C
ecilia Gaathe bor på Perlen pensjonat sammen med faren sin, Alan W. Gaathe, som eier og driver stedet. Moren hennes, Iselin Gaathe, druknet i Skutebukta for to år siden.
Leo Bast har nettopp flyttet til Skutebukta. Han bor i den private
delen av pensjonatet sammen med moren sin, Rebekka, som jobber som hotellsjef. Foreldrene hans er skilt. Faren er journalist og bor i Dubai.
U
ne Flaker bor sammen med foreldrene og de to brødrene sine i et gammelt skipperhus på østsiden av Skutebukta. Der har hun bodd bestandig. Faren er fisker, mens moren er lærer på den videregående skolen inne i byen.
E
gon er hunden til Une. Den heter Egon fordi den er så egen og sta og stort sett gjør som den vil. Det er en knehøy blandingshund, med brun, krøllete pels, lang hale og våt snute. Det sies at den stammer fra en politihund. Perlen pensjonat Pensjonatet Perlen ble bygd av Cecilias tippoldefar for over hundre år siden. Den gangen kom gjestene med dampbåt til dypvannskaia eller med jernbanen til byen og videre derfra til kysten med hest og kjerre. Under krigen ble eiendommen tatt av tyskerne, som lot offiserene sine bo der. Etterpå har det vært flere forskjellige eiere helt til moren og faren til Cecilia kjøpte det tilbake, pusset det opp og begynte å leie det ut til gjester. Cecilia og faren bor i en privat del i andre etasje på pensjonatet. Det samme gjør Leo og moren. Høyt over resten av pensjonatet rager tårnværelset.
CLUE-serien 1. Salamandergåten
8. Hodeskallegåten
2. Maltesergåten
9. Ulvehundgåten
3. Undervannsgåten
10. Sjøormgåten
4. Gravrøvergåten
11. Einsteingåten
5. Libertygåten
12. Triangelgåten
6. Esmeraldagåten
13. Smuglerhuset
7. Rivertongåten
Hver bok i CLUE-serien er en egen historie som blir avsluttet. Men gjennom fire og fire bøker løser Cecilia, Leo, Une og Egon et større mysterium. Det er altså slik at fire og fire bøker i CLUE-serien henger sammen, i tillegg til gåten som løses i hver enkelt bok. I bøkene 1 til 4 får vi sammenhengene og løsningen på mysteriet om hva det var som skjedde sist sommer da moren til Cecilia forsvant. I bøkene 5 til 8 får vi ledetråder og til slutt svaret på hva Kutter-skatten er og hvor den er gjemt. Og i de fire siste bøkene, 9 til 12, er det jakten på den verdifulle Bolette-ringen som er det større mysteriet vi til slutt får en løsning på. Men så er det slik at boka du holder i hånden nå er en bonusbok! Hvis man setter sammen alle forbokstavene i de tolv CLUE-bøkene, så får man et ord, og det er dette ordet som blir tittelen på denne 13. og aller siste boka i CLUE-serien: Smuglerhuset. God fornøyelse, og takk for følget! Jørn Lier Horst Forfatter
Jørn Lier Horst Smuglerhuset
Š 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Niklas Lindblad, Mystical Garden Design Omslagsillustrasjon: Shutterstock Sats: Typeline Kart/plantegning for- og ettersats: Typeline Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Minion Pro 13/17 pkt Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2253-7
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innhold 1. Ekspedisjon 2. Furuøya 3. En ring 4. Opptak 5. Gullsmeden 6. Over brua 7. På innsiden 8. Loftet 9. Gass 10. Piper 11. Gift 12. Innbrudd 13. Duker 14. Sprekken 15. Rommet 16. Bevis 17. Tom pose 18. Planen 19. Fangetårn 20. Taket 21. Rulling 22. Kollaps 23. Full gass 24. Bryllupsdag
11 18 24 31 38 44 51 58 66 73 80 88 92 97 101 107 113 117 122 127 131 135 140 145
«Minervas ugle flyr i skumringen.» GEORG WILHELM FRIEDRICH HEGEL, 1770–1831
KAPITTEL 1
Ekspedisjon
Cecilia flyttet blomstervasen og rullet sjøkartet ut på bordet. «Vent!» sa Leo. «Gjør det en gang til.» Cecilia sukket. Helt siden de hadde bestemt seg for å dra for å utforske Smuglerhuset på Furuøya, skulle Leo absolutt filme alle forberedelsene. Kameraet var en gave han hadde fått av faren sin til sommerferien. Det var topp moderne og ikke stort større enn en fyrstikkeske. Det hadde trådløs tilkobling til telefonen hans, og han kunne bruke telefonskjermen for å se det han filmet. Han fikk kameraet i gang og ga Cecilia et nikk, slik at hun kunne rulle ut kartet på nytt. Une bøyde seg over bordet. Hun var like ivrig som Leo etter å lage en film om ekspedisjonen. 11
«Vi er her», sa hun og satte fingeren på kartet der Perlen pensjonat lå, innerst i Skutebukta. Leo dreide kameraet rundt og filmet utover fra terrassen hvor de satt. En seilbåt var på vei ut bukta. Sollyset glitret i sjøen, og noen måker svevde høyt på himmelen. Nede på parkeringsplassen foran pensjonatet pakket noen nye sommergjester ut av bilen. Leo vendte kameraet mot kartet igjen og filmet mens Une dro fingeren oppover langs kysten. «Smuglerhuset ligger her», sa hun og pekte ut en nesten firkantet øy inne ved land. «Det kommer til å ta minst en halvtime å kjøre dit med båten.» «Vis fram bildet!» ba Leo og fulgte med på telefonskjermen. Cecilia fant fram det gamle bildet av Smuglerhuset og holdt det opp foran kameraet. Bildet hadde dukket opp da en låsesmed åpnet safen i veggen på det gamle direktørkontoret på pensjonatet. Huset på bildet var hvitmalt og i to etasjer med skråtak, tårn, balkonger, utbygg, påbygg, tre store piper og en bred veranda. «Vi får Gamle-Tim til å fortelle», foreslo Une og nikket mot et bord ved enden av terrassen der GamleTim satt. Tim Tallakstad var en gammel sjømann som alltid 12
hadde bodd i Skutebukta og visste det meste om det som hadde skjedd der. Hver dag gikk han bort til pensjonatet for å drikke kaffe. Leo tok med seg kameraet mens Une rullet sammen kartet. «Kan du fortelle om Smuglerhuset på Furuøya?» spurte Leo. Gamle-Tim satte fra seg kaffekoppen. «Jeg har jo fortalt det jeg vet», svarte han. «Ja, men vi skal lage en film om det», forklarte Une. «Du må si det i kameraet.» Gamle-Tim kremtet og dro hånden gjennom skjegget, slik at han fikk bort kakesmulene. «Jeg forstår», sa han og kremtet på nytt. «Det var William Croft som bygde huset, omtrent på samme tid som Perlen pensjonat ble bygd.» Han tok en pause og kikket rundt seg på pensjonatet som faren til Cecilia eide og drev. «Han var sønnen til en rik lord fra Hull i England, og det sies at han kom til Norge fordi han hadde kjærlighetssorg. Han kjøpte Furuøya og bygde huset for å glemme en kvinne i sitt eget hjemland. Til å begynne med var ikke huset spesielt stort, nesten bare som en sommerhytte, men hvert år bygde han det litt større. Et nytt påbygg, en ny etasje eller et nytt tårn. En større brygge, garasje, en bru over til fastlandet og 13
vei gjennom skogen. Til slutt var han tom for penger. Det var da han begynte å smugle.» Gamle-Tim drakk av kaffekoppen igjen. «Dere vet jo hva en smugler er?» spurte han. Cecilia nikket. «En som tar med seg ulovlige varer over grensen og inn i landet», svarte hun. «Narkotika, øl, vin og sprit og sånn.» «Øl, vin og sprit er ikke ulovlig», påpekte Leo. «Nei, men det er ulovlig hvis man tar med for mye og ikke betaler toll», sa Gamle-Tim. «Det er ulovlig nå og var ulovlig for hundre år siden. Men William Croft tjente gode penger på det, spesielt under forbudstiden. I 1916 og fram til 1927 var det nemlig helt forbudt å selge brennevin i Norge, men William Croft tok inn varer sjøveien fra fabrikker hjemme i England. Han lagret det i huset sitt og solgte det videre i all hemmelighet. Varene kom inn på brygga på den ene siden av øya og ble kjørt ut igjen over brua på den andre siden.» «Fortell det om gullet også», ba Leo. «William Croft stolte ikke på bankene og brukte ikke penger», fortsatte Gamle-Tim. «Han tok betalt i gull eller sølv og brukte det når han kjøpte inn alkohol fra fabrikkene i England. Noen gikk på døra hans og handlet. Det var mange som måtte gi fra seg gifteringer 14
og andre smykker i bytte mot brennevin. Noen trakk til og med ut gulltennene sine for å få kjøpt alkohol.» Leo smilte fornøyd bak kameraet. «Og så må du si det om at øya forsvinner i havet», sa han. «Ja, Furuøya var et dårlig sted å bygge et så stort hus på», begynte Gamle-Tim. «Det er ikke noe solid fjell der, bare sandstein, kalk og leire. Det gjør at bakken smuldrer opp. Hver gang det er uvær, raser en ny del av fjellet ut. Smuglerhuset er bygd på det høyeste punktet, midt på øya, men sist gang jeg seilte forbi der, var det en stupbratt skrent rett utenfor nordveggen. En dag kommer hele huset til å styrte i havet.» Une snudde seg mot Leo. «Det hadde vært noe å få filmet», sa hun. Leo hysjet på henne og minnet om at kameraet var på. «Hva skjedde med William Croft?» spurte han. «Politiet klarte aldri å ta ham», fortalte GamleTim. «Det sies at det var nære på en gang. Han hadde fått inn en stor last med whiskyflasker. Politiet og tollere kom med flere biler, men Croft oppholdt dem på brua på den ene siden av øya mens folkene hans kastet flaskene i sjøen på den andre siden, slik at da politiet gjennomsøkte huset, var det tomt. Da politiet dro, sendte Croft dykkere ned for å hente flaskene opp 15
igjen, men det sies at det fremdeles ligger vellagrede whiskyflasker på havbunnen der.» «Fortell hvordan han døde», ba Une. «Det er det jo ingen som riktig vet», sa GamleTim. «Han bodde der ute alene, men han hadde en vaktmann boende hos seg. Han fortalte at Croft gikk ut en natt for å se etter en smuglerbåt som var ventet. Øya hadde jo allerede begynte å rase ut i havet, og Croft falt visstnok utenfor klippekanten og døde. Han ligger begravet der ute på øya, under et av de største furutrærne.» Leo gliste. De andre så at han gledet seg til å finne gravstedet og filme det. «Og hva skjedde med gullet hans?» spurte han. «Hvor ble det av det?» Gamle-Tim smilte og klødde seg i skjegget igjen. «Det var borte», svarte han. «Men hvor kan det ha blitt av?» «Det er tre muligheter», mente Gamle-Tim. «Enten så tok vaktmannen det da han ble alene på øya etter at William Croft døde, eller så tjente Croft lite på smuglingen, slik at det ikke var noe gull igjen. Det var minst en fullastet båt som sank på vei over havet, og en gang måtte han jo kaste flasker på sjøen for ikke å bli tatt av politiet.» «Hva med den tredje muligheten?» 16
«Den tredje muligheten er at Croft hadde gjemt gullet så godt at ingen fant det», smilte Gamle-Tim. «Hva skjedde med Smuglerhuset etter at han døde?» spurte Cecilia. «Ingen har bodd der siden», svarte Gamle-Tim. «Det har stått tomt og faller snart fra hverandre.» «Hvem er det som eier det?» Gamle-Tim tenkte seg litt om. «Det må være slektningene hans i England», sa han. «William Croft giftet seg jo aldri og fikk ingen barn.» «Så det er ingen vi kan spørre om å få lov til å gå i land der?» spurte Leo. Gamle-Tim ristet på hodet. «Nei, men hvis dere har tenkt dere ned dit, så vær forsiktig. Furuøya er ikke et trygt sted lenger.»