Omelette norvegienne

Suzanne

BRĂ˜GGER

Omelette norvĂŠgienne Reiser i Norge

Epistler og notater

Oversatt av Trude Marstein

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: Sofie Amalie Klougart Oversetter: Trude Marstein Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Sabon 11/14,5 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2125-7 Enkelte av sitatene i boken er hentet fra allerede eksisterende oversettelser til norsk. Det gjelder s. 45, der sitatet av Wittgenstein er hentet fra Den ukjente dagboken. Cambridge 1930–32 og Skjolden 1936–37, oversatt av Knut Olav Åmås, Spartacus Forlag, Oslo 1998. Wittgenstein-sitatet på s. 49 er hentet fra Wittgensteins egen Filosofi og kultur. Spredte bemerkninger, oversatt av Knut Olav Åmås, Cappelen Akademiske Forlag, 1995. Sitatet fra Madame Bovary av Gustave Flaubert på s. 222 er hentet fra Peter Rokseths oversettelse, Gyldendal Norsk Forlag, 1999. Sitatene fra Tone av Suzanne Brøgger er hentet fra den norske oversettelsen av Margaret Johansen, Cappelens f­ orlag, 1982. Artikkelen «Mannens verden» av Erika Fatland som er gjengitt på s. 131–134 har vært trykket i Morgenbladet 29. juli 2016.

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Jeg ser paa den hvide himmel, jeg ser paa de blaagraa skyer, jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.

Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe! – Sigbjørn Obstfelder: Jeg ser, 1893

Norge – som news en istid, og så kom det noen fjell og noen mennesker på det fjellet. Og siden den gang har de bare holdt seg fast – de er her fremdeles. Man kan se dem på helleristninger ⎼ jegere og fiskere som har gravert inn elg, reinsdyr, bjørner, gjess, laks og hvaler, mennesker som fisker eller jakter med bue.

Sol og båt. Og man kan se dem på Vanessa Bairds akvareller av spredte bein på voldtatte kvinner, i skrevet snusende reinsdyr, spilt melk og silkesko med pompadourhæler. Maktesløse mødre og kjempebabyer med snørr.

Jeg tar en taxi ut til Vanessa – nervøs, fordi det er en somalisk sjåfør som ikke kjenner byen, og det gjør ikke jeg heller.

Dessuten fungerer kredittkort bare sporadisk. Eller man må først opplyse om kortet er kredit eller debet. I hvilket annet land har man «debet»-kort? Norge er riktignok bortimot det rikeste landet i verden, men er samtidig et av landene i Europa med størst privatgjeld. 80 prosent av befolkningen eier boligen sin selv, og det er normalt å ta opp store lån. Gjeld har blitt et tegn på rikdom! Slik var det ikke den gangen man levde av å handle med tre, kobber, fisk, pels og kleberstein. Alt var annerledes da villgjessene fløy mot sør, som det sto i en barnebok. Det gjør de ikke lenger. For nå blir de i Danmark, som en gang lå høyt mot nord, men som nå ligger «sørpå» på grunn av klimaforandringene. Nå må villgjessene fly nordpå til Norge for å hekke. Kanskje de en dag vil bli foreviget på fluktruten sin av DET VAR EN GANG

7

Vanessa, som for øyeblikket spesialiserer seg på flyktende som drukner i Middelhavet. Man kan finne hodene til de druknende på bunnen av de hjemmebrente suppetallerkenene hennes. En gang lå det ifølge barneboken Flukten til Amerika en rosin på bunnen av sagosuppen ⎼ i dag: hodet til en druknet flyktning.

Vanessa hadde mailet: «Jeg jobber i mellomrommene.»

Det foregår i en kjempevilla, en rønne à la Villa Villekulla i Geitmyrs­veien. Ikke så merkelig at somalisjåføren kjører seg bort. «Mellomrommene» ligger for eksempel på det store ­kjøkkenet i kjelleren, mellom gryter og kar, der vi setter oss, og der Vanessa for tiden jobber med keramikkskålene med hodet av en druknet på bunnen. Også på veggen henger akvareller av druknende flyktninger med hodet så vidt over vann.

Middelhavet har trengt seg inn på Vanessas kjøkken. I mellomrommene. I et tidsdilemma der alt er breaking news, her og nå, uten fortid eller fremtid. Men det eneste som i realiteten breaker, er jo innlandsisen. Isbreene. Resten er det for så vidt ikke så farlig med. Som art i den antroposene tidsalderen har vi egentlig ingen annen oppgave enn å sørge for at selve eksistensgrunnlaget for menneskeliv på jorden ikke forsvinner med oss og barna våre.

Vanessas opprinnelige innsikt: Vi lever kryptert. Det hun er opptatt av, er å avkode sivilisasjonens skjulte lover, som kan kokes ned til at menn vil ha sex, og kvinner vil ha barn, og hva alle perversitetene, driftene fører til. Til dette bruker hun en Carl Larsson-idyll og lar seg inspirere av Elsa Beskows barne­ bøker. Hva ligger skjult i tante Fiolett og onkel Blå? Eh … Hva slags kamuflasje er det vi jobber med for å skjule de nakne kjensgjerningene?

Hun oppdaget som helt ung på akademiet hvordan det forholdt seg, og hva som lå bak de helt alminnelige uttrykkene: 8

Skal vi spise sammen? Kommer du på fest? Til middag? Det betydde i virkeligheten sex. Så Vanessa meldte seg ut av «Kultursentralen», ville heller jobbe. Og hun gjorde det som kunstmiljøet hadde erklært umulig for en kvinne som ville være kunstner: Hun fikk en masse barn. Kombinerte kunsten sin med barn – som en del av arbeidet. «Man er sitt eget materiale.» Og har deretter innrettet hele livet sitt utenfor kunstmiljøet – i periferien – «for å slippe alle middagene».

Det ble Vanessa Bairds lodd å male seg inn i nasjonaltraumet Utøya. Helt uplanlagt. Hun hadde fått en offentlig bestilling: tre malerier til tre departementer. Arbeidssonen under regjeringsbygningen var blitt tilrettelagt for Baird, som nå skulle utføre det største offentlige utsmykningsoppdraget etter annen verdenskrig, bestilt av Kulturrådet, 6 x 12 meter betongplater.

Men plutselig, etter den 22. juli, ble det til en ruin. Eksplosjonene virket som rosa sukkerspinn, forteller hun. Arbeidsstedet ble en avsperret sikkerhetssone. Hun malte nå i en kald ørken, uten lys, med hodelykt, mørkredd. Hun tok et kurs i NLP, nevrologisk logistisk programmering, for å kunne takle det. Fra nå av ville alt det hun malte, hva som helst, bli tolket inn i 22. juli-traumet. Det første bildet hadde vært en svart øy, før katastrofen. Den malte hun over etter bombingen. Men den svarte øya fortsatte å være der. Og bildet ble avvist. I Landbruks- og matdepartementet. Folk som går på jobb, tåler ikke å bli minnet på at sivilisasjonen ikke holder.

Nå henger Vanessa Bairds bilde som bakteppe i en nyoppsetning av Peer Gynt.

I dagboken min fra 16. august 2011 siterte jeg Niels Christie: «Vi har fått en ‘krigerkultur’.» Guttene leser ekstremt mye dårligere på skolen enn jentene, og nå blir det sagt at lesing bygger på «kvinnelige verdier», og at guttene må ha dataspill, 9

konkurransespill og grøssere. Psykologen Finn Skårderud sier at vi må interessere oss mer for hva som foregår på gutterommene. (Morderen hadde jo ikke noe kjærlighetsforhold, men skulle feire massakren med to luksusprostituerte.)

Nordic noir at nettopp Skandinavia, Nordens demokratier, fikk krimmen som sjanger? Er krimmen kanskje paradisets fremste sjanger? Slangen må åpenbart være der – uansett om vi vil eller ei. Alle de tre nordiske landene var på hver sin måte bitt av terrorslangen. I Skandinavia var det blitt slik at vi hele tiden måtte krysse fingrene for at statsministrene våre ikke skulle bli myrdet på åpen gate som i Stockholm, eller at terrorgrupper à la Blekingegadebanden i København satte ordensmakten ut av spill, eller at «de ekskluderte», motborgerne, angrep synagogene eller demonstrasjonene for ytringsfriheten som i København den 12. februar 2015. På samme måte som vi svært nødig ville ha en massemorder til å bombe regjeringsbygningen i Oslo og deretter gå løs på ungdommene våre med skytevåpen. Krim noir i Skandinavia var blitt mainstream, slik sonetten var det i det elizabethanske England for fire hundre år siden. Krimmen i Skandinavia var blitt en merkevare som kastet lys over paradisets skyggesider, som vi verken kunne tåle eller utrydde med loven i hånd.

Norge tar oppgjør med den forestillingen at kunstnere klarer seg best i motvind og er nødt til å lide og være fattige for å blomstre. Det er ellers en ganske utbredt antakelse at det ikke kan komme god kunst ut av en velferdsstat. Nettopp derfor opprettet man i sin tid Kunstfonden i Danmark. For hvis kunsten er samfunnets måte å drømme på, ville statsmakten HVORDAN GIKK DET TIL

11

forsikre seg om at det ble drømt – uansett om det skulle vise seg å bli et mareritt eller ei. Norge har vist, mener man sett utenfra, at økonomisk velstand gjerne kan bety eksistensiell refleksjon.

Eller er kultur på høyt nivå bare enda et av de mange parallellsamfunnene som er blitt våre felles vilkår, når «mannen i gata», vox populi, ikke vet hvem Henrik Ibsen er?

«Norge er – sammen med Island – det mest litterære landet i verden», sier svenske Torgny Lindgren i en samtale i Stockholms kulturhus med norske Hans Olav Brenner. Han husker hvordan han opptrådte på Vestlandet, og salen var fylt med mennesker som alle satt med manusene sine, som de skrev på rundt omkring i hyttene. I Norge var alle forfattere! sa Torgny Lindgren, som akkurat har forlatt oss.

Sett utenfra blomstrer norsk kultur verden over. Norske forfattere og filmer har kommet ut for «Rupert Sheldrake-­ effekten», som er en molekylær form for smitte – det vil si at når det oppstår en eller to som er gode til noe, så kommer det flere, akkurat som danske bassister, vannkopper og røde hunder.

Men Norge er best i alt. Nordmenn spiser mest sjokolade.

Nordmenn drikker mest cola. Magnus Carlsen er sjakkspillets Mozart. Men i Norge selv råder tvilen om hvorvidt denne kulturnasjonen finnes.

«Reis til Norge, min venn» av? Hvorfor blir alle i verden stadig mer ensartede? Kanskje går det nå for tiden uendelig mye energi med på å akseptere alle slags fremmedartede merk­ verdigheter, ja i en så stor grad at anstrengelsen dette medfører, er i ferd med å nå bristepunktet. Når man er blitt nabo med både somaliere, tyrkere, pakistanere, palestinere og folk fra resten av verden, er det mer enn nok å ta seg av. Hvis vi skulle hatt «originaler» i tillegg, ville begeret uten tvil renne over.

Jeg er overbevist om at forfatterne er den siste rest av originaler i samfunnet vårt. For dette er mennesker som, uten å vite hva de gjør eller hvorfor, hengir seg bevisst til det ubevisste. (Og en vakker dag oppstår en form, en ting, ut av denne merkelige aktiviteten. Det kalles en bok.) Forfatteren skriver vertikalt, fra ubevisst til bevisst, men boken brer seg horisontalt, og det oppstår en eller annen sannhet, som ingen kan planlegge, gjøre rede for eller være herre over. For det er en levende sannhet som hele tiden endrer seg i takt med at den vertikale og den horisontale linjen krysser hverandre.

Er det noe som heter norsk stil? Eller norske farger? Ja, det der med «lua» og at folk går i gensere med hoppende hjorter over brystet og glidelås. Noe som skyldes at man alltid er på vei til «fjellet» – à la «fjellaper», som en norsk professor uttrykte det overfor et dansk publikum. «Fjellet» ler vi av her nede i flatlandet. Men så viser det seg at det faktisk finnes noe HVOR HAR «ORIGINALENE» BLITT

13

som heter norsk stil, som minner om den man har i Bayern med lederhosen og ja, den norske nasjonaldrakten, en postmoderne konstruksjon, som man går med i fullt alvor. Altså folkedanserdrakt med paraply og kakeboks som matcher. Hvor glad kan man være i landet sitt? Veldig glad, skal det vise seg.

Jeg møter en kvinne på veien med et dansk firma som selger porselen og stoffer, særlig til Norge. Jeg spør hva som selger best. Hun sier: «Det er de glade fargene i bondestil.»

Jeg hadde lenge hatt en mistanke om at Norge ikke er et moderne land. Etter krigen bestemte Sverige seg for å industrialisere og bli en spydspiss for moderniteten, mens Norge brukte krefter på å konstruere en identitet, derav folkedanserdrakten.

En konstruksjon man liksom kunne gjemme seg i. Vi er oss selv nok. Og det ble ikke bedre med oljerikdommen, som bare polstret folkedrakten ytterligere. Ingen gidder å jobbe på fiskefabrikker; det er godt betalt, men kaldt og hardt arbeid å filetere fisk. Det meste er outsourcet til Kina, pakket og returnert i fine Findus-kasser. Resten blir gjort av tamiler eller russere, ikke av nordmenn, som heller vil flytte til Paris eller London og være noe i mediene. Dekadansetegn: Ingen vil på fabrikk, alle vil være berømte. Men når man ser et filmteam på gaten, virker det jo helt komisk: De går rundt med en selvfølelse som om de eide hele verden. I virkeligheten filmer de den jo bare!

På Schæffergården møter jeg filosofen Trond Berg Eriksen – bøkene hans Tidens historie og Nietzsche og det moderne blir oversatt til persisk – og spør ham om Norge er moderne.

«Nja, snarere postmoderne», sier han og tilføyer med Claude Lévi-Strauss: «Norge har, på samme måte som Brasil, gått direkte fra villmarken til dekadansen – og har hoppet over sivilisasjonen.»

14

Teknologisk er Norge moderne. Selvfølgelig. Men modernitet oppfattes ofte – feilaktig – som et fremskritt i kunnskap, rikdom og makt over naturen. Man glemmer at modernitet først og fremst er en tapserfaring. Tap av tradisjon, tap av fortid. Det tapet har ikke unge Norge lidd. Norge – som gladelig trekker i folkedrakt ved den minste feststemning, alltid i ferd med å bygge opp nasjonen og hvert år feire sin uavhengighet.

Rent teknisk er Norge i forkant av den globale utvikling.

(Hver gang jeg vil skru på varmen i mitt Københavner-losji, må jeg sende en SMS til Norge! Til «HyttaMi»! Og jeg glemmer aldri den gangen jeg mistet manuset til en bok, uten sikkerhetskopi. Teksten kunne trylles tilbake igjen kun ved å sende datamaskinen til USA eller Norge, der astronauter går rundt i en «romkapsel» i månestøvler og tryller frem tapte dokumenter for en formue.)

Tusenvis av oljearbeidere er i dag arbeidsløse. En gang levde Norge av rentene; nå tar de direkte fra oljefondet. Hvor langt har man mon tro kommet i avviklingen av det svarte gullet?

Skal man ikke være i forkant av ny teknologi? Når det gjelder utviklingen i teknologisk innovasjon, ligger Norge under gjennomsnittet på verdensbasis. Ellers er det bare konsensus om at vi er best i alt. «Vi er nummer en i godhet», som en norsk minister har sagt. Det er aldri den minste tvil om norsk overlegenhet på alle områder.

Men Norge lider ikke av den svimmelheten som kommer fra Copernikus og Galilei, hvor desorienteringen setter inn og alt i universet er i bevegelse, ingenting er sentrum, og hvor vi aldri kan vite hva som er opp eller ned, frem eller tilbake, som i Edgar Allan Poes I Malstrømmen, som for øvrig foregår i Norge, der man er beskyttet av fjell – fullkomment sikker.

(Kystene er en annen historie.) Det var en gang en mann fra 15

innlandet som slo hånden av datteren sin fordi hun ville gifte seg med en mann fra kysten, betror den danske journalisten Lise Nørgaard meg, og konkluderer: «I Norge er de sinnssyke.»

Ikke så merkelig at den tyske krigsforfatteren Ernst Jünger ble betatt av Norge i mellomkrigsårene, noe Karl Ove Knausgård gjør meg oppmerksom på.

«Hvorfor?»

«Fordi Norge ikke var et europeisk land med føydale strukturer der folk helst bor i byer og landsbyer, men et land der folk helst vil bo alene og være i fred.»

Som Knausgård selv, tenkte jeg.

Eller som Jan Kjærstad sier det, en dag vi spiser lunsj sammen på Theatercaféen: «Norge er ensomhetens land med stedfortredende samtaler i hyttenes lysende tv-skjermer. Men ingen mennesker snakker med hverandre – live – av angst for å bli forstyrret. Den kulturelle offentligheten finnes ikke lenger. Vår felles arena er blitt mindre. Man reiser mer og lenger vekk. Men snakker ikke sammen. Flere og flere uoverensstemmelser ender i retten.»

Norge er åpenbart et land der man fremdeles kan finne den utdøende menneskerasen av originaler. Kanskje har en gren av Homo sapiens overvintret i dette verdens utkantområde. Her i Norge kan man fremdeles se villmenn med langt, rødblondt hår og helskjegg. Akkurat som vikingene så ut i sagaene. Man ser dem rundt omkring: som den gamlingen i dongeribukser og rød tversoversløyfe som slentrer nedover gaten i Oslo, eller han med den meterlange tynne tufsen av et julenisseskjegg som holdes sammen av en jernring – som om det var noe å holde sammen.

Det er det derimot når det gjelder Thon-­matadorens imperium.

Han med den røde nisselua, hjemmeheklet av hans kjære, og som det er utlovet dusør på. Når man først får øynene opp for 16

hans eksistens, som jeg ikke kjente på forhånd, ser man navnet hans overalt: imperiet hans, hoteller og konferansesentre. Olav Thon på 90+ med den røde nisselua har kun to interesser: å gjøre forretninger og å gå tur i skogen. Hans filosofi er enkel: Business har bare gått fremover siden svartedauden.

En mann som har meditert i Himalaya, og som reiser til Lofoten for å lese bøker, flyr økonomiklasse og sykler i Oslo, virker vel også som litt av en original, når han samtidig er adm. dir. for Statens pensjonsfond, verdens største, på godt over 1000 oljemilliarder dollar og heter Yngve Slyngstad.

Hva bruker man 1000 milliarder dollar til? Jo, for eksempel til å forære 30 millioner til herr og fru Clinton-fondet på impuls, stikk i strid med regjeringsgrunnlaget, men med en visjon som så vidt løfter litt på palmebladene på noen fjerne tropiske øyer. Mange penger gir store armbevegelser.

Danmark er selvsagt misunnelig etter å ha overdratt nordsjøoljen til et privat foretak, Mærsk, i stedet for selv å ha direkte tilgang til det svarte slimet, sånn som Norge har. Men den gangen på 50-tallet turte ikke DK å ta den risikoen som alltid er forbundet med et eventyr.

I amerikanske øyne er Norge et sosialistisk land der folk har råd til å være syke i en evighet, fordi staten betaler, et land som kan kjøre overskrifter i tabloidpressen à la: «Mann med kols og Parkinson er blitt fratatt sin gratis handikapparkering.»

Den amerikanske drømmen gikk aldri i oppfyllelse i USA, men er blitt til virkelighet i Norge for fem millioner innbyggere. Det retoriske spørsmålet som går på omgang ved fremtidskonferanser over hele verden, lyder: «Kan resten av verden bli som Norge på 15 år?» Svaret er NEI. Men den kan prøve.

Og den prøver hele tiden.

17

Man kan se luften speile seg i vannet, og vannet i himmelen. Det er ingen steder i verden der himmelen speiler jorden i vannet på denne måten – som i Norge. Det går gassledninger under havet. Ut i verden. Og det ligger hus og hytter i de mest sinnssyke fjellskråninger. Hundretusener av nordmenn og -kvinner har gjennom årene flyktet til USA. Fordi det ikke er nok jord i Norge. Bare klipper og stein – og fra 1960-tallet og frem til nå: olje. Men hvor lenge vil det vare? Hva skal man gjøre i Norge når ⎼ eller hvis ⎼ det ikke lenger lønner seg å lete etter olje?

Ambassadør på motorsykkel den nå avdøde fransk-tunisiske dikterfilosofen Abdelwahab Meddebs modige bok Islams sykdom, har jeg spurt meg selv: Hvorfor er det ingen andre som tar ondet ved roten og adresserer vår tids dominerende ondskap?

Hvorfor er det ingen som spør hva det er for en grøsserutvikling som har forvandlet en islamsk tradisjon basert på fredelig livsopprettholdelse til et sykelig dødsrace? Hvordan er muslimens aristokratiske Ja blitt til det ynkelige, forurettede Nei, som de nasjonalistiske høyrebevegelsene i Europa med stort hell lykkes i å gjenspeile?

Svarene kommer nå fra en norsk original, Carl Schiøtz Wibye, ambassadør til Saudi-Arabia i fem år, som har kjørt landet rundt på motorsykkel og avgitt sin sjokkrapport i boken Terrorens rike. Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam. Her kommer han med en tiltrengt advarsel mot den saudiarabiske misjonen som sprer vold, intoleranse, konflikt og krig overalt i verden. Wahhabismen, som saudiaraberne utbrer, er jo ikke det samme som islam, men en avart, en ørkenkult utgått fra en fanatisk predikants hatefulle 1700-tallsfantasier.

Wibye beskriver det råtne, hykleriske dobbeltlivet som preger forholdet mellom kongehuset og presteskapet i Saudi-­ Arabia. Sett utenfra: fromme og strenge med grenseløs frihet for det religiøse politiet – og innenfra: vestlig dekadanse.

HELT SIDEN JEG LESTE

19

Korrupsjon dekker over den overdådige royale fråtsingen bak den offisielle puritanismen. Dette er noen av verdens rikeste mennesker, men det er umulig å si hvilke penger som er deres egne, og hvilke som er statens. Gjennomsiktigheten er svart som olje. Demokratiet er … sand.

Offisielt støtter ikke Saudi-Arabia terrorisme. Men de har med eksporten av wahhabistisk ideologi skapt grobunnen for terrorisme overalt i verden, enten det er al-Qaida, Taliban, al-Shabaab, Boko Haram eller IS. Wibye er med rette opprørt over forbudet – dødsstraff – mot å bygge en kirke eller misjonere i Saudi-Arabia, mens wahhabismen får lov til å herje rundt om i verden og skape redsel.

Overalt på jorden bygger Saudi-Arabia moskeer, koranskoler og indoktrinerer imamer.

Før krigen i Syria snakket jeg med en dansk antropolog i Damaskus, som fortalte at wahhabismen også har satt sitt preg på tv-serier. Det var jo opprørende at en oldtidsby som Damaskus, en gammel multikultivert metropol, skulle la seg infiltrere av livssynet til en så primitiv ørkenkult som wahhabismen, som ikke har annen litteratur enn Koranen å vise til, og som må knuse alt annet rundt seg.

Men intoleransens ondskap har spredt seg overalt: Tenk på hvordan Taliban i Afghanistan sprengte i stykker de vakre gresk-buddhistiske statuene i Bamiyandalen. Hvordan alt fra det rike biblioteket i Timbuktu til kulturarven i Syria er blitt destruert.

Datteren min har jobbet som antropolog i Vest-Afrika, et gammelt islamsk sentrum som inntil videre har kulturell motstandskraft overfor den snikende wahhabistiske innflytelsen som særlig rammer de fattige, og der kvinnene plutselig dekker

20

seg til og går rundt med lange, svarte hansker, fordi de blir betalt for det.

Khalil Touré, en religiøs leder i Mali, som har måttet forhandle med jihadistene/tuaregene, uttaler: «Vi er en by som har vært muslimsk i tusen år med de største lærerne og universitetene. Og så kommer disse ignorante menneskene fra ørkenen og prøver å fortelle oss hvordan vi skal ta på oss buksa, be bønnene våre, og hvordan hustruene våre skal gå kledd.»

Touré rister på hodet i vemmelse.

Men det går jo ikke bare ut over muslimer i Midtøsten og Afrika. Selv de innvandrede muslimene som en gang kom til et fritt Europa, først og fremst kvinner, må lide under forfølgelse og intimidasjon og tvinges til å rette seg etter og bøye seg for fundamentalistiske krav. Det er en tragisk utvikling for muslimene i Vesten. Utviklingen skaper angst og ufred og leder flere muslimer over i fundamentalistisk retning.

Folk flest tror at wahhabismen er identisk med islam, for det er den versjonen som får mest mediedekning, mens man glemmer alle de muslimene som frykter ekstremismen. Som Hitler, som dyrket angsten for bolsjevismen, har de høyre­populistiske anti-islamistiske bevegelsene i Europa kapret vreden i befolkningen, uten at disse bevegelsene gjør annet enn å forsterke ekstremismen ved å speile den. Ondets rot tas ikke opp, som den norske ambassadøren nå dristet seg til å si. Hatten av for ham. Vi har åpenbart kun originalene å ty til når Vesten er for svak til å imøtegå den sørgelige utviklingen.

De vestlige regjeringene vil nødig utfordre Saudi-Arabia.

Hele verdensøkonomien er avhengig av Kina, som baserer seg på saudisk olje, samtidig med at Saudi-Arabia utgjør et av de viktigste våpenmarkedene i verden.

21

Men det betyr ikke at man er nødt til å holde munn, vel?

Som Mohammad Usman Rana skriver i Norsk islam – hvordan elske Norge og Koranen samtidig, er det på tide at norske muslimer tar et oppgjør med salafismen og utvikler en nordisk islam tilpasset de skandinaviske landene.

Noen av oss er modige Det er på tide å ta Allah tilbake.

– Nora Mehsen

NORA MEHSEN SER PÅ seg selv som muslimsk-lesbisk eller vice

versa ⎼ to sårbare, stigmatiserte, marginaliserte identiteter hun har tatt til seg, og som hun jobber med både i queerbevegelsen og når det gjelder forholdet til seg selv. Interseksjonalitet: der de sårbare identitetene krysser hverandre. All the Women are white, All the Blacks are Men, But Some of Us are Brave, som tittelen lød på en bok fra 1982.

For Nora er tørkleet queer: For når et tørkle blir tillagt så stor mening og betydning av de reaksjonære, så blir det queer å ta det tilbake. I Noras øyne skaper det en fruktbar forvirring å blande og lage kaos av identitetene. Og hun legger gjerne til kropp, men vil ha seg frabedt at salafistene blander seg inn, og ber dem fjerne seg fra kjærlighetslivet hennes. «Jeg er ikke interessert i å være en del av deres romanse.»

Nora Mehsen er byråkrat i Barne- og likestillingsdepartementet, spaltist og talskvinne for queerbevegelsen i Norge: Skeiv verden.

Kan man være skeiv og muslim? lyder det evinnelige spørsmålet. Jeg møter Nora i Dagligstuen på Hotel Continental, der jeg bor. Hun sitter og drikker en kopp myntete, turbankledd 23

og elegant, da jeg ankommer et par minutter over tiden for å stille henne noen spørsmål.

Når man har reist over hele kloden som jeg, er det umulig å ikke interessere seg for menneskers røtter. Hvor kommer de fra? På samme måte som jeg har interessert meg for mine egne jødisk-polsk-tyske. Men i det høyredreide klimaet som råder i Europa – nå igjen – kan det være prekært å spørre om menneskers bakgrunn: Hvor kommer du egentlig fra? Opprinnelig? For som Nora sier, kan det oppfattes som en bebreidelse, som at vedkommende overhodet ikke burde være her, men reise hjem, «dit du kom fra». Men alt handler, som vi vet fra antropologien, om kontekst. Det samme spørsmålet kan virke fornærmende for den ene og som uttrykk for oppriktig interesse for en annen.

Nora har en sjelden herkomst som ungarsk-irakisk. En irakisk jord- og betongarbeider møtte en dag en sofistikert ungarsk kvinne på en kafé i Budapest og unnfanget Nora, som selv snakker det fullstendig umulige ungarske språket, men dessverre ikke arabisk, som hun selv sier. Foreldrenes historie er så traumatisk at jeg har inntrykk av at hun har vært nødt til å legge den bak seg, for selv å overleve og klare seg. For øvrig merker hun ikke til noen fordømmelse av det lesbisk-muslimske i eget miljø. Hun er mer berørt av det generelle høyredreide klimaet, både av islamkritikerne og av salafistene, som vil ta monopol på hva islam er – og som stiller muslimer som baserer seg på islamisk humanisme, overfor et hårreisende dilemma: Hvis du forsvarer queer-menneskerettigheter, må du forlate din egen religion eller din kulturelle identitet. Kaller du deg muslim, må du gjøre som boken sier, og hate din neste og deg selv.

Summa summarum: Du kan bare våge å tolke de religiøse kildene i moderne kontekst.

24

Islamistene fokuserer utelukkende på sex, sier Nora. Men «jeg er også lesbisk når jeg går tur med hunden min, betaler regninger i nettbanken eller glemmer å vanne plantene». Og hun spør: «Hvilken agenda har man når man protesterer mot at religiøse kilder tolkes som bærere av frihet, likestilling og solidaritet?»

Hittil har det vært nok å ha et norsk statsborgerskap for å være norsk. Men identitetshysteriet begynner å bevege på seg her også, som i andre vestlige land. Må man nå også like brun­ ost og gå i bunad for å regnes som ordentlig norsk? Jeg håper ikke Norge blir rammet av den danske smitten, den undergravende identitetsbesettelsen, der ingen kulturkanon noen gang blir nok. Og det er ikke i hovedsak slik at unge muslimer per definisjon blir mer reaksjonære og fundamentalistiske enn foreldrene sine. Man kan tross alt ikke kjøpe falske jomfruhinner overalt i Norge. Det skjer en langsom assimilering av muslimske mindretall.

Spørsmålet om hvor mye et menneske som Nora Mehsen vil koste det norske samfunnet, er tilbakevendende, eksplosivt. Spørsmålet «Hvor mange av mitt slag kan Norge tåle før landet bukker under?» blir faktisk stilt med inspirasjon fra Danmark: «Folketinget konstaterer med bekymring at det i dag finnes områder i Danmark der andelen av innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land er over 50 prosent. Det er Folketingets oppfatning at dansker ikke skal være i mindretall i boligområder i Danmark.»

Altså, hvis din familie opprinnelig kommer fra et ikke-vestlig land, vil verken du selv eller dine barn bli betraktet som danske.

Nora Mehsen kan ikke se hvordan en slik tankegang kan bidra til annet enn fremmedgjøring og fortvilelse hos dem det går ut over. Neppe et integrasjonsfremmende forslag for Nora, 25

som gjennom årene har blitt kalt «Shaitans tjener», «psykisk syk», «verre enn dyr», «hjernevasket», «frastøtende» og «bakstreversk».

Nora Mehsen gjør motstand mot undertrykkende religions­ tolkninger og er på det punktet i tråd med Sherin Khankan, som har vært med på å åpne en kvinnemoské i København.

Jeg gir Nora den norske utgaven av Fri oss fra kjærligheten fra evigheter tilbake, fordi hun minner meg på at flerkulturelle samfunn krever en ny feministisk tenkning. Man kan ikke lenger kalle seg feminist hvis man ikke også er antirasist. Og du kan ikke være antirasist uten å være feminist. Det er en pakkeløsning, som den norske spaltisten Mohamed Abdi skriver i Morgenbladet. Er han student? Antropolog? Eller forhenværende forsvarsminister i Somalia? Vanskelig å skue hunden på hårene nå om dagen.

Kampen om gråsonen unge palestinske kvinner brøt ut av familiens tvangstrøye og frigjorde seg som kvinner, legitimerte sin egen personlige frihet ved å slutte seg til en PFLP-leir eller al Fatah. Ingen foreldre kunne nemlig motsette seg den palestinske frigjøringskrigen. Det samme gjelder åpenbart for de unge kvinnene i dag som melder seg som Syria-krigere, som Åsne Seierstad skriver om i To søstre. Faren motsetter seg det.

Men dragningen mot IS er en sterkere pasjon enn viljen til å underkaste seg faren, som de etterlater i en fortvilt, nærmest psykoseaktig tilstand. Søstrenes niqab er ikke lenger en tvangs­ trøye, men snarere en rustning som skjermer dem mot omverdenens krav. Og internett er den perfekte lekeplassen for Allah og hans luner. Noen imamer sammenligner universets skapelse med en iPad, med assosiasjoner til tidlige tiders metaforer om universet som det perfekte urverk.

Jeg klarer ikke å finne ut av om jeg synes den ulykksalige polariseringen av samfunnet vårt er alarmerende, frastøtende – eller bare latterlig. På den ene siden står de «aggressive» humanistene, sier man nå, en toneangivende elite som ser seg selv som moderne og internasjonalistiske med forbindelse til København, New York og EU, og som går inn for seksuelle, etniske og religiøse minoriteters rettigheter ⎼ multikultur og viljen til å ta imot flyktninger.

JEG HUSKER DEN GANGEN

27

Den andre fløyen fra utkanten prioriterer sysselsetting, velferd for svake grupper, de eldre, kritikk av parallellsamfunn, regulert innvandring og hjelp til flyktninger i nærområdene.

Men hva med meg, som både går inn for etniske rettigheter og velferd for de svake gruppene, jeg som har bodd en menneskealder i Utkant-Danmark, men føler meg hjemme i New York og med glede synger fra Høyskolesangboken, og som mener at vi burde vite noe mer om russisk kultur, og at det kun er EU som kan regulere flyktninger og innvandringsstrømmene, både her i Europa og i nærområdene? Og at EUs internettopprustning er nødvendig for å bekjempe terrorisme, islamisme og ekstremisme av alle avskygninger.

Jeg vil kalle min inkluderende holdning for pragmatisk, men det ville være en overdrivelse å si at den er på mote. Ikke desto mindre viser det seg gang på gang at alt man stenger ute, fort tar altfor mye plass.

Det er Åsne Seierstad, ekstremistenes spesialist, og jeg rørende enige om da vi møtes på slottet Egeskov på Fyn, der hun skal snakke med filminstruktøren Janus Metz om ondskap, som hun har blitt ekspert på. Elitært? Ja ja, revolusjonene, både den franske og den russiske, er alltid blitt tematisert og konsipert av adelen, på slottene. Åsne Seierstad har tilbrakt årevis med å undersøke ondskapens anatomi. Den norske massemorderens oppvekst og biografi i En av oss. Hva må til for å elske et barn? Hvor vanskelig kan det være? Vanskelig. Det er når sivilisasjonen går i stykker. I det sammenbruddet følger hun også to norske somaliske jenter, som tiltrekkes av – og til – kalifatet. Hva er det som gjør at det «gode» i verden tiltrekker det «onde»?

«Forskjeller» er Åsne Seierstads sensitive felt. Å rette oppmerksomheten mot de menneskene som faller gjennom alle 28

masker og blir helt annerledes enn «oss». Vi har snakket om «forskjeller» helt siden vi møttes en gang i Toronto og hadde en samtale om menn. Åsne Seierstad er nå selv blitt stengt ute på grunn av sin årelange research i det norske radikaliseringsmiljøet. Hun er blitt en karikaturtegning, der hun fremstilles som islams frivillige offer, bastet og bundet – som om hun skrev etter islamistisk diktat.

Normalt vil man ikke delta i samfunnsdebatten mens man skriver på en bok. Men Åsne Seierstad gjorde et unntak og fikk en karikatur til svar. Tegneren er blitt støttet av Fritt Ord, som i sakens natur støtter all debatt, for enhver pris.

Men Åsne Seierstad, som nå har erfart begge ekstreme fronter på nært hold, spør seg selv om det ikke nettopp er gråsonen det er verdt å kjempe for?

Jeg har som Åsne hatt den tvilsomme ære å bli presset fra to kanter: både å stå på Hizb ut-Tahrirs dødsliste som «jøde» og bli bannlyst som «politisk korrekt» – det verste man kan være, ifølge ytringsfrihetens ayatollaher. «Politisk korrekt» er man hvis man mener at det ikke er så lurt å spotte og håne en sårbar minoritet, slik man valgte å gjøre det i Jyllands-Posten, fordi de må lære å tåle det.

Merkelig nok har ingen debattanter rettet skytset mot New Public Management, som sies å ha avfødt en truende taushetskultur i offentlig sektor, som gjør det nesten umulig for medarbeidere å komme med kritikk. Og så ser vi – som i Danmark – hele skattevesenet, grunnlaget for velferdsstaten, gå ad undas.

Uenigheten gjelder ikke ytringsfriheten. For den er det jo ikke et eneste menneske som er motstander av.

29

Dilemmaet bunner snarere i om man oppfatter ytringsfriheten som et «renseri», en renselsesprosedyre som forebygger vold, fordi alt blir sagt og alt kan sies. Eller om ytringsfeltet, den «demokratiske debatten», kan bli så frastøtende at de fleste mister lysten til å ytre seg og foretrekker å klappe igjen.

At det siste ser ut til å være tilfellet, viser undersøkelser med norsk empiri fra 2014: «Status for ytringsfriheten i Norge», der det fremgår at innholdet i negative kommentarer oftest er rettet mot etnisitet. Forskerne konkluderer: «Funnene våre tyder på at negative erfaringer bidrar til å forstumme etniske minoriteter.» Det henvises til en såkalt chilling effect, at folk avstår fra å ytre seg av redsel, i et rått ytringsklima. Det er dette klimaet som må settes på dagsorden, skriver Lena Lindgren i Morgenbladet: «Er det noe denne debatten ikke mangler, er det flere vidløftige referanser til 1700-tallssatire og den franske revolusjon.»

De ekstremistiske frontene stivner og forvitrer, dør ut – selv om de alltid gjenoppstår under nye bannere og paroler. Men det er i gråsonen det levende, usikre livet finnes – og det er gråsonen vi må verne om. Gråsonen som det desidert utiltrekkende for ekstremister av alle typer. Gråsonen som den humoren en Amos Oz minner oss om at ingen fanatikere har. Åsne Seierstad, som kommer fra en kulturradikal familie, snakker selvfølgelig heller om «ekstremisering» enn «radikalisering».

«Mitte, du sterkest», sa Rilke – om midten som kraft og gravitasjonsfelt.

Kjære Mitte, hvor er du i dag? Har fanatikerne glemt hvor kort vei det var fra nazikarikaturene til konsentrasjonsleirene?

«En bønn for Eros» VI ER IKKE LENGER så avhengige av andre mennesker som man

fremdeles er i store deler av verden ellers. Og derfor risikerer man å få følelsen av at alt handler om en selv. Og hvis noen drister seg til å stille spørsmål eller utfordre ens omnipotens, kan man bare slette dem.

Vi har falt ut av Diotimas eros, ut av kjærligheten til sannhet, visdom og skjønnhet. Vi har falt ut av den eros jeg etterlyste helt fra starten i Kjærlighetens veier og avveier, der jeg argumenterte for en eros som ikke bare handlet om sex, men om forvandlingen av sex og kjærlighet til vekstlag for utvikling og til gledelige forbindelser mellom mennesker. Men det var kun interesse for seksualiteten, isolert sett, og ingen kunne forstå hvorfor jeg også skrev om de bengalske sangerne eller om evolusjonsbiologi. Men min drivkraft har alltid vært å skrive ut fra helheten og å lage forbindelser. Det er en erotisk drivkraft, lysten til å lære, å erkjenne, å knytte sammen og å forstå. Eros zetetikos. Men i og med at eros er forsvunnet ut av språket, tror man nå om dagen at eros enten er en pornobutikk eller en eller annen merkelig restaurant der man spiser uten hender.

Men jeg lurer på om det ikke er behov for eros, selv om vi har glemt hva det er. Og alt har blitt splittet opp i forskjellige spesialiteter og ekspertiser. Økonomien har frigjort seg i så stor grad at man kan ha suksess på samtlige finansparametre selv om samfunnet går til helvete. Det henger ikke sammen.

31

Seksualiteten er blitt en teknisk vitenskap der man undervises i hvordan og på hvilken måte. I tillegg kommer psykologien, som tematiserer alle de vanskelighetene man må gjennom på veien, og som ofte er livsformende.

Men hvor er idealet om det felles beste?

Det høyere ideal har ingen plass i verden og blir ansett som helt urealistisk. Og når man ser klimaregnskapene, er vi så langt ute på jordet når det gjelder de irreversible forandringene at det er vanskelig å se hvordan vi kan få vendt skuta for en begjærsverden som er blitt autonom. Helhetstenkningen finnes kun hos idioter.

Men hvis eros er kjærligheten til det sanne, det vakre og det gode, og vi lever i en global verden, så kan jo ikke det kun bety at vi bare skal elske pene, gode mennesker som snakker sant!

Hvis vi hever blikket en anelse, må vi jo elske denne jorden!

Snakke sant om hvordan vi mishandler livsforutsetningene våre, og prøve hver dag å gjøre det godt igjen, å motarbeide sult og fattigdom, mangelen på skolegang og utdannelse, likhet, kjempe for rent drikkevann, grønn energi, infrastruktur, bærekraftige byer, arbeid, produksjon / grønn vekst, bevisst forbruk, klimabevissthet, fred og sterke institusjoner. For hva skjer under havet? Og med alt liv på jorden? Det er alt sammen et erotisk anliggende, bærekraftsmålene, som har opphav i kjærligheten til det vakre, det sanne og det gode. Hvordan skulle menneskene ellers kunne elske hverandre, hvis de ikke i utgangspunktet elsket levende liv?

Også forfatteren Siri Hustvedt våger å bevege seg ut over sitt eget felt, som er litteraturhistorie og fiksjon, og inn på så fremmede felt som kunsthistorie, biologi, psykologi, psykiatri, filosofi, eksistensialisme, Kierkegaard. Bevegelsen kan kanskje

32

forklares ut fra essayet hennes: «En bønn for Eros», der hun nettopp beklager utskillelsen av seksualiteten fra helheten.

Siri Hustvedt kretser inn puritanismen i den amerikanske feminismen som en blindhet overfor den erotiske sannheten, som er preget av ambivalens. At det faktisk er mulig å mene ja, når man sier nei, og vice versa. Det er jo det opprørende ved eros. Hvor mange lykkelig gifte ektefolk syntes vel ikke at deres tilkommende var redselsfull ved første møte? En man for enhver pris ville unngå? Og den man var vilt tiltrukket av, viste seg å være sinnssyk. Summa summarum: Med eros er vi ute på dypt vann, der ingen politikk kan bunne. Eros bunner i et mysterium, en hemmelighetstilstand.

Som en hyllest til eros hadde jeg dratt over Atlanterhavet for å lage en hemmelighetsfull dessert til Siri Hustvedt, som er av norsk avstamning, og mannen hennes Paul Auster: is i ovnen. Den kalde isen, dekket av varm, gyllen marengs: omelette norvégienne.

Da franskmennene kalte denne fantastiske gode desserten av sukkerbrød med is og marengslokk for norsk omelett, var det vel isbreer og snøfjell de så for seg.

INGREDIENSER Sukkerbrød: 3 egg 90 g sukker 90 g hvetemel 1⁄4 ts bakepulver Marengslokk: 6 eggehviter 1 ts sitronsaft 200 g sukker 33

Fyll og pynt: ca. 500 g friske bær/frukt, ev. halvtinte bær/frukt ca. 1 l vaniljeis SLIK GJØR DU: Pisk egg og sukker til stiv eggedosis. Sikt sammen mel og bakepulver og rør det forsiktig inn i eggedosisen. Stek sukkerbrødet ved 160 °C i godt smurt form, 24 cm i diameter, i cirka 45 minutter. Avkjøl sukkerbrødet på rist, og legg det gjerne i fryseren så det blir halvfrossent før du legger på iskrem.

Stivpisk eggehvitene. Tilsett sitronsaft, dryss over sukkeret og pisk videre til marengsmassen er stiv og blank.

Legg sukkerbrødet på aluminiumsfolie eller et egnet ildfast fat. Legg på skiver med iskrem og fordel bær eller frukt over. Bre marengsen over kaken, pass på at den går helt ned rundt hele kaken, da den må være helt dekket av marengs.

Sett desserten under grillen i stekeovnen til marengsen er gyllen.