Tore Aurstad & Carina Westberg
Natte足 vandreren Kriminalroman
Tidligere utgitt på Kagge Forlag: Blodpenger (kriminalroman), 2013
© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion & Prose Layout: Dag Brekke | akzidenzDTP Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Sabon 11/14 Trykk og innbinding: Scandbook | Falun ISBN: 978-82-489-1607-9
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Prolog
Vinter, 1875 Gutten lå i kottet. Han knyttet nevene og måtte bite seg i armen for ikke å skrike. Han ante ikke hvor lenge han hadde ligget slik, timer, kanskje døgn. Det luktet fuktig, av mugg, treverk og skitt. Ellers var det ikke annet enn mørke. Gutten lå og lyttet. Iblant hørte han noe. Skritt. Stemmer, men for langt unna til at han oppfattet ordene. Deretter kom luktene. Og synene. Og den salmen. Tenk når engang i himlens gylne saler … Jeg med den venn som jeg på jorden fant … I lys om evig liv og glede taler … Og om det liv som lik en drøm forsvant … Et svakt, flakkende lys. «Har du sett ham nå?» spurte frøken igjen, i skjæret fra fyrstikken. «Ja,» hvisket han. «Jeg tror det.» Kanskje slapp han ut nå, hvis han bare sa det hun ville. Frøken ble taus. Bare guttens egne åndedrag hørtes, der etter lyden av en ny fyrstikk som ble tent.
5
Så snakket hun videre. Om mørket. Om det som fantes i det nattsvarte. Om ensomhetens og tomhetens renselse. Om å vende blikket innover. «Når slipper jeg ut?» spurte gutten. «Du skal få sitte i mørket,» sa frøken. «Men med hans hjelp vil du renses, og så kommer lyset, skal du se.» Gutten prøvde å klore opp døren til neglene løsnet. Men det var nytteløst. Innerst inne visste han det. Han ville aldri komme seg ut. Mens han fløt på mørket, hørte han røster snakke til ham. Bestemoren og moren. De andre barna. Frøken. Tenk når jeg uten synd en gang skal leve … Etter en stund stilnet stemmene, og han drev videre alene. Det var da han hørte det. Først trodde han det var frøken som kom tilbake. Men han kjente ikke igjen gangen hennes. Dette var andre skritt – tunge, slepende, som stanset rett ved ham. En ørliten lys flekk danset fremfor øynene, og det tok et øyeblikk før gut ten forsto at lykten ble tent. Lysflekken vokste seg større, svaiet frem og tilbake. Til slutt var flammen en blafrende ild som kastet skygger på veggene i kottet. Lyset ble så skarpt at han måtte knipe igjen øynene. Likevel trengte det seg inn i hodet, fant veien gjen nom hjernens irrganger og blottstilte alt. Gutten myste og kikket opp mellom sprikende fingrer. En veldig skikkelse sto fremfor ham, strålende og skremmende. Han forsto hvem det var. Det var dette frøken hadde ven tet på. Lyktetenneren hadde kommet.
1
Søndag 11. februar 1900 «Har dere sett stykket ennå?» Otto Hjorth børstet av frak ken mens sleden suste gjennom snødrevet. Kristiania i fe bruar kunne være bedrøvelig, med tåke og slaps. Men i kveld var byen et forhekset vinterlandskap. Det lette snøfal let tilslørte skinnet fra gasslyktene, hvit nysnø lå i fonner langs veikanten, og det var ypperlig sledeføre. Theodor Wulfsberg kikket opp på Hjorth, som satt og gned hendene mot hverandre i et forsøk på å varme dem. Fingrene var like hvite som rimet i skjegget hans, og han var en anelse rød på nesen og i kinnene. Hjorth var den eldste av Wulfsbergs venner og kanskje den eneste han hadde hatt helt siden studiedagene. For øvrig hadde kretsen minket. Mennesker som en gang hadde vært uunnværlige, var nå bare navn på listen over dem han måtte sende en julehilsen hvert år. «Jeg var der på fredag,» sa Hjorth. «Mektig imponeren de. Med unntak av den mannlige hovedrollen, dessverre.» «Når vi døde vågner,» sa Elisabeth Wulfsberg og ristet snø av den hvite hatten. «Nei, det har vi nok ikke rukket.» Hun hevet øyebrynet på den underfundige måten Wulfsberg 7
ennå ikke hadde klart å tolke, etter snart åtte års ekteskap. «Men kanskje det blir liv i noen av de døde under kveldens seanse?» «Jeg må nok si at jeg deltar med blandede følelser,» sa Wulfsberg. «Åndemaning … jeg vet ikke hva folk ville ha ment om de visste at en fullmektig i oppdagelsesavdelingen var med på slikt.» Han uttrykte mer skepsis enn han egentlig følte, først og fremst fordi Hjorth hadde vært enkemann siden i sommer og hadde kastet seg ut i sjeleverdenen med en bekymrings full iver. Wulfsberg ville ikke bidra til å sette griller i hodet på sin gamle kollega og studiekamerat. Riktignok lot det til at Hjorth hadde tatt hustruens døds fall med fatning. Sakføreren hadde fortsatt arbeidet i Jus tisdepartementet og som varamann i Botsfengselets inspek sjonsråd, med bare et par dager fri i forbindelse med Marie Hjorts begravelse. Likevel hadde Wulfsberg en anelse om at det var stykkets tittel som var årsaken at vennen hadde vært så kjapt ute med å se Ibsens seneste. Tidligere hadde Marie måttet slepe ham med seg i teateret. «Nå er da både Fernanda Meyer og ektemannen respek table mennesker,» innvendte Hjorth. «Ja, forresten, legen borte på Botsfengselet kommer også.» «Juul? Det hadde jeg aldri trodd.» «Jo da, mannen er spiritist på sin hals.» «Spiritist og lege?» sa Wulfsberg. «Det finnes da ingen motsetning mellom vitenskap og åndelighet. Det foreligger ugjendrivelige bevis for at folk har hatt kontakt med det hinsidige.» «Jaså?» sa Elisabeth. «Hva slags bevis, da?» «Tja, for eksempel budskap som bare den døde og den dødes slektning vet om, clairvoyante som har hjulpet poli tiet å oppklare forbrytelser …» Han skottet bort på Wulfs berg, som ikke sa noe. «Det finnes til og med eksempler på 8
leger som har fått hjelp av klarsynte til å stille diagnose. Vi skal være glade det også innenfor legestanden finnes men nesker med moralsk mot, som klarer å stå imot reaksjonære krefter, både i religionen og vitenskapen … Slik jeg ser det, finnes det tre slags vitenskapsmenn: De som ikke undersø ker saken, men som likevel har sterke meninger, dernest de som vet at noe er sant, men ikke tør si det, og til sist de få som vet at noe er sant, og som våger å si det, dessuten …» Wulfsberg lot vennens stemme forsvinne i kveldsmørket og betraktet snøfillene som danset i vinden. At fengselslege Bernhard Juul også skulle delta på seansen var interessant. Ikke at Wulfsberg kjente ham så godt, men han hadde ny lig møtt Juul under en etterforskning ved Botsfengselet. For nærmere to uker siden hadde en fange begått selvmord ved å kaste seg ut fra galleriets tredje etasje og ned i hallen, slik at han brakk nakken i fallet. Sist Wulfsberg hadde sett le gen, var i begravelsen tidligere i uken, der de hadde vært omtrent de eneste tilstedeværende. Johannes Larsens død fremsto som en ren rutinesak. «Sover du?» Elisabeth tok hånden ut av muffen og la den over hans idet sleden stanset med et rykk. «Nei, nei.» Han hjalp henne ned på det nedsnødde for tauet utenfor Meyers residens i Josefines gate 5. De gikk langs en sti opp til huset, en staselig villa i engelsk stil, med spisse gavler og høye piper. Nøyaktig slik han hadde sett for seg hjemmet til et spiritistisk medium. I døren tok tjenestejenta ytterklærne deres og førte dem gjennom en gang og inn i en overraskende liten, dunkel stue, et inntrykk som ble forsterket av silketapetet og en mengde malerier i forgylte rammer på veggene: landlig idyll med grønne enger, lodne skyer og lyseblå himmel. Et overjordisk lys fikk glennene til å se ut som fortryllede skoger. I luf ten hang tung krydderduft, og noen kandelabre var plassert rundt om i værelset. 9
I en krok sto det et instrument som minnet om et lite piano, en glassharmonika. Meningen var vel at innretnin gen skulle skape en gåtefull klang som ledet tankene hen på himmelske sfærer, men personlig syntes Wulfsberg lyden var enerverende, som når småbarn blåser i flasketuter. Han håpet ingen hadde tenkt å traktere instrumentet i kveld. Rundt værelsets største bord satt, foruten vertskapet, den høye, magre fengselslegen, Bernhard Juul, som Wulfsberg straks dro kjensel på, og en yngre mann med langt, svart, glinsende hår, mørke øyehuler og et flakkende blikk. De to gjestene satt liksom demonstrativt vendt bort fra hverandre. Den unge mannen fikk øye på dem, strøk panneluggen til side og reiste seg. Han lot ikke engang vertskapet få ønske velkommen, men holdt stø kurs mot Elisabeth Wulfsberg med armen utstrakt. «Ah! Fru Wulfsberg. For en vakker, eterisk fremtoning.» Han tok hånden hennes og kysset den med en feiende beve gelse som gjorde Wulfsberg pinlig berørt. «God kveld,» sa Elisabeth avmålt. «Kjenner jeg Dem?» «Dette,» sa verten Ulrich Meyer, som nå også hadde reist seg, «er Claudius von Wilse, forfatter, intellektuell og kjen ner av den menneskelige sjel.» «Nåh, jeg vet ikke det,» sa von Wilse. «Den menneske lige sjel er meg fortsatt en gåte.» Igjen strøk han en lokk fra den høye pannen. «Forresten, jeg må be dere om å unn gå høy tale i unøde.» Han hvisket nå. «Jeg lider nemlig av overfølsom hørsel.» «Forfatter, ja,» sa Hjorth. «Interessant! Jeg så nettopp Ibsens siste. Hva synes De om Ibsen, von Wilse?» Forfatteren ristet på hodet. «Realismen er uegnet til å skildre det indre sjeleliv. Det blir for skarpe konturer, for tørre former.» «Men han er ganske populær, eller hva – denne drama tikeren vår?» fortsatte Hjorth. «Over hele Europa. Undres 10
på hvor meget han har solgt. Er Deres verker utkommet i andre land?» «Ibsen skriver skuespill, det blir noe annet.» Von Wilse så demonstrativt bort. «Men Hamsun da, han har vel solgt –» Forfatteren skulte på ham og holdt seg for ørene. «Som jeg sa, hørselen min –» «Så da, nå roer vi oss.» Ulrich Meyer vinket von Wilse tilbake til bordet. Verten var nokså kortvokst, med små, mørke krøller over hele hodet, bortsett fra ved tinningene, der han var blitt en anelse grå. De skråstilte, nesten svarte øynene ga ham et noe mefistofelisk utseende, likeså hårspissen som boret seg frem midt i pannen. Meyer førte hånden hastig over den velpleide barten og ønsket både Hjorth, Wulfsberg og frue velkommen, utstyrte dem med hvert sitt glass musserende vin og ba dem ta plass ved bordet. Selv satte han seg med en selvsikker mine foran en oppslått journalbok. Noen mennesker bærer rikdommen sin lik et plagg som ikke passer, tenkte Wulfsberg. Ulrich Meyer bar den som om han fikk den skreddersydd i London. Wulfsberg og Hjorth hilste begge kort på fengselslege Bernhard Juul, som fremdeles satt vendt bort fra von Wilse. «Jaså,» sa Wulfsberg, «jeg hadde ikke kunnet gjette at De som lege var tilhenger av spiritismen?» Juul, en mann med smalt ansikt og uryddig hår over en høy panne, smilte. «Jeg tror ikke blindt på åndeverdenen,» sa han, «men jeg mener selv at jeg har et åpent sinn. For det er vel like galt å avvise et fenomen uten å ha undersøkt det, som å godta det ukritisk?»
11
«Det kan De ha rett i,» sa Wulfsberg. «Er dette Deres første seanse? Eller er De i ferd med å gjøre Dem opp en mening?» «Noen bastant oppfatning har jeg ennå ikke. Først og fremst er jeg sannhetssøkende.» «Men det finnes kanskje fenomener her i verden som en sannhetssøker ikke kan vite noe om? Ikke engang i vår vi tenskapelige tidsalder?» «Kanskje, men tross alt er det bare drøye ti år siden vi tenskapen påviste de elektromagnetiske bølgene som om gir oss, og bare fem siden Wilhelm Röntgen oppdaget disse mystiske X-strålene. Kan hende er vi i den spede barndom men av en helt ny vitenskap? Mennesker har til alle tider er fart andre eksistensplan, enten gjennom meditasjon eller rus eller hensettelse i transetilstand. Kan hende er dette reelt? Jeg påstår ikke at det er slik, men jeg utelukker det ikke.» «Har De erfart noe som tyder på kontakt med, tja, den andre siden? Som lege, mener jeg?» Bernhard Juul trakk på skuldrene. «Det er i alle fall hevet over enhver tvil at mange opplever visjoner på dødsleiet.» «Kan det ikke ha vært hallusinasjoner?» sa Wulfsberg. «Et produkt av en hjerne som kanskje ikke får nok surstoff?» «Mon det,» svarte Juul. «Men hva med dem som faktisk dør og våkner til liv igjen? De døde hallusinerer ikke. At noe i oss overlever døden, er jeg overbevist om. Det har jeg ment helt siden jeg som barn opplevde noe jeg i ettertid ikke har kunnet forklare.» «Ja ha, så De et gjenferd, kanskje?» Før Juul rakk å svare, blandet Ulrich Meyer seg inn i samtalen: «Min mor så faktisk et spøkelse, eller hva jeg skal kalle det. Bestemor kom til syne på stuen hjemme. Hun hadde vært død i ti år. Hun sa: ’Skynd deg ut!’ Og ganske riktig, ute på tunet – på landstedet – var det en brønn som
12
jeg skulle til å valse rett uti. Hvordan forklarer De det?» Han så rett på Wulfsberg. «Nei …» Akkurat da klappet Fernanda Meyer i hendene. «Da skulle vi være fulltallige,» slo hun fast med et smil. En sjarmerende dame, merket Wulfsberg seg, med selv sikker opptreden og runde, barnlige trekk. Det forekom ham at han hadde sett for seg en mer hekseaktig fremtoning. Kanskje var det noe i dette hun holdt på med? I det sam me han hadde tenkt tanken, ble han grepet av en irrasjonell uro for hva som kunne komme frem. Men det var naturlig vis tåpelig. Om dette mennesket var aldri så mye spiritist, kunne hun da ikke vite noe om Johannes Larsens død? Eller den rollen han selv hadde spilt i fangens tragiske liv? «Jeg forstår at dere to ikke har deltatt på seanser tidli gere?» Fernanda Meyer betraktet ekteparet Wulfsberg nys gjerrig. «Det er ikke noe å frykte,» la hun til, og Wulfsberg syntes hun dvelte vel lenge ved ham, som om han befant seg i en krukke med formalin. «Likevel opplever mange redsel, særlig første gang. Det er fullt forståelig. I en seanse som denne beveger vi oss nemlig over terskelen til dødsriket. For enkelte kan det være en påkjenning. Ved angst anbefaler jeg å trekke pusten dypt og prøve å gjenvinne fatningen. Ikke bare for deres egen del. Vi må ha ro i sinnet dersom åndene skal kunne kontakte oss.» «Kan jeg be om å få snakke med en bestemt avdød i kveld?» spurte Hjorth med sped stemme. Han var blitt ma ger, la Wulfsberg merke til nå. Knoklene i ansiktet truet med å presse seg gjennom huden. «De vet jo at det ikke er slik det foregår i seanser med flere til stede, Hjorth,» sa fru Meyer. «De bortgagne kom mer til meg gjennom en clairvoyance, via en kontrollånd, mens jeg er hensunket i transe.» Hun lot blikket gli rundt bordet igjen. «Kontrollånden snakker på vegne av de andre. 13
Ånden behersker taleevnen min og alle kroppsfunksjoner. Ikke la dere skremme av brå utrop, for eksempel.» Claudius von Wilse trosset åpenbart sine ømfintlige san ser og holdt blikket vendt oppmerksomt mot mediet. Han trommet utålmodig med fingrene mot bordplaten. «Vel, skal vi begynne? Ulrich fører seanseprotokollen.» Fru Meyer la ansiktet i alvorlige folder. Den eneste lyden i rommet kom fra bestefarklokken ved den utente peisen.
2
Søndag 11. februar 1900 Fernanda Meyer himlet med øynene, og det gikk en rykning gjennom henne. Wulfsberg gløttet bort på Elisabeth, som fulgte spent med. Fru Meyer lot til å gli inn i en dyp søvn, så åpnet hun øynene, og munnvikene trakk seg opp i et smil. Men fremtoningen var endret, det var som om de satt og så på et annet menneske. I det fjerne, kanskje fra andre etasje, eller fra kjelleren, hørtes lave dunk. «William, slipp de andre til,» sa Fernanda rolig. Det ble stille en stund. «Er det noen her som savner meg?» spurte mediet brått med skingrende stemme, helt ulik fru Meyers egen. Stemmen ga Wulfsberg gåsehud. I øyekroken la han mer ke til at von Wilse krympet seg over den skarpe lyden. «M-marie?» stammet Otto Hjorth. «Er det deg?» Han bøyde seg over bordet, mot Fernanda. «Jeg har det fint,» sa stemmen. «Du må ikke være lei deg.» «Hva skjedde, elskede?» spurte Hjorth. «Da du gled ned i vannet? Du kunne da svømme.» 15
«Jeg … du gjorde alt du kunne, Otto.» «Men hva hendte? Fikk du krampe?» «Jeg er så søvnig … nå må jeg visst gå.» «Nei. Marie!» Hjorth bøyde seg enda lenger frem og prøvde å gripe tak i Fernanda Meyers arm, men ble hindret av Ulrich Meyer. Han skjøv Hjorth bestemt ned i stolen og hvisket noe i øret hans. Wulfsberg var slett ikke overbevist av denne forestillin gen. Det virket som et billig knep å berolige enkemannen med at hans kone hadde det bra og ikke bebreidet ham ulykken. Og var det ikke litt feigt å innlede med den av dem som sterkest lengtet etter en på den andre siden? Nå sank fru Meyer sammen, men våknet snart til liv igjen og sa med en stemme som ledet tankene hen på smuldrende jord: «Jeg vet hvem du er.» Wulfsberg stivnet. Ordene hang liksom i luften etter at de hadde forlatt mediets munn. Han skottet så vidt på de andre. Den eneste som reagerte, var Claudius von Wilse. Forfatteren rynket pannen og la an en ettertenksom mine. «Jeg vet hvem du er, og hva du frykter,» gjentok den ras pende stemmen. Riktignok kjente ikke Wulfsberg igjen røs ten som Johannes Larsens, men under besøkene hans i feng selet hadde Larsen vært for nedbrutt til å føre noen samtale. Kunne det virkelig være ham? «Har De vært i Botsfengselets kjeller?» spurte plutselig von Wilse. Wulfsberg så bort på ham. Botsfengselet? Forfatteren kunne da umulig kjenne Larsens historie. Også fengselsle ge Juul stusset visst over spørsmålet. Legen åpnet munnen, men lukket den igjen. «I det dypeste mørke,» buldret åndestemmen videre. «Fikk De se ham?» fortsatte von Wilse. «Lokket han på Dem?» Fernanda Meyer hadde fått en dyp nyve i pannen. 16
«Før jeg gikk over,» sa røsten, nesten uhørlig. Fru Meyer la hånden for øynene og ble sittende slik så lenge at Wulfs berg trodde seansen var slutt. Fru Meyer kviknet til og åpnet øynene. Hun så rett på Wulfsberg. «Fullmektig?» sa hun. Det var vanskelig å av gjøre om stemmen tilhørte en mann eller en kvinne. Wulfsberg rettet ryggen. «Ja?» Han forsøkte å virke myndig, men ordet lød som et ynkelig pip. «Jeg er nettopp gått over,» sa stemmen. «Mot min vilje.» «Eh … sier De at De ikke ønsket å dø?» spurte Wulfs berg usikker. «Den som tok livet mitt, går fortsatt løs.» «De tok altså ikke Deres eget liv?» glapp det ut av ham. Fru Meyer tidde en stund. «Jeg døde brått ved annens hånd. Finn meg, fullmektig!» «Men … hvordan?» stotret Wulfsberg. «Hvem er De?» «En som skjuler en hemmelighet.» «Forklar nærmere,» sa Wulfsberg. Fernanda Meyer lente seg sidelengs mot Wulfsberg. Han kjente den varme pusten hennes i øret da hun hvisket: «Let i Brugaten, der de garver huder og skinn. Det haster!» Spørsmålene svirret rundt i Wulfsbergs hode, men det var visst for sent. Fru Meyer lente seg bakover i stolen og lukket øynene. Da hun kom ut av transen, virket hun for virret og blunket mot gjestene, liksom overrasket over at de var der. Etterpå var hun trett og sliten og ville straks trekke seg tilbake. «Hvorfor skulle egentlig ikke de døde kunne snakke med oss?» sa Elisabeth hjemme på soverommet i Ullevålsveien 51. «På meg virker det uforståelig at sjelen skal måtte for late jorden, bare fordi kroppen gjør det.» «Jeg vet nå ikke det,» mumlet Wulfsberg. Han løsnet sløyfen i halsen og la mansjettknappene på nattbordet. 17
«Synes du ikke tanken på at avdøde slektninger skal flyte omkring i eteren og følge med på alt man gjør, er vanskelig å svelge?» Elisabeth mønstret ham mens hun kneppet opp kjolen. «Da Fernandas ånd sa at det var begått et mord, skulle man tro du var svoren spiritist, etter reaksjonen å dømme.» Wulfsberg nølte. «Det skader ikke å ha et åpent sinn,» sa han omsider. Både Scotland Yard og tysk politi skulle et ter sigende ha oppklart saker ved hjelp av kriminaltelepater. Det hadde i alle fall Otto Hjorth påstått. Men han kunne ikke huske at clairvoyante hadde bidratt til å oppklare en eneste sak for Kristiania-politiet. «Det var litt skummelt, synes du ikke? Dette at noen hadde mistet livet ’ved en annens hånd.’ Kanskje det virke lig var en død person som snakket gjennom henne?» Elisa beth holdt inne. «Eller kanskje Fernanda har vært vitne til en forbrytelse, noe hun bare orker å snakke om når hun er i transe?» Wulfsberg fortsatte å kle av seg. «Nå husker jeg forresten hvem den ufyselige von Wilse er,» sa Elisabeth. «Jeg har faktisk en bok av ham som en venninne overtalte meg til å kjøpe for et par måneder siden. Brukt.» Elisabeth romsterte i nattbordskuffen og viste den frem. Sjelens kannibaler, lød tittelen. «Skrekklitteratur, men ikke særlig bra, etter hva jeg har hørt. Jeg har ikke orket å lese den ennå.» Wulfsberg grep boken, en påkostet stoffinnbinding, med gulltrykk. Motivet var av et stilisert vinterlandskap. En ens lig kappekledd figur sto med ryggen til, og det var snøkled de åser i bakgrunnen. Forlaget, Nocturna, hadde han aldri hørt om før. Boken var utgitt i 1899, og på første blad sto forfatterens dedikasjon:
18
Tilegnet Botsfengselet på Åkebergløkken. Uten min tid bak de dystre murer ville dette verk aldri ha sett forløsningens time.
Nedenfor denne trykte dedikasjonen var det påført en dato, 9. september 1899, samt en signatur. «Har du sett dette?» sa han. «Von Wilse har visst sittet inne. I Botsfengselet. Der har vi nok grunnen til at det var en smule anstrengt mellom ham og fengselslege Juul.» Hun lot kjolen falle. «Jo, jeg forsto at det måtte være noe. Det forundrer meg egentlig ikke at han har vært i feng sel. Han virket ikke spesielt tillitvekkende.» Wulfsberg bladde videre til innholdsfortegnelsen og lot blikket gli nedover titlene: Sjelens kannibaler, Vinterlandet, I skumringen kom lyktetenneren … Fengselsgraven. Han burde kanskje lese denne boken. Om enn ikke i kveld. «Men dette mordet, da? Hvorfor ville du vite om den døde hadde tatt sitt eget liv?» Det var ikke noe han kunne si til det. Han kunne ikke fortelle henne om den aller siste gangen han så Larsen i cel len på Botsfengselet. En radmager mann i vadmel, med gul, usunn hud og mørke ringer rundt øynene, halvdød allerede da. Han skulle så gjerne ha fortalt henne alt sammen, men det var for sent. Han hadde ingen anelse om hvor han skulle ha begynt. Elisabeth stilte seg foran ham og så ham i øynene. Par fymen drev inn i neseborene og gjorde ham en smule ør. Iblant, når hun betraktet ham på den måten, skulle man tro hun hørte tankene hans og så rett inn i hans indre. Wulfsberg lot som om han var fryktelig opptatt med å fjerne lommeuret fra vestelommen. Heldigvis slapp han å svare, for Elisabeth la til slutt armene rundt ham og trakk ham med seg ned i sengen. Så elsket de stille, for ikke å vekke sønnen som sov i rommet ved siden av. 19
Elisabeth snudde seg over på siden og sovnet nesten med det samme. Wulfsberg bøyde seg over henne og kysset hen ne taust god natt. Den natten drømte han. Det velkjente marerittet var til bake. Han befant seg ved det gamle retterstedet på Galge berg, der han klatret oppover veggene i en grav. Da han en delig kom over kanten, snudde han seg og så at noen fulgte etter ham fra avgrunnen. Graven var bunnløs, og opp av den steg skrømtene. De døde bega seg ned bakkene og inn i Kristianias gater, på leting etter steder der de engang had de bodd. Og fremst i myldret av gjenferd så han Johannes Larsen. Wulfsberg bråvåknet, kald og redd, mens skrømtets gråt runget i soveværelset.