Kathrine Aspaas: Rosa er den nye pønken

KATHRINE ASPAAS

Rosa er den nye pønken

 3

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Terese Moe Leiner | Blæst Sats: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsfoto: Jeton Kacaniku Papir: 90 g Munken Print Cream 1.5 Boken er satt med Brioni text 9,8/12,8 pt Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1694-9

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

kolumnetittel

Innhold INNLEDENDE ESSAY rosa er den nye pønken

7

MOT politikk og samfunn

33

MEDIENE journalistikk

71

MENNESKELIGHET psykologi

99

LIKEVERD kjønn og seksualitet

133

TRO, HÅP OG KJÆRLIGHET religion

165

FINANS OG FØLELSER økonomi

185

DUR OG MOLL musikk og livskunst

229

6

Rosa er den nye Pønken

«Du er pønk, du!»

Jeg ble stående og se på ham. Vi befant oss i en loftsleilighet på Grønland i Oslo, en natt på begynnelsen av 2000-tallet. Aldri før hadde noen sagt noe så fint til meg – en klassisk skolert pianist og fløytist fra Vestfold, siviløkonom og sjette generasjon flink pike. Det var helt vilt å bli kalt pønk. Av en av landets snilleste og svarteste rockere, Harald Fossberg, tidlig vokalist i Turboneger og journalistkollega i Aftenposten.

Jeg svevde hjem.

«Jeg er pønk!» sang det inni meg. «Er det mulig? Jeg er pønker! ­Harald Fossberg sier jeg er pønk.»

Haralds stemme synger fortsatt et sted inne i meg: Jeg er pønk, og pønk skal bli. Opprør skal bli.

Mitt opprør er rosa. Hva er det egentlig med denne fargen? Den virker rett og slett provoserende og har vært sosialt forbudt i Norge så lenge jeg kan huske. Det er som om den klare blomsterfargen kommer med merkelappen «useriøs» på. Mange snakker nedsettende om den.

«Rosablogger.» «Det blir for rosa for meg.» Tar avstand. Derfor kjennes det deilig forbudt å gå inn i samfunnsdebatten nettopp ikledt rosa. Det kjennes som å rive av seg en svart, mental burka, kaste frykten for kritikk, og omfavne sterke farger.

Pønk er for meg å bryte regler. Pønk leker med tabuer, normer og fordommer. Min pønk bryter regler innenfor økonomi, journalistikk og politikk. Der det forventes stringent, økonomisk tenkning, blander jeg inn psykologi og menneskenatur. Forventes det tungt, forsøker jeg lett. Der det skal være mørkt, tenker jeg lyst. Forventes det hardt, leverer jeg mykt. Dersom normen er kjølig, profesjonell, utforsker jeg det personlige langt inn i det private.

7

Dette gjør jeg for å se hvor mye fagene tåler. For å finne nye tanker, nye løsninger og nye modeller. Jeg vil være med på å sprenge skambelagte tabuer, endre fastlåste normer, og utfordre vedtatte sannheter – slike som at rosa er en farge for små jenter og voksne brødhuer, for eksempel.

Rosa pønkere I lang tid har jeg spurt mennesker hva de forbinder med fargen rosa.

Det utløser som regel sterke følelser og meninger. Bibliotekdirektør ­Bente R. Andreassen ved Universitetsbiblioteket i Oslo smilte bredt første gang hun hørte begrepet rosa pønk: «Eg har gått i rosa i hele mitt liv. Det har vært mitt lille opprør», sa hun på sitt syngende bergensk. Da hun studerte på 1970-tallet, ga ikke rosa status i studentmiljøene, for å si det forsiktig. Dette var tiåret med brune, grønne og, til nød, oransje regler for hva som var sosialt tillatt.

Marxist-leninistene styrte de kulturelle normene ved landets universiteter med stram hånd. I Sverige var det problematisk å spille ABBA på radio. Lettsinn var ikke på moten.

På veien gjennom det rosa landskapet har jeg også møtt kvinner og menn som nekter å ha noe som helst med fargen å gjøre. Som har et ­aktivt negativt forhold til den. Jeg har snakket med små gutter og ­jenter som ikke får lov til å gå i rosa, og jeg har støtt på folk som rett og slett smugler rosa inn i livet sitt.

Slik som de unge, kvinnelige kadettene jeg traff på West Point ­Military Academy, USAs mest prestisjetunge militærutdanning. De gikk med Askepott-merke sydd inn i uniformen. Eller den unge kvinnen i det norske sikkerhetspolitiet, som insisterer på rosa geværkolbe på tjenestegeværet sitt.

Jeg har også truffet folk som bruker fargen aktivt i møte med andre.

Ekspedisjonssjefen som tar med seg en rosa penn med dusk på møter.

«Den er søt og ufarlig», sier hun. «Når jeg vifter med den rosa duskepennen, blir det merkbart mindre farlig å ta de vanskelige samtalene.

Den virker som en slags tryllestav.»

8

«Jeg opplever det deilig forbudt å gå inn i samfunnsdebatten nettopp ikledt rosa. Det kjennes som å rive av seg en svart burka, kaste frykten for kritikk, og omfavne livsgleden.»

«Rosa er et statement mer enn noen annen farge», sier en ung, mannlig advokat. «Jeg tror det må være den modigste fargen av alle, uansett kjønn. Ingen stiller seg likegyldig til rosa.»

Eller det unge paret som spiser lunsj ute i solen ved Adamstuen i Oslo, og som har hver sin sterke oppfatning av hva fargen rosa gjør med dem.

«Jeg tåler ikke rosa!» sier hun hardt – hun er klesdesigner. «Jeg blir fysisk kvalm av rosa.»

Han blir sittende og tenke litt, og så kommer det rolig: «Og jeg blir kåt.»

Den farlige fargen Men hva sier de som kan farger? De som forsker i farger? Arkitektene, blomsterdekoratørene, malingsprodusentene og akademikerne? Hva har de å fortelle om farger som symboler – hva vet vi om rosa?

Gult og blått er helt grunnleggende, forteller Dagny Thurmann-­ Hoelseth, mangeårig fargeekspert hos malingskjeden Fargerike, nå selvstendig konsulent. Gult og blått er fargen på hav, himmel og sol – fra den gangen vi var amøber. Barn sier klart ifra hva slags farger de trenger. Små jenter trenger rosa. Små gutter også, men de får ikke lov.

Gutter får ikke de fargene de trenger. Ikke menn heller. Forskningen viser at for mye grått, hvitt, brunt og sort gjør oss nedstemte, forteller Thurmann-Hoelseth.

Hvorfor ser det likevel ut til at vi foretrekker nøytrale farger?

rosa er den nye pønken

9

Jeg tillater meg en økonomisk rosa pønketeori: De nøytrale fargevalgene henger sammen med idealene om effektiv­ itet, fra den industrielle revolusjon. Vi har lært oss å fremstå seriøse og effektive med sort, beige og stålgrått.

Den britiske designforskeren Penny Spark forteller at den «stålgrå» smaken oppsto sammen med modernismens gjennombrudd på begynnelsen av 1900-tallet. Det strømlinjeformede, industrilignende formspråket som forbindes med modernismen er også nært sammenlenket med kulturelle tolkninger av maskulinitet.

Stopp litt her!

Jeg er dypt fascinert av det maskuline – både som drivkraft i meg selv, og som mannlig tiltrekningskraft. Derfor sier jeg det én gang for alle: Det handler ikke om at det er «feil» å foretrekke nøytrale farger og «riktig» å gå i rosa. Jeg har valgt å utforske rosa som kulturelt, sosialt og seksuelt symbol, fordi jeg er nysgjerrig på hvorfor så mange av oss tar avstand fra den fargen. Hva gjør nettopp rosa så skremmende? Hva er vi så redde for?

«De kulturelle koblingene mellom mørke farger og seriøsitet, maskulinitet og makt er av et relativt ny dato», skriver den svenske sosial­ antropologen Fanny Ambjörnson i boken Rosa – den farliga färgen – en kulturell, sosial og politisk gjennomgang av rosa som symbol.

Ambjörnsson, som forsker ved Stockholms universitet, mener å se et mønster i at både kvinner og menn som velger det lyse, lette og rosa fremfor det mørke, kjølige og «kule», signaliserer det motsatte av makt. En av hennes intervjuobjekter, Anders, hadde følgende refleksjoner om å kle seg i farger: «Den fargeglade mannen blir penetrerbar. Hans personlighet, hans panser, hans følelsesliv, hele ham. Det går an å trenge gjennom. Det innebærer at man gjør seg mer utsatt og sårbar, og dermed gir avkall på makten.»

Andre menn hun har snakket med, som også kler seg i farger, beskriver det tvert imot som en styrke – en frigjøringshandling. At det å bære farger gir en følelse av å være modig. Bryte med normene. Være 10

sin egen herre. Morsomt da, at vi ikke skal mer enn 300 år tilbake i tid før rosa var ansett som en potent farge, i hovedsak båret av menn av overklassen.

Nyere historie forteller oss også at rosa er en farlig farge. Under ­nazismen ble mellom 10 000 og 15 000 homofile menn sendt i tyske konsentrasjonsleirer med en rosa trekant på fangedrakten.

Heldigvis viste rosafargen seg som ytterst levedyktig. I dag forbindes den ofte med kjærlighet og forelskelse. Lys rosa utstråler noe mildt – selve symbolet på mykhet, positivitet og glede.

Knall rosa (cerise) symboliserer styrke, selvstendighet og lekenhet.

Forfatteren av boken The Psychology of Color, Eva Heller, har dette å fortelle om psykologien rundt rosa: Sjarm, høflighet, følsomhet, ømhet, sødme, mykhet, barndom og det romantiske.

«For meg som designer kjoler, er rosa takknemlig fordi den blant annet forsterker andre farger», sier klesdesigner Helga Solbakken i Se Min Kjole. «Fargen er leken, og kundene som kjøper kjolene, vil i nitti prosent av tilfellene starte med å si at nå er jo ikke jeg spesielt rosa ...»

Finn Schjøll, blomsterkonge og innehaver av en rosa flamingodress­ jakke, mener rosa signaliserer handlekraft, frihet og selvstendighet.

Rosa er datteren til rødt, sier han. Det er neppe tilfeldig at vi har fått begrepet «Pretty in Pink». Han viser til advokat Alexandra Bech Gjørv da hun la frem 22. juli-rapporten etter Utøya-tragedien. Hun hadde på seg en lys rosa jakke, og refset fryktkulturen i det offentlige på en så rolig måte at ingen av oss glemmer det: «Den dagen ressursene ikke fant hverandre», sa hun.

«De nøytrale fargevalgene henger sammen med idealene om effektiv­itet, fra den industrielle revolusjon. Vi har lært oss å fremstå seriøse og effektive med sort, beige og stålgrått.»

Så sterkt, fortvilende og poetisk presist kan det sies. Ingen var i tvil om hva hun mente, samtidig som ingen enkeltpersoner ble jevnet med jorden. Det var forbilledlig maktutøvelse. Kanskje det ikke bare rosa er den nye pønken

11

er forskningen som burde være mer rosa? Kan vi begynne å snakke om rosa politikk? Rosa embetsutøvelse? Rosa økonomi? Er det mulig å tenke seg at «det rosa» kan finne veien inn i maktutøvelsen?

Jeg forstår godt om du nå lurer på hva dette rosa arbeidet består i. Derfor skal du få et konkret eksempel på det jeg velger å kalle rosa ­politiarbeid.

Vi befinner oss på vestsiden av Kansas City – i ett av de mest kriminelle områdene i byen. Chip Huth leder utrykningspolitiet. Han kjører nulltoleranse for kriminalitet, og holder samfunnet i stramme tøyler.

Han er «hard on crime». Med elendige resultater. Enheten hans er den som får flest klager i hele Kansas City.

«Jeg har vært politimann i 24 år, og i nesten hele denne tiden har jeg vært en del av problemet», forteller Chip Huth fra scenen i TED-foredraget «The Importance of Mindset in Policing». «Kriminaliteten økte, og mange av innbyggerne begynte å se oss som fienden. Det var en total mangel på tillit, og min trangsynthet bidro til denne ulykkelige situasjonen.»

Huth våknet da en høyt betrodd ansatt en dag sa det rett ut til ham: «Du vet at det vi driver med ikke funker, ikke sant?»

Hans eget svar sjokkerte ham.

«Selvfølgelig vet jeg at det ikke funker, men vi er politifolk, og dette er det vi driver med.»

Dette ble starten på en langvarig og total omstilling for Chip Huth og teamet hans. De erkjente at de, i sin iver etter å utføre tradisjonelt politiarbeid, var blinde for behovene rundt seg. De begynte å lære seg å se menneskene de møtte på gaten på en ny måte – ikke lenger som potensielle kriminelle, men som mennesker med behov, håp, frykt og drømmer. Etter hvert forlot de sin tradisjonelle posisjonering bak «ekte politiarbeid», og jobbet side om side med folk i gatene. De malte hus, pusset opp fasader og hjalp folk med å lage mat. Ved stressede familievold-episoder sørget politifolkene for at småbarna fikk tåteflasker med melk, slik at situasjonen roet seg. Ofte var det ikke mer som skulle til. Barna var sultne, og foreldrene fortvilte og sinte.

12

Samfunnet begynte å støtte politiets arbeid. Gradvis kom tilliten og fremtidstroen tilbake, og gjennomsiktigheten økte. De som begikk kriminelle handlinger, ble lettere å identifisere når folks tillit til politiet ble sterkere. Det ble lettere å se forskjell på ekte dagarbeidere, og de få som gjemte seg blant dem, og som sto for det meste av kriminaliteten i området. I løpet av tre år konfiskerte SWAT-teamet til Chip Huth mer dop enn de hadde fått til på to tiår. Samtidig beveget de seg fra å være den enheten med flest sivile klager, til å få null klager i løpet av seks år.

«Ingen teknologi eller manualer kan endre hvordan vi ser andre mennesker. Endringer i hvordan vi ser andre bidrar ikke bare til å endre situasjonen der og da – det bidrar til å endre hele samfunn», sier Huth i sitt foredrag, før han avslutter: «Tro meg – hvis vi kunne gjøre det, da kan alle få det til.»

Jeg sitter og ser dette foredraget for tiende gang, og jeg er full av beundring for hvordan Chip Huth deler av sine feil og sine erfaringer. Jeg nøler ikke med å kalle det han driver med for mykt, fleksibelt og godt politiarbeid. Lyst rosa og dundrende velfungerende. Han bryter ut av det tradisjonelle, og er en ekte rosa pønker.

En av gutta Jeg husker godt da jeg begynte å snuse på min egen rosa identitet. Det var den dagen mamma påpekte at hunden min var så rolig.

«Jeg tror hun ville ha vært helt annerledes dersom hun var oppdratt av en mann.»

Jeg klarte å puste med magen. Tvang meg til å bli sittende rolig og nikke. Mamma ble modigere, og fortsatte: «Det er som damekjørte biler. De er også roligere. Damer kjører jo mer forsiktig.»

Jeg bet meg i kinnet, men klarte fortsatt å holde meg – godt hjulpet av variert kjønnsforskning og en motvillig dose selvinnsikt.

Rolig?

Forsiktig?

Dette er ikke ord jeg normalt smykker identiteten med. Smart skal det være. Tøft. Intenst. Konkurransen er hard og verden brutal. rosa er den nye pønken

13

Forsiktighet vil aldri gi noen ordet i en debatt.

Eller?

Jeg kommer på en annen episode – den gangen jeg ble dødelig fornærmet da jeg som 25 år gammel, nyutdannet siviløkonom, fikk en symaskin til jul av mamma og pappa. De kunne like gjerne ha gitt meg en liten fengselscelle. Jeg følte meg sveket av de som skulle kjenne meg best. Av ren frykt for å måtte vaske, rydde og sy resten av livet, plasserte jeg symaskinen innerst i kottet. Der står den ennå, som et forlatt monument over min egen nedvurdering av omsorgsarbeid. Å være en av gutta betyr fortsatt å være innenfor. Akseptert av den delen av befolkningen som lenge har bestemt hva som kan kalles intellektuelt. Hva som er humor. Hva som er spennende historier, aksepterte farger, sikkerhetsklarert filosofi, seriøs økonomi, bra musikk og kredibel lek. Hvorfor er fotball tung av kred, mens design, interiør og interesse for relasjoner og personlig utvikling er fjas – til dels «farlig» fjas?

Fenomenet feminin troner definitivt ikke på toppen av det sosiale prestisjehierarkiet. Både kvinner og menn har en tendens til å skjule sin feminine legning av frykt for at den skal holde dem borte fra makt og innflytelse. Bli åpne og penetrerbare. Å være en av jentene har aldri vært en drøm for gutter, for å si det forsiktig.

Her kom Harald Eias program «Hjernevask» som skranglete rosa pønk inn i en debatt som for lengst hadde mistet potensen. Som hadde stivnet i et umulig likhetsideal, mens vi hadde mistet det egentlige målet av syne: Likeverd.

Eia & Co. ga oss tilgang til varierte teorier om hvorfor kvinner vil på IKEA, mens menn vil til Clas Ohlson. Hvorfor kvinnelige siviløkonomer strømmer til personaljobber for å jobbe med mennesker, mens mannlige økonomer blir finansdirektører. La gå at Eia hadde en agenda, hvem har vel ikke det? Bak det objektive idealet i samfunnsforskningen og journalistikken ligger en mengde subjektive valg. La gå at Eia mener seg hjernevasket og lurt av kjønnsforskningen gjennom drøyt førti år – i kjønnsnøytralitetens tidsalder. At han jaktet på genetiske

14

forskjeller på kvinner og menn, og åpenbart håpet på å finne dem. Det er grunn til å takke ham for innsatsen.

Den gode nyheten for engstelige damer og herrer som fortsatt frykter det myke, fleksible og lyse, er nemlig følgende: Dersom det virkelig er biologisk bestemt at kvinner i større grad enn menn foretrekker mennesker og relasjoner fremfor maskiner og regneark, bør vi prise oss lykkelige over at nettopp denne mennesketypen strømmer inn i næringslivet, akademia og politikken. For å få det beste ut av mennesker i et kunnskapssamfunn, trengs forskere, ledere og politikere som interesserer seg for – nettopp – mennesker.

Vi beveger oss fra ledelse av hender til ledelse av hjerner, og dette krever en ny type ledere. Mens hender lett kunne drives av ytre motivasjon som pisk og gulrot, kan dette direkte skade hjernedrevne prestasjoner. Hjerner er et komplekst og raffinert maskineri som drives best av indre belønninger. Vi er i ferd med å lage nye økonomiske modeller – la oss kalle dem myke, rosa økonomiske modeller, som ikke lukker øynene for psykologi og uforutsigbar menneskenatur. Som ikke forutsetter mekanisk rasjonalitet for at regnestykkene skal gå opp. Jo flere ledere som setter mennesker foran maskiner, dess bedre.

Rosa forskning Det var våren 2014 jeg for alvor forsto at jeg måtte til bunns i det diffuse ubehaget jeg lenge hadde fornemmet rundt «det rosa». Det skjedde etter at Anita Krohn Traaseth, daværende sjef i Hewlett Packard Norge, lanserte boken Godt nok for de svina, på Grand Hotel. Vi fikk foredrag om mot, sårbarhet og troverdighet i ledelse. Hele seansen ble streamet åpent for alle på nettet, og stemningen var høy. For høy? 350 damer (og 50 menn) som jublet ble i alle fall for mye for Aftenpostens to utsendte journalister. Det hjalp ikke at dette var toppledere, politikere og akademikere. Det gjorde det nesten verre. Toppledere som jubler? Fri og bevare oss vel. Hønsehjerne-stempelet måtte frem. Aftenpostens førsteside viste tre blonde damer fra lanseringen, og offentligheten gikk amok.

rosa er den nye pønken

15

«Hvorfor er fotball tung av kred, mens design, interiør og interesse for relasjoner og personlig utvikling er fjas – til dels ‘farlig’ fjas?»

«Rosa sukkerspinn», fastslo Dagens Næringsliv.

«Parodisk – ukritisk», fnyste Aftenposten.

«Smilefjestyranni», knirket Bergens Tidende.

Det virker som om kjoler og glade damer ikke lar seg forene med velfungerende hjerner og offensiv skaperkraft. Som om blonde damer i rosa kjoler automatisk plasseres nederst i hierarkiet der intelligent samtale finner sted. Jeg kaller det hønsehjerne-effekten – behovet for å redusere pyntede damer til kaklende høner.

Kjernefysiker Sunniva Rose fikk for alvor smake denne effekten da hun startet sine studier ved Universitetet i Oslo i 2003. Hun var en nitten år gammel jente som elsket rosa – og fysikk. Som den eneste på fysikk-kullet gikk hun i rosa kjole på forelesning. Mer skulle det ikke til for å bli stemplet som et brødhue. Hun ble aktivt faglig ignorert i ett år. Da Sunniva en dag påpekte en matematisk feil på tavlen under en forelesning, smalt det fra den selvutnevnt skarpeste gutten i klassen: «Du er ikke dum jo, Sunniva!»

«Det at de trodde jeg var dum, gjorde at jeg også trodde jeg var dum», forteller Sunniva Rose i sitt TEDx-foredrag «Why Science Should be more Pink». «Det var vanskelig å stå imot, og jeg var en millimeter fra å slutte.»

Det naturlige spørsmålet er da: Hvor mange har sluttet? Vi går rundt og lurer på hvorfor jenter ikke velger realfag. Hvorfor de skygger unna fysikk og matematikk. Kanskje har vi funnet ett av svarene. Dersom faget aksepterer holdninger om at jenter i fargerike kjoler er idioter, sier det seg selv at taket i forelesningssalen er relativt lavt. Hvorfor skal unge jenter frivillig utsette seg for sånt? Jo, sier Sunniva Rose. Det er all mulig grunn til å utsette seg for det, for disse kulturene må forandres.

16

40% X Y M C B Prinect/FOGRA 5 Dipco 2.1 Format 102 © 2004 FOGRA/Heidelberger Druckmaschinen AG Y

«I dag ser jeg at det å være annerledes – det å være rosa – faktisk gjør meg sterkere», sier hun.

Gjennom å være rosa fikk hun øynene opp for mange av hindrene innenfor forskningsmiljøene. Hun så de ulike identitetene der. Hvordan de kan være med på å stanse kommunikasjon og flerfaglighet.

Hvordan det bygges faglige og sosiale murer i stedet for å invitere til det samarbeidet vi trenger for å bringe verden fremover. Hun har derfor en bønn til forskerkolleger og folk i akademia: Dra hodet opp av sanden og respekter hverandre! Vær med på forskning uten grenser. Forskning uten fordommer.

Vi er nødt til å avdekke disse strukturene, slik at våre døtre skal slippe å oppleve det samme. De skal slippe å bli pådyttet skam for fargepreferansene sine. Kjolene sine. Skoene sine. Interessene sine. De skal få være seg selv. Problemet er ikke at jenter liker rosa. Problemet er at vi synes det er et problem. Sønnene våre skal slippe å nedvurdere jenter for å hevde seg selv. De må også få lov til å gå i rosa hvis de har lyst. Eller de kan la være.

B 80% 40% X Y M C B X Y 80% 40% X Y

17

M

rosa er den nye pønken

B

C

M

Solen stråler på tiende dagen her jeg sitter i Åsgårdstrand og skriver.

Det er påske, og et drøyt år siden sukkerspinndebatten. Facebook er fortsatt full av hjerter, gøyale hundefilmer og søte pusekatter. Bildene renner inn fra fjell og vidde. Det er tidenes drømmepåske, og jeg sitter inne sammen med Styggen på ryggen. Han hveser som vanlig: «Du er ikke bra nok. Rosa suger. De kommer til å le av deg. De kommer til å skrive at dette er latterlig. At rosa er den nye dritten.»

Jeg går på en smell. Godt hjulpet av Morgenbladets tykke utgave fra før jul, som tar for seg tiden vi lever i – Diagnose samtiden.

Jeg har spart på nettopp denne utgaven, og gledet meg til å se hvordan avisen fortolker den tiden vi lever i. Etter noen timers lesning er det som om cellene i kroppen gisper etter luft. Etter farger. Det som strømmer fra ­Morgenbladets sider, er grått, i minst femti nyanser. Her er overvåkning, finanskrise, maktmisbruk, babyslanking, passivitet,

C

M

Diagnose samtiden

emojifisering (smilefjestyranniet), døde fugler med kroppen full av plast, latterliggjøring av nostalgi, naive politikere, krigsblindhet, avmakt, jamring, forvirring, perfeksjonismens jernbur, penger og angst – og den franske forfatteren Michel Houellebecq får oppsummere det hele i en «livsbejaende omfavnelse av dystopien».

Jeg kommer i tanker om noe annet jeg nettopp leste, i boken ­Brødrene Vega av Lars Lenth. To karer snakker om en amerikansk rocke­ sanger: «Han romantiserer, forklarer og forsvarer folk som gjør jævlige ting.

Virker bare som han har et desperat behov for å fremstå som ‘mørk’, at han er livredd for å bli sett som en lettvekter.»

Kan det være sånn med oss også? At vi beveger oss rundt i et kultur­ elt klima der skepsis og pessimisme oppfattes som seriøst? Der tung er bra, mens lett er tåpelig? Der det lyse, det glade, «det rosa» raskt avfeies som – ja, nettopp «lettvekt». Er dette den egentlige samtidens diagnose? En kollektiv frykt for gleden? En skjelvende angst for ikke å bli tatt seriøst? Ikke være tung nok? Smart nok? Hard nok? Elegant dystopisk nok? Er det derfor altfor mange holder seg unna samfunnsdebatten?

Vissheten om at liv, leven og glede – på dansk «fis og ballade» – blir slått hardt og nådeløst ned på?

Det blir påskeutgaven til Dagens Næringsliv som redder meg ut av tungsinnet denne gangen. «Blid er det nye sinna», leser jeg. «Det er rett og slett ikke hipt å være sur lenger. Å være kritisk er blitt mainstream.»

Avisen har snakket med unge kunstnere, som uttaler seg om tidsånden innen kunsten.

«Er det egentlig dette som er samtidens diagnose?

En kollektiv frykt for gleden? En skjelvende angst for ikke å bli tatt seriøst?»

«Hvis min aura er grå, er deres lilla», sier Jon Refsdal Moe, teatersjef på Black Box Teater, i den syv siders lange reportasjen. Han snakker om dansere og koreografer som er født på 1980-tallet.

18

«Det er helt bemerkelsesverdig hvor hyggelige de yngste kunstnerne er. De er kule, avslappede og høflige. Og selvsikre. (…) Kunstnerne i dag mytologiserer seg selv mindre, eller så gjør de det på en mer tiltalende måte», sier Marianne Hurum, styreleder ved Unge Kunstneres Samfund (UKS).

Kan det være at vi ser et generasjonsskifte? Et klimaskifte? En overgang fra grått til lilla – kanskje til og med rosa? Et skritt bort fra et gjerrig menneskesyn, der angsten for å bli kritisert, latterliggjort og utestengt styrer valgene våre. Bort fra en kultur der vi velger å gjøre ingenting fremfor å gjøre feil? Er vi på vei ut dit motet, selvaksepten og gleden bor? Er de avslappede og høflige kunstnerne et tegn i tiden?

Våger vi å snakke om en Global Human Warming?

Nei, mener foreldregenerasjonen. Min generasjon. De som er født på 1960 og 70-tallet, og som styrer og steller for tiden. Tvert imot. De unge kunstnerne er høflige fordi de er redde. De våger seg ikke ut i debatten. De er tagale og kjedelige.

«Bli kriminelle. Så får dere noe å skrive om. Det pleier jeg å si til dem», sier forfatter Torgrim Eggen, selvfølgelig sarkastisk, men han fremstår likevel som en klassisk representant for en generasjon som «romantiserer, forklarer og forsvarer folk som gjør jævlige ting». Som har et desperat behov for å fremstå som «mørk». Som er livredd for å bli sett på som lettvektere.

«Når du går ut fra salen etter å ha sett en forestilling med meg, ønsker jeg ikke at du skal tenke: Nå er det jammen trist i Somalia. Jeg vil at du er blitt utfordret til å tenke litt annerledes enn du pleier. For ­eksempel: Nå er det lenge siden jeg har snakket med mamma. Henne skal jeg ringe!»

Slik snakker en av Norges mest nytenkende dansere og koreografer, Ludvig Daae (27). Han tar tak i det personlige og nære, og ser kanskje hvor enkelt det er å ha sterke meninger om det som skjer i Afrika, mens nære relasjoner visner og dør. Hvor viktig det er å rydde opp på kjøkkenet før vi drar ut for å rydde opp i verden. Takk og lov for ham. Takk og lov for nye generasjoner. Og takk og lov for påskeutgaven til Dagens Næringsliv. rosa er den nye pønken

19