Sara Bergmark Elfgren
NORRA LATIN Drømmenes skole Oversatt av Fartein Døvle Jonassen MNO
© Tekst: Sara Bergmark Elfgren 2017, etter avtale med Grand Agency First published by Rabén & Sjögren 2018 Published in agreement with Grand Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Norra Latin Oversetter: Fartein Døvle Jonassen (MNO) Omslagsillustrasjon og vignetter: Lina Neidestam Omslagsdesign: Pär Åhlander Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Adobe Caslon Pro 11,5 | 14,5 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2408-1 Oversettelsen av denne boka er støttet av Statens kulturråd, Stockholm Sitater i boka: Doktor Glas av Hjalmar Söderberg. Oversatt av Henning Hagerup Onkel Vanja av Anton Tsjekhov. Oversatt av Kjell Helgheim En midtsommernatts drøm, Romeo og Julie, Hamlet og Stor ståhei for ingenting av William Shakespeare. Oversatt av André Bjerke Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
FORORD Stockholm 2017
Fem store undervisningsinstitusjoner ble bygd før århundreskiftet i Stockholms indre by: Norra Latin, Södra Latin, Norra Real, Östra Real og Kungsholmens Gymnasium. Fem staselige steinbygg, tilpasset en annen tid, for magistere og lektorer, latinlekser og morgenbønn. Nå er de vakre lokalene umoderne og på grensen til for små for dagens elevtall. Likevel vil folk fra hele Stockholm gå på disse skolene, albue seg opp og ned de slitte steintrappene. Men ikke på Norra Latin. Ikke nå lenger. Skolen ble nedlagt drøyt hundre år etter at den ble innviet i 1880 av kong Oscar II. Det var ikke behov for et gymnas i bydelen Norrmalm. Siden det er bygningen blitt renovert og forvandlet til konferansesenter. Revisorer slurper kaffe ved ståbord i lysgårdene der skoleball en gang i tiden ble holdt. Foreninger har styremøter i den gamle biologisalen. Slik ser det ut i virkeligheten. Men i denne romanens Stockholm ble Norra Latin aldri stengt. Her springer elevene fortsatt gjennom søylegangene, opptrer i aulaen, spiser is på gressplenene utenfor inngangen og spiller fotball i den store skolegården på baksiden. 5
I denne bokas Stockholm er Norra Latin en av de videregående skolene det er vanskeligst å komme inn på, og den har en velrenommert kunstfaglinje med vekt på teater. Ellers er alt stort sett seg selv likt i Sverige og hoved
staden. Stort sett.
NORRA LATIN «Men er det sikkert at vi er våkne? Mon vi ikke sover og drømmer ennå.» En midtsommernatts drøm, William Shakespeare
CLEA «Jeg kommer til å stille noen spørsmål nå.» Hun er politi i uniform og sitter på huk foran meg, prøver å få meg til å møte blikket hennes. Mørke øyne, lysebrun hud, svart hår. Stemmen er rolig og trygg. Hun snakker med meg. Stiller spørsmål. Jeg vet ikke hva jeg svarer, om jeg svarer. Jeg husker ikke når hun la pleddet over skuldrene mine. Var det i det hele tatt hun som gjorde det? Hvordan kom jeg hit? Blålys pulserer over fasaden på Norra Latin og jeg tenker at det er en tv-serie. Politibetjenten som kommer ut fra inngangen, sykepleieren som klyver ut av ambulansens førerhus, folkene fra vekterfirmaet som står og prater seg imellom, de er statister alle sammen. Jobben deres er å se naturlige ut i bakgrunnen, og de følger instruksjonene til punkt og prikke. «Clea?» Jeg som sitter her på benken, har en liten rolle. Den seksten år gamle jenta. Offeret. Vitnet. Jeg dukker bare opp i noen scener. Politikvinnen som sier navnet mitt, har nok en større, tilbakevendende birolle. Kanskje får publikum følge familielivet hennes i serien. Antagelig jobber hun for mye, har en skuffet partner der hjemme og to barn som sover når hun lister seg inn på rommet deres sent om natta og kysser dem sørgmodig på pannen. «Clea?» sier hun. «Clea, hvem gjorde dette?» Et eller annet sted befinner etterforskerne seg. Hovedpersonene. De som prøver å forstå hva som har skjedd og 9
hvorfor. Jeg leter med blikket, men finner ingen som passer til rollen. Det kommer ingen middelaldrende, grånet overbetjent gående med lange skritt og flagrende frakk. Ingen vakker og genial etterforsker med en diagnose som gjør at hun har vanskelig for å samarbeide på jobben. Jeg aner ikke hvordan dette fungerer i virkeligheten. «Clea?» sier birollepolitikvinnen igjen. Nå sitter hun ved siden av meg på benken. En duft av metall. Kobber. Jeg gjemmer hendene under pleddet. «Hva skjedde egentlig der inne?» spør hun. «Er det noen flere som er skadet? Hvem flere var der inne?» Fjorårsløv på bakken, selv om det er vår nå. Mars, snart april. Vi går mot lysere tider. Jeg har sett snøklokker og krokus. Vi går mot lysere tider. «Tim,» sier jeg, og stemmen min er hviskende og svak. «Tim var der. Tim Helander.» «Vi vet det.» Kameraet hviler på politikvinnens ansikt. Blikket hennes er medfølende og bekymret. Hun har kanskje en av hovedrollene likevel. «Går det bra med ham?» spør jeg. «Jeg har ikke full oversikt ennå, men han er i gode hender,» sier hun. «Kan du fortelle hva som skjedde?» Fortelle. Det høres så enkelt ut når hun sier det. Før trodde jeg at alt var enkelt. Før trodde jeg at jeg visste noe om verden, om andre og om meg selv. Kan du fortelle hva som skjedde? Hvordan skal jeg kunne fortelle når jeg ikke vet hva som er sant? Når jeg ikke engang er sikker på hva som er virkelig? Det var så mye jeg trodde var opplagt. 10
t magi ikke fantes. A At jeg kunne stole på Tim, tross alt. At jeg visste hvem jeg var. At Tamar Lominadze var en dømmende bitch, det trodde jeg ganske lenge. Jeg ble motbevist på alle punkter, og nå er jeg ikke engang sikker på hvordan man puster. Det føles virkelig som om jeg har glemt hvordan man gjør det. «Du nevnte et annet navn i sted,» sier politikvinnen. «Erling Jensen. Hvem er det? Var det han som gjorde dette?» Latteren. Den umenneskelige latteren som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg ser mot skolen, blålysene som pulserer som hjerteslag. Blått er beroligende. Tenk på blått. Blålys. Blå lys. Blått. Tenk på trær. Jeg fryser, gnir hendene mot hverandre for å varme dem. Blodet klistrer seg til håndflatene. «Hvem sitt blod er det der, Clea?» Kniven. Hvor ille var det? Det så ille ut. «Denne Erling Jensen, var han sammen med dere i aulaen?» «Ikke si navnet hans,» hvisker jeg, og nå skjelver jeg, jeg fryser, jeg biter meg i leppa så hardt at det begynner å blø. Stjerner som løsner fra himmelen og danser rundt oss. Tamar som tar hånda mi. «Tamar …» sier jeg. «Tamar Lominadze. Er hun her?» Politikvinnen rynker pannen. Jeg ser at hun er på vei til å svare. Og jeg vil ikke vite, jeg vil holde for ørene, jeg vil skrike.
TAMAR Jeg vil bare gjøre en ting klart: Jeg hadde et godt liv i Östersund. Familien min elsket meg og jeg elsket familien min. Jeg var ikke ensom. Jeg ble ikke mobbet. Vennene mine og jeg kalte oss misfits, men egentlig var vi ikke så veldig utenfor. Vi måtte jo tåle en del dritt, men vi var langt fra de eneste som måtte det. Vennene mine og jeg visste hvordan det føltes å ikke få et brev fra Galtvort på elleveårsdagen. Vi visste hvordan det var å bli forelsket i en tegneseriefigur. Vi ble kjent fordi vi elsket de samme tingene, og så begynte vi å elske hverandre. Vi holdt sammen gjennom alle vanskeligheter og problemer. Jeg var en nerd, men jeg var en fornøyd nerd. Jeg flyttet ikke til Stockholm fordi jeg ville bort. Jeg flyttet fordi jeg elsket teater. Følg dine drømmer, sier folk. Og det var akkurat det jeg gjorde. Det var mine drømmer og min beslutning om å følge dem som satte i gang alt dette. Jeg tror i hvert fall det. Men kanskje er det som bestevennen min Sam sier, at vi ikke har noen fri vilje. At vi blir styrt av en slags indre programmering som vi har like lite kontroll over som hjerteslagene og tarmbevegelsene, og at beslutningene våre er blitt tatt før vi tror vi har tatt dem. Kanskje finnes det en høyere makt som allerede har bestemt alt om livet vårt. 12
anskje alt bare er tilfeldig. K Kanskje er det sant, det en viss person sa til meg, at det som noen kaller tilfeldighet eller skjebne, er en slags magi. Dette er det som hendte.
CLEA Hvor begynner en historie? Jeg mener ikke en oppdiktet fortelling, men noe som har hendt deg på ordentlig. Hvordan vet man hva som er startskuddet, øyeblikket da alt blir satt i bevegelse? Politiet kommer aldri til å få vite sannheten om det som skjedde på Norra Latin den natta i mars. Men hvis jeg skulle fortelle, hvis jeg skulle føye sammen hendelsene til en historie, da ville jeg jeg nok begynt her: Jeg er åtte år, og jeg ligger bak den røde sofaen i stua. Det er kveld, og alle lamper er tent, utenom den i taket, for den synes mamma er så ukoselig. I sofaen sitter mamma og prater med Margot Wallenius. Jeg ligger på magen og spiller et spill, men jeg klarer ikke å konsentrere meg, for det er umulig å ikke høre på stemmene deres. Margot har alltid vært i livet mitt. Hun er ikke som mormor eller andre gamle folk jeg kjenner. Margot duller ikke med meg, hun er ikke innsmigrende. Hun stiller spørsmål og lytter oppmerksomt til svarene mine. Av og til er hun barnevakt, og da viser hun meg svart-hvitt-filmer. Favoritten min heter Kaptein Blod og handler om en pirat. Margot er aldri taus når vi ser film. Hun forteller om skuespillerne og regissørene, manusforfatterne og produsentene. Hun vet alt. Jeg dyrker henne og er samtidig litt redd for henne. Når hun kommer inn i et rom, blir lufta elektrisk. Nå snakker hun og mamma om et stykke som Margot 14
skal regissere. Medea. Det ble skrevet for tusenvis av år siden i Hellas og handler om Medea som blir sveket av mannen sin Jason, som hun har ofret alt for. Hun hevner seg ved å drepe sønnene de har sammen. En kjemperar hevn, synes jeg, for det var jo hennes barn også. Jeg tror mamma har glemt at jeg ligger bak sofaen, for hun liker ikke at jeg hører på sånt som dette. Men jeg skjønner jo at det er et eventyr, og i eventyr skal det skje skumle ting, som at foreldrene til Hans og Grete lurer dem ut i skogen for å slippe å gi dem mat. Margot og mamma snakker om gestaltningen og andre ting som jeg ikke forstår. Det jeg forstår er at mamma skal spille Medea, og at Jack Helander skal spille Jason, Medeas asshole av en mann, som mamma sier. Mamma og Jack har kjent hverandre siden de gikk i samme klasse på videregående. De har spilt mot hverandre mange ganger. Jack har en sønn som heter Tim og er et år eldre enn meg, og når jeg får høre at han skal spille Medeas og Jasons ene barn, eksploderer misunnelsen i meg. Tim og jeg er begge oppvokst på teateret og filminnspillinger, men mens Tim har gjort noen småroller, så har jeg aldri fått sjansen. Jeg pleier å mase på mamma, men hun sier alltid nei. Hun sier at jeg kan vente, til jeg er gammel nok til å vite «hva jeg begir meg ut på». Som om jeg ikke allerede visste det etter å ha iakttatt henne hele livet. Jeg reiser meg, og mamma rykker til. Hun hadde virkelig glemt at jeg var der. Margot ser på meg med det skarpe blikket sitt. Jeg blir varm i kinnene. «Jeg vil spille det andre barnet,» sier jeg og lener meg over sofaen mot mamma. «Hvis Jack har med sitt barn, så burde vel du ha med ditt.» «Vennen min, det er to gutter.» Hun sier det for å slippe unna, og jeg vet det. 15
« Det spiller ingen rolle,» sier jeg og setter øynene i henne. «I Helligtrekongersaften spilte du Viola som lot som hun var gutt. Og Tim har like langt hår som meg. Gutter kan faktisk ha langt hår.» «Men dette stykket er så fælt!» sier mamma. «Jeg vil,» sier jeg og snur meg mot Margot, for jeg vet at regissøren bestemmer. «Vær så snill.» «For min del er det greit,» sier Margot. «Men det er moren din som har det siste ordet.» I tre dager maser jeg på mamma. Denne ganger har jeg ikke tenkt å gi meg. Og det føles som om Margot står bak meg og støtter meg. «Dette stykket er så fælt,» sier mamma igjen den tredje kvelden. Hun ligger ved siden av meg og har lest høyt fra Harry Potter og Føniksordenen. «Men mamma, jeg vet at det bare er på liksom,» sukker jeg. «Forresten så er det vel bra hvis det ekte barnet ditt spiller barnet ditt i stykket. Du kan jo bruke det i rollen.» Hun bryter ut i latter. I ettertid innser jeg hvor absurd det måtte høres ut med de der veslevoksne ordene. Ord som jeg hadde hørt henne og vennene si i ulike situasjoner, på alvor og på spøk. «Du vet at dere kommer til å bytte på med to andre barn,» sier mamma. «Så du kommer ikke til å få være med i hver forestilling.» Jeg klemmer henne hardt. Hun har sagt ja. Det er premiere, og mamma og jeg venter i kulissene. Hånda hennes hviler mot nakken min. Tim står på den andre siden av henne. Jeg lytter til skuespillerne på scenen. Ordene faller 16
som klare vanndråper. Ute i mørket er publikum. Det er nesten så jeg kan høre hvordan de lytter. Konsentrasjonen som veves mellom skuespillerne og publikum, danner et nett av fine tråder. Jeg kjenner vibrasjonene i nettet. Snart skal jeg gå ut på scenen sammen med mamma og Tim. Faren hans, Jack, er også her et sted, men akkurat nå ser jeg ham ikke. Jeg kikker opp på ansiktet til mamma. Nå er hun fortsatt mamma med tykk teatersminke, men på scenen blir hun på en måte fremmed. Det er litt skummelt, men også for lokkende. I går på generalprøven ble jeg også en annen da jeg gikk barbeint over scenegulvet. Jeg ble tømt og fylt av et lys. Jeg ble tydelig. Mamma lukker øynene, og jeg lurer på om hun går igjennom tekst. Hun har ligget i badekaret hver eneste kveld og bablet i vei. Selv har jeg ingen replikker i stykket. Men i tank ene forteller jeg historien om Medeas og Jasons barn, som er uvitende om sin grusomme skjebne. Jeg vet, men Medeas sønn vet ikke, at stykket slutter med at vår egen mor dreper oss. Mamma skyver meg og Tim mot hverandre. Min kalde hånd i hans varme. Tim stirrer ut i løse lufta. Biter av en hudflenge fra leppa. Det lange, kastanjebrune håret hans er flettet, akkurat som mitt. Jeg lurer på om han har den samme opplevelsen som meg, at det vi gjør er magisk. Jeg lurer på om han kjenner trådene som drar oss mot scenen. Etter forestillingen er alle glade. Applausen vil ingen ende ta. Vi blir ropt ut gang på gang. Blomster som har stått i svarte plastbøtter, blir delt ut. 17
i samles i artistfoajeen for premiereskålen. Jeg er fortV satt barbeint, og det tjukke vegg-til-vegg-teppet er mykt mot føttene. Utenfor vinduene er det bekmørkt, og folk som går forbi aner ikke at det finnes en annen verden her inne. Jack løfter opp mamma, snurrer henne flere runder, og alle ler. Til og med Tim kikker opp fra mobilspillet og ler lite grann. Det føles som om vi er en familie, alle vi som har jobbet med forestillingen. Den vanlige familien min er så liten: mamma, mormor i Helsingfors og pappa som jeg bare treffer av og til. Men på teateret har jeg en større familie. Det bobler og dirrer i meg, og jeg tenker at jeg aldri kommer til å bli trøtt i kveld. Jack hever glasset og peker på et gammelt portrett på veggen. Morfaren hans, den store skuespilleren og regissøren. Jack sier at det er noe eget ved å føre yrket videre fra generasjon til generasjon. «Som en olympisk fakkel,» sier han og ser på Tim, som kikker opp fra mobilen igjen og møter blikket hans med et alvor som overrasker meg. Margot kommer bort og tar meg i hånda. «Gratulerer med din første premiere,» sier hun. «Takk,» sier jeg. Hun smiler til meg, og jeg vil forklare følelsen jeg har, av at teateret er både trygt og forhekset. Men jeg forstår at hun vet det allerede. «Jeg vil bli skuespiller,» sier jeg. «Det er du allerede, Clea,» sier Margot. Hun høres stolt og sørgmodig ut på samme tid. Eller kanskje det bare er sånn jeg husker det.
Jeg er elleve år og Tim og jeg sitter i hver vår ende av den røde sofaen som pleide å stå i stua. Nå står den på mitt rom. Utenfor den stengte døra høres musikk og de voksnes stemmemylder. En svak lukt av sigarettrøyk finner veien inn. Før eller senere er det alltid noen som røyker inne på festene til mamma. Lyset er slukket på rommet. På sofabordet står PC-en min, skjermen viser en kvinne som ligger på en seng. Kroppen hennes vrir seg i voldsomme kramper, hun brøler som et villdyr. To menn holder henne fast. Tim vil alltid se skrekkfilm. Jeg både vil og vil ikke. Jeg ligger våken om nettene etterpå, og bildene hjemsøker meg. Likevel klarer jeg ikke å la være å se. Skrekken får det til å krible i hele kroppen. Det er som å kjøre berg-og-dal-bane. Når jeg ser sammen med Gabi, Angelica og de andre venninnene mine, pleier vi å skrike og gjemme oss bak hverandre. Vi hyler og ler sammen, til vi ikke vet hva som er hyl av latter og hyl av skrekk. Tim ville synes jeg var latterlig hvis jeg hylte. Ansiktet hans er like avslappet når han ser på eksorsisme som når vi så på Shrek da vi var små. Jeg prøver å holde ansiktet like nullstilt. Av og til kikker han på meg etter en sjokkeffekt eller en spesielt ekkel scene. Det er som en test. Jeg vil bestå den. «Du …» sier han. Blikket hans er festet på skjermen der kvinnen klorer i stykker sitt eget ansikt. «Ja?» sier jeg. 19
an snur seg mot meg. Det lange håret hans legger seg på H sofaens armlene, brer seg ut som en vifte bak hodet. Mange tar ham for å være jente, men det er aldri noen som erter ham. Ikke bare fordi han alltid har de nyeste mobilene og spillene. Ikke bare fordi faren hans har begynt å få roller i internasjonale storfilmer og tv-serier. Tim sprer følelsen av at det han gjør er riktig, uansett hva det er. De som treffer ham, ønsker å imponere på ham, det gjelder til og med enkelte voksne. Han er den mest populære gutten på skolen sin, det har en jente på dansen fortalt meg. Og han slipper unna med alt. «Har du hørt om Norra Latin?» sier han. Jeg ser for meg den lyse steinbygningen. Den ligger bare en kort spasertur fra Tegnérlunden der vi bor. Mamma pleier å peke den ut og fortelle at hun gikk på videregående der, som om jeg skulle ha rukket å glemme det siden forrige gang hun sa det. «Faren til Tim og jeg gikk i samme klasse,» pleier hun å si med et lite smil. «Herregud, så unge vi var da.» For meg ser elevene som slenger rundt i kvartalet vårt nesten voksne ut. Jeg lengter etter å bli en av dem. Jeg har allerede bestemt meg for å søke på dramalinja på Norra Latin. «Ja, mamma gikk jo i samme klasse som faren din,» sier jeg. «Har hun sagt noe om skolen noen gang?» spør Tim. «Ja, at hun likte å gå der.» «Ikke noe mer?» Han ser inntrengende på meg. Jeg skulle ønske at jeg hadde noe å komme med. «Nei, ikke noe spesielt, tror jeg …» Tim presser leppene sammen. Ser bort på skjermen. Mennene holder kvinnen nede på senga mens en av dem leser 20
latinske besvergelser fra en bok. En dame står ved siden av og gråter, trykker et krusifiks mot brystet. «Åssen det?» sier jeg. «Pappa fortalte en ting.» Han ser på meg igjen. Granskende. Som om han prøver å avgjøre om jeg er verdig. Jeg prøver å se verdig ut. Interessert, men ikke for interessert. «Det er en jævlig ekkel greie, er du sikker på at du vil høre?» «Absolutt,» svarer jeg passe avslappet, trekker opp beina og lener knærne mot sofaryggen. «Ok.» Han nikker langsomt, som om han virkelig tar inn hele situasjonen, forbereder seg mentalt. Faren hans pleier å gjøre en lignende gest. Jeg lurer på om Tim er bevisst på det. «Før i tiden var Norra Latin en gutteskole,» begynner han. «Og det skjedde noe der under andre verdenskrig. De hadde en lærer der, han var en sånn fyr som likte å plage andre. Han slo elevene så fort han fikk sjansen. Det var jo ikke forbudt da. Men en gang gikk han for langt. Han slo i hjel en elev som var omtrent like gammel som deg. Ingen vet hva han gjorde med liket, men etter det så folk et gjenferd på skolen. En liten gutt med svarte øyne, og med store sårskorper og blåmerker over ansiktet og på armene. Han spurte om læreren fortsatt var sint på ham.» Jeg lurer på om det virkelig er faren til Tim som har fortalt disse detaljene eller om Tim finner dem på. Han finner på mye, har alltid gjort det. Men han juger ikke for å kunne rope: «Haha, jeg lurte deg!» Det er mer som om skillet mellom sannhet og løgn ikke er så viktig for ham. Han bygger sin egen virkelighet, og det er nesten umulig å ikke bli dratt inn 21
i den. Selv om jeg aner at Tim juger, får det han sier meg til å grøsse. «Uansett, gutten som ble drept, hadde en storebror som gikk på skolen. Erling Jensen het han. Og han visste hva læreren hadde gjort mot broren. Men politiet trodde ikke på ham fordi familien hans ikke hadde så mye penger og sånn. Han bestemte seg for å ta hevn.» En høy, buldrende latter ruller gjennom leiligheten. Jack, faren til Tim. Jeg ser at Tim stivner til, at blikket hans går mot døra bak meg. «Hva gjorde han da?» sier jeg. «Hvordan tok han hevn.» Tim ser på meg igjen. Han er tilbake i historien. «De skulle sette opp et stykke på skolen. En midtsommer nattsdrøm. Av Shakespeare, altså. Erling var en sykt bra skuespiller, så han fikk en stor rolle. De spilte i aulaen for alle elevene og lærerne. Det var storm ute. Regnet pisket og vinden ulte. Det lå noe i lufta. Noe ondskapsfullt.» Det høres ut som en spøkelseshistorie jeg har hørt mange ganger før. Men Tim gir ordene mening. Han tror virkelig på det han forteller. Det blå lyset fra dataen lyser opp ansiktet hans. Jeg oppdager hvor mørkt det er i rommet. «Erling skulle være med i den siste scenen,» sier Tim. «Da han kom ut, hadde han på seg en maske som han ikke hadde hatt før. En rød maske.» Lyset fra skjermen dempes og rulleteksten begynner. En uhyggelig, skjør melodi spilles. «Publikum visste jo ikke at masken ikke skulle være med, og de andre skuespillerne trodde vel at Erling bare kødda. De kunne ikke bryte av midt i scenen, så de kjørte på.» Tim setter blikket i meg. «Erling hadde den siste replikken, den siste monologen. 22
Men da han var ferdig, var det ingen som klappet. Folk bare satt der. Og Erling sto alene på scenen i den røde masken. Det var dødsstille. Maskens øyne var helt svarte. Stirret på publikum.» Håret reiser seg på armene mine. Jeg ser det så tydelig for meg. Tenåringsgutten alene på scenen. Den groteske, røde masken. «Plutselig pekte Erling på læreren og sa: ‘Jeg vet hva du gjorde. Øye for øye, tann for tann.’ Og da reiste læreren seg. Som om han gikk i søvne, liksom.» Der er den buldrende latteren igjen. Men det virker ikke som om Tim hører den. Han fortsetter med dempet stemme. «Først begynte det å rykke i kroppen hans. Som om han hadde sånne spasmer, som hun i filmen når hun var besatt. Og så begynte han å riste. Tennene klapret så det drønnet gjennom hele aulaen. Det rant blod fra munnvikene hans. Han bet i stykker sin egen tunge, tygde den i stykker. Og så begynte blodet å renne fra nesa, ørene, øynene …» «Var det ingen som gjorde noe?» avbryter jeg, for jeg vil ikke høre mer. «Det gikk så fort,» sier Tim. «Ingen skjønte hva som skjedde. Og plutselig knakk læreren sammen. Hodet slo mot steingulvet og skallen ble knust, hjernemassen skvatt. Kroppen skalv en stund, men så ble den stille. Blodet fortsatte å renne, men han var død.» Skjermen har gått i hvilemodus. Det eneste lyset kommer fra gatelyktene utenfor vinduene som kaster lange skygger gjennom rommet. «Hva skjedde etter det?» sier jeg med svak, hviskende stemme. «Det ble kaos. Alle sprang ut fra aulaen, ambulansen 23
kom, politiet … Men læreren var jo død. Og Erling var for svunnet.» «Forsvunnet?» Tim nikker. Jeg vil tenne en lampe, men jeg tør ikke røre meg. «Siste gang noen så ham, var da han sto på scenen. Ingen så ham gå derfra: ingen av de andre skuespillerne, ingen i publikum. Han var bare … borte.» Jeg trekker knærne opp mot haka og legger armene rundt beina. Lengter etter mamma. Hun står sikkert i stua omgitt av en skare beundrere, forteller en historie med den varme stemmen som jeg kan høre på i timevis. Den syngende finlandssvensken, som noen sier høres «så koselig ut», eller at det er «som å høre et Mummitroll», selv om ingen har spurt dem. «Ingen kunne forklare hvorfor læreren døde,» fortsetter Tim. «Andre elever fortalte om Erlings lillebror og at Erling hadde snakket om å hevne seg. Men politiet fant ingen bevis. Det gikk bare masse skumle rykter.» «Hva slags rykter?» «At det det var en demon i den masken. At demonen drepte læreren og fikk Erling til å ta livet av seg etterpå.» Tim senker blikket, trekker fingeren over den røde sofaputa. «Folk har sett ham på Norra Latin. En svart skikkelse med rød maske. En vaktmester så ham og ble gal. Og en jente som gikk i klassen til foreldrene våre … Vet du hva hun skrev i selvmordsbrevet sitt?» Fingeren til Tim stopper opp. Han kikker opp og møter blikket mitt. «Jeg er ikke hans siste offer.» 24
ynene hans er som to mørke punkter i dunkelheten. Jeg Ø kjenner ham ikke igjen. Et strøk av kulde farer gjennom meg, som når man dykker og kommer ned til vannlaget som ikke er blitt varmet opp av sola. Skritt nærmer seg, og i neste sekund går døra opp. Jeg snur meg. En søt jente i midten av tjueårene står i dør åpningen. Jacks nyeste kjæreste. Jeg vet ikke hva hun heter, bare at det ikke er den samme jenta som forrige gang jeg traff Tim. «Men hjelp,» sier hun og smiler på en måte som skal virke avslappet. «Sitter dere her i mørket?» Hun famler etter lysbryteren og tenner taklampen. Jeg blunker mot lyset. «Så fint rom du har, Clara,» sier hun og kaster noen pliktskyldige blikk rundt seg. «Clea,» sier jeg. «Unnskyld, Clea. Kjempefint navn.» «Takk.» Tim sitter taus og stirrer på føttene sine. «Faren din vil at du skal dra hjem,» sier hun til Tim. «Klokka er nesten ett.» Jeg er bare elleve år, men jeg skjønner at hun lyver. Jack bryr seg aldri om hvor sent det er. «Skal pappa også dra?» spør Tim rolig. Det er som om han vil tvinge henne til å si det høyt, enda han allerede vet svaret. «Nei,» sier jenta og smiler det liksomavslappede smilet igjen. «Han blir en stund til. Han syntes du og jeg kunne dra i forveien. Jeg er kjempetrøtt og må pugge til eksamen i morgen.» Er hun en av dem som bryr seg om Tim? Som ikke bare 25
vil være kjæresten til den briljante, frynsete og farlige Jack Helander, men også stakkars Tim Helanders ansvarsfulle ekstramamma? Eller holder hun bare ikke ut å se Jack flørte med andre på festen? Har han blitt aggressiv og skjelt ut noen, truet med bank? Jeg kjenner ikke til alt om Tim og livet hans, men jeg vet nok. Jeg har hørt mammas lavmælte samtaler med venninnene sine, jeg har lest sladderen, iakttatt og trukket mine egne slutninger. «Men da er det vel best at vi drar da, siden pappa sier det,» sier Tim, og kulden i stemmen hans får meg til å holde pusten. Den typen kynisme burde ikke finnes hos en tolvåring. Men den finnes i hele ham når han reiser seg fra sofaen og stryket håret bort fra pannen. «Jeg bestiller en taxi,» sier jenta og ser lettet ut. «Ha det bra, Clea!» «Ha det,» svarer jeg. Hun lar døra stå på vidt gap. Jeg ser en scenograf vingle ut fra toalettet og håper hun ikke får øye på Tim og meg. Hun er en sånn slitsom voksen som alltid skal prate i tusen år når hun blir full på fester. Og hun blir alltid full. «Jeg må dra,» sier Tim og er allerede på vei mot døra. «Vent,» sier jeg og hopper opp av sofaen. «Er det sant? Det som du fortalte?» «Hva tror du selv?» «Ja,» sier jeg og nikker. Ikke fordi jeg er sikker på hva jeg tror, men fordi jeg vil gi ham noe. Og Tim smiler. Et av de sjeldne smilene som man er villig til å gjøre så mye for å fortjene. Plutselig rører han ved hånda mi. Jeg ser inn i de brune øynene hans. 26
« Du har alltid så kalde hender,» sier han, med fingertuppene mot mine. «Det er kanskje dine som er for varme.» Han ler. «Vi ses,» sier han og går. Jeg stenger døra etter ham. Låser. Jeg orker ikke pusse tennene, for da må jeg gå ut blant mammas venner som vil klemme meg og spørre hvordan det går på skooolen og hvilken klasse jeg går i nå igjen. Jeg sover med lyset på, men det holder ikke marerittene borte. Dagen derpå rydder mamma, og regissøren som har sovet over steker pannekaker. Når jeg setter i gang oppvaskmaskinen, går den i stykker. Mamma bryter totalt sammen og begynner å gråte. Etterpå ber hun om unnskyldning, og vi spiser. «Det er alt det helvetes stresset,» sier hun. «Jeg må lære meg å ikke si ja til alt.» Jeg vil ikke fortelle om marerittene, vil ikke gjøre henne mer ute av seg. Hun jobber så mye akkurat nå. Noen kvelder har jeg barnevakt, andre kvelder blir jeg med til Dramaten og venter backstage på den lille scenen. Jeg ligger på sofaen i pauserommet og leser eller spiller et spill. På veggene henger fotografier av ensembler fra ulike forestillinger. Bildene er tatt før premieren, og det står Brekk et bein! på dem. Jeg kjenner igjen mange ansikter. Mamma er der. Margot. Jack. Jeg skulle ønske jeg turte å skrive til Tim og spørre på nytt om det han fortalte var sant. Skulle ønske at han ville svare at han bare hadde funnet på alt sammen. For siden den kvelden 27
tør jeg ikke å sovne. Norra Latin ligger så nær der vi bor. Tenk om det onde kan flytte seg derfra. Tenk om jeg inviterte det inn da jeg sa at jeg trodde på Tims historie. Tenk om jeg våkner og ser den røde masken sveve i det mørke hjørnet overfor senga. Erlings lillebror med sårskorper i ansiktet. Læreren med blodet rennende fra øynene. En mandagskveld mamma som vanlig har fri fra teateret, står vi og vasker opp sammen etter middagen. Hun sier at jeg ser trøtt ut. Til slutt får hun alt sammen ut av meg. «Herregud,» sier hun. Hun skyller et glass og setter det i oppvaskstativet. Det er varmt mot fingrene mine når jeg tar det opp og tørker det med kjøkkenhåndkleet. «Det er jo flere uker siden, har du gått og ruget på dette så lenge?» fortsetter hun. Jeg trekker på skuldrene. «Og jeg har ikke merket noe,» sier mamma og heller i mer sitronduftende oppvaskmiddel, fyller på med vann. «Herregud.» «Det går bra,» sier jeg og konsentrerer meg om å gnukke bort en dråpe fra glasset. «Du sier vel ikke noe til Jack?» «Hvorfor lurer du på det?» «Jeg vil ikke at han skal bli sint på Tim.» Mamma ser på meg med oppvaskbørsten i hånda. «Hva er det?» sier jeg. «Ingenting. Jeg bare … Det er fint at du bryr deg om Tim. Og jeg skal ikke si noe.» Hun stikker en tallerken ned i det skummende vannet, skraper bort inngrodd tomatsaus med kanten av oppvaskbørsten. «At Jack forteller ham sånne ekle historier …» sier hun og 28
skyller av fatet. «Dessverre kan man ikke alltid stole på det voksne sier, Clea.» Jeg sukker. Som om det var en nyhet. «Tim overdrev nok litt også,» sier jeg og tørker tallerkenen som hun rekker meg, skraper bort en siste tomatsausrest med neglen. «Ja, noen har definitivt overdrevet,» sier mamma og slipper bestikk ned i oppvaskvannet. «I den versjonen jeg hørte, døde læreren av hjerteinfarkt. Og det der med at Erling skal ha hatt en drept lillebror, er helt nytt.» Jeg stivner til. «Hva mener du, er alt det andre sant?» «Nei, nei.» Hun stryker bort en hårtust fra pannen med håndbaken. «Det er en vandrehistorie. Noen eldre elever fortalte den til Jack og meg da vi begynte på Norra Latin.» Hun ler. «Jack festet seg virkelig ved den historien der. Han likte å skremme folk. I andre klasse arrangerte vi en fest for de nye dramaelevene …» Hun blir stille og kjører oppvaskbørsten rundt i en kjele. «Og så?» sier jeg. «Vi sparer det til du blir eldre.» «Ble dere fulle, eller?» spør jeg ertende. «Tørk denne her nå,» sier mamma og skyller kjelen, rekker den til meg. «Hvordan var Jack da dere gikk på skolen?» «Yngre. Mer … naiv.» «Hva betyr naiv?» «Uskyldig,» sier hun og ler. «Han var veldig forelsket i meg en stund.» «Hæ?» sier jeg. «Var dere sammen?» «Nei, det var vi ikke. Jeg var ikke interessert.» 29