Jennifer Mathieu
Oversatt av Hilde Stubhaug
Copyright © 2017 by Jennifer Mathieu First published by Roaring Brook Press. Published by agreement with Sane Töregård Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2018 Originalens tittel: Moxie: a novel Oversetter: Hilde Stubhaug (MNO) Omslagsdesign: Elizabeth H. Clark Omslagsillustrasjon: Elnur / Shutterstock og Dean Drobot / Shutterstock Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Superclarendon 10,5 | 13 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2206-3 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
moxie subst. /ˈmɒksɪ/, amer.: /ˈmɑːksɪ/ eller moxy (amer.slang) pågangsmot, tæl, futt
Til alle tenåringskvinner som tar opp kampen. Og til samfunnsfagslæreren på videregående som kalte meg en feministnazi foran hele klassen. Du fornærmet meg, men du fikk meg også interessert i feminismen, så det slo tilbake, du. Den som ler sist, ler best. Dust.
FØRSTE KAPITTEL
Engelsklæreren min, Mr. Davies, drar en hånd over piggsveisen. Han har svetteperler ved hårfestet, og han blåser opp de røde kinnene. Han ser ut som et dritings pinnsvin. Dritings er han kanskje også. Selv om det er midt på dagen på en tirsdag. «Nå diskuterer vi symbolikken i linje 12 av diktet», sier han, og jeg tar opp pennen så jeg kan skrive ned akkurat det han sier når han forklarer hva det gylne lyset bak de blå gardinene egentlig betyr. Mr. Davies sier at han vil diskutere symbolikken, men det er ikke sant. På prøver forventer han at vi skriver ordrett det han sa i timen. Jeg blunker og prøver å holde meg våken. Halvparten av elevene holder på med telefonen og smiler for seg selv mot skrittet sitt. Jeg kan kjenne at hjernen min smelter. «Vivian, hva tenker du om det?» spør Mr. Davies. Selvfølgelig spør han meg. «Nja», sier jeg og kryper sammen mens jeg stirrer på arket med diktet, som ligger på pulten. «Eh …» Jeg blir dyprød i kinnene. Hvorfor må Mr. Davies spørre akkurat meg? Kan han ikke ta for seg 5
en av de som sitter og smiler ned mot skrittet? Jeg later i det minste som jeg følger med. Ingen av oss sier noe, og det føles som en liten evighet glir forbi. Jeg flytter urolig på meg i stolen. Mr. Davies stirrer. Jeg biter meg usikkert i underleppa. Mr. Davies stirrer. Jeg saumfarer hjernen etter et svar, hva som helst, men nå som alle ser på meg, klarer jeg ikke tenke. Til slutt gir Mr. Davies opp. «Lucy?» sier han og lar den nye jenta, Lucy Hernandez, svare. Hun har sittet med hånda oppe helt siden han stilte spørsmålet. Han stirrer tomt på henne og venter. «Jo», begynner Lucy, og det er tydelig at hun er glad, hun retter seg til og med opp i ryggen, «hvis man tenker på referansen fra jeget i linje åtte, så lurer jeg på om lyset ikke antyder, et, eh, hva er det man kaller det … et skifte i jegets forståelse av …» Hun blir avbrutt av et host bak i rommet, som munner ut i: «Fiks litt mat ’a.» Og dermed begynner mange å flire og le, som lett applaus. Jeg trenger ikke å snu meg for å vite at drittsekken er football-idioten Mitchell Wilson, oppmuntret av de sleske lagkameratene sine. Lucy trekker fort pusten. «Unnskyld meg, hva sa du nå?» spør hun og snur seg i stolen, de mørke øynene er sperret litt opp i forundring. Mitchell bare gliser fra pulten sin, de blå øynene titter fram under den kastanjebrune luggen. Han ville faktisk vært ganske søt hvis han verken sa et ord eller gikk omkring eller pustet. «Jeg sa», begynner Mitchell med åpenbar skade fryd, «fiks … litt … mat.» De idiotiske kompisene ler som om det er det råeste, mest originale noen har 6
sagt noensinne, enda alle sammen har sagt det der i evigheter. Lucy snur seg tilbake og himler med øynene. Hun har små, røde utslett på brystet. «Det er ikke morsomt», sier hun lavt. Hun legger det lange, svarte håret fram over skuldrene, som om hun prøver å gjemmes seg bak det. På plassen sin foran i rommet rister Mr. Davies på hodet og rynker pannen. «Hvis vi ikke kan ha en fornuftig diskusjon her i klassen, får jeg bare avslutte med en gang», sier han. «Alle tar fram grammatikklærebøkene og begynner på oppgavene på side 25 og 26. De skal leveres i morgen.» Han tar det ut av løse luften, jeg mener det. Ikke godt å si om vi har gått gjennom det stoffet engang. Mens de andre stønner i fellesskap og jeg fisker rundt i sekken etter boka mi, får Lucy litt av motet tilbake og hever stemmen. «Mr. Davies, det er ikke rettferdig. Vi hadde en fornuftig diskusjon. Det er de der», hun nikker med hodet over skulderen, klarer ikke se på Mitchell igjen, «som ødela. Jeg skjønner ikke hvorfor du straffer alle.» Jeg krymper meg. Lucy er ny her på East Rockport High. Hun vet ikke hva som kommer nå. «Lucy, sa ikke jeg akkurat til alle i klassen at dere skulle begynne på oppgavene på side 25 og 26 i grammatikklæreboka?» freser Mr. Davies, mer ivrig nå som han disiplinerer Lucy, enn han noen gang syntes å være over det gylne lyset bak de blå gardinene. «Jo jo, men …» begynner Lucy, men Mr. Davies avbryter henne. «Nei, stopp», sier han. «Ikke ett ord til. Du kan legge til side 27 også.» Mitchell og kompisene brister i latter, og Lucy 7
sitter der lamslått, øynene blir store mens hun stirrer på Mr. Davies. Som om hun aldri før har opplevd at en lærer snakker sånn til henne. Etter en liten stund blir Mitchell og kompisene lei og roer seg, og vi åpner lærebøkene alle sammen og overgir oss til oppgavene. Jeg har hodet vendt mot ordene underordnende konjunksjoner, men blikket glir mot Lucy. Jeg rykker litt til da jeg ser at hun sitter og stirrer på læreboka som om noen har smelt den i ansiktet på henne og hun fortsatt ikke har kommet over sjokket. Det er opplagt at hun er på gråten. Da det endelig ringer ut, samler jeg sakene mine og kommer meg ut så fort jeg kan. Lucy sitter fortsatt ved pulten med hodet bøyd mens hun skyver sakene ned i sekken. Ute i gangen kommer Claudia gående mot meg. «Hei», sier jeg og tar på meg sekken. «Hei», svarer hun og gir meg det samme gliset hun har hatt helt siden barnehagen, da vi ble venner på grunn av vår felles kjærlighet til klistremerker og sjokoladeis. «Hva skjer?» Jeg kaster et blikk over skulderen for å være sikker på at ikke Mitchell eller en av kompisene hans kan høre meg. «Vi fikk nettopp masse grammatikklekser. Mitchell plaget den nye jenta, Lucy, og istedenfor å ta seg av ham ga Mr. Davies hele klassen masse ekstralekser.» «Skal vi se …», sier Claudia mens vi går bortover gangen, «kan det ha vært fiks litt mat?» «Å herregud, hvordan skjønte du det?» svarer jeg overdrevent liksom-overrasket. «Det var bare et skudd i blinde», sier Claudia og himler med øynene. Hun er mindre enn meg, rekker meg bare til skulderen, og jeg må bøye meg 8
ned for å høre hva hun sier. Jeg er én syttiåtte, går i tredje klasse på high school og er redd for at jeg vokser fortsatt, mens Claudia har vært på størrelse med en nipsfigur siden sjette klasse. «Det er så dritt», mumler jeg idet vi stopper foran skapet mitt. «Og det er ikke originalt engang. Fiks litt mat. Altså, hallo, han kan i det minste finne på noe som ikke har vært overalt på nettet siden vi gikk i åttende eller noe.» «Ikke sant», sier Claudia som venter mens jeg finner matposen min i dypet av hulegangene i det rotete skapet. «Men opp med humøret. Han blir sikkert moden en gang, han også.» Jeg sender Claudia et spørrende blikk, og hun gliser mot meg. For lenge, lenge siden var Mitchell akkurat som alle andre på skolen, og faren hans var bare en irriterende lærer som underviste i delstatshistorie på sjuende trinnet og likte å kaste bort tiden ved å vise oss legendariske football-skader på YouTube – med bein som stakk opp gjennom huden og alt. Mitchell var som et myggstikk den gangen. Irriterende, men lett å glemme hvis man bare ignorerte ham. Spoler vi fem år fram i tid igjen, har Mr. Wilson klart å bestige det bysantinske hierarkiet i det offentlige skolesystemet og blitt rektor på East Rockport High. Mitchell selv har lagt på seg femten kilo, og byen har oppdaget at han kan kaste en perfekt skruball. Og nå godtar alle uten å mukke at Mitchell Wilson og kompisene hans avbryter jentene i timen og ber dem fikse litt mat. I kantina manøvrerer Claudia og jeg oss mellom bordene for å sette oss med jentene vi spiser lunsj med hver dag – Kaitlyn Price, Sara Gomez og Meg McCrone. Akkurat som oss er de søte, ganske nor9
male jenter, og vi har kjent hverandre bestandig. De er jenter som aldri har bodd noe annet sted enn i East Rockport med 6000 innbyggere. Jenter som ikke vil skille seg ut. Jenter som er forelska i all hemmelighet, men aldri vil finne på å gjøre noe med det. Jenter som sitter pent i klasserommet og får gode karakterer og håper at de ikke blir bedt om å forklare symbolikken i linje 12 av et dikt. Ja, greie jenter, altså. Vi sitter der og snakker om timene og tilfeldig sladder. Idet jeg tar en bit av eplet mitt, ser jeg at Lucy Hernandez sitter sammen med et par andre ensomme ulver som ofte slår seg sammen for ikke å virke fullt så ensomme. Det bordet er omringet av bordet til football-idiotene, bordet til de de populære, bordet til de steine og fjerne og bordet til de som er til overs og ikke passer inn i noen spesiell gruppe. Bordet til Lucy er det mest deprimerende. Hun snakker ikke med noen, bare stikker en plastgaffel i noe ytterst trist pasta i en slitt Tupperware- beholder. Jeg lurer på om jeg skal gå og invitere henne bort til oss, men så tenker jeg på at Mitchell og idiotvennene hans sitter midt i kantina og bråker og bare venter på en sjanse til å plage en av oss med mer av den kvinnehatende dritten. Og Lucy Hernandez må jo være en perfekt målskive i og med det som nettopp skjedde i timen. Så jeg inviterer henne ikke bort til oss. Kanskje jeg ikke er så grei likevel.
ANDRE KAPITTEL
Den eldgamle, stripete katten vår, Joan Jett, venter på meg da jeg åpner døra etter skolen. Joan Jett elsker når vi kommer hjem – hun er mer hund enn katt sånn sett – og hun elsker å mjaue og ule og få oppmerksomhet, noe som ifølge mamma gjør at hun minner om navnesøsteren sin, den menneskelige Joan Jett, en dame som var med i et jenteband på syttitallet som kalte seg The Runaways, før hun startet sin egen gruppe. Da Claudia og jeg var yngre, pleide vi å filme katten Joan Jett mens hun danset til låter av sangeren Joan Jett. Jeg klapper Joan Jett kjapt på hodet, før jeg får øye på en lapp på benken fra mamma. Hun kunne bare sendt meg en melding, men hun liker det hun kaller «det håndfaste ved papir». Jobber sent i kveld. Du er velkommen til middag hos mommo og bestefar hvis du vil. Kan du brette og rydde inn de nyvaskede klærne på senga mi? Glad i deg, klem mamma
11
Jeg er gammel nok nå til å være alene hjemme når mamma har kveldsskift på legevakten der hun jobber som sykepleier, men da jeg var liten og hun jobbet til merkelige tider, pleide mommo å hente meg på skolen, og så ble jeg med hjem til dem og spiste ferdigmiddag fra Stouffer’s. Etterpå prøvde vi alle tre å gjette svarene i Lykkehjulet, før de la meg på det gamle rommet til mamma. Mommo hadde for lengst pusset det opp i duse rosaog grønntoner, det var ikke spor å se av mammas gamle punkrock-plakater og klistremerker, men jeg pleide å titte ut av vinduet der og forestille meg henne som en ung, vill jente som var fast bestemt på å forlate East Rockport en dag og aldri komme tilbake. Selv om hun bare klarte å gjennomføre første halvdel av planen, er jeg like fullt fascinert av ungdomstiden hennes. Jeg pleide å sovne der inne, og avhengig av hvor trøtt mamma var når hun kom hjem, våknet jeg enten av at bestefar så på Today show, eller så ble jeg ristet ut av søvnen midt på natta for å gå den ti sekunder lange turen til huset vårt mens jeg holdt hardt om hånda til mamma og kjente lukten hun alltid har med seg hjem fra jobb, av mynte og desinfiserende midler. Nå om dagen er jeg bare bortom besteforeldrene mine til middag, selv om de fortsatt prøver å få meg til å overnatte sånn som i gamle dager. Telefonen ringer. Mommo. «Hei, vennen, jeg varmer opp litt kylling enchiladas», sier hun. «Vil du komme bort?» Mommo og bestefar spiser frokost klokka fem, lunsj klokka elleve og middag kvart på fem. Før trodde jeg det var fordi de er gamle, men mamma sier at det er sånn de har gjort det hele livet, og at da hun flyttet 12
hjemmefra som attenåring, følte hun seg opprørsk når hun spiste etter mørkets frembrudd. «Greit», sier jeg, «men jeg må brette noe tøy først.» «Ja, bare kom bort når du er ferdig», sier hun. Jeg tar en bit ost fra kjøleskapet og svarer på et par tekstmeldinger fra Claudia om hvor irriterende lillebroren er, før jeg innser at det er like greit å bli ferdig med klærne. Joan Jett piler jamrende etter meg da jeg går til det innerste soverommet og finner et berg av nyvasket tøy på den uoppredde senga til mamma. Jeg begynner å brette pastellfargede truser i små, pene firkanter og henge fuktige bher til tørk på badet. Det er utelukkende damevask. Faren min døde da jeg var liten, etter en motorsykkelulykke i Portland i Oregon, der han og mamma bodde før. Han het Sam, og jeg vet at det er litt rart å si om faren sin, selv om jeg ikke kan huske ham, men ut fra bildene vet jeg at han var skikkelig kjekk, med skittenblondt hår og grønne øyne og akkurat nok muskler til at det var attraktivt, men ikke sleskt og ekkelt. Mamma savner ham fortsatt, og en kveld for omtrent et år siden da hun hadde drukket for mye vin, fortalte hun meg at det føltes merkelig at hun stadig ble eldre, mens Sam alltid ville være like ung. Det var også sånn hun refererte til ham. Sam. Hun sa ikke «faren din», men Sam, og det var vel først og fremst det han var for henne. Hennes Sam. Etter på gikk hun inn på rommet, og jeg kunne høre at hun gråt seg i søvn, noe som ikke er standard oppførsel fra min ultrafornuftige mamma. Det hender jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke savner ham, men jeg klarer ikke å hente opp et eneste lite minne. Jeg var bare åtte måneder da han døde, og 13
etterpå flyttet mamma og jeg tilbake til East Rockport så besteforeldrene mine kunne hjelpe henne med å ta seg av meg mens hun begynte på skolen igjen og ble sykepleier. Og nå, seksten år senere, er vi fortsatt her. Mens jeg står og henger opp noen av de enkle sommerkjolene til mamma, faller blikket mitt på en stor, slitt skoeske hun har liggende på øverste hylle i klesskapet. På den står det skrevet MIN BORTKASTEDE UNGDOMSTID med svart sprittusj. Jeg hekter den siste kjolen på plass, lirker skoesken ut av hylla og tar den med inn på rommet mitt. Jeg har sett i denne esken før. På den tiden da Claudia og jeg gikk gjennom den kattemusikkvideofasen med to ganger Joan Jett, elsket jeg å ta ned denne esken og granske innholdet, men det er mange år siden sist. Nå åpner jeg den og heller forsiktig kassetter, gamle fotografier, flygeblader med neonfarger og små oppkopierte blekker med titler som Girl Germs, Jigsaw og Gunk ut på senga. Jeg tar opp et polaroidbilde av mamma der det ser ut som hun bare er noen få år eldre enn jeg er nå, kanskje nitten eller tjue. På bildet har hun en platinablond stripe i det lange, mørke håret sitt, og hun har på seg en fillete, grønn babydollkjole og boots. Hun geiper til kamera, og hun har armene om halsen til en a nnen jente med mørke øyne og piercing i øyebrynet. På den ene armen til mamma står det RIOTS NOT DIETS med svart tusj. Mamma snakker ikke noe særlig om årene før hun møtte faren min i Portland, men når hun gjør det, smiler hun alltid litt stolt, kanskje fordi hun h usker at hun etter siste eksamen kjørte til Washington State i en eldgammel Toyota hun 14
hadde kjøpt med egne penger, bare fordi det var der yndlingsbandene hennes holdt til. Band med navn som Heavens to Betsy og Excuse 17. Band som nesten utelukkende besto av jenter som spilte punkrock og snakket om likestilling og lagde små blader de refererte til som fanziner. De kalte seg Riot Grrrls. Mamma var ganske gæren på den tiden. Gæren som i halve hodet barbert og svarte Doc Martens og leppestift i samme lillanyanse som et heftig blåmerke. Selv om mamma er ganske avslappet sammenlignet med mange andre mødre – hun har for eksempel alltid vært direkte når det gjelder sex og sånn, og hun har ikke noe imot at jeg banner litt av og til – er det ganske vanskelig å forene jenta på polaroidbildet med moren min sånn jeg kjenner henne nå. Hun med lavendelblå sykepleierform med sommerfugler på, som setter seg til ved kjøkkenbordet en gang i måneden for å gå gjennom budsjettet. Jeg setter meg bedre til rette på senga og stirrer på en side i en av Riot Grrrls-fanzinene. Det er et utklipp fra en gammel tegneserie, der Wonder Woman står med hendene på hoftene og ser bisk ut. Jenta som lagde fanzinen, har tegnet inn en snakkeboble, der Wonder Woman advarer menn mot å prøve seg på noe tull når hun vandrer bortover gata, med mindre de vil ha seg en på trynet. Bildet får meg til å glise. Mens jeg blar videre, tar jeg meg i å ønske at Wonder Woman gikk på skolen vår og var med i alle timene jeg har sammen med Mitchell Wilson. Etter hvert begynner Joan Jett å mjaue etter mat, og jeg pakker motvillig sammen tingene igjen og setter esken tilbake i skapet. Jeg kan ikke helt forklare det, men det er noe med innholdet i den esken som gjør at jeg føler meg bedre. Forstått, 15
på en måte. Det er litt rart, for Riot Grrrl var for tusen år siden, og ingen av de jentene kjenner meg. Men jeg skulle ønske jeg kjente dem. Mommo er besatt av haner. Haner på håndklær, aner på tallerkener, haner i keramikk oppstilt h langs hele vinduskarmen på kjøkkenet som en eneste hane parade. Hun har til og med salt- og pepperbøsse formet som – ja, gjett da – haner. Jeg tar saltbøssa og hever et øyebryn mot hanens alltid vennlige smil. «Kan haner egentlig smile?» spør jeg og drysser salt på de hermetiske grønnsakene. «Klart det», sier mommo. «De er veldig sosiale.» Bestefar grynter litt og stikker gaffelen i tallerkenen med Stouffer’s kyllingenchiladas. «Hvor mange haner har du egentlig møtt, Maureen?» spør han. «Mange», sier mommo uten å blunke, og bestefar bare sukker, men jeg vet han elsker at mommo aldri lar ham få det siste ordet. Jeg setter pris på at besteforeldrene mine er så enormt besteforeldrete. Jeg liker å høre på når de småkjekler og forsiktig erter hverandre, å lytte til kommunikasjonen mellom to mennesker som har vært sammen i over førti år. Jeg liker at bestefar har små, rare ordtak som han bruker om og om igjen med autoritet i stemmen. («Husk på det, V ivian, at det er for sent å snyte seg når nesa er borte.») Jeg liker at mommo ikke har klart å løse et eneste ett av ordpuslespillene på Lykkehjulet, men likevel insisterer på å se programmet hver kveld og rope ut det som måtte falle henne inn der og da. («Herr Potethode! Stekte grønne tomater! Potetgull med rømme og løk!») 16
De er koselige, rett og slett. Men som de fleste besteforeldre er de fullstendig bak mål når det gjelder å forstå hvordan det er å være, ja, en seksten år gammel jente som går i tredje klasse på high school. «Hendte det noe spennende på skolen i dag?» spør mommo og tørker seg om munnen med en serviett. Jeg dytter brekkbønnene rundt med gaffelen og tenker på dagen min og leksene som fortsatt ligger ugjort i sekken. «Ikke så veldig», sier jeg. «Jeg fikk masse ekstralekser i engelsk fordi Mitchell Wilson og kompisene hans er drittsekker.» Bestefar rynker pannen, og mommo spør hva jeg mener, så jeg ender med å fortelle dem om den idiotiske kommentaren til Mitchell. «Jeg skjønner ikke engang hva det betyr», sier mommo. «Hvorfor skulle han be noen om å lage mat til ham?» Jeg trekker pusten. «Han ville egentlig ikke ha mat, mommo», sier jeg. «Det er bare en dustete vits mellom guttene. De sier liksom at jenter h ører hjemme på kjøkkenet og ikke har rett til å si hva de mener.» Stemmen min blir høyere mens jeg s nakker. «Akkurat. Ja, det var sannelig ikke særlig pent av Mitchell», sier mommo og sender saltet til bestefar. Jeg trekker på skuldrene og fantaserer et øyeblikk om hvordan det må være å være pensjonist og kunne sulle omkring med keramikkhanesamlingen sin, uten å vite noe som helst om hva som foregår på East Rockport High. «Det han sa …» Jeg nøler og ser for meg hvor flau Lucy Hernandez ble, de knallrøde flekkene som flammet opp over hele henne. Nå som jeg tenker 17
tilbake, blir jeg hissigrød selv, fra topp til tå, men det skyldes ikke at jeg er flau. «Altså, jeg syns det er skikkelig kjønnsdiskriminerende.» Det føles godt å si det høyt. «Jeg ville vel forventet bedre manerer fra rektors sønn», sier mommo og hopper glatt over det siste jeg sa. «Kan du forestille deg hva Lisa ville ha gjort i en sånn situasjon?» sier plutselig bestefar og ser opp fra enchiladasene og bort på mommo. «Ja, se det for deg!» Jeg ser nysgjerrig bort på bestefar. «Hva da?» spør jeg. «Hva ville mamma ha gjort?» «Det vil jeg helst slippe å tenke på», sier mommo og holder hånda fram som en grensevakt som be ordrer oss til å stoppe. «Moren din ville ikke ha nøyd seg med å gjøre én ting», fortsetter bestefar og skraper opp den siste biten på tallerkenen. «Det ville ha vært en hel liste. Hun ville ha startet en underskriftskampanje. Lagd et stort skilt og marsjert omkring på skolen. Eksplodert av sinne.» Selvfølgelig ville mamma ha gjort alt det. Tenåringsopprøret hennes begynte lenge før hun flyttet til Vestkysten og ble med i Riot Grrrls. Som den gangen hun dukket opp på East Rockport High med håret farget Manic-Panic-blått dagen etter at rektor kunngjorde at det heretter ikke ville være lov å ha unaturlige hårfarger. Hun ble utvist i en uke, og besteforeldrene mine måtte bruke en formue på å få vekk fargen uten at mamma mistet alt håret. Et øyeblikk forestiller jeg meg hvordan det må ha føltes å vandre innover gangen på skolen mens alle stirret på henne fordi håret minnet om en blå Mr. Freeze-is. Jeg krymper meg bare ved tanken. 18
«Problemet var at moren din hele tiden var ute etter bråk», fortsetter mommo før hun tømmer resten av isteen. «Det var mer futt i henne enn hva godt var. Det skapte mange vanskeligheter. Ikke bare for henne, men for oss også, enda så glad i henne vi er.» «Ja, jeg vet det», sier jeg. Jeg har hørt denne leksa før. Og kanskje skapte det vanskeligheter for mommo og bestefar, men det så ikke ut som jenta på polaroidbildet fra MIN BORTKASTEDE UNGDOMSTID-esken hadde det så fælt. Det virket som hun hadde det gøy. Det virket som hun nøt å ta opp kampen, selv om hun ikke alltid vant. «Den gode nyheten», sier mommo bestemt, «er at det opprørsgenet tydeligvis var en merkelig mutasjon.» Hun smiler til meg og begynner å ta av bordet. «Gode, pliktoppfyllende Vivian», sier bestefar. Han strekker til og med fram den store, trælete bestefarhånda og rusker meg i håret som om jeg var ti år. Jeg smiler tilbake, men plutselig er jeg irritert. Jeg liker ikke å bli irritert på bestefar. Eller mommo. Men jeg liker heller ikke å bli kalt pliktoppfyllende. Selv om det antakelig – nei, helt klart – er sant. Så jeg sier ingenting. Jeg bare smiler og prøver å glemme irritasjonen. Etter middag gjør jeg leksene mine (så klart), før jeg setter meg i stua (som mommo og bestefar kaller «TV-stua») for å se på Lykkehjulet. Jeg ler når mommo roper ut latterlige svar («Prinsesse på vift! En prinsesse forelsker seg! Prinsesse for en dag!»). Jeg tar imot en kopp koffeinfri kaffe med fløte og sukker fra bestefar. Men tankene vender hele tiden tilbake til det sårede uttrykket til Lucy og fliringen og latteren til Mitchell og idiotvennene 19
hans. Svien jeg kjente i kroppen under middagen, legger seg i magen. Jeg blir rastløs. Etter bonusrunden i Lykkehjulet sier jeg at jeg må stikke hjem, og besteforeldrene mine protes terer som vanlig og prøver å få meg til å bli bare litt lenger, i hvert fall til Skal vi danse? er ferdig. Men jeg vrir meg unna, gir dem et kyss på kinnet og takker – pliktoppfyllende – for at jeg fikk komme. «Klart det, vennen», sier bestefar og følger meg til døra. Han gir meg en god klem, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg ble så sur på ham tidligere. Etter å ha vært hjemme og sett på hjernedøde tv-programmer og holdt på med telefonen en stund kommer jeg til at det er på tide å legge seg, så jeg tar på meg pysjen – en boksershorts og en gammel Runaways-T-skjorte jeg fikk til jul av mamma et år, med en veldig ung Joan Jett (mennesket). Mens jeg pusser tennene, hører jeg at det går i døra. «Mamma?» sier jeg og tar et skritt ut i gangen. «Hei du», svarer hun og slenger bilnøklene på kjøkkenbenken. De sklir bortover og stopper ved blenderen. Mamma stopper midt i det frimerkestore kjøkkenet og stirrer opp i taket før hun slipper ut et høylytt sukk. «Å steike, for en kveld», sier hun og løsner på hårknuten. Det tykke, svarte håret faller nedover ryggen som sceneteppet etter et teater stykke. Hun går bort til kjøleskapet og titter inn, og jeg pusser ferdig tennene og går inn til henne. «Hvor er de restene av kinamaten?» spør hun mens hun flytter på takeaway-esker og bokser med Dr Pepper. «De spiste jeg opp i går kveld», sier jeg og ser unnskyldende på henne mens hun skuler vennlig over kjøleskapsdøra. 20
«Fanken», mumler hun. «Ja ja, ingen har vel dødd av is til middag klokka ti om kvelden. Ikke noen jeg vet om, i hvert fall.» Hun tar ut en boks mynteis med sjokoladebiter fra fryseboksen og går inn på den lille stua ved siden av kjøkkenet, rommet vi stort sett oppholder oss i. Jeg kommer etter og ser at hun synker sammen på den vanlige plassen sin i den velbrukte sofaen og så klapper ved siden av seg for at jeg også skal sette meg. «Går det bra?» spør jeg mens hun spiser en skje is og endelig slapper av litt i kroppen. «Ja, jeg er bare sliten», sier hun mens hun rynker pannen og graver ut en ny skje med is. «Det var fullt kjør på jobb fra jeg kom til jeg gikk.» «Noe skikkelig ekkelt eller skummelt?» spør jeg. Jeg ser at hun svelger isen, før hun legger hodet bakover og lukker øynene litt. Mamma er fortsatt vakker, selv i den smakløse rosa sykepleier uniformen med bittesmå hvite tusenfryder på. Det mørke håret står i så tydelig kontrast til den bleke huden, og hun beveger seg så grasiøst. Mommo sier at vi er like av utseende, om ikke annet, og jeg håper at det er sant, men jeg er ganske sikker på at det ikke er det. «Nei, heldigvis ikke noe veldig ille. Bare urinveisinfeksjoner og ørebetennelser hele kvelden.» Noen ganger kommer mamma hjem med merkelige historier som vi begge ler av, som den gangen en unge hadde stukket en masse Flintstones-vitaminpiller opp i nesa. Vi sitter tause en stund, og jeg stryker henne over den lange, bleke armen. Hun ser på meg og smiler. «Hvordan var det på skolen?» spør hun. «Som vanlig», svarer jeg. «Skole.» 21
«For en detaljert rapport.» «Det er virkelig ikke noe å fortelle», insisterer jeg. Det er selvfølgelig ikke sant. En annen kveld ville jeg kanskje fortalt om den dustete kommentaren til Mitchell Wilson og at jeg syntes så synd på Lucy, og hvor irritert jeg ble da Mr. Davies straffet alle istedenfor å ta hånd om det egentlige problemet. Jeg kunne kanskje til og med innrømt at mommo og bestefar irriterte meg da de kalte meg pliktoppfyllende. Men sånn som mamma rynker pannen for å prøve å holde øynene åpne, skjønner jeg at hun er utslitt. «Uansett, det er sent», sier hun, «og du burde se å få lagt deg. Jeg lukter legevakt, men gi meg et nattakyss likevel, okei?» Jeg bøyer meg mot henne og kysser henne lett på kinnet, og mens jeg går mot rommet mitt, hører jeg at hun slår på tv-en for å slappe av. Jeg lukker døra bak meg, legger meg og slår av nattbords lampa. Stjernene jeg har klistret opp i taket, lyser opp som om de hilser på meg. Jeg tar på meg hodetelefonene og tenker på MIN BORTKASTEDE UNGDOMSTID-esken til mamma. Jeg blar gjennom mobilen, leter etter Riot Grrrl-musikk, og spiller «Rebel Girl» av et band som heter Bikini Kill. Den begynner med dunkende trommerytmer som er så sterke og rasende at jeg tror jeg ville blitt feid av senga om jeg hadde hatt det på høyt nok. Så slår gitaren inn. Men det beste er når sangeren begynner å synge. Stemmen skyter ut av magen på henne som en rakett. That girl thinks she’s the queen of the neighbor hood 22
She’s got the hottest trike in town That girl she holds her head up so high I think I wanna be her best friend, yeah Rebel girl, rebel girl Rebel girl, you are the queen of my world Musikken dunker og snerrer og freser, og jeg strever med å skjønne at den slitne, isspisende, uniformkledde moren på sofaen der ute er den samme som opptrer i MIN BORTKASTEDE UNGDOMSTID-esken. Jenta med platinablond stripe i håret, geipende tunge og mørke øyne som ikke er redde for å ta opp kampen. Og jeg vet at hun er trøtt og utslitt nå, og bekymrer seg for regninger. Men en gang i tiden hørte hun på denne musikken. Hun raste, brølte og gjorde opprør. Da var hun ikke pliktoppfyllende. En gang i tiden markerte hun seg. Og det kan ingen ta fra henne. Etter at sangen er slutt, ligger jeg der i stillhet en stund. Så trykker jeg på repeat og venter på at trommene igjen skal gå til angrep.