Eirik
Jensen
PĂĽ innsiden Historien om mitt politiliv
Skrevet i samarbeid med Thomas Winje Ă˜ijord Dokumentar
© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand | Passion & Prose Omslagsfoto: Ragna Lise Vikre Layout: Dag Brekke | akzidenz as Research: Anders Mølster Galaasen og Thomas Winje Øijord Papir: Holmen Book Cream 80 g. Boka er satt med: Warnock Pro 12 | 15,5 Trykk og innbinding: Scandbook | Falun ISBN: 978-82-489-1328-3 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Av personvernmessige hensyn er noen av personene som opptrer i boka anonymisert. Prosjektet har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.
Innhold Kapittel 1 | Verdens tryggeste sted . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Kapittel 2 | På dypt vann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Kapittel 3 | Kald krig på vidda. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Kapittel 4 | Med gummikølle i Pipervika . . . . . . . . . 45 Kapittel 5 | Evne til å skape uro. . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Kapittel 6 | På ville veier fra Nesodden . . . . . . . . . . . 81 Kapittel 7 | En rød Omega i gata. . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Kapittel 8 | Krig på to hjul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Kapittel 9 | Helt spesielle operasjoner . . . . . . . . . . . 137 Kapittel 10 | På tur ut av byen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Kapittel 11 | Gjengenes nemesis . . . . . . . . . . . . . . . . 161 Kapittel 12 | Straffbart forhold?. . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Kapittel 13 | Spor i snøen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 197 Kapittel 14 | Pater familias . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Kapittel 15 | En plass i hylekoret . . . . . . . . . . . . . . . . 241 Kapittel 16 | Dolken i ryggen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Kapittel 17 | En høyere pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269
Kapittel 1 | Verdens tryggeste sted
VEKKERKLOKKA RINGER KLOKKA seks. Det gjør den alltid.
Og Harley får umiddelbart noe å tygge på. Harley er på mange måter min beste venn, halvt rottweiler og halvt schæfer. Etter fôringa går vi vår faste morgentur, det er hyggelig nok, jeg setter pris på å starte dagen med en frisk luftetur. Men det er ikke i rollen som turkompis at Harley er unik, det er i rollen som vaktbikkje. Han ser tøff ut, men det er varslinga som er det viktigste. Harley er en del av et enkelt, men omhyggelig varslingssystem som jeg har etablert – han skaper trygghet og gir meg ro når jeg er hjemme. Han sier ifra når noe rører seg på grusen utafor huset – det kan selvsagt være en elg eller en katt, men det kan også være noe helt annet. Da vet jeg at Harley stikker en kald snute innunder dyna mi, eller begynner med en lavmælt knurring. Det gir meg tid til å se hva som skjer utafor vinduet eller i området rundt. Det er betryggende, for i årenes løp har jeg skaffet meg en del seriøse uvenner. Huset mitt ligger midt mellom E6 og svenskegrensa. Det er luftig mellom naboene – de spredte boligene står så langt fra hverandre at du knapt kan kalle området et nabolag – så det er enkelt å leve anonymt og enkelt å ha oversikt. Stedet er ikke spesielt spennende, det er ikke noe kulturelt midtpunkt, men det er bedre for meg å bo her sammenlignet med å bo i byen. Jeg får en følelse av trygghet, jeg får det armslaget jeg trenger og muligheten til å kunne være ute i naturen når jeg vil. Nettopp dette er faktorer som gjør at jeg aldri kunne ha bodd i en
9
— PÅ INNSIDEN —
liten leilighet i Oslo. Jeg trenger plass og luft. Da jeg fant eiendommen, var det enkelt å slå til. Beliggenheten var perfekt. Jeg har rundt 20 mål tomt, inkludert beitemark, som jeg leier ut til en dame som driver med travhester. Jeg har også fått plass til et lite verksted, ei furtebu der jeg kan mekke på motorsyklene mine. Motorsykler er en lidenskap jeg har hatt med meg helt fra barndommen. Jeg og Harley følger som regel en fast rute om morgenen, og han bruker turene til å finne igjen kjente lukter. Det er ikke bare elg her, både rev og rådyr holder til i nærheten. Om vinteren ligger tussmørket tett rundt oss når vi går, men i år har februar vært mild, og i dag slipper vi å vasse gjennom løssnø og tjukke fonner. Det hadde for så vidt vært greit det også. Bare jeg får vært ute, spiller været mindre rolle. Morgenturene gjør uansett at jeg våkner, og på en måte faller til ro før dagen begynner. Det setter jeg pris på. Det kommer godt med. I flere år har jeg hatt et beskyttelsesopplegg rundt meg. Jeg vet ikke hvor mange trusler om død og lemlestelse jeg har fått i løpet av mine over 30 år i Oslo-politiet, men jeg har jobba opp mot noen av de tyngste kriminelle miljøene og de antakelig mest potente kriminelle i landet. Flere av truslene har vært mer enn tomme ord. Jeg har vært effektiv og fått være med på å utvikle nye arbeidsmetoder, som har bidratt til å knekke en rekke kriminelle nettverk. I kjølvannet av dette er det nok flere fornærma lovbrytere som gjerne skulle sett meg med litt lavere puls. Det er derfor jeg bor på et småbruk i skogen, det er derfor Harley passer på, og det er derfor eiendommen er sikret. Slike forhold er en del av hverdagen, jeg har selv satt meg i denne situasjonen, og etter hvert som jeg er blitt eldre og har
10
K APITTEL 1 | VERDENS TRYG GESTE STED
tenkt over karrieren min, er jeg mindre opptatt av truslene og mest av alt takknemlig for menneskene jeg har møtt og skjebnene jeg har fått høre om over en kaffekopp. Trusler på jobb har ført til at jeg ofte har flytta. Jeg bruker ikke offentlig transport, og har gjerne kjørt en omvei eller to på vei til eller fra arbeidsplassen. Jeg har alltid hatt et helt bevisst forhold til mitt eget bevegelsesmønster og min egen kommunikasjon. Etter turen fortsetter morgenen som vanlig. Jeg får i meg et par brødskiver, trakter kaffe, fyller termokoppen og pakker sakene mine. I løpet av åra har jeg bytta biler oftere enn de fleste. I dag kjører jeg en Volvo V70. Bilen oppfyller de fleste krav jeg har til et kjøretøy: Den er passe anonym, det er mange av dem på veiene, den har gode kjøreegenskaper og er generelt lite oppsiktsvekkende. Jeg låser døra bak meg, tusler over tunet og setter meg i bilen. Sjekker at jeg har med alt jeg trenger. Vanligvis kjører jeg hjemmefra til Oslo sentrum på en snau time om morgenen. Det kommer litt an på køen og hvor tett trafikken står ved Arteig bru. Som regel bruker jeg den daglige pendlinga til å forberede meg mentalt på det som skal skje i løpet av dagen. Denne dagen har jeg mappa full av foredragsnotater i tillegg til et par mobiltelefoner og en notatblokk. Jeg skal holde et foredrag på Sentrum politistasjon. Temaet er bekjempelse av gjengkriminalitet, og det er noe jeg kan mye om. Målgruppa for innsatsen min har vært alt fra torpedokulturer til etniske gjenger og MC-bander som Bandidos og Hells Angels. Jeg var med på å bygge opp og lede et av de mest potente gjengprosjektene vi har hatt – kjent under navnet X-ray. Prosjektet var ikke bare intenst og målretta, men
11
— PÅ INNSIDEN —
ubeskjedent sagt var det et av de mest vellykka tiltakene politiet har satt inn mot gjengkriminelle i hovedstaden. Vi hadde grupperinger som Young Guns og B-gjengen i knestående, og vi bygget opp en omfattende kunnskapsbase om enkeltpersoner, arbeidsmetoder og strukturer. Vi hadde gode forebyggende strategier som hindret rekruttering, og vi var i dialog med medlemmene. Dialogen gjorde at vi kunne gå direkte inn i eskalerende konflikter og roe gemyttene før det utartet til vold i det offentlige rom – en potensielt stor trussel for uskyldige. Det var unikt og står altså fortsatt uten sammenligning fram som et av tidenes mest vellykka tiltak mot gjengkriminalitet i Norge. Prosjektet ble lagt ned etter fem veldrevne år. Det skjedde nærmest over natta, og jeg har fortsatt ikke skjønt hvorfor. Konsekvensen av nedleggelsen er at den positive trenden vi jobba fram, er i ferd med å snu. Uroen bygger seg opp igjen i forsteder som Holmlia og Furuset, men politiet er ikke lenger til stede slik som før. Vi vet ikke hva som skjer. Det bekymrer meg, og det er ingen tvil om at foredraget om bekjempelse av gjenger vekker et dypt og personlig engasjement i meg. Selv om jeg har sittet i strategisk stab siden 2013, som rådgiver for politimesteren, er jeg en gategutt og mine første prøvelser som fersk betjent hadde jeg på Sentrum politistasjon og på gamle Pipervika på slutten av 1970-tallet. Det var da jeg fikk erfaringer som la grunnlaget for det jeg i dag definerer som polititjenestemannens fremste egenskaper: evnen til å kommunisere, evnen til å prate med folk og vilje til å se hvert enkelt individ. Politigjerningen gir ingen rett til å dømme, du må være et romslig menneske, selv om du har helt klare holdninger til alle
12
K APITTEL 1 | VERDENS TRYG GESTE STED
former for kriminalitet. I foredraget vil jeg understreke viktigheten av dette verdisynet, og i tillegg argumentere for det som har vært betingelsen for suksess i alt jeg har drevet med: dialog. Jeg ser på meg selv som en steinplukker. Jeg har vært ute i felt og snudd steiner, kikka under dem, prata med folk og funnet ut hva som skjer. Noen steiner har jeg plukka med meg i lomma og med det knyttet en ny kontakt. Kunnskapen og erfaringen fra denne pionervirksomheten har jeg tatt med meg videre i mitt politivirke. Og viktigheten av å besitte korrekt informasjon har jeg videreført til mine medarbeidere. Det å oppnå kontakt og skape tillit i miljøer som er belasta, eller på andre måter aktuelle, er noe av det viktigste en kan gjøre. Informasjon må alltid prioriteres høyest. Det handler om å bruke dialog som metode og alltid holde samtalen i gang. Det er et kjernepunkt i foredraget. Vi gjorde mye riktig under Gjengprosjektet, og fikk til mye med forholdsvis enkle midler: Vi etablerte et stort handlingsrom og gode rammer, deretter fokuserte vi på dialog og informasjon. Vi drilla tjenestemennene i betydningen av å kjenne motstanderen, gjerne bedre enn de kjente seg selv: vite hvem motstanderen er, hvor de er og hvordan de bedriver kriminaliteten sin. Kanskje også søke å forstå noe av det vanskelige som ligger i spørsmål som begynner med hvorfor. Det er bare dialog som gir svar på sånne spørsmål. Dialogmodellen bidrar til å sette en effektiv demper på konfliktnivå generelt og er spesielt god på å forebygge uønskete handlinger og konfrontasjoner. Det er viktig. Politiet skal ikke bare løpe rundt og slukke branner, for det å bekjempe alvorlig kriminalitet handler i stor grad om å drive langsiktig
13
— PÅ INNSIDEN —
forebyggende arbeid. Det høres kjedelig og teoretisk ut, og det er det kanskje, men det er sant. Dette dreiv vi med i Gjengprosjektet, og det fungerte. Vi hadde overtaket, vi var smartest og sterkest – og alle visste det. Trafikken flyter lett innover mot byen. Asfalten er tørr og fin, det ligger bare noen spredte snøflekker her og der utover i landskapet. Å tenke på suksess kan få en morgengretten type i godt humør, men alle som har en viss kjennskap til politiet, vet at det ikke bare er enkelt. Det er en unik etat, full av sterke personligheter med sterke meninger. Selv om et prosjekt fungerer, betyr ikke det at tiltaket har livets rett. Politiet er ikke alltid en rasjonell bedrift. Vi har gode ledere og vi har dårlige ledere – ledere i maktposisjon med særinteresser og uforståelige agendaer. Det var erfaring med dårlig ledelse i militæret som gjorde at jeg valgte å begynne i politiet, og nå, mange år og flere visjonære og inspirerende sjefer senere, kan det se ut som om nettopp forhold knyttet til ledelse igjen vil være med på å avslutte et kapittel i livet mitt. I staben i sjuende etasje på Grønland er arbeidsoppgavene annerledes enn det jeg tidligere har definert meg selv ut fra. Påkjenninger og reaksjoner merkes bedre på kroppen. Jeg er blitt mer kritisk til beslutninger tatt høyt oppe i systemet, spesielt beslutninger som bærer preg av at en ikke har vært nede i organisasjonen og hentet nødvendig informasjon. Gjentatte opplevelser av dette påvirker ens egen motivasjon og gjør at du altfor ofte bare trekker på skuldrene. Man velger sine kriger med omhu.
14
K APITTEL 1 | VERDENS TRYG GESTE STED
Som politi kan du gå av med pensjon når du fyller 57 år – det er en særaldersgrense for yrker der belastningen anses å være spesielt stor. Det er ingen tvil om at belastningen har vært der også for meg. Jeg har jobba tusenvis av netter, holdt kontakt med hundrevis av informanter og kilder og vært gjennom flere samlivsbrudd. Trusler har gjort at jeg i perioder har følt det nødvendig å distansere meg fra familien. Da jeg jobba som mest, ble det nesten en besettelse, jeg trodde jeg var uunnværlig. Jeg ville bli en politimann som utgjorde en forskjell, jeg ville bli best på det jeg dreiv med. I de tidligere årene jobba jeg i et miljø og en kultur der alle tenkte slik, og det prega valgene jeg gjorde. I dag ser jeg at det har hatt kostnader. Jeg har barn, men valgte dem bort. Det sliter på meg nå, det er vanskelig å ta igjen det tapte. Jeg var aldri der som en normal far. Barna gikk glipp av mye, jeg har gått glipp av mye. Dessverre var det et enkelt valg den gangen, og det føltes nødvendig. Jeg hadde et samfunnsoppdrag – et høyere mål å jobbe mot – og jeg elska arbeidet mitt. Det er ikke lett å innstille seg på pensjonisttilværelsen etter å ha vært på innsiden så lenge som jeg har vært, men det ser mer og mer ut som at jeg beveger meg i den retningen. Det er også positive sider ved pensjonistlivet: tid til å kunne skyte til prøven før elgjakta, reise til torpet i Sverige og bruke overskudd på venner og familie framfor jobb, konsentrere meg om å være bestefar. Det er faktisk ikke så ille. Kaffen i termokoppen begynner å få en drikkbar temperatur. På E6 ved Kløfta er den gode flyten over. Her tetner ofte trafikken om morgenen og du må finne din plass blant andre trøtte pendlere. Jeg har ofte hastverk når jeg treffer køen og forbanner gjerne meg selv for ikke å være tidligere ute. I dag
15
— PÅ INNSIDEN —
har jeg tid nok, jeg kan skru opp anlegget og høre på musikk mens jeg tråkler meg gjennom Groruddalen. Pensjonisttilværelsen virker langt unna, og når jeg forsøker å se for meg hvordan foredraget vil bli, slår en oppløftende tanke ned i meg: Jeg er fortsatt med og kan fortsatt bidra. Det er en god følelse. En annen god følelse er å treffe sentrumskjernen etter å ha vært på landet. Oslo er en ålreit by, den har sin særegne skjønnhet og sjarm i tillegg til de mørkere sidene. Mørket vet jeg en hel del om. Nesten hver morgen når jeg kjører gjennom Gamle Oslo drar jeg kjensel på en kriminell fra tida da jeg jobba mer operativt, en som går tur med bikkja eller tar en røyk ved et veikryss – albanerhøvdinger, gjengmedlemmer eller kjente narkopushere. På radioen snakker de om hvordan flere tusen europeere har reist til Syria for å slåss og at trusselnivået i Norge øker. Det er kjente ord, og tankene går til 22. juli og beredskapsmangelen som viste seg i all sin tydelighet, for ikke å snakke om den totale avkledningen av politiet i ettertid. Det var en situasjon som kunne ført til en nødvendig omorganisering og omprioritering. Og det gjorde det nesten. Men hva er egentlig blitt gjort? I praksis? Fint lite. Sjefen for Beredskapstroppen var en av få som turte å si det høyt. På TV. «I min verden kunne 22. juli ha skjedd igjen.» Det er nok mange av oss som tenker det samme. Men slike klare utsagn blir sjelden tatt godt imot. Det kan ofte ende med en karrieremessig bråstopp. I et kryss stopper jeg for en dame som på død og liv skal omorganisere alt innholdet i veska si – midt i fotgjengerfeltet. Narkomane gjør gjerne det, omorganiserer uten å bry seg om
16
omgivelsene sine. Det tar sin tid, men etter en stund kan jeg blinke til høyre i Borggata og rulle opp bakken til Grønlandsleiret 44: klossen av et hus, bygningen som blir mer og mer tettpakka av betjenter bak skrivebord, meg selv inkludert. Jeg tenker at jeg heldigvis fortsatt har kilder jeg må betjene på utsiden. Folk som henger igjen fra gamle dager og som kommer med viktige innspill og informasjon om kriminalitetsbildet i byen. Jeg er ikke lenka til pulten, jeg har fortsatt bevegelsesfrihet. Jeg er heldig og har lenge hatt parkeringsplass i garasjen. Den er en del av sikkerhetstiltakene rundt meg. Nå glir jeg sakte mot den store porten, drar kortet gjennom leseren og kommer inn i det underjordiske anlegget, kanskje et av Norges tryggeste steder. Døra lukker seg. Dagen er i gang, foredraget vil gå som planlagt, kaffekopper skal drikkes, e-poster skal skrives og telefoner ringes. Alt er som vanlig, bortsett fra en mørk kassevogn som står keitete parkert til venstre for inngangen. Det er merkelig, men ikke uvanlig, folk kan ha dårlig tid i politiyrket. Plutselig må en løpe, det har jeg forståelse for, men selv har jeg god tid, de nærmeste timene skal jeg bare gjøre en siste finpuss på foredraget. Tror jeg. Det tar ikke mange sekunder fra jeg parkerer til alt rakner rundt meg. Livet tar en bråvending jeg aldri kunne forutsett, og jeg skjønner at foredraget ikke kommer til å gå som planlagt, kaffekopper kommer ikke til å bli drukket og e-poster vil ikke bli sendt. Ingenting skal bli som før.