Seierherren

STÅLE WIG

SEIERHERREN

EN UAUTORISERT BIOGRAFI OM

Jonas Gahr

STØRE

© 2014 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Harvey Macauley, Imperiet Layout: Typelien | Line Monrad-Hansen Omslagsbilde: Jeton Kacaniku Papir: 80g Munken print cream 15 Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11,5/14 pkt.

Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Ts Trykk AS Forfatter har fått støtte fra Norsk faglitterær forfatterog oversetterforening, Det faglitterære fond, til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN: 978-82-489-1438-9 Kagge Forlag AS Stortingsgaten 12 0161 Oslo www.kagge.no

INNHOLD På sporet av Støre

7

DEL 1 Lykkelandet Sort og hvitt

13 24

DEL 2 Ankerfestet Ved piskens fot Stille tårer Inn for landing Læregutt blir mester

45 62 81 97 108

DEL 3 Yunus Rom uten lys The odd man out Grensejakten Krigsdialog

127 147 161 174 201

DEL 4 Norge rundt Fra ungdommen

223 241

Takk Kilder Noter Navneregister

264 266 267 277

Gjengitt med tillatelse fra Roar Hagen

PÅ SPORET AV STØRE

om politikere også handlet om politikk. Det må ha vært før Jonas Gahr Støre dukket opp. Da Støre ble kjent i Norge, ble pressen forført.

Aftenposten omtalte ham som «Brundtlands franske innslag» og beskrev ham som «mørk med intense øyne og talende hender, behersket rolig og behersket ung». Dagens Næringsliv hadde tittelen «Guds gave til Gro». VG toppet det hele: «Har du lagt merke til den påfallende kjekke unge mannen som sitter ved siden av de norske EUforhandlerne på nesten alle bilder? Han med de intelligente, brune øynene og det mislykkede forsøket på et fårete ansiktsuttrykk? Det er Jonas Gahr Støre (33).»1 I dag kjenner vi Støre på mer enn øyenfargen. Tilhengere beskriver ham som sylskarp og disiplinert, vittig og vennlig – og mest av alt dyktig. Han briljerer med sine kunnskaper og megler fram to fredsavtaler før frokost. Motstanderne ser ham som en kynisk maktspiller. En aviskommentator skriver: «Støre er et maktmenneske med personlige ambisjoner på størrelse med, la oss si, Frankrike.» Ikke la deg lure, er budskapet: «Han er like myk som granitt.»2 Noen har snakket sammen, og litt for ofte er Støre blant dem.

For kritikerne er Støre elitepolitikeren med tvilsom habilitet. Sosialdemokraten som aldri gikk i 1. mai-tog i sin ungdom. Selve symbolet på et parti som har mistet kontakten med vanlige folk.

Både risen og rosen av Jonas Gahr Støre overser noe viktig. Støre har

det var en gang den store samtalen

7

også en iver for politikkens innhold, en begeistring bortenfor taktikkeriet, en tørst etter noe mer enn maktens rus. Han har en taus overbevisning om hva som er godt. Et overskudd av engasjement som er umulig å forstå bare ved å vurdere egeninteressens motiver.

I et intervju i 2008 ble Støre konfrontert med et kjent spørsmål: «Du har en litt Høyre-aktig bakgrunn?» Svaret var lett irritert: «Jeg trodde sånne ting etter hvert ble utdebattert, og at jeg skulle bli dømt på bakgrunn av de valgene jeg har tatt i stedet.»3 Denne biografien forsøker å fargelegge karikaturen av en toppolitiker i dress. Hva vil du med Norge, Støre? Hva vil du med verden?

Støre er vår tids mest vidsynte nordmann, sa Arbeiderparti-veteranen Haakon Lie.4 Vi hører gjerne at den nye partilederen er en mer ideologisk politiker enn forgjengeren Jens Stoltenberg. At han har dypere ideer om hvordan verden bør se ut. Hva betyr det? Blant spaltekilometerne om Støres utseende og personlighet, lyter og styrker og alle spekulasjonene om hendelsene han har stått midt oppi, er det vanskelig å finne et godt svar.

Da jeg traff Støre for første gang, på kontoret hans i Helsedepartementet i oktober 2013, tipset han meg om hvor jeg kunne lete etter svar: «Har du lest alt jeg har skrevet? Mye ligger ute på regjeringens nettsider.» Jeg ble stille et øyeblikk. Regjeringsarkivene på nett har 1721 taler og artikler som Støre har satt sitt navn til.

«Ikke fra perm til perm», svarte jeg litt perpleks.

I dag har jeg lest Støres tekster. De danner likevel ikke hovedgrunnlaget for det som står i denne boka. Det er forskjell på hva folk sier og hva folk gjør. Taler og tekster forteller noe om hvem Støre vil være. Men svarene om hvem han er, skjuler seg i de praktiske valgene han har tatt.

Derfor må jeg ut og lete.

Jonas Gahr Støre har stått bak – strategisk, ideologisk og helt bokstavelig – to av de mektigste regjeringssjefene i moderne norsk historie, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg. I det som blir min voksne levetid, blir han en av de aller viktigste personene på venstresiden. En dag blir han trolig statsminister. Det gjør meg nysgjerrig.

Er Jonas Gahr Støre den fornyelsen som norsk venstreside trenger?

Våger han å la seg overbevise av det gode argumentet? Er han en Olof Palme for vår tid? Hvilken rolle vil han spille for oss som skal leve i morgendagens Norge?

8

Jonas Gahr Støre tilhører den første generasjonen nordmenn som fikk stemmerett da de fylte 18 år. I 1981 stemte han og tre fjerdedeler av alle landets ungdommer for første gang på hvem de mente skulle styre landet.

Jeg skriver i en ny tid, en tid hvor politikken synes å ha gått tom for visjoner, hvor rundt halvparten av alle på min alder lot være å stemme ved forrige stortingsvalg. For dem framstår ikke politikere først og fremst som røde, grønne eller blå. De er mest av alt grå.

Finnes det fremdeles noe lidenskapelig, noe urokkelig der inne i tåka? Første spor finner jeg på en gård i Sør-Trøndelag.

DEL 1

LYKKELANDET 2003–2004

sparket av seg skoene og satte seg på en pinnestol ved kjøkkenbordet. I hånda holdt han en løpeseddel fra Folkebevegelsen mot innvandring med overskriften «Norge mot stupet?».

Han leste: «Norge – i ferd med å bli et kriminalisert forbrytereldorado. Med innvandrere som står for mord, ran, voldtekter, innbrudd, gateslagsmål og økonomiske misligheter. Norge – i ferd med å bli utgangspunkt for internasjonal terrorisme. Med muhammedanske og anarkistiske grupper som finner grobunn for sin samfunnsnedbrytende virksomhet i et godtroende samfunn. … Nei, Ola Nordmann nå må du våkne. Hjelp oss å stoppe innvandringen! Den vil nemlig på lang sikt fremmedgjøre vårt land.»

Sandvoll var kraftig opprørt. Aldri hadde den storvokste 67-åringen trodd at han så lett kunne bli vippet av pinnen. Det som skremte ham, var ikke spådommene i flyvebladet. Han hadde flyttet til Selbu åtte år tidligere fordi kona bodde der, og var ikke redd for at den lille bygda skulle gå i oppløsning. Han fryktet ikke at norsk kultur ville visne hen.

Det som fylte Sandvoll med dyp uro, var folkemøtet han akkurat hadde kommet hjem fra.

Bygdas innbyggere var møtt opp for å diskutere siste nytt: Utlendingsdirektoratet (UDI) hadde sagt ja til et asylmottak i det gamle hotellet i sentrum av Selbu. UDI ga grønt lys til å sende 136 asylsøkere til bygda. Over hundre av dem ville ankomme om tre måneder, i januar 2004. De siste dagene hadde nyheten spredt seg raskt blant de rundt 4000 innbyggerne. Hvisking og sofaprat var blitt til høylytte diskusjo-

åge sandvold lukket døra,

13

ner i butikker og klasserom. Et offentlig opprop mot asylmottaket var kommet i stand. På forsamlingshuset hadde ordføreren fått overlevert flere hundre signaturer.

Sandvoll grep telefonen og slo nummeret til kona, som var på arbeid i Oslo. Han fortalte at han aldri tidligere hadde sett en slik folkemengde i bygda. Menn og kvinner, unge og gamle stod langs vegger og satt mellom stolradene. Bakerst ble dørene åpnet slik at folk utenfor kunne høre hva som ble sagt. Rundt 600 var møtt opp.

Kona fikk høre at den kommende mottakslederen og representanter for UDI ble grillet om sine motiver for å opprette asylmottaket midt i et boligfelt i sentrum. Innleggene var mange. Noen fryktet asylsøkere som stjal matvarer og var væpnet med kniv.

«Jeg kommer ikke til å sende datteren min ut på samme måte som før», advarte en ung mor.1 Andre ønsket flyktningene velkommen, men protesterte kraftig mot at avgjørelsen var tatt uten påvirkning fra lokale folkevalgte. «Makan til arroganse!» dundret det fra en av innbyggerne i den trange salen. Nok en gang ble en beslutning «trukket ned over hodet» på vanlige folk. Bygdas helsetjenester vil ikke tåle presset fra traumatiserte flyktninger, sa en lege. Har skolen nok ressurser til å ta hånd om de nye innbyggerne? spurte en lærer.

En av naboene til det kommende asylmottaket forsikret om at hun ville spikre planker foran vinduene. Hun hadde hørt at asylsøkere kaster stein og knuser ruter av ren kjedsomhet. Vi trenger sikkerhetsvakter i nærmiljøet, krevde en kjøpmann: «Jeg gruer for framtiden til nabolaget. Det blir kriminalitet og tyveri. Kun fantasien begrenser hva som kan skje!»

Sandvoll fortalte om pipekonserten som møtte den omstridte driftsoperatøren fra nabokommunen da han forsøkte å berolige med at kommunen ville få et tilskudd på 450 000 kroner i året fra UDI. Kona, Inger Granby, satt i den andre enden av røret. Hun forsvant inn i egne tanker, 23 år tilbake i tid.

I 1979 tok Granby et valg som skulle få store konsekvenser. Sosionomen arvet familiegården og flyttet fra Trondheim. Hun ville opprette et tilbud for unge rusmisbrukere på gården. Her skulle de få leve og arbeide i perioder på opptil tre år. Ideen om «Selbukollektivet» møtte uro og motstand fra naboer, næringsliv og enkelte folkevalgte. De fryktet at rusavhengig ungdom ville bringe med seg vold, tyveri og narkotika.

14

Underskriftskampanjer økte presset på kommunen om å stoppe Inger Granbys planer. I et historisk kommunestyremøte med salen smekkfull av tilskuere sa de folkevalgte ja til Selbukollektivet. Med én stemmes overvekt. Det ble en stor seier for Granby. Men i flere år skulle den markante selbyggen grue seg for hver gang hun måtte på butikken og møte alle de som slo blikket ned når hun kom med vogna.

Da Åge Sandvoll var ferdig med å fortelle, var kona overbevist om at de samme mekanismene nå var i ferd med å slå inn på nytt. Et opprør mot det ukjente bredte seg. Det som pleide å være et stort «vi», var blitt til et «oss» og et «dem». Det var enten eller, sort og hvitt. I dagene etter protestmøtet rapporterte lokalpressen at uroen tilspisset seg.

«Deler av næringslivet her i Selbu har aktivt jobbet mot etableringen av mottaket, og presser politikerne til å kjempe mot. (…) Jeg skjemmes nå over å bli kalt selbygg!» slo Hans Olav Sørensen fast i Adresseavisen.2 I tillegg til å være bakeren i bygda leide Sørensen ut det gamle hotellet der asylmottaket skulle holde til. Nå opplevde han et betydelig fall i salget av bakervarer. Stamkunder gjennom flere tiår stoppet ikke lenger for å kjøpe brød og smultringer, men spaserte rett forbi den lille butikken. Andre kom innom for å legge igjen noen ekstra støttende kroner i bakervarer. «Lykkelandet», som kommunen het på folkemunne, var splittet.

Debatten ga gjenklang over hele landet. I 2001 og 2002 var det totalt kommet over 33 000 mennesker til Norge for å be om beskyttelse.

Det var flere enn på hele 1990-tallet. I by og bygd ble det satt opp nye asylmottak.

Tomteeieren og driftsoperatøren møtte sterk motstand. Snart tikket de første truslene inn på SMS. «Reis vekk dit du kom fra, din sviker.»

En kveld ringte telefonen, og en stemme fortalte at han skulle ta knekken på både driftsoperatøren og de tre ungene hans.3 Om få dager skulle formannskapet i kommunen behandle planene.

Motstanderne ba om full mobilisering i bygda: «Folk bør møte opp for å vise engasjement. Saken angår framtiden til hele Selbu. Det er den viktigste saken som har vært behandlet i kommunestyret på mange år», uttalte en innbygger til lokalavisen.4 «Den viktigste noensinne», mente en annen. De forventet at de folkevalgte stemte blankt nei til UDIs planer. De som ikke gjorde det, var å betrakte som «overløpere».

Omtrent på dette tidspunktet ringte telefonen på forværelset til den 15

nyansatte generalsekretæren i Røde Kors, Jonas Gahr Støre. Det var Inger Granby, og hun ba om hjelp.

Fortellingen om det som skjedde i Selbu, har satt sine spor. Da jeg selv fikk min første lønning som sivilarbeider og ryddegutt i Røde Kors sommeren 2006, hadde Jonas Gahr Støre gått av som generalsekretær for å bli Norges nye utenriksminister.

Selbu var en kjent referanse blant kollegaer. Da jeg snakket med dem i forbindelse med arbeidet til denne boka, mimret de fortsatt. Det kollektive minnet om Støre i Røde Kors er på merkelig vis knyttet til denne vidstrakte kommunen i Sør-Trøndelag.

Hovedpersonen selv trekker jevnlig fram Selbu som et eksempel på vellykket integrering. Da Støre reiste dit med pressen på slep i stortingsvalgkampen i 2013, fortalte han at han hadde besøkt området tidligere: «Da var jeg her som generalsekretær i Norges Røde Kors i forbindelse med oppretting av asylmottaket. Da ble jeg imponert over hvordan folk stilte opp i Selbu. Modellen fra Selbu dannet skole og ble omtalt som ‘Selbumodellen’ når vi snakket om den andre steder», sa Støre til pressen.5 Selbu-modellen? Dannet skole?

Therese Koppang, en av Støres taleskrivere i Røde Kors, forteller at flere i organisasjonen fortsatt får stjerner i øynene når noen sier: «Husker du Selbu?»

«Vi fløy inn Jonas Gahr Støre, som reddet dagen med dialog», sier Koppang, med et hint av ironi i stemmen.

Embetsmannen, Røde Kors-lederen og politikeren Jonas Gahr Støre har alltid insistert på verdien av dialog. Tidlig i karrieren kalte han det «prosjektet for vår tid»: «Vår tid roper etter inkludering og dialog basert på fasthet og respekt, innenriks som utenriks. For meg er dette kjernen i sosialdemokratisk politikk for det 21. århundre.»6 En sak i Aftenposten vinteren 2006 bærer den enkle overskriften «Støre ønsker dialog». Det er vanskelig å se den for seg på trykk i dag.

Tidenes understatement, liksom.

Støres kritikere har kalt ham en tåkefyrste. En som kan høres reflektert ut, uten egentlig å si noen ting. Ingen steder er harselasen tydeligere enn hos VG-tegneren Roar Hagen, som over flere år konsekvent utstyrte utenriksministeren med en liten snakkeboble med det franske «dialogue».

16

Hva betyr dialog? Ordet er nedarvet fra grekerne. Det kommer av dia, som betyr «gjennom», og logos, «ord» eller «tale». En som opphøyer dialog til en politisk dyd og gjør politikk «gjennom tale», står lagelig til for hugg. Hvor ofte har vi ikke hørt kommentaren om at politikerne prater og prater uten at noe skjer: «Det er jo bare preik.»

Ordet dialog gir flere assosiasjoner enn bare å snakke. I kassa på Rimi veksler vi kanskje noen ord med ekspeditøren, men å kalle det en «dialog» er å strekke det langt. Dialog er mer høytidelig, reservert for spesielle anledninger. Det signaliserer en viktig samtale der vi gjør mer enn bare å legge fram standpunkter. I dialogen skal vi også lytte, virkelig lytte, for å forstå den andre. Målet er ikke å «vinne», men å utjevne motsetninger. I siste instans kan slike ansikt-til-ansikt-møter forandre verden – ett kompromiss av gangen. Det høres fint ut.

Gjennom sin karriere har den veltalende politikeren fra Oslo vest ikke bare blitt karikert, men også møtt en dypere kritikk for å velge dialogen på bekostning av klare standpunkter. Bildet er velkjent: Mens AS Norge har pumpet seg rikt på olje i undertrykkende regimer som Saudi-Arabia, har Støre som utenriksminister forsvart vår deltakelse med at vi også samtaler med landene om deres brudd på menneskerettighetene. Mon tro om det ga håp for den homofile bloggeren som ventet på sin dødsstraff ved steining, eller den kvinnelige opposisjonspolitikeren som var fengslet for sitt engasjement. Satt opp mot verdens brutale virkelighet framstår dialog som, vel, litt puslete.

Eller kanskje er det å våge å sette seg ned og snakke der andre vender ryggen til, å tørre å inngå kompromiss der verden forventer konfrontasjon, egentlig det radikale, kraftfulle alternativet? Kanskje er dialog den sterke veien.

Tung, våt snø trommer mot den svære frontruta på 330-bussen fra Stjørdal. Fylkesvei 705 skjærer gjennom et landskap av mektige, bølgende jorder. Her er traktorer, røde låver og små, hvite bolighus som snytt ut av en reklame for havregryn.

Etter noen kilometer forsvinner jordene langs veien, og skogen tetner til. Sekundene blir flere mellom hver gang bussen passerer et hus.

Fem. Ti. Trettiåtte på det meste. Trommingen mot frontruta slutter, og snøen danser lett i lufta. Det er oktober og full vinter inne blant grantrærne. De står tett i tett, frosne, hvite og tunge.

17

Bussen stopper ved Granby Gård i utkanten av Selbu. Inger Granby, husfrua, har tilbudt meg å overnatte i noen dager i kårstua. Bussen fortsetter videre langs en lang, åpen veislette inn mot sentrum av bygda.

Kommunen er ikke slik jeg hadde forestilt meg, som en liten western-by med gangavstand mellom butikker og små hus. Avstandene langs Selbusjøen er store. Et kart opplyser at det er en mil å kjøre til sentrum.

Formiddagen den 15. januar 2004 kom Jonas Gahr Støre kjørende her. Det hadde Granby sørget for. Men da hun første gang kontaktet Røde Kors-sjefens kontor, fikk hun beskjed om at Støre hadde en fullbooket reiseplan. Lokalforeninger over hele landet ønsket den nye generalsekretæren på besøk. Asylbråk var dessuten et fremmed tema for Røde Kors, som var varsom med å involvere seg i slike spørsmål. Den nyansatte sjefen skulle likevel få beskjeden.

Ideen om å invitere Støre hadde Inger Granby fått da hun la fram bekymringen sin for en gammel studievenn, daværende justisminister Odd Einar Dørum.

«Ring Jonas Gahr Støre!» hadde Dørum sagt da Granby fortalte om utviklingen i bygda.

«Hvem i alle dager er det, da?»

«Vet du ikke det?» ertet justisministeren. «Støre er påtroppende sjef i Røde Kors. Inger, det du trenger, er en som kommer fra en respektert organisasjon, og som i tillegg har personlighet og kunnskap nok til å gå inn i dette. En som kan snakke rolig og ryddig om et så vanskelig spørsmål. Jonas er mannen», mente Dørum.

Dagene gikk, og Granby ventet. En sen kveld ringte telefonen på Granby Gård: «Hei, det er Jonas Gahr Støre.»

Granby spratt opp av godstolen. Hun fortalte generalsekretæren om bekymringene, om lynsjestemningen i kommunen og historien som gjentok seg. Siden forrige folkemøte i oktober hadde det blitt klart at mottaket ville komme, og folk var gått i skyttergravene. Selbu var delt.

Mange av dem fryktet det verste, fortalte Granby.

«Vi trenger å løfte debatten ut av de enkelte sofahjørnene. Jeg vil arrangere et nytt folkemøte. Røde Kors nyter stor respekt i bygda, og dere kan besinne partene. Kanskje du kan komme og fortelle om flyktningers situasjon og om behovet for et asylmottak?»

Det ble stille i røret.

«Jeg må få litt tid til å tenke, så skal du få et endelig svar», sa Støre.

18

En lang time senere ringte telefonen i stua. «Jeg har snakket med mine folk og bestemt meg: Jeg vil ikke komme til Selbu på et folkemøte. Et folkemøte er et forum for konfrontasjon. Jeg vil snakke med grupperingene i flere omganger. Vi trenger dialog i mindre grupper.»

Reisen til Selbu ble Støres første feltoppdrag i Røde Kors. I ettertid forteller han at han var spent på hva som ventet: «Vi vet i dag at vi må leve med mangfold. Vi greier ikke å gjerde oss inne lenger. Vi kan ikke sperre verden ute, verken i byen eller på bygda. Selbu-saken var en test: Hva bunner frykten for det fremmede i? Er det mulig å engasjere en dialog om realitetene – at asylsøkere ikke er så mye å frykte?»

I god tro var Jonas Gahr Støre på vei til «Lykkelandet».

Tormod Larsen setter fra seg kaffekoppen og lener seg fram i stolen.

«Er det noe vi ikke liker her i Selbu, så er det folk fra Oslo som kommer hit og skal fortelle oss hvordan vi skal leve og organisere oss. Det er det verste vi vet.»

Larsen er tidligere leder for Selbu Næringsforum, en av organisasjonene som gikk hardt ut mot asylmottaket. 59-åringen er en kjent mann i bygda og har klare meninger. Også om asylsaken. Da Inger Granby ringte for å invitere Larsen og bedriftene han representerte til dialogmøte med Jonas Gahr Støre, slo det ham: «Kommer det enda flere fra Oslo som skal fortelle oss hva som er best for oss?»

Det er lett å forstå Tormod Larsen. Det var noe misjonerende over Støres besøk. Det maner fram bilder av en svunnen tid da eliter reiste ut for å sivilisere verdens ville folkeslag. Vi kan se ham for oss, forkynneren fra Oslo vest, med bibel, tropehatt og krum nakke på vei inn i den norske granbarjungelen for å vise folket veien til frelse.

Jonas Gahr Støre kom ikke fra kirken. Men allerede i 2004, da 43-åringen kom kjørende ned fylkesvei 705 mot Selbu, var han en del av Norges intellektuelle presteskap. Han hadde utdannelse fra det franske universitetet Sciences Po i Paris og erfaring som spesialrådgiver og ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor under både Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, og han hadde vært globetrottende stabssjef i Verdens helseorganisasjon. For ikke å nevne at han hadde bakgrunn fra Harvard-universitetet, var EU-tilhenger, sønn av en skipsmegler og millionarving.

På papiret var Støre så lite folkelig som det er mulig å bli.

19

I Granbys gule Polo ble «n’Jonas» kjørt på kryss og tvers av Selbu den vinteren. Han besøkte velforeningen som startet underskriftskampanjen mot mottaket. I små grupper traff han kommunepolitikere og næringslivet, pensjonister, lærere og elever. Podier og mikrofoner ble byttet ut med pinnestoler og enkle gruppesamtaler. De drakk kaffe og spiste vafler. Men til tross for at formatet var et annet enn det opprivende folkemøtet noen måneder tidligere, forsøkte enkelte å yppe til konfrontasjon.

«De ville sette Jonas fast og få til en krangel», sier Inger Granby.

På et av dialogmøtene reiste en lærer seg.

«Hør her», sa han. Tonen var skarp. «Selbu er en trygg plass med flere hundre års tradisjoner. Det er denne bygda jeg har vokst opp i, og familien min har levd her i generasjoner. Her kan vi gå fra syklene våre uten å låse dem. Med asylmottaket får vi nå en mer utrygg hverdag. Jeg må låse sykkelen og bilen min.»

«Ja», svarte Støre. «Du har nok rett i det. Det kan hende at befolkningen i Selbu må låse sykler og biler. Selv er jeg født og oppvokst i Oslo og har måttet låse sykkelen i all min tid, både før og etter at det kom asylsøkere til byen min.»

Det ble stille i rommet. Støre fortsatte: «Den tiden vi kunne leve isolert fra verden, er over. Norge er flerkulturelt nå. Det er blitt det normale. Storsamfunnet innhenter Selbu.»

Inger Granby husker replikkvekslingen godt. Når det kom sånne svar, ble det ingen krangel. Ifølge Granby var Røde Kors-lederen slett ingen høytsvevende misjonær. Støre var i sitt ess i møte med vanlige innbyggerne. Han ble godt likt, mot alle odds.

Bråket rundt asylmottaket ble det første som møtte Karin Galaaen som nyvalgt ordfører høsten 2003. Det var en tøff start. I tiden før mottaket ble opprettet, ringte det jevnlig folk med bekymringer. En eldre dame spurte: «Når kjem dem? Når kjem dem?» Det var som om tyskerne kom på nytt. På få uker fikk kommunen 47 klagebrev fra innbyggere som motsatte seg planene om mottaket, i tillegg til oppropet med over 300 underskrifter. De krevde at kommunen skulle overprøve UDIs vedtak.

Asylsaken var blitt en politisk verkebyll. Da Inger Granby ringte for å invitere ordføreren i kommunen til å bli med på folkemøter med Jonas Gahr Støre, ga Karin derfor sin fulle støtte.

20

Støre besøkte Selbu to ganger, først i januar 2004 og deretter i april samme år. På møtene fortalte han om organisasjonens gode erfaringer fra andre asylmottak og ga informasjon om hjemlandene til dem som UDI hadde fortalt at skulle komme til bygda – afghanere, tsjetsjenere og bosniere.

Støre var mest av alt kommet for å lytte. Til lokalavisen Selbyggen sa han: «Slik jeg har oppfattet det er det stor usikkerhet, uro og frykt for hva dette kan bety for lokalsamfunnet. Da er det et område som interesserer oss. Røde Kors er opptatt av trygge lokalsamfunn som en forutsetning for at mennesker skal kunne leve gode og trygge liv. Frykt skal man ta på alvor og lytte til.»

På ett av bildene sitter Støre med ordføreren ved et bord. Hovedgjesten fra Oslo har fått en Selbu-genser trukket over skjorta og lener seg framover. På bordet står et brett med vaffelhjerter og en kaffekanne.

Ordføreren ble slått av Støres talent for å komme i kontakt med vanlige folk. Han var intenst til stede, som om det som ble sagt der og da, var alt som betød noe i verden. Det reddet ham fra å bli stemplet som en predikant.

«Jeg har faktisk ikke hørt noen si noe negativt om opptredenen hans», sier Karin Galaaen.

Tormod Larsen deltok på flere møter med Røde Kors-sjefen. Han mener Støre ga folk mulighet til å uttrykke bekymringene sine. «Jonas var smart nok til å forstå at han ikke hadde fasitsvaret. Han la vekt på at han ikke tok parti og ikke kom med formaninger. Folk fikk aksept for utryggheten sin uten å bli overkjørt eller stemplet som rasister. Han skjønte at vi reagerte på en veldig arrogant opptreden fra UDI, som kom hit og presset et vedtak ned over hodene våre.»

På besøk på eldresenteret og på nabobesøk, blant lokalpolitikere og kjøpmenn, på super’n og kroa: Tonen er den samme. Asylstriden er kjentog viktig for identiteten i bygda. «Ja, du kan tro jeg husker det!»

Og Støre? Det faller ikke et vondt ord om rikspolitikeren fra Oslo vest.

Den samme uka som Støre besøkte kommunen, flyttet de første asylsøkerne inn. På matbutikken og rundt om i den fredelige trehusbebyggelsen i sentrum av Selbu kunne man snart se nye ansikter: barnefamilier, unge gutter og enslige mødre. På det meste bodde det 80 asylsøkere fra åtte forskjellige nasjoner på det gamle hotellet. På denne tiden snudde stemningen i bygda.

21