Min første store eventyrbok by Kagge Forlag

Denne boka tilhĂ¸rer

Min fĂ¸rste store eventyrbok Illustrert av Liv Vatle

Eventyrene er illustrert spesielt for denne utgaven av Liv Vatle. © 2015 J.M. Stenersens forlag AS Bokdesign: Liselotte Dick, Lilo design Repro: Løvaas Lito A/S Papir: Hello Fat Mat 150 g Satt med: Scala 12/18 Trykk: Print Best ISBN 978-82-7201-588-5 J.M. Stenersens Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

innhold Andungen som ville snakke pent Den lille røde høna Hvorfor bjørnen har kort hale Den stygge andungen De tre bukkene Bruse Den sjuende far i huset Pannekaka Haren og skilpadda Vinden og sola Løven og musa Prinsessen på erten Keiserens nye klær Husmusa og fjellmusa Askeladden som kappåt med trollet Snehvit Askepott Tommelise Lille Rødhette Tornerose

7 13 21 23 35 39 45 52 54 56 58 62 72 79 83 101 111 123 128

Andungen som ville snakke pent

det var en gang en liten andunge som gikk av sted. Først møtte den katten. «Mjau!» sa katten. «Å, så pent du snakker!» sa den lille andungen. «Jeg vil gjerne snakke sånn som deg.» Men tror du den lille andungen kunne si mjau? Å, nei, den prøvde så godt den kunne, men det ble bare mj-akk, mj-akk.

Den lille andungen trasket videre. Etter en stund møtte den en liten hund. «Vov-vov!» sa hunden. «Å, så morsomt det høres ut!» sa andungen. «Jeg vil gjerne snakke sånn som deg.» Men tror du den lille andungen kunne si vov-vov? Nei, den prøvde så godt den kunne, men det ble bare v-akk, v-akk!

Den lille andungen gikk videre, og så fikk den øye på en liten fugl oppe i et tre. «Kvi-vitt, kvi-vitt!» sang fuglen. «Å, så nydelig du synger!» sukket den lille andungen. «Jeg tror jeg vil prøve å synge sånn som deg.» Men tror du den lille andungen kunne synge kvi-vitt? Å, nei, selv om den prøvde så godt den kunne, så ble det bare kvi-vakk, kvi-vakk.

Den lille andungen gikk et stykke til, og så møtte den en stor ku. «Møøø, møøø!» sa kua. «Å, så flott du rauter!» sa den lille andungen. «Jeg vil gjerne raute sånn som deg.» Men tror du den lille andungen kunne si møøøø? Å, nei, den prøvde og prøvde, men det eneste den greide å si, var m-akk, m-akk. Den lille andungen ble så lei seg. Ikke kunne den si mjau sånn som katten. Ikke kunne den si vov-vov sånn som hunden. Ikke kunne den si kvi-vitt sånn som fuglen. Ikke kunne den si møøø sånn som kua.

Den lille andungen tuslet sakte videre. Plutselig fikk den øye på en and borte i veien. «Kvakk, kvakk!» ropte mamma And. «Åååå», hvisket den lille andungen. «Det der er den fineste lyden i hele verden! Jeg tror jeg vil prøve å snakke sånn!» Andungen prøvde, og tenk! Den greide å si kvakk, kvakk!

Den lille røde høna

det var en gang en liten rød høne. En dag fant den lille røde høna et hvetekorn på bakken. «Hvem vil plante dette kornet?» spurte hun. «Ikke jeg», sa hunden. «Ikke jeg», sa katten. «Ikke jeg», sa gåsa. «Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og sådde kornet.

Etter en stund kom det et grønt strå opp av bakken. Solen skinte, regnet falt og strået vokste. Til slutt fikk det et stort hveteaks med mange modne hvetekorn. «Hvem vil plukke kornet?» sa den lille røde høna. «Ikke jeg», sa hunden. «Ikke jeg», sa katten. «Ikke jeg», sa gåsa. «Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og plukket kornet.

«Hvem vil treske kornet?» spurte den lille røde høna. «Ikke jeg», sa hunden. «Ikke jeg», sa katten. «Ikke jeg», sa gåsa. «Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og slo hveteakset med vingen så kornene løsnet.

«Hvem vil male kornet?» spurte den lille røde høna. «Ikke jeg», sa hunden. «Ikke jeg», sa katten. «Ikke jeg», sa gåsa. «Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og malte kornet.

«Hvem vil bake brød av melet?» spurte den lille røde høna. «Ikke jeg», sa hunden. «Ikke jeg», sa katten. «Ikke jeg», sa gåsa. «Da får jeg gjøre det selv, da», sa den lille røde høna og lagde en deig av melet. Deigen hevet seg. Den lille høna formet den til et brød og satte det i ovnen.

Nå var brødet ferdig. Det duftet deilig. «Får jeg smake?» sa hunden. «Får jeg smake?» sa katten. «Får jeg smake?» sa gåsa. «Å, nei, dette skal vi spise selv», sa den lille røde høna. Og så spiste hun opp hele brødet sammen med de fem kyllingene sine. Det var ikke en smule igjen til hunden, katten og gåsa.