PER EGIL HEGGE
Sofa til salgs hos dame som er myk å ligge på – og andre språksalater vi tråkker i
Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Kine Røst Sats: akzidenz, Dag Brekke Papir: Munken Print White 115 g Boka er satt med Rotis Serif 12/15 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2250-6
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Under pessimismens gråsorte fane ble den første daglige språkspalten min trykt i Aftenposten 26. januar 2004. En manglende tro på at dette kunne være avisstoff, var tuftet på en kort samtale mellom sjefredaktør Einar Hanseid og meg i november 2003. Hanseid nevnte at han hadde fått et par henvendelser om at en daglig, kortfattet vurdering av et språklig spørsmål, som jeg bidro med til nyhets redaktørens interne oppsummering av kritikken av dagens avis, burde stå i avisen. – Hva mener du om det? spurte han. Jeg sa at jeg ikke trodde dette var stoff for leserne. Han sa seg enig, Ved årsskiftet gikk han av, og i midten av januar kom hans etterfølger, Hans-Erik Matre, innom kontoret mitt og sa at disse daglige språkbetraktningene dine, de bør jo stå i avisen. Jeg svarte at det hadde vært luftet, og at hans forgjenger og jeg i vår uomtvistelige visdom vurderte det slik at dette var internt og neppe hadde noen appell til leserne. – Jeg tror det er stoff, sa Matre, – det må bare anrettes litt mer journalistisk enn i en intern spalte. I korte og forbigående anfall av lydighet har jeg en sjelden gang ment at sjefredaktører bør få bestemme litt, de også, så jeg bøyde meg for hans ønske, som et eksperiment – og tenkte ikke lenger enn at jeg var trygg på at det ville bli av kort varighet.
5
Omtrent så mye vet journalister om fremtiden. I løpet av et par uker ble livet mitt forandret. Jeg hadde ca. 40 minutters gange til redaksjonen. Nå tok det en time og vel så det å komme seg på jobb, så jeg begynte å snike meg langs lite beferdede gater i vintermørket, i håp om at færrest mulig språkinteresserte og brysomt taleføre lesere ville oppdage meg og fremsette sitt ordrikt fremførte ønske om å få et bestemt språklig emne behandlet i den nye spalten – som de ønsket et langt liv. Slik fortsatte det, også etter at jeg gikk av med pensjon i mars 2005, og kontrakten ble ordnet på denne fornuftige måten: 12 måneders varighet, med adgang til like mange måneders forlengelse ved hvert årsskifte hvis begge parter mente det hadde noe for seg. I motsatt fall kunne eksperimentet begraves i stillhet, uten at noen, og spaltebestyreren aller minst, ville ha grunn til å føle seg dårlig behandlet. At interessen var påtagelig, fremgikk av de 30 til 50 skjermbrevene som jeg nå mottok hver dag fra språk interesserte og diskusjonslystne lesere. (Jeg forsøkte å fortelle om det i en spalte en dag. Jeg skrev «30-50 brev daglig» i stedet for «30–50 brev daglig», altså bindestrek i stedet for tankestrek. Dermed kom jeg, med den moderne teknologiens hjelp, til å skryte på meg 3050 brev hver dag. En minneverdig leksjon angående betydningen av korrekt tegnsetting.) Senhøsten 2017 brakte endringer i form av en uforutsett helsemessig nedtur, og jeg sa fra om at det burde ses som et varsel. Så den siste språkspalten, nr. 5114 i rekken litt snilt regnet, sto på 14-årsdagen, 26. januar 2018. 6
I denne boken følger et utvalg fra disse 14 årene og noen forsøk på sammenbindende betraktninger pluss mer eller mindre passende digresjoner. Utvalget skulle helst være plukket fra øverste kvalitetshylle, og i skånsomhet mot meg selv har jeg ikke tatt med så mange av tabbene og flausene. Jeg tror den største var da jeg utnevnte Arnulf Øverland og ikke Rudolf Nilsen, til forfatter av diktet Gartnerløkka (Det lå en pjokk og lukte i turnipsåkerns gress). Jeg tror det kom over hundre protestbrev og -telefoner den dagen – en fortjent «belønning». Det kom bare én protest da jeg gjorde det samme med Arne Garborg og Per Sivle. Men den kom fra professor Otto Hageberg, og han var klår i røysta. Svært tidlig på morgenkvisten var det også. Da kan vi begynne, tenker jeg. Og hvorfor ikke med to nye varianter i bruken av verbet å tenke? 29. februar 2012
Tankevirksomhet Det er flere som klager over at altfor mange tenker. Nå skulle jo det hjelpe til å bringe menneskeheten fremover og oppover. Men det de mener, er at ingen tror eller mener noe lenger, de tenker at det nok forholder seg slik eller sånn. Dette er nok en import fra engelsk, I think, som betyr jeg tror, jeg mener. Det er ikke noe i veien for å bruke de verbene jeg nevnte, litt
7
mer, og tenke litt mindre – eller rettere sagt: bruke verbet «tenke» litt mindre. En av kritikerne siterte dette intervjuet fra NRKs nettsider tidlig i måneden: «Hun (rektoren) mener elevene selv best vet hvilke aktiviteter som er morsomme å ha. Men hun er ikke enig i at skolen gir fjerdeklassingene for stort ansvar. – Nei, det tenker jeg ikke. Jeg tenker at de var veldig godt forberedt og de har en veldig god prosess i forkant og lærte veldig mye.» Litt senere tilføyde rektoren: – Jeg tenker at Utdanningsetaten i Oslo er fornuftige. Her ville det ha blitt svært mye bedre norsk, også fordi det ville ha vært mindre ensformig, hvis hun hadde sagt: «Nei, jeg er ikke enig. Jeg mener (eller synes) at de var veldig godt forberedt» osv. Og i utsagnet «Jeg tenker at Utdanningsetaten i Oslo er fornuftige» (hvor det nok heller burde ha stått fornuftig), synes jeg rent ut at det er feil å bruke verbet «tenke». Men det er mulig at språkutviklingen har rykket enda noen meter foran det som jeg synes er fornuftig. Likevel reagerer jeg hver gang jeg hører det journalistiske spørsmålet: «Hva tenker du om at …» osv. eller «Hva tenker du om det?» Legg merke til at hvis jeg sier: «Dette får greie seg. Jeg tenker vi slutter her», får setningen et innslag av en overdose snusfornuft og pålegg, eller brysom bestemmelseskløe. Men jeg tenker likevel at det får være nok for i dag.
8