Skygger på silkeveien by Kagge Forlag

LARS FINDSEN JACOB WEINREICH

SKYGGER PÅ

SILKEVEIEN

SPIONTHRILLER

OVERSATT AV HARALD KJÆRHEIM

Originally published in Denmark in 2024

Published in Agreement with Politiken Literary Agency 2024

Originalens tittel: Skygger på Silkevejen

Oversetter: Harald Kjærheim

Omslagsdesign: Kenneth Schultz

Layout: akzidenz as | Dag Brekke

Omslagsillustrasjon: Unsplash

Papir: Creamy 60 g 2,0

Boka er satt med Electra 11/15

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen

ISBN: 978-82-489-3716-6

Kagge Forlag AS

Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

«Time is an ocean but it ends at the shore You may not see me tomorrow.»

BOB DYLAN

«Steady reductions in sea ice are opening new passageways and new opportunities for trade … arctic sea lanes could become the 21st century Suez and Panama Canals.»

MIKE POMPEO, FORMER CIA-DIRECTOR

PROLOG

Det pleier å være drager, tenker Yang Lee og ser på de to lysegrå plastelefantene som står foran inngangen til restauranten China House på Amagerbrogade. Han går ut av bilen.

Det er en pen dag. Ikke en eneste sky har funnet veien til den isblå himmelen, som bare blir brutt av et fly og de fine, hvite stripene det trekker etter seg. Han ser opp. I USA finnes det sprø mennesker som kaller stripene chemtrails og tror at de inneholder kjemiske stoffer som gjør folk til zombier.

Han stikker hånda i lomma og kjenner etter pistolen. Det er en gammel vane. Yang Lee skyver opp døra og går inn. Han holder på å kollidere med et stort akvarium like innenfor. Feite, oransje karper svømmer dovent rundt mellom grønne planter. Yang Lee løsriver seg fra synet og går inn i selve restauranten, hvor en familie er i ferd med å sette seg. Den unge moren kaster et nysgjerrig blikk på Yang Lee, kanskje fordi han har et blåskjær i håret. Hun vender oppmerksomheten tilbake mot de to guttene sine, som er på vei mot buffeen.

– Velkommen, sier en av servitørene og smiler til Yang Lee.

– Hvor er Gao Li?

– Jeg tror han er ute på kjøkkenet. Eller på kontoret. Skal jeg hente ham?

– Nei, jeg finner ham selv, sier Yang Lee.

Han går gjennom restauranten. På veien tar han en av de små vårrullene fra buffeen og stikker den i munnen.

Yang Lee er fornøyd med at han ikke er maskert. Nå kan han spasere stille og rolig gjennom restauranten.

Han åpner en dør og kommer inn i en lang, smal gang. Han skyver opp døra til venstre og ser inn på et folketomt kontor. Et skrivebord, en bunke papirer, en gammel pc og noe som forundrer ham: et par ski som står lent opp mot bakveggen. Han lukker døra og kjenner på døra på motsatt side av gangen. Låst.

Yang Lee stirrer mot kjøkkenet. Døra står åpen, han ser en trillevogn full av panner og gryter og en stor oppvaskmaskin.

Dampen står opp.

– Hvor er Gao Li? sier han til ei ung jente som kommer ut fra kjøkkenet.

– Han er der inne, lyder svaret. Hun gjør en bevegelse med hodet og haster forbi.

Yang Lee venter et øyeblikk. Han trekker pusten dypt, han pleier ikke å være nervøs. Han pleier ikke å være noe som helst når han skal utføre et oppdrag. Han kjenner ikke Gao Li, det er ingen grunn til å være nervøs. Yang Lee går de siste skrittene og kommer inn på kjøkkenet. Han gjenkjenner straks Gao Li, som står foran komfyren og snakker ivrig med en av kokkene.

– Gao Li? sier Yang Lee. Mannen ved komfyren vender blikket mot ham.

– Ja?

– Jeg har noe til deg. En hilsen.

– Fra hvem?

– Fra Zhou Jinping, sier Yang Lee.

– Zhou Jinping? Jeg kjenner ingen som heter Zhou Jinping.

– Tenk deg om.

– Jeg kjenner ham ikke, sier Gao Li etter en kort tenkepause og slår unnskyldende ut med armene, men nå ser han litt urolig ut.

– Synd, sier Yang Lee. – Men jeg skulle hilse likevel.

Yang Lee stikker hånda i lomma og tar fram pistolen. Gao Li rekker ikke å se redd ut, mer forbløffet. Yang Lee trenger ikke å sikte. Han skyter tre ganger. To skudd i overkroppen og ett i ansiktet. Da Gao Li faller om, drar han med seg ei gryte. Nudelsuppen renner utover gulvet. Den klare, grønnlige væsken spruter opp på buksene til Yang Lee. Så hører han noen som skriker. Det er kanskje kokken, som står ved siden av, eller jenta, som er kommet fram i døra. Yang Lee stikker pistolen tilbake i lomma og går forbi henne, bortover gangen og ut av restauranten til bilen, som står halvveis oppe på fortauet. Han er fornøyd og har det ikke travelt.

FØRSTE DEL Porten

Tyrkia, august 2023

Når huset er ferdig, kommer døden. Maja vet ikke hvor hun har det gamle tyrkiske ordtaket fra, men hun tror hun forstår budskapet i de foruroligende ordene. At det farligste er å komme i mål. At det gjelder å fortsette, skritt for skritt, dag etter dag, hele tiden være i bevegelse. Er det derfor hun står her på en hullete vei i utkanten av Antalya sørvest i Tyrkia? Fordi hun ikke klarer å gjøre noe annet, i hvert fall ikke å sitte hjemme i hjørnesofaen i den lille trerommeren på Vesterbro med Jonas og Emma og vente på at nok en dag skal være over?

Maja var i Tyrkia for første gang som 16-åring, da hun tilbrakte en uke i Istanbul med foreldrene sine. Verdens lengste og mest utmattende kjøretur. Den dag i dag vet ikke Maja hvorfor foreldrene hadde insistert på å kjøre samtlige 3000 kilometer. Hun hadde kranglet med moren det meste av uka. En kveld var de så nær på å begynne å slåss i mylderet i Den store basaren at en eldre mann hadde blandet seg. Om natta hadde Maja ligget i den elendige senga på det lille hotellet ved Taksimplassen og savnet kjæresten Rasmus fra videregående så fælt at hun gråt seg i søvn.

Men verken savnet eller den irriterende moren hadde forhindret Maja i å falle pladask for det enorme, kaotiske, larmende og på alle måter umulige landet som aldri har kunnet bestemme seg for om det ligger i Europa, Midtøsten eller et helt annet sted. Et land som lik et enfant terrible nærmest skryter av sin beliggenhet på randen av den vestlige sivilisasjon. Allerede den gangen, da hun sto og kikket ut over Bosporosstredet og det dypblå havet, syntes hun det var en helt spesiell poesi over Istanbul.

Siden er Majas forhold til Tyrkia redusert til Gülsüms fantastiske bulgursalat med chili, brunt sukker og massevis av hvitløk. Den eldre tyrkiske mattelæreren i klassen til Emma, som forresten er blitt temmelig dansk etter tjuefem år i Vanløse, har flere ganger disket opp med spennende retter når det er samlinger på skolen til bonusdatteren hennes.

Tanken på Danmark, Jonas og lille Emma burde sende et stikk av savn gjennom Maja, men hun er for konsentrert til å la seg distrahere.

Den skramlende lyden fra bussen da den langsomt setter seg i bevegelse etter at Maja har gått av, drar henne tilbake til virkeligheten – den virkeligheten som for 34 år gamle Maja Birk akkurat nå består av en støvete landevei i det sørlige Tyrkia, en gjennomsnittstemperatur på rundt førti grader, en veltet søppeldunk med colabokser og plastavfall som flyter rundt i rennesteinen, og en gammel, haltende kjøter som drar seg av gårde i retning av hennes foreløpige mål: Sublime Porte Hotel på den andre siden av veien.

Det er ikke mye sublimt over beliggenheten til det lille hotellet, inneklemt mellom en ramponert bensinstasjon og en falleferdig betongbygning med armeringsjern stikkende opp. Et øyeblikk streifer det Maja å bli her. Bare stemple ut, skru

av telefonen og forsvinne fra alt sammen. Ikke en levende sjel ville lete etter henne her. Hold opp, sier Maja til seg selv. Om en uke er jeg hjemme igjen. Hun krysser gata med raske skritt.

Maja stanser et øyeblikk og kaster et blikk på speilbildet i døra før hun går inn i hotellresepsjonen. Et svulstig, gullinnrammet bilde av den tyrkiske presidenten tar mesteparten av den ene veggen bak et metallstativ med turistbrosjyrer som lokker med turer til Hadrians port, Yivli minaret-moskeen og vannlandet Water Paradise. Popmusikk fra Midtøsten durer på bakrommet. Temperaturen er litt mer levelig her i den marmorbelagte foajeen, kanskje hjulpet av den primitive vifta som står på reolen bak den unge, perfekt sminkede kvinnen ved disken.

– Det skulle være et rom reservert til meg.

– Og hva er navnet?

– Laura Hansen, sier Maja.

Hun skyver passet sitt over disken. Resepsjonisten åpner det uinteressert og blir avbrutt av en lyd fra telefonen. Neglene klikker raskt over skjermen da hun svarer på meldingen. Så retter hun oppmerksomheten mot Maja igjen.

– Rom 44. Fjerde etasje, du må opp trappa. Heisen virker ikke, det er ikke kode til wifi-en, du bare logger på med romnummeret ditt, sier den unge resepsjonisten og rekker Maja et nøkkelkort og en brosjyre med ti prosent rabatt på restaurantene i området.

– Takk, sier Maja med et smil.

Hun går bort til trappa med en følelse av at første etappe er overstått. Hun lettet fra Billund lufthavn klokka 06.55 i morges i selskap med tre hundre medpassasjerer og en håndfull uniformerte reiseguider fra Sun-Charter, som alle skulle videre til Antalya. Maja hadde booket flyturen uten hotell og hadde kjent en nesten overveldende lettelse da hun hadde sluppet

løs fra turistflokken et eller annet sted mellom gaten og tollen – litt den samme følelsen hun rammes av nå, da hun kommer opp i fjerde etasje og bruker et øyeblikk på å orientere seg. Rom 44 ligger i enden av en lang, smal gang. Et lite klikk fra låsen hilser Maja velkommen til et hotellrom som maks kan svinge seg opp til et par slitne stjerner på Tripadvisor. Middagssola står skrått inn gjennom den oppskrapede balkongdøra. Det asurblå Middelhavet anes der ute bak de hvite hotellene som rager opp langs kysten.

Maja setter seg på senga et øyeblikk, og tanken på å forsvinne akkurat her i dette slitne strøket utenfor rekkevidde av alle vender tilbake. Hun tar seg sammen, tar av seg det meste av tøyet og gjennomfører sitt daglige tolvminutters få opp pulsen og styrk kjernemuskulaturen-program, femti knebøy, førti armhevinger i forskjellige varianter, seksti situps, tre minutters planke samt diverse tøye- og bevegelighetsøvelser. Hun setter alarmen på fem minutter og legger seg på det kjølige steingulvet med lukkede øyne, før en iskald dusj får henne på beina igjen.

Så gjennomgår hun rommet rutinert og lydløst og kan snart konkludere med at ingen vil forstyrre henne her. Etterpå kler hun på seg. Shorts fra et overskuddslager, svarte turstøvler og en utvasket T-skjorte. Hun tar et tørkle, knytter det rundt livet, låser seg ut av rommet og går ned i resepsjonen. Resepsjonisten er fortsatt mest opptatt av telefonen da Maja fanger oppmerksomheten hennes. Maja forklarer at hun kommer til å være borte noen dager for å besøke en venn som har leid et hus oppe i fjellene. Derfor er det ikke behov for å reingjøre rommet før hun er tilbake seinere i uka til en god runde avslapping ved havet de siste par dagene før hun skal hjem til Danmark. – Og forresten, sier Maja. – Kan du si meg veien til busstasjonen?

Solbrillene demper det skarpe lyset da Maja går ut av hotellet, men varmen treffer henne som en mur. Hun følger resepsjonistens anvisninger et par gater før hun snur og slentrer litt rundt på måfå i motsatt retning. Hun skrår over en liten parkeringsplass, forbi en støyende søppelbil og videre bortover landeveien. Hun har tatt tørkleet fra hofta og knyttet det rundt hodet for å dekke det lyse håret, og går inn på det lokale markedet, som er en stor labyrint av boder. Maja rusler gjennom de små, trange arkadene, stanser litt tilfeldig et par steder og tar en selfie eller to. Etter en times tilsynelatende planløs vandring forlater hun markedet og går via noen små gater ned til et lite torg, som ligger skrått overfor et bilverksted.

Hun setter seg i et av de små tehusene som ligger overalt i gatene, og får servert en kopp søt tyrkisk te i et karakteristisk tulipanformet glass mens hun ser igjennom selfiene fra markedet. Det er ikke noe uvanlig å se. Etter en halv time kommer en middeladrende mann ut fra verkstedet overfor.

Han krysser gata, går over til plassen og forsvinner nesten ned en sidegate før Maja ser at han setter seg inn i en bil av eldre modell. Han blir sittende noen minutter uten å starte bilen. Maja har holdt øye med plassen. Ingen har løftet blikket, tatt telefonen eller gjort mine til å reise seg. Så setter mannen bilen i bevegelse og kjører bort. Fortsatt ingen reaksjoner innenfor Majas synsfelt. Hun blir sittende litt før hun betaler og slentrer i et sikksakkmønster ned gjennom den støvete forstaden mot vannet.

På en større parkeringsplass utenfor et Maxi-supermarked står bilen under et falleferdig halvtak. Da mannen bak rattet får øyekontakt med Maja, kjører han en anelse fram og stanser akkurat lenge nok til at Maja kan sette seg inn på passasjersetet.

Uten å si et ord rekker mannen henne en tjukk, brun konvolutt før han kjører inn på en bensinstasjon litt lenger borte, går ut og forsvinner inn i den tilliggende butikken. Mens han er borte, åpner Maja den forseglede konvolutten, tar ut innholdet og legger det i fanget. Pass, helseforsikring, førerkort, MasterCard og tjue tusen danske kroner i tyrkiske lira fordelt på to like store bunker. – Farvel til Laura Hansen, hvisker Maja for seg selv og åpner passet. – God dag til Signe Merete Lund, arkeolog, som skal besøke noen utgravninger østpå i forbindelse med et prosjekt på Københavns Universitet.

I konvolutten ligger det også reisepapirer fra Danmark til Tyrkia, inklusive et brukt boardingkort fra en innreise for tre dager siden, noen forskjellige kart over det østlige Tyrkia med angivelser av utgravningssteder og noe arkeologisk oversiktsmateriale fra prosjektet hennes.

Maja stikker en av seddelbuntene i lomma og bytter ut alle Laura Hansen-papirene i rumpetaska med Signe Merete Lund-papirene. Laura Hansen blir lagt bort i konvolutten og forsvinner inn i hanskerommet. Så ser hun seg rundt i bilen. Det er en liten hvit Nissan. Etter avtalen skulle den være uten uønsket elektronikk. Hun setter seg over i førersetet idet mannen som plukket henne opp, kommer ut av butikken.

Maja betrakter ham litt da han går bort mot henne og den lille bilen. Middelaldrende, korpulent, en bart som nesten skjuler munnen, og en osende sigarett i hånda.

– Takk, Muhammed, sier Maja til mannen da han setter seg inn på passasjersetet.

– Alt er som det skal være? sier han med sjarmerende aksent. – Du har valgt en varm dag å komme på. Og i morgen blir det enda verre. Jeg skal til Alanya. Barna mine holder med Alanyaspor, fotballaget. Vi skal på kamp mot Trabzonspor,

sier Muhammed. – Altanya er for stor for meg. Altfor stor, for mange biler, for mye bråk. Folk er fucking crazy. Og så røyker alle. Muhammed smiler og holder opp sigaretten sin.

Maja tar opp den andre bunten med pengesedler og rekker kontantene til Muhammed.

– Du er et godt menneske, må Allah holde sin hånd over deg, sier han og stikker sedlene inn på magen. – Den går bra, jeg har nettopp fylt tanken, men klimaanlegget er litt, du vet

… so-so. Og så er den for liten for meg, men jeg tar jo større plass. Når er du tilbake fra utgravningene?

– Om et par dager, sier Maja. – Tre, kanskje.

– Fint. Jeg er her på samme tidspunkt om to dager og dagen etter og en siste gang dagen etter der igjen for sikkerhets skyld. Regn med meg, sier Muhammed og stiger ut.

Maja lukker øynene et øyeblikk. En lang tur venter. Seksten hundre kilometer. Seksten hundre kilometer i en elendig Nissan med dårlig beinplass og et so-so klimaanlegg. Seksten hundre kilometer med nok et falskt pass på et oppdrag under fjerne himmelstrøk.

Hvorfor, egentlig? tenker Maja på vei tilbake til Sublime Porte Hotel. Hvorfor gjorde jeg ikke som Jonas? Fire år på barnehagelærerutdanningen og en god, fast stilling i den integrerte institusjonen Løvetannen på Vesterbro. 37 timer i uka, maks. Lange, gode ferier, en egenmeldingsdag her og der og fri når han har skiftet den siste bleia og går ut gjennom den kobberfargede porten til Knud Lavards Gade. Fordi, tenker Maja og gjentar for seg selv det svaret hun litt for ofte må ty til når Emma spør om noe. Hvorfor kan jeg ikke være lenger oppe? Hvorfor kan jeg ikke få mer godteri? Bare fordi.

Maja parkerer i en folketom sidegate litt unna hotellet. Hun tar tørkleet av hodet og går det siste stykket. Da hun kommer

inn i resepsjonen, er det fortsatt den unge kvinnen som står bak disken. Har hun aldri fri? tenker Maja og skynder seg opp trappa. Hun låser seg inn, går ut på badet og stiger opp på toalettet. Så skyver hun en av de gulnede himlingsplatene til side og stikker konvolutten med Laura Hansens papirer inn der. – Vi ses seinere, Laura.

Tyrkia

Veiene i det sørøstlige Tyrkia er bedre enn Maja fryktet. Time etter time passerer med endeløs asfalt, lyseblå sjøer, støvete småbyer og rovfugler i majestetiske svev over takkete fjelltopper som eneste selskap. Havet kommer og går mellom fjellene. En gang iblant slutter hovedveien og blir avløst av mer kupert terreng, små, skarpe svinger, dype kløfter, frodige daler og grønne olivenlunder badet i det siste dagslyset. Og så, ganske plutselig og overrumplende, faller et svart teppe ned fra himmelen og fortrenger alt lys.

Ved 20-tiden kjører Maja inn på en bensinstasjon og kjøper sandwich, snacks og drikkevarer til natta. Sandwichen spiser hun med én gang, koppen med den grumsete kaffen settes i spenn mellom frontruta og instrumentbrettet og skvalper litt over da hun kjører ut på veien igjen. Musikken i det skurrende bilanlegget er lokal pop avbrutt av et par amerikanske hits. Maja prøver å tenke så lite som mulig. Hun bare kjører og lar ingen av tankene bli værende lenge i hodet. Det er uoverskuelig langt til målet, så det gjelder å ta en time om gangen. Maja er trent i å kontrollere tankene. Hun er trent i å kjøre bil, hun er trent i å agere i fremmede land, hun er

trent i å stenge ned for negative tanker og i stedet fokusere på målet, som på denne reisen er den lille byen Uludere i grenselandet mellom Irak og det østlige Tyrkia. Byen ligger i området kurderne betrakter som en del av Kurdistan, som strekker seg over flere landegrenser. Maja har ikke vært der før, men hun kjenner både byen og landskapet fra planleggingen. Ved midnattstid legger hun bilen ut på veiskulderen. I mørket har hun registrert en liten grusvei som går ned i dalen til høyre. Hun rygger snaut hundre meter og lar bilen trille inn mellom trærne i en liten klynge. Bilen står med fronten mot landeveien. Hun låser dørene, legger seteryggen ned en anelse, men bare akkurat nok til at hun fortsatt vil kunne kjøre bilen hvis det blir nødvendig. Hun setter alarmen på telefonen på femten minutter og lukker øynene – og bråvåkner ett minutt før alarmen ringer. Maja går ut i den varme natta, svinger med armene og tøyer kroppen. Tilbake i bilen spiser hun en sjokolade og skyller den ned med lunken cola. Hun må videre.

De mange nattetimene i bilen brukes blant annet på å prøve å unngå å tenke for mye på Jonas. Hun får plutselig lyst til å ringe ham. Det er galt at han ikke vet hvor hun er. Det er galt at han ikke vet hva hun gjør nå. Men det er så mye som er galt her i verden, og det er nettopp det jobben hennes handler om. Å beskytte Danmark og Danmarks interesser.

Hvordan hun gjør det, kan hun ikke forklare kjæresten sin. Det kan hun ikke forklare noen utenfor tjenesten, for arbeidet krever taushet, også overfor de aller nærmeste. Opplysninger som havner i feil hender, kan i siste instans bety liv eller død, både for henne og kollegaene hennes.

Maja nærmer seg det verste tidspunktet på natta, når den begynner å gå over til morgen. For å holde seg våken bruker hun det gamle trikset hun har lært av den operative sjefen i

Forsvarets etterretningstjeneste, Gregers Schmidt. Uten å stanse bilen legger hun venstre fot på gasspedalen og vrenger av seg den høyre støvelen og sokken. Så skrur hun på vifta og regulerer luftstrømmen ned mot pedalene. Den kalde lufta blåser på tærne og holder henne våken.

Langsomt blir det mer trafikk på veiene, og den første sola får de tindrende fjellene i bakspeilet til å flimre. Maja har vært underveis i over femten timer og er ikke langt fra målet. Gjennom den skitne ruta ser hun en mindre militærkonvoi som kjører forbi på en landevei litt unna. I en sky av rødlig støv passerer et par store pansrede kjøretøyer med soldater på lasteplanet. Den politiske og militære kurdiske organisasjonen PKK har hovedsete like over grensa til Irak. Tyrkiske soldater rekognoserer konstant i området, av og til lyder det spredte skuddsalver mellom fjellene. De fjellrike områdene mellom Tyrkia, Irak, Syria og Iran virker som en magnet på verdens ufred. Stammekrigere, smuglere, terrorister, ekstremister, kriminelle bander – området kan oppvise alt sammen. Og ikke langt herfra opererer små, seiglivede lommer av Den islamske staten stadig med hodet fylt av drømmer om et nytt kalifat.

Militærkonvoien er borte, snart vil den bli avløst av en ny, og

Maja har ikke noe ønske om å bli stanset. Signe Merete Lund er arkeolog. Som forsker i nærorientalsk arkeologi studerer hun assyriske handelsbrev fra bronsealderen. Hun skal plukke opp assistenten sin. Maja har papirer på alt. Uansett hva som blir sjekket, holder historien. Hun har vært med på å lage den selv, så hun er rolig. Men det er ingen grunn til å risikere noe, og til tross for tørkleet som dekker det lyse håret, er de klare, lyseblå øynene fortsatt synlige. Maja kan ikke komme fra at hun er dansk, og bare det å oppholde seg så langt øst som skandinav vil vekke undring og mistanke.

En gammel gjeter omringet av en flokk brekende geiter krysser veien, så hun må vente i flere minutter. Litt lenger borte i veien må hun kjøre sikksakk utenom et par dype kratre i asfalten, muligens fra granatnedslag. Et hullete skilt viser veien til Uludere, og Maja smiler ved tanken på at hun snart er framme.

Uludere, som ligger nær grensa til Irak og tross sin beskjedne størrelse betraktes som en av Sirnak-provinsens viktigste byer, er hovedsakelig befolket av kurdere. Maja har lest alt om de kurdiske stammene. Sefikan, Atmanikan, Cudikan. Hun tenker på Sadar i klassen på barneskolen, selv om det er tjue år siden. Sadar med de pene, bedrøvede øynene var vokst opp som kurder i Bagdad. Faren hans hadde et prosjektil sittende i korsryggen, som legene ikke kunne fjerne, og den stakkars mannen kunne ikke gjøre noe annet enn å se på tv. Et par ganger besøkte Maja Sadar og den kurdiske familien hans i den lille leiligheten i Urbanplanen. Der satt de sammen og så på Bruce Lee-filmer og drakk kurdisk te i en sofa av imitert skinn, som tok mesteparten av plassen i stua.

Møtestedet er et lite kryss i den vestlige utkanten av Uludere. Maja kommer som planlagt i god tid. Der er en kafé i krysset, der hun har god utsikt til en bussholdeplass litt lenger borte i veien. Hun parkerer og går inn og bestiller en tyrkisk kaffe med godt med sukker. Så setter hun seg til å vente. Det er ingen aktivitet ved kafeen, krysset eller bussholdeplassen, men snart stanser et vrak av en buss ved holdeplassen, og en broket flokk stiger av. Majas blikk faller øyeblikkelig på den unge, hengslete fyren som etter å ha sett seg litt rundt, begynner å gå i motsatt retning, bort fra kafeen og krysset. Maja venter tålmodig, forsikrer seg om at det ikke er noen uvanlig aktivitet noe sted. Så legger hun et par lira-sedler på bordet, setter seg

inn i den hvite Nissanen og kjører etter den unge mannen. Da hun nærmer seg, står han i veikanten med armene i kors. Det svarte, krøllete håret er støvete, skjegget lengre enn sist Maja så ham, men smilehullene kan fortsatt anes. Maja kjører ut til siden, stiger ut og går mot ham.

– Vi kan ikke fortsette å møtes på denne måten, sier Maja og omfavner ham. Hun kan ikke la være med å le.

– Lukter det av meg?

– Litt. Faktisk, ler hun.

– Jeg har ikke dusjet på tre dager.

– Men du er her, min venn. Det er det viktigste.

– Vi hadde jo en avtale, sier Ramin. Han ser yngre ut enn sine 31 år. Det er noe med øynene, har Maja ofte tenkt. Det nysgjerrige blikket på verden, som et barns, uten forbehold eller skepsis, som kan forundre når hun tenker på bakgrunnen hans som barn i en flyktningfamilie. Foreldrene kom til Danmark i 1987 på flukt fra Iran–Irak-krigens vanvidd. Farens to brødre var falt i ørkenkrigen, som i løpet av et kort tiår utspilte seg foran øynene på en måpende verden og endte med å koste opp mot halvannen million mennesker livet. En tidlig morgen bestemte faren seg for å desertere. Det ble til en dramatisk flukt, men noen måneder seinere havnet familien på en liten flekk utenfor Roskilde til et helt nytt liv langt borte fra prestestyrets forfølgelser og Saddam Husseins regionale imperialisme.

Få år etter kom lille Ramin til verden. Det var ikke noen enkel barndom å vokse opp med iranske foreldre i Danmark. Mange steder ble den muslimske bakgrunnen betraktet med mistro. En av de første gangene Maja møtte Ramin, fortalte han om den gangen han som åtteåring begynte med håndball i den lokale klubben og et par av foreldrene truet med å melde seg ut fordi de ikke ville ha feilfargede på laget. Men Ramin

lot seg ikke kue og klarte seg godt på både grunnskolen og videregående og seinere på det krevende studiet i informatikk på Københavns Universitet.

– Er du sulten? spør Maja.

Ramin nikker og setter seg inn i bilen. Maja finner fram en pose fra hanskerommet. Cashewnøtter, cola, vann og sjokolade.

– Hvor er Big Mac-en min? ler Ramin. – Det står i kontrakten min at når jeg ble plukket opp av arkeologen, ville jeg bli møtt av en burger med pommes frites. Og en banansplitt til dessert.

– Det er vel ingen som spiser banansplitt lenger.

– Jeg, så.

– De smaker faktisk ok, de der, sier Maja og peker på en av sjokoladene. – Litt Snickers-aktige på en tyrkisk måte.

– Akkurat nå spiser jeg hva som helst.

– Er du ok?

– Ja, men jeg har gått en del, og tatt buss. Mest gått, faktisk. Du skulle se blemmene på venstrefoten min. De gjør føkkings vondt.

– Nei takk.

De har kjørt en halvtimes tid mot vest, da Maja resolutt svinger tvers over veien og parkerer ved en liten kafeteria.

– Bli her, vi trenger noe ordentlig mat, sier hun og går ut av bilen. Hun trekker tørkleet godt opp rundt håret og kaster et raskt blikk på landeveien i begge retninger. Hvorfor er hun plutselig nervøs? Maja bruker et par sekunder på å kjenne etter. Hun pleier å kunne stole på instinktene sine, men det er ikke noe å se. Hun går inn og kjøper durum og cola.

Men uroen blir værende.

Hun klarer ikke å riste den av seg, heller ikke da de har kjørt noen kilometer videre, først i høy fart og deretter så langsomt

at de snegler seg av gårde og det fortsatt ikke er liv verken foran eller bak dem på veien. Hun speider jevnlig opp i lufta for å se om hun får øye på en drone, men det er ikke noe å se. I en høytliggende hårnålssving med godt utsyn til begge sider kjører hun ut på et lite utsiktspunkt.

De går ut av bilen og setter seg på steingjerdet på kanten av kløfta under utsiktspunktet, akkurat så langt fra bilen at de kan snakke uforstyrret selv om bilen mot formodning skulle være avlyttet.

– Vi kan spise her, sier hun.

– Men først skal du få denne, sier Ramin og rekker fram hånda.

Maja tar imot den lille USB-nøkkelen han gir henne, og Ramin begynner på durum-rullen. Et øyeblikk kan hun ikke la være å betrakte den lille tingesten hun har i hånda. Alt som er satt i verk på grunn av den. Et halvt års forarbeid. Enda mer hvis man tar med alt: detaljerte forberedelser, minutiøs planlegging, møter og prosedyrer, mulige og umulige situasjoner som kunne oppstå, ting som kunne gå galt, før den ganske risikable operasjonen endelig kunne settes i gang.

Og her er forhåpentlig resultatet. På en kryptert USB-nøkkel i Majas hånd. Kanskje er det nøkkelen til en større forståelse av hva det er iranerne og kineserne er så opptatt av å snakke med hverandre om.

Det burde helst ligge her. En samtale på et konferanserom på et hotell i Teheran for seks dager siden mellom høytstående iranske og kinesiske embetsmenn. Maja stikker den lille nøkkelen i bukselomma. Det virker så skjødesløst, slår det henne.

– Er du ferdig? Da drar vi, sier hun.

De går fort tilbake til bilen, setter seg inn, og Maja gasser på. – Det kan godt hende du er trøtt, men du må nok ta din tørn bak rattet.

Tyrkia

Maja har kjørt turen mange ganger i hodet. Hun kjenner den ut og inn, har studert ruta atskillige ganger og memorert hver eneste detalj.

Og nå skal de tilbake, men ikke direkte til Antalya. Først skal de til Incirlik, der Nato har en flybase. Basen har vært et av nøkkelpunktene i de amerikanske bombardementene av IS, og det er herfra Ramin skal flys hjem til Danmark, mens

Maja etter planen reiser tilbake til Antalya og ligger på stranda et par dager før hun flyr hjem til Billund. Eller som Gregers hadde sagt med et smil kort tid før Maja skulle av gårde: «Når alt kommer til alt, er det jo en badeferie du skal på, Maja. Bevares, det er en liten avstikker underveis. Men likevel. Kanskje vi trekker det av sommerferien din.»

Avstikker, tenker Maja og rister på hodet. En avstikker på snaut førti timers risikabel biltur i et høyspent, konfliktfylt område med et falskt pass i veska.

Etter noen timer bytter de plass. Nå er det Majas tur til å sove. Denne gangen drømmeløst. Sånn fortsetter de med å bytte på å kjøre og hvile.

Etter hvert som de kommer lenger vest, øker trafikken. Veiene blir bredere, bilene rundt dem flottere, husene større.

Ramin snakker ikke om turen inn i Iran. Snart lander han i Danmark, og herfra vil de neste dagene, kanskje ukene, gå med til å gjengi og gjennomgå reisen i minste detalj. Det er ikke ofte tjenesten har folk på bakken i Iran, så det gjelder å få sugd alt ut av ham. Og helt konkret så mye som mulig om Irans rolle i den såkalte Belt and Road-ruta: kinesernes målrettede arbeid med å bygge det som populært kalles en ny Silkevei, en interkontinental nettverksinfrastruktur mellom Asia, Europa, Afrika og Kina. Men alt det er ikke Majas bord. Hun har det best i felten.

De tar en pause utenfor storbyen Adana. De stiger ut, går et stykke fra bilen, strekker på beina og trekker pusten.

– Vår iranske venn kom en time for seint, sier Ramin. – Jeg begynte å tro at han hadde fått kalde føtter.

– Hvordan var han?

– Nervøs. Redd, faktisk. Det meste av tiden sto han ved vinduet og kikket ned på gata. Og så gned han seg i hendene hele tiden.

– Det er vel forståelig, sier Maja, med tanke på at landsforræderi i Iran straffes med galgen.

– Men ellers er han rett mann, sier Ramin. – Høyt plassert i det iranske embetsverket med kontakter overalt i systemet. Så seint som forrige uke spiste han lunsj med utenriksministeren. Han er i det hele tatt med på nesten alle de viktige møtene. Og han er villig til å snakke med meg igjen. Selv om han er livredd for å bli oppdaget.

– Stakkars mann, sier Maja.

– Ikke vær så sentimental, sier Ramin. – Men jeg tar av meg hatten for ham.

– Og jeg for deg, Ramin, sier Maja og mener det. – Du er vanvittig god.

– Og pen, sier Ramin med et smil.

– Det også, ler Maja. – Men jeg har jo en kjæreste …

Samtalen slutter der. De setter seg inn i bilen igjen, og denne gangen er det Maja bak rattet.

– De kilikiske portene, utbryter Ramin plutselig. – Er det her?

– Snart. Vi passerte et skilt for en halvtime siden, sier Maja.

De sagnomsuste portene utgjør hovedpasset i Taurusfjellene og forbinder Middelhavet med de enorme platåene i Anatolia. Aleksander den store dro gjennom passet for 2500 år siden.

Seinere fulgte Paulus med sitt ønske om å utbre kristendommen, korsfarerne og tallrike andre hærer opp gjennom historien. Alle har de kjempet seg vei gjennom den tidligere så strabasiøse passasjen i tusen meters høyde.

Bilen bak dem rykker Maja tilbake til virkeligheten.

En svart varebil med sotede vinduer.

Den ligger like bak dem, litt for nær. Sola reflekteres i frontruta.

– Hva faen driver han med? spør Maja.

– Hvem?

Maja svarer ikke. I stedet prøver hun å lytte til den indre stemmen som oppfordrer henne til å dempe paranoiaen. Herregud, det er ikke første gang Maja har møtt en dårlig sjåfør. Og neppe den siste heller.

Og likevel er det noe med den svarte varebilen som uroer henne. Noe hun ikke kan forklare, men instinktivt oppfatter som en fare.

Er hun overtrøtt? Den snikende hodepinen som har ligget på lur hele det siste døgnet, er bare blitt verre i takt med den

uttalte søvnmangelen. Kroppen har begynt å verke av de mange timene i den ukomfortable bilen. Flere ganger har Maja hatt følelsen av at hun kjørte i Tyrkias minste bil. Hvorfor ligger den så nær?

Greit, kamerat, tenker Maja og legger seg ut mot høyre veikant. Nå gir jeg deg sjansen til å kjøre forbi. Men den svarte varebilen legger seg også til høyre og fortsetter like bak dem.

– Kanskje han ikke har så dårlig tid, foreslår Ramin.

– Han hadde jo det nettopp, sier Maja og gir opp å få med Ramin på vurderingene. I stedet øker hun farten. Følger varebilen etter?

De neste minuttene prøver hun å riste av seg bilen. Maja er god bak rattet. Hun er trent i å kjøre under vanskelige forhold. Isglatte veier, fjellkjøring, tett bytrafikk. Hun skifter kjørefelt flere ganger, setter ned farten, setter opp farten – og hele tiden følger den svarte varebilen etter. Mens speedometeret passerer 160 kilometer i timen og karosseriet i den lille Nissanen begynner å riste, kjører Maja det siste døgnets begivenheter i reprise for sitt indre. Har noen fulgt etter dem? Har hun begått en feil? Har Ramin? Eller er det begått feil lenger oppe i systemet? En lekkasje. Noen som har snakket over seg. Noen som har oppført seg uforsiktig. Maja prøver å huske reiseselskapet hun kom til Tyrkia med. Om hun så noe. Om noen oppførte seg uvanlig. Om noen henvendte seg til henne eller utviste interesse for henne. En eldre mann med solbrillene hengende i en irriterende oransje snor hadde tatt kontakt med henne i køen ved utgangen på flyplassen. Spurt om hun hadde vært i Tyrkia før. Hvorfor gjorde han det? For å innlede en samtale som skulle ende med å avsløre henne?

Maja kommer på at hun også hadde utvekslet et par ord med en av de unge bussguidene da hun kom ut fra flyplassen i

går. Eller var det i forgårs? Det var visst bare noe praktisk hun hadde spurt om, og det var hun som hadde tatt kontakt. Maja konsentrerer seg om den svarte varebilen, som henger på som en igle. De loddrette fjellsidene langs veien er nesten som en tunnel. En passasje mellom øst og vest. Eller mellom liv og død, tenker Maja og prøver straks å riste det dramatiske bildet ut av hodet.

– Den legger seg ut, sier Ramin plutselig. – Jeg tror den kjører forbi.

Ramins ord får Maja til å kjenne lettelsen som en fysisk ting i kroppen.

– Unnskyld, sier hun og fanger blikket til Ramin. – Jeg er kanskje bare overtrøtt og ser spøkelser overalt, men det har virkelig vært en …

– Pass opp!

Ropet får Maja til å snu seg. De hører et smell da den svarte varebilen presser dem inn mot fjellveggen som en hard skuldertakling. Den lille Nissanen rister, hun hører lyden av noe som blir revet av bilen og forsvinner et sted på veien.

Maja tråkker hardt på bremsen. Det er instinktet som tar over. Overlevelsesmekanismen. Men dekkene griper ikke.

Det er som om de sier farvel til asfalten og letter. Som om tyngdekraften et øyeblikk er opphevet – til varebilen ved siden av dem igjen smeller inn i dem og presser dem hardt inn i fjellveggen.

– Hold deg fast, roper Maja og prøver å sette farten ytterligere ned. Men det går ikke, de blir presset framover, dyttet, Maja har ikke lenger kontroll over bilen.

Det kommer flere smell. Voldsomme rystelser går gjennom bilen hver gang den dunker inn i fjellveggen. Maja lukter røyk og brent gummi.

Så kommer det enda et smell, denne gangen høyere enn de andre.

Et rop fra Ramin. Knust glass.

Et kraftig rykk i skulderen og nakken, som om hele kroppen blir revet tvers over.

Himmelen er under dem. Fjellene står inne i bilen. Taket er borte, skrelt av. Asfalten er blodig hud, revet opp, en knokkel stikker ut.

Maja hører lyder. Bildører som åpnes. Stemmer. Skritt. Hun kan ikke bevege seg. Hun er fanget i et hulrom. Klemt sammen i en lomme mellom bakken, fjellveggene og restene av det som en gang var en bil. Klaustrofobien hun har slitt med siden hun var barn, begynner å røre på seg. Hun prøver å rykke seg løs. Men hun kommer ingen vei. Kroppen har låst seg.

Flere stemmer. Et fjernt, uforståelig språk. Maja vil se på Ramin, men klarer ikke å snu på hodet. Hun vil snakke til ham, spørre om han er i live. Men ordene kommer ikke. Det gjør derimot stemmene. Tyrkiske stemmer? Iranske? Maja klarer ikke å avgjøre det, øynene holder på å gli igjen, svimmelheten får alt til å snurre rundt. Igjen prøver hun å kjempe seg fri, men hun vet ikke hva som er opp og ned. Hun vet heller ikke hvor hånda som griper henne i skulderen, kommer fra. Er det Ramin? Nei, han sitter på den andre siden. – Slipp, sier hun meningsløst da det gjør vondt i skulderen. – Slipp meg!

Hun ser ham nå, mannen som har tatt tak i henne. Bare et glimt i et knust speil, en skygge som prøver å dra henne ut av bilvraket. Stemmene er høye nå. Maja vet at det er en risiko for at de ikke er kommet for å hjelpe, men for å ransake henne. Hun kjemper for å få tak i hånda, få den til å slippe

taket mens den prøver å dra henne ut av vraket. Nå lykkes det Maja å få tak i noe. En finger. Hun nøler ikke, bender fingeren hardt bakover med en kraftig vridning til det lyder et lite knekk etterfulgt av et kort skrik.

Så forsvinner stemmene, og noen løper. Lyden av en varebil som kjører av gårde, avløses av skritt. Og snart av nye stemmer, kanskje er det dem igjen, kanskje er det hjelp. Majas eneste tanke nå er telefonen. Den ligger i lomma sammen med USBnøkkelen. Hun vet ikke hvordan hun får lirket opp telefonen. Rein vilje. Det er blod på skjermen. Sprekker. Fingrene finner Google Maps nesten av seg selv. Koordinatene. Lengdegrad, breddegrad. En skjermdump. Og en ting til. Kodeordet.

Kaktus. Operasjonens kodeord for at alt er gått galt. Så trykker hun send.

Hvorfor må alt være så vanskelig? tenker Daniel Hartmann og ergrer seg over at han lot paraplyen ligge i bilen. Isabella er umulig. Munken er enda mer umulig. Alle er føkkings umulige. Det er ingen lang spasertur fra bilen og bort til Kastellet, men duskregnet er blitt til ordentlig regn, og Daniel må skritte over de små vannpyttene som har samlet seg mellom de buede brosteinene bare for å irritere ham.

I dag makter ikke Kastellet å leve opp til Daniels forestilling om å være en av landets fineste arbeidsplasser. Gudene skal vite at forholdene på det over 300 år gamle forsvarsverket innimellom framstår som håpløst umoderne – og at flere av Daniels overordnede i FE dessuten kan være spesielt vanskelige – men vanligvis har arbeidsplassen hans i det minste estetikken med seg, en nesten blærete skjønnhet, likesom det øvrige citadellet, en stjerneformet oase hevet over tidens ustanselige krav om forandring som fortsatt framstår som et sted der ingen ville undre seg om Struensee ble ført ut i lenker fra det lille arresthuset bak kirken.

– God morgen, sier Daniel til sikkerhetsvakten.

Kastellet

– For et vær, lyder svaret fra den bevæpnede mannen i inngangspartiet. – De hadde jo meldt at det skulle holde seg tørt i formiddag.

– De gjør det med vilje. For å erte oss, sier Daniel og begynner den daglige prosessen med å komme igjennom sikkerhetsslusen.

Daniel husker ennå første gang han kom til Kastellet. Fjorten år siden til sommeren, det er nesten ikke til å forstå. Selv om tiden nå er en annen, er det fortsatt noen av Daniels eldre kollegaer som aldri tar den samme veien til jobb. Daniel kjører nøyaktig samme vei hver eneste dag i den etter hvert litt matte Saaben fra huset i Hareskoven og inn til Kastellet på Østerbro i København.

Lea venter utenfor kontordøra hans. Det korte, røde håret er vått av regnet, dampen står opp fra kaffekruset i den fregnete hånda.

– Hans Henrik Munk vil snakke med deg, sier hun.

– For en velkomst. God morgen.

– Og god morgen, sier hun med noe som kanskje er et smil.

– Bør jeg være nervøs?

– Ikke så lett å si. Han er jo litt glatt, lyder det lakonisk fra den unge kollegaen. – Forværelset ba meg si at han venter deg om ti minutter.

Daniel nikker og går inn på det lille kontoret, som er lavt under taket.

Et morgenmøte med sjefen for Forsvarets etterretningstjeneste er sjelden noe godt tegn. Faktisk har Daniel vondt for å tenke seg en verre måte å starte uka på. Vel er Munken, eller «ærlige munk», som mange av medarbeiderne også kaller ham, bare midlertidig satt på posten som fungerende for den

sykmeldte FE-sjefen, Louise Rex, men det som bare skulle ha vært en kortere periode, har etter hvert trukket ut.

Daniel ser på bildet av Isabella, som har fått en plass i vinduskarmen mellom en innrammet fotokollasj av tenåringssønnen Benjamin, en liten krokodillefigur utskåret i tre, som Daniel av uransakelige årsaker dro med seg hjem fra Uganda for et par år siden, og restene av sjokoladeesken han fikk av kollegaene i forrige uke da han hadde bursdag.

Daniel kjenner nesten ikke igjen kona si på bildet. Hvis det ikke var for at han visste at det forholdt seg sånn, ville han aldri ha trodd at den pene, smilende kvinnen på bildet – det ble tatt en kveld på stranda ved sommerhuset på Møn – og den manipulerende, nesten aggressive utgaven av Isabella han hadde slengt i seg havregrynene sammen med for en time siden, var en og samme person.

Hva faen er det som har gått galt? spør han seg selv og henger jakka på stumtjeneren bak døra.

Han skrur på pc-en og setter seg.

Han har ennå fem minutter for seg selv.

Spredte stemmer trenger inn ute fra gangen. Daniel kjenner igjen røsten til den operative sjefen, Gregers Schmidt. Så forsvinner de og lar Daniel bli alene igjen på det lille kontoret i Avdeling for operasjoner og analyse, eller bare OA, som den heter blant de ansatte. Avdelingen ligger i den ene av de seks avlange bygningene, som sammen med Kastellkirken, Kommandantgården, et par store magasinbygninger, et vakthus, en arrest og en mølle, som visstnok er Københavns siste, utgjør det historiske festningsverket.

I begynnelsen syntes Daniel det var interessant å lese om stedets historie. Det ga ham nesten et kick å kjenne historiens vingesus, det fikk ham til å føle seg som en brikke i noe stort

og viktig, noe som gikk flere hundre år tilbake, og alt sammen handlet om å beskytte landet mot fiender.

Han kan fortsatt få den følelsen – i det minste i glimt. Men ikke i dag.

Inne består bygningen av små, klaustrofobiske kontorer hvor en voksen mann knapt kan stå oppreist, smale, lange ganger og et inventar som med sine laminatbord, røde metallbein og grønne sofaer ser ut som om det er stjålet i barnehagen rundt hjørnet. Det er innlagt vann bare i første etasje, og da hele herligheten er fredet, er det stort sett umulig å endre noe. Men som Gregers en gang sa til en av de unge som klaget over de håpløst umoderne forholdene: Liker du ikke lukta i bakeriet, må du holde deg for nesa eller lære deg å like den.

To minutter, tenker Daniel og reiser seg.

Dypt innpust. Man kan si mye om Munken, men én ting er sikkert: Han liker ikke at noen kommer for seint.

– Daniel, sier Hans Henrik Munk og kikker opp fra skjermen. – Ta plass. Det er noe vi må snakke om.

Det skjønner jeg nesten, tenker Daniel og lar seg dumpe ned i den ukomfortable stolen overfor sin øverste sjef.

– Hvis vi er heldige, er kaffen på vei, sier den fungerende sjefen og triller stolen sin til høyre, bort fra skjermen. Han folder hendene litt høytidelig på bordet foran seg og gransker

Daniel med blikket. Den ene siden av ansiktet tangerer det vestlige Australia på verdenskartet på veggen bak ham, den andre streifer østkysten av Afrika.

– Du skjønner kanskje hva det handler om.

Daniels erfaringer med Munken sier ham at det ofte er best å si så lite som mulig, så han forholder seg taus og avventende.

Samtalens edle kunst har aldri vært en av Munkens sterke sider. Faktisk har Daniel vanskelig for å peke på særlig mange sterke sider hos den fungerende FE-sjefen. På mange måter er det en gåte hvordan pila endte med å peke på den snart 60 år gamle sjefen fra politiets rekker. Intelligensen er det ikke noe i veien med – faktisk sies den å være ganske imponerende – men hva

Kastellet

det relasjonelle og sansen for operativ etterretningsvirksomhet angår, kniper det.

– Nei, vi begynner et annet sted, fortsetter Munken og retter litt på kragen på den kremhvite skjorta under blazeren. – Hjemme.

– Hos meg?

– Hold opp, Daniel. Du vet utmerket godt hva dette gjelder.

Og du vet at jeg vet det. Jeg kjenner ikke din kone, men hun er utvilsomt grei og hyggelig, sier han og gjør en kort pause som gir Daniel tid til å sende tankene innom Isabella og den iskalde stemningen som har sneket seg inn i tømmerhuset hjemme i Hareskoven.

De har holdt sammen i 20 år til sommeren. Uten pauser og nesten uten nevneverdige kriser, selv om det selvfølgelig er blitt temmelig mye hverdag i forholdet. Litt tv på hverdagene, en flaske rødvin på fredagen og mange gode, små, harmløse samtaler om de nære ting. Men sjelden om arbeidet.

Og nå har noe endret seg. Noe som nylig har oppstått inne i Isabella. Noe Daniel har vanskelig for å nå inn til, muligens fordi det mest er en følelse. Eller som Daniel har begynt å formulere det for seg selv: Hun har endret seg.

– Isabella Hartmann er journalist i Danmarks Radio, Daniel, sier Munken og vekker Daniel. I det samme blir de avbrutt av en av sekretærene, som banker forsiktig på og setter inn kaffen. – Takk, Hanne, sier han og skjenker opp kaffe til dem begge. – Har hun ikke vært i TV2 også, kona di? spør han da de er alene igjen.

– Nei, sier Daniel. – Men hun har vært i et par av de store avisene.

– Og nå er hun i DR. Og det har jeg respekt for, sier Munken på en måte som prøver å lyde tilforlatelig. – Det vil jeg hjertens

gjerne understreke. Journalistikk er et viktig arbeid, det er sikkert. Demokratiets vaktbikkjer og alt det der.

Daniel har så smått begynt å lete etter en måte å komme seg ut av samtalen på.

– Selv havnet jeg her. Først politiet, nå FE. Hvem skulle ha trodd det om en spjælete guttunge fra en tilfeldig forstadskommune? sier Munken med en beskjedenhet i stemmen som Daniel ikke gir mye for. – Men det er jo bare på lånt tid, avslutter han.

Daniel må bite seg i tunga for ikke å begynne å le. Bare et blikk på Hans Henrik Munks ansikt er nok til å understreke det de fleste i FE allerede er klar over: at Hans Henrik Munk betrakter seg selv som den rette til en permanent stilling som øverste sjef.

– Journalister, sier Munken og prøver å få samtalen tilbake på sporet. – De har selvfølgelig sine … la oss kalle det prioriteringer.

– Er det podkasten vi snakker om?

– Jeg ventet bare på at du skulle si det. Har du hørt den?

– Første episode, sier Daniel.

– Andre episode ble lagt ut i går. Og det kommer flere. En hel sesong, tror jeg det heter.

– Det er jo ikke så mye jeg kan få gjort med det.

– Men har du prøvd?

– Å stoppe den?

– Hør her, Daniel, sier Munken og reiser seg. Han går rundt bordet, bak Daniel og bort til vinduet, løsner haspen og lar litt tiltrengt frisk luft finne veien til kontoret i tredje etasje. Lenge blir den fungerende FE-sjefen stående ved vinduet og kikke ut på vollen. En mild, disig augustsol har omsider fortrengt skyene.

– Jeg kan ikke hindre Danmarks Radio i å lage det de finner nødvendig. Det er innlysende. Og jeg vil nødig blande høyere makter inn i saken hvis vi kan unngå det. Da er det bedre å ta det i starten, hun er tross alt din kone. Dere deler seng, og …

En kort pause sniker seg inn. Kanskje er det den litt ubetenksomme overtredelsen av privatlivets fred ved å bruke ordet «seng» som får Munken til å nøle. Men meningen er klar nok for Daniel. De kunne avslutte møtet på stedet, han vet allerede hva som følger nå.

– … og dere deler hverdagen, fortsetter han endelig. – Et ekteskap handler jo også om å respektere hverandre og ikke minst hverandres grenser.

– Grenser? sier Daniel.

– Du vet hva jeg mener, sier Munken og vender seg mot Daniel. – Du kjenner gamet, Daniel. Du vet like godt som jeg at etterretningstjenesten ikke fungerer på samme måte som samfunnets øvrige institusjoner. Vi er ikke en barneskole i Hørsholm som trikser med økonomien. Eller en tilfeldig kommunepolitiker som ikke kan skjelne mellom sine egne penger og skattebetalernes. Sånne ting skal journalister selvsagt grave fram, det er klart. Men etterretningstjenesten er garantisten for landets sikkerhet. Og den sikkerheten kan bare sikres hvis vi får arbeide i fred.

Daniel lar ham fortsette litt til. Det er en gammel diskusjon, han har hørt den tusen ganger før i ulike varianter. Hvor lukket skal landets to etterretningstjenester være? Selvfølgelig beror en stor del av tjenestens arbeid på hemmeligheter. Men i takt med at bevilgningene til både Forsvarets og Politiets etterretningstjenester har steget siden 9/11, har fokus på tjenestenes arbeid økt. En forestilling om hermetisk lukkethet går dårlig sammen med et demokratisk Danmark hvor tillit,

ytringsfrihet og transparens er nøkkelord. Det er et evig dilemma, en balansegang som handler om å bevare tjenestenes mulighet for å arbeide operativt utenfor offentlighetens søkelys, samtidig med at de er tilgjengelige og åpne om alt som kan sies uten at det ødelegger det operative. Det er viktig for at offentligheten kan ha tillit til tjenestene.

Det er seks dager siden første episode i podkastserien Mysteriekammeret ble lagt ut. Det var Isabella som fant på tittelen. Tatt fra en av de Harry Potter-bøkene de leste høyt for Benjamin da han var mindre. Daniel hadde verken prøvd å snakke henne fra tittelen, som han syntes var fjollete, eller å stanse henne i det hele tatt. Først og fremst fordi han ikke trodde på prosjektet. Men også fordi de ikke kan snakke om sånne ting hjemme. Blant Isabellas mange karaktertrekk er smidighet og fleksibilitet ikke akkurat dem som er lettest å få øye på. Og i likhet med Daniel har hun ting hun ikke kan dele når det gjelder jobben. Tidligere har hun og den lille gruppa lagt både kongehusets privilegier, økonomien i Redd

Barna og de tvilsomme metodene hos en eller annen friskole i Vordingborg under lupen.

I åtte måneder har Isabellas lille gravegruppe fra Danmarks Radio arbeidet i døgndrift på å spavende Politiets etterretningstjeneste, PET. De første spede skrittene. Hvordan det hele begynte. Det er et stykke danmarkshistorie som aldri er blitt fortalt i populær form. Flere kjente historikere medvirker. Her og der er det nedslag i konkrete saker hvor tjenesten har spilt en viktig rolle. Den kalde krigen tar en del plass. Men også nyere konflikter vil bli behandlet. Daniel vet bare det som står i programteksten og de små glimtene av harmløs informasjon – som eksempelvis podkastens eventyrlige tittel – Isabella har latt slippe igjennom panseret sitt.

Daniel er fullstendig klar over at PET-sjefen ikke akkurat nyter å være i medienes søkelys. Men han forestiller seg at det tross alt hjelper litt at podkasten behandler historiske og allerede kjente temaer. Det er verre med sesong 2. Det er fortsatt uklart når den kommer, men før eller siden, kanskje om et par måneder, ligger den klar til å lastes ned til løpeturen eller togreisen. Stort mer er det ingen som vet. Ikke engang Daniel, som er gift med en av dem som lager podkasten. Og nettopp uvissheten om hva som kommer fram i sesong 2, har fått sosiale medier til å gløde.

– Og det er jo ikke fordi noen har noe å skjule, det vil jeg understreke, sier Munken da en liten pause har sneket seg inn.

– Det har jeg også diskutert med PET-sjefen. Det er ikke noe fordekt å finne. Innenfor de spillereglene som er satt opp for slike som oss, er alt som det skal være. Men likevel.

– Likevel?

– Kan du prøve å snakke med henne?

– Skal jeg be henne om å slutte?

– Hun er jo faen meg kona di, Daniel. Hele denne … ulykksalige saken ender jo også med å ramme deg, sier Munken. Det er en liten krig, dette her, sier Munken indirekte mens han holder blikket til Daniel med de vannfargede fiskeøynene sine. – Godt, så er vi enige, sier Munken og overser elegant den detaljen at Daniel ikke har uttrykt enighet om noe som helst. – Men da tror jeg vi er i ferd med å …

Munken blir avbrutt da det banker på igjen. Han rekker ikke å si noe før døra blir revet opp.

Daniel legger merke til en svak irritasjon i Munkens ansikt da Gregers kommer inn. Som operativ sjef har Gregers Schmidt myndighet til mer enn de fleste, men å brase inn på fungerende sjefs kontor midt i et møte er ikke en av dem.

– Gregers. Vi er nesten ferdige, sier Munken.

– Jeg må snakke med deg. Nå, sier Gregers, som tross sine 60 år til våren fortsatt både snakker og beveger seg som en minst tjue år yngre offiser i hæren.

– Hva gjelder det?

– Maja, sier Gregers.

– Maja?

– Maja Birk.

Det tar et øyeblikk før navnet faller på plass i hodet til Munken. Og enda lenger før sjefen retter oppmerksomheten mot Daniel, som uforvarende har fått orkesterplass til Gregers’ dramatiske entré.

– Hva er det som skjer? sier Daniel uten å ta høyde for at ingen har involvert ham i situasjonen.

– Hun er i Tyrkia. Og vi har en situasjon, sier Gregers. Munken har reist seg nå. Han nærmest dytter Daniel ut av lokalet, ut i den smale gangen, og lukker døra bak ham.

Det er ikke meningen at Daniel skal høre noe, men fjernt snapper han opp at de to mennene inne på kontoret gjenopptar samtalen.

Nå hører han noe han ikke liker. Noe som siver ut på gangen og lamslår ham et øyeblikk. Maja har vært i en ulykke. Det er alvorlig. Så mye mer hører han ikke. Heller ikke svaret på Munkens spørsmål, før en illevarslende taushet overtar: Overlever hun?