Š 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Logo: Trine + Kim designstudio Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 Boka er satt med: Sabon 12/18 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2335-0 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
1 Astrid Simonsdatter Rask våkner av et blått blink. Et glitrende intenst blått lys, som blunker til henne så kjapt at hun lurer på om hun egentlig så noe som helst, eller om det bare var en innbilning. Det har skjedd tidligere også, at noe som kan minne om en stjerne dukker opp rett foran henne, også da trodde hun at hun hadde drømt. Nå vet hun at hun er våken, men for sikkerhets skyld vifter hun med tærne, og sier hei sånn ut i lufta. Begge deler føles helt ekte. Hun snur seg med ansiktet mot veggen og pakker dynen godt rundt seg. Veggen lukter svakt av mal ing, enda det er lenge siden de malte veggene. Hun og pappa. I sommerferien, etter at sjuende klasse var avsluttet, dro de ned og kjøpte en isblå farge. Astrid elsker den fargen, for det er akkurat slik hun forestiller seg at det ser ut i universet: klart, blått lys med stjerner
5
som lyser betingelsesløst og uten noen annen hensikt enn å gi lys til alle som trenger det. Hun lukker øynene. Det funker ikke. Øyelokkene spretter opp og hun stirrer inn i veggen som bare er centimetere fra nesetippen. Nå er den følelsen der igjen. Fornemmelsen av at det er noen i rommet. Det kiler i nakken og hun snur seg langsomt over på rygg en. Hjertet hamrer i brystet. Det er bare så vidt hun tør å holde øynene åpne. Heldigvis, døra er fortsatt lukket. Måneskinnet gir akkurat lys nok til at hun kan se klart og tydelig at det ikke er noen andre her inne hos henne. Likevel … Det er noe … Hun setter seg opp. Kanskje det bare gikk noen forbi utenfor? Vinduet er tross alt åpent … Hun vrenger dynen til side og spretter ut på gulvet. Noen vil sikkert bare tøyse med henne. Noen av guttene i klassen kanskje, små blink med lommelykten på mobilen … Eller … hjertet banker litt ekstra … kanskje det er Yusuf, den nye gutten i klassen, som hun allerede har blitt så god venn med. Hun lener seg ut av vinduet. Det lukter fortsatt vått gress etter skybruddet tidligere på kvelden.
6
– Yusuf, sier hun spørrende og legger luft på stemmen slik at det blir en slags mellomting mellom å rope og å hviske. – Er det deg? Yusuf? Ingen svarer, bortsett fra en katt som mjauer. Lufta er kjølig. Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. Hun lar blikket løpe over det innebygde skapet, videre til leksepulten og bøkene i bokhyllen. Alt ser ut som vanlig, men kroppen gir fra seg et langt grøss, og hun kryper tilbake i senga som fortsatt er god og varm mens hun undrer seg over hva det er hun ikke ser. Alt er så stille. Ikke engang huset knirker, slik gamle hus ofte gjør. Bare lufta beveger på seg … så noe ser hun jo faktisk. Hun har glemt å spørre fysikklæreren om hva det er hun ser, disse små partiklene som løper tett i tett i lufta, som millioner av mikroinsekter. Et blikk på vekkerklokka. Halv to. Pappa har sikkert lagt seg. Hun lukker øynene. Korser armene over brystet oppå dynen. Kniper øynene hardt igjen. I morgen skal hun i stallen etter skolen, og stelle Rocky. Der var det igjen! Det blå lyset. Bak øyelokkene lyste det klart og blått et kort sekund. Stallen. 7
Rocky. Det er noe med Rocky … Astrid står opp og drar på seg den grå joggebuksa og strammer snora godt så buksa holder seg sånn noenlunde oppe. Hun samler det røde, lange håret i en hestehale og drar lett i den blå hettegenseren. Den lyse huden virker blålig mot måneskinnet der ute. Med sokkene i hånda krysser hun gangen og løper inn til farens soverom. Senga hans er tom. Hun sukker. Nå har han glemt tiden igjen. Han blir altfor sliten når han holder på sånn. Men akkurat nå var det kanskje ikke så dumt. Hun skynder seg ned trappen og løper på tærne over den kjølige parketten og inn på kontoret hans. – Pappa! Du må komme! Han ser på henne. Kontoret er mørkt. Han har glemt å tenne lyset her inne, slik han alltid gjør når han blir oppslukt av det han driver med. Ansiktet hans ser helt sykt ut i lyset fra pc-skjermen: Grønnaktig med blå ringer under øynene, som om noen har banket ham opp. Fingrene hviler fortsatt på tastaturet. Ved siden av står kaffekoppen han fikk av henne til jul. Verdens beste far.
8
– Jeg vet hva klokka er, sier hun og slår på lysbryt eren. – Du ødelegger øynene dine når du ikke tenner lyset. – Hva gjør du oppe midt på natten? – Vi må dra, sier hun. Han gnir seg i øynene, lyset plager ham tydeligvis. – Dra? – Til stallen. – Astrid … Stemmen er mildt irettesettende. Hun bryr seg ikke. Vil ikke bry seg. – Husk å lagre det du skriver, roper hun på vei ut i entreen.
2 Simon Rask rygger den røde Ferrarien ut av inn kjørselen, mens Astrid holder seg for ørene. Motoren ligger rett bak setene, ikke foran som på andre biler. – Vi vekker alle naboene, sier hun og kryper så langt ned i passasjersetet som mulig og drar hetten over hodet. Det er ikke like lett som før. Hun har vokst femten centimeter siden i fjor sommer, og rekker pappa helt opp til skulderen, til og med når hun står på flate sko. Endelig er hun ikke den minste i klassen lenger. Det er tross alt ikke alltid like stilig å være kortest og veie minst. I fjor gruet hun seg i over en uke før de skulle til helsesøster. Nå betyr det ingenting lenger. Akkurat nå er det heller ikke viktig at hun snart fyller tretten og at mamma har lovet å komme hjem på bursdagen hennes. – Skal vi kjøre inn i garasjen igjen? 10
– Nei! Det spraker og buldrer i motoren da pappa rygger ned innkjørselen. – Motorlyd er som rockemusikk, sier han. – Jeg har faktisk vurdert å bytte eksosanlegget. Han klapper på rattet som om det var et kjæledyr. – Bytte eksosanlegg? roper Astrid samtidig som pappa legger inn et høyere gir ute på veien. – Bråker den ikke nok som den gjør? – Det er ikke mer lyd jeg skal ha, men bedre. De har løst veldig mange problemer i Ferrarien; De har snakket om venner som oppfører seg som om de ikke er venner lenger. Om mamma som flyttet til Afrika for å jobbe med syke barn, enda Astrid ikke ville at hun skulle dra … Astrid venter på at kroppen skal reagere som vanlig og slappe av, men det skjer ikke denne gangen. Bilen fyker av sted gjennom mørket. Alle lysene fra byen langt der nede virker forstyrrende. Etter hvert som de nærmer seg stallen, blir det færre hus. Trærne virker store og ruvende, som ubestemmelige skygger, og ligner den mørke skyggen av redsel hun føler inni seg. – Skynd deg, ber hun.
11
– Hør, sier pappa og gir enda mer gass. – Det er dette brølet som gir bilen sjel. Det er til å få gåsehud av! Astrid har allerede gåsehud, men det er ikke på grunn av motoren. Heller ikke fordi hun fryser. Gåse huden kommer liksom utenfra … fra noe som er større enn henne selv. Klokka på dashbordet viser at de er fremme om seks minutter. Hun håper at det er tidsnok. – Pappa …, sier Astrid og nasker en bringebær pastill fra hanskerommet. – Har du det noen gang sånn at du liksom bare vet? – Du bekymrer deg for mye, Astridmor, svarer han og stryker henne over kinnet. Astrid stirrer fremover på veien. Pappa har rett. Hun bekymrer seg ofte. Også de gangene hun bare burde glede seg, er det som om lufta rundt henne krøller seg i små virvelvinder og blir til tanketornadoer som angriper hjernen. Pappa sier alltid at dersom hun ikke slutter å ta sorgene på forskudd, vil livet føles langt og strevsomt, og hun vil ende opp med å ligne på farmor. Astrid har ingenting imot å ligne på farmor. Farmor er helt rå. 12
Men hva er egentlig den frykten hun føler på nå? Alle vet jo at de er redde når de er redde. Hun forsøker å finne følelsen av å være redd sammen med det å vite noe hun ikke egentlig vet. Ren frykt er i hvert fall en følelse av kulde, for både tærne og fingrene er allerede kalde, og langs nakken og nedover ryggen løper små, ekle grøss. Hjertet banker og hun puster litt fortere. Frykten gir henne vanligvis fornemmelsen av å ville flytte seg raskt fra et sted til et annet. Vekk fra det som er farlig. Bortsett fra akkurat nå da hun ikke vet eksakt hva faren består i. Da vil hun heller oppsøke den. Se hva den er. Fortest mulig. For Rockys skyld. Frykten får henne til å gråte, svelge mange ganger og bli ørlite kvalm. Alt sammen på én gang. Hvis hun kunne ta på frykten, tror hun at den ville være en grå, seig masse som kleber seg til huden og suger seg inn i porene og deretter følger blodet helt opp til hjernen, slik at det blir grusomt vanskelig å tenke, enda hun helt sikkert trenger å være tindrende opplagt. Stallen virker enda mer ruvende om natten. Bygningen ligger som en mørk kloss mot måneskinnet. Astrid løper foran. Gårdsplassen er våt etter alt regnet, hun
13
plumper uti et digert gjørmehull. Bakken gir fra seg et vått sukk da hun trekker foten til seg. – Rocky, hvisker hun og løper videre. – Rocky, hold ut! Hun vet ikke hvor ordene kommer fra, men de føles forferdelig viktige. Pappa er kjapt oppe på siden av henne. Han er tynn som en strek og innmari sprek, enda han er førti år. Søla ligger som seigt lim på alle kanter, og hun blir nødt til å sette ned farten og se hvor hun går for å unngå å ende opp i gjørma. Hun spenner fra og lander på en fast tue med gress, og spotter inn neste tørre flekk ved hjelp av måneskinnet. Fra stallen hører de høye vrinsk. – Det høres ut som om Rocky har det bra, sier han. Astrid merker hvordan klumpen i magen vokser. – Det er ikke Rocky du hører, pappa. – Hæ? Kan du høre forskjell på dem? Endelig kan hun åpne døra. Det er mindre enn femten minutter siden hun skvatt ut av senga. Lufta inne i stallen er ... annerledes. Hesten ved siden av Rocky vrinsker høyt. Astrid griper pappa i armen og går et skritt fram. – Rocky? hvisker hun prøvende.
14
Rocky humrer ikke slik han pleier å gjøre når hun kommer. Ingen koselyder. Han bare henger med hodet. Nabohesten Ninja derimot, kaster med hodet og støter ut nye vrinsk. – Skal du ikke gå bort til ham, spør pappa. – Jeg er redd, sier Astrid. – Det ser ut som om han sover, sier pappa. Astrid holder ham igjen. – Vent litt, sier hun. – Jeg må bare …jeg må finne ut … Med ett vet hun hva hun kjenner. Frykt. Hele stallen er fylt av tjukk, seig frykt.