Beretninger fra unge voksne Skilsmissebarn
© 2022 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Ida Christensen
Sats: Ida Christensen
Papir: Holmen Book Cream 80 g/m² 1,8b Boka er satt med Sabon 10/14,4 og 13/18 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2998-7
Kagge Forlag AS
Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Med ujevne mellomrom gjøres det forsøk på å reise debat ten om de problematiske sidene ved skilsmisse og hvilke konsekvenser det har for barn og unge, på kort og lang sikt, at så mange familier oppløses. Det er et ubehagelig tema, og det snakkes ofte bort, bagatelliseres eller blir bryskt avvist som skyldpåførende. Jeg skjønner det jo. Livet er vanskelig nok som det er, og voksne som sliter med å legge sine samlivskabaler, orker ikke å bli påført mer dårlig sam vittighet enn de allerede har. Dessuten har jo forskere slått fast at barn og unge greier seg bra, bare foreldrene samar beider, så budskapet fra alle kanter er å hjelpe de involverte til å se fremover, ikke dyrke problemene.
Nå er imidlertid saken den at det ikke går så bra som vi vil ha det til, men vårt samfunn vil ikke høre på det øret. Noe kommer i veien for det, og dette noe handler om et sterkt behov for å ufarliggjøre og alminneliggjøre
handlinger som alle innerst inne vet rammer barn og unge hardt. Mange går så langt som å si at skilsmisse er så vanlig i dag at det kan sammenlignes med andre «normale livs løpsendringer», men skilsmisse er ingen livshendelse på linje med dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Den er ingen gledelig begivenhet, den feires ikke, den sårer alle involverte, og vi har ingen etablerte avslutningsritualer som kan gjøre samlivsbrudd lettere. De voksne har det vondt når forholdet deres går i stykker, men midt i det kavet og den uroen en skilsmisse skaper, står barn og unge som avmektige tilskuere i kulissene. Noen blir stille og tilpasser seg mer enn hva godt er. Andre blir opprørske og rasende. Alle blir redde. Hjemmet skal plutselig deles, og de skal deles, mellom mamma og pappa, på en så rettferdig måte at de voksne ikke blir enda mer lei seg.
I tillegg halter logikken. Når vi kaller skilsmisse for «en vanlig hendelse» og henviser til at «halve klassen har jo skilte foreldre», så er det kort vei til feilslutningen om at dette er udramatisk for barn og unge. Sånn er det ikke. Unge forteller at de opplever at «familien døde», at de er blitt hjemløse og befinner seg et sted midt imellom alt, fordi to hjem ikke er det samme som ett. De forteller at de føler seg som gjest både hos mamma og pappa, med foreldre nes nye kjærester i sofaen, ofte så altfor tidlig, og nye småsøsken på alle kanter.
For barn og unge representerer familien en base, et ankerfeste og et fast punkt langt inn i voksenlivet. De kan ikke kutte sine emosjonelle bånd til foreldrene, slik foreldre kan med hverandre. Barn fortsetter å elske begge foreldrene sine, selv om ikke foreldrene lenger elsker hverandre. Barn kan ikke velge hvem de skal fortsette å være glad i, og derfor
er de voksnes verden her på kollisjonskurs med barnas, og dette dilemmaet snakker vi ikke nok om.
I 2002 oppsummerte forsker og terapeut Judith Wallerstein sin 25-årige oppfølging av skilsmissebarn i boken
The Unexpected Legacy of Divorce (Skilsmissens skjulte arv). Her ga hun mikrofonen til voksne barn av skilte for eldre, som kunne fortelle om sitt årelange strev med å hånd tere konsekvensene av foreldrenes brudd. Boken ble avfeid som negativ, gammeldags og irrelevant av mange forskere og terapeuter, som uaktuell kunnskap i vår moderne tid fordi intervjuobjektene hadde foreldre som var blitt skilt på en tid da skilsmisser ikke var så vanlig og det fortsatt var skam forbundet med samlivsbrudd.
Ida Christensen er ingen ny Wallerstein, men det går en linje fra den gamle forskningen til Idas Skilsmissebarn, en bok det bør være vanskeligere å avfeie. Idas engasjement startet som et kunstprosjekt i 2014, der hun samlet minner fra unge voksne som delte erfaringer fra sine foreldres oppbrudd, alle med innledningen «Jeg husker». I årene som har gått siden den gang, har Ida dykket ned i egne minner om å være et skilsmissebarn og hvordan denne erfaringen preger henne i dag som voksen. Hun deler sine refleksjoner her, sammen med de korthugde sitatene fra de andre unge voksne som har gjennomgått sine foreldres samlivsbrudd. Boken er et viktig og helt spesielt dokument der skilsmisse barns stemmer er tydelige, klare og får lov til å stå uimotsagt.
Skilsmissebarn. Beretninger fra unge voksne gir oss usensurert kunnskap om barn og unges situasjon, uavhengig av hensynet til voksnes dårlige samvittighet. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at deres budskap kan inspirere til mer samlivs- og skilsmissevett hos voksne. At foreldre søker
hjelp før det er for sent. At de er mer oppmerksomme på hverandre. At de lærer seg mer om hva kjærlighet er. Og hvis de må bryte opp, at de gjør det på en måte som barn kan leve med. Og at de aldri, aldri slutter å være foreldre for sine felles barn, uansett hvor hardt de presses av nye part nere og nye plikter. Barn må få slippe å havne i det limboet mange skilsmissebarn snakker om: midt imellom og ingen steder. De må få slippe å være budbringere mellom foreldre som ikke snakker sammen. De må få slippe å høre at for eldre snakker stygt om hverandre. De må få slippe å være tvunget til å holde både seg selv og sørgende, forlatte for eldre oppe. Det er foreldre som skal holde sine barn. Det er først når foreldre blir riktig, riktig gamle at rollene snus og barna skal holde dem.
Sissel Gran, 2022
Hvordan var familien min før? Når sluttet mamma og pappa å kysse hverandre? Jeg husker at jeg kysset alle i familien min på munnen. Broren min var den første som begynte å dukke unna. Han var syv år eldre enn meg, og hadde liten interesse av tilnærminger fra lillesøster. Jeg spurte om vi ikke skulle gifte oss, og ble skuffet da han sa nei. Sammen med mamma og pappa var han den jeg satte høyest i hele verden. Når vi andre sluttet å kysse hverandre, husker jeg ikke. I en lang smal gang sto vi på rekke eller i klynge og kysset hverandre ha det etter tur, på vei ut døra til skole eller trening.
Etter hvert nådde også jeg en alder der det ble flaut, og gikk over til klem eller bare et enkelt «ha det» før jeg hastet ut ytterdøra. Hva gjorde mamma og pappa etter det? Fortsatte de å kysse, eller dabbet det hele bare av?
Som regel ringte venninnen min på døra om morgenen. Jeg sprang ut ytterdøra, som smalt igjen bak meg. Hoppet ned trappetrinnene, to og to av gangen, noen ganger tre og tre. Hvis jeg konsentrerte meg, kunne jeg hoppe over enda flere. Eller så sklei jeg nedover på rekk verket, en gammel håndløper i tre, avrundet og myk etter utallige år som støtte. Venninnen min og jeg tok følge til skolen, og jeg husker hvordan sekken hennes vaiet mens vi småløp om kapp de siste 100 meterne mot skolegården. Løs ransel fra side til side. Også opp og ned. Hun var en av dem som ofte bar på ekstra stor sekk på fredager, i tillegg til en etter hvert fuktig, tung gymbag med store joggesko man kunne vokse i. Jeg var mye raskere enn henne. Jeg hadde ett hjem, og min sekk var ikke spesielt tung på fredager.
Jeg hadde et par venner med foreldre som bodde hver for seg. I deres hjem ble du liksom bare kjent med halve dem. Du visste at et annet ukjent sted finnes det en uoppdaget versjon av den samme vennen. Oppførte de seg annerledes der? Hadde de andre plakater på veggene, annen farge på veggen? Levde de et annerledes liv med sin parallelle familie? På skoleavslutninger hendte det at ukjente voksenpersoner dukket opp. De delte bord med resten av fami lien til vennene mine, men utenom dette kunne de vært hvem som helst. Jeg brydde meg stort sett ikke, var mer opptatt av godteposer og lodd på disse tilstelningene.
Det hendte jeg slo følge med venninnen min hjem etter skolen. Vi gikk et par meter bak pappaen hennes, pratet og lekte, dypt inni vårt eget univers. Gikk på nye veier i nye nabolag. Forbi butikkvinduer med ting som måtte utforskes, og restauranter med andre lukter og fremmede folk på uteserveringene. Som voksen ser jeg at disse avstandene er mindre astronomiske enn det jeg husker. Bildene og luktene av det ukjente sitter fremdeles godt i kroppen.
18
Annenhver helg oppdaget vi nye verdener, i følge med en voksen der borte i forveien, som gikk og bar på en ekstra bag eller to, med spreke farger og dyremotiv.
Noen ganger ble jeg med en annen venninne, min beste venninne, så langt bort at vi måtte ta t-bane, alene. Den gang var t-banene røde, og inndelt i separate vognsett. På rare tidspunkt hendte det at de var helt tomme, og vi løp frem og tilbake i vognen. Noen ganger hoppet vi bukk over setene. Før hver holdeplass satte vi oss ned og lot som ingenting, i tilfelle nye passasjerer skulle på. Andre ganger var banen helt full, og vi satt stille ved siden av hverandre mens vi delte på et headset og hørte på musikk vi hadde tjuvlånt fra storebrødrene våre, fra min gule discman. Jeg hadde aldri sett foreldrene hennes sammen, men møtte dem ofte hver for seg. Disse to nabolandene hadde helt ulike demokratier og styresett. Det ene var libe ralt, det andre mer konservativt. At disse to en gang hadde vært ett og samme land, var uforståelig for meg. De to hjemmene hadde liksom bare alltid vært der, og vi snakket aldri om det.
Det føltes ikke relevant den gang. På et tidspunkt fortalte hun meg imidlertid at faren hennes en gang hadde hatt langt hår og spilt i band. Før hun ble født. Da mammaen og pappaen hennes hadde truffet hverandre og blitt kjærester. Det var evigheter siden, og jeg hadde aldri sett spor av eller håndfast dokumentasjon på denne alternative historien til faren hennes. Men det fantes visstnok bilder. Og hun selv og hennes eldre søsken var da også levende bevis på at foreldrene deres en gang hadde vært nære.
«Jeg husker hete kyss.» Marianne (50)
«Jeg husker at mamma satt og gråt på kjøkkenet.» Mina (35)
«Jeg husker det var flaut å ha venner på besøk fordi de kranglet høylytt.» Peder (35)
Nora (27)
Mammaer og pappaer er liksom ikke egne mennesker. De er et felles konsept, en flerhodet organisme som forteller oss hva vi skal gjøre. De er til å stole på og de tar kloke valg. Hos vennene mine, de som flyttet frem og tilbake i fast takt, var hodet til denne unisone skapnin gen kappet av, og nye hadde vokst ut. Lappeteppefamilien som en organisk form. Masse hoder som ikke var samstemte. Det var slitsomt, tenkte jeg. Det var så mye planlegging med dem. En ukjent verden for meg.
Barn stiller mange spørsmål, men få tenker over sine foreldres valg. Alle mine venner levde forskjellige liv, alle familier hadde sin indre dynamikk, sin lukt, sitt lys, sin lyd, sine vaner. Én hadde do på gangen, en annen dusj på kjøkkenet. Andre hadde mørke, dype skaisofaer og møbler pyntet med bordløpere , eller tv som kontinuerlig gikk i bakgrunnen. Noen serverte salat til middag, hos andre fikk vi løvbiff med béarnaise. Innen de selv sagte rammene som de voksne hadde gitt oss, skapte vi barna vår egen sfære.
Senere, som fersk tenåring på ny skole og med nye venner, så jeg forventningsfullt på mens venninnen min pakket sammen livet sitt i ulike bager. Sminke, klær og kosedyr. Alt et ungt tenåringsliv trenger. Hva ville jeg valgt ut og prioritert? Pakking til bilferie i Danmark var det nærmeste jeg kunne sammenligne med. Og som regel hadde jeg da fått god hjelp av mamma og pappa. Det var et slags privilegium å få innblikk i hennes flukt. Sammen bar vi livet hennes til en annen bydel – 15 minutter fra meg. Jeg likte best de ukene hun bodde hos moren sin, for det var nærmere hjemmet mitt.
26 «Jeg husker at jeg en sommer plutselig skulle på ferie med mamma, mens broren min skulle på ferie med pappa.» Nora (27)
«Jeg husker jeg pleide å gå inn på rommet til lillebroren min og ta av ham dyna mens han sov, i håp om at han skulle våkne så mamma og pappa ikke kunne krangle mer. Hvis han ikke våknet av det, kløp jeg ham.» Oda (33)
«Jeg husker at jeg sto foran soveromsdøren til jeg tisset på meg fordi jeg ikke ville forstyrre dem mens de kranglet.»
Nora (27)
«Jeg husker mamma og pappa var gode på å skåne oss for store krangler og lignende. Som barn merker man likevel når foreldre ikke elsker hverandre.»
Frida (24)