FREDRIK GRÆSVIK
SKADE SKUTT
Et liv langs verdens frontlinjer
© 2024 J.M. Stenersens forlag
Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio
Layout: Dag Brekke, akzidenz as
Forsidefoto: Per Heimly
Papir: Holmen Book Cream 70 g
Boka er satt med Plantin 11/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-7201-848-0
J.M. Stenersens forlag
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Julie
Innhold
«Nå er det nok» 11
Krig og fred 15
Krigsjournalistene 23
Bevæpnet til Midtøsten 27
Drømmejobben 46
Vakre, jævlige Afrika 62
Aldri hjemme 79
Nye krefter 97
Skjebneåret 111
Verden i flammer 129
En amerikansk tragedie 150
Tegnene 171
Endringer 185
Tilbake til Libanon 197
Terrordrama 205
Gaza 224
Mørkets hjerte 241
Arabisk vår 258
Udødelig 269
Amerikas fall 278
Slutten 296
Arbeidet med boka 302
Takk 304
Sluttnoter 306
At ingen story er verdt å dø for, er et meningsløst uttrykk. Selvfølgelig er det viktig at noen risikerer livet for å fortelle om de menneskelige lidelsene som følger med krig. Om hvordan og hvorfor mennesker blir drept, og om hvilke smerter mennesker er i stand til å påføre hverandre. Om frykt, og om de mest brutale resultatene av politiske beslutninger.
Jeg vil si dette: Alle de krigene jeg dekket, var verdt å dø for. Hvis ikke ville jeg ikke ha reist.
«Nå er det nok»
Kabul, 15. august 2021. Ettermiddag.
Kulene smalt inn i jernportene i muren rundt hotellkomplekset.
Selv hadde jeg ankommet hotellet i utkanten av Kabul idet de første Taliban-soldatene brøt gjennom det altfor svake forsvarsverket rundt byen. De afghanske regjeringsstyrkene som skulle kjempe mot fienden alene, uten støtte fra vestlige styrker, hadde for lengst mistet det de hadde hatt av mot. De siste ukene hadde by etter by falt. Med effektiv brutalitet hadde Talibans menn tatt tilbake kontrollen over områdene de tilsynelatende hadde blitt jagd vekk fra 20 år tidligere. Lemmer var kuttet av og øyne stukket ut. Regjeringssoldater ble avvæpnet og henrettet på stedet. Ved ett tilfelle lot en av Talibans allierte grupper i nord en lastebil kjøre frem og tilbake over bakbundne soldater som lå på bakken, til alt liv var skvist ut av dem.
Hotellets forholdsvis robuste vaktstyrke var i ferd med å gi etter, og ordren om å klargjøre for evakuering gitt. Skuddsikre biler ble kjørt frem, men det var langt fra plass til oss alle.
Tidlig samme morgen hadde jeg fått en kort sikkerhetsorientering av vaktstyrkens amerikanske leder. Mannen, som kalte seg «David» og var på min egen alder, hadde lang erfaring fra krigene i Irak og Afghanistan. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke hadde stor grunn til å uroe meg, men at Taliban var langt nærmere enn
de hadde vært da jeg gikk ombord i et fly i Istanbul sent kvelden i forveien. Hadde sjefene mine ant hvor raskt fremrykkingen gikk for islamistene, hadde jeg aldri fått lov til å borde flyet. Det var den siste sivile maskinen som landet på Kabuls internasjonale flyplass før Talibans væpnede krigere kom.
I flere timer hadde jeg rapportert om den siste dramatiske utviklingen til TV 2s seere hjemme i Norge og TV 4s i Sverige.
Med kameraet på et stativ foran meg, mellom to lave murbygninger i et forsøk på å unngå kuler og granatsplinter, fortalte jeg hvordan 20 års krigføring var i ferd med å ende i en ren katastrofe. Skytingen tiltok i styrke. Noen granater kom susende gjennom luften. Vaktstyrken skjøt tilbake, men der ute kom flere og flere væpnede menn til. Og nå ble det altså gjort klart for en rask evakuering fra hotellet til flyplassen like ved, uten at jeg kunne regne med å få plass.
«Kom deg på rommet. Taliban banker på døren!» ropte en av de væpnede vaktene til meg.
Hotellet bestod av en rekke lave bygninger, ikke ulike de militære kasernene jeg en gang på 80-tallet hadde bodd i som soldat i Indre Troms. Da jeg gikk inn i det gule murbygget der rommet mitt lå, kjente jeg meg usikker på om det var noen andre enn meg igjen. Så satte jeg døren til rommet på vidt gap og sank ned i en sofa som var godt synlig fra døråpningen. Vest og hjelm på. Kameraet montert på et stativ ved siden av meg. Hvis Taliban først skulle klare å bryte gjennom og storme hotellet, skulle det i alle fall ikke se ut som om jeg forsøkte å skjule meg. «Press» stod det skrevet med blå bokstaver på hvit bunn foran på den skuddsikre vesten. Hvor forståelig det ville være for en aggressiv og kanskje redd kriger, gjenstod å se. Jeg var klar over at et skudd kunne falle før noen forstod at jeg hadde fredelige hensikter. Var jeg heldig, ville kulen bomme eller treffe vesten.
Over 30 år hadde gått siden jeg første gang satte min fot i en krigssone og kjente på det kvalmende ubehaget da en geværmunning pekte på meg. Den britiske soldaten som stod med overkroppen opp av Land Rover-en som kjørte sakte gjennom en av Belfasts gater, rettet geværet mot meg mens han betraktet meg gjennom kikkertsiktet. Så rettet han våpenet mot en annen mer eller mindre tilfeldig person. Jeg var på et studieopphold fra det amerikanske universitetet jeg studerte ved, målet var å skrive en oppgave om hvordan journalister dekket krig. Den unge soldaten visste at nordirske separatister ønsket å ta akkurat sånne som ham av dage, soldater som London hadde beordret ut for å beskytte det britiske riket fra å smuldre opp.
Siden den gang har jeg fortsatt å reise inn i krigssoner. I tre tiår har jeg kjent på spenningen og frykten. Jeg har på sett og vis likt følelsene. Vent meg til dem. Avhengigheten av adrenalinkicket satt i kroppen. Kicket jeg fikk av å løse farlige og kompliserte oppdrag. Gleden av å få det til uten at frykten tok overhånd. Slik var livet mitt blitt. Slik var jeg blitt. Reiser til nye steder. Turer inn i områder der folk ble bombet, drevet på flukt, utsatt for terror eller naturkatastrofer. Det var blitt mitt fag å sende hjem rapporter fra all verdens tragedier, og det føltes givende og viktig, og både sjefene og jeg mente at jeg taklet det bra. Jeg kom tilsynelatende uskadd fra det, krig etter krig. År etter år. Men kanskje var sjelen mer såret enn både jeg selv og omgivelsene forstod. Det mentale presset av alltid å være i beredskap og klar for en ny krigssone eller katastrofe hadde bygd seg opp. Det var ikke lenger mulig å bli kvitt den vedvarende uroen. Pausene mellom slagene hadde ikke vart lenge nok. Enkelte ganger føltes det som å kaste seg ut i iskaldt vann, dukke under, for så bare av og til så vidt bryte overflaten og snappe etter luft. Uten å komme seg på land for å trekke pusten skikkelig.
Der jeg satt iført skuddsikker vest, på en sliten sofa i Kabul, med døren på vidt gap, var jeg i ferd med å innse at jeg lengtet vekk fra dette. Vekk fra krig og all verdens faenskap. Vekk fra frykten for at mitt eget liv skulle gå tapt, og at de jeg var glad i, skulle rammes av den sorgen jeg hadde sett hos så altfor mange andre. Med alle sanser aktivert for å lese situasjonen rundt meg klarest mulig tenkte jeg at «nå er det nok». Ikke flere skuddramaer eller likhauger. Ikke flere bombeangrep, drepte barn eller sørgende foreldre. Jeg hadde fått min dose. «Dette skal bli mitt siste drama, min siste krig», tenkte jeg. «Bare kampene stanser.»
Skytingen avtok.
Krig og fred
For oss som vokste opp på 1970- og 80-tallet, var den kalde krigen en konstant trussel om en mulig atomkrig, hvor frykten for et altutslettende kjernefysisk oppgjør mellom verdens to supermakter, USA og Sovjetunionen, var en del av hverdagen. Når vi lekte, var det ofte krig det gikk i. De første byggesettene jeg satte sammen, var modeller av amerikanske krigsfly. I blokkene der jeg vokste opp, stod bomberommene klare til bruk hvis det verste skulle skje, og når Sivilforsvaret testet varslingsanlegget en gang iblant, var det med et tungt alvor som bakteppe. Da som nå var nyhetene en konstant påminnelse om spenningen mellom øst og vest, men vi hadde i hvert fall den sterkeste stormakten i ryggen: Vi følte oss helt trygge på at USA ville komme oss til unnsetning om noen truet Vest-Europa, slik de omsider hadde gjort under andre verdenskrig.
Da jeg avtjente verneplikten i Forsvaret på 80-tallet, opplevde vi både at permisjoner ble inndratt og økt beredskap etter ulike hendelser som fikk politikere og generaler til å frykte en kommende storkrig. Den gang var Norge det eneste NATOlandet med en grense mot Sovjetunionen, og en overflygning i grensetraktene i nord kunne være nok til at vi begynte å fantasere om at et kjernefysisk ragnarok kunne inntreffe hvert øyeblikk.
Men historiens gang er full av overraskelser. Etter at vi hadde vært vitner til at en trio av forholdsvis tilårskomne sovjetledere
i løpet av kort tid falt fra én etter én, tok 54 år gamle Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov over som generalsekretær i partiet og gikk straks i gang med å endre kommunismens ansikt. Vi skulle snart lære oss de russiske ordene glasnost og perestrojka. Åpenhet og reform.
I Washington utnyttet president Ronald Reagan situasjonen og utfordret Gorbatsjov til å rive Berlinmuren – selve symbolet på splittelsen mellom øst og vest. De to lederne fant hverandre på sitt vis, og forhandlet frem nedrustningsavtaler verden knapt hadde turt å håpe var mulige. Atomvåpen ble destruert. Østeuropeere som til da ikke hadde fått forlate sine respektive hjemland til fordel for demokratiene i vest, trosset myndighetene og krysset stengte grenser. Østblokken klarte ikke lenger å holde innbyggerne innesperret og så, 9. november 1989, falt Berlinmuren. Folket rev den ned, grenser ble åpnet, Sovjetunionen falt, og Tyskland ble gjenforent.
I brytningstiden mellom barn og ungdom foretok jeg min egen øst–vest-reise. Sammen med mamma Gerd flyttet jeg fra Oppsal til Røa i Oslo på slutten av 70-tallet. Miljøene lignet knapt på hverandre. Store drabantbyområder ble skiftet ut med rekkehus og villastrøk. Med ett var det slalåm og ikke hopp som gjaldt. Bandy, ikke hockey. Og så var det språket. Noen av mine nye klassekamerater sperret øynene opp av annerledesheten de ble konfrontert med da jeg kom deisende ned i deres verden med et helt annet tonefall og alle mine a-endelser. Det kom noen slag. Jeg gjorde meg hard og tøff i trynet. Tolv år gammel begynte jeg å røyke, og i ren trass beholdt jeg deler av den opprinnelige sosiolekten.
Foreldrene mine skilte seg da jeg var et par år gammel. De var et ungt par som hadde tatt datidens konsekvenser av å vente barn, men fundamentet holdt ikke. Spesielt lærenem tror jeg aldri at jeg var, men jeg var alltid utålmodig og i overkant undrende.
Jeg lærte i alle fall raskt å lese og kastet meg over litteratur som slett ikke var beregnet på små barn. I begynnelsen var det rå fortellinger om krig, terror og ondskap av Alistair MacLean og Sven Hazel. Jonas av Jens Bjørneboe ble en favoritt før jeg var ti. Det ble mye litteratur om andre verdenskrig. På helgebesøk hos pappa fikk jeg dessuten høre historiene om en ung mann med stor utferdstrang. 15 år gammel, i 1961, hadde han tatt med seg farmoren min til et av rederienes hyreselskaper i Oslo. Det var nok litt motvillig hun signerte papirene for å la ham mønstre på et av Wilhelmsens lasteskip, og så bar det verden rundt for tenåringen. Han var født på selve frigjøringsdagen 8. mai 1945, og het selvfølgelig Fred.
Mens mammas historier om oppveksten handlet om vakre Lofoten, en velbeslått væreierslekt og forfedrenes kunstnerevner, handlet pappas om en guttevalps reiser på de sju hav. I Galveston i Texas kjøpte han og en annen av båtens tenåringer seg hver sin revolver. Da kapteinen oppdaget at de skjøt etter delfinene som fulgte båten fra havn, ble skytevåpnene beslaglagt og kastet på havet. Fra Calcutta i India fortalte han historier om vakre, eksotiske kvinner i fargerik sari som bød seg frem til langveisfarende sjøfolk for noen rupier, og om mat som var så sterk at flammene nærmest stod ut av munnen på ham. Hva som var sant eller ikke, var uvesentlig. Jeg knep øynene sammen og så det for meg. Tatoveringene hans hadde sine historier. Det var stormfulle hav og dager som ble tilbrakt med grønt tryne og hodet ned i en bøtte eller over ripa på båten. Dager og netter der savnet etter mor kunne kjennes litt ekstra hardt. Senere bar det hjem til førstegangstjeneste i Forsvaret og videre til FNs væpnede styrker på Gazastripen med pappa. I sanddynene patruljerte norske og danske soldater fra DANOR-bataljonen i et internasjonalt forsøk på å stanse de stadige infiltrasjonene palestinsk gerilja foretok fra det da egyptiske Gaza og inn i den jødiske staten Israel, som hadde blitt opprettet i 1948.
Allerede fra statsdannelsen forsynte Israel seg av arabisk land og fordrev palestinerne som bodde der. De som hadde blitt jaget på flukt, ville hjem igjen. Flyktningene ville tilbake til stedene forfedrene deres hadde kommet fra, dyrket land som nå var i ferd med å bli omskapt til jordbruksområder for den jødiske befolkningen i Israel. FN-resolusjoner prellet av på den unge staten, som ble bygd på en bølge av internasjonal sympati for massedrapene jødene ble utsatt for i Europa under andre verdenskrig. Nå var de fast bestemt på å beholde landområdene som FN hadde tildelt dem på palestinernes bekostning – og enda litt til.
Fullproppet med inntrykk reiste pappa hjem, forelsket seg i en nordlending, og snart meldte jeg min ankomst.
Da jeg var liten, kan jeg huske at pappa dro frem et arabisk kefije, i Norge kjent som palestinaskjerf, og knyttet det rundt hodet mitt på arabisk vis. Han ga meg en krum kniv som var kjøpt på et marked i Egypt, og jeg fikk se bilder av hvor vakker Libanons hovedstad var på midten av 60-tallet. Midtøstens Paris ble Beirut kalt før landet ble pulverisert av en borgerkrig som det fortsatt er tydelige spor etter den dag i dag. Jeg satt og lyttet som en liten Lawrence of Arabia. Smittet av nysgjerrighet og reisetrang.
Allerede mens jeg gikk på videregående, fikk jeg utløp for denne lysten til å oppleve verden. Sammen med vennene Per og Harald satte jeg meg på et tog på det som da het Østbanen i Oslo. Første mål var København. Derfra lå hele Europa åpen. Hva kunne vel stanse oss? Vi var de tre musketerer, bevæpnet med reisesjekker, ryggsekk og sovepose. Vi hadde livet foran oss, og den europeiske skinnegangen under oss. Sju interrailer ble det, et par ganger to på rappen, gjennom et Europa i rask endring, der folk altfor lenge hadde kjent på presset av den kalde krigen og frykten for en storkrig.
Jeg rakk også en tur til Sovjet før unionens fall, og byene Moskva og Leningrad. Det ble et møte med et isolert samfunnssystem. Jeg kikket inn i nærmest innholdsløse butikkvinduer. På fortauer som ble feid tomme for snø så snart noen fnugg kom dalende fra himmelen, stod folk i kø for å kjøpe brød. Kafeene het nettopp det alle sammen – Kafe. To sorter øl og tre sorter vodka. Lange neonrør i taket lyste opp hver krok av lokalene som om de var sykehuskorridorer. I de store hotellenes valutabutikker, Berjozka, var nylonstrømper, whisky, amerikanske sigaretter og tyggegummi tilgjengelig. Men du kom ikke langt uten vestlig valuta. I et portrom vekslet jeg til meg rubler til firedobbel kurs. Jeg fikk mer penger å bruke på mat og drikke, og pengeveksleren kunne ta sine nyervervede norske sedler til Berjozkaen for å skaffe seg en smak av vestlig lykke. I en kjeller i Leningrad solgte jeg et par brukte og ettertraktede Levi’s-bukser for det tredoble av hva de kostet nye i Norge. Da salget var overstått og jeg gikk ut på gaten, stod en politibil og ventet. Jeg hastet av gårde mens de to unge mennene jeg hadde handlet med, ble pågrepet og plassert bak i den trange, blå Ladaen. Ikledd en upraktisk stor frakk og en pelslue dekorert med hammer og sigd kom den ene politimannen løpende etter meg med buksen jeg nettopp hadde solgt. Han stakk den til meg og snudde. Et par dager senere solgte jeg det amerikanske tøystykket på nytt til samme pris. For meg var det en lek, for sovjetborgerne jeg møtte, et opprør. Ikke lenge etter løsrev den ene staten etter den andre seg fra imperiet. Byer skiftet navn, og statuer av fordums helter og diktatorer ble fjernet.
På videregående var jeg han som alltid hadde et speilreflekskamera eller to hengende over skulderen. I timevis kunne fotokompis Joppe og jeg stå i skolens mørkerom og fremkalle filmer og bilder. Mye av tiden gikk med til å lage skolens årbok, sette opp revy og dyrke kjærlighetsforhold til jenter jeg forelsket meg i. Dette var en tid der karakterjaget var mindre, fordi de studiene jeg
eventuelt ville søke meg til var åpne, det vil si at alt som krevdes var at fagene var bestått. Altså så jeg ikke helt poenget med å legge særlig mye innsats i de fagene som ikke interesserte meg, som realfagene.
I helgene jobbet jeg i garderoben, som servitør og med tiden som bartender på Skytterkollen skistue og selskapslokaler like ved Løvenskioldbanen og Ila fengsel i Bærum. Der lærte jeg meg å håndtere aggressive, fulle mennesker. Jeg oppdaget en ny side ved meg selv: mangelen på frykt for folk som ville slåss. Jeg smilte og snakket vekk de aller fleste situasjoner. Andre ganger kunne det bli litt knuffing, men aldri veldig alvorlig. Så fulgte et par dørvaktjobber, blant annet på Skilderhuset diskotek i Indre Troms mens jeg avtjente førstegangstjenesten. Etter å ha fått forholdsvis avansert og nyttig opplæring i førstehjelp vendte jeg hjem til Oslo og ble fast nattevakt på Astoria hotell. Også der var det mange krevende situasjoner som måtte tas hånd om av den eneste som var på jobb mellom midnatt og 07. Jeg likte utfordringene og det uforutsigbare ved å måtte håndtere alle slags mennesker. Noen var kranglete, mens andre hadde kjærlighetssorg eller var kraftig beruset.
Astoria lå i Akersgata rett ved Tollbugata, som på dette tidspunktet var Oslos mest trafikkerte gate for kjøp av seksuelle tjenester. Noen av jentene som stod rundt hjørnet og ventet på kunder, hadde lagt sin elsk på meg fordi jeg kastet dem ut hvis de kom inn døren hos meg med hotellgjester. Årsaken var at de vanligvis hadde innkassert halve beløpet på forhånd, og dermed kunne gå før kundene fikk noe igjen for betalingen. Det var en grei løsning for både de prostituerte og meg. Kundene gjorde sjelden noe stort nummer ut av det.
Julaften 1987 startet jeg vakten litt tidligere for at også kveldsvakten skulle få tid til litt julekos med familien. På hotellkjøkkenet hadde kokken satt igjen en tallerken med julemat til nattevakten, men jeg hadde allerede spist. Astoria var det eneste hotellet i
Oslo som ikke var stengt, og vi hadde derfor alle byens tre gjester innlosjert hos oss. En mann fra Nord-Norge som ventet på at den kreftsyke konas liv skulle ta slutt på Radiumhospitalet, samt en psykiatrisk pasient og en innsatt, begge på permisjon. På hjørnet av Akersgata og Tollbugata stod en jente med kort skjørt og håpet på kunder, men ikke en bil var i sikte. Kundene feiret vel jul. Jeg inviterte henne inn og sa at hun kunne få en juletallerken med ribbe og medisterpølse hvis hun var sulten. Fra baren rappet jeg et par juleøl. Så satt vi der i resepsjonen og ønsket hverandre god jul og så en av de gamle norske tradisjonsfilmene på TV mens hun spiste. Plutselig rant tårene hennes, og jeg spurte hva som var i veien.
«Dette er den fineste julaften jeg noen gang har hatt», svarte hun, og ga meg med det et helt nytt perspektiv på livet og min egen oppvekst.
Det var en enestående tid å få en smak av verden på. Mot slutten av 80-tallet ble påbegynte jusstudier ved Universitetet i Oslo skjøvet til side til fordel for studier i journalistikk og internasjonal politikk i USA. Jeg dro til universitetsbyen DeKalb og Northern Illinois University utenfor Chicago. Som norsk student var jeg privilegert: Mens mine amerikanske medstudenter stort sett var avhengige av foreldrenes evne og vilje til å spare opp midler, sendte norske myndigheter oss av gårde med både stipend og lån. Til gjengjeld skulle vi ta med oss kunnskap – om Norge ut i verden, og om internasjonale forhold hjem. Det ble noen fine og spennende år, der jeg lærte mye om amerikansk kultur og politikk – og om en verden i stadig endring.
Under et kurs om Øst-Europa høsten 1989 ga professoren opp læreplanen og ba oss kvitte oss med innkjøpt litteratur. I Berlin falt muren. Nyhetssendinger på TV og aviser var våre viktigste informasjonskilder. Sommeren etter dro jeg selv til den tyske hovedstaden for å ta inn over meg de dramatiske endringene.
Men optimismen som mine jevnaldrende og jeg kunne ta med oss inn i overgangen fra ungdom til voksen, varte ikke. I Midtøsten var allerede et stort palestinsk opprør mot Israels brutale okkupasjon på gang – intifadaen. I Nord-Irland kjempet folk for løsrivelse fra Storbritannia, og i Jugoslavia begynte folkegrupper som hadde vært presset til å leve sammen under landets sterke kommunistparti, å gå løs på hverandre. Det brøt ut borgerkrig i et land som i dag består av sju suverene stater. Under to år etter murens fall var det storkrig i Europa, og i Midtøsten beordret Iraks leder Saddam Hussein et angrep som skulle bidra til å endre verden for tiår frem i tid.
Krigsjournalistene
London, sommeren 1991
Jeg satt en stund like ved kontordamen på forværelset mens jeg ventet og drakk altfor tynn kaffe av et svart krus med bokstavene «abc» skrevet i hvitt. I den ene hånden hadde jeg en tent sigarett. Askebegeret stod på et lite bord ved siden av meg. Slik var verden for en liten evighet siden. Vi som røykte, gjorde det nærmest hvor vi ville. Ikke-røykerne måtte bære over med oss, røyken og stanken.
Den London-baserte utenriksavdelingen til amerikanske ABC
News skulle være min praksisplass den neste tiden. En av de tre store, tradisjonelle kringkasterne som forsynte amerikanske TVseere med nyheter. Før nyhetsstasjoner som CNN og Fox tok over som de dominerende leverandørene i markedet.
Det hadde vært et travelt år for utenriksjournalistene. Året i forveien beordret Iraks diktator Saddam Hussein invasjon av nabolandet Kuwait og fikk dermed kontroll over langt større oljereserver enn resten av verden syntes var greit. At han også hadde planer om å forsyne seg av Saudi-Arabia, bekymret ikke bare stater i Midtøsten, men også saudiernes gode venner i Washington. De ville ha oljeleveransene under kontroll.
Saddam Hussein skal visstnok ha oppfattet at USAs Irakambassadør April Glaspie hadde gitt irakerne carte blanche
til å invadere Kuwait. Amerikanerne hadde da også vært en av Iraks viktigste støttespillere i den åtte år lange krigen mot Iran, som var avsluttet et par år i forveien. Men invasjonen av Kuwait i 1990 førte til at alt av gode relasjoner mellom USA og Irak forsvant. President George H.W. Bush samlet sammen en nærmest utenkelig stor og mektig koalisjon av over 40 «villige stater». Koalisjonen som forberedte et motangrep på Irak, bestod blant annet av amerikanske, britiske, franske, norske, saudiske, tyrkiske og syriske soldater. I et halvt år ble baser bygd opp og krigen forberedt, før Bush ga ordre om å angripe 17. januar 1991. For nordmenn ble det et spesielt hendelsesrikt døgn. Samme dag døde Norges konge gjennom 34 år, kong Olav V. Fra en collegeby utenfor Chicago fulgte jeg nøye med på utviklingen i krigen. Studiene i journalistikk og internasjonal politikk nærmet seg en avslutning. George Bush senior stanset uten å fjerne Saddam Hussein fra makten. Den jobben skulle sønnen George Bush junior påta seg 13 år senere. Ved neste korsvei hadde jeg orkesterplass til historien. Men her og nå, som student i 1991, måtte jeg nøye meg med å snakke med dem som hadde dekket krigen. Oppgaven jeg skulle levere til universitetet samme høst, bar tittelen «Amerikansk mediedekning av Gulfkrigen».
«Det er ikke sunt å røyke. Selv røyker jeg bare en sigar nå og da.»
Den røslige karen som var kommet ut i resepsjonen for å hente meg inn til kontorlokalene, var Pierre Salinger, tidligere et kjent nyhetsanker i USA og nå sjef for ABCs utenriksdekning. Minst like imponerende var hans meritter i det politiske liv. Franskamerikaneren hadde tjenestegjort noen måneder som senator i Kongressen i 1964, men det var årene som pressesekretær for presidentene John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson som for alvor hadde løftet ham inn i maktens korridorer. Han fikk, for å si det forsiktig, føle på hva det vil si å drive mediehåndtering
i kriser. Først med Cuba-krisen, som trolig var det nærmeste Sovjet og USA kom å havne i en storkrig under den kalde krigen, da Sovjet var i ferd med å installere baser for oppskytning av kjernefysiske raketter i USAs nabolag. Deretter da JFK ble skutt og drept i Dallas i Texas, 22. november 1963.
Han viste meg inn til det aller helligste. Rommet der utenriksreporterne satt. Det var fulle askebegre mellom bunker av aviser og bokhyller fra gulv til tak. Flere TV-skjermer stod på og klokker som viste tiden i mange av verdens storbyer – New York, LA, London, Paris, Jerusalem, Moskva, Bagdad.
Der satt de. Unge og gamle. Rynkete fjes som vitnet om levd liv under altfor mye sol, for lange kvelder med kolleger, for lite søvn og reiser til krevende strøk. Jeg ble presentert og satt i sving. Først fikk jeg en innføring i hvordan arbeidet ble utført, og så var det å skrive korte nyhetsmeldinger som nyhetsankerne skulle lese. Etter hvert ble det tid til samtaler og en pint med noen av dem som hadde vært i krigen. De som hadde reist ut og løpt i dekning for bomber og granater. Som hadde følt på frykt. Med en helt spesiell glød og iver fortalte de om opplevelser ved fronten, og om all den krevende logistikken som lå i å jobbe i en krigssone – enten de reiste på egenhånd eller var innrullert med amerikanskledede styrker. Det var et eventyr å lytte til dem. Tenk å kunne få oppleve noe slikt. Å være på jobb et sted der du forstod at du var vitne til det som ville bli omtalt i historiebøkene. Engasjementet lyste. Jeg ble totalt fascinert. De neste dagene fulgte jeg korrespondentenes arbeid tett. Jeg forstod hva som var drømmejobben.
Etter å ha fullført og levert oppgaven min den høsten avsluttet jeg det som hadde vært noen lærerike og ikke minst morsomme år som collegestudent i USA.
Hjemme i Norge skulle en ny kommersiell TV-kanal starte opp i Bergen, noe som førte til at jeg flyttet til det jeg raskt
lærte meg å omtale som «Norges vakreste by». Installert i en trekkfull, liten leilighet i et gammelt hus i Sandviken gikk jeg løs på historiestudier ved universitetet og leverte samtidig en jobbsøknad til TV 2. Det sies at det kom så mange søknader at sjefene delte dem opp i to bunker, før de kastet den ene og gjennomgikk den andre. Om historien er sann eller ikke – jeg ble i alle fall ikke kalt inn til intervju.
Men siden den nye kanalen trengte mange folk i Bergen med TV-erfaring, gjorde de et solid innhugg i staben til NRK Hordaland. Jeg ble kalt inn til en «leseprøve» hos radioledelsen, som nikket fornøyd og kunne fortelle at stemmen min var bra nok for lytterne. Jeg fikk jobb i Samtidsredaksjonen i NRK P1. For det meste jobbet jeg med radioprogrammet Middagsstunden, et talkshow på tidlig ettermiddag med en litt eldre målgruppe. Noen ganger var jeg programleder i studioet, ellers reiste jeg land og strand rundt for å snakke med interessante mennesker. Det var hundreåringen på Hamarøy som fortalte meg om hvor dramatisk det var da han ble torpedert under krigen. Da jeg begynte å snakke om tysk okkupasjon, så han spørrende på meg og sa at «tyskertan va’ ikkje her under krigen». Før han tok seg i det og sa «å ja, den krigen». Det gikk opp for meg at mannen hadde vært ufør siden skipet han var ombord på ble torpedert under første verdenskrig, i 1918. Han ble alvorlig skadet da han bare var 17 år. Og så var det den eldre kvinnen på et aldershjem på beste Oslo vest, som ikke syntes livet var verdt å leve. Hun tok kontakt for å fortelle at forholdene aldeles ikke var så gode som politikerne hevdet, og at nå hadde hun tenkt å avslutte det hele, for egen hånd. Det var en god jobb, men en dag så jeg en lapp på oppslagstavlen i resepsjonen i NRK. «Ledig jobb: Presseoffiser i Sør-Libanon». Oppmøte for befal bare et par uker senere. Jeg søkte og ble innkalt. Det var kanskje det beste valget jeg har tatt i mitt liv. Eller det dårligste. Det førte meg i alle fall verden rundt og dit jeg er i dag.