Slutten

MATS STRANDBERG

SLUTTEN oversatt av bjørn alex herrman, mno

© Tekst: Mats Strandberg 2018 First published by Rabén & Sjögren 2018 Published in agreement with Grand Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Slutet Oversetter: Bjørn Alex Herrman (MNO) Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: Shutterstock, iStockfoto, Alamy Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6 Boka er satt med Adobe Caslon Pro 11,5 | 15 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2438-8 Oversettelsen av denne boka er støttet av Statens kulturråd, Stockholm Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

PROLOG

begynnelsen til slutten (27. mai)

Beina mine føles merkelig stive når jeg følger strømmen ut i korridoren. Det er folk overalt, flere og flere ringer, alle snakker med høyere og høyere stemme for å bli hørt. Noen gråter allerede. Selv føler jeg ingenting. Alt er på avstand. Berører meg ikke. Jeg kan til og med konstatere at det må være en forsvarsmekanisme, og at jeg burde være takknemlig for den.

Tilda svarer på første ring.

«Er du på skolen?» sier jeg.

«Nei,» sier hun. «Jeg var på vei fra svømmehallen da jeg hørte det. Jeg er snart hjemme.»

«Jeg kommer.»

«Skynd deg.»

Jeg lover det. Idet jeg trykker bort samtalen, hører jeg at hun snufser.

Langt borte i en korridor er det noen som skriker. Jeg prøver komme på nettet, men det er overbelastet. Hampus sier noe til meg, men jeg hører ikke. Når jeg går forbi et vindu, kjenner jeg varmen gjennom den tynne skjorta. Solen skinner der ute, trærne er uvirkelig grønne. Det er fremdeles tidlig på morgenen.

5

Første time skulle akkurat begynne da rektor kikket inn i klasserommet og vinket til mattelæreren vår Rolf at han skulle komme. De hvisket til hverandre ute i korridoren. Jeg kunne se dem når jeg lente meg frem på pulten. Døren til klasserommet ved siden av vårt gikk opp. Jeg hørte skritt og dempede stemmer. Stirret ned på prøven som Rolf nettopp hadde delt ut, den siste dette semesteret. Telefoner begynte å ringe. Tankene mine fór i alle retninger – terrorhandling? krig? – men jeg ville aldri ha gjettet det Rolf kom inn i klasserommet igjen for å fortelle. Han skalv på hendene mens han pusset brillene for å vinne tid.

Jeg kommer ned i inngangshallen. Speider etter Johannes.

Ser ham ikke. Overalt er det folk som gråter, høyt og hemningsløst. Synet av dem forsterker min egen uvirkelighetsfølelse.

Men det fins andre som meg. Like avstengte. Når jeg møter blikket deres, er det som om vi får øye på hverandre i en drøm.

Noen løper rett på meg. En jente i studentlue. Hun mister alt hun har i armene, en sammenslått PC lander med et hardt smell, og jeg hører at noe går i stykker. En haug med papirer blir spredt ut over gulvet, penner triller av gårde.

«Shit, unnskyld,» sier jeg og bøyer meg for å hjelpe henne.

Men hun har allerede løpt videre. Tilbake er bare et streif av søt parfyme. Jeg retter meg opp igjen. Ser på PCen. Kjenner en iling av panikk. Stemmene rundt meg fyller luften, presser mot trommehinnene, bruker opp alt oksygenet.

Inngangshallen har aldri virket så liten.

Jeg kommer meg ut i skolegården. Det er fullt av stemmer her også, men det er i det minste lettere å puste. Ikke en sky på himmelen. Bare en klar, blå tomhet over meg.

6

Den er der ute.

Jeg rekker ikke å skyve tanken fra meg. Og jeg vet allerede at jeg aldri kommer til å kunne se på himmelen på den samme måten igjen.

Telefonen vibrerer i hånden min. Mamma Judettes ansikt på skjermen.

Den nye leiligheten hennes ligger bare noen kvartaler fra skolen. Jeg begynner å løpe i sikksakk mellom klynger av elever. Sålene slår mot asfalten. Fuglene kvitrer høylytt til hverandre. Luften er full av ukene-før-sommerferienlukter. Syriner. Fuktig gress. Veistøv i morgenskygge. En bil har stoppet med det ene bakhjulet på fortauet. Inne fra den høres en nyhetssending. Jeg kjenner igjen stemmen til statsministeren, men kan ikke skjelne ordene.

Jeg løper videre. En far er på vei til lekeplassen med barnet sitt. Han lytter konsentrert mens hun pludrer i vei om en robot som kan forvandle seg til en katt. Jeg ser på faren.

Lurer på om han vet hva som har skjedd. Jeg håper ikke det.

Jeg håper at han får slippe å vite enda noen minutter. De forsvinner ut av syne når jeg svinger rundt et hjørne, ser treetasjeshuset av gammelrosa tegl og krysser parkeringsplassen med den slitne Toyotaen som Judette kjøpte for noen uker siden.

Trappeoppgangen har en lukt jeg ikke har vent meg til ennå. Jeg tar to trinn om gangen til jeg er i den øverste etasjen. Låser opp ytterdøren. Kommer inn i entreen, der de siste flyttekassene står fremdeles. TV-en står på ute i stua.

«Simon!» roper Judette og reiser seg fra sofaen når jeg kommer inn.

Hun har fremdeles på seg morgenkåpen. Jeg ser på TV-en.

7

En pressekonferanse på Rosenbad, kameraer knatrer, statsministeren ser ut som hun har vært våken hele natten.

«Du har hørt hva som har skjedd?» sier Judette prøvende.

«Ja.» Hun gir meg en klem. Den beskyttende uvirkelighetsfølelsen truer med å løse seg opp. Jeg vil bli her i hennes favn. Jeg vil føle meg liten. Jeg vil høre at alt kommer til å ordne seg, og jeg vil drite i at det hadde vært verdens største løgn.

Det er bare én ting jeg heller vil.

«Stina er på vei,» sier Judette.

«Jeg må hjem til Tilda.» Jeg gjør meg fri fra grepet hennes.

«Hvor har du bilnøklene?»

«Du får ikke kjøre selv,» sier hun automatisk.

«Jeg tror ikke akkurat politiet kommer til å sjekke førerkort i dag.»

Det er når jeg hører mine egne ord, at rekkevidden av det som skjer, begynner å gå opp for meg. Det er et gap som åpner seg. Truer med å sluke meg hel.

Judette legger en sval hånd på kinnet mitt.

«Vennen min. Jeg skjønner. Men vi trenger å være sammen og snakke om dette.»

«Jeg kommer snart tilbake. Jeg lover.»

Hun åpner munnen for å protestere, men jeg løper ut i entreen og finner bilnøklene i jakkelommen hennes. Judette roper etter meg. Navnet mitt klippes av på midten idet ytterdøren smeller igjen bak meg.

Nøklene rasler i hånden når jeg løper nedover trappen og over parkeringsplassen igjen. Judette fortsetter å rope fra balkongen, men jeg svarer ikke. Jeg setter meg i førersetet 8

på Toyotaen, tar på meg sikkerhetsbeltet, vrir om tenningsnøkkelen. Kjører ut på veien.

Hjertet slår så hardt. Det prikker i fingrene, i ansiktet.

Dette er første gang jeg kjører alene. Jeg burde ikke kjøre i det hele tatt akkurat nå.

Telefonen vibrerer. Judette, selvfølgelig. Jeg legger fra meg telefonen på passasjersetet, der den fortsetter å brumme som et iltert lite dyr. Jeg kjører langs jernbanelinjen, forbi togstasjonen. En stor gruppe har samlet seg på fortauet utenfor.

De ser opp på himmelen. Et par jenter i tjueårsalderen ler hysterisk.

Noe beveger seg i øyekroken, og bremsene skriker når jeg bråstopper. En gammel mann glor rasende på meg fra fotgjengerfeltet.

Telefonen vibrerer igjen. Mamma Stina på skjermen denne gangen. Jeg girer, slipper clutchen forsiktig opp og balanserer med gassen. Bilen gjør et hopp, og jeg ønsker intenst at jeg kunne ha tatt Stinas med automatgir i stedet.

Jeg tvinger meg til å konsentrere meg om kjøringen. Når jeg stopper for rødt lys i utkanten av sentrum, får jeg øye på en dame som har bøyd seg frem over rattet på den andre siden av krysset. Det ser ut som hun gråter. I bilen ved siden av meg stirrer en dresskledd mann tomt fremfor seg. Når det skifter til grønt, er det som om han ikke merker det engang.

Bilene som kommer bak ham, tuter iltert. Jeg kjører videre, forbi avkjøringen til det gamle industriområdet Norra porten og fortsetter langs riksveien til jeg svinger inn i villaområdet der Tilda bor sammen med foreldrene sine.

Det blomstrer i hagene. Trampoliner og fargeglade huskestativer overalt. Et paradis er tegnet opp med kritt på fortauet.

9

Barna som bor der, kommer aldri til å bli voksne.

Tanken får musklene til å knyte seg over brystkassen.

Emma kommer aldri …

Jeg tvinger bort tanken på søsteren min. Nå ser jeg endelig det hvite trehuset, et av de største i hele området. Den røde varebilen med logoen til first klas bygg ab står i oppkjørselen.

På denne tiden på dagen pleier faren til Tilda å ha vært på jobben i flere timer allerede. Bilen til Caroline er ikke å se.

Jeg parkerer i gata. Lar telefonen bli liggende når Stina ringer igjen.

Klas åpner før jeg har rukket å ringe på. Han har på seg de flekkete arbeidsbuksene med reflekser på. Armene, både feite og muskuløse, svulmer ut av den trange T-skjorta med samme logo som varebilen. Den tegnede mannen har en dryppende murerskje i hånden. Smiler bredt under capsen som sitter på snei. Men den virkelige Klas smiler ikke. Han er blek under skjeggstubbene. Øynene buler som om trykket inni skallen er blitt for høyt.

«Hei på deg,» sier han, gir meg en av de tafatte klemmene sine og dunker meg i ryggen. «Fy faen, hæ?»

«Ja,» sier jeg. «Fy faen.»

«Tre og en halv måned, tror de.»

«Ja.» Vi blir stående. Jeg kjenner at sekundene tikker av gårde, ett om gangen. Hvor mange sekunder er tre og en halv måned?

«Hun er på rommet sitt,» sier Klas til slutt.

Jeg tar av meg skoene innenfor døren og løper opp trappen. Kommer opp i gangen i andre. Døren til Tildas rom er åpen.

10

Hun står ved vinduet. Solen får det mørke håret til å skimre kobberrødt. Hun snur seg når jeg kommer inn, ser på meg med de lyse øynene som kan skifte farge etter omgivelsene, akkurat som vann.

«Alt ser ut som vanlig,» sier hun med tykk stemme.

«Jeg vet det,» sier jeg.

«Snart er alt borte.»

Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. PC-en hennes står oppslått på sengen. En nyhetssending med lyden av. Den amerikanske presidenten ved et podium foran blå draperier.

WHITE HOUSE CONFIRMS. Jeg innser at det fremdeles er midt på natten der borte. Raske glimt fra lignende pressekonferanser i Russland, England, Iran. De klipper over til et intervju med FNs generalsekretær. Jeg lurer på hvordan det er på Dominica, om Judettes familie ser på de samme bildene.

«Du skjelver,» sier Tilda og stryker meg over det nybarberte hodet mitt.

Jeg våkner som av en transe. Legger armene rundt henne.

Endelig. Hun legger pannen mot brystet mitt. Håret hennes er fremdeles fuktig, og jeg puster inn lukten av klor og sjampo. Lukten av Tilda.

«Det er ikke sikkert det skjer,» sier hun. «Kanskje den passerer oss. Det er en liten mulighet.»

Jeg vil ikke si det jeg tenker. At de ikke ville ha gått ut med dette hvis de ikke var sikre.

«Eller kanskje de finner en måte fikse det på,» fortsetter hun. «Kanskje de … bygger en stor trampoline eller noe.»

Jeg ler. Det høres ut som jeg snufser. Kanskje det er det jeg gjør.

«Jeg er så jævlig redd,» sier hun.

11

«Jeg også.»

Tilda ser opp på meg. Så pen at det gjør vondt.

Hun får ikke dø.

Vi kysser hverandre. Verden utenfor forsvinner, krymper, til alt som er igjen, er munnene våre, kroppene våre. Tilda låser døren, forsiktig så Klas ikke skal høre det i etasjen under.

Jeg stiller meg bak henne, trekker ned glidelåsen i hettejakka hennes. Jeg kysser skuldrene hennes, kjenner lukten av klor som aldri slipper huden helt, kjærtegner magen hennes under den hvite trøyen. Tar av den også. Knepper opp BH-en hennes. Jeg trenger å kjenne huden hennes mot min, så mange kvadratmillimeter som overhodet mulig.

Hun brer ut dynen sin på gulvet, slik vi pleier når vi ikke er alene i huset. Sengen til Tilda knirker altfor mye.

«Jeg har ikke med meg noen prevensjon,» sier jeg motvillig mens jeg kler av meg.

«Spiller det noen rolle lenger?» sier Tilda.

Vi ser på hverandre. Verden utenfor rommet gjør seg gjeldende igjen. Jeg må tvinge den vekk, så jeg kysser henne over hele kroppen. Utforsker henne som om det var første gang.

Til slutt blir hun utålmodig og trekker meg til seg. Legger beina om livet på meg og leder meg frem.

Når noen av oss risikerer å lage for mye lyd, hysjer vi på hverandre med nye kyss.

Etterpå ligger Tilda på armen min. Hun puster tungt med ryggen til meg. Det høres ut som hun har sovnet. Blikket mitt farer over hyllene med pokaler og statuetter over sengen.

Medaljene som er hengt opp med nåler i fargerike bånd. Et utklipp fra lokalavisen. Tilda har på seg svømmehette på bildet, ler under overskriften som kaller henne «lovende».

12

Tildas «inspirasjonsvegg» er full av bilder. Konkurranser over hele landet. Treningsleire i Danmark, Italia, Nederland.

Hennes gamle venninne Lucinda er med på de fleste bildene som ble tatt før i fjor høst. Blikket mitt blir hengende ved bildet av luciatoget i vinter. Hele svømmehallen, inkludert bassenget, er mørklagt. Tilda har en krone med lys på hodet.

Flammene speiler seg i overflaten. Hun smiler som en gærning mot kamera for at ingen skal merke hvor tung serken som bølger rundt henne i vannet, er. Hun viser aldri hvor mye hun ofrer for det livet, hvor mye arbeid som ligger bak. Jeg vet ingen som er så målbevisst som Tilda. Hun vet nøyaktig hvor hun skal. Jeg har gode karakterer selv, men jeg har fremdeles ikke bestemt meg for hva jeg vil bli. Valgmulighetene er så mange at jeg blir helt lammet. Hvordan skal jeg kunne vite hva jeg vil gjøre om ti år, eller tjue, eller femti?

Men nå trenger jeg ikke bestemme meg lenger.

Det begynner å stikke i huden igjen.

Ikke tenk på det.

Jeg snur meg over på siden, legger den andre armen rundt Tilda. Løfter litt på hodet for å kysse henne på kinnet.

Nå merker jeg at hun ikke sover. Hun ser opp på PC-en på sengen. Varsler om meldinger fosser frem i hjørnet av skjermen. Alle vil vite hvor hun er. Om hun har hørt hva som har skjedd. Nyhetssendingene viser bilder fra landsbygda i India. Gråtende kvinner strekker armene i været.

Jeg lukker øynene.

«Jeg elsker deg,» sier jeg.

«Og jeg deg,» sier Tilda uten å snu seg.

SLUTTEN

4 UKER OG 5 DAGER IGJEN

Navn: Lucinda TellUs # 0 392 811 002 Innlegg 0001

Jeg vet ingenting om deg som leser dette. Jeg mener: virkelig ingenting.

Kanskje du er en skapning som ligner meg. Kanskje du er noe som jeg ikke kan forestille meg engang.

På film og i TV-serier er utenomjordiske nesten alltid nesten-mennesker. Noe som stammer fra oss. Bare litt annerledes. Øglehud, et par ekstra øyne i pannen, små kropper med store hoder. Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Forresten, kan det i det hele tatt kalles utenomjordiske når jorden ikke fins lenger?

Det mest sannsynlige er selvfølgelig at du ikke eksisterer.

Og om du mot formodning gjør det, hvordan skal du forstå meg? TellUs-appen har en språknøkkel, en digital Rosettastein med noen hundre menneskelige språk. Den vil forhåpentlig gjøre det mulig for deg å lese innleggene vi skriver, alle lydfilene som blir omgjort til tekst før de sendes ut i verdensrommet. Men hvordan skal du kunne forstå hinsides ordene? Jeg mener, mens jeg skriver dette, har jeg en direktesending oppe i et annet vindu på skjermen. Den amerikanske presidenten holder en tale. ( Jeg vil ikke engang 19

nevne navnet hans, så sterkt hater jeg ham. Du kommer til å få høre nok om ham av andre.) Han sitter i Det ovale kontor i Det hvite hus med hendene foldet på skrivebordet. Det amerikanske flagget i bakgrunnen. Åpningsreplikken hans var «My fellow Americans». Jeg kan fortelle deg dette, men hva sier det deg? Hvordan skal jeg forklare hvor vanskelig det fremdeles er å tro på det som skjer? Jeg har ikke klart å venne meg av med å forbinde denne scenen med tusenvis av filmer og TV-serier. Bare at der pleier presidentene å være stilige, verdige og beroligende. Alt det den virkelige presidenten ikke er. (Filmscenene handler gjerne om utenomjordiske som kommer for å sprenge Manhattan i fillebiter og deretter blir beseiret. Jeg ber om unnskyldning. Vi har som regel gått ut fra at dere ville kolonisere, slavebinde eller utrydde oss. Sikkert fordi noen deler av menneskeheten har gjort akkurat det med andre deler av menneskeheten. Jeg vet ikke om dere driver med psykologi, men her kalles det «projisering».)

Presidentens tale bekrefter det alle fornuftige mennesker allerede har forstått i sommer. De siste beregningene er gjort.

Nå er det ikke lenger noen tvil. Om en drøy måned er det virkelig slutt. Vi har til og med et klokkeslett. 16. september, 04.12 om morgenen (svensk tid), kommer kometen Foxworth inn i jordens atmosfære. Luften under den blir ti ganger varmere enn solens overflate. Alt i kometens vei kommer til å bli tilintetgjort allerede før den slår ned utenfor nordvestkysten av Afrika, i nærheten av Kanariøyene. Atmosfæren kommer til å brenne, og himmelen vil bli fylt med lys, sterkere enn noe vi har sett. Sjokkbølgen når oss i stillhet, for den beveger seg raskere enn lyden. Et par minutter etter nedslaget er havene 20

fordampet og fjellene kokt. Fire milliarder års evolusjon, plutselig vekk. Og det er ingenting vi kan gjøre.

Det er ikke sånn presidenten uttrykker seg. Han snakker ikke om detaljene rundt hvordan vi kommer til å dø, nevner ikke ryktet om at jordskorpen kan bølge så mye at vi slynges ut i rommet. I stedet snakker han om å «stay at home, be with your loved ones», og jeg lurer på hvordan det føles for alle som ikke har «loved ones» å holde seg hjemme sammen med.

Det er et par måneder siden vi fikk vite at kometen er på vei. Det var 27. mai. Verden har ikke vært seg selv lik siden.

Alt vi tok for gitt, gikk i oppløsning på bare noen dager. Folk sluttet å gå på jobben. Skoler stengte. Børsen kollapset. Det ble handelsstopp etter bare noen dager. Penger var ikke lenger noe verdt. Folk som hadde vært på reisefot, sloss for å få plass på de siste flyene hjem. Veiene ble fylt av stillestående trafikk.

Kaoset var størst den første tiden. Nye kriger blusset opp som fra ingen steder, mens gamle konflikter døde av seg selv over natten. Ingen visste lenger hva som gjaldt. Og aller verst ble det i de samfunnene der ulikheten var størst. De undertrykte massene hadde mindre å tape. De gjorde opprør. Slo seg ned i de rikes palasser og plyndret luksusbutikkene. I mer rettferdige land var det lettere for innbyggerne å stå sammen.

Her i Sverige har vi funnet tilbake til en slags ordnet tilværelse. Selv om ingenting er som det pleide, så er det forbausende mye som faktisk fungerer.

Det er selvfølgelig ikke alle som tror at Foxworth kommer til å treffe oss. En av kometfornekterne intervjues akkurat nå i nyhetssendingen. Han har samme rastløse, ironiske utstråling som det virker som de har alle sammen. En «hva var det jeg sa»-holdning allerede på forskudd. Og jeg skjønner dem på 21

sett og vis. Det virker ufattelig at vi ikke skulle ha oppdaget en så stor komet flere år tidligere. Den er kjempesvær, flere hundre kilometer i diameter, men den er så mørk og full av slagg og kom snikende i en så vid bane at sist den var i nærheten, fantes det ingen mennesker som kunne fortelle om den. Og det viste seg at til tross for alle våre instrumenter og tekniske fremskritt har vi ikke hatt særlig god kontroll på verdensrommet rundt oss. Det har vært mye snakk om det i sommer. Hvem skal vi skylde på? Hvorfor fikk ikke forskerne mer penger? Hvem er mest skyldig? Som om det spiller noen rolle lenger. Faren for at en komet skulle utslette oss, var så uhyre liten at ingen tok den alvorlig. Men på den andre siden: Sjansen for at det skulle utvikle seg liv på akkurat denne planeten, og at akkurat vi skulle bli de herskende skapningene her, var enda mindre. I et uendelig univers, med uendelige muligheter, er alt som skjer, usannsynlig.

Hvis Foxworth var blitt oppdaget for flere år siden, ville vi ha kunnet rette en laserstråle mot den fra jorden. Det hadde kanskje vært nok til å få kometen til å endre retning. (Ikke spør meg hvordan, det har med gassene inni å gjøre.) Men det var for sent. Omtrent som å kjøre bil på en stor, åpen flate.

Hvis en annen bil kommer mot deg fem hundre meter unna, er det nok med en bitte liten dreining på rattet for å unngå kollisjon. Men hvis du ikke oppdager den andre bilen før den er rett foran deg, er du sjanseløs.

Det var også for sent å flykte fra jorden. Hvis ikke noe annet fungerer, pleier katastrofefilmene våre å slutte med at vi sender ut en ark i verdensrommet, et stort romskip med tusenvis av utvalgte mennesker som skal føre vår slekt videre. Virkeligheten er ikke like storslagen. En kjent mangemilliardær prøvde å 22

organisere en Mars-ekspedisjon, selv om pengene hans var blitt verdiløse. Om han i det hele tatt hadde lykkes, ville i høyden ti personer ha kunnet bli med ham, bare for å dø langsomt på vår ugjestmilde naboplanet. Det var dårlig med frivillige.

Kometfornekterne kommer antagelig til å fortsette å fornekte den helt til det siste. Mene at det er vi andre som er lettlurte. De har sannheten. Det er et PR-kupp for at amerikanerne skal kunne «redde oss» i siste øyeblikk. Eller fake news fra Russland, som vil distrahere verden mens de forbereder invasjon. Eller så er det et kommunistisk komplott for å knuse det kapitalistiske systemet. Folk tror det de vil tro.

Det er ikke første gang. Du skulle ha sett hvor gode vi var på å lukke øynene for klimaforandringer, for eksempel. Jorden har vært i ferd med å gå under lenge.

Kometen ble først døpt til en kombinasjon av tall og bokstaver som var altfor upersonlig for noe som skal bli slutten på vår eksistens. Nå kalles den Foxworth etter kvinnen i NASA som oppdaget den. Jeg lurer på hvordan det føles å få navnet sitt forbundet med det som skal utslette oss alle. Hun ville ha gått over i historien, hvis det hadde vært noen igjen til å skrive historien.

Men det er jo egentlig det jeg gjør nå. Teoretisk sett. TellUs er et forsøk på å overlevere fortellingen om jorden, og hvordan det var å leve her, til andre livsformer. Jeg lurer på hvor mange TellUs-brukere det er som virkelig tror at noen kommer til å lese det de skriver, men det er i det minste noe å beskjeftige seg med. Noe som gir mening. Vi trenger å tro at noen der ute kommer til å få vite at vi har funnes.

Det jeg skriver her, strømmes opp til fjerne satellitter som lagrer fortellingene våre og sender dem videre ut i rommet.

23

Når vi ikke lenger er her, kommer satellittene til å fortsette å sende. I det minste til de går i stykker eller blir truffet av romsøppel eller noe. Så kanskje dette når deg, tross alt. Hvis du fins. Og hvis du tilfeldigvis har utstyret som skal til. Og hvis du klarer å tolke det jeg skriver, eller bryr deg i det hele tatt.

De samme satellittene kommer til å sende ut mer vitenskapelige fakta om planeten og koordinatene til de stedene der vi har forsøkt å bevare våre mest kjente kunstverker, bøker og musikkstykker, DNA-sekvenser for dyr og mennesker, frøbanken som tidligere lå på Svalbard (i en «dommedagsbunker» som ikke var solid nok til denne dommedagen).

Alt skal pakkes i motstandsdyktig materiale og senkes ned i gruver langt fra nedslagsstedet. Ingen vet om dette kommer til å fungere, men det later til å være det beste vi kan få til.

En dag kan kanskje du gjenskape mennesket i en alienlab.

Eller i det minste plante noen pelargoniaer. Det er den tanken som skal få vår død til å føles litt mindre meningsløs.

Jeg så et intervju med noen personer som hadde bestemt seg for å flytte ned i Kiruna-gruven. De kommer til å bli dekket av et kilometertykt lag av smeltet stein. Jeg kan ikke forestille meg en verre slutt.

Vet du når du skal dø?

Mennesker har alltid visst at vi skal dø en dag, men vi har aldri visst når. Ikke som nå, nesten nøyaktig på sekundet.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke har mer panikk. Jeg er redd. Reddere enn det som merkes her. Men jeg tror jeg er mindre redd enn mange andre. Og det verste av alt, det jeg ikke kan fortelle til noen andre enn deg, er at en liten del av meg er lettet. Eller ikke lettet, akkurat. Det er feil ord. Men ikke så feil heller.

Simon

Det er varmt, altfor varmt, det lukter klor og røyk og sprit og kropper. Skrik og latter og plasking gjaller mot flisene og glassrutene og det høye taket. Overdøver musikken fra høyttalerne. Jeg kjenner igjen en av Tildas spillelister. Det var hennes idé å ha festen her. Hun har nøklene fremdeles.

Skolen skulle ha begynt i dag. Det er derfor vi fester. Vi later som det er en grunn til å feire. Hvis alt hadde vært som vanlig, ville jeg ha gått i andre nå.

Jeg ser på den store klokken på kortsiden av svømmehallen. Skjønner at jeg har vært slått ut i over en time inne på toalettet. En stor bit av tiden som allerede krymper og krymper, er borte. Sekundviseren suser ubønnhørlig videre over urskiven.

Fire uker og fem dager igjen.

Våre dager er talte. I dag forsvant vårt siste, lille håp.

Farvel, grusomme verden.

Jeg tar en slurk hjemmebrent, det smaker motbydelig uansett hva man blander det med, men det er nesten det eneste det er mulig å få tak i nå for tiden.

Jeg leter etter Tilda mellom alle de duppende hodene i det turkise vannet. Dette er hennes verden. Hennes sted, hennes 25

venner. Jeg vet ikke lenger hvor jeg passer inn. Jeg vet bare at jeg ikke vil bli værende her, men jeg kan ikke gå hjem heller.

Overalt rundt meg sklir folk på det våte gulvet. Det kommer til å skje en ulykke. Det ligger i luften. Hampus gjør en salto ut i vannet, og nakken hans streifer bassengkanten.

Da jeg selv stupte uti for en stund siden, var det bare så vidt jeg kom opp til overflaten igjen. Det var armer og bein overalt.

Jeg tømmer plastflasken, og noen dunker meg i ryggen.

Ali. Han ler og sier noe jeg ikke kan høre.

«Hva?» «Jeg sa: Hvor har du vært?»

«Har du sett Tilda?»

Jeg hører at jeg snøvler – hrrsttllda?

«Drit i henne nå,» roper Ali, løper videre mot bassengkanten og krummer seg sammen for å ta bomba.

Jeg vakler videre, forbi tribunen der jeg har sittet så mange ganger og sett på Tilda når hun konkurrerer. Hauger av kropper. Noen har sovnet, alene eller omslynget. Andre har sex.

En jente har slått et badehåndkle rundt seg og rir en fyr på den nederste raden. Jeg støter borti kneet hans når jeg går forbi.

Johannes kommer mot meg ved kortsiden av bassenget.

Det krøllete håret drypper, skuldrene er trukket opp som om han fryser. Han hilser på noen som går forbi, men slipper meg ikke med øynene. Min beste venn. Jeg merker at han er urolig for meg. Kjæresten hans Amanda sitter sammen med noen andre foran den lave, flislagte skilleveggen. Elin sier noe som får alle til å le, men Amanda kikker bort på meg mens hun samler håret og vrir vannet ut av det.

Johannes legger de kalde hendene på skuldrene mine.

Fingertuppene hans er rynkete.

26

«Åssen går det?» sier han.

«Har du sett Tilda?»

Denne gangen klarer jeg å unngå å snøvle. Johannes prøver å smile.

«Jeg tror hun har gått hjem.»

«Johannes,» sier jeg. «Jeg elsker deg, men du er elendig til å juge.»

Han stryker til side håret som har klistret seg til pannen.

«Kom,» sier han. «Du er altfor full. Vi går et sted og prater.»

Det hadde vært en mye bedre idé. Jeg vet det. Men plutselig hører jeg Tildas latter. Bak skilleveggen ligger barnebassenget med den røde plastsklien. Johannes følger blikket mitt den veien.

«Simon, bli med meg isteden. Vi kan dra herfra hvis du vil.»

Jeg svarer ikke. Det er for sent. Jeg må vite det.

Johannes roper etter meg da jeg runder skilleveggen.

Det er ikke like mye folk på denne siden. Jeg ser henne med én gang. Tilda ligger på magen på en flytemadrass midt i bassenget. Selv på denne avstanden ser jeg at hun er høy.

Pupillene er store og mørke. Hun har på seg en av badedraktene som hun pleide å bruke i konkurranser. Svømmeklubbens logo på brystet, Tilda med snirklete skrift på baken.

Sait står på kne ved siden av henne, vannet når ham bare til midt på sixpacken på magen. Han river Tilda av flytemadrassen. Hun ler høyt. Tennene deres lyser i skinnet fra undervannslampene.

Jeg elsker deg fremdeles, sa Tilda til meg i begynnelsen av juni. Det var bare noen dager etter at vi hadde hørt snakk om kometen for første gang.

27

Hun elsker meg, men det er ikke nok.

Jeg vil leve livet maksimalt den siste tiden, sa hun.

Det vil jeg også. Men jeg vil gjøre det sammen med henne.

For meg er Tilda livet. Det er henne jeg vil være sammen med når himmelen blir hvit.

Sait trekker henne mot seg i vannet. Jeg kjenner ham knapt, han er et par år eldre enn oss. Hånden hans er innenfor Tildas badedrakt. Knokene avtegner seg tydelig under det tynne stoffet. Hun lukker øynene når han kysser siden av halsen hennes.

Jeg burde gå, men jeg står som fastfrosset.

Jeg vil ikke se mer, men jeg kan ikke se bort heller.

Noen skriker høyt bak meg. Tilda ser opp. Blikkene våre møtes. Sait tørker vanndråper ut av øynene og får også øye på meg.

Endelig klarer jeg å røre meg. Går så fort jeg kan uten å skli, vagt klar over at noen jenter som sitter på bassengkanten, følger meg med blikket. Jeg småløper forbi den mørklagte kafeen, inn i garderoben. Når døren glir igjen bak meg, dempes musikken og stemmene. Jeg kan høre min egen pust.

Tung og hivende.

Det stinker her inne. Noen har prøvd å skylle ned spy i en av dusjene. Halvfordøyde matrester sitter fast i risten på sluket. Jeg fortsetter inn mellom rekkene av skap. Kan knapt holde meg på beina lenger. Det er som om all kraft har forlatt kroppen. Det prikker under huden. Går rundt i hodet.

Jeg synker sammen på en av benkene. Tenker at jeg burde ha blitt med Johannes. Jeg kan ikke gå tilbake for å lete etter ham, men jeg vil bare vekk herfra og jeg tror ikke jeg greier det selv.

28

Døren til garderoben går opp og lukkes. Våte skritt mot fliser, deretter plastmatte.

Når jeg ser opp, er hun der. Tilda har slått armene rundt seg. Det mørke håret er tilbakestrøket, drypper ned på gulvet ved føttene hennes. Øynene er glassaktige som på en dukke.

For et par måneder siden ville jeg ha ledd om noen hadde sagt at Tilda brukte stoff. Men det er mye som har forandret seg siden det.

«Det var ikke meningen at du skulle se det der,» sier hun.

«Jeg trodde du hadde gått.»

«Kan vi ikke gjøre det?» sier jeg. «Bare dra herfra? Jeg savner deg noe så jævlig.»

Tilda rister på hodet. Jeg burde holde kjeft, men hva har jeg å tape?

«Jeg vil ikke være alene,» sier jeg og hører at jeg snøvler igjen.

«Det er ingen god grunn til å være sammen.»

«Det er ikke bare derfor.»

Jeg trekker i gummistrikken jeg har rundt håndleddet.

Skapnøkkelen klirrer mot nummerbrikken. Jeg slipper strikken, lar den smelle mot huden, om og om igjen, for å få tankene til å klarne. Men jeg merker det knapt.

«Jeg elsker deg,» sier jeg. «Hvorfor elsker ikke du meg?»

«Jeg vil ikke være sammen med noen denne siste tiden.

Det vet du. Jeg vil kunne gjøre hva jeg vil.»

«Vi kan ha et åpent forhold,» prøver jeg.

Et skjevt smil. Hun tror meg ikke. Jeg tror ikke på det selv heller.

«Vi kan prøve oss frem,» sier jeg likevel. «Vi hører sammen.»

29

Tilda setter seg ved siden av meg. Hun ser lei seg ut, men jeg vet ikke på hvilken måte. Kanskje hun savner meg også.

Kanskje hun bare syns synd på meg.

«Nei,» sier hun. «Det kommer aldri til å bli oss. Hun som du var sammen med … hun fins ikke lenger. Hun fantes kanskje aldri i det hele tatt.»

«Hva betyr det, liksom?» fnyser jeg.

«At du må gi opp.»

Nå er jeg sikker på at det er medlidenhet jeg ser i øynene hennes.

Rommet begynner å snurre. Smaken av hjemmebrent stiger i halsen.

«Du må forstå det,» sier Tilda. «Er det virkelig sånn du vil drive på den siste tiden?»

Plutselig vil jeg bare at hun skal gå.

Det gjør for vondt å ha henne så nær når hun er så langt borte.

«Du kommer til å angre når den tiden kommer,» sier jeg.

«Men vet du hva? Etterpå går det ikke an å rette opp igjen, for det fins ikke noe etterpå.»

Dukkeøynene blunker.

Noen roper navnet hennes, og vi ser dit samtidig. Elin og Amanda. Jeg vet ikke hvor lenge de har stått der. Hvor mye de har hørt.

«Vi må stikke,» sier Amanda.

Døren til garderoben går opp igjen. Det høres stemmer ute mellom dusjene. Noen skriker i vemmelse. Støvler mot gulvet. To politifolk kommer inn mellom skapene. En mann med skjegg, en kortklipt kvinne som det er noe vagt kjent med.

30

«Ja ja, folkens,» sier den skjeggete. «På tide å runde av.»

Jeg reiser meg for fort. Gulvet kommer farende mot meg.

Tilda tar meg imot før jeg rekker å falle.

«Vi får kjøre ham hjem,» sier den kvinnelige konstabelen, og jeg prøver å protestere.

«Du kan ikke gå hele veien hjem,» sier Tilda.

«Det går bra.»

Politifolkene tar meg under hver sin arm. Jeg prøver å rive meg løs, men grepet deres blir fastere.

«Hvor har du klærne dine, Simon?» spør kvinnen.

«Hvordan vet du hva jeg heter?»

«Vi tar det etterpå.»

Hun ser på nummerbrikken jeg har rundt håndleddet, og haler meg av gårde mot skapet.

Tilda forsvinner ut av syne når folk strømmer inn. Enda en konstabel driver dem foran seg, og roper at de skal sette opp farten. Ingen bryr seg noe særlig om ham. Ikke som de ville ha gjort før i tiden.

Dette kommer ikke til å få noen konsekvenser. Det er ikke tid til sånt. Verden er i ferd med å gå under. Alt politifolkene kan gjøre, er å prøve å sørge for at vi ikke tar livet av oss før det.