Nevenyttig by Kagge Forlag

GAUTE GRØTTA GRAV

* ALT DU TRENGER FOR Å KLARE DEG SELV * LÆR SPIKKING * SPEKING * SYLTING * SANKING * GARVING BIRØKTING * VEDHOGGING * BÅLTENNING * FISKING SLAKTING * FLÅING * TREFELLING * KARDING * TOVING FERMENTERING OG ANNEN PRAKTISK KUNNSKAP

© 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Kåre Martens, Handverk Omslagsfoto: Fotograf Agnete Brun Fotografering gjort ved Norsk Folkemuseum etter avtale Alle tegninger: Kåre Martens Tekstlig hjelp: Aina Kristiansen Papir: Magno natural 120 g Boka er satt med Bembo Regular 11 pt Repro: JK Morris Production Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2411-1 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Foto: Side 7 og 173: Agnete Brun Side 9: NTB Scanpix, Maskot, Katarina Löfgren Side 19, 21, 24, 32, 45, 47, 67 (øverst), 77, 93, 119, 129, 143, 151, 167, 175, 215, 216–217 og 230–231: Privat eie / Gaute Grøtta Grav Side 33: NTB Scanpix/Samfoto/NN/© Steinar Myhr Side 36: Shutterstock, Askolds Berovskis Side 59: Wikimedia, Redningsselskapet Side 67 (nederst), 68 (nederst), 159 (midten) og 160 (midt + høyre): Wikimedia, Pxhere Side 68 (øverst): SNL, Marte Holten Jørgensen Side 71: Shutterstock, Balakleypb Side 83: NTB Scanpix/Egil Svendsby Side 88: NTB Scanpix/Shandarov Arkadii Side 91: Shutterstock, Mateusz Atroszko Side 104: NTB Scanpix/Trond Solberg/VG Side 110: NTB Scanpix/Svein Erik Furulund/Aftenposten Side 116: NTB Scanpix/Kristin Ellefsen/VG Side 125: NTB Scanpix/Bård Løken/Samfoto Side 131: Shutterstock, P-fotography Side 73, 154: Nina Tandberg Side 159: Wikimedia, Pixnio (høyre) Side 159: Wikimedia, Randi Hansen (venstre) Side 160: Wikimedia, Øyvind Holmstad (venstre) Side 184 (øverst): Wikimedia, Ole Husby Side 184 (nederst): © Bjørn Rørslett/NN/Samfoto/NTB Scanpix Side 191: Wikimedia, Kartverket Side 207: Wikimedia, KEN

Innhold

Introduksjon Kapittel 1. Familie, hus og hage Kapittel 2. Fangst, høsting og sanking Kapittel 3. Mat Kapittel 4. Helse og velvære Kapittel 5. Bekledning og tøy Kapittel 6. Ut på tur

6 8 46 92 130 150 174

Kilder Kronologisk register Alfabetisk register

218 225 227

Introduksjon Hva er norsk kultur? Jeg skal ikke påstå at jeg har svaret, men for meg handler det mye om den praktiske kunnskapen som har preget nordmenns hverdag i generasjoner. Mye av denne kunnskapen er dessverre i ferd med å gå i glemmeboka. Moderne teknologi, enklere løsninger, bedre økonomi og manglende interesse gjør det ikke lenger nødvendig å kunne ting de som levde før oss mestret. Jeg har hatt mange samtaler om dette, både med foreldre, Besta og eksperter jeg har møtt gjennom jobb.Vi har diskutert om ting virkelig var bedre før, eller om alt bare var verre og vanskeligere? Hvor mye vanskeligere, hvor mye tyngre, kunne det egentlig være? Mye vanskeligere, viser det seg. Mye tyngre. Men denne måten å leve på hadde også en verdi, en verdi jeg frykter er i ferd med å gå tapt i vår tid. Kulturarven vår handler ikke om enten eller, alt eller ingenting. Kunnskap forsvinner

raskt hvis den ikke brukes. I vår tid kan vi kjøpe det meste fiks ferdig, ofte uten å ofre en tanke til hvordan det ble til.Ved å si «ja takk» til en enklere, mer moderne måte å gjøre alt på, går vi glipp av mye kunnskap som det har tatt generasjoner å lære og foredle. Jeg håper vi kan stoppe, eller i alle fall stagge, denne kunnskapsdøden. Og vi bør gjøre det! La oss senke farten litt, ikke nødvendigvis hele tiden, men innimellom. La oss gjøre det på gammelmåten, ikke alltid, men av og til. Selv små grep i hverdagen kan bidra til å holde den norske kulturarven i live og gi oss rikere liv. Du må ikke kjøpe deg et småbruk og bli selvberget for å gjøre gammel kunnskap til en del av livet. Det er ikke gjennomførbart, eller ønskelig, for de fleste av oss. Det er heller ikke nødvendig for å ta vare på kulturhistorien vår. Det handler om å gjøre litt av begge deler. Noe langsomt og tradisjonelt, mye kjapt og moderne. Du trenger ikke å være sauebonde for å

lage pinnekjøttet eller fenalåret selv. Kjøp lammekjøttet, gjerne fra den lokale slakteren eller sauebonden, og spek det selv. Bak brødet ditt selv av og til, og kjøp butikkbrød med god samvittighet resten av tida. Du trenger ikke en stor grønnsaksåker for å glede deg over en selvdyrket grønnsak eller to til middag. Så noen gulrøtter eller sett noen poteter i hagen eller på balkongen. Kall det gjerne nostalgi, men denne kunnskapen kan også bli nødvendig før vi aner.Verden er i stadig endring. Ekstremvær, klimaendringer, overforbruk og overbefolkning er realiteter vi må forholde oss til. Framtida kan ikke kjøpes.Vi må bygge den selv, stein for stein, stokk for stokk. For å få til det, trenger vi og generasjonene etter oss kunnskap fra dem som gjorde den harde jobben før oss. Nettopp derfor ville jeg skrive denne boka. Jeg ønsker å løfte fram det våre forfedre og formødre sleit og strevde med.

Jeg har lært mye gjennom en oppvekst på bygda og en jobb som handler mye om fortida. Prosessen med å skrive denne boka har vært nyttig for meg, og det har vært godt å få mye av denne kunnskapen ned på papiret. Mange av tingene kan jeg fra før, mens andre har jeg måttet lære meg. Jeg har hatt nytte av mange artikler på nett og bøker for å kvalitetssikre at jeg forklarer det riktig. Kildelista er bak i boka. Nå håper jeg at boka kan gi både min egen og framtidige generasjoner fornyet respekt for kunnskapen til generasjonene før oss, og at den kan komme til nytte. Deler av kulturarven vår ligger på sotteseng. La oss brette opp ermene og ta i et tak, og gjær inkart, som vi sier i Isfjorden. La oss gjøre det for dem som kom før oss og for dem som kommer etter oss, men også for oss selv. Klarer du å bruke gammel kunnskap smart i en moderne verden; ja da er du nevenyttig.

Kapittel 1:

Familie, hus og hage

Kap. 1

Familie, hus og hage

Fra generasjonsbolig til hver vår tue

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

For meg er et hjem først et hjem når jeg kan høre at alle lever sine liv der. Noen arbeider på kjøkkenet, andre romsterer på loftet. Ute er det noen som klipper gresset, og på storstua klimprer små barnehender på pianoet. Selv vokste jeg opp med tre generasjoner i det samme huset store deler av tida. Livets sosiale aspekter er alltid ivaretatt når man er en del av en flokk på den måten. Jeg hadde sjelden noe behov for å være midtpunktet i denne flokken. Det var nok å være en del av den.Vi sirklet stadig innom hverandres gjøren og laden som satellitter, og det ga meg en enorm trygghetsfølelse. Jeg visste alltid at det var noen der, og var aldri ensom. Når ungene og jeg er i Isfjorden nå, bor vi i et eget hus, men foreldrene mine bor rett over tunet.Vi har temmelig fri flyt, og selv om vi har hvert vårt hus, blir det et slags bofellesskap på tvers av generasjoner.

−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

La ungene bidra

En viktig ting jeg har med meg hjemmefra, er at alle må bidra. Helt fra vi var små, var vi med på alt mulig rart. Mutter’n og fatter’n tilpasset selvfølgelig arbeidet til alderen, men vi fikk være med på det meste. Og vi måtte være med. Det vi ikke fikk gjøre selv, som å skjære opp kjøttet fra slaktet eller kjøre traktor, fikk vi se på. Av og til higet vi etter å delta, andre ganger prøvde vi å snike oss unna. Jeg har spesielt sterke minner fra da jeg var rundt 11–12 år og hjalp til med gårdsarbeidet. Det var vinter og mange kuldegrader. Dyra trengte mat, og de hvite siloballene lå klare på utsida av låven. De var fulle av fuktighet, så da vinteren og kulda kom, frøys de til is innvendig.Vi hadde ikke råd til sånne dyre, fancy motorsager, så vi brukte øks, hogde og dro ut flak av strå og is. Jeg hadde på meg hansker, men var iskald på henda likevel. Dette er jo ikke det morsomste en 12-åring kan holde på med, så det stakk litt inni meg da jeg snudde meg og så lyset fra slalåmbakken, der alle de andre gutta var. Jeg kunne reagert med syting og klaging og tatt offerrollen. Men det jeg husker, er at jeg tenkte at dette kom til å gjøre meg til en sterkere person. Det må ha vært fordi jeg lærte hvor viktig det er at alle bidrar. At vi drar lasset sammen. Siden vi var tre brødre som ofte gjorde oppgaver sammen, ble det gjerne til at vi lagde en lek av det. Ofte utartet leken til en konkurranse, som da vi slo åkeren hjemme. Selv om vi brukte traktor til selve slåinga, måtte vi være med og hesje. Det er mye jobb, tungt og gjentakende arbeid. Da lå vi ofte i telt hjemme i hagen.Vi satte alarmen på halv sju, og idet den gikk, var konkurransen i gang. Da var det om å gjøre å få til flest ferdig hesjegulv, feltet mellom to staurer, på kortest mulig tid. Så tok vi to minutters pause, før vi begynte på neste hesjegulv.Vi visste at hesjinga var vår jobb, så vi kunne like godt gjøre noe artig ut av det og få det kjapt unna.

Selv om jeg vokste opp med all denne kunnskapen rundt meg, og fikk være med på det meste fra jeg var liten, har jeg ikke brukt den like aktivt gjennom hele livet. I 20-åra var nok også jeg preget av at jeg ville at ting skulle gå litt kjappere og være litt enklere, og jeg bodde urbant. Jeg distanserte meg aldri, men syntes det trauste var litt kjedelig. Etter hvert som jeg er blitt eldre, og særlig etter at jeg begynte å jobbe mye med tematikken, synes jeg det er ordentlig interessant å hente fram all den gamle kunnskapen igjen. Da jeg fikk barn selv, begynte jeg også å se ting i et annet perspektiv. Døtrene mine er veldig forskjellige, selv om begge har de samme genene og er oppvokst i det samme miljøet. Uansett tar jeg dem med på det meste og lar dem få prøve ulike aktiviteter. Det var sånn jeg lærte, og det er sånn jeg vil at de skal få lære. Jeg ser verdien i å overføre dette til neste generasjon, og for å få til det, nytter det ikke å bare prate om det. De må få gjøre det selv. Learning by doing, som det heter i tidas språk.

Kap. 1

Det kan bli noe fremmed når man setter seg ned for å snakke med en man ikke kjenner fra før. Det kan rett og slett være hemmende for en slik samtale å sitte og se hverandre dypt inn i øynene. Da er det ofte bedre å holde på med noe annet samtidig. Det kan være så enkelt som å kjøre bil eller brette klesvasken, men selv opplever jeg ofte at de aller beste samtalene finner sted på kjøkkenet. Det er noe intimt og allment med felles matlaging som gjør det spesielt godt egnet som ramme for den gode praten. Praten faller naturlig når man samtidig skreller og hakker, rører og elter. Terskelen for hvor mye stillhet vi tåler før det blir pinlig, øker. «Er du ferdig med den kniven?» kan bli det mest naturlige innskuddet i en samtale om alt fra konflikter og utfordringer til hverdagsgleder og framtidsdrømmer. Når man holder på med noe annet samtidig, blir selv de pinligste ting enklere å ta opp. Nå som jeg har barn selv, merker jeg også hvordan disse kjøkkensamtalene bringer generasjonene sammen. Med en gang mutter’n kommer innom, for eksempel, maser ungene om å få bake med farmor. Det er klart det er stas for dem å få lage noe godt, men det handler om mer enn søte fristelser. Mens deigen eltes og bollene trilles, skjer det også noe helt annet ved den benkeplata. Generasjoner møtes og snakker om alt fra tanker om vennskap eller skolehverdag før og nå, til hvor viktig det er med riktig temperatur på væsken når du skal løse opp gjæren. Bakinga blir en arena for å snakke sammen og bli bedre kjent. Jeg står i bakgrunnen og hører at de snakker om løst og fast, og så kommer en betraktning om hva som er greit eller ikke greit. Plutselig står de midt i en verdidebatt, uten at noen hadde planer om det på forhånd. Slik blir disse

Familie, hus og hage

De gode samtalene

samtalene også en del av oppdragelsen.Verdisettet vårt går fra generasjon til generasjon gjennom hverdagslige aktiviteter og samtaler, ikke gjennom storslåtte dannelsesreiser eller selskapstaler. Det er i de små øyeblikkene vi lærer mest om det å være menneske, om det å være familie.

−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−

Kvalitet eller kvantitet?

−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−

Jeg kan ikke fordra uttrykket «kvalitetstid» når det kommer til tid med ungene. Det går bare ikke an å bestemme seg for at kvaliteten på tida vi tilbringer med barna våre skal være god. Kvantitet gir kvalitet. Jeg tilbringer så mye tid som mulig med ungene. På den måten prøver jeg å skape en naturlig arena for dem når de er klare for å snakke om noe. Når ungene blir med og lager middag, kan de ofte fortelle små, gode historier som sier noe mer om hvordan de har det eller hva som er viktig for dem akkurat da. Jeg får ofte vite mer i sånne settinger enn hvis jeg spør dem direkte. «Hvordan var det på skolen i dag?» møtes altfor ofte med «Næh, kjedelig!». Når vi lager mat eller spiser sammen, kommer historiene. De trenger ikke å være veldig spesielle. De hverdagslige fortellingene og tankene knyter meg nærmere dem. Det at det er akkurat jeg som får ta del i de tankene, gledene og frustrasjonene, er nok fordi jeg er til stede i hverdagen deres.

−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−

Bryter isen og utjevner forskjeller

Matlaging er også ypperlig for å bli kjent med nye mennesker.Vi har ofte hatt folk fra utlandet boende hos oss i lengre perioder. Da opplever jeg at den beste måten å bryte isen på, er å lære dem å lage norsk mat. Når vi står på kjøkkenet og jobber sammen, blir alt presset på selve praten borte. Plutselig står vi der og snakker om alt mulig rart. Samtalen brytes opp av praktiske spørsmål som ufarliggjør de fleste temaer. På kjøkkenet er vi også på likefot, selv om den ene er «lærer» og den andre «elev». Matlaging er en kjær hobby for meg, så jeg synes alt fra kutting av grønnsaker til posjering av egg er topp. Er du mindre matinteressert, kan du selvsagt finne andre aktiviteter. Noen liker å gå en tur eller ta en kjøretur, mens andre vil grave i hagen eller bygge noe sammen. Uansett hva det er, kan det å gjøre noe sammen løfte samtalen mange hakk. Prøv det på neste date, eller når du møter en fjern slektning du ikke har sett på mange år.

−−−−−−−−−−−

Lys og varme Julaften 1993. Tradisjonen tro var vi i Hen kirke sammen med resten av bygda. Da kirkeklokkene hadde ringt jula inn, gledet vi oss til å komme hjem og starte feiringa skikkelig. Det var fryktelig kaldt den dagen, så vi hadde skrudd på alle panelovnene for å få det lunt og godt til vi kom hjem.

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−− 10

Maten var for det meste klar, men trengte oppvarming. Da mutter’n satte alle komfyrplatene på maks for å få fortgang i serveringa, skjedde det som måtte skje. Sikringa røyk. Og det var ikke ei sikring av den moderne typen, som bare kan vippes tilbake. Det var selve hovedsikringa som måtte skrus ut og skiftes. Den var trygt plassert i et knøttlite skap, øverst og innerst på mørkeloftet. Huset som for få sekunder siden var fylt av julemusikk, funklende lys på juletreet og lys i alle lamper, lå plutselig der helt stille og mørkt.Vi famlet oss fram til lommelyktene i skapet på gangen og fikk tent stearinlysene. De sto der for kosens skyld, men nå ble de helt nødvendige. Med finstasen på gikk turen til mørkeloftet for å skifte hovedsikringa. Men hvor var reservesikringa? Ingen steder, skulle det vise seg. Tilbake i stua fikk vi varmet julemiddagen på jøtulovnen. Pinnekjøttet ble kanskje ikke like varmt som fjorårets, men det smakte jul. Like før mutter’n serverte desserten, kom den tilkalte og dresskledde elektrikeren med ny hovedsikring. Jeg husker snevet av skuffelse da lyset igjen flommet og Sissel Kyrkjebøs klokkeklare røst runget over høyttaleren. Siden den gang har jeg tenkt på julaften 1993 hver gang strømmen har gått. Det var noe spesielt med å sitte i finstasen i den dunkle, julepynta stua og feire jul på fordums vis. Julestemninga var ekstra magisk det året.

−−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−− 12 14

Kap. 1

−−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−−

I 1877 kom strømmen til Norge, nærmere bestemt til Lisleby Brug i Fredrikstad. Strømmen ble brukt til belysning, men ikke fra lyspærer. Selv om glødelampa var oppfunnet, ble den ikke raffinert til noe som ligner lyspærene vi kjenner i dag før litt seinere. Thomas Edison tok ikke patent på sin moderne versjon før i 1879, så lyset på Lisleby kom fra lysbuer. Strøm ledet gjennom to kullstaver skapte et intenst lys, men krevde at gapet mellom stavene hele tida måtte justeres. Kristiania Seilduksfabrikk begynte å bruke samme type belysning noe seinere. Siden dette også fant sted før vi forsto hvordan vi kunne bruke vannkraft til å generere strøm, ble strømmen laget av dampmaskiner. Disse måtte stå i nærheten av der strømmen skulle brukes, så metoden var lite egnet til å strømlegge hele vårt langstrakte land.

Familie, hus og hage

Lysbuene på Lisleby

Telys til besvær −−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−

Hvert år kjøper vi så mye som 200 millioner telys. To hundre millioner! Vi elsker telys. Ikke så rart, kanskje, så mørkt som det er her til lands store deler av året. Likevel blir det fryktelig mye avfall av disse telysene. Selv om aluminiumskoppene kan resirkuleres, gjør de færreste av oss det. Hadde vi gjort det, kunne de blitt til 30 000 nye sykler. For å redusere dette berget med søppel, kan du heller lage lysene dine selv. Både stearinlys og lys av bivoks er enkle å lage.

Stearinlys i en gammel kopp Bruk det du har av beholdere, men sørg for at de tåler den varme stearinen. Kaffe- eller tekopper, syltetøyglass eller gamle sandkakeformer fungerer ypperlig. Dette trenger du: ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐

Brukte stearinlys, ferdigblandet stearinmasse, eller stearin og parafin Termometer Veke, helst med en metallbit i enden Grillspyd eller en tynn pinne Kjele Kaffekopp, syltetøyglass eller lignende

Slik gjør du det: 1. Legg den enden av veken som har metall ned i bunnen av koppen. Fest den andre enden på en pinne, som du så legger over koppen. 2. Ha stearin i en bolle eller et stort syltetøyglass, og smelt den over et vannbad, slik: Varm opp vann i en kjele og sett beholderne med stearin oppi. Pass på at du ikke har så mye vann i kjelen at beholderen flyter og at vannet ikke begynner å koke – da vil beholderen bare velte oppi vannet. 3. Stearinen er ferdig når den er blank og flytende. Bruk gjerne et termometer og sjekk at den er cirka 85 °C varm. 4. Hell smeltet stearin i koppen eller glasset hvor du har plassert veken. Ikke fyll den helt opp, for stearinen kan synke litt sammen i midten når den tørker. Hvis det skjer, kan du stikke et hull ned i fordypningen og helle på mer stearin. 5. La stearinen tørke i romtemperatur før du tar bort pinnen og klipper veken passe lang. Tips: Hvis du bruker restene av gamle stearinlys, bør du klippe av den brente delen av veken før du smelter lyset. Gjør du ikke det, vil sotet sette farge på stearinen. 14

Advarsel: Bruk utstyr du ikke er altfor redd for. Det kan bli merker i kjelen, og det er ikke sikkert du får koppen eller glasset helt fritt for sot når lyset har brent ned.

−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−−

Lys av bivoks

Jeg elsker honning, og er evig takknemlig for biene som lager den. Men biene lager også et annet nyttig produkt – bivoks. Bivoks har mange bruksområder, blant annet i ulike hudpleieprodukter, men min favoritt er absolutt bivokslys. Fordi bivoks har et veldig høyt smeltepunkt, bøyer den seg ikke når den utsettes for varme. Lys av bivoks brenner med en klar, røykfri flamme og er veldig enkle å lage. Dessuten fyller de hele rommet med den deilig søte lukten av honning.

−−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−−

Dette trenger du: ☐ Bivoksplater ☐ Veke – én per lys Slik gjør du det:

Familie, hus og hage Kap. 1

veke

−−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−−

Tips: For å unngå at platene med bivoks knekker når du ruller dem, bør de være romtemperert før du begynner.

1. Du kan bruke hele platen til ett lys eller dele den opp slik: Lag en trekant ved å dele bivoksplaten på skrå, først 3–5 centimeter fra venstre hjørnet og ned mot høyre hjørne, så 3–5 centimeter fra høyre hjørnet og ned mot venstre hjørne. Bruk gjerne tapetkniv og en lang linjal for å få en rett kant. 2. Klipp veken litt lengre enn platen er lang. 3. Legg veken oppå voksplaten, i den enden hvor du skal begynne å rulle. Bruker du hele platen, kan du velge om du vil rulle fra kortsida eller langsida. Bruker du en trekantform, begynner du på langsida. 4. Bøy voksen stramt rundt veken og rull så videre med begge hender til du har rullet sammen hele voksplaten.

−−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−

bivoks

Lampe av Norgesglass Dette trenger du: ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐

Norgesglass eller et glass med tilsvarende type lokk Stiv papp Saks Skrutrekker Penn Pæresokkel med ledning Lyspære som passer i sokkelen og får plass i glasset

Slik gjør du det: 1. Ta av glasslokket fra Norgesglasset og bruk det som mal for å klippe ut to like store sirkler av papp. 2. Lag hull i midten av begge sirklene. Hullet må være stort nok til at ledningen kan træs gjennom. 3. For at toppen av lampa skal bli litt finere, kan du velge farget papp eller dekorere den ene pappsirkelen med alt fra tapet eller tøy til maling. Alternativt kan du bruke plasten fra lokket til en isboks eller den slags. 4. For å kunne træ ledningen gjennom pappskivene, må pæresokkelen og ledningen kobles fra hverandre. Fjern koblingslisten fra pæresokkelen med en skrutrekker. Hvis du bruker et eksisterende lampeuttak, trenger du ikke å gjøre dette. 5. Træ ledningen gjennom pappsirklene og skru fast ledningsfesteren. 6. Monter ledningen til støpselet. Her bør du enten følge støpselets bruksanvisning eller få hjelp av en elektriker for å være sikker. 7. Skru på lokket på Norgesglasset igjen, men bytt ut glasslokket med pappsirklene med hull i. 8. Heng lampen i taket eller bruk den som nattbordslampe.

Tips: Bruker du en lyspære som genererer varme, bør du lage noen luftehull i lokket. Det er ikke nødvendig hvis lyspæra er så svak at lampa ikke blir varm.

Fakler til kos og nytte Fakler er både nyttige og hyggelige, enten du er i hagen eller på telttur – eller hvis du skal gå i fakkeltog. Dette trenger du: ☐ ☐ ☐ ☐ ☐ ☐

En kjepp på cirka 50 centimeter Bomullsstoff, for eksempel ei gammel trøye Stearinlysrester En tom hermetikkboks En kjele med vann Ei kokeplate eller et stormkjøkken

Advarsel: Fakler bør alltid brukes utendørs og under oppsyn av voksne.

Kap. 1

1. Legg restene av stearinlys i hermetikkboksen og sett den i en kjele med vann. 2. Varm opp vannet til stearinen smelter. 3. Klipp 3–5 centimeter brede remser av ei gammel trøye eller annet bomullstøy. 4. Surr ei remse rundt den ene enden av stokken og fest med ei enkel knute. 5. Løft boksen med stearin over på en avis, men vær forsiktig – boksen er varm! 6. Dypp stokken med bomullsremser ned i stearinen i noen sekunder før du tar den ut og lar stearinen stivne. 7. Gjenta surre-, knyte-, dyppe-, tørkeprosessen med to–tre filler til, men unngå å lage fakkelen altfor stor.

Familie, hus og hage

Slik gjør du det: