På gyngende grunn by Kagge Forlag

OLA BREMNES

EN REISE MED

HURTIGRUTA

Illustrert av Ida Larmo

Trollbrus i blodet Mamma sa at det grønne skummet som kom opp rett bak hurtigruta, var brus. Trollbrus. Det kom opp når motorene begynte å brumle og det svarte skipet la langsomt fra kai. Byen tok til å bevege seg, klokker ringte, folk vinket og ropte, måser skrek, hunder bjeffet: Alt ble større og mindre på én gang. Vi sto ved rekka akter og stirret hypnotiserte på den sydende trollbrusen og lurte på hvordan den smakte. Mer frydefullt skummelt kunne det ikke bli. Hurtigruta har vært en del av livet mitt siden jeg var liten og bodde i Svolvær. Den var småbyens teater og hadde to opptredener hver eneste kveld. Det tok ganske lang tid før jeg oppdaget at det ikke bare var den samme båten som hadde ekstraforestilling. Nei, det var Nord og Sør som avløste hverandre og sto for underholdningen: utlendinger som ropte wonderful og wunderschön, matroser med tatovering på armene, offiserer med gullstriper, håndballjenter som hadde vært i Harstad, en passasjer med litt for mye øl innabords, en musiker med kontrabass og bustete hår og koffert: Ska du ha hjelp? Den gangen, for over femti år siden, var hurtigruta det fremkomstmiddelet vi brukte når vi skulle til farmor og farfar nord for Harstad i sommerferiene. Det tok ei natt, opp Raftsundet, igjennom Vesterålen, over Andfjorden og inn Toppsundet, hvor onkel Asbjørn sto og ventet på oss, ytterst på kaia med den hvite pickupen sin som luktet fisk og kanari lang vei. «Skal vi dra innom meieriet og se om de har softis før vi kjøre te Bremnes?» «Jaaa!» ropte lillesøster Kari og jeg av full hals, aldeles ikke slitne etter å ha utforsket den brumlende båten grundig siden vi våknet i Risøyhamn klokka fire samme natt og snek oss ut av lugaren. Lå det et stort dyr og jamret seg på bunnen av skuta? Barndommens softis har for lengst smelta, men hurtigruta består. Og vel så det. Hver eneste dag ser jeg den fra vinduet mitt der jeg nå bor, på tuppen av Hinnøya. Kanskje ikke den samme båten vi fysisk reiste med den gangen. Nye utgaver og modeller entrer scenen, men det er hurtigruta likevel.

Og selv om turistandelen har eksplodert, er det mange kystboere som finner det praktisk å benytte seg av den, om så bare for fornøyelsens skyld. Eller for å nyte en skikkelig god frokost mens landskapet drar seg forbi og man kan reflektere litt over hvor godt det er å bare være til. Helt siden kaptein og gründer Richard With startet den opp 2. juli 1893, har hurtigruta gått trofast langs kysten vår. Først fra Trondheim til Hammerfest, etter hvert fra Bergen helt opp til Kirkenes. Ved hjelp av notater og beregninger fra los Anders Holte fra Harstad fant de ut hvordan de kunne seile på natta ved hjelp av klokke og kompass. Dette var så nytt og uhørt på slutten av attenhundretallet at With måtte bruke alle sine overtalelseskunster for å få myndighetene med på å bevilge penger til prosjektet. Blant annet fikk han laget et «omvendt» norgeskart som viste hvor stor den nordlige landsdelen egentlig var i forhold til Sør-Norge. Tidligere hadde man fremstilt Nord-Norge som en liten provins på kartene og skapt et mentalt kart som ikke stemte med det egentlige terrenget. Los Holte og kaptein With åpnet en ny æra der det gikk an å komme seg forholdsvis hurtig og komfortabelt fra sted til sted langs hele kysten. Derav navnet hurtigrute. Selv om jeg personlig mener at den går altfor fort, er det vel ikke til å komme fra at den paradoksalt nok er noe av det langsomste du kan reise med i dag. Nå vil jeg reise hele strekket med hurtigruta, fra Bergen til Kirkenes og ned til Harstad igjen, og jeg vil ha deg med i et av de 11 skipene som hver dag trafikkerer den gråblå kysten vår. Skipet heter Vesterålen, og det er ikke et tilfeldig valg. Det vil du skjønne når det hele er i gang. Det er mye å se, lukte og høre på vei nordover. Og det flyter fortellinger overalt, så tett at det nesten er en fest og en plage. Å fange dem alle er en umulighet. Jeg vet bare at jeg har én ting jeg vil se når vi er fremme i Kirkenes, helt oppe i Grenseland: et grått teppe, brodert med blomster og bokstaver. Et mål skal man visst ha. Jeg vil se og vise deg det grå teppet til Dagny før jeg reiser hjem. Sju dager (grovt regnet) tar turen fra Bergen opp til Kirkenes. En skapelsesberetning i seg selv. I begynnelsen var Bergen kunne det stått i bøkenes bok, og så kan vi la fortellingene folde seg ut derfra. La oss starte der, seile nordover langs norskekysten, det vakreste Vårherre har fått til så langt. Betrakte landskapet, treffe folk, høre historier og

kanskje få litt historie på kjøpet. Og sjekke om det virkelig er trollbrus som kommer ut akter? Det finnes en god del bøker om denne sjøreisen. Teksten min speiler hva jeg kan og vet og ikke visste om hurtigruta og kysten vår før jeg begynte denne hurtigruteferden i Bergen en solfylt fredag i september høsten 2018.

I Bergen regner det aldri Jeg har med meg en dyktig tegner på reisen, Ida Larmo. Å tegne handler om det samme som å skrive, eller fortelle. Det handler om å se. Ida behersker kunsten å ta raske skisser av folk og omgivelser i øyeblikket. At hun også er en like stor hurtigrutefantast som meg, trekker ikke akkurat ned. Plutselig en septemberdag står vi midt på Torgallmenningen i Bergen. Med gitar på ryggen og kofferter, og vi vet at vi har et døgn

på oss i Norges nest største by før vi setter oss på hurtigruta Vesterålen og tar sjøveien helt opp til Kirkenes. 34 havner skal vi innom på en ukes tid. De venter oss med hornmusikk og champagne, får vi tro. Vi har tatt den nye bybanen fra Flesland flyplass: en skinnegående sak med nye melodier på hvert stoppested. På et av dem dro jeg kjensel på Knutsen & Ludvigsens ikoniske Kanskje kommer kongen. Den ultimate sangen om forventning passer så godt til Bergen. Jeg får alltid følelsen av at de gjør i stand til en eller annen begivenhet her. Duoen (som for øvrig besto av trønderne Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen) har også laget sangen som begynner slik: «Eg ve te Bergen, te Bergen med det samme, der har eg det som fisken i vannet.» Sangen mer enn antyder at bergenserne er hjemmekjære breiflabber som liker å prate i munnen på hverandre og bare har ett problem: De vil hem. Det skjønner jeg godt, for byen er både hipp og historisk og har i århundrer hatt en sterk forbindelse til Nord-Norge, både mentalt og merkantilt. Det kommer jeg inn på om litt. På et annet stoppested hører vi den franske melodien til Nystemten, Bergens egen bysang. Skrevet på slutten av 1700-tallet av presten Johan Nordahl Brun. «Jeg tok min nystemte citar i hende, sorgen forgikk meg på Ulrikens topp.» Sangen er fast innslag foran fotballkampene til byens eget lag i eliteserien, Brann. Hvis det finnes noen fotballsupportere andre steder i landet som synger en over 200 år gammel stubb før gutta går på banen, så rekk opp hånda. I Bergen gjemmer man ikke bort historien eller tradisjonene sine. Jeg merker at jeg er kraftig overdressed i steiksola med nyinnkjøpt regnfrakk, genser, skjerf og hatt. Svetten pipler, og jeg spør en tilfeldig innbygger om det er vanlig med slikt vær her i traktene. Er ikke dette hovedstaden for sydvest og paraply? Svaret kommer på bergensk med et smil, kort og kontant: «I Bergen regner det aldri!»

Kongen som ikke kom Vi beveger oss i retning av hotellet for å sjekke inn bagasjen. Jeg får et glimt av den gamle rådstua med det gullbelagte emblemet til den dansk-norske kongen Christian den syvende. Han var, som du kanskje vet, sinnssyk og ville heller fare rundt i København nattestid på fest og moro sammen med sin prostituerte venninne StøvlettKatrine enn å regjere. Christian levde på midten av 1700-tallet, og måtte etter hvert ha folk til å styre for seg. Men en konge er en konge uansett. Skandalepressen var ikke oppfunnet da, og folk visste ikke annet enn at kongen deres var som konger flest: Helt konge. I Bergen gikk det med ett hårdnakkede rykter om at Christian den syvende skulle komme på besøk. Man pusset opp smug og smau for å gjøre byen lekker, bakte bergenskringler, brygget øl og brennevin, polerte flaggstenger og stusset både hår og skjegg. For å glede kongen ekstra ble det laget en gullforgylt utgave av kongens emblem, eller logo, om du vil. Det ble plassert på veggen til Rådhuset slik at

kongen kunne se det når han kom seilende inn Vågen. Da kunne folkefesten starte. Som sagt, så gjort. Emblemet ble laget og satt opp på veggen. Men kongen kom aldeles ikke. Og der henger det fremdeles, 250 år etter, og glimrer med sitt nærvær. Ka-anskje kommer kongen en vakker dag likevel? Historikeren Egil Ertresvaag, som har skrevet seksbindsverket om Bergen bys historie, sier at i enhver annen by i landet vårt ville de nok tatt ned et slikt skilt når det hadde gått en stund. Men ikke i Bergen. Der hører nemlig fortiden også til i nåtiden. Heldigvis, får vi si: Emblemet er vakkert å se på og gir oss en spenstig fortelling der eventyr, drøm, forventning og galskap er hovedingredienser.

Ingen er bare det du ser På vei mot Torgallmenningen finner vi en bronseskulptur på gata, laget av kunstneren Arne Mæland. Lett å gå forbi, men ser du den, stanser du og kjenner hvordan kunst kan bevege. Skulpturen forestiller en barfotet og forkommen mann sittende på gata med hodet vendt til siden og en hånd over kneet, ikke ulikt en av de mange tiggerne en stor by som Bergen også kan skilte med og som vi allerede har gått forbi. Et lite skilt på siden opplyser: «Ingen er bare det du ser.» Kanskje det blir mottoet for denne turen? Vi treffer Maria fra Colombia, som har en kreftsyk mor og sultne små barn, og som lurer på om vi har noen skillinger å avse, bare litt? Jeg kjøper en tallerken suppe til henne og en cola, og hun skinner plutselig om kapp med sola. Mer skal det ikke til. Jeg fant et dikt av Bente Bratlund, inspirert av statuen til Mæland. Det er som en skulptur i seg selv, og passer særlig godt nå som vi skal ut på en reise og kommer til å treffe mange mennesker. Et dikt å skrive ned i reisedagboka, på aller første side.

Ingen er berre det du ser Det er skjulte rom i alle Det er tårer ingen kjenner Det er gleder som har sin plass

Ingen er berre sitt ytre Alle har sine indre rom Draumar som lever og dirrar Et hjarte som ber på lengsel Sorg som er utan ord Audmjuke skulle vi væra Audmjuke

Tørrfisk og tro Neste dag rusler vi rundt i byen på brolagte gater. Vi trekker ned mot Vågen, havna i Bergen med de berømte husene på rekke og rad bortover Tyskerbryggen. En gigantisk trekkspillbelg i rødt og oker, som står der som et synlig minne fra hanseatenes storhetstid i midten av forrige årtusen. Bryggen i Bergen er på Unescos verdensarvliste. Se for deg store, breie skuter med rødbrune seil komme sigende inn en maidag for over tre hundre år siden. De kommer nordfra, lastet opp med tørka torsk fra årets lofotfiske. Langs kaiene gjøres vippebommene av tre klare til aksjon. Snart er de i sving og heiser de stinkende godsakene i land. Stoccafisso, tørrfisk av alle kvaliteter. Stanken brer seg over byen, stanken av penger! Enda større båter, hansakoggene, ligger klare til å frakte lasten videre til et sultent Europa. Kirker og palasser er bygd på tørrfisk fra Nord-Norge. Ja, store deler av Bergen selv! Handelen med tørrfisk nordfra foregikk i hundrevis av år. Tipp-tipp-tipp-oldefaren min het Arnt Arntzen og hadde tre slike jekter: breie trebaljer med rødbrune råseil på opptil hundre kvadratmeter. De kunne være lastet til langt opp på masta med tørket fisk nordfra, og representerte enorme verdier. På de store jektestevnene vår og høst kom hele båtkaravaner seilende inn på Vågen og skapte ellevill stemning i byen. Jektene hadde vakre navn på baugen, akkurat som de elleve hurtigrutene som seiler i kjølvannet deres langs norskekysten. Hør bare på disse fortidens skjønnheter: Fortuna, Håpet, Enigheten, Roseanna, Elisabeth. Eller: Den lille måke, Den flyvende spurv, Den norske løve, Havmannen, Havfruen. Noen bar optimisme og håp i navnet og het God Intention eller Den Frugtbare. Realisme var også ute og

M M 40 M 20 CMY Z X Y M C B Z X B 0 Z X M C B slurB slurZ Z X

B 20

B 40

B 80

CMY

C 20

C 40

C 80

slurC

slurM

Byen byr på flere vakre kirker du kan liste deg inn i. Der kan du øve på å være om bord i ei hurtigrute. Det heter jo kirkeskip: Man tenker seg eksistensen som en reise til havs. Om du ikke har en bønn å be, kan du bruke kirkerommet til å glede deg over at du fortsatt er i tiden, og at det alltid ligger en hurtigrute til kai og venter på deg hvis du er i Bergen.

Barokke brevvenner

gikk. Jeg kom over en jekt som het Efter alle. Det var nok ikke akkurat en skarpseiler, men i skriften står det at de siste skal bli de første …

Vi går innom Domkirken. Ei svart kanonkule sitter ennå fast i muren. En hilsen fra et engelsk krigsskip i 1665, fra ei dramatisk trefning for nesten 400 år siden. I hagen her, blant rustne jernkors og marmorplater, finner du ei minnestøtte med portrettene til et berømt dikterpar fra barokken: Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter. Visste du at Dorothe var Norges aller første profesjonelle forfatter? I motsetning til presten, poeten og handelsmannen Petter Dass fikk hun utgitt diktene sine mens hun levde. Han var død da mesterverket Nordlands Trompet utkom i 1739. Møttes de i virkeligheten? De skrev i alle fall brev til hverandre på rim, fornøyelige epistler som har overlevd århundrene. Han endte opp på Helgeland i Nordland og sendte hilsener fra det han kalte verdens ende. Dorothes egne dikt er blues fra 1600-tallet. Blåsvart melankoli. Hør bare her:

Dagen viker og går bort, Luften bliver tykk og sort Solen har alt dalet bratt Det går mot den mørke natt. Hun mistet alle sine ni barn underveis i livet. Og sin kjære mann, presten Ambrosius Hardenbeck. Det blir ikke gladjazz av sånt. Det ble forresten spekulert på om det egentlig var han som hadde skrevet bøkene til kona. Var kvinnfolk virkelig kapable til å skrive bøker? Nordlendingen Petter Dass visste at det var de absolutt, og skrev fanbrev til Dorothe i barokk stil fra Helgeland etter at han forlot Bergen og latinskolen han gikk på i seks år, fra 1660 til 1666. Han hadde sikkert også et lite håp om at hun kunne legge inn et godt ord for hans egen poesi hos boktrykkerne sørpå, slik at han kunne få gleden av å se sine egne vers på trykk før han døde. Matrone dydefull, o Quinde høy av gaver, begynner han sitt første brev med, nesegrus og begeistret. Og Dorothe svarer: Grand merci, mein lieber Fater. Hederlig Hr. Petter Dass. Vi vil være Camerater om det faller ham til pass …

80 B C M Y X Z slurY slurX B C M Y

Etter hvert kjølnet temperaturen i brevene betraktelig. Petter kom ingen vei med sitt svulmende smisk, og Dorothe fikk nok både av sitt eget sorgfulle privatliv og den litt for ivrige nordlandspresten. Til slutt svarte hun rett og slett ikke.

X Z 0 Y 20 Y 40

Lepra og lyrikk

Y 80 B C M Y X Z CMY CMY CMY CMY B C M Y X Z CMY X 20 X 40 X 80 B C M Y X Z CM CY MY CMY B C M Y X Z 0 Z 20 Z 40 Z 80 B

Vi kunne tatt Fløibanen opp til en av byens sju høyder og nytt utsikten, en kaffe og et stykke eplekake med krem. Men vi tråkker heller bortover Oscars gate til St. Jørgen, det gamle lepra-hospitalet: et område med grågrønne bygninger i tre for pasienter og pleiere, leger og prester. I bruk til langt ut på nittenhundretallet. Europas best bevarte anlegg for leprapasienter. Hit kom de spedalske, samfunnets utstøtte, med vansirede ansikter og deformerte kropper. En fryktelig sykdom som nevnes flere ganger i Bibelen. De lærde mente lenge at sykdommen var arvelig. Mange av pasientene kom fra Vestlandet, nord for Sognefjorden. Det ble hevdet at lepra kunne skyldes fuktig luft og mye fiskespising. Særlig sild og sildeolje skulle være skadelig. Noen mente også at vestlendingene, i likhet med folk nordfra, var åndelige minusvarianter som ikke hadde viljestyrke og mental kapasitet til å stå imot en så alvorlig og uforståelig sykdom. For mange embetsfolk fra Østlandet fortonte kystlivet på 1800-tallet seg som rått, uhygienisk, helseskadelig og ukultivert. Da den kontroversielle legen Gerhard Armauer Hansen i 1873 fant stavformede basiller i mikroskopet sitt, skjønte de fleste at dette var en smittsom sykdom. Tøft å svelge for alle de ekspertene som hadde ment at lepra hadde med arv og miljø å gjøre. Men av og til må selv de mest retthaverske bøye seg for fakta og bevis. Man fant etter hvert andre løsninger enn å samle de spedalske på institusjoner. Og det ble atter trygt å bo i kystnære strøk. Vestlendingene kunne fortsette med å spise både sild og sei. Leprabasillene, derimot, gikk tunge tider i møte. Siste leprapasient i landet døde så sent som i 2002. Det er sannelig ikke lenge siden. Vi sniker oss inn i kirka, som en gang var de spedalskes egen kirke, og et populært rom: De spedalske visste nemlig at ifølge Bibelen var det de som skulle stå først i køen når den evige salighet skulle

C M Y X Z CMY

CMY CMY CMY Prinect Micro−6i Format 102

C Z X Y M C B Z X Y M C B 0 Z X Y M C B slurB slurZ Z X Y M C B C 80 C 40 C 20 CMY Z X Y M C B CMY CMY CMY CMY Z X Y M C B B 80 B 40 B 20 0 Z X CMY MY CY CM berger Druckmaschinen AG

utdeles. Det hadde selveste Jesus sagt, og det gjorde nok lidelsene lettere å bære. I dag brukes Lepra-kirka på St. Jørgen gjerne til bryllup. Den er blitt et rom hvor forelskede par kan få bekreftet sin lykke. Til Døden skiller dem ad. Videre opp gata ligger en hattebutikk. Vi prøver hatter og får opp stemningen sammen. På en vinylsjappe like ved treffer jeg en country-interessert journalist, Ole Torp, som forteller om et intervju han skulle ha med en amerikansk superstjerne. Hun måtte melde pass på grunn av kraftig fyllesjuke. Det inspirerer til en formiddagspils på ei kro like ved. Skål og hatten av for Bergen og alle historiene som bare ramler inn allesteds fra!

Dagen går mot kveld, hurtigruta MS Vesterålen kaller utålmodig fra kaia. Det lukter fisk fra Fisketorget, eksos og nystekt brød. Noen fotballfans roper Brrrann! like inn i øret mitt. Jeg smiler høflig og fårete. På Litteraturhuset fyker jeg innom og får med meg reiselektyre: Ti tusen skygger av Bjørn Godøy. En historie om Norge og de spedalske. Litt ubehag hører også med på en reise. Og dessuten Samlede dikt av en av Norges betydeligste nålevende lyrikere: Cecilie Løveid. Fra Bergen, selvsagt. Vår tids Dorothe (selv om humoren har adskillig bedre kår hos Løveid). Jeg blar i boka og lurer på om den prisbehengte forfatteren har skrevet noe om det vi har vært borti i dag. Ja visst! Fra samlingen Flytterester, utgitt i 2012, finner jeg dette:

LEPRAHOSPITAL Jeg vil ta madonnaene med til St. Jørgens hospital Kirsebærtreet i gården der er så levende Hvis det er kirsebær Husene så kalde og stille Kirken er så barokk Byfolket og leprapasientene gikk i kirke sammen De spedalske skulle ha en usedvanlig sterk kjønnsdrift Hospitalet brukte 300 år på å bli tomt for Leprapasienter Den siste leprapasienten døde i 1943 Har du en ledig hånd, forresten? MS Vesterålen går fra Bergen om en drøy time. Jeg sier med Petter Dass: «Far Bergen, farvel. Gud glede hver sjel som lever og bygger der inne!»

Båt og Bibel MS Vesterålen venter bak en diger hangar som ligger i strøket Nøstet på Nordnes. På Nøstet møtes den gamle og den nye tid: Skakke trebygninger og moderne fasader står side om side. Du kan forville deg inn i

trange, brolagte smug som vikler seg sjarmerende inn i noe du helst ikke vil komme ut av. Folk fra alle verdenshjørner søker mot hurtigruteterminalen og båten med trillekofferter og ryggsekker. De skal oppleve det som brosjyrene flagger som «verdens vakreste sjøreise». «Måske dyrt», sier to danske damer i kor. De har tatt turen før. «Men altså, vi betaler simpelthen for en drøm.» Det piper «Welcome» i en automat idet du går inn i den, men offiseren ved inngangen supplerer med et «velkommen» fra egne, analoge stemmebånd og er i godlune. Jeg merker den gode følelsen komme så snart jeg er om bord. Følelsen av å liksom være «hjemme»! «Dokker må gå bak i båten på dekk C og få med dokker sikkerhetsinstruksen. Den e obligatorisk», sier offiseren med kvit skjorte og gullstriper på ermene. «Rekker vi litt mat først?» «Egentlig ikkje. Men dokker kan jo raske med dokker nystekte vafler og en kaffe fra salongen på veien …» Vi er ikke de eneste. Langt over to hundre passasjerer skal finne seg til rette. Snart sitter alle benket bak i båten for å høre hvordan vi skal te oss hvis ulykken er ute og Titanic tipper i havets ville vann.

MY M 20 M 40 M 80 B C M Y X Z slurC slurM B C M Y X Z 0

Foreløpig en forsamling av diffuse individer med små og store neser, slanke og blubbete kropper, myke og skarpe stemmer, rare språk og dialekter, pene og stygge sko, fjonge og ufikse: folk. Jeg tenker på den statuen jeg nyss passerte. Ingen i dette rommet er kun det du ser. Sikkerhetsinstruksen ledes på tre språk av en kvinnelig offiser med mildt vesen. På store skjermer tar en animert figur på seg heldekkende redningsvest til smektende pianomusikk. Å havarere ser både koselig og tilforlatelig ut.

Y 20 Y 40 Y 80 B C M Y X Z CMY CMY CMY CMY B C M Y X Z X 20 X 40 X 80 B C M Y X Z slurY slurX B C M Y X Z 0 Z 20

Lugaren skuffer ikke. Ingen suite, akkurat, men stor nok for meg. Og best av alt: Sirkulær utsikt med rød karm. Hvorfor er det ikke flere runde vinduer i verden? Selve formen gir alt du ser en poetisk dimensjon. Nå glaner jeg riktignok rett inn i en boligblokk i Bergen, men likevel. Av gammel vane sjekker jeg om det er Bibel i nattbordet. Ja! Bibelen er en fantastisk bok med sterke fortellinger om oss mennesker, livets passasjerer. Hvor gode vi er, hvor dårlige vi kan være. Vårherre kommer ikke helt godt ut av den boka heller, når sant skal sies. Boka

Z 40 Z 80 B C M

Y X Z CMY CMY CMY CMY B C

har mange forfattere, felles for dem alle er at de skrev den i en tid da det fantes mirakler i verden. Hurtigrutebibelen er et nytestamente utplassert på skuta av en stiftelse som kaller seg Norsk Gideon. Gideon i Det gamle testamentet var en dyktig og nådeløs kriger som ikke sparte sine motstandere. En skikkelig råtass og fanatiker. Slike folk burde holde seg unna politikk og religion, spør du meg. Gideon-folkene vil ha oss til å lese Bibelen på en bestemt måte. De forutsetter at vi er i mental havsnød og har lagt inn en tekst helt foran. Før boka får begynt, liksom. Der står det: «Er du alene, deprimert, avhengig av noe, stresset, lurt, i konflikt eller fristelse, i selvmordstanker? Behøver du håp, fred, glede, trøst, mening i livet, tilgivelse, Gud?» Svarene finnes i hurtigrutebibelen, om du skulle være i tvil …

Hvorfor MS Vesterålen? En av grunnene til at jeg ville reise med nettopp dette skipet, ligger i selve navnet. Verdens første hurtigruteskip het nettopp DS Vesteraalen og forlot Trondheim 2. juli 1893. Her går det en historisk linje bakover. Dessuten er dette det eneste av alle hurtigruteskipene som er bygd på et verft i Nord-Norge. Skipet er også det største som noen gang er bygd i landsdelen: 106,5 meter langt og på godt over seks tusen bruttotonn. Skuta ble til i Harstad, ved et verft som den gang het Kaarbøs Mekaniske Verksted. Siden oppstarten i 1895 har en mengde båter blitt reparert her. Langt over hundre fartøy har dessuten blitt bygd. Mange av disse skipene seiler fremdeles. Jeg skrev en sang til hundreårsjubileet i 1995:

Bygg en båt, bygg et skip, la det seile med si bør, med si last av slit og savn. Bygg en båt, bygg et skip, la det seile bak en hver horisont fins ei havn.

M 20

M 40

M 80

slurC

slurM

Y 20

Y 40

Y 80

CMY

X 20

X 40

X 80

slurY

slurX

Z 20

Z 40

Z 80

CMY

C Z X Y M C B Z X Y M 0 Z M C B slurB slurZ Z X Y M C B C 80 C 40 C 20 CMY Z X Y M C B CMY CMY CMY CMY Z X Y M C B B 80 B 40 B 20 0 Z CMY MY CY CM berger Druckmaschinen AG

MS Vesterålen ble sjøsatt og døpt i 1983 til hornmusikk og champagne. I dag er det den nest eldste skuta i hurtigruteflåten. Bare veteranen MS Lofoten er eldre, men den skal snart tas ut av ordinær rutefart, og Vesterålen vil overta rollen som superveteran. Verftet i Harstad har lagt om driften og bygger ikke skip lenger. Det lønner seg ikke. Men reparasjon og vedlikehold er det alltid bruk for. Nylig ble det bygd en stor tørrdokk, slik at man kan ta inn store skip til behandling og pleie. Sveiseflammene freser fremdeles i hjertet av Harstad by, og man kan fortsatt høre hammerslagene. Verftet startet da byen ikke var en by engang, bare en liten husklynge. Men havna var god og passet perfekt da dampbåtene begynte å trafikkere kysten. I Harstad bodde en framsynt kar som het Richard Kaarbø. Han hadde en staselig bart, en stor ungeflokk og ei følsom nese for mulighetene de store innsigene av sild i fjordene nordpå skapte. Enorme verdier lå og ventet på den som handlet raskt. Tida spilte på lag. Årer, seil og tre var ut. Motor, stål og jern overtok. Kystflåten gjennomgikk ei storstilt omstilling på få år. Tempo, tempo, tempo, var den nye melodien. Å komme raskt ut på fiskefeltene ble viktig. De nye dampbåtene trengte stell og ettersyn. Harstad lå gunstig til: Kaarbø laget kai og slipp der båtene kunne tas på land og fikses, slik at de så fort som mulig kom seg ut på feltet igjen. Over hele stedet stinket det sild så det rev i neseborene. Men folk sa ikke at det stinket. De sa det luktet pæng ... I 1901 døde Richard Kaarbø, av mange ansett som Harstads grunnlegger.

Det e vi som bygge båta, vi som bygge skip, skip som over salte sjøa gjønge, vi som bygge båta, vi som bygge skip skip av stål, av stål som kan sønge!

Bygg en båt, bygg et skip, slipp det fra dæ som et barn du har hatt på lån nån år. Bygg en båt, bygg et skip, det vil flyte hvis du gir det du har før du går.

En av sønnene hans, Reidar, kom hjem fra studier i inn- og utland med en vill idé i kofferten: Hva om vi ikke bare reparerer båter, men også begynner å bygge dem? Og til og med konstruerer dampkjelene som driver dem framover? Jeg vet åssen det kan gjøres, jeg lærte det i Bergen og i Glasgow. Dette var så radikalt at det kan sammenlignes med å bygge en månerakett på et lite sted. Det var bare å sette i gang. Gutta på verftet sto ute i vær og vind og laget den første skuta etter Reidars utførlige tegninger. Flere av dem var arbeidsfolk og rallare fra den nylagde Ofotbanen mellom Kiruna og Victoriahavn – Narvik, som det heter i dag. De hadde vært ute en vinterdag før, for å si det mildt. Jernplater ble klinket sammen med rødglødende nagler. Øredøvende rammel. Trommehinnene fikk kjørt seg. De puttet bomull

i ørene uten at det hjalp. Klinkerne på Kaarbø-verkstedet måtte du tiltale med utestemme. Forholdene i industrien var strie. Rundt 1900 var ei vanlig arbeidsuke på 60 timer. Til gjengjeld hadde arbeiderne tre dagers ferie på et helt år å kose seg med. Tre dager! «Kor det går, guta. Får dokker det tel?» Den unge, ivrige og dynamiske Reidar Kaarbø kom stadig bortom. Særlig var han nok spent på om motoren og dampkjelen han hadde konstruert, ville funke. Kanskje de klarte å få båten ferdig før Harstad fikk bystatus i 1904? Det klarte de. Sigfrid het den første lille dampbåten. 46 fot og med toppfart på hele sju knop. Høy, smal skorstein: Den lignet en flytende flosshatt. Båten skulle betjene fiskeflåten i nærheten, komme med agn og utstyr og slepe trege farkoster som bare hadde seil og årer å hjelpe seg med. Sigfrid het også lillesøsteren til Reidar. Hun hadde gått bort bare ti år gammel av tuberkulose og fikk aldri sett den fine skuta som broren hadde skapt sammen med arbeidsfolkene sine. Nå ble hun i hvert fall ikke glemt på en stund! Den fine historien fortjente en sang, syntes jeg. Her har du første verset:

Nu skulle du sett bror din, kjære Sigfrid, nu har æ lagd mi skute nummer én på verftet her i Harstad, kjære Sigfrid, ho e kje særlig stor, men ho e pen! Og ho ska gå på fjordan som du elska og frakte gods for egen dampmaskin og ho skal hete Sigfrid, kjære søster førr ho e fin og fager som et skrin – ho e fin og fager som et skrin. Siden ble mange båter og ferger konstruert og sjøsatt ved Kaarbøverkstedet. I storhetstida på 1970-tallet jobbet det langt over 500 personer der, og mange i byen hadde tilknytning til verftet. En diger hall ble bygd, og der ble MS Vesterålen til i løpet av et par år. Den ble døpt av Elfie Kobro, kona til direktøren i Vesterålens Dampskipsselskap, det gamle rederiet som også eide den første hurtigruta.

80 B C M Y X Z slurY slurX B C M Y X Z 0 Y 20 Y 40

Jeg antar at Elfie ønsket båten både hell og lykke så det sprutet i alle retninger. Hell og lykke har skuta sannelig hatt så langt. For det er bare godord å få om henne, enten du spør passasjerer eller mannskap. Folkene i Harstad har gjort en prima jobb. Tre til fire hundre mann sto på fra morgen til kveld: platearbeidere, sveisere, dreiere, vinsjemontører, elektrikere, rørleggere, ingeniører. Og snekkere: Verftet hadde eget snekkeri med 25–30 karer i sving!

Y 80 B C M

Hvordan lager man ei hurtigrute?

Y X Z CMY CMY CMY CMY B C M Y X Z CMY X 20 X 40 X 80 B C M Y X Z CM CY MY CMY B C M Y X Z 0 Z 20 Z 40 Z 80 B C

En skulle tro arbeiderne bygde båten nedenfra ved å strekke en kjøl og bygge oppover fra den. Slik de har bygd båter flest fra begynnelsen av. Men karene har fortalt meg at de for lengst hadde sluttet med det. I stedet bygde de i store seksjoner, opp ned. Deretter snudde de jernkolossene ved hjelp av store heisekraner og sveiset dem sammen. Kjølen kom med andre ord til slutt. Alle som deltok på byggingen av Vesterålen, sier at det var et eventyr å være med på. Selv om det nesten tok kverken på verftet fordi man var uvant med å håndtere et så stort prosjekt både praktisk og økonomisk. Spør platearbeideren Torbjørn Larsen, som senere ble ordfører i Kvæfjord: Han lyser opp i et stort smil når han tenker på samholdet og lagånden som oppsto underveis. Eller hør med Hjalmar Larsen, platearbeider han også, full av stolthet når han snakker om prosessen. Hjalmar var også med på

M Y X Z CMY

CMY CMY CMY Prinect Micro−6i Format 102

M M 40 M 20 CMY Z X Y M C B Z X Y M C B 0 Z X Y M C B slurM slurC Z X Y M C B C 80 C 40 C 20 Z X Y M C B CMY CMY CMY CMY Z X Y M C B B 80 B 40 M C B slurB slurZ Z X

B 20

å sveise baugporten på den aller siste stålbåten de bygde i byen. Det var ferga Olav Duun som ble levert i 1999. Fortsatt tøffer og går den i traktene rundt Fosen. Hjalmar var med på å avslutte ei lang historie som handlet om å bygge båter i en liten by nordpå. Vesterålen var høydepunktet, Nord-Norges største skip. Den burde slippe å ende opp som spiker en dag og heller få et eget mausoleum på linje med det Osebergskipet har. Det burde ligge i Harstad, skipets fødested. Enn så lenge stamper Vesterålen langs kysten. Maskinene er bygd i Bergen og går aldri lei. Skipet klarer 17 knop og vel så det. Synes du det går for sakte, er det bare å gå i land. Synes du, som meg, at det går litt for fort, er det bare å bli værende. Kanskje trekke for gardinene en liten stund, og se om det hjelper. Skipet har gode folk i seg: Lars kaptein står på brua sammen med styrmann Hanne og passer på at skipet holder rett kurs. I resepsjonen står Oddvar og Mona og sørger for at passasjerene finner seg vel til rette. Jøran og Christian sitter på post nede i maskinen. Ingvild står i restauranten og dirigerer troppene sine, Solbjørg er i salongen med nystekte vafler, og Robert matros mønjer et eller annet ute på dekk mens han har den canadiske gruppa Rush på øretelefonene. Og Egbert Pfeiffer, reiseguide fra Nederland, orienterer på flere språk om alt det som båten farer forbi, og som de reisende ikke bør gå glipp av:

«Mine damer og herrer. Det rapporteres om svakt nordlys på styrbord side i kveld. I den anledning byr vi på gratis fiskekaker på dekk. Meine Damen und Herren ...» En gang lurte han alle med følgende aprilsnarr: «Mine damer og herrer. Flere isbjørner er observert drivende på et flak på babord side. Ta med kamera og kikkert og få en helt spesiell opplevelse fra øverste dekk. Meine Damen und Herren …» Om Vesterålen hadde vært en person, hadde nok hjertet dunket aller heftigst hver gang hun nærmet seg Harstad, stedet der hun ble laget. Det gjorde også hjertet mitt en gang for mange år siden da jeg sto litt urven på dekk en tidlig morgen og så lysene av kystbyen glitre mot meg i grålysningen. En sang kom flyvende:

Du skal nærme dæ den langsomt ifra sjøen når det gryr av dag og natta takke av. Du skal fryse litt og lengte etter frokost. Du skal se ei gammel kirke speilt i hav. Du skal runde nakne nes og se at sola lyske luggen på en stor og naken topp og lar byen bak få myse litt mot lyset litt før alle andre bya våkne opp. Selv om jeg hadde Harstad konkret i tankene da, ser jeg nå at sangen har litt av alle kystbyer i seg. Om du nærmer deg dem langsomt ifra sjøen, ser du dem annerledes enn du ville sett dem om du kom kjørende i full fart på motorveien.