© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Lyng-Vagstein Layout: Gisle Lyng-Vagstein Illustrasjoner: Tegnehanne | Hanne Sigbjørnsen Papir: Holmen Book 80 g, 1,8 Boka er satt med Soupbone, 15,5/20 Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun
ISBN: 978-82-489-1615-4
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo
www.kagge.no
Kul
Det finnes de som er kule. Cornelia er en av dem. Hun har langt, skinnende silkehår og er alltid midt i skolegården, omringet av alle. Hun går på jazzballett og beveger seg som om hun står på en scene, selv når hun skal på do. Hun skriver lange skolestiler om alver og feer, som læreren vår syns er «utrolig kreative», og pynter dem med border som hun lager med en kalligrafipenn hun fikk til jul av storesøsteren, som i motsetning til de fleste andre storesøsken (min egen storebror, blant annet) syns Cornelia både er en interessant og spennende person.
5
Markus er også en av dem. Han har skolens hardeste skuddfot og smilehull i venstre kinn. Han har brede skuldre, trillende latter og bestandig alt rett på de nasjonale prøvene. Og så ruler han på snowboard. Det har jeg sett på YouTube, for der har han lagt ut fjorten videoer av seg selv når han gjør triks i bakken i Trysil. Jeg har aldri prøvd snowboard, men er helt sikker på at jeg ikke ville 6
fått det til. Ikke vet jeg hvordan jeg legger ut videoer på YouTube heller, forresten. Sånne folk, sånne som Markus og Cornelia, bare ER kule. Og alle vet det. Det syns, ved første øyekast. Og andre og tredje også. Det er ingen tvil om kulheten deres. Ikke engang de som går på ungdomsskolen kan nekte for at Cornelia og Markus er kule. Så finnes det de som er enda kulere. Sånne som oss. Helena, Alfred, Ivan og meg. Vi er så kule at ingen har oppdaget det ennå. Ja, du leste riktig: SÅ KULE AT INGEN HAR OPPDAGET DET ENNÅ. Men det er bare et spørsmål om tid. Det er i hvert fall det Helena sier.
Den nye jenta
Hele klassen ble stum da Helena dukket opp etter ferien. Timen var ikke i gang ennå, og vi, eller de andre i klassen, da, snakket om at nå gikk vi i sjuende klasse. Folk sa ting som: «Tenk at vi er de største på skolen!» og «Det har gått så fort, det er akkurat som om vi begynte i første i går!» og «Om ett år går vi på ungdomsskolen! Tenk det! På UNGDOMSSKOLEN!» Men all praten døde hen som om noen hadde trykket på «mute» da Helena kom inn døra. For det første var det hvordan hun så ut. Hun var kledd i rosa, fra topp til tå, ingen tvil om at 8
det var yndlingsfargen. Og jeg mener ikke lekkert gammelrosa, eller rosalilla, eller babyrosa. Jeg mener rosa av typen SJOKK. Alle klærne var dessuten litt for trange. Det er ikke pent å si at folk er tjukke, så la meg heller kalle Helena rund. VELDIG RUND. Tenk på en bowlingkule, men uten hull til fingrene. Den er ganske rund, ikke sant? Så rund er Helena. Bowlingkulerund. Alt unntatt håret er rundt. Men det er derimot så stritt og stikkende at det faktisk veier opp for rundheten. Denne dagen hadde hun attpåtil forsøkt å putte en hårbøyle i det. Med glitrende sommerfugler på. Hårbøyler pleier å holde orden på håret til folk, men på Helenas hår hadde den motsatt effekt. Den hadde antagelig klart å holde luggen på plass i noen få minutter før hun dro hjemmefra om morgenen, men nå hadde luggen kjempet seg ut av bøylen og stod i stedet rett opp fra panna hennes. Som på et pinnsvin. Et rosa pinnsvin med sommerfuglhårbøyle. Jeg hadde aldri 9
sett noe lignende. Og ingen andre i klassen heller, tror jeg. Hadde det enda bare vært hvordan hun så ut. Men det var også det hun gjorde. Hun slo ut med armene, tok et lite hopp fremover, og så begynte hun å SYNGE! Det tok noen sekunder før jeg skjønte hvilken melodi det var, men hun sang altså til «Tomorrow» fra Annie. Den sangen Annie synger om hvor bra alt skal bli i morgen, vet du. Men teksten ... den hadde nok Helena funnet på selv, for sånn var den:
Her har dere meg: Helena! Den nye jenta som jo er så pen, da. Her er jeg! Det var antagelig meningen at Helena skulle rime på «pen, da», men utover det var tydeligvis ikke rim og rytme noe Helena hadde jobbet så mye med. At hun heller ikke kunne 10
synge, hjalp ikke akkurat p책 saken.
Jeg gleder meg s책nn til 책 bli kjent med alle og enhver i klassen. Her er jeg! Her tok hun et lite dansetrinn, liksom steppet p책 linoleumen, trakk pusten og sang videre:
Helena! Helena!
Så slo hun armene ut, hevet dem langsomt oppover mot taket, mens hun sang høyere og høyere:
Her er jeg! Helena! Armene var helt oppe mot taket nå, mens hun sang så høyt at lysrørene ristet:
En stjerne har kommet hit!!! Hun senket armene, neide så vidt, og så bare stod hun der. Og smilte. Som om hun ventet på applaus. Men den kom ikke. Det som derimot kom var … … ingenting.
Det var bare helt, helt stille. Så stille har det aldri noensinne vært i klassen vår. Aldri. Noensinne.
Meg
Det er på tide at du får vite litt om meg. Først må jeg vel si hva jeg heter, dessverre. I min familie er de opptatt av å kalle opp barn etter besteforeldre og oldeforeldre. Kusinen min, som er to år eldre enn meg og har begynt på ungdomsskolen, hadde flaks med den ordningen. Hun ble nemlig oppkalt etter mamma og tante sin mor, min mormor. Hun heter Marie. Marie er et navn man kan leve med. Marie er faktisk et NYDELIG navn. Mormor ble forresten veldig glad og stolt for den oppkallingen. Hun pleier alltid å si at Marie har en spesiell plass i hjertet hennes, noe jeg blant annet merker på julaften. Det er ganske urettferdig at Marie både stakk av med det fineste navnet og i tillegg får tre julegaver mer enn meg hvert år. 13
Men livet pleier jo egentlig ikke å være så veldig rettferdig.
Uansett. Da jeg ble født, to år senere, var de to oldemødrene mine de neste på lista. Den ene het Othelia. Et ganske fint og romantisk navn, må jeg si, med fire stavelser, én mer enn Marie. Navn blir 14
helt klart finere jo flere stavelser de har, det er noe alle vet. Men tror du de valgte Othelia? Nei da. Othelia hadde nemlig ikke vært en viktig person i mammas liv, sa hun. Akkurat som om det skulle bety noe. Othelia hadde dødd før mamma selv var ute av bleiene. Den andre oldemoren min, derimot, hadde levd til lenge etter at jeg var født, og hun var ifølge mamma et «fantastisk menneske» som «alltid skapte så mye moro rundt seg», hun var både «gøyal», «spennende» og «raus». (Mamma er veldig opptatt av at mennesker skal være rause, av en eller annen grunn.) Alt dette er vel og bra. Jeg er sikker på at hun var akkurat så fantastisk som mamma skal ha det til. Det var bare ett problem. Et ganske ENORMT problem. Hun het Bjørg.
B J Ø R G!!! 15