Skinn by Kagge Forlag

Sara Strömberg SKINN

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Utgitt i samarbeid med Sebes & Bisseling Literary Agency Scandinavia

Originalens tittel: Skinn

Oversetter: Inge Ulrik Gundersen

Omslagsdesign: Anders Nilsson, Nestorville

Papir: Enso Creamy 60 g 2,0

Boka er satt med Adobe Garamond 12/15

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3684-8

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til mine foreldre

Sven og Lena

Når ettermiddagen svøpte sitt harde pledd av mørke og kulde over Storlien, ble Arvid alltid slått av den samme tanken. I førti år hadde han tenkt det samme, men aldri sagt det høyt. Nå er det ikke vi som vokter grensen lenger, det er grensen som vokter oss. Hva var det som skjulte seg der ute?

De sto med refleksvestene sine, midt på E14, og selv grotesk opplyst i skjæret fra lyskasterne mens snøblåsten hamret på dem. Han søkte med blikket i det svarte, der alt holdt seg skjult nå. Begge kjørefeltene som hvelvet seg før de stupte inn i Norge. Knudrete fjellbjørk og åpne, karrige vidder. I parkeringslommene på rasteplassen søkte trailersjåførene ly av hverandre for natta. Rett overfor, på den andre siden av jernbanen, hang bygda akkurat under foten av snaufjellet.

Ja, han visste jo hvordan det så ut rundt tollstasjonen, men på dette tidspunktet ble også sinnet mørkt. Hvem faen visste hvem som lå og iakttok dem, og bare ventet på det rette tidspunktet til å ta seg over. Det var umulig å holde en så lang grenselinje stengt. Herregud, førti mil skulle voktes av noen skarve tollbetjenter, ikke rart man følte seg maktesløs av og til.

«Du får se det som at vi gjør en viktig punktmarkering», pleide Peter å si så snart han murret litt over urimeligheten

ved oppdraget i pauserommet. Kollegaene smilte til ham, like overbærende som trøstende.

Arvid visste altfor godt hva de mente om ham. En kveld da han hadde kommet uanmeldt tilbake for å hente lommeboka han hadde glemt igjen på skrivebordet, hørte han en samtale mellom Kerstin og Peter fra etasjen over. «Arvid lever i sin egen verden. Hvem vet hvordan det vil gå når gubben snart ikke engang har jobben å gå til. Han er jo allerede på overtid.»

Lommeboka fikk ligge. Gubben dro hjem igjen med klump i halsen. Når ordene kom direkte fra de nærmeste arbeidskameratene, sved det voldsomt. Han visste at folk i bygda hadde hvisket i snart tre tiår. De sa at han hadde blitt gal da han fant svigersønnen og de to barnebarna sine drept. At datteren Marit sikkert hadde drept hele familien sin og rømt, siden hun aldri hadde blitt funnet. Hva slags mor gjorde noe sånt? Bare et udyr.

Det verste var tvilen han hadde blitt kastet inn i så snart han ble alene. Kanskje de ondeste tungene hadde rett og han tok feil?

Vanligvis pleide han å se jobben som en livline, men i kveld følte han seg uvanlig sliten og ute av balanse. Det var som om han sto og vaklet på en hengebro mens tiden fosset under ham. Han følte seg knapt delaktig i sitt eget liv lenger.

Bursdagen til Marit nærmet seg. Mandag fylte hun førtini.

Eller skulle ha fylt førtini.

Det var fortsatt ikke noe lik av datteren å begrave. Hvordan sørget man da?

Han dro glidelåsen på jakka helt opp til haken, februar blåste virkelig småspiker i kveld, og det gjaldt å tette alle hull i topp og bunn. Etter at tollvesenet hadde bestemt at

bevoktningen ved norskegrensen skulle skjerpes, hadde de begynt å jobbe mer ute og kontrollere flere kjøretøyer. Mange flere. På tide å stoppe pakket som tilsynelatende hadde en svingdør inn i landet akkurat her. Allerede de første ukene tok de narkotika, sprit og våpen fra folk. Det var som om en underjordisk elv av skitt og lunkent piss flommet opp over dem.

En del ble skikkelig forbanna på det nye. Byråkratihelvetet.

Hytteeiere og håndverkere som tidligere hadde kjørt ubekymret over den ubevoktede grensen med sine dyre skutere og verktøy, ting de skulle ha betalt toll for.

Nå var det altså tøffere tak. Han tenkte stadig oftere på det unaturlige ved landegrenser. Tidligere fantes det ingen skillelinje mellom Norge og Sverige, mosen og einerriset brydde seg ikke. I naturen så alt så enkelt ut, den fløt sammen. Men mennesker bestemte at området var to forskjellige.

Det ville bli en lang vinter ute på veien. Til tross for tristessen trivdes Arvid bedre med å sitte inne i det lille, røde stasjonshuset og klarere godset på lastebilene. Sjåførene opptrådte profesjonelt, visste selv når de hadde varer å fortolle, og valgte automatisk rød fil. De skrev papirer, og han stemplet. Det var bra. Mellom oppgavene kunne han sitte rolig ved vinduet, drikke kaffe og speide. I tjueåtte år hadde han speidet, men bilen han så etter, dukket aldri opp.

Utendørs i kulden, og i nærkontakt med menneskehetens mer lyssky sider, opplevde Arvid tyngden inni seg som mye større. Forrige uke prøvde han å stoppe en norsk kvinne som i ren desperasjon nesten kjørte på ham med Teslaen. Han måtte kaste seg til side. Da kollegaene til slutt fikk tatt kvinnen, oppdaget de en halv kilo hvitt pulver i bagasjerommet. Amfetaminet lå pakket i små flasker med barnesjampo. De lyserosa etikettene på flaskene hang igjen

på netthinnen til Arvid. Det var noe ekstra trist med den uskyldige fargen. Tyngden vokste enda mer i ham. En hårball av sorg, savn og fortvilelse, umulig å gulpe opp. Han verken kunne eller ville gå videre, for da ville minnet om Marit dø, og hvis minnet om henne døde, døde også erindringen om Frank, Felix og Julia.

Men snart ville det være over. Alt sammen, forbi. Først et helt yrkesliv. Deretter selve livet. Sekstini år. Ikke rart at han hørte tiden fosse.

I øyekroken så han at Kerstin løftet kikkerten idet et par tente billykter nærmet seg fra Norge.

«Men endelig kommer det noen, maken til kveld … en skulle ha ligget hjemme i sofaen sammen med ungene i stedet», murret Peter og himlet med øynene. Tredagersskjegget han insisterte på å beholde, fikk ham til å se ekstra sliten ut. Orket han ikke å barbere seg, eller orket han ikke å spare til helskjegg?

Kerstin ga tegn til at de skulle forflytte seg til kontrollplassen. Pulsen steg med det samme. Arvid kjente den skuddsikre vesten presse mot brystet. Han fingret på peppersprayen, jo, den lå der den skulle, og batongen føltes tydelig mot beinet.

Snart rullet en svart Volvo inn på området, en gammel 245. En gang i tiden Sveriges mest kjøpte bil. På den tiden var han lykkelig. Da alle han elsket fortsatt var i live.

Kerstin løftet armen med den branngule lykten i hånden, og vinket inn bilen. Båtlua hennes med det gylne emblemet skinte under lyktene.

Føreren stoppet og åpnet ruta. Middelaldrende mann, kortermet skjorte, kulemage som fløt ut mot rattet. Han satt allerede klar med førerkortet. En kvinne lente seg tilbake i passasjersetet. To barn i baksetet, en jente og en gutt. Det

var tydelig at de nettopp hadde vært i varmen. Solbrune kinn og solblekt hår.

De har reist, tenkte Arvid. Gått barbeint i sanden og spist mixed grill på livlige restauranter. Søkt litt mildhet i en stadig kaldere verden. Kanskje moren hadde kjøpt sølvøreringene som blinket i øreflippene, i et trangt smug?

En helt vanlig familie. Eller?

«Hei», sa Arvid, og bøyde seg ned for å komme i øyehøyde med mannen, men passet seg for å lene seg inn i bilen. Alltid bevisst på risikoen for å bli angrepet. Hvor ble det av alle de gamle ølgubbene, egentlig? Det folkeferdet måtte ha dødd ut et eller annet sted på veien. I stedet krydde visst samfunnet av lunefulle blandingsmisbrukere med en finger konstant på avtrekkeren. «Har dere noe å fortolle i bilen?»

«Ikke så vidt jeg vet … nei, det har vi ikke.»

Mannen begynte å kikke rundt i kupeen, som om det tross alt kunne ligge en haug med tyvegods der.

«Hva gjør de, pappa? Er vi tyver?»

Spørsmålet kom fra baksetet, der jenta hadde tatt av seg hodetelefonene og lagt iPaden på det nedfelte bordet foran seg. Faren lo.

«Nei da, Stella. Ingen fare.»

Arvid anstrengte seg for å se snill ut. Hun minnet ham om Marit da hun var på samme alder. Men på den annen side syntes han at alle jenter minnet om Marit i alle aldre. Han tenkte ofte på den dunete barnenakken hennes, og lot tårene strømme når han satt alene på mørke kvelder. Tidligere hadde han i hvert fall hatt Karin å snakke med, men nå var kona også borte. Etter middagen pleide han å se en film på TV for å høre litt liv i huset. Noen ganger duppet han av på sofaen og ble vekket av lyden fra noen han kjente. Etter

et par håpefulle sekunder gikk det opp for ham – stemmen tilhørte en skuespiller. Det gjorde like vondt hver gang.

Arvid åpnet bakluka og så igjennom bagasjerommet. Kofferter og et par taxfreeposer, mest godteri. Lommelykten sveipet gjennom kupeen også, lyste over mattene og rommene i dørene.

De lot familien som nettopp hadde kommet fra Gran Canaria, kjøre. Direktefly fra Trondheim, men nå lengtet de hjem til Östersund. Det skulle bli deilig med rutiner igjen.

«Ok, det var det», sa Peter og gned håndflatene mot brystet. «Dere, jeg benytter anledningen til å gå på do.»

Kerstin slo floke mens hun kikket opp på den stjerneløse himmelen.

«Å, tenk å kunne dra til varmen. Det er tydeligvis et skikkelig uvær på gang», sa hun og skar en grimase. «Hvordan føles det å være inne i sluttspurten, da?»

Arvid bare brummet.

«Æh, ikke noe særlig.»

De skulle ikke få sette ham ut. Kollegaene viste en overdreven interesse for framtiden hans.

«Tenk deg når du våkner om en uke. Du står opp og setter på kaffen, og kryper ned i senga igjen hvis du vil. Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg er utrolig tiltrukket av pensjonisttilværelsen for øyeblikket, men ikke si noe til Peter», sa hun og lo.

Den lange, blonde fletta hennes lå innenfor jakkekragen. Med det tilsynelatende korte håret minnet hun om en ung Jamie Lee Curtis i En fisk ved navn Wanda. I et filmblad han ikke husket navnet på lenger, hadde han lest at skuespilleren hadde vært tretti år, like gammel som Kerstin, da komedien gikk på kino. Virkelig et mesterverk av en film. Han hadde sett den flere ganger nå. Klarte ikke å la være å trekke litt

på smilebåndet. Han likte jo egentlig både Kerstin og Peter. Kanskje de egentlig ikke ville ham noe vondt.

«Jo, jo», sa han. «Men noe må man vel finne på.»

«Løse kryssord, dra på pensjonistturer, gå lange turer … det blir nok ikke så vanskelig.»

Han kostet på seg å glatte på uniformen.

«Jeg tenker mest å fortsette med slektsforskingen.»

Ettersom tiden hadde blitt tatt fra ham, drev han med slektsforsking, fulgte sitt eget blodsbånd gjennom en historie som kunne leve evig. Slektsforsking hadde reddet ham, men selv det begynte å virke meningsløst. Til tross for at han visste hva alle disse menneskene het, hvor de levde og døde, hadde han ikke kjent dem. Han trengte å kjenne noen. En eneste person. I morges hadde han sittet lenge på senga med skjorta i fanget før han langsomt tok den på seg. Spilte det noen rolle om han kledde på seg? Om han noensinne kledde på seg igjen? Ingenting ville bli annerledes for det.

«Slektsforsking? Driver du med sånt?»

«Ja, jeg har gjort det en stund. Til slutt finner man noen, jeg …»

Han bet av setningen med det samme han så minen hennes. Blikket som flakket. Faen også. Han skulle ikke ha sagt noen. Det hørtes selvfølgelig desperat ut. Gærningen Arvid Näslund.

Men han trengte ikke å gremme seg i mange sekunder, for akkurat da dukket det opp to nye, lysende biløyne over bakketoppen, og de kom raskt mot dem.

«Oi, her er det en som har det travelt», sa Kerstin og vinket kjapt til seg Peter, som hadde kommet ut på trammen til stasjonshuset.

Arvid myste. Føreren holdt høy fart, sikkert hundre og tjue kilometer i timen. Ubevisst eller med overlegg? Kjøretøyet

spratt inn på grenseovergangen før det bråstoppet. Kerstin gikk bort til ruta på førersiden. Bassgangene i den høye musikken dundret så rutene vibrerte.

Arvid gikk bak bilen. Hjertet begynte å slå hardt ved synet av det som dukket opp foran ham. En svart Volvo stasjonsvogn med klistremerke i bakruta – et reklameslagord i blått. Ett ord stakk seg ut. Han fikk følelsen av å ha

3D-briller på seg.

Ordet trygg. Samme som den gang. Vitnet husket ikke hele setningen, bare de fem sammenføyde bokstavene.

T r y g g.

«Et slag i magen i seg selv i den spesielle sammenhengen», hadde psykologen sagt og skjøvet lesebrillene opp på hodet.

Han dro dit bare to ganger. Tolv mil fram og tilbake til Åre for å sitte i Bruno Mathssons ergonomiske meningsløshet. Nei, takk, sorgen ville uansett kverne ham i stykker i sin digre kjøttkvern.

Men nå skjedde det virkelig. Øyeblikket han hadde ventet på. Alt stemte. Konklusjonene strømmet halvferdige ut av ham da han prøvde å få kontakt med kollegaene.

«Han … Det er, jeg vet … morderen … kidnapperen …»

Ingen hørte. Det var i hvert fall ingen som lyttet.

Som gjennom en hinne fulgte han Kerstin og Peters vanlige arbeidsrutiner. De snakket høyere enn vanlig. Volumet på hiphop-låta kunne dempes, men vifta måtte gå for fullt, ellers dugget rutene igjen, forklarte mannen i hettegenseren og gliste. Arvid oppfattet navnet Dennis. Han ville se ansiktet hans, drømte om å se kødden i øynene, men en caps skjulte ansiktstrekkene helt ned til nesetippen, og han hadde ikke tid til å vente.

Tiden var inne.

Angrepet gikk fort. Arvid stormet bort, røsket opp bildøra og dyttet til mannen så han veltet ned på passasjersetet og dundret hodet i dørhåndtaket. Mannen skrek, capsen falt av og blottet en flat frisyre. Som nedsittet gress. Arvid kastet seg over ham, hundre og fem kilo moste godt på. Han ladet knyttneven og slo. Hørte de andre hyle et sted bak ham, men brydde seg ikke.

«Holder du Marit fanget et sted? Du bør ikke tro at jeg er redd for deg, din kukkløse faen. Dette har jeg fantasert om i snart tretti år. Hvor har du henne?» freste han.

Mannen gispet og stirret på ham. Øynene lignet ikke dem han hadde forestilt seg, i drømmene så øynene mørke ut. Disse var yngre og lysere. Arvid tok strupetak, så hardt at han kjente mannens pulsårer banke under fingrene.

«Hvor er hun?» freste han. Spyttet sprutet.

«Arvid, hører du ikke hva vi sier? Du har feil mann! Det holder! Gi deg!»

Ropene fra Peter og Kerstin bruste rundt ham som vann i øret, men han kjente styrken i hendene som prøvde å dra ham bort. Til slutt slapp han taket rundt halsen på gutten og sank sammen i snøen bak bilen. Kerstin satte seg på huk ved siden av ham.

Mannen begynte å hoste kraftig inne i kupeen.

«Dennis, var det ikke Dennis du het? Vi kan forklare alt», sa Peter til mannen. «La meg … kom, jeg ser at du blør, vi går inn, så skal du få plaster og en kopp te, det …»

«Forklare? En kopp te?» utbrøt Dennis og dro snørra opp i nesen. «Jeg skal politianmelde dere, det er det jeg skal.»

Arvid prøvde omtåket å forstå hva de snakket om. Det hørtes ut på Peter som om det var han som hadde gjort noe galt, og ikke Dennis. Denne karen var jo mistenkt for en forbrytelse, de burde holde ham på stasjonen og vente på

politiet. Han skulle akkurat til å protestere da han kjente hånden til Kerstin på skulderen.

«Arvid, det er ikke ham. Bilen ligner den vitnet så på drapsnatta, det skal jeg medgi. Men dette er ikke gjerningspersonen, det må du vel forstå. Se på ham, en ung gutt som ikke var født engang da familien din …»

Arvid glippet forvirret med øynene.

«Men det er til og med samme ord. I firmanavnet.»

Kerstin la hendene rundt ansiktet hans og dreide det mot klistremerket i bakruta.

«Se, det står ikke trygg, det står ygg. B-en er skrapt bort. Bygg- og grunnteknikk, skal det være. Skjønner du?»

Ja, han skjønte alt, men hjernen hengte seg opp. Det eneste han kunne tenke på, var minuttene da Frank, Julia og Felix skjønte at de skulle dø. Da varmen fortsatt ikke hadde forlatt huden og blodet pumpet ut av kroppen på dem. Det bildet ga ham ikke fred, det hjemsøkte ham om nettene, kom med hjerteklapp og åndenød. Og spørsmålet: Forsvant Marit før eller etter de minuttene?

Vera

Februar 2023

«Jahapp, kan dere gjette hva folkene oppe i skyen har funnet på for noe satans eksepsjonelt nå, da? Det er en storsatsing på gang, såpass kan jeg si. Hva tror du, Vera?»

Sjefredaktøren Nils «Strömmen» Strömqvist, også kalt Satan, foldet hendene bak nakken og la treskoene i kors under det hvite konferansebordet, som allerede klokka ni på morgenen var fullt av brødsmuler og brune kafferinger etter redaksjonens vanlige morgenmøte. Strömmen flirte med tindrende øyne mens han betraktet den sammenkalte trioen sin, som besto av meg, allmennreporter Pål Jönsson og familieredaktøren Britt Gustafsson. En litt broket skare, det skulle sies, men ifølge Strömmen de eneste som hadde peiling på avisens historie nå for tiden. Med andre ord: de gamle klutene. Det spilte ingen rolle at Jönsson bare var førtifem år, han hadde likevel rukket å jobbe i tjueåtte. Vårt lille vidunderbarn, som Britt kalte ham. Folkene oppe i skyen var konsernledelsen. Personer som sjelden var på redaksjonsgulvet, og aldri kjørte tretti mil i hardt snøvær for et intervju en vanlig tirsdag, men likevel alltid visste best hva leserne ville ha. Jeg sluttet aldri å bli imponert over hvordan de som var så langt herfra, kunne

tegne sine kurver og telle tall og analysere diagrammer og komme fram til, ja hva?

«Jeg gjetter på katter», sa Jönsson og dro i ermene på den brune kordfløyelsjakka.

«Katter? Det har vi jo allerede hatt», sa Britt tørt. «Husker du ikke det, leserne kunne sende inn bilder av sine små elsklinger. Julen 2015, tror jeg det var. Serien het Lussekatter og gikk hos meg. Men de sidene leser vel aldri du.»

«Nettopp. Hva, jo det gjør jeg, med glede. Særlig dødsannonsene piffer meg opp.»

«Å, klapp igjen.»

Britt smilte til ham. Like bestemt som hun rapporterte om Dagens sjakkrute og bouleresultater, snappet hun en mazarin fra asjetten, der den lå og svettet ved siden av en haug med punsjruller. I god gammel stil ble det ballet opp med hjemmebakst fra Coop.

Strömmen så oppfordrende på meg. Jeg beæret sentralredaksjonen til Jämtlandsposten med et sjeldent besøk, kun for sjefredaktørens skyld, og på det vilkåret at jeg slapp morgenmøtet med samtlige medarbeidere. De fleste jeg en gang hadde kjent, hadde enten blitt forvandlet til innsparinger, gått av med pensjon eller dødd, og jeg hadde ingenting å si til den nye generasjonen – de digitale spydspissene.

«Enda mer jämtlandsporno, kanskje?» foreslo jeg.

«Ja, det hadde vært noe», humret Jönsson.

Uttrykket jämtlandsporno hadde nå ingenting med sex å gjøre. Det handlet om vakre bilder av fjell, sjøer og skoger, og solnedganger og nordlys i ditto miljøer. Jämtene elsket å fråtse i naturlyrikk.

«Nix, nope, feil, feil, feil», sa Strömmen og reiste seg. «Faen, dere er så treige at jeg må gå og hente en påtår kaffeskvip. En

ledetråd: fenomenet har trendet i populærkulturen en god stund, og innen mediene. Mange podder …»

Han reiste seg med et visst besvær, klagde som vanlig på den satans artrosen, før han vagget ut til kaffeautomaten.

Brillene hans lå igjen på bordet, ved siden av kalenderen der han hadde ringet inn fredag og notert veisaltet! Jeg svelget. Den siste dinosauren. Strömmen hadde en sterk følelse for bredde og folkelig tiltale, tilsynelatende utrettelig skrev han spalten sin en gang i uka. Men de store publisistenes tid var forbi. I år sluttet vi med løpesedler. Ingen utsalgssteder hengte dem opp lenger.

Jönsson klødde seg i håret. Vi var i midten av februar, og den tørre luften fikk ikke bare hodebunnen til å klø. Hele jeg lengtet etter fukt, og varme.

«Jeg orker ikke gjetteleker i dag. Printredaktøren sitter og venter på tre tusen tegn om vedhamstringen i Strömsund kommune», sa Jönsson.

«Med mellomrom?» spurte Britt.

«Ja, med mellomrom.»

Blikket mitt forsvant ut i gangen. Bortsett fra knasingen fra kaffebønnene og lyden av væsken som sivet ned i koppen til Strömmen, lå stillheten tykk i bygningen. Dempende tepper, persienner for solskjerming og stengte dører. Skjermene viste direktesendinger med nyheter, med lyden avslått. Alle hadde skjønt at åpne kontorlandskap distraherte mer enn de effektiviserte. De frodige diskusjonene ble flyttet til nyhetsdesken og ut på nettet.

«True crime», sa jeg da Strömmen dukket opp i døråpningen igjen, med en avis under venstrearmen og kaffekoppen i høyre hånd.

«Helt riktig!» ropte han og pekte på meg som en predikant som nettopp hadde sett noen få en åpenbaring. Han smelte

avisen i bordet og bladde stående, slikket på pekefingeren og tommelen for å få tak i sidene, som fort ble fuktflekkete av grov snus og spytt, lette målrettet etter en bestemt artikkel.

Tungen begynte å pirke i snusen under overleppen. Et sikkert tegn på bladfykopphisselse.

«Og hvilken forbrytelse er verst i fylket vårt?»

Jeg hevet øyenbrynene. Hårene reiste seg på underarmene.

«Øksedrapene i Storlien.»

«Korrekt. Øksedrapene i Storlien.»

Det hadde gått tjueåtte år siden den grufulle morgenen da en far og to barn ble funnet brutalt drept med øks i hjemmet sitt, samtidig som moren i den samme familien forsvant sporløst. Jeg kunne navnene deres utenat: Frank og Marit, sønnen Felix og datteren Julia. Tjueåtte år, men fortsatt et ubearbeidet traume i bygda.

Strömmen fant oppslaget han lette etter.

«Her skal dere se.»

Vi andre kom oss på beina og lente oss over de gulnede sidene, som jeg skummet kjapt igjennom. Fete, svarte overskrifter, bilder av bekymrede ansikter.

«Ingenting er det samme etter disse drapene», sa en eldre mann som journalisten tilsynelatende hadde møtt på moped på E14. Mannen satt ved siden av det hjemmesnekrede veiskiltet som det sto Storlien, velkommen på, og som var prydet av en blå og gul kongekrone fordi kongefamilien hadde en fjellhytte i bygda, der de ofte tilbrakte påsken. Skiltet sto fortsatt på samme sted den dag i dag, om enn med litt flassende maling. «Innbyggerne har begynt å se skjevt på hverandre. Mistenksomheten øker for hver dag som går, jeg tror ikke noen tør å sove med døra åpen lenger», fortsatte mannen.

«Alle kjente familien, de var godt likt og ordentlige, det er helt ufattelig», sa en middeladrende kvinne kledd i Konsum-

antrekk, og tilføyde: «Men man lurer jo på hvorfor moren ikke er funnet.»

Kvinnens kommentar viste hvordan ett enkelt ord kunne forandre alt. En godt likt, ordentlig familie, men … Mistenksomheten ble rettet i alle retninger.

En politimann uttalte seg: «Vi har spor som fører saken framover.»

Det skulle vise seg at han tok feil.

«Uten tvil verst. Saken som på folkemunne kalles Slakten i Storlien», sa Strömmen. «Den er dessuten ikke løst ennå, og det er bra, i hvert fall for oss, for vi skal bare ta opp henlagte saker, sånn at dere ikke trenger å kjempe med politiet på det området, i hvert fall ikke til å begynne med.»

Konsernet ville satse både tid og ressurser på reportasjeserien. Vi gransker forbrytelsene som rystet Sverige … der hver lokalavis selv kunne fylle inn forbrytelsen og stedsnavnet hvor deres verste henlagte sak hadde funnet sted, fortalte Strömmen. Det ville rundt regnet bli femti separate føljetonger som avisene kunne bytte med hverandre. Ett års utgivelse på ett brett, en skikkelig vinn-vinn-løsning for både journalister og abonnenter. En annonse om at allmennheten kunne ta kontakt med tips som dreide seg om Øksedrapene i Storlien, skulle begynne å gå på nettet og i avisen fra og med i morgen.

«Det skal bli veldig spennende å høre hvordan du får inn arbeidsbeskrivelsen min i alt dette. Jeg kan dokumentet utenat, bare så du vet det», sa Britt.

«Vær tålmodig, jeg kommer til det», sa Strömmen.

«Men vent, Vi gransker forbrytelsene … hva betyr det rent konkret? Vi skal altså ikke lage en vanlig reportasje i stil med Øksedrapene i Storlien 1995 – dette vet vi?» spurte Jönsson.

«Glad du spør, Pål.» Strömmen tok en kunstpause for å ta ut snusen og stappe inn en ny. «Vi vil at dere skal jakte på nyheter – nye opplysninger, avsløringer og vitneutsagn. Det er tid for friske perspektiver, men det betyr også at vi må ta det fra begynnelsen. Siden etterforskingen ikke har ført til tiltale, er den selvfølgelig konfidensiell. Vi kan begynne med å søke dispensasjon hos juristavdelingen til Polisregion Nord, selv om jeg ikke har store forhåpninger om at de vil utlevere granskingen. Men det fins jo andre veier å gå.»

Det siste sa han med et stort glis. Hvilke veier brydde han seg ikke om.

«Få gamle politifolk til å ta bladet fra munnen, spor opp passende intervjuofre, grav i arkivene, prøv å forstå samfunnet og tidsånden – men jeg er selvfølgelig alltid tilgjengelig hvis dere får behov for å kaste ball, hva faen som helst.»

Det begynte å prikke i den ømfintlige huden min. Jeg klemte på det tomme pappkruset.

«Men dette er jo en kjempegod idé», datt det ut av meg.

«Jeg visste at du ville mene det, Vera, og det kommer til å passe deg som hånd i hanske, siden du kommer til å få hovedansvaret og jobbe heltid med saken oppe i VestJämtland. Jönsson, du bistår Vera herfra med det hun trenger, antagelig mest telefonundersøkelser og arkivsøk.»

Jönsson gjorde honnør, men Britt rynket på nesen.

«Hvorfor skal vi ri på den bølgen? Hadde jeg vært pårørende, ville jeg oppfattet det som direkte usmakelig», sa hun.

Strömmen klappet hendene sammen med et smell.

«Jo, det er der du kommer inn! Jeg vil at du skal komplettere med tekster som tar opp mer eksistensielle spørsmål knyttet til forbrytelser, fra et rent allment

perspektiv. Hvorfor krysser enkelte mennesker grensen og frarøver andre livet? Hvordan kan pårørende til ofre gå videre? Intervjue psykologer, sosiologer, you name it. Se det som en satsing på familiesidene også, og så kommer vi unna sensasjonslysten i tillegg. Jeg tror det til og med kan ha en terapeutisk virkning på leserne.»

«Så kjekt», murret Britt og strakte seg etter en punsjrull. Den myke kaken smulet på tunikaen hennes, der brystene sto ut som to voller. En barm å hvile nakken mot.

De ble stille en liten stund. Utenfor vinduet snødde det over Stjärntorget. Våte, hissige fnugg over Beppe Wolgers, Kim Anderzon, Viveka Seldahl, Rolf Lassgård, Ann-Margret og Allan Edwall. Levende eller døde hadde de alle blitt hedret med å få navnet sitt gravert inn på gatesteinene. Temperaturen i byen lå like under null, og meteorologene varslet at vinterens første skikkelige uvær skulle dra inn over Vest-Jämtland litt senere i uka. Det var ventet sterke stormkast og vanskelige føreforhold med store mengder snø og ekstrem hålke. Hold avstand og ta det rolig, formante de på trafikkradioen. Februar bød ikke på vær for kjærlighetssyke.

«Arvid Näslund bor fortsatt i det samme huset og jobber fortsatt på tollen i Storlien», sa jeg, og kjente at tankene begynte å flyte lettere, som om jeg hadde sprit i blodet.

Dette kunne jeg. Øksedrapene berørte meg mer enn noen annen sak i Sverige. Ikke bare fordi de hadde skjedd i Vest-Jämtland, på hjemmebane, men også fordi saken stakk seg ut med sin grenseløse ondskap. Jeg ble fascinert og følte samtidig avsky for den ukjente gjerningspersonen, en sørgelig skikkelse, menneskelig søppel. Da øksedrapene ved et par anledninger i senere år ble tatt opp i en populær drapspodd, hadde jeg, i håp om at radiojournalistene hadde fått noe nytt fram i lyset, lyttet andektig. Men de skrapte

bare på overflaten. Nå skulle jeg få muligheten til å grave i dypet, finne de forbindelsene som manglet. Utålmodigheten over at jeg fortsatt satt på et konferanserom i stedet for å begynne å jobbe, klødde som gamle plasterlapper.

«Arvid?» gjentok Britt.

«Faren til Marit, den eneste pårørende som fortsatt er i live, og også den som fant familien død. Han har aldri villet snakke med pressen i løpet av alle disse årene, og det ville ikke kona hans, Karin, heller mens hun levde», forklarte jeg. Kort tid etter drapene uttalte imidlertid moren og faren til Frank seg i en artikkel der de subtilt mistenkeliggjorde Marit, svigerdatteren sin, noe som skapte en livslang kløft mellom de to foreldreparene, og sikkert bidro til at de aldri stilte opp for journalister igjen.

Strömmen sukket.

«Jeg er klar over det. Den gamle lokalredaktøren i Järpen, Jesper Orsa Olsson, hadde et svare strev med alt det der, husker jeg. Opp gjennom årene har foreldrene gått bort etter tur – jeg har for meg at Orsa sa at foreldrene til Frank var gamle allerede da de fikk ham, og det fins heller ingen søsken å snakke med. Vi kunne virkelig trengt å få med oss Arvid nå. Du får begynne å bearbeide ham over tid, Vera. En vanskelig type.»

«Eller snarere en type som har hatt det vanskelig. Han har jo måttet leve med snakket om at datteren hans skulle ha drept mannen og barna sine. Det er flere i Storlien som sier de er sikre på det. Det er nesten for tungt å bære for en far og morfar», sa jeg.

«Huff, stakkars mann.» Britt ristet på hodet. «Men tenk om det er sant?»

«Ja, ingen vet jo noe sikkert. Men politiet fant DNAspor fra en foreløpig ukjent person på stedet. Hva betyr det?

At Marit i så fall utførte ugjerningen sammen med noen? Hvorfor skulle hun gjøre det? Jeg tror alle trenger å få vite motivet, siden saken er et traume for hele bygda.»

Frustrerende nok satt Arvid på alle gamle bilder av datteren, svigersønnen og barnebarna. Hittil hadde mediene bare fått tillatelse til å publisere ett eneste bilde av familien. Vi som var samlet i rommet, gransket det nå. Blikket mitt landet først på barna. Julia i regnbukse bar på en blå plastbøtte, og Felix holdt en stor grein opp i luften. Foreldrene så så unge ut, til og med yngre enn sine tjueen og tjuefem år. Bare barn selv, med hele livet foran seg. Pappa Frank lo med hele ansiktet, øynene glitret, munnvikene gikk praktisk talt helt opp til ørene. Man likte ham umiddelbart. Marit med det lange, mørke håret og ekornaktige øyne, skilte seg ut. Bygdas skjønnhet, kalte kassadamen på Konsum henne i artikkelen til Orsa. Jeg husket at jeg fnøs høyt første gang jeg leste det, men folk trengte sånt. Forvandle tragedier til eventyr.

Familien var tilsynelatende på tur i skogen, men nøyaktig hvor, hadde aldri kommet fram. Ingen visste hvem som hadde tatt bildet heller, men det hadde blitt brukt minst tjuefem ganger bare i Jämtlandsposten, praktisk talt hvert år, da vi pliktskyldig meldte at politiet fortsatt sto rådville, uten nye spor i saken.

Jeg grøsset. Ville vi noen gang få vite hva som hadde skjedd?

«Det har vært mye hemmelighetskremmeri fra etterforskernes side opp gjennom årene», sa jeg.

«Ja, definitivt. Det er på tide å forandre på det», sa Strömmen. «Og når intervjuet vi mannen som kom med det eneste vitneutsagnet sist?»

«Carl Hultén? Lenge siden, minst femten år, og da på telefon», sa jeg.

«Ta det også på nytt, da, selvfølgelig, og ikke noe satans telefonintervju denne gangen. Leserne vil føle nærvær. Var Hultén fra området, eller?»

«Nei, men han hadde fritidsbolig i Visjövalen der familien Edwall bodde permanent. Håper han fortsatt har det, og at han lever.»

Det var kun én familie – Edwall – som bodde permanent i hytteområdet som hadde vokst opp på myra ved skuterløypene og skiløypene fem kilometer øst for Storlien.

At de fleste turistene ventet på snøen før de dro dit, gjorde også at det lå en øde stillhet over Visjövalen om høsten.

En ettermiddag flere år etter drapene hadde jeg nysgjerrig svingt opp fra E14 og kjørt den smale grusveien opp til det brune, dystre tømmerhuset, som hadde stått tomt etter ugjerningen. Gått ut, pustet inn jordlukten, og fått for meg at noe smøg rundt blant de vindpinte trærne, skjult i høstdisen. En ondskap som var sluppet løs. Jeg tenkte på det i lang tid etterpå, når jeg lå i senga og skulle sove.

Hvis jeg husket riktig, hadde jeg fortsatt nummeret til Carl Hultén på mobilen, han hadde likt å bli eksponert i avisen, og til å begynne med hadde han stilt opp på alt av intervjuer. Jeg bladde i kontaktene, men fant det ikke. Så slo det meg at nummeret var lagt inn under navnet Storlienvitnet. Da dukket det opp. Jeg sendte ham en tekstmelding. Årene flimret forbi. Den vinteren drapene skjedde, bodde jeg i leiligheten i Prästgatan og jobbet i Östersund, men lengtet stadig hjem til Ånn. Lei av å trå forsiktig, begynte jeg å skjønne at man vant mer på å sette ned foten. Et år senere gikk Orsa av med pensjon, og jeg fikk endelig overta rollen som lokalredaktør i Järpen. Men det betydde at han allerede

hadde tråkket rundt i øksedrapenes mest interessante kriker og kroker, og nyhetssjefen verken kunne eller ville sette av ressurser til å la meg gjøre det igjen. Sporene kjølnet dessuten med rekordfart, og det som gjensto å gjøre for meg, handlet mest om å gjenta det som allerede hadde kommet fram i Orsas intervjuer. Det gremmet meg. Strömmen leste tankene mine.

«Tenk på at folk kan ha forandret innstilling og hensikt med tiden. Det er absolutt ikke umulig å få fram ny informasjon i dag.»

«En betraktning: Tar vi ikke på oss litt for store klær hvis vi utbasunerer at vi så å si skal kaste nytt lys over etterforskingen?» spurte Jönsson.

«Vi lover å prøve, det vil framgå av ingressen. Uoffisielt håper vi selvfølgelig å få fram opplysninger som fører politiets arbeid videre, sånn at de til og med kan oppklare forbrytelsene i de forskjellige avisdistriktene. Kanskje ikke umiddelbart, men i framtiden. Blås i hvordan vi utbasunerer det, det viktigste er at tiltaket engasjerer folk sånn at de tør å tipse, vi vil ha en dialog med leserne», sa Strömmen.

«Fant du på det selv?» spurte Britt med overdrevent mild stemme, mens hun rotet rundt i lommene på tunikaen og dro opp en pose halspastiller med eukalyptussmak.

«Nei, for satan. Hørte du ikke at jeg imiterte sjefen for redaksjonell utvikling? Hva han nå heter.»

«Göran.»

«Ja, nettopp, Göran.»

Jeg klarte ikke la være å le. Gærninger. Noen ganger savnet jeg selskap når jeg befant meg i lokalredaksjonen i Järpen, men bare noen ganger. Til tross for at jeg ofte led av ensomhet, elsket jeg enda mer å være alene. Jeg rettet meg opp. Tresmak og nikotinsug. Det fikk være nok prat. Akkurat

da ringte telefonen min. Navnet til Thomas Martinsson lyste opp på skjermen. Hjertet gjorde instinktivt et hopp i brystet. Jeg slo av lyden. Han satt sikkert i brøytebilen.

«Så, hva skjer nå? Skal vi sette i gang og jobbe da, eller?» spurte jeg silkemykt og begynte å samle sammen sakene mine.

Nå flirte Strömmen så bredt at snusen hang ned over tennene. Han elsket når det begynte å rykke i den gamle lokalredaktørfoten.

«Absolutt, nå gønner vi på. Dette er ikke noen folkehøyskole.»