnelen var vid og kald, og den lot til å strekke seg uendelig langt fremover. De lange partiene mellom stolpene 22

med sikkerhetslys lå i mørke. Vi hadde fem lommelykter på deling; batteriet i den ene begynte å fuske. Min egen pust ga gjenklang i ørene på meg, og gåsehuden bredte seg oppover på baksiden av armene mine. Jeg presset håndflaten mot veggen og konsentrerte meg om å plassere føttene på rett sted.

Etter ti minutter begynte sporene å riste, og vi kastet oss mot veggen. Det tomme toget vi hadde tatt fra fengselet vårt, kom susende i retning Archon så det skrallet i metall og lys.

Innen vi var fremme ved knutepunktet, der det lyste en enslig grønn lampe, var jeg så sliten at bena mine skalv.

«Fury,» ropte jeg, «vet du noe om disse?»

«De betyr at sporet foran er klart og at toget var programmert til å ta andre sving til høyre,» svarte Danica.

Venstre sving var blokkert. «Bør vi ta første, da?»

«Vi har ikke noe annet valg.»

Rundt hjørnet videt tunnelen seg ut. Vi la på sprang. Nick bar Ivy, som var så svak at jeg var forundret over at hun hadde kommet seg om bord i toget i det hele tatt.

Den andre gjennomgangen var opplyst av hvite lys. Til svillene var det festet et medtatt skilt der det sto WESTMINSTER 2500 M. Den første tunnelen åpnet seg bekmørk foran oss, og på skiltet der sto det TÅRNET 800 M. Jeg la en finger over leppene. Dersom det sto en utrykningspatrulje og ventet på Westminster-plattformen, ville de nå ha sett et tomt tog komme kjørende inn. De kunne til og med befinne seg inne i tunnelene.

En spinkel brun rotte pilte mellom føttene på oss. Michael skvatt høyt, mens Nadine lyste med lommelykten sin etter den. «Lurer på hva de lever av.»

Det skulle vi snart få se. Mens vi gikk, ble rottene stadig flere, og vi hørte krafsing og gnissende tenner. Zeke skalv på hånden da lyset fra lommelykten falt på et lik som rottene var i ferd med å gnage de siste kjøttslintrene av. Det var iført de 23

sørgelige fillene til en trupper, og brystkassen var tydeligvis blitt knust av toget mer enn én gang.

«Hånden ligger på den strømførende skinnen,» sa Nick.

«Stakkaren må ha kommet uten lommelykt.»

En av de klarsynte ristet på hodet. «Hvordan klarte han å ta seg så langt på egen hånd?»

Noen hikstet lavt. Han hadde nesten vært hjemme, denne trupperen som hadde flyktet fra sitt fangenskap.

Omsider falt lyset fra en av lommelyktene på en plattform.

Jeg tråkket over skinnene og dro meg opp på den. Musklene dirret idet jeg løftet lommelykten opp i øyenhøyde. Strålen skar gjennom det knugende mørket og avslørte hvite steinvegger, en sprøytemaskin og et lager fullt av sammenleggbare bårer: et speilbilde av mottaksstasjonen på den andre siden.

Stanken av hydrogenperoksid ga meg tårer i øynene. Hadde de tenkt å spraye oss rene for uhumskheter, disse folkene? Vasket de hendene med klor så snart de hadde fått oss på toget, av frykt for at klarsynet hadde smittet over på dem? Jeg kunne formelig se meg selv fastbundet til en båre mens jeg hallusinerte, mishandlet av leger i hvite frakker.

Det fantes ikke tegn til vektere. Vi lyste med lommelyktene våre i alle retninger. Et digert skilt var boltet fast til veggen: en rød diamant delt i to av en blå søyle, der stasjonsnavnet sto skrevet med høye hvite bokstaver.

TOWER OF LONDON Jeg trengte ikke noe kart for å vite at Tower of London ikke var noen registrert undergrunnsstasjon.

Under skiltet hang det en liten plate. Jeg bøyde meg nærmere og blåste støvet av de opphøyde bokstavene, hvor det sto: PENTAD-LINJEN. Et kart viste beliggenheten til fem hemmelige stasjoner under festningen. I liten skrift sto det 24