Markaboka forsats.indd 1
2019-06-26 12:02
Markaboka forsats.indd 2
2019-06-26 12:02
Finnstad.
Markaboka forsats.indd 3
2019-06-26 12:02
Markaboka forsats.indd 4
2019-06-26 12:02
Gunnar Kagge
NORDMARKAS BESTE TURER TIL FOT S, PÅ SKI, TIL VA NNS OG PÅ S Y KKEL
1
Innhold Marka og meg, et arrangert ekteskap 4 Nordmarka, Krokskogen og de andre markene, litt om grenser og historie 6 Nostalgi og inngrep 8 «Den sorte strek» og markaloven 9 S K I T U RE R 11
© 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Anne Vines Omslagsfoto: Vinterbildet: NTB/Scanpix © Espen Bratlie/Samfoto, Sommerbildet: NTB/Scanpix Øystein Søbye NN/Samfoto Foto inni: Der ikke annet er nevnt, er alle foto av © Gunnar Kagge Kart: Cartographica Papir: Magno natural 140 g Boka er satt med 10/12,5 Garamond Repro: JK Morris Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2420-3 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
2
1 Vinterens første tur 14 2 Med sola i ansiktet, omvei gjenom markas indrefilet 16 3 Markas fjerne østen 20 4 Måneskinnstur 22 5 Litt utenfor allfarvei i Sørkedalen 26 6 Barnevennlig, Skar–Øyungen – Skar 28 7 Rundtur, Skar–Gørja–Skar 30 8 Rundtur fra Sollihøgda 32 9 To tårn og ett høyhus 34 10 Eventyrskog rundt Maridalsalpene 38 11 Den gamle femmila 40 12 Kveldstur med bratt start 42 13 Uten kø, der alle går 44 14 Verdens eldste skikart, kan det fortsatt brukes? 46 15 Oslos høyeste topper 50 16 Fra øst til vest 54 17 I markas hjerte 56 18 Myllarunden – en vårtur 60 19 Vårtur fra Ringkollen 64
S KØY TE T U RE R 67
S Y KKE LT U RE R 143
20 21 22 23 24 25
43 Ring 4, mellom Sørkedalen og Maridalen 146 44 Øst i marka 150 45 Sykkelbussen til Ringkollen, med variasjoner til Skansebakken 154 46 Barnevennlig – Maridalsvannet rundt 156 47 Barnevennlig – den store nedturen fra Frognerseteren til byen 158 48 Kongeveien over Krokskogen 160 49 Nordmarka skogsmaraton 164
Tidlig og bynær 70 Den store markaklassikeren 72 Maridalsvannet 76 Barnevennlig i James Bonds fotefar 78 Øyungen–Gåslungen–Rottungen 82 Langlivassdraget 84
VA N DR IN G E R 87
26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39
Lynkurs i Nordmarkas velsignelser 90 Mylla–Kolleren 94 Høstfarger på Glåmene 96 Bogstadvannet rundt 98 Mørkgonga til Gyrihaugen 102 Helvetestur 106 En sommernatt på Krokskogen 108 Kjerratstien fra Åsa til Ringkollen 112 Pershusfjellet 116 Maridalsalpene, Gaupekollen og Mellomkollen 120 Hammeren–Bjørnholt–Sognsvann 124 Opp og ned 126 Oppkuven 128 Kolsåstoppene 132
40 Ta banen til topptur og gammelskog 136 41 Blomstertur i Kjaglidalen 138 42 Hele marka på tvers 140
PA DLE T U RE R 169
50 Barlindhøgda rundt 172 51 Sørkedalselva, der brødrene Dal var på ekspedisjon 176 52 Elvannet, Langvann, Trehørningen 178 53 Den klassiske marka på langs-turen 180 54 Flåtanvannene og tilliggende herligheter 184 KO M BIN A S JO N S T U RE R – S Y KKE L OG S KO 189
55 Topptur i marka, alle 700-meterne på en dag 192 56 Til Oslos topp 196 H E LT T IL S LUT T
Å bruke marka: jakt, fiske, sanking og camping 200 Overnattings- og serveringssteder i marka 202 Marka i lenestolen, bøker som det er verdt å lese 205 Kilder 206 3
Marka og meg, et arrangert ekteskap På nyåret 1969 var jeg åtte år gammel og på egen hånd. Skulle vinterens store mål nås, kunne jeg ikke vente på at mor og far hadde tid. Storebror gikk for fort og lillebror for sakte. Jeg tok trikken fra Ljabru til Jernbanetorget, gikk opp Karl Johan til Nationaltheatret og Undergrunnen (T-banen var fortsatt ikke forbundet med de vestgående banene). Fra Voksenkollen gikk turen over Appelsinhaugen til Kikut. Var jeg heldig, sto bestyrerinnen Inger Johanne Resberg selv bak disken. Da slapp jeg å betale for toddy og bolle. Nesten uten unntak var polvottene mine fuktige når jeg sto ned til Bjørnsjøen igjen. Fingrene tinte ikke før jeg var oppe de første bakkene mot Sulutjern. For å få noen ekstra og enkle kilo-
4
meter sto jeg alltid ned til Skådalen. Der var det å vente på banen. Med stivfrosne fingre måtte skiene festes med lærstropper i stativet utenpå trikken. Det kaldeste på hele turen var å gå ned Karl Johan til Jernbanetorget igjen. Med fuktige sko og votter var det direkte vondt. Jeg kan ikke huske at jeg hadde noe glede av disse turene. Det var ingen store naturopplevelser. Alt dreide seg om å få stempler i Skiforeningens distansekort. Vinteren 1968 fikk jeg sølvmerket, 25 mil. Da våren og niårsdagen min nærmet seg i 1969, hadde jeg fylt ut to distansekort og sto loggført med 101 mil. Det ble to gullmerker det året. Målet var nådd, dobbelt opp, og jeg fikk den anerkjennelsen jeg var ute etter. Slik sett kan man si at min kjærlighet til marka nord for byen mest minner om et arrangert ekteskap. Jeg kan ikke se at jeg valgte selv, foreldrene mine bestemte. Først senere kom romantikken inn i forholdet. Etter at jeg ble voksen, har jeg nesten ikke gått turen over Appelsinhaugen til Kikutstua. Jeg tror ikke det er noen slags posttraumatisk reaksjon, bare at det finnes så utrolig mange flotte alternativer. Skisøndager er denne hovedløypa hele byens paradegate, man går nærmest i kø. Med litt fantasi og vilje til å gå en smule østover eller vestover er det ikke mer trafikk enn at man kan få gode naturopplevelser ganske alene selv på blåswixsøndager i februar. Vi bodde ved Østmarka og gikk mye der i de korte sesongene. Men det var Nordmarka vi brukte mest. I vinter- og påskeferiene var vi på Løvlia. Slik ble Nordmarka og Krokskogen mitt barndoms rike. Etter at jeg vokste opp, er det naturopplevelsene som teller, ikke antallet kilometer. I gode perioder blir det skogstur tre–fire dager i uken.
De siste årene har jeg fulgt moten og begynt med langturskøyter og kajakk også. Først og fremst er denne boken myntet på forholdsvis ferske markabrukere som vil ha råd om hvordan de kan få mer ut av turene sine. Derfor begynner mange av beskrivelsene med å fortelle hvor «folk flest» forlater parkeringsplassen eller stasjonen, for så å forklare hvor man kan gå for å treffe færre mennesker eller oppleve noe nytt. Dette er ikke snobberi. Veldig ofte er det slik at de mest brukte løypene er de best preparerte, enkleste, eller rett og slett veldig fine. Alternativene har andre verdier. Ofte går de gjennom mer uberørt skog, og de er roligere. Som historiker synes jeg alltid det gir en tilleggsdimensjon å vite mer om stedene jeg besøker. Da jeg gikk med små barn, var det ofte motiverende for dem at vi skulle besøke et spesielt sted med en spennende historie. Langt fra alt jeg beskriver, er beviste sannheter. Troll, huldrer og gygrer er ikke påvist i naturen. Sannsynligvis
klarer leseren å skille mellom historiske fakta og eventyr. De som ikke gjør det, får en ekstra spennende tur! Kanskje noen synes det blir vel mye fakta, kultur og eventyr. Da er det bare å håpe at de har vett til å hoppe over avsnittene som irriterer, og konsentrerer seg om turen. Forhåpentlig leses turtipsene først og fremst som utgangspunkt for å planlegge egne turer. Ha alltid med kart! Da er det enkelt å endre planene underveis. Jeg har oppgitt distanser på turene. Det er et ganske omtrentlig anslag, som regel målt i kartet. Etter at jeg sluttet med distansekort, har antall kilometer sluttet å bety så mye. Distansene er der for å gi en pekepinn om hvor lange turene er, men må ikke leses som fasit. Selv svinser og svanser jeg rundt som en engelsk setter og tilbakelegger mye større avstander enn det jeg har satt opp her. Om du planlegger å spise eller overnatte på en av stuene, lønner det seg å sjekke åpnings5
Den idylliske Ro giver Sindet Hvile
tidene først. Noen av dem har bare åpent helger i skisesongen. Når man har travet, tråkket, padlet og staket seg gjennom marka år etter år, er det naturlig å utvide bruken ved å ta hele døgnet i bruk. Da tenker jeg ikke bare på teltturer, som det er noen forslag til her. Turer nattestid i marka gir en helt ny dimensjon til friluftslivet. Derfor har jeg noen tips om måneskinnsturer vinterstid. I klare netter med snø på trærne trenger man verken lykt eller måne, stjernene gir lys nok. Sommernettene er så lyse at alle vandreturene egner seg døgnet rundt. N O RDM A RK A, KRO K S KOG E N OG DE A N DRE M A RKE N E, L I T T O M G RE N S E R OG HI S TO R IE
«For ham var eiendomsrett, jakt- og fiskelov ukjente og uforståelige begreper. Han var sikkert i god tro, mente iallfall å være i sin rett når 6
han gikk på ulovlige veier. (…) Var han ikke på Almenningen? Himmelen og jorden, skogen og viltet, bekker og elver og vann – og fisken, alt tilhørte alle og ingen. Det var ikke mer andres enn hans.» Banner-Ola, slik Johannes Dahl beskriver ham i Nordmarka – eventyr og eldorado, brød seg ikke om kommunale skogstyrer eller godseiere med adelsnavn. Vi treffer banneren senere i boken (tur 44), og Johannes Dahl kommer til å dukke opp som veiviser her og der. Men eiendomsforholdene og grensene i skogen er ikke så enkle som BannerOla forestilte seg, det vitner rettsprotokoller og aviskrangler om. Bakerst i boken er det en oversikt over hvilke muligheter vi har til å høste av naturen, som jakt og fiske. Når det gjelder eiendomsforhold i marka, er det tre slags eiere. Den første typen er én person, nemlig godseier Løvenskiold. Familien har eid
i marka siden siste halvdel av 1700-tallet, gjennom oppkjøp og strategiske giftermål samlet den flere gods, slik at de til slutt satt på skog fra Hakadal til Ringerike. Kommuner, først og fremst Oslo, er også en stor eier. Oslo er ikke som andre skogmillionærer. Det er opplest og vedtatt at et viktig formål med eierskapet er befolkningens rett til å jakte på lykken i frisk luft. Derfor skal hogsten være varsom fremfor økonomisk lønnsom. Oslo kommune eier den mest bynære skogen, fra Frognerseteren og innover et stykke. De siste eierne er bønder. Bondeskogene er gjerne de nordligste. Det er oppstykkede eiendommer, uten helhetlig forvaltning. Langt fra alle synes det er en god løsning. Skal en av eierne hugge, tar han gjerne alt han eier, når det først er kjørt inn maskiner. Politisk kan det også være lettere å presse Løvenskiold, sannsynligvis er det ikke mange høyrefolk engang som ikke ser behov for å begrense «Løvens» eiendomsrett. I tillegg har vi allmenningene, særlig helt i nord. Med tanke på at de aller fleste som går mye i skogene rundt Oslo, sier at de gjør det for å koble ut, samle tankene og – i Peter Christen Asbjørnsens ord – finne en demper for sin smule bekymring og uro, er det overraskende hvor mye markafantaster klarer å krangle om. I tillegg til viktige saker, som forhold mellom bruk og vern – eller turgåere og trimmere, hundeeiere og alle andre, diagonalgang mot skøyting – er det en del eldgamle krangler som ser ut til å holde folk i høy stemning. En av disse diskusjonene dreier seg om grensen mellom de forskjellige markene, særlig hvor Nordmarka slutter og Krokskogen begynner. En stakkar som legger ut et bilde fra løypa mellom Katnosa og Spålen på Facebook og sier at det er fint på Krokskogen, kan få en skyllebøtte folk flest vil oppfatte som fullstendig meningsløs. Da har han rotet seg borti sekten som mener at grensen mellom Nordmarka og Krokskogen går lenger mot vest.
Navnet Krokskogen kommer fra Krokkleiva og Kroksund ved Sundvollen. Bøndene derfra kalte skogen der de setret, Krokskogen. Etter hvert ble det navnet på skogen der ringeriksbøndene hadde seterrettigheter. På forsommeren drev de dyrene sine østover forbi Spålen og sørover nesten til Sørkedalen. Spør du familien Løvenskiold om hvor grensene for Nordmarka går, er det godt mulig at de svarer meget presist. Grensene for Nordmarken er tinglyst og følger Nordmarksgodsets utstrekning. Hvorfor ikke rett og slett holde seg til den definisjonen man brukte i en turbok fra 1903, utgitt av Kristiania-Ciceronen (jeg fant sitatet i Tallak Molands bok om markas historie)? «Nordmarken kaldes i Dagligtale med et Fællesnavn den sammenhængende, uhyre Skogstrekning, som tager sin Begyndelse straks udenfor Kristianias Grænser, og hvoraf Voksenaasen og Vettakollen er de yderste Udløbere. Skogene strækker sig opover mot Hadeland i nord, Ringerike i vest og Hakedalen i øst.» I dagligtale, det vil si når alle andre enn kranglefantene snakker sammen, er Nordmarka navnet på begge «marker». Det viktigste er at skogen er der, som et sammenhengende rekreasjonsområde. Oslomarka består av flere marker enn disse to. Jeg vokste opp ved Østmarka, som grenser til Sørmarka. Lenger nordøst har vi Lillomarka og Romeriksåsene. I vest Bærumsmarka. Med ønske om å irritere puritanerne litt har jeg tatt med noen turer fra Bærumsmarka i en bok om Nordmarka og Krokskogen. For å øke forvirringen er det også noen som snakker om Oslo Stormark, da har de med Hurum, Drammensmarka og andre skoger som ligger rundt «Oslomarka». Mye tyder på at de første som gikk til skogs for hyggens skyld, trygt kan beskrives som noe mellom øvre middelklasse og absolutt overklasse. I alle fall var det slike folk som la til rette for at flere skulle bruke skogen, og som organi7
serte interessene sine i Foreningen til skiidrettens fremme og Turistforeningen. Menn som Thomas Heftye (tur 12), Ernst Bjerknes (tur 14), Jørgen Gjerdrum og Peter Christen Asbjørnsen (tur 32) hadde råd til det mest luksuriøse av alt, nemlig fritid. Noen av dem bygget seg hytter innover i skogen. Eller de leide seg inn på gårdene. Historiene deres er omtalt i biografier og memoarer. Uttrykket knickersadel er ikke grepet ut av luften. På turene sine innover i skogen, og ikke minst i skirennene rundt byen, møtte de bondegutter og skogsarbeidere. For slike folk var skiene mer enn en hobby. Uten ski på beina ble det vanskelig å komme seg rundt til jobb eller skole vinterstid. Vi vet ikke like mye om hvordan arbeiderklassen i byene oppdaget marka. Men proletarene fulgte etter de bemidlede ut i det grønne. I 1918 møttes Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl for første gang, så vidt vi vet. De ventet på trikken etter et møte i Sagene arbeidersamfunn. Man skulle tro at de to revolusjonære snakket om Marx. Det gjorde de ikke, de snakket om marka. Haakon Lie forteller i boken sin om Tranmæl at den dagen Kyrre Grepp døde, avreagerte Tranmæl med en skitur: «Uten å skryte: Jeg var en god skiløper den gang, men jeg ga opp å følge Martin i løypa innover til Kobberhaugen. Han gikk som besatt.» I et foredrag for Stortinget om folkestyre sa professor Rune Slagstad – som selv er en ivrig markabruker – at Arbeiderpartiets maktsentrum var mobilt, «det kunne være på Youngstorget, men også ved et bål i Nordmarka». N OS TA LGI OG IN N G RE P
«Nordmarken er ikke Stedet for storartede Naturscener og forbausende Fjeldformationer», skrev Peter Christen Asbjørnsen. Han sto bak teksten til et praktverk som ble tilegnet kongen i Stockholm, for at han skulle 8
forstå hvilket storartet land han hersket over, Norge fremstillet i tegninger fra 1848. Med noen unntak har Asbjørnsen rett, og han visste i hvert fall om noen av unntakene. Kanskje regnet han ikke Krokkleiva (tur 42 og 48) som en del av Nordmarka, den ligger jo uomtvistelig på Krokskogen. Eventyrsamleren forklarte kongen og andre lesere at sjarmen med marka er de «mørke Skove med de utallige Indsøer, Elve og brusende Fosse», hvor «den idylliske Ro giver Sindet Hvile, medens idelige Afvexlinger i Sceneriets Enkeltheder hindre det fra at trættes ved den Monotonie, som ellers saa ofte pleier at hvile over lignende Egne». De eldste sporene etter folk er fra jernalderen, de lette etter malm i myrene. Markas første brukere så en helt annen skog enn den vi opplever. Det var ikke et eneste grantre der! Grana kom vandrende etter de første menneskene og var enda mer effektiv i å oppfylle jorden. All menneskelig aktivitet setter spor og kan oppfattes som et inngrep i naturen, noen ganger også et angrep. Finnene som kom fra 1600-tallet og utover, drev svedjebruk. Bøndene i lavlandet oppfattet det som utilbørlige inngrep. Allerede på den tiden så eierne på muligheten for mer effektiv bruk av marka. For 400–500 år siden begynte de å bygge dammer inne i skogen, målet var å regulere vannstanden og hjelpe tømmerfløterne. Tømmerdriften og kampen om vannet har til tider kommet ut av kontroll. Mens jernverket i Bærum gikk for fullt, ble åsene i en stadig større radius nærmest avskoget. Vann var det også mangel på. Rundt 1900 klarte brukseierne i Akerselva å røve til seg vannet nittedøler drev sine fabrikker med, eller brukte på jordene sine. (Det er beskrevet i tur 23 og andre turer.) Nå er mange av de største naturinngrepene blitt kulturminner. Vi skal innom en god del av dem. Veier og dammer setter sitt preg på naturen. Det tristeste inngrepet er kanskje resultatene av industrielt skogbruk, med flatehogst og gjen-
planting. Skog med bare en sort trær, og alle i samme alder, er kjedelig. Derfor er det viktig at vi også har noen områder med gammelskog, og det er tips her om hvor den kan oppleves. «DE N SO RTE S TRE K» OG M A RK A LOV E N
Mens geografen Nils Houge satt på Grini under krigen, jobbet han med boken Oslomarka som naturpark. Han tok utgangspunkt i en svart strek på kartet. Den var tegnet inn av kommunale ingeniører. Midt på 1930-tallet diskuterte de hvor høyt opp i marka man kunne bygge hus. Streken viste grensen for hvor det var mulig å legge vannledninger med akseptabelt trykk. Siden har den svarte streken hatt en slags mytisk kraft. Fra 1965 ble hensyn til friluftslivet en del av kommunenes arealpolitikk, og streken ble et slags kringvern for marka. I 1976 ble det for første gang foreslått å lovfeste markagrensen. Det ble en lang og kronglete
kamp. Oslo bystyre vedtok markagrensen i 1991, men noe lovvern gir ikke et slikt vedtak. Først i 2009 kom selve markaloven. Den beskyttet friluftsområdene i 19 kommuner og fem fylker. Området er slående likt det Houge jobbet med under sitt fangenskap. Skal vi bevare marka, må vi bruke den. Det eneste gode argumentet mot at grunneierne skal maksimere profitt, at byens tomtemangel kan avhjelpes ved å spise av skogen, og at biler skal komme lettere frem, er at det truer hundretusenvis av skattebetaleres velvære. Derfor er det viktig at mange av oss utvikler kjærligheten til marka. Og gang på gang opplever jeg at eventyrfortelleren Asbjørnsen hadde rett: Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre når det gis noen leilighet til det, har jeg stadig funnet meg vel ved å ta en friluftsvandring som demper for min smule bekymring og uro.
Økonomisk nødvendig, økologisk trist, det tar mange år før disse sårene er leget.
9
−−−−−−−−−−−
2
Ikke en lyd, annet enn ski som glir og staver som stikkes i snø, stort bedre blir ikke livet vinterstid.
10
−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−
4
−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−
6
−−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−−
8
SKITURER 11
8 −−−−−−−−−−−−−−− 7 −−−−−−−−−−−−−−− 6 4
−−−−−−−−−−−−−−− 5 −−−−−−−−−−−−−−−
Et veldig grovt regnestykke konkluderer med at det faller rundt 80 millioner tonn nedbør over Nordmarka og Krokskogen årlig. Nord, øst og vest er marka omkranset av høye åser. Når skyene kommer inn mot Oslo-området, blir de presset opp og nedkjølt, slik at de slipper nedbøren sin over skogene.
2
−−−−−−−−−−−−−−− 3 −−−−−−−−−−−−−−−
En skitur om våren vil alltid være bedre enn hagearbeid.
−−−−−−−−−−−
12
Derfor er det mye tørrere klima i Oslo-gryta enn i skogene rundt. Stort sett er temperaturen oppe i høyden noen grader kaldere enn i lavlandet. Resultatet er selvsagt en lengre skisesong og bedre føre. Mens hvitveisen blomstrer nær byen, kan det fortsatt være utrolig flott innover fra Frognerseteren. Man kan nesten glemme klimatrusler når man smører mykt klister på skiene og klissete solkrem på bare armer og bein. Statistikken viser allikevel at det går i gal retning. Meteorologisk institutt står for det offisielle målet på antallet skidager hvert år.
−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−− −−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−− 12 −−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−− 14 −−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−
Ligger det mer enn 25 cm snø på Bjørnholt (360 moh.), er det skiføre, etter forskernes definisjon. Variasjonene er selvsagt store. I sesongen 2004/05 var det bare 29 skidager. Året etter kunne vi glede oss over 141 dager, før det sank til 54. Den aller lengste sesongen som er målt, var 1950/51 med 191 dager! Skiforeningen og markakommunene samarbeider om å kjøre opp 2600 kilometer med skiløyper i Oslomarka, det meste i områdene som er dekket i denne boken. Av disse er det 90 kilometer med lysløype. Sannsynligvis har vi hovedstadsbeboere verdens beste løypenett rett
10
utenfor stuedøren. Så lenge mange nok av oss betaler kontingent til Skiforeningen, kan det beholdes som et gratis tilbud. I skogene rundt Oslo bruker ikke Turistforeningen røde T-er for å markere stier, slik de gjør ellers i landet. Vi har vårt eget system rundt Oslo. Det var sommerfolkene som begynte med merkede stier, og de brukte blåmaling. Da Skiforeningen kom med sine koster, måtte de bruke rødt. Og slik har det vært siden. Skiløyper er røde og har røde bokstaver på skiltene, sommerstier har blått. Selv om det er en klart fallende trend, kan vi fortsatt regne med rundt 100 «offisielle» skidager, og veldig mange flere for fanatikerne. Lenger nord og høyere opp enn Bjørnholt holder føret ganske mye lenger. Turene 18 og 19 går i løyper som vanligvis står godt lenge etter at det er barmark på Bjørnholt. For mange er vårsesongen tiden man går utenfor det offisielle løypenettet. Rundt påske er det som regel kalde netter og varme dager. Da får vi skareføre, med fjellski kan man komme seg frem nesten overalt, som til Kjerkeberget (tur 15). Folk som Tom «Milslukern» Stensaker finner snø til langt ut i badesesongen. Mot slutten sykler de opp til Oppkuvplatået, hvor det ofte ligger noen kilometer løype når resten av byen feirer nasjonaldag. Slikt må til for dem som vil ha 1000 mil hver vinter.
De røde merkene forteller at det er skiløype.
13
16
1 Vinterens første tur Start: Svartbekken Mål: Svartbekken Distanse: Helt avhengig av hvilke omveier du tar Servering underveis: Rajebråtan Sesong: Tidlig vinter Passer for: Alle som lengter etter ski på beina
Ut over høsten er det en smule konkurranse mellom øst og vest i marka om hvor skiføret kommer først. Som regel står det mellom Svartbekken i nordøst og Ringkollen i nordvest. Men det hender at snøhull som Sørkedalen eller Solli i Asker stikker av med seieren. Det de tidligste skiturene som regel har felles, er at de går på veier. En annen fellesnevner er at de fleste som bruker den første snøen, trener til konkurranser på et eller annet nivå. For turene byr sjelden på de store naturopplevelsene, ut over gleden ved å gå på ski. Har du bare ett
Fem centimeter snø og Skiforeningen har begynt årets preparering fra Ringkollen.
14
−−−−−−−−−−−−−−− 9 −−−−−−−−−−−−−−− 10 −−−−−−−−−−−−−− B = B −−−−−−−−−−−−−− −−−−−−−−−−−−−− C = C −−−−−−−−−−−−−− 14 −−−−−−−−−−−−− M = M −−−−−−−−−−−−−
Turen inn til Gjerdingen er ikke lengre enn seks kilometer. Fra demningen kan det hende at løypebasene har klart å preparere videre på veien i retning Elgstøa og nordover forbi Rajebråtan til Sandvika. Da er det mulig å få en bra tur. Kloke hoder bruker tid på å debattere hva opprinnelsen til navnet Elgstøa er. En teori går ut på at gjeterguttene fra Roenseter pleide å brenne bål der, og at det egentlig er ildstedet. Andre mener at det må ha noe med elg å gjøre. Men går vi langt tilbake, til folketellingen i 1801, het plassen Alstøen, dermed er vi ikke engang like langt, men tilbake ved starten på en helt ny diskusjon. Alternativet til Svartbekken for den som jakter tidlig snø, er som regel Ringkollen. Der jobber Skiforeningen sommerstid med å forberede hovedløypene slik at det bare trengs 20–30 centimeter snø for å kjøre gjennom løypene. Men så lenge grunneierne på veien sørover langs Øyangen insisterer på at veien skal måkes, er det vanskelig å konkurrere med Svartbekken. Nærmere Oslo er det veiene fra Sørkedalen opp til Heggelivann som peker seg ut. Sørkedalen er et kuldehull. Skiforeningen er prisgitt Løvenskiolds brøyteplaner, hver vinter er det behov for å kjøre ut tømmer. Men noen av veiene ut fra Sørkedalen vil alltid være tilgjengelige for skifolket.
12
par ski, kan det være lurt å vente litt. De ivrigste har «grusski», gjerne et gammelt og ganske oppripet par. Skiforeningens løypemannskaper jobber gjennom sommeren med å forberede enkelte skogsløyper for det første, og ofte ganske tynne, snølaget. De fjerner steiner og røtter. Ganske ofte kan man gå tur fra parkeringsplassen ved Svartbekken mens det er helt bart og høstlig i Oslo. For å komme dit følger du riksvei 4 til Harestua, derfra er det skiltet mot Vestbygda. Etter fire kilometer kommer du til parkeringsplassen som drives av det lokale idrettslaget. Den første skituren går vanligvis inn til Gjerdingdammen, forbi Fjellsjøen. Alle markavandrere har sine favorittsteder, som de vil h evde er markas vakreste. Det finnes selvsagt ikke noe fasitsvar her, men noen har større autoritet enn andre. En av dem som virkelig veier tungt, er Johannes Dahl, som vokste opp på Hakadals verk og brukte mer tid i Nordmarka enn de aller fleste. I boken Nordmarka – eventyr og eldorado bruker han mye plass på Fjellsjøen, som var hans barndoms paradis: «Hvor mange ganger jeg har vært der siden har jeg ikke tall på. Jeg vet bare at turene har vært høytider i mitt liv. Når jeg skal tenke meg et helt idyllisk østlandsk skogsvann, må jeg alltid tenke på Fjellsjøen.» Som folk flest mislikte han forandringer: «Nå da reguleringen for lengst har slått kloa i Fjellsjøen, er idyllen helt borte. Min barndoms paradis er nå bare til i mine drømmer». Vi som ikke vet hvordan det en gang var, kan fortsatt glede oss over det som er. Sannsynligvis ville ikke Johannes Dahl satt pris på dagens løypestandard heller. Petter Biong kjørte løyper her inne i mer enn 40 år, til han pensjonerte seg etter 2019-sesongen. Da han vokste opp, ble de fleste løypene tråkket «for hånd». Skiforeningens løypepatrulje var tidlig ute etter snøfall, med spade i sekken. I ungdomstiden hans kom de første snøscooterne, før den typen løypemaskiner han kjører nå. Med godt utstyr og erfaren løypebas er det overraskende hvor bra tur man kan få på et tynt snølag.
15
16
2 Med sola i ansiktet, omvei gjennom markas indrefilet Start: Fra Ringkollen (variant fra Mylla) Mål: Hvor du vil, Sørkedalen, Frognerseteren, Sognsvann Distanse: Minst 40 km til Frognerseteren Servering underveis: Ingen Sesong: Snørik vinter Passer for: Skiløpere med OK kondis
Langvassbrenna, Finnvassdalen, Sandbekkmana, Knappaveien og Heikampen. Noen markatravere er trent som Pavlovs hunder og begynner å sikle når de hører disse navnene. Det er ganske mye opp og ned, her og der skikkelig bratt, men flottere tur får du ikke i den vestlige delen av marka. Du kommer gjennom flere vernede naturområder, på scooterløyper i skikkelig eventyrskog og over åpne myrlandskap. Skiforeningens skibuss stanser på den store parkeringsplassen ved Ringkollen. På flotte vinterdager er det fire–fem fulle busser. De aller fleste tar turen over Løvlia til Sørkedalen. Noen går litt lenger over Katnosa og Fyllingen, via Kikut til Frognerseteren eller Sognsvann. Disse variantene er flotte turer, og for mange mer enn langt nok. Men gå til venstre ved første løypekryss, den er skiltet til Mosjøen. Litt etter Mosjøen tar løypa til Langvassbrenna av. Den er bratt og tidvis «bare» scooterkjørt. Siden 2015 har Langvassbrenna vært naturreservat, det er nok tiuren glad for. I gammelskogen er det mange rødlistede arter. Jeg er ganske sikker på at det en gang krysset et gaupespor i snøen her inne også, i det trange juvet like før toppen. Utforkjøringene ned på den andre siden 16
har litt storslalåm over seg, med flott utsikt østover. Der løypa kommer ned på veien gjennom Sinnerdalen, kan du velge enten å gå ned dalen for så å ta til venstre oppover mot Finnstad, eller gå veien opp til Tverrsjøstallen. Solskinnsdager er det siste klart best, å stake ned vannene under Pershusfjellet med sola i ansiktet gir en følelse av å være på fjellet. Har du gått vestover fra Mylla, er det her du kommer inn på løypa. Nå snakker vi virkelig om Oslomarkas hjerte og lunger. Gå opp gjennom gårdstunet på Finnstad. Dette er den nordligste av Løvenskiolds plasser i marka, og den skiller seg fra andre ved at den ligger på vestsiden av vannet. Da jeg var barn, beitet det kuer her om sommeren. Nå er plassen bortleid og brukes som feriested. I motsetning til mange av de andre plassene må leietakerne finne seg i at løypene går rett over tunet. Hold til venstre, opp forbi den blågrå koia. Det står et skilt om at man er på vei inn i naturreservatet, og man kan være unnskyldt for å lure på hvorfor det var så viktig å få fredet dette. De første hundre meterne er gjennom tett og ikke særlig pen skog. Etter en ubehagelig bratt og smal utforkjøring begynner Finnvassdalen. Da er det lett å forstå at motorsager og veibyggere må holdes på god avstand. Løypa er så fredelig og vakker at jeg får klump i halsen hver gang jeg går der. For noen år siden ble scooterløypa utbedret med broer over elva. Det skjedde ikke uten kontrovers, enkelte vernere mente at det var et for stort inngrep i en av Østlandets flotteste naturperler. For andre åpnet det et par kilometer med naturopplevelser. Mens tiuren skal ha fred i naturreservatet på Langvassbrenna, er det troll og hulder som trenger vern i Finnvassdalen. For meg er dette
Bisol, halo og regnbue, alt i ett over Mosjøen.
virkelig markatrollets enemerker. Særlig der dalen smalner skikkelig til, er det lett å forestille seg at man ikke er helt alene. Markaforfatteren og idéhistorikeren H.O. Christophersen skrev om dette området (i sin omtale av Finnerudseter litt lenger sør): «Rå hedendom spøker mellom bekker og daler, og innunder hellere og hamrer.» Finnstad, Finntjern og Finnerudseter (øst for Spålen) røper at dette er gamle finnebosettinger. Vi har mange slike i marka. Skogfinnene kom østfra på 1500- og 1600-tallet. De drev svedjejordbruk, hvor de brente skog for å plante rug i asken. Finnene ble beskrevet som «det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan». Spålsfinnen var i alle fall ingen god mann. Han ble henrettet på Akershus for drap. Merkelig mange forbrytere har en tilknytning til området rundt Spålen. Tyven
og uteliggeren Fleske-Lars er bare kjent fra marka historien, han skal ha hatt en hytte i Nautsundkollen på vestsiden av det trange sundet i Spålen. Mer schwung var det over to av de andre. Mestertyven Ole Høiland gjemte seg i Spålsberget etter å ha flyktet fra Akershus. Det går rykter om at klokka han stjal fra en lensmann, fortsatt ligger der. Høilands kollega Gjest Baardsen skal ha gjemt seg i hulen på Storøya helt sørøst i Spålen. Øya ser trivelig ut, men mange som har overnattet der, forteller om en urolig og utrivelig natt. I mange generasjoner har det vært snakk om en forbannelse over øya. Historiene om mestertyvene bør nok tas med en klype salt. De forskjellige overleveringene ser ut til å blande Gjest og Ole. Løypa fra Finnstad ender sørøst på Spålen. Fortsett forbi den nyrestaurerte dammen, rett 17
Sandbekkmana, der det åpner seg og man kan lange ut.
frem mot Sandungen. Igjen er det en bratt og trang stigning, før du kommer opp til Tvetjerna. Om du synes det er tungt opp, så tenk på hestene som dro tømmer. Enkelte steder kan man se rester av den gamle veien. Stokkene som ble hugget oppe i åsen, måtte ned til Spålen for fløting videre. På toppen av kneika åpner det seg opp. I A ftenposten, der jeg jobber, er vi et par journalister som sliter med dårlig samvittighet etter at vi har skrevet om løypa over Sandbekkmana. Problemet med å anbefale opplevelser av urørt natur er at den ikke forblir urørt særlig lenge. Men sammenlignet med hovedløypene øst og vest for dette scootersporet er det ikke akkurat folksomt. Langs nordsiden av tjernene og myr ene finnes mange flotte rasteplasser. Om våren er det orreleik på flere av myrene. Nedkjøringen til Vesle Sandungen er rask. Løypa videre går til det sørvestlige hjørnet av 18
vannet. Oppe på Knappaveien skal du ta av første løype til høyre, mot Kveldrosputten. (Rett frem tar deg ned mellom Fyllingen-vannene, om du vil ta snarveien til byen, eller innom Kikutstua.) Scooterløypa over Heikampen fortsetter fra Kveldrosputten. Ettermiddagssola fra Heikampen er fantastisk, med utsikt mot skog og fjord. Men det er greit å ha lys nok nedover mot Finnerud (nok en finneplass), for den er bratt og litt vanskelig. Fra Finnerud går det hovedløyper videre ned til bussen i Sørkedalen. Mitt forslag her er å fortsette opp til Frogner seteren. Fra Finnerud må du ta til venstre opp mot Motjern og så til høyre mot Svartorsetra. Etter litt over 2,5 kilometer kommer du inn på hovedløypa mellom Nordmarkskapellet og Tryvann. Derfra går det greit til T-banen fra Frognerseteren eller ned Skådalsløypa.
19