SJØFA R EREN ERIKA FATLAND
EN REISE GJENNOM
PORTUGALS TAPTE
IMPERIUM
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Bilder inni boken: Erika Fatland
Kart : Audun Skjervøy, Språksmia AS sats : akzidenz as | Dag Brekke
Pa Pir : Holmen Book Cream, 60 g
Boka er satt med Lyon Text 10,5/14
t ry KK O g innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3645-9
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Stiftelsen Fritt Ord og Leif Høegh Stiftelse til arbeidet med denne boken.
Kagge Forlag AS
Akersgata 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Jens, som ga meg ideen
Biscayabukta
Sjøveien
Langt der nede, tolv dekk under meg, kjører identiske hvite biler på lang rekke opp rampen og videre inn i gigantskipets buk. Her oppe fra ser de ut som små lekebiler. I motsatt retning, ned fra rampen, triller med jevne mellomrom svarte minibusser fullastet med menn i hvit kjeledress. De stanser noen hundre meter inne på land, ved den digre parkeringsplassen hvor alle de hvite bilene står parkert side om side, med nøyaktig lik avstand mellom seg. Kjeledressmennene hopper ut og setter kurs mot hver sin bil, åpner døren, tar plass i førersetet, starter motoren og former en ny, disiplinert bilslange som ruller mot rampen og inn i skipet. Dette gjentar og gjentar seg, som en presisjonsdans på hjul, en oppvisning i perfeksjonert logistikk.
Jeg rusler tilbake til lugaren min, åpner døren der det står 4th Engineer, og setter meg prøvende ved det lille skrivebordet. Ett minutt over tolv banker det på døren. En smilende ung mann hilser høflig og meddeler at lunsjen er servert. I messa sitter allerede et dusin sjømenn til bords. De er avslappet kledd i treningsbukser eller shorts og hilser blidt. Jeg får plass ved kapteinens bord, mellom sjefsmaskinisten og andremaskinisten. Kapteinen er i midten av førtiårene, men har allerede en bestefaraktig utstråling.
Han konverserer vennlig, men spiser raskt; alle har oppgaver som venter.
Etter få minutter er messa tømt, og jeg sitter igjen alene. Av ren kjedsomhet går jeg innom vaskeriet og setter på en maskin med klær. For å få tiden til å gå jogger jeg noen kilometer på tredemølla i trimrommet. De fleste apparatene er dekket av et fint lag med støv. Jeg dusjer, setter meg nok en gang prøvende til skrivebordet, men tar en liten hvil i stedet, bretter sammen de nyvaskede plaggene. Ettermiddagen snegler seg av gårde. Nede på kaien fortsetter hjuldansen.
Det banker på døren igjen. Losene er kommet om bord, og vi skal legge fra kai. På broen har kapteinen fått på seg uniformen: hvit skjorte, svart jakke, blankpussede sko. En av losene er iført fullt verneutstyr, maske og hvit kjeledress. Bildekkene er dusjet med insektmiddel.
En rund, liten losbåt fører an foran skipets snute. Av og til sier en los et tall, fire komma fem, fem komma fem, og kapteinen og styrmannen gjentar tallene, høyt og tydelig, og slik, desimal for desimal, lirker det enorme skipet seg ut av havnen, forbi Santander sentrum, gjennom den lille, beskyttede Santanderbukta og ut i Biscaya. De spanske losene forsvinner ned i skipets indre og klatrer over i losbåten.
Min portugisiske sjøreise begynner i en spansk havneby. Santander er det nærmeste jeg kommer Lisboa, for ingen portugisiske havner inngår i rederiets ruter. Portugal er ikke lenger moderlandet i et stort og mektig imperium, men et lite, nokså fattig og forblåst EU-land, kjent for sørgmodig musikk og et språk med komplisert grammatikk og utrolig mange diftonger, stort sett overskygget av det mye større og rikere nabolandet i øst, som biltransportskipet nå ruller langsmed nordkysten av.
Av erfarne reisende hadde jeg latt meg fortelle at man knapt kan merke sjøgangen på så store skip, at de nærmest er immune
mot bølgenes herjinger. Men skroget gynger voldsomt. Biscaya er beryktet for høye bølger; det skyldes de store dybdeforskjellene. Om høsten og vinteren er det nesten alltid uvær her, og nå er det oktober. Ute på dekk blåser det så kraftig at jeg må holde meg fast for ikke å miste balansen. Grått, skummende hav omgir oss på alle kanter.
Det blir en urolig natt. Skipet rugger fra side til side, langsomt nok til at alle gjenstander blir liggende, men voldsomt nok til at lugaren klager høylytt. Vegger og skap knirker og knaker; flere ganger våkner jeg av at jeg tror det banker på døren, men det er bare veggene som okker seg.
Da solen omsider karer seg over bølgekammene, er vi fortsatt i Biscayabukta. Jeg kommer meg i klærne, vagger mot messa og inntar en ensom frokost. De fleste sjømennene har allerede spist, men buffeten står fremdeles fremme. Ris. Omelett. Cornflakes. Skåler og gryter med lunkent kjøtt. Juice og pulverkaffe. Etter et par munnfuller med ris må jeg gi opp og støtter meg tilbake til lugaren, mitt flytende skrivefengsel.
Klokken er litt over syv, dagen er så vidt i gang. Jeg setter meg til skrivebordet, men må snart kapitulere og legge meg oppå den blå dyna. Så lenge jeg ligger slik, helt, helt stille, holder jeg sjøsyken i sjakk.
Neste stopp er Sør-Afrika.
NO SMOKING IN BED advarer et skilt ved sengelampen. Jeg prøver å tenke på noe annet enn at jeg er innesperret i en gyngende, forvokst skoeske. En selskapslek, for eksempel. En hukommelseslek. Som begynner med den setningen generasjoner av barn har messet frem med den største selvfølge: Mitt skip er lastet med ... leker. Eller ... biler. Kritthvite biler. Men det kunne like gjerne vært ... mobiltelefoner. Solsikkeolje. Joggesko. Flytende gass. Kjøleskap. Hvert øyeblikk av døgnet farter femti tusen frakteskip på kryss og tvers over havene med alt hva mennesker kan tenkes
å ville betale for. Alle disse skipene er lastet med noe, de binder verden sammen, men vi tenker ikke over det før noe kommer på tverke, som når ett land blokkerer skipene til et annet og millioner av mennesker på et annet kontinent plutselig går tomme for korn, eller når et containerskip blir sittende fast i en av de travleste kanalene i noen dager og butikker hundrevis av mil unna slipper opp for toalettpapir. Eller sigaretter. NO SMOKING IN BED.
Alt har en begynnelse, også vannets landevei. På begynnelsen av 1400-tallet la brave sjømenn ut fra Portugals kyst i små karaveller med kurs sørover, den samme veien vi skal reise nå. Mitt skip er lastet med ... sjøsyketabletter. Mot slutten av århundret fant de kappet hvor Afrika ender, den sørlige passasjen mellom Europa og Asia, og derfra var veien kort til India og Østens ettertraktede krydderhavner. Slik grunnla de verdens første maritime imperium, et rike som på sitt største strakte seg rundt hele kloden, over fire kontinenter og tre verdenshav. De gamle karavanerutene ble avleggs nærmest over natten; Sentral-Asia var ikke lenger sentralt, Silkeveiens kameler – ørkenens skip – ble erstattet av seilskuter.
Moderne shipping var født. Og med den ble også den moderne verden født.
I over to år har jeg reist i de gamle portugisernes fotspor, på leting etter levninger fra fortiden i nåtiden. Søkenen har ført meg til fjerne øygrupper i Atlanterhavet og til Guinea-Bissau, Angola og Mosambik på det afrikanske fastlandet. Videre har reiseruten tatt meg til Goa, Malakka, Indonesia, Øst-Timor og Japan og enda flere steder, og i ukevis har jeg reist rundt i regnskogen i Amazonas og i brasilianske storbyer, på jakt etter rester, ruiner og arr etter et tapt imperium.
Hvilke spor finnes fremdeles etter portugisernes nesten glemte rike? Hvordan kan man i det hele tatt måle avtrykket etter et verdensomspennende imperium, en epoke som varte et halvt
årtusen? Underveis har jeg samlet svar og enda flere spørsmål, og fremfor alt historier, en mosaikk av fortellinger om levde liv. Jeg tror ikke på Historien med stor forbokstav, i entall, bestemt form, men på summen av mange små, én pluss én pluss én: Mitt skip er lastet med ... historier.
Reisen er ennå ikke over. Frem til nå har jeg reist punktvis, fløyet mellom øyer og land som ligger tusenvis av kilometer fra hverandre, løsrevne flekker på kartet. Sjøveien, vannet, var det eneste som i sin tid forente dem, og det er vannet som nå skal binde dem sammen for meg. De neste par månedene skal jeg reise i de portugisiske oppdagernes kjølvann – ikke på en seilskute, men på to av den globale shippingindustriens femti tusen frakteskip.
Først fra Europa langs Afrikas lange kyst, fra Nord-Atlanteren til Sør-Atlanteren, rundt Kapp det gode håp og deretter videre over Det indiske hav, gjennom Malakkastredet og ut i Stillehavet, helt til Japan, portugisernes østligste havn.
For hvordan ble Portugal verdens første globale imperium?
Jeg tenker på Henrik. Lenge var han bare et perifert navn for meg, som for de fleste andre. Et navn man husker flyktig, et navn fra Historien med stor H: Henrik Sjøfareren. Jeg trøster meg med at heller ikke Henrik Sjøfareren var så glad i båtlivet.
Bortsett fra noen korte erobringstokt til nordkysten av Marokko tilbragte denne portugisiske prinsen mesteparten av livet på land. Det maritime tilnavnet fikk han først av to tyske historikere på 1800-tallet en gang, og siden er det blitt hengende ved ham. Kanskje er det det fengende tilnavnet som gjør at han fremdeles huskes: Heinrich der Seefahrer, Henry the Navigator, Henri le Navigateur, Enrique el Navegante. Historien er full av prinser med navnet Henrik, men det finnes bare én Henrik Sjøfareren, selv om han altså ikke var noen sjøens helt.
Henrik var mest opptatt av Afrika. Nærmere bestemt Marokko.
Atlanterhavet
Ceuta
Alcácer-Ceguer (Ksar es-Seghir) 1448–1550
Tanger 1471–1662
Arzila (Asilah) 1471–1550, 1578–1589 Graciosa 1489
São João de Mamora 1515
Casablanca 1515–1755
Azamor 1513–1541
Mazagán (El Jadida) 1514–1769
Sa 1508–1541
Aguz (Souira Guedima)
1506–1525
Mogador (Essaouira)
1506–1525
Santa Cruz do Cabo de Gué 1505–1541
Vest-Sahara
Spansk eksklave, autonom by Areal: 18,5 km 2
Innbyggertall: 83 052 (2023)
Offisielt språk: spansk
Portugisisk fra 1415 til 1668
Rabat
MAROKKO
SPANIA
Ceuta 1415–1668
Middelhavet
Ksar el-Kebir (trekongerslaget) (1578)
Fès
Meknès
Ceuta
Middelhavet
MAROKKO
Middelhavet
Marrakech
Oujda
Melilla
RIFFJELLENE
ALGERIE
MAURITANIA
Cabo Bojador
Grensen
Grensebyens eneste grense var stengt. En politimann satt alene i en liten bod og speidet mot stranden, der grensegjerdet fortsatte noen meter ut i havet. På den andre siden lå Marokko, med sine knappe førti millioner innbyggere. Og bortenfor der igjen resten av Afrika, nesten halvannen milliard mennesker.
Grenseindustrien har gode tider. Optimismen fra tiden rundt Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning er en saga blott. I dag forskanses verdens landegrenser i et forrykende tempo, på alle kontinenter, ved hjelp av gammeldagse murer og piggtråd, men også droner og virtuelle murer voktet av kunstig intelligens. Riktignok kan man reise fritt mellom EU-landene dersom man først har kommet seg innenfor, men til gjengjeld voktes yttergrensene stadig mer nidkjært. Og ingen av dem voktes mer nidkjært enn denne, yttergrensen mellom Europa og Afrika, et Spania i miniatyr omkranset av Marokko og Middelhavet. Ceuta dekker et areal på knappe tjue kvadratkilometer. Her klorer over åtti tusen EU-borgere seg fast, beskyttet av et seks meter høyt dobbelt grensegjerde toppet med piggtråd og konsolidert med kameraer og sensorer som registrerer bevegelse, varme og lyd.
I tillegg jobber flere hundre grensevakter døgnet rundt med å holde grensen under oppsikt.
«Før var det alltid travelt her,» sa Oscar, taxisjåføren som kjørte meg rundt i den lille eksklaven. Han pekte på et øde lagerkompleks. «Der ble det solgt brukte klær og andre gamle ting fra Europa,» forklarte han. «Muldyrkvinner, som vi kaller dem, kom over grensen, kjøpte haugevis med brukte varer og bar dem med seg tilbake til Marokko. Tollbetjentene lot som de ikke så det. På den marokkanske siden styrer mafiaen. De kaller seg grensevakter, men tjener penger som gress.»
Oscar myste mot den bleke januarsolen. En håndfull menn i femtiårene iført svarte lycratights og regnbueskimrende solbriller syklet mot den forlatte grensestasjonen, gjorde en U-sving og satte kursen mot byen igjen.
«Du skulle ha kommet i fjor,» sa Oscar. «Det var helt vilt. Mottakssentrene var fulle, det var flyktninger overalt, i gatene, på strendene, det satt illegale immigranter på hver eneste stein.»
Forut for flyktningstrømmen året i forveien, i 2021, var en aktivist fra Vest-Sahara blitt innlagt på et sykehus i Spania under falsk identitet. Hendelsen førte til diplomatisk krise mellom Madrid og Rabat. Noen uker etter sykehusinnleggelsen spredte det seg et rykte om at grensene til Ceuta var åpne. Et hav av mennesker krøp, vasset og svømte over grensen mens de marokkanske grensevaktene så en annen vei. På litt over et døgn tok åtte tusen mennesker seg inn i den spanske eksklaven.
«Nesten alle er sendt videre nå,» opplyste Oscar. «Det er bare noen få mindreårige tilbake. Ja, det er jo naturligvis fremdeles en del illegale her, de henger utenfor supermarkedene og ved kaia; slik er det alltid her i Ceuta. Du har kanskje lagt merke til dem?»
Jeg ristet på hodet. Jeg hadde sett etter dem, men ikke sett dem. De middelaldrende lycramennene kom syklende mot oss igjen. Ved den stengte grensen gjorde de nok en U-sving og satte
atter kursen mot sentrum. Oscar og jeg kjørte samme vei og fortsatte så videre opp en bakke, mot et av flyktningmottakene. Utenfor senteret støtte vi på en av de ureturnerbare, Mariam, en atten år gammel jente med langt, tykt brunt hår og store øyne. Hun hadde flyktet hit året i forveien fra en liten, marokkansk kystby noen få kilometer unna. Hele livet hadde hun drømt om å dra til La península, Halvøya, som folk kaller Spania her. Da hun en dag så på Facebook at grensen var åpen, hadde hun grepet muligheten uten å nøle. For å komme over til den spanske siden av grensegjerdet hadde hun måttet svømme.
«Jeg var veldig, veldig redd,» fortalte hun på arabisk. Oscar oversatte til spansk. «Marokko er et umulig land, una tierra de abuso. Alle misbruker deg der, myndighetene, politiet, familien. Det er mye bedre her enn i Marokko.»
Familien hennes bodde fremdeles i landsbyen. Faren og broren hadde pleid å slå henne.
«Drømmen min er å få bo i Spania, finne en jobb og kjøpe et hus,» sa Mariam og smilte drømmende. «Når jeg har kjøpt et hus, skal jeg hente moren min slik at vi kan bo der sammen.»
Ceuta stikker ut i Middelhavet som en blindtarm. Også på nordsiden, hvor det ikke finnes noen grensestasjon, bare en øde strand, fortsetter grensegjerdet et godt stykke ut i sjøen.
«Av og til kommer folk svømmende med kilovis av hasj i ryggsekken,» sa Oscar. «Stadig vekk flyter det i land lik på stranden.»
På den andre siden av gjerdet kunne vi se en liten landsby. Lave, hvite betonghus, et esel, kjøkkenhager. Eselet fikk meg til å tenke på Kardemomme by. Thorbjørn Egner hadde funnet inspirasjon til landsbyen sin i nettopp Marokko. Men her fantes det ingen politimester Bastian.
Vi fortsatte opp en bratt skråning langs det høyteknologiske grensegjerdet. Under et appelsintre satt en tynn, hengslete gutt og leste i Koranen. Ifølge identitetskortet han bar rundt halsen, het han Aliou, var nitten år gammel og kom fra Senegal. Han snakket et mumlende, stakkato fransk. Hjemme hadde han bodd sammen med moren og fem søsken; faren hadde allerede reist til Europa.
«Hvorfor reiste du også?» spurte jeg.
«Det er ingen fremtid i Senegal.» Han så ned i bakken mens han snakket. «Det er ingen jobber der. Det er umulig å tjene penger.»
To år var gått siden han forlot hjemlandet. Reiseruten hadde gått via Mali, Algerie og Marokko, med bil, med buss, med tog, til fots. Enkelte av vennene hans hadde fått problemer med ekstremister i Mali og Algerie, men selv hadde han sluppet unna, alhamdulillah! Det hadde vært strenge sikkerhetstiltak ved grensene, ofte hadde det vært vanskelig å komme gjennom.
«Det verste,» sa han lavt, «er når de slår. Det er bedre at de sender deg tilbake enn at de slår.»
«Ble du slått?» spurte jeg.
«Mange ganger.»
«Hvem slo? Marokkanerne eller spanjolene?»
«Marokkanerne, spanjolene; alle slår,» svarte han og så plutselig trett ut. «Alle slår like hardt, det er ingen forskjell.»
Fra Marokko, fra et sted han kalte «gråsonen», hadde han klatret over gjerdet til Ceuta. Det siste halvåret hadde han bodd på et mottakssenter og ventet på å bli overført til Halvøya, hvor han ville få den endelige dommen.
«Tror du at du vil få bli?» spurte jeg.
«Det er de på Halvøya som bestemmer det,» mumlet han. Mens han ventet på dommen, forsøkte han å lære spansk og leste i Koranen. Det hjalp å lese i Koranen, syntes han. Han drømte om å
få komme til Tyskland og håpet å få jobb som frisør, for det hadde han jobbet som hjemme.
«Jeg kan også bygge hus,» la han til, «hvis noen bare viser meg hvordan jeg skal gjøre det.»
Jeg ønsket ham lykke til. Han nikket alvorlig uten å møte blikket mitt og ruslet lutrygget tilbake til appelsintreet for å lese videre i den hellige boken.
Jeg var kommet til Ceuta for å se et hull i veggen, bokstavelig talt. En døråpning. Den kunne bare sees under tilsyn av en autorisert guide.
«Vi har omvisning på de arabiske badene klokken halv fem,» sa César, som sto bak skranken på turistkontoret. «I morgen ettermiddag har vi guidet tur til kalifatporten. Du kan bli med da.»
«Men i morgen ettermiddag har jeg reist videre,» innvendte jeg. «Er det noen påmeldte til dagens omvisning?»
Han ristet på hodet.
Jeg sa ikke noe. Han sa ikke noe.
Stillheten vokste mellom oss.
«Greit,» sa César til slutt. «Vi kan ta kalifatporten i stedet for badene i dag. Men vi må vente til kollegaen min kommer tilbake. Selv om det ikke er noen andre turister i Ceuta akkurat nå, kan jeg ikke godt la turistkontoret stå ubemannet. Han er tilbake om fem minutter. Han skulle bare ta en kaffe.»
Hvor lang tid tar det å drikke en kaffe? Og med kaffe menes her en café solo, altså en espresso, rundt tre centiliter væske, kanskje litt sukker. Mens vi ventet på kollegaen, fikk jeg vite at César opprinnelig var fra La península. Foreldrene hadde flyttet hit da han var liten. Han likte seg i eksklaven, fortalte han; alt var enkelt og oversiktlig her. Så begynte han av en eller annen grunn å snakke om pandemien. Disse virusgreiene hadde han ingen tro
på. Munnbind brukte han bare på jobb, fordi han måtte, men aldri ellers, selv om det fremdeles var påbudt, også utendørs.
Jeg spurte om han var vaksinert, mest for å spørre om noe, for jeg visste hva han ville svare.
«Det behøver jeg ikke fortelle deg,» sa César og så trassig på meg. «Men om du absolutt må vite det, så er svaret nei. Folk blir sykere av vaksinen enn av det såkalte viruset.»
Han snakket og snakket, om virus, om myndighetene, om Kina. Hvor lang tid tar det å drikke tre centiliter? Utenfor var det allerede begynt å mørkne. César fortsatte å snakke, nå snakket han om indianerne i Amerika. Han stilte seg skeptisk til at flesteparten av dem skulle ha strøket med av virus den gang, for mange hundre år siden.
Endelig materialiserte kollegaen seg, og César og jeg satte kursen mot kalifatporten. César rettet på munnbindet og slo over til guidemodus:
«Havneområdet er flatere enn resten av Ceuta, ser du det? De foretok landutfyllinger her under Franco, for det var for lite plass her. Og dermed forsvant alle sandstrendene …»
Vi krysset gaten. César låste opp en port, og vi kom inn i en forgård hvor det sto et digert, eldgammelt fikentre. En bratt, smal trapp ledet opp til bymuren. Det var blitt så mørkt at César måtte lyse med telefonen for at vi ikke skulle snuble i trinnene.
«Før gikk bygrensen her,» opplyste han. «Hele området vest for kanalen, omtrent halve dagens Ceuta, ble spansk territorium først etter krigen mot Marokko i 1860.»
Fra toppen av de tykke forsvarsmurene hadde vi utsikt over hele byen. César pekte mot en stor fabrikkbygning. Røyken som tøt opp fra de høye pipene, var synlig selv i mørket.
«Der lages strømmen vår,» sa han. «Vi får elektrisitet fra dieselaggregater.»
«Hvor får dere vann fra?»
«Fra desalineringsanlegget, hvor de renser og avsalter sjøvann. Søppelet vårt fraktes med båt til Europa, for marokkanerne nekter å ta imot det.»
«Hva lever egentlig folk av her?» spurte jeg og hørte tydelig ekkoet av mine vestlandske onkler i spørsmålsstillingen.
«Det er mange militære her,» svarte César. «Mange grensevakter. Dessuten har vi stor administrasjon, så vi har mange statsansatte. De får tjuefem prosent høyere lønn som kompensasjon for at de befinner seg så langt fra moderlandet. I tillegg er det momsfritak her, for Ceuta er ikke en del av Schengen, så det er ganske billig å leve her. Nesten alle spanjolene her har hushjelp fra Marokko. De kommer over grensen om morgenen og går igjen om kvelden. Når den er åpen, da.»
César kikket opp på den bleke stjernehimmelen.
«Tenk hva det koster, alt sammen,» sa han tankefullt. «Bare vaktholdet alene ... Spania kommer nok snart til å selge Ceuta til marokkanerne.»
Jeg tvilte, men sa ikke noe. Marokko gjør krav på både Ceuta og Melilla, en annen spansk eksklave som ligger drøyt to hundre kilometer øst for Ceuta, og som er enda mindre. Spanske myndigheter hevder at disse to eksklavene ikke kan sammenlignes med senere europeiske kolonier, siden både Ceuta og Melilla har vært spansk territorium i mange hundre år. Hvilken stat oppgir dessuten frivillig territorium? Ikke Marokko, i alle fall, som tviholder på Vest-Sahara. Ikke Storbritannia, som overhodet ikke har planer om å gi slipp på Gibraltar. Og heller ikke Spania, som har brukt millioner av euro på å befeste de to eksklavene på det afrikanske kontinentet. Ceuta har kanskje ikke like stor strategisk betydning som Gibraltar, men er en god nummer to, der den stikker ut som en tapp like øst for stredet, ved inngangen til Middelhavet. Uten tvil et økonomisk tapsprosjekt,
men i vektingen mellom økonomi og landmasse veier nesten alltid sistnevnte tyngst.
César fant frem nøklene igjen og låste opp en ny dør. En vindeltrapp kom til syne, den førte ned til festningens indre gemakker. Sammen steg vi ned gjennom murmassene, trinn for trinn, gjennom lag på lag med historie, til vi var kommet så langt tilbake i tid som arkeologene hadde gravd.
De hadde spadd seg tilbake til romertiden. I gulvet og veggene var det fullt av spor etter ovnene hvor romerne hadde brent keramikk-amforaer, og etter karene hvor de hadde oppbevart garum, en fermentert fiskesaus som datidens mennesker simpelthen ikke kunne få nok av, og som antagelig minnet om fiskesausen som brukes i det vietnamesiske kjøkkenet i dag. For rundt to tusen år siden ble det saltet fisk og produsert garum i store mengder i Ceuta, som da het Septem og var en romersk utpost med en overveiende kristen, latinsktalende befolkning. Lukten av råtten fisk må ha hengt over byen som en permanent tåke.
Kalifatporten ble bygget mange århundrer etter Romerrikets fall. Før Ceuta ble overtatt av muslimske kalifater, ble byen i tur og orden invadert av vandaler, bysantinere, vestgotere og berbere. På 900-tallet la Umayyade-kalifatet under seg Ceuta. Umayyadene ble fulgt av almoravidene, som fulgtes av almohadene og hafsidene og til slutt merinidene, som inntok byen i 1387, og som skulle bli de siste muslimene som hersket over Ceuta.
Den nøkkelhullformede åpningen i bymuren sto igjen som et avtrykk fra disse svunne tidene. Selve porten var borte for lengst. I løpet av de seks århundrene som var gått etter portugisernes inntog, var forsvarsverkene blitt forsterket, utvidet og perfeksjonert med skyteskår, tårn, vollgraver og vindebroer –grenseindustrien har lange tradisjoner. Langsomt hadde kalifatporten forsvunnet under nye lag med stein og grus, og først nylig var den blitt møysommelig gravd frem igjen.
Portugisernes invasjon i 1415 hadde vært planlagt i over to år.
Det lille landet hadde klart å skramle sammen en imponerende hær. Invasjonsstyrken besto av opp mot femti tusen mann i alt, hvorav litt under tjue tusen var stridende, fordelt på over to hundre små og store skip. I spissen for angrepet sto kong Johan I og hans tre eldste sønner: Edvard, Peter og Henrik.
Kong Johan var den første portugisiske kongen av huset Avis. Han hadde kommet til makten tretti år tidligere i det som i praksis var et kupp. I 1383 hadde kong Ferdinand I dødd uten å etterlate seg ektefødte sønner, og Portugal hadde dermed stått uten direkte mannlig arving til tronen. Datteren til Ferdinand, Beatrix, var gift med en annen Johan, kong Johan av Castilla. Castilla var en av forløperne til det som senere skulle bli Spania – og Portugals arvefiende. Dersom Beatrix overtok den portugisiske tronen, ville det i praksis bety personalunion med Castilla, men en annen Johan meldte seg. Han var uekte sønn av den forrige kongen og stormester av ridderordenen Avis. Med støtte fra England vant denne Johan og de portugisiske tilhengerne hans en knusende seier over Castilla i slaget ved Aljubarrota – et slag som den dag i dag er obligatorisk pensum for portugisiske skolebarn. Portugals uavhengighet var sikret. Den uekte kongssønnen besteg tronen som Johan I, og i løpet av de neste to hundre årene skulle huset
Avis gjøre Portugal til et av verdens mektigste land – frem til landet atter slapp opp for tronarvinger.
Krigen med Castilla hadde fortsatt helt frem til 1411 og etterlot Portugal utarmet. Statskassen var tom, og det var mangel på det meste, inkludert korn, for på toppen av det hele hadde avlingene slått feil. Man skulle tro at kong Johan i en slik situasjon ville konsentrere seg om å bygge opp landet igjen, fremfor å bruke penger han strengt tatt ikke hadde på et risikabelt erobringstokt. Men samtidig var kongen avhengig av å holde adelen i godt lune.
Hvor skulle de sende sønnene sine nå som det var blitt fred med Castilla? Tusener av riddere og soldater var arbeidsløse.
Også kongens egne sønner ivret for ny krig. Som så mange unge menn på den tiden drømte de om å utrette storslagne dåder på slagmarken. Dynastiet de tilhørte, var nytt og vaklende; et vellykket erobringstokt mot de vantro ville inngi respekt. Dette var korstogenes tid, og kampen mot muslimene ble sett på som eksistensiell. Prinsene hadde fablet om å ta Granada, maurernes bastion i Andalucía, men kongen hadde satt foten ned. Å angripe Granada, eller Gibraltar, for den saks skyld, var ensbetydende med å legge seg ut med Castilla på ny. Tanger i Marokko var nettopp blitt plyndret av Castilla, så der var det neppe mer å hente. Nabobyen Ceuta, derimot, pekte seg ut som et lovende mål. Byen var den nordlige endestasjon for mange av handelskaravanene som krysset Sahara, og markedene i Ceuta bugnet av gull, slaver og elfenben. I tillegg var sultanatet storprodusent av hvete, noe portugiserne altså hadde akutt behov for. Angrepet var dessuten lett å forsvare moralsk – og religiøst. Pirater og røvere brukte Ceuta som base, og befolkningen var muslimer. I likhet med Spania hadde store deler av Portugal vært underlagt ulike muslimske kalifater siden 700-tallet. Portugals første konge, Alfons I, gjenerobret Lisboa i 1147, og hundre år senere, i 1249, ble de siste mauriske herskerne jaget ut av Algarve. For portugisernes vedkommende var reconquistaen – gjenerobringen – dermed fullført. Eller var den? Hvor langt bort skulle man fordrive de forhatte muslimene?
Krigsflåten skulle etter planen ha satt kurs for Ceuta den 10. juli 1415, men avreisen ble utsatt i siste liten. De siste hundre årene var landet blitt hjemsøkt av en rekke pestepidemier; særlig svartedauden hadde rammet hardt. I 1300 hadde Portugal hatt omkring halvannen million innbyggere – hundre år senere var antallet sunket til rundt én million. Sommeren 1415 herjet
pesten nok en gang i Lisboa, og denne gangen ble dronningen ett av dens mange ofre: Philippa av Lancaster døde den 19. juli.* Like før dronningen åndet ut, skal det ha begynt å blåse kraftig.
Dronningen spurte hvor vinden kom fra, og da hun fikk høre at det var nordavind, skal hun ha blitt meget tilfreds, ettersom en slik vind var gunstig for det planlagte erobringstoktet. Det var med andre ord ikke snakk om å avlyse. Seks dager etter Phillipas død, den 25. juli 1415, satte den portugisiske invasjonsflåten seg i bevegelse. Målet var holdt hemmelig frem til siste øyeblikk.
Det var første gang Portugal gikk til angrep på en by i Afrika, og overraskelsesmomentet var avgjørende.
Historien består av en lang rekke tilfeldigheter. Invasjonen gikk ikke som planlagt. Like før portugiserne skulle til å storme Ceuta, blåste det kraftig opp, og skipene kom ut av kurs. Enkelte av dem havnet så langt nordøst som ved Málaga. I Ceuta fikk den lokale guvernøren dermed god tid til å forberede seg på angrepet, og menn fra nær og fjern ble innkalt for å forsvare byen. Noen dager senere gjorde portugiserne et nytt forsøk på å innta byen, men igjen ble planene forpurret av vindforholdene, og skipene kom på ny ut av kurs. Marokkanerne gikk ut fra at faren var over, og sendte forsterkningene hjem igjen. Da portugiserne gikk i land tidlig om morgenen den 21. august 1415, nesten en måned etter at de hadde forlatt Lisboa, hadde de dermed overraskelsesmomentet på sin side likevel. De kjempet seg forbi byens få forsvarere, som ikke hadde stort annet enn steiner til rådighet, og klarte å ta seg gjennom kalifatporten før de flyktende maurerne rakk å lukke den. Portugiserne strømmet inn i de folketomme bygatene.
* Philippa er gått inn i historien som en av Portugals største dronninger gjennom tidene. Takket være henne sikret Portugal seg en gunstig allianse med England, der begge land lovet å komme hverandre til unnsetning ved behov. Windsortraktaten av 1386 er den eldste diplomatiske avtale i verden som fremdeles holdes i hevd.
Angrepet, som hadde vært planlagt så lenge, og som hadde kostet så mye, var over på under et døgn, til nesten mirakuløst lave omkostninger. Portugiserne mistet bare åtte mann. Hvor mange blant lokalbefolkningen som måtte bøte med livet under angrepet og den påfølgende plyndringsorgien, vet ingen.
Historien om det verdensomspennende portugisiske imperiet begynte altså her, ved den nøkkelformede kalifatporten i Ceutas bymurer, i august 1415. På dette tidspunktet var det naturligvis ingen som hadde noen anelse om hva de neste århundrene skulle bringe av maritime triumfer. Det forelå ingen overordnet plan; det ene ledet til det andre, som igjen ledet til det tredje og fjerde, av og til parallelt og av og til hulter til bulter, for historien er ikke en rett linje, men et salig kaos.
Oftere enn det er behagelig å tenke på, endres et lands skjebne – og innimellom sågar fremtiden til et helt kontinent – av ett eneste individs innfall og befalinger. Personen det er tale om, er sjelden selv i stand til å overskue konsekvensen av sine handlinger, for ikke å snakke om rekkevidden av sitt eget ettermæle, som jo meles etterpå, og som dessuten er i konstant forandring. I denne historien er dette enkeltmennesket Henrik Sjøfareren. Under invasjonen av Ceuta var Henrik tjueen år gammel og nummer tre i arverekken til den portugisiske tronen. Han har fått permanent plass i Ceutas travleste rundkjøring: Den portugisiske prinsen speider gjennom trafikken mot havet, fastsveiset i tiden og sin egen myte.
Mange av disse mytene ble skapt allerede mens han levde, ofte av ham selv, men den unge prinsen skal vitterlig ha utvist stort heltemot – på grensen til det dumdristige – under erobringen av Ceuta. Tjueenåringen styrtet gjennom byporten som en av de første og ble lettere skadet under kampene. En kort stund skal
familien ha trodd at han var død. Dersom det hadde vist seg å stemme, ville verdenshistorien ha sett annerledes ut.
Én ting er å erobre en by. Noe ganske annet er å holde på den. Portugiserne hadde investert så mye penger, så mange menn og så mye prestisje i å innta Ceuta at de knapt hadde annet valg enn å holde på byen, koste hva det koste ville.
Og det kostet. De muslimske merinidene forsøkte ved flere anledninger å ta Ceuta tilbake. Portugiserne bygget murer og festninger og forskanset seg i den lille byen, som over natten hadde opphørt å være en viktig og livlig handelsby. Lokalbefolkningen hadde rømt, og de innbringende handelskaravanene stanset ikke lenger i Ceuta, men fortsatte ganske enkelt vestover, til Tanger. Portugiserne satt der, mutters alene, og hersket over byen de hadde tilranet seg. All mat, alle forsyninger måtte sendes med båt fra Portugal, for de muslimske naboene nektet å selge så mye som et hvetekorn til de kristne inntrengerne. Allerede for seks hundre år siden var altså Ceuta en tungt subsidiert europeisk utpost.
Portugiserne ga seg ikke med Ceuta. Selv om Portugal de følgende århundrene skulle få hendene fulle med erobringer og kriger under fjernere himmelstrøk, brukte de samtidig store ressurser på å forsøke å underlegge seg Marokko. Langs den marokkanske kysten ligger det fremdeles tett med portugisiske fort, synlige tegn på portugisernes besettelse. At Ceuta ikke lenger er portugisisk, men endte opp på spanske hender, skyldes en annen av historiens mange tilfeldigheter.
To hundre år etter at Johan I ble kronet til konge, fantes det atter en gang ingen direkte mannlig arving til den portugisiske kronen. Den siste tronarvingen, kong Sebastian, døde på slagmarken i Marokko i 1578, bare tjuefire år gammel, ugift og barnløs. Takket være den ustoppelige erobringstrangen regjerte Portugal nå over store deler av verden, fra Brasil i vest til Macao
i øst, men likevel hadde den unge kongen satt livet på spill for å virkeliggjøre den gamle drømmen om å seire over muslimene i Marokko.
Kong Filip II av Spania kastet seg inn i arvestriden om den portugisiske tronen. Han var barnebarn av en tidligere portugisisk konge og dermed blant tronkandidatene med den best kvalifiserte stamtavlen. Dessverre var han altså også konge av Spania. Portugiserne hadde ikke bare mistet sin unge konge, men også titusener av soldater under det siste slaget i Marokko og var sjanseløse mot den spanske hæren. I 1581 ble kong Filip II av Spania kronet til kong Filip I av Portugal.
Da Portugal løsrev seg fra Spania under den såkalte restaurasjonskrigen seksti år senere, var Ceuta i praksis blitt en spansk by, og innbyggerne sto på Spanias side.
Bare flagget og våpenskjoldet er fremdeles portugisisk, uforandret siden 1415.
Den dagen jeg skulle forlate Ceuta, ba jeg Oscar kjøre meg til grensen igjen, til et sted hvor vi kunne se Benzu-hulen. Oscar hadde ikke hørt om denne hulen før, men vi klarte å finne fjellknausen hvor den skulle ligge. Arkeologer mener hulen var bebodd av mennesker så tidlig som for 250 000 år siden og helt til frem til for 70 000 år siden. Tallene er så store at de er vanskelige å fatte: I hele 180 000 år, tusener av generasjoner, skal det ha bodd folk i hulen vi med litt velvilje syntes vi skimtet oppe i fjellknausen. Kanskje reiste noen av dem videre over stredet, til Europa. Kanskje handlet de med menneskene på den andre siden. Ettersom de ble så lenge, må de ha trivdes her, midt mellom Middelhavet og Atlanterhavet, ved Afrikas ende.
Fire gutter kom gående ned bakkekammen mot Oscar og meg. De var i slutten av tenårene og kledd i litt for tynne klær for det hustrige januarværet. Alle fire var fra landsbyer på den andre
siden av gjerdet. Da grensevaktene året i forveien plutselig hadde sett en annen vei, hadde de sluppet alt de hadde i hendene og løpt. I årevis hadde de fablet om Europa, og med ett var sjansen der.
Inntil videre satt de fast på mottakssenteret her i Ceuta. Livet hadde stått på vent i syv måneder, men fremdeles klamret de seg til drømmen om et nytt liv på den andre siden av Gibraltarstredet.
De fantaserte om å bli snekkere og mekanikere, om å bygge seg et hus og en fremtid på den forjettede Halvøya.
«I Marokko er det ingen fremtid for oss, derfor støttet foreldrene våre oss i å dra hit,» forklarte en av guttene. Han hadde sandaler på de bare føttene.
«Er det ikke vanskelig å være borte fra familien?» spurte jeg.
Oscar nølte. Han visste ikke helt hvordan han skulle oversette spørsmålet til arabisk. Til slutt fant han en måte, og plutselig så tenåringene ut som barn.
«Jo, det er klart det var vanskelig,» sa den høyeste av dem og festet blikket i bakken. «Jeg ringer til mamma hver dag. Men hun kan jo komme etter. Når vi har fått oss jobb og hus.»
Henrik Sjøfareren hadde drømt om Afrika. Guttene drømte om Europa.
BRASIL
ASORENE
KANARIØYENE
Porto Santo
Bojador
Vest-Sahara
Arguin
PORTUGAL
Lagos
Biscayabukta
Santander Tordesillas
SPANIA
KAPP VERDE
GUINEA-BISSAU
Ekvator
ASCENSION
Granada Kongoelven
SÃO TOMÉ OG PRINCIPE
GUINEA EKVATORIAL-GUINEA
REPUBLIKKEN KONGO
Kapp det gode håp Kapp Agulhas
Port Elizabeth/ Gqeberha
Lisboa
Luanda
Cape Town
Ceuta
Elmina
Cape Cross
MAROKKO
MAURITANIA
GHANA
ANGOLA
SANKT HELENA
DR KONGO
NAMIBIA
SØR-AFRIKA
MADEIRA
Kapp Bojador
Veien til verdens ende
X. Mar Português
Å, salte hav, du har smerte i dine årer.
Du er Portugals tårer!
For din skyld gråt mødre i sorgens lenker, for din skyld ble ungjenter enker.
Gutter gikk tryglende i sin våte grav!
Fordi du skulle bli vårt, å hav!
Var det verdt det? Det er verdt å bli sliten dersom sjelen din ikke er liten.
For den som vil seile forbi Kapp Bojador må runde smerten mens stagene slår.
Gud ga havet farer og grunner, men seil!
For havet er også himmelens speil.
Fernando Pessoa1
«Jeg håper du ikke er sjøsyk?»
Kapteinen ser bekymret på meg over middagsbordet.
«Nei da, ikke i det hele tatt,» forsikrer jeg.
«Det var godt å høre.» Han tror meg åpenbart ikke, for han legger trøstende til: «Det verste er snart over. I kveld kommer vi ut i Atlanterhavet, og da blir sjøen roligere.»
Bordkavalerene mine opplyser om sivilstand og antall barn, og jeg får vite hvor på Filippinene de er fra, for de er alle sammen filippinere, noe de sjelden unnlater å gjøre oppmerksom på. Dersom det blir taust rundt bordet, er det bare å stille et spørsmål om Filippinene, og så er samtalen reddet.
Jeg får ned noen munnfuller stekt fisk og vakler tilbake til lugaren min og det gyngende skrivebordet. Klokken er bare halv seks, men det er som om skipet allerede er hensatt i tornerosesøvn. Sjømennene sitter alene på hver sin lugar, med skipets langsomme internettforbindelse som eneste selskap.
Det banker på døren. En av offiserene vil ha passet og vaksinasjonspasset mitt; han forbereder allerede ankomsten min til Port Elizabeth i Sør-Afrika, der jeg skal bytte skip. Det er nesten tre uker til, en liten evighet for meg, men ingenting for dem, som tilbringer minimum et halvt år i strekk om bord. Kadettene og besetningsmedlemmene av lavere rang har nimånederskontrakter. Etter et par måneder i land bærer det om bord igjen på et annet skip, og nye ni måneder til havs.
Utpå kvelden labber jeg mot messa for å skjenke meg en kopp te. Det slingrer fortsatt. Allerede i korridoren hører jeg skrålende sang. Døren til oppholdsrommet står på gløtt, og der inne sitter de, alle sammen, kapteinen, maskinistene, kadettene og styrmennene. Alle bortsett fra May – tredjestyrmann og eneste kvinne i mannskapet – som har vakt på broen, enda det er hennes bursdag som feires. Lyset er dempet, og et eget lysanlegg sørger for diskostemning. Høyttalerne er like store som en middels ponni. Ølbokser står på bordene. Jeg tar plass i en ledig sofa og får en sangkatalog i fanget, tykk som en bibel.
Den ene sjømannen etter den andre griper mikrofonen og gir alt. Det går i melankolske kjærlighetslåter, det handler om savn, tilgivelse og lidenskap. Høyttalerne øser ut følsomme hits fra Bryan Adams, Take That og Backstreet Boys; noen av karene har
imponerende sangstemme, andre har stemme, men ikke gehør, og enkelte har ingen av delene, men det spiller ingen rolle så lenge innlevelsen er upåklagelig. En av maskinistene spiller fast på musikkbarer når han er hjemme på Filippinene. Han har tatt med den elektriske fiolinen om bord og akkompagnerer de glødende sangerne med improviserte fiolinsoloer.
Med jevne mellomrom ser alle forventningsfullt på meg. Etter å ha fått ned et par øl begynner jeg å bla i sangbibelen. Til slutt lander jeg på en sang jeg tror jeg kan, men det viser seg at jeg bare kan refrenget, og ikke har jeg sangstemme heller, men jeg er i alle fall musikalsk nok til å høre at jeg selv synger falskt. Det har ingenting å si; ilddåpen er bestått. Etter hvert kommer May også, og bursdagsbarnet synger mannfolkene i senk, hun har den største stemmen av alle. Kapteinen holder en pen tale for jubilanten, som fyller tretti år. Da den offisielle biten av feiringen er overstått, kommer to pappesker hoppende inn i rommet. Ut av dem åler to kadetter seg, kledd i mørke bukser, slips og solbriller. De begynner å bevege seg med forføreriske, ikke spesielt subtile bevegelser. En annen river av seg skjorta og hiver seg med i den vrikkende dansen mens «Sexbomb» dundrer fra høyttalerne. Skipet er forvandlet til et flytende Chippendales-show, avdeling Manila.
Ved midnatt trekker bursdagsbarnet seg tilbake. Sidemannen min blir mer og mer snakkesalig, fiolinisten sovner i naborommet og må hentes tilbake igjen; han fortsetter å spille, halvt i søvne.
Etter fem timer med sammenhengende karaoke kaster jeg inn håndkleet. Ikke så mye som ti sekunders pause har de unnet seg; det har gått i ett, den ene balladen har avløst den andre. Kadettene holder det gående en stund til; de yngste har ennå litt longing og love å gi før de vender tilbake til sin ensomme lugar.
Man har ikke mer moro enn man lager selv, tenker jeg. Hva moret de seg med om bord på de små karavellene på Henrik
Sjøfarerens tid? Sang de? Det gjorde de sikkert. De drakk garantert også en god del. Men hva gjorde de ellers? Hvilke ilddåper hadde de? Om det tier kildene. Og de er nesten like tause om Sjøfareren selv.
I Portugal står det ruvende minnesmerker over ham både her og der, for Henrik var en fremtredende idealfigur i den portugisiske identitetsbyggingen på 1800- og 1900-tallet, da alle land i Europa skulle ha slike eksemplariske helter, men strengt tatt vet vi relativt lite om ham.
Han bestilte selv et verk over oppdagelsesreisene i Afrika, og dette bestillingsverket er en av ytterst få samtidige kilder vi har om Henriks liv og levnet. Manuskriptet ble ført i pennen av Gomes Eanes de Zurara, som arbeidet ved det kongelige arkiv og som etter hvert ble hoffkronikør for den portugisiske kongen. Verket har fått tittelen Crónica do Descobrimento e Conquista da Guiné, Krøniken om Oppdagelsen og Erobringen av Guinea, og er skamløst hagiografisk. Zurara strør om seg med høyttravende skildringer av oppdragsgiveren:
Hvem kan vel telle nettene han ikke unnet seg søvnens hvile, og hans stridbare legeme syntes skapt av en annen natur. Så hvileløst var hans strev, og så byrdefullt, at slik dikterne forestilte seg at Atlas, titanen, bar himmelen på sine skuldre – for så stor kunnskap hadde han om himmellegemenes bevegelser – slik sier folket i vårt rike at denne prinsens bragder var så store at selv ikke fjellenes tinder kan måle seg med dem. Det som for andre syntes umulig, virket, ved hans utrettelige krefter, som den enkleste dont. 2
Lenge var Zuraras krønike sporløst forsvunnet, men i 1839 ble det funnet et intakt manuskript i Det kongelige bibliotek i Paris.
Det parisiske manuskriptet var utstyrt med et portrett av Henrik. Bildet er identisk med et portrett fra en altertavle fra midten av 1400-tallet. På den rikt befolkede tavlen står prinsen til venstre, bak den knelende kong Alfons. På hodet bærer Henrik en chaperon, siste skrik på hattefronten for overklassens herrer på den tiden. Chaperon betyr «hette» på fransk, og opprinnelig betegnet det nettopp et hetteslag. På 1300-tallet ble det fasjonabelt å løsrive hetten fra resten av kappen og rulle den sammen til den dannet en slags bredbremmet hodekrans. Fra toppen av denne kransen hang hettetuten, som kunne danderes over skuldrene eller rundt halsen. En slags turban med hale, altså. Henrik er den eneste på bildet som bærer chaperon, og han fremstår dermed som familiens mest motebevisste. På overkroppen har han en rød jakke, besatt med en enkel, svart krage. Kunstneren har fått frem rynkene i pannen og de trette, bekymrede, men likefullt vitebegjærlige og viljesterke øynene, som ser forbi betrakteren, mot et ukjent punkt i horisonten. Han ser klok og snill ut. Portrettet er for lengst blitt ikonisk; det avbilder en epoke like mye som et menneske.
Skjønt kanskje er det ikke Henrik Sjøfareren som er avbildet til høyre for helgenen. Portrettet, som er del av et større alterskap, ble oppdaget i Lisboa i 1880-årene etter å ha vært bortgjemt i et kloster i mange år. Altertavlen er blitt tilskrevet kunstneren Nuno Gonçalves, som var hoffmaler på midten av 1400-tallet, men ingen vet med sikkerhet hvem som har malt tavlen, eller hvem personene på bildet er. En alternativ teori er at Henrik ikke er den mystiske, mørke mannen med stor, svart hatt til venstre på bildet, men den blonde karen med det store underbittet til høyre. Bak denne mulige Henrik står mest sannsynlig brødrene hans. Brødrene bærer alle hatt – vanlige, kjedelige hatter, ikke moteriktige chaperoner – mens Henrik, dersom det da er ham, er barhodet og kneler fremfor brødrene, som for å be om tilgivelse.
Denne mulige Henrik har store, buskete øyebryn og tettsittende øyne som utstråler envishet og viljestyrke, men ikke vidd eller vidsyn, snarere ser han litt enfoldig ut, og han virker definitivt hverken klok eller snill.
Den virkelige Henrik er vanskelig å gripe, uansett hvem av mennene på altertavlen som var ham. Opp gjennom århundrene har mange historikere i altfor stor grad ukritisk støttet seg til Zuraras beundrende beskrivelser, og slik har myten om Henriks meritter vokst seg større enn ham; de overskygger mennesket av kjøtt og blod. En av de mest seiglivede mytene er at Henrik noen år etter seieren i Ceuta skal ha opprettet en sjøfartsskole i Sagres, ved Portugals sørvestlige punkt. Der skal han ha samlet datidens beste hoder innen astronomi, navigasjon, karttegning og sjøfart og arbeidet iherdig og systematisk for å utforske Atlanterhavet og Afrikas vestkyst.
Det finnes ikke noe belegg for eksistensen av en slik skole eller et maritimt lærdomssenter i Sagres. Det finnes ikke engang bevis for at Henrik hadde noe palass der. Fortet som i dag ligger så dramatisk til ved klippene ved Portugals ende, ble reist først på slutten av 1600-tallet, lenge etter Henriks død. Henrik samlet riktignok på rapporter om tidevann og vindretninger, og kanskje diskuterte han disse med datidens vitenskapsmenn. Han fikk også hyret karttegnere til å kartlegge de nye stedene portugisiske sjøfolk seilte til, noe som var mer eller mindre standard prosedyre. En organisert sjøfartsskole var det imidlertid ikke snakk om –portugisiske sjømenn lærte navigasjonskunsten på gamlemåten, til havs.
Ifølge Zurara var Henrik usedvanlig opptatt av stjernehimmelen, og ikke bare som navigasjonsverktøy – prinsen skal ha lagt stor vekt på stjernenes innflytelse over menneskelivet. Han skrev til og med en bok om emnet: Hemmeligheten om astrologiens hemmelighet. Dessverre er manuskriptet gått tapt. Zurara skriver
at Henrik ifølge horoskopet var forutbestemt til å gjøre «store og edle erobringer og avdekke hemmeligheter som hittil hadde vært skjult for mennesker», noe prinsen selv trodde fullt og fast på. De store og edle erobringene veide tilsynelatende tyngst: Så lenge han levde, var Henrik manisk opptatt av å føre hellig krig mot muslimene i Marokko. Korstog mot muslimene var alltid første prioritet. Kanskje så han for seg at det var krigene mot de vantro som skulle bringe ham ære og berømmelse for ettertiden – eller evig frelse. Samtidig, kanskje inspirert av horoskopet, finansierte han en rekke ekspedisjoner langs Marokkos kyst og videre sørover, inn i det ukjente. Slik la han grunnlaget for det som skulle bli begynnelsen på en ny æra i Europa: oppdagertiden. Heller ikke denne betegnelsen er presis, for Henriks sjøfolk, og generasjonene med sjøfolk som kom etter dem, gikk i land på steder som stort sett var «oppdaget» fra før – det bodde jo allerede mennesker der – men ingen europeer hadde noensinne satt sine ben der.
Før Henriks tid forsto man verden stykkevis og delt. Ingen i Europa visste hvor Afrika sluttet, og man hadde bare en vag idé om hvor Kina lå. At det fantes et helt kontinent i vest, mellom Europa og Asia, var det heller ingen som ante, og de som bodde der, på dette ennå «uoppdagede» kontinentet, visste ingenting om resten av verden.
Da oppdagertiden var til ende et par hundre år senere, var hele kloden noenlunde kartlagt, med unntak av polene. Verden var ikke lenger lokal, men global, og lille Portugal var en stakket stund midtpunktet.
Dagene i sjøen går forbi som blaff og kjeder seg plutselig sammen til en hel liten uke. Vi passerer Porto og Lisboa og Kapp St. Vincent ved Gibraltarstredets munning. Snart har vi Afrika til babord. Sjøen er roligere, luften er varmere. En kveld er været så godt at jeg klatrer opp til øverste dekk. Skipet glir stille gjennom natten, bare
opplyst av en halv måne. Langt der nede er vannet, like svart som nattehimmelen. Jeg legger meg på ryggen på den kalde ståldørken og lar øynene venne seg til mørket. Gjenskinnet fra myriader av fjerne soler kommer til syne på himmelhvelvingen. Disse tusen små lysende prikkene har reist i millioner av år, tre hundre tusen kilometer i sekundet, for å bli registrert på netthinnen min, opp ned, i et glimt av en evighet på et bilfrakteskip i Nord-Atlanteren.
Idet natten glir over i morgendagen, treffer andre lys netthinnen; disse har ikke engang reist milliontedelen av et sekund. Vi passerer Las Palmas på Gran Canaria; bak den vannrette stripen med lys reiser selve øya seg som en bulende skygge. Helt frem til Henrik Sjøfarerens tid endte den kjente verden her, like sør for Kanariøyene.
Prins Henrik var nesten like besatt av Kanariøyene som av Marokko, og han var rik og mektig nok til å omsette besettelsen til handling. For å befeste stillingen til huset Avis, det splitter nye dynastiet, hadde kong Johan I nemlig gitt sønnene sine innflytelsesrike posisjoner. Etter erobringen av Ceuta ble Henrik gjort til hertug av distriktet Viseu, i det nordlige innlandet av Portugal, og fire år senere ble han overhode for den rike og mektige Kristusordenen, arvtageren til Tempelridderordenen. I tretti år forsøkte Henrik iherdig å underlegge øyene portugisisk overherredømme, men han kom for sent. Allerede i 1402 hadde den normanniske oppdagelsesreisende Jean de Béthencourt gått i land på Lanzarote, og i løpet av de neste årene la han også under seg et par av naboøyene og fikk tittelen konge av Kanariøyene. Den virkelige herren over øyene var imidlertid Karl III, kongen av Castilla, som hadde finansiert ekspedisjonen. Igjen er det ikke tale om noen egentlig oppdagelse, for øyene hadde vært kjent siden antikken og var allerede bebodd. Urbefolkningen, som fikk fellesnavnet guancher, hadde holdt til så lenge på disse
øyene ute i havet at de ikke lenger snakket samme språk, for de var isolert på hver sin øy og hadde ikke båter, selv om de en gang i tiden måtte ha kommet over havet fra det afrikanske fastlandet.
Det tok kastiljanerne nesten hundre år å få kontroll over hele øygruppen, for guanchene ytet innbitt motstand, enda de levde i en steinalderkultur og ikke hadde metall. Henriks krigere ble møtt med den samme stridslysten. Søreuropeerne var trent for heroiske kamper på slagmarken, ikke geriljakrig. I 1424 sendte Henrik en hær på flere tusen mann til Gran Canaria, angivelig fordi han næret et sterkt ønske om å omvende hedningene der til kristendommen. Ekspedisjonen endte i et så ydmykende nederlag at hoffkronikøren, Zurara, bare nevner ekspedisjonen i én eneste setning, nærmest i forbifarten, og forblir taus om utfallet.
I tillegg til den innbitte motstanden blant urbefolkningen kom det voldsomme protester fra erkefienden Castilla hver gang portugiserne prøvde å erobre «deres» øyer.
Portugiserne gjorde i stedet krav på egne øyer. Rundt 1419 kom to av Henriks sjøfarere ut for en storm og blåste i land på en øy de ga navnet Porto Santo, Hellig havn, takknemlige som de var over å ha sluppet unna med livet i behold. Den mye større naboøya fikk navnet Madeira ettersom den var dekket av tett laurbærskog – madeira betyr «tømmer» på portugisisk. Henrik tok æren for å ha oppdaget den lille øygruppen, skjønt heller ikke denne gangen er det snakk om en reell oppdagelse, for øyene var allerede markert på genovesiske kart på midten av 1300-tallet. Men Portugal tok øyene i besittelse og begynte å befolke dem. I motsetning til Kanariøyene var Madeira ubebodd, og kanskje er det forklaringen på hvorfor ingen hadde tatt seg bryet med å gjøre krav på den tidligere. En av hovedårsakene til iberernes store interesse for Kanariøyene var muligheten å ta guancher til fange og selge dem som slaver.
I spissen for koloniseringen av Madeira sto Henrik, og det var antagelig han som finansierte den. Kongssønnen besøkte aldri selv den frodige, dramatiske lille øygruppen som han ble herre over, men administrerte det hele fra Portugal. Selv om koloniseringen av Madeira, i motsetning til felttogene mot Marokko og Kanariøyene, ble en stor suksess, var ikke alle tiltakene like vellykket. For å ha enkel tilgang til kjøtt bragte de første bosetterne på Porto Santo med seg kaniner. Siden kaninene ikke hadde noen naturlige fiender på øya, kom bestanden fort ut av kontroll, og det ble umulig å dyrke noe som helst. Større hell hadde bosetterne med vindyrking og, ikke minst, sukkerrør. Innen utgangen av århundret var Madeira verdens største sukkerprodusent.
Bosetting av isolerte, ubebodde øygrupper ble på 1400-tallet en portugisisk spesialitet. Et drøyt tiår etter at de hadde etablert seg på Madeira, begynte Henriks folk å slå seg ned på Asorene, en vulkansk øygruppe som ligger rundt femten hundre kilometer vest for Portugal, omtrent på samme breddegrad som Lisboa. Ifølge historiebøkene ble øygruppen oppdaget av portugisiske sjøfarere i 1427. Portugiserne lærte seg raskt å utnytte vindsystemene i Atlanterhavet. I stedet for å seile langs land, slik middelalderens sjøfolk hadde hatt for vane, lot de havstrømmene føre seg vestover i en stor bue når de skulle hjem igjen fra Afrikas kyst –sannsynligvis var det slik Asorene ble oppdaget.
Nyere forskning åpner for at Asorene mest sannsynlig ble oppdaget av vikinger, og at vikingene også var øyenes første beboere. Det er nemlig funnet arvemateriale i musene på øyene som er kompatibelt med vikingemusenes DNA, men som ellers er sjeldent blant mus i Fastlands-Portugal. Analyser av avleiringer fra bunnen av innsjøer tyder på at mennesker hadde brent trær for å rydde beite til storfe og sau der mange hundre år før portugiserne kom seilende.
Da portugiserne oppdaget øygruppen på 1400-tallet, var vikingene uansett for lengst borte, og det var ingen spor igjen etter dem. Bosettingen av Asorene gikk langsommere enn på Madeira. Få ønsket å forlate Portugal for å slå seg ned på disse regnfylte øyene langt ute i Atlanterhavet; det hjalp lite at kongen lokket med skattefritak. Mange av de første bosetterne var straffedømte som var sendt i eksil, såkalte degredados.
En tredje ubebodd øygruppe, Kapp Verde-øyene, ble oppdaget på midten av 1400-tallet, men før de portugisiske sjøfolkene kom så langt, måtte de forsere Kapp Bojador. Odden ligger cirka hundre og seksti kilometer sør for Kanariøyene, ved dagens VestSahara. På arabisk kalles det Abu Khatar. Abu betyr «far», og khatar betyr «fare». Trolig er «Bojador» en latinisering av det arabiske navnet – på spansk høres Bojador med litt velvilje nesten ut som Abu Khatar.
Odden ser udramatisk ut på kartet, en knapt synlig utbulning på Vest-Saharas kyst. Men det blåser kraftig fra nordøst der, året rundt, og Kanaristrømmen er relativt sterk akkurat ved odden, dessuten er det ofte tåke i området. I tillegg er havbunnen langgrunn og full av farlige rev – selv fem kilometer vest for land er sjøen bare to meter dyp. Til sammen var dette nok til å overbevise overtroiske sjøfolk om at det var tryggest å gjøre vendereis – de var jo uansett langt hjemmefra og i ukjent farvann. Det er mulig at fønikerne eller karthagerne en sjelden gang hadde klart å forsere kappet, men de siste to tusen årene hadde ingen europeiske sjøfolk våget å passere den beryktede havstrekningen. Kapp Bojador var verdens ende.
Ifølge Zurara, Henriks lojale hoffkronikør, hadde datidens sjøfolk følgende å si om det fryktede neset:
... bak denne odden lever det ingen mennesker av noe slag; jorden der er like full av sand som Libyas ørkener, hvor det
hverken finnes vann eller trær eller grønt gress, og så grunt er havet at en halvmil fra land måler dybden kun en favn. Og strømmen, den er så sterk at det skip som våger seg forbi, aldri vil klare å vende tilbake. Derfor har våre forfedre alltid vegret seg for å runde denne odden.
Det gikk fantasifulle rykter om at havet ved Kapp Bojador var fullt av sjøuhyrer, og at vannet sør for odden kokte – mange sjømenn trodde at vannet ble varmere jo lenger sør man kom. Prins Henrik var imidlertid overbevist om at det var fullt mulig å forsere odden. Utfordringen lå i å finne kapteiner som var dristige og utholdende nok.
Zurara vier et helt kapittel til å forklare hvorfor prinsen var så oppsatt på å runde Kapp Bojador. En av grunnene skal ha bunnet i et ønske om å finne ut hvor langt sør muslimenes rike strakte seg. Henrik skal også ha villet undersøke om det fantes kristne konger enda lenger sør, for disse kunne i så fall bli hans allierte i kampen mot de vantro. Til sist skal han, stadig ifølge Zurara, ha vært drevet av trangen til å forkynne evangeliet for eventuelle hedninger som ennå ikke hadde hørt om evangeliene. Henrik håpet altså å treffe på muslimer, kristne eller hedninger – han helgarderte, med andre ord. Zurara nevner ikke gull i den lange oppramsingen av prinsens mange motiver, men under hele Henriks levetid var søken etter Afrikas gull en sterk drivkraft. Karavanene som endte sine ferder i Nord-Afrika, var fullastet med gull, og dette gullet måtte jo komme et sted fra.
Ifølge Zurara skal Henrik i tolv år målbevisst ha sendt skip sørover med instruks om å forsøke å seile forbi Kapp Bojador. Den ene kapteinen etter den andre vendte slukkøret tilbake til Portugal. Endelig, i 1434, klarte en skipper med navn Gil Eanes å seile forbi det myteomspunne kappet, og det i en liten, halvåpen fiskebåt, utstyrt med bare én mast, råseil og årer, med et
mannskap på rundt femten mann. Da Eanes nærmet seg kappet, ble været dårlig. For å styre unna stormen la han om kursen og seilte sørvestover. Først da han var kommet et langt stykke sør for kappet, gikk det opp for Eanes at oppgaven var bestått, og det uten store vanskeligheter. Innen de gjorde vendereis, gikk Eanes og mannskapet i land i denne terra incognita. De så ingen tegn til bosetninger, men i sanden oppdaget de spor etter mennesker og kameler.
Det var altså mulig å seile forbi Kapp Bojador og vende hjem igjen, og det fantes mennesker på den andre siden.
En ny verden åpnet seg sør for verdens ende.
Kapp Verde
Fogo nasjonalpark
São Filipe
Pico do Fogo
Areal: 4 033 km 2
Innbyggertall: 611 014 (est. 2024)
Hovedstad: Praia
Offisielt språk: portugisisk
Portugisisk fra 1462 til 1975
Santa Maria
Tarrafal
Cidade Velha
Porto Novo
Mindelo
Paúl
Ribeira Grande
Praia
SANTO ANTÃO SÃO VICENTE