33
OVERSATT AV LINE ALMHJELL (MNO)
Tekst © Ulf Stark, 2017 Illustrasjoner © Kitty Crowther, 2018 Illustrasjon på side 4: Ulf Stark First published by Lilla Piratförlaget AB, Stockholm 2018 © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Rymlingarna Oversetter: Line Almhjell (MNO) Omslagsillustrasjon: Kitty Crowther Omslagskalligrafi: Marianne Pettersson-Soold Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Papir: Munken Pure 120 g Boka er satt med Adobe Caslon Pro 14 | 21 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2339-8 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
28
1. Lønnebladene utenfor sykehuset glødet i rødt og gull. Jeg sto ved vinduet og kikket ut. Og tenkte: Så rart det er at løvet lyser på sitt vakreste like før det faller av. – Kom og se, sa jeg til farfar. – Det er kjempefint. – Jeg vil ikke se, buldret han. – Jeg får ikke lov til å gå ut likevel. Jeg hadde dratt til sykehuset helt på egen hånd for å besøke ham. Jeg hadde vært med pappa flere ganger. Så jeg fant veien. Først måtte jeg ta T-banen. Så tok jeg en rød 29 5
buss og gikk av da jeg så en kirke til venstre på toppen av en bakke.
Lett som bare det.
Pappa ville ikke dra dit så ofte. For farfar var vanskelig. Det hadde han alltid vært. Men nå var han verre enn noensinne.
Han kunne bli sint og skrike. Og spytte ut pillene som skulle gjøre ham rolig og medgjørlig. Og så kjeftet han på pleierne.
– Jeg er jo innesperret her som et dyr! brølte han. – Hva tror dere egentlig at jeg er? En ape?
Han ble blodrød i ansiktet og bannet så fælt at
pappa ba meg holde for ørene. Pappa syntes det var
unødvendig at jeg lærte flere stygge ord enn de jeg allerede kunne.
Det syntes ikke jeg.
Jeg hadde alltid likt at farfar ble sint. Det gjorde livet mer spennende.
Men pappa ble bare sliten og trist av å se den 6
7
sterke, tjukke faren sin ligge der og bli stadig sva-
kere og tynnere. Det var derfor han kviet seg for å dra på besøk.
– Hvorfor kan han ikke være som alle andre? sukket pappa.
Det var på torsdag. Pappa kom ut fra tannlege-
kontoret sitt, hengte fra seg den hvite frakken på den sedvanlige knaggen og marsjerte rundt i huset for å trekke opp klokkene. Ni stykker til sammen. Det gjorde han hver eneste torsdag. Jeg fulgte etter ham.
– Kan vi ikke ta med oss farfar derfra? sa jeg.
– Nei, sa pappa og trakk opp det store gulvuret i spisestuen.
– Hvorfor kan han ikke bo på gamlehjemmet her? Da kunne vi jo besøkt ham hver eneste dag?
Det lå et gamlehjem like ved der vi bor. Stadig
vekk virret det gamlinger rundt som ikke visste hvor 8
de hørte hjemme. Farfar kunne bli en av dem. Da kunne han komme hjem til oss og spise. Da kunne jeg være sammen med ham så ofte jeg ville.
– Farfar tilhører ikke dette området, det vet du.
– Men han kan bo hos oss. Han kan bo på rommet mitt.
– Nei, har jeg sagt! sa pappa. – Han greier ikke å
gå i trapper. Hjertet hans er for stort og for svakt.
Dessuten er han for syk, og sint, og sta og gæren. Du vet jo hvordan det gikk sist. – Det var bare uflaks, sa jeg.
– Uflaks? fnøs pappa. – Han hadde akkurat fått skrudd sammen den ødelagte lårhalsen sin. Og så måtte han selvsagt løfte en kjempestor stein slik at det gikk rett av igjen. Kaller du det uflaks?
– Jeg synes i hvert fall at det er bra at han ikke er
som alle andre, sa jeg. – Skal vi dra og besøke ham på lørdag?
– Vi får se, sa pappa. 9
Jeg visste at det betydde at det ikke kom til å bli noe av. At når lørdag nærmet seg, kom pappa til å si at han dessverre hadde for mye å gjøre.
Han satte seg i yndlingslenestolen sin, tok på seg
hodetelefonene, kikket opp i taket og skrudde opp musikken slik at den overdøvde tankene der inne.
– Jeg drar dit på lørdag uansett, sa jeg. – Jeg er glad i ham. Og jeg vil ikke at han skal være alene. Pappa nikket.
Han hadde ikke hørt et pip.
22