RABARBRIAS PERLE
Š 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Lilo Design Layout: Lilo Design Alle illustrasjoner: Ketil Selnes Portrett av forfatter og illustratør: Morten Brun Papir: Magno natural 140 g Boka er satt med Sabon 12/16 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2431-9
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
4
INNHOLD 1 Skrinet i kista..................................................7 2 TIlbake i sjørøvertiden.................................12 3 Overraskelser...............................................18 4 Flukt............................................................. 24 5 Tilbake til Kokosøya..................................... 31 6 Inne i Rabarbrias Perle..................................38 7 I flammer..................................................... 44 8 Bleiebanden kommer....................................50 9 Den ukjente...................................................57 10 Busketrøbbel ................................................63 11 Forelsket busk...............................................68 12 Gode forklaringer..........................................72 13 Dårlige forklaringer......................................76 14 Tiger på jakt................................................. 82 15 Alene på Kokosøya — igjen.............................88 16 På gjensyn......................................................94
KAPITTEL 1
SKRINET I KISTA Jeg bråstoppet da jeg kom inn i rommet. Noe var annerledes. Med kista. – Er det noe galt, Nora? spurte morfar. Han kom inn og satte bagen min på gulvet. – Nei da, sa jeg. – Alt er fint. Jeg var på overnattingsbesøk hos morfar. Endelig. Det var lenge siden sist nå. Først hadde det vært sommerferie som hadde vært så lang at den føltes som en evighet, og etter den hadde morfar vært syk i mange uker. Hele ventetiden hadde jeg tenkt på kista og hvordan det gikk med kaptein Skrekk i sjørøvertiden. – Kanskje jeg skal bære den kista opp på loftet igjen? sa morfar. – Den tar så mye plass her inne, og den står jo bare helt tom. – Aldri i verden, sa jeg. – Den skal stå her. – Ja ja, smilte morfar skjevt. – Du kan få leke med den. Men du husker hva jeg fortalte om den? Det forsvant en gang et barn … – Jeg vet det, avbrøt jeg. – Onkelen din, lille Skrekk, lekte gjemsel. Han gjemte seg i kista og
7
forsvant. Men det høres litt ut som en gammel spøkelseshistorie, sa jeg. Morfar så på meg og klødde seg på haka. – Jeg mener, barn forsvinner ikke sånn uten videre, i alle fall ikke ved å gjemme seg i kister? fortsatte jeg og rynket på nesa slik at morfar skulle forstå at jeg ikke trodde på historien. Morfar så ut som han skulle til å si noe, men ombestemte seg. – Du har sikkert rett, sa han i stedet og tittet fort mot kista. – Da rusler jeg ned for å lage middag. Tipper den er klar om en halvtime! Han tuslet ut i gangen og ned mot kjøkkenet. Jeg likte ikke å lyve til morfar, men han kunne ikke få vite sannheten. Gjorde han det, ville han ta kista ifra meg med én gang. Men denne kista fikk barn til å forsvinne. Forrige gang jeg var på besøk hos morfar, fortalte han historien om lille Skrekk som var så redd for alt – spesielt blod – og som hadde forsvunnet i kista som barn. Da jeg krøp oppi kista og låste den fra innsiden, havnet jeg i sjørøververdenen. Der møtte jeg Skrekk som fortsatt var redd for blod, men som likevel var blitt sjørøverkaptein. Kaptein Skrekk og jeg ble bestevenner. Vi dro på skattejakt, kjempet mot den fæle Bleiebanden og ble skipbrudne på Kokosøya. Vi fant til og med
8
en kiste med gull. Men det var med nød og neppe jeg klarte å komme meg tilbake til nåtiden igjen. Det var derfor jeg nå ikke kunne fortelle noe til morfar. Han kunne ikke forstå hvordan det var i sjørøververdenen og ville bli redd og helt sikkert nekte meg å reise tilbake igjen til kaptein Skrekk. Jeg hørte morfar lage mat nede på kjøkkenet, og gikk i gang med å sjekke hva som hadde skjedd med kista siden sist. For det var noe som var annerledes. Hadde urskivene og tannhjulene flyttet på seg? Hørte jeg også en lyd? En dirring i lufta? Jeg la øret mot kistelokket. Ja, så sannelig! Kista tikket svakt – akkurat som en gammel klokke. Med ett la jeg merke til den lille skuffen i kistelokket. Vanligvis var skuffen skjøvet helt inn, slik at den nesten var usynlig. Nå stakk den bitte litt ut, slik at kantene av den var mye mer tydelige. Jeg lirket skuffen ut og måtte nesten holde meg for munnen for ikke å slippe ut et lite skrik. Oppi den lå det en liten eske pakket inn i gavepapir. Jeg skalv på hendene. Hadde kaptein Skrekk sendt denne fra sjørøvertiden? Var den til meg, og burde jeg i så fall pakke den opp? Jeg ristet på den. Jeg hørte at det skvulpet inne i esken. Jeg rev av gavepapiret. Det var et lite metallskrin. Utenpå lokket var det bilde av et dødninghode, og under det igjen stod det «VENIMEUX» med store bokstaver.
9
Hva betydde det? Jeg la fra meg skrinet og løp ned på kjøkkenet til morfar. – Morfar, hva betyr «Venimeux»? – Det høres ut som et fransk ord, sa morfar. Eller kanskje er det latin? Jeg kan slå opp i en ordbok for deg hvis du vil? Han fant brillene og tok fram en tykk bok. To minutter senere hadde han funnet ordet. – Her står det: «Venimeux» uttales venimø, og
10
er et sånt ord som er ganske likt på mange språk. På latin sier man for eksempel «venenosus» og på engelsk sier man «venomous». – Ja vel, ja vel, men hva betyr det? maste jeg. – Det betyr at noe er giftig, sa morfar og så spørrende på meg over brillene. – Hvorfor lurer du på det? Jeg var allerede på vei opp trappene. På rommet tok jeg skrinet i hendene. Hvorfor skulle kaptein Skrekk legge noe giftig i kista? Det måtte bety at noe var galt. Da slo en ny tanke ned i hodet mitt. Hva hvis det ikke var kaptein Skrekk som hadde lagt skrinet i kista, men at noen prøvde å forgifte kaptein Skrekk? Eller kunne det være sånn at noen hadde tatt kista? Dette var ikke bra. Jeg måtte komme meg til sjørøvertiden og hjelpe Skrekk så fort som mulig. – Nå er det middag! Kjøttkaker i brun saus …, hørte jeg morfar rope nede fra kjøkkenet. Kaptein Skrekk måtte ha rotet seg opp i trøbbel. Og den eneste i hele verden som kunne hjelpe ham var meg. – Jeg kommer! ropte jeg av full hals. Men jeg ropte ikke til morfar. Jeg ropte til kaptein Skrekk. Jeg puttet det lille metallskrinet i lomma, krøp opp i kista og senket lokket over meg.
KAPITTEL 2
TILBAKE I SJØRØVERTIDEN Inni kista luktet det gammelt. Litt som gamle, fuktige klær blandet med tjære og sjø. Jeg vred om nøklene. Én på hver side. Jeg hørte et kraftig knepp, og kistelokket dro seg ned mot kista, slik at ikke engang en liten lysstripe slapp inn. I det samme begynte kista å riste og snurre. Jeg svevde gjennom tiden. Det kilte i magen som om jeg kjørte karusell og berg-og-dal-bane på én gang. Der jeg lå inni kista, så jeg for meg ansiktet til kaptein Skrekk. Jeg håpet så inderlig at alt var i orden med ham. Kista stoppet med et brak. Et nytt knepp hørtes, og lokket løsnet igjen. Jeg var tilbake i sjørøvertiden. Jeg satt helt stille i kista og lyttet. Var alt som det skulle, og kunne jeg løfte på lokket? Jeg forstod i alle fall at jeg ikke var til havs, for da ville jeg kjent bølgenes bevegelse i kista. Lydene utenfor var helt annerledes enn knirkingen og klukkingen av vann mot skutesiden som man alltid hørte i Skrekks
12
sjørøverskute Ragna Rokk. Det var helt stille utenfor, så jeg tok sjansen på å åpne kistelokket på gløtt for å se meg om. Det var helt klart at jeg ikke var i skuta til kaptein Skrekk. Jeg befant meg tydeligvis i et kjempestort rom i en slags borg. På veggene hang det malerier og vakre tepper. Det var brennende fakler og sverd av gull. Midt i rommet stod en himmelseng. I den satt det en mann i bare underbuksa og med en krone på hodet. Han så sur ut. Han kastet kirsebær inn i munnen og tygget dem med misfornøyd ansikt før han spyttet kirsebærsteinene på gulvet. Det banket på døra. – Kom inn! sa han med kronen. To soldater kom inn i rommet. Jeg hadde sett dem før. Offiser Over og menig Utt. – Over og Utt til kong Aubergines tjeneste, ropte Over. Jeg stønnet for meg selv inni kista. Jeg hadde tydeligvis havnet i slottet til den grådige Aubergine, kongen av Rabarbria. Han og kaptein Skrekk var bitre fiender. Men hvor var kaptein Skrekk? – Ah, for noen fjols dere er! Selvsagt er dere til tjeneste. Dere er jo tjenerne mine, sa kong Aubergine mens han fortsatte å tygge på kirsebærene sine. – Jeg trodde vi var soldater, sa Over. – Men vi kan være tjenere også … hvis du vil? fortsatte Utt.
13
14
– Hvis dere er soldater, får dere oppføre dere som det, avbrøt kong Aubergine. – Dere kan hente kaptein Skrekk nede i fangehullet og ta ham med opp hit. Og så henter dere Sibi. Jeg tipper Skrekk blir litt mer snakkevillig hvis jeg har Sibi her. – OK, sa offiser Over. – Jeg henter kaptein Skrekk, og menig Utt henter Sibi. – Eeh, sa Utt og prikket Over på skulderen. – Jeg kan kanskje hente kaptein Skrekk og så henter du Sibi. Jeg er nemlig litt allergisk mot katter. – Det er jeg også, sa Over. – Veldig allergisk, faktisk. – Stille, brølte kong Aubergine. – Siden dere er omtrent like dumme som tøflene mine, tror jeg at det er best at begge to først går og henter Sibi og deretter Skrekk. Så slipper dere å rote noe til. – Nettopp, sa Over. – Akkurat det jeg skulle til å foreslå, sa Utt. – Over og ut fra Over og Utt, sa Over. Han viste tennene sine i noe som skulle være et smil, mens han dyttet Utt foran seg ut døra.
RABARBRIAS PERLE
Kaptein Skrekk var altså tatt til fange av kong Aubergine. Det forklarte hvorfor kista stod her i slottet. Jeg byttet stilling i kista. Det var ganske trangt og vondt å sitte slik jeg satt. Jeg håpet at de snart kom med kaptein Skrekk, slik at jeg fikk vite mer om hva som hadde skjedd.
15
Med ett gikk døra opp, og Over og Utt løp hylende inn. – Jeg er veldig allergisk mot katter, skrek Over mens Utt gjemte seg under kongens seng. Bak dem gled en stor skygge inn døra. Sibi var ikke en katt. Sibi var en sibirsk tiger. – Kom, pus, sa kong Aubergine. Jeg så den store tigeren hoppe mykt opp i senga og legge seg ved føttene til kongen. – Nå henter dere Skrekk, sa Aubergine. – Eller er dere allergiske mot sjørøvere også? – Jeg er faktisk … begynte Utt som fortsatt lå under senga. – HENT HAM, skrek kong Aubergine. – Ellers blir du tigermat. Over og Utt pilte av gårde. Kong Aubergine og Sibi ble sittende i himmelsenga og vente. – En gang stjal Skrekk et verdifullt kart fra meg, sa kong Aubergine og klødde tigeren under haka. – Nå vil jeg ha kartet tilbake, og stakkers Skrekk hvis jeg ikke får det. Jeg grøsset. Kartet kong Aubergine snakket om, var det samme kartet som kaptein Skrekk og jeg hadde brukt forrige gang jeg var på eventyr i sjørøververdenen. Da hadde vi funnet en kiste med gull på en øy som het Kokosøya. – Jeg tror faktisk at dersom Skrekk ikke gir meg kartet, skal du få spise ham til middag i dag, sa kong Aubergine og så på Sibi. Sibi kastet fornøyd
16
på nakken og brølte så høyt at kong Aubergine holdt på å falle ut av senga. Jeg skvatt også av det høye brølet og dunket hodet i kistelokket over meg. Det gjorde skikkelig vondt. Men smerten i hodet var ikke det verste. Det virket som om Sibi hadde hørt dunket. Hun så mot kista hvor jeg gjemte meg, knep de gule katteøynene sammen og viste tenner. Hun hoppet mykt ned fra senga og kom smygende mot meg med senket hode. – Hva er det, Sibi? sa kong Aubergine. – Er det noe i den kista?