Hugo Lauritz Jenssen: Sossen

hugo lauritz jenssen

sossen bohemdronningen

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim designbyrå Foto / illustrasjoner: Einar Aslaksen/NTB Scanpix (omslaget), Apic/Getty Images (side 102), Erik Thorberg/NTB Scanpix (side 244), Odd Wentzel/Arbeiderbevegelsens arkiv (side 254, øverst), ukjent fotograf/Arbeiderbevegelsens arkiv (side 254, nederst), Filmveteranene/Nasjonalbiblioteket (side 310), Petter Vennerød/Mefisto Film/ Nasjonalbiblioteket (side 319), Metronome Spartacus AS (side 332).

Alle andre bilder: privat (bildet øverst side 63 og side 79 er lånt ut av Paula Schjelderup, øvrige av Frode Krohg med familie).

Sats / layout: Liselotte Dick, Lilo Design Papir: Munken Premium Cream 100 g Boken er satt med: Whitman 11,5/14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-1646-8

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord.

innhold 7 prolog 13 en backfisch klekkes 117 drømmenes franske erobring 241 sossens scene 311 et slags filmeventyr 333 hotellet som aldri stengte 358 takk 360 litteratur 362 dokumentarfilm/tv 363 noter 374 navneregister

Sossen har vært et delikat snøfnugg, avantgardistisk scenekunstner og erotisk valkyrie.

Her er hun fotografert tidlig på 1950-tallet av sin første ektemann, skihopperen Thorleif Schjelderup – etter at de var skilt.

6

| sossen – bohemdronningen

prolog

"

sossen rekker frem hånden. Håndtrykket avgir en ømhet, men er også uten tvil bestemt. Det er som om det er undersøkende og nysgjerrig. Fingrene er velformede, lange og slanke. Neglene er stadig sortlakkerte, som om hun er en heks i et eventyr som aldri tar slutt. Blikket viker ikke. Hun snakker et varmt språk, iblandet en stadig deklamering av lange, franske setninger. Stemmen er slepende, nesten doven og langsomt dvelende, som om ordene er dyppet i sirup. Den bløte skarringen er silkemyk. Purrende.

Arven fra hennes mor og hennes forfedre skulle for alltid krølle disse kantete bokstavene sammen til vagt skrukkete og forføreriske lyder, til noe som liksom var dryppende vått og glatt. Sossen hadde det ikke i seg å være kantet og kvass, men på scenen og foran kameraet kunne hun vise klør. Talespråket hennes – et ulastelig, sobert og raffinert riksmål – er nedarvet fra morens fornemme slekt i Stavanger og Bergen. Det er sprakende soignert. Og det er iblandet ambisjonene fra hennes foreldre og oppvekstens drøm om å tilhøre den ekte vestkanten.

Hun er meget dannet. Og hun er et av de råeste kvinnemennesker som det forrige århundre kunne by på.

Hun er slik et underfundig menneske. Sossens tilbøyelighet til å la det ironiske gjennomstråle setningene lar seg fremdeles høre, men de retoriske spydspissene er ikke så skarpe og rammende som de en gang var. Håret er fremdeles langt og vakkert. Det er i

|7

sølv- og gråtoner, glansen har falmet litt. Hun ble døpt Sossen, som selvsagt skal uttales Såssen, ikke Sossen. Like selvsagt som det er for henne at Club 7 uttales Klubb Syv. Overraskende ofte sier hun sågar Klubben Syv. Som om hele engasjementet i Club 7 også var litt på spøk.

Som en melankolsk tango eller en slags befaling, utstedt i en drømmelignende tilstand, kunne hun ofte utbryte – særlig på 1960og -70-tallet, men også like til denne dag: «De må holde opp med å kalle oss bohemer, det er det dummeste jeg hører.» Hun var påtatt fornærmet, men det var likevel liten tvil om at hun sa dette i et uforfalsket alvor som ingen ironi kunne skjule. Denne boken intenderer å undersøke denne underlige – og muligens selvmotsigende – påstanden som Sossen ofte har gjentatt. Hun har levd et liv til det ytterste. Utenfra ser det ut som om det bohemske islettet har vært sterkt til stede. Hun har gjentatte ganger latt seg hylle som bohemdronningen fremfor noen. Knivsodden med motstand mot denne oppfatningen fra kvinnen selv gjør hennes lett ambivalente posisjon uimotståelig; den ber om å bli fulgt av et flerrende spotlys.

Hun var kvinnen som bar med seg et bankende kunstnerhjerte inn i teaterlivets utropstegn og parenteser. Så inntok hun rebellens posisjon. Hun skulle annamme essensen av bohemens livsutsyn (til tross for egne innsigelser mot bohemkategoriseringen), og visste at dette fremdeles frontkolliderte med borgerskapet – som riktignok var i ferd med å utvikle seg i en noe mer tolerant og mindre hyklersk retning. Men det var fremdeles langt igjen.

Kvinner som Sossen Krohg har gått ut av produksjon. De finnes ikke lenger. Hun var en nattens dronning for alle dem som gikk til felts mot konvensjoner og innlært småborgerlighet. Hun gjorde seg fri fra det trangsynte og tilstivnede som hun, kanskje lettere uvitende, skulle lede en kulturrevolusjon mot. Hun var helt sikkert ikke bevisst at hun deltok i – og var en forheksende gallionsfigur for – et opprør rettet mot hverdagens grå tristesse frembrakt av sosialdemokratiets tørre rasjonalitet. Selv sier hun at hun hele livet har stemt på Arbeiderpartiet.

8

| sossen – bohemdronningen

Men slik det er med mange av hennes bastante utsagn gjør en kanskje klokt i å ta også dette med en klype salt.

Hun har alltid vært et skrivende menneske ved siden av livet i teaterets tjeneste. Midt på 1980-tallet skrev hun erindringsboken Hekletøy med store hull. Det var varme, fine og tidvis grenseløst selvutleverende minner mellom bokpermene, løst sammenføyd. Leserne ble stadig gitt små elektriske støt.

Sossens liv er så mangslungent og rikt at det åpner for en nærmere gransking. En bok om henne kan – forhåpentligvis – låne farge og spenst fra hennes intense og rikholdige livshistorie. Noen tror nok at de vet alt om Sossen, kvinnen som aldri har lagt skjul på noe som helst. Livet hennes har tilsynelatende vært en åpen bok. Sossen skrev hele livet; hun skrev sitt liv slik det gamle bohembudet befalte.

Men i arbeidet med boken om henne har kildematerialet gitt den ene overraskelsen etter den andre. Noen av funnene kunne ha vært problematiske å bringe videre, hadde det ikke vært for Sossens credo om at uforstilt åpenhet om alt, absolutt alt, er det eneste riktige. Hun har alltid visst at historien om henne også rommer historien om flere epoker. Med nye tideverv kom reformene og revolusjonene i den menneskelige adferden. Sossen ga helhjertet og uredd sine bidrag, og ble en av dem som formet fremtiden og de store omskiftelsene i menneskenes mulighetsområde.

Dette er en beretning om et kvinneliv ytterst på randen av det akseptable. Samtidig tilkjempet hun seg en plass midt i samtidskulturens skjød. Formulert litt høytidelig ble hun en endringsagent for en ny livsforståelse. Hun skulle selv observere at livsprosjektet fri kjærlighet ble utopisk da hiv / aids gjorde sitt inntog på 1980-tallet.

Biografien – og biografen – vakler alltid mellom livet og arkivet.

Når dette skrives, lever Sossen fremdeles. Hun tenker og hun snakker, selv om minnet sløres. Samtidig er hun for lengst blitt en mytisk skikkelse. Mytene og legendene kan tildekke et liv. Men en mytisk ferniss kan også innebære at hendelser og hovedlinjer i et livsløp trer frem med en tindrende klarhet. En biografi gjør alltid

prolog

|9

litt vondt, og hun har strengt tatt ikke bedt om denne boken selv.

Men en biografi kan også være en heidundrende feiring av livets omtumlende seire, dårskap og ekstaser.

I Sossens ånd er ingenting trukket fra av hensyn til høflighet eller en amorf forståelse av «hva som sømmer seg». For Sossen er det bare naken ærlighet og sprakende livsvilje som sømmer seg.

Sossen har selvsagt alltid gjort nøyaktig det hun selv har villet.

Dette er en historie om hennes liv. Og hennes lyst.

3 Hun er et ytterst delikat snøfnugg av et pikebarn, et drømmevesen litt utenfor seg selv.

Hun oppdager først sin forfengelighet. Så sin seksualitet. Den skjøre nytelsen i det å bli beskuet og gjerne beundret er som et stille pust av vintervarme.

Skyggemennene dukker frem fra dunkle kroker og kamre. De har grådige hender, på ulovlige steder.

De må ikke. Ikke ennå. Vent.

Når blir håndens utålmodige og hensynsløse trykk en rift i fremtiden?

Hun skriker ikke. Hun neier pent og veloppdragent. Er hun egentlig helt våken? Eller kanskje er hun halvt et søvnens barn, og halvt en kjærlighetsgudinne som venter på fødsel og forløsning?

Bare de modigste våger å stige ut i det frie fallet. La tyngdekraften gjøre sitt. Uten motstand. Og uten å vite om skyen vil bære. Å, så kort veien er fra barndommens uskyld til lystens feberrier!

Bohemene drømte med vidåpne øyne. Hun taler langsomt. Kjæler med ordene, som om de var valper. Å kysse er så deilig.

Sossens mor sørget alltid for at Sossen og søsteren var ytterst velkledde og elegante.

Selv de tidligste barneklærne var like mye kostymer som de var nødvendig garderobe.

12

| sossen – bohemdronningen

en backfish klekkes

!

sin egen fødsel erindrer hun som en skakende hendelse. Det er jo lettere forbløffende at noen kan erindre noe slikt, men hun har gjentatte ganger fortalt om veien inn i dette livet, eller mer presist: sitt første møte med verden. Sossen Finne Olsen ble født i Kristiania, som byen het den gang, den 18. desember 1923.

Det var en tirsdag. Sossen var meldt. Scenen var klar.

Sossen husker presist atmosfæren hun ble født inn i – og ut av. Det var et stort, altoppslukende mørke. Så et voldsomt lys. En sviende fornemmelse og en forferdelig forstyrrelse. Det var et sårt og vondt øyeblikk. På sine eldre dager forteller hun om sin fødsel som om det er en scene fra et skuespill, innstudert så grundig for mange, mange år siden at ingenting er blitt slettet fra sinnets irrganger. Når hun levende beskrev sin fødsel, slik hun selv så tydelig husket den, ble hun ofte møtt med skepsis, latter eller til og med sinne.

Denne ganske vanlige tirsdagen bar med seg store og små beretninger til historiebøkene. Den greske regjeringen anmodet kong Georg II om å forlate landet, men «Kongen forlanger betænkningstid», kunne Aftenposten melde (han dro allerede neste dag i rumensk eksil). Danmark ratifiserte Spitsbergen-traktaten. Det var snøstorm på Bergensbanen. Det ble kjent at blant andre Johan Grøttumsbraaten, Narve Bonna, Jacob Thullin Thams og Thorleif Haug var klare for «de store rend under vinterstevnet i Chamonix»

| 13

neste år. Vinterstevnet det var snakk om var den aller første vinterolympiaden. I Drøbaksundet pågikk det en dramatisk jakt på en smuglerbåt, der Drøbak Toldopsyns båt «Steady» i bataljens hete kom til å senke motorraceren. Fire våte og kalde smuglere ble fisket opp av vannet. Og 147 ti-literskanner med sprit samt en kasse whisky.

Denne dagen rett oppunder jul var det sol, oppholdsvær og et par minusgrader i Kristiania. Snøen var akkurat dyp nok til å skjule tåspissene og hælkappene på kalosjer, botfor og snørestøvletter. Det var like før byen sank inn i en hardere kuldeperiode. På Frognerseteren var det vindstille. Det ble meldt om et «utmerket føre». Nede i byen strevde hestevogner og noen halsstarrige førere av automobiler med å komme frem. I avisene ble det reklamert for en fiffig anordning kalt Y-brodden, til bruk sammen med sparkstøttinger: «Man fæster brodden paa den fot man sparker med, hvorved farten øker til samme hastighet som trikken.»

Den elektriske Grøntrikken hadde sin stall i Sporveisgaten. Lenger oppe i byen, på Frogner, lå Olsen-familiens bopel i Schives gate.

Senere skulle de flytte til en leilighet i første etasje i Åsaveien 20, på Marienlyst-siden – altså vestsiden – av Kirkeveien. De hadde møbler av eik og mahogny, pusset skinnende blanke med møbelpolish. Dette var ting moren hadde hatt med seg fra sitt hjem, der vestpå. Badet hadde sorte fliser. Å befinne seg på vestsiden av byen var viktig for Sossens familie.

Det signaliserte ambisjoner.

Det private Kringkastingsselskapet hadde i 1923 begynt de første radiosendingene i Norge. Et nytt tideverv kunne skimtes og høres.

Den nye tiden var elektrisk og den sprakte. Verdens Gang hadde gått inn i februar. Avisen gjenoppstod først i 1945, og skulle bli en arbeidsplass for Sossens far.

Akkurat denne tirsdagen siteres Christian Krohg i en bokannonse for Bernhard Folkestads bok Blaa hjul og andre ting. «Han er simpelthen en mester», skrøt Krohg. En liten avisnotis varslet at kaptein Carl Gustav Fleischer skulle være stabssjef på en detac-

14

| sossen – bohemdronningen

hementsøvelse og at de militære styrkene trolig ville rykke frem gjennom Sørkedalen. Det var ikke krise i verden, ikke ennå, men det ulmet en uro nede i Europa. Bare en drøy måned tidligere hadde et besynderlig ølkjellerkupp skjedd i München. En liten, agitatorisk kruttønne med en pussig stumfilmbart stod bak. Verden ante ikke det minste om hva som ventet. Denne gryende nervøsiteten var knapt merkbar i Norge, selv om det også her var voldsomme arbeidskonflikter og harde politiske brytninger.

Nå kommer hun. Sossen var i ferd med å ta seg ut til lyset, og var ikke til å stanse.

Ingen vet i dag hvor mye smerte hun påførte sin mor. Det var nok så det holdt; moren var en førstegangsfødende. Ingen vet hvor mye den vordende far svettet i kontordressen mens han ventet. Det var trolig mye; han var også førstereis i farsfaget. Og det er helt sikkert at han ikke fikk være til stede da Sossen kom til verden. For den gang slapp ikke far til på fødestuene.

I den private Wergelandsveiens klinikk kom noen av de nye byborgerne til verden. Disse nyfødte hørte til de bedrestilte. Det var høyst trolig her Sossen kom til verden, selv om skriftlige kilder på dette mangler. Klinikken lå i Jacob Wilhelm Nordans gamle bygård fra 1866, og hadde gatenummer 21. Her luktet det skarpt av borvann, kloroform, eter og grønnsåpe. Sykehusets duftarsenal blandet seg med lukten av stekt løk, nervøse utsondringer og kanskje en og annen tafatt blomsterkvast – det var altså rett oppunder jul, og det var ingen stor blomsterprakt å oppdrive.

Den dagen Sossen ble født var et par dager fra å være årets korteste og mørkeste. I avisene var det avertissementer for fiskepudding, ekte, fin juletorsk og lutefisk. Det ble frembrakt ideer til julegaver: ski, sparkstøttinger, kjelker, skøyter. Og Hoover-støvsugere – Tænk på hva en Hoover betyr for den som steller et hus, ble det formant. Et løfte ble også gitt: En Hoover innebar frihet. Molstad & Co hadde dessuten «Fordelaktige Tilbud i Sølvræve».

Det var en tid der frihetsbegrepet ble knyttet til støvsugere. Og

en backfish klekkes

| 15

Sossen og moren Ingeborg ser inn i pappa Kristoffers kamera. Trolig er det Sossens dĂĽpsdag i 1924.

16

| sossen – bohemdronningen

elegante fristelser var døde, garvede dyr. Sossen skulle senere gå inn i kampen for disse dyrenes ve og vel – før de ble til pelser.

Det reklameres denne desemberdagen i Aftenposten for fem ulike danseskoler. Og for Rolf Nannestads nye roman Jørgen Styhr.

Nannestad skal også bli skuespiller med mange oppgaver, og han vil dukke opp hos Sossen på Scene 7. Men det er ennå lenge til. Inga Bjørnsons Barneteater gjorde seg klar til juleforestillingen Den siste mohikaner under det kulerunde taket til Cirkus Verdensteater.

3. juledag skulle det brake løs med kruttlapp-pistoler og spetakkel.

Sossen vokste opp i det man trygt kunne kalle et møblert hjem.

Det møblerte hjemmet definerte klassetilhørighet og et visst nivå av dannelse. Hun var omgitt av foreldre og slekt med en tydelig vilje til oppdrift og nypusset sølvtøy. Familiens plassering på den usynlige sosiale rangstigen var ikke noe man tok lett på. Dette sosiale hierarkiet var en ytterst reell størrelse. Bevisstheten om at hun hørte til på beste vestkant skulle hun ha med seg hele livet, selv om det i senere år også ble tydelige spor av selv-ironi i koordinatsystemet hennes.

Fornemmelsen av geografi, også den helt lokale, er som kjent en bevissthetstilstand.

Hun skulle snart selv avgjøre hvilke uuttalte forpliktelser som fulgte med, og hvilke hun bare kunne ignorere.

Den store krigen hadde rast over verden, og skapt uendelige rekker av soldatenker. I det nøytrale Norge hadde det vært jobbetidsfest, med påfølgende bakrus. Rederne hadde seilt inn voldsomme gevinster. Men det var de sivile sjøfolkene som fikk betale den drøyeste prisen. 1892 mann gikk ned med 647 norske handelsskip. Oslo var blitt landets største sjøfartsby, og sorgen over tapte sønner, brødre, kjærester og ektemenn merket byen i disse årene. Den storpolitiske uroen hadde på ingen måter lagt seg da krigsdrønnet endelig stilnet.

Og lyden av Maxim-maskingevær, Lee Enfield- og Springfield-rifler og Mausers Gewehr 98 fra Europas skyttergraver ble erstattet av knitrende 78-plater av skjellakk på His Master’s Voice sveivegrammofoner. Og et febrilt musikk- og teaterliv.

en backfish klekkes

| 17

Sossen var kjælenavnet til bestemoren, som egentlig het Sofie.

Navnet skulle bli litt plagsomt. Sossen, ansjosen, eksosen! Men det er fremdeles noen år til.

Sossen skulle snart spille teater på loftet. Og på et tidlig bilde fra Åsaveien er hun en amorin, en liten, bevinget kjærlighetsgud, omtrent som en cupid eller en erot. Hun var bevæpnet med bue og amors piler, og var iført et hjemmesydd kostyme. Ved en anledning – som ingen i dag kan huske bakgrunnen for – overrakte hun blomster til dronning Maud iført dette kostymet, og fikk håndshilse på henne.

Tablået på bildet er en profeti.

mors mahogny

Sossen ble født først. Siden kom søsteren Sissel. For Sossen utløste den nyankomne et heftig sting av klassisk søskensjalusi. Plutselig var det en enda mindre pike der enn henne selv, som alle var opptatt av.

Sissel skulle bli gift med høyesterettsadvokat Annæus Schjødt d.y., en av flyverheltene fra annen verdenskrig. Faren hans – med samme navn – var aktor da Vidkun Quisling i 1945 ble dømt til døden for landsforræderi.

«Annæus Schjødt, negerfødt, hodet som en peanøtt», mimrer Sossen en noe perfid regle fra ungdomsårene. Straks tar hun seg litt i det, og tilføyer at «han var en flott mann, Annæus d.y.». Han var født tre år før henne, og gikk også på Riis skole. I sitt tredje og siste ekteskap giftet han seg med Sylvia Raphael, den israelske Mossad-agenten som ble dømt for drapet på Ahmed Bouchiki på Lillehammer.

Sissel skulle senere utvikle muskelsvinn, og hun skulle bli dårligere og dårligere av sykdommen. Mot slutten gikk det fort nedover.

Den siste tiden matet Sossen henne. Sissel døde i 1987.

Sjalusien mot den nye lillesøsteren varte ikke lenge. For så kom Bobben, en hund som faren, Kristoffer Anker Olsen, fikk kjøpt av slakteren for fem kroner. Det skulle være en foxterrier, men den

18

| sossen – bohemdronningen

Dette bildet ble mer profetisk enn noen kunne ane mot slutten av 1920-tallet. I dette hjemmesydde kostymet hilste Sossen pĂĽ dronning Maud. Sossen skulle vokse opp og bli en virkelig kjĂŚrlighetsgudinne.

en backfish klekkes

| 19

Bobben, Sossen og Sissel feirer nasjonaldagen pĂĽ Majorstuen.

20

| sossen – bohemdronningen

vokste seg mye større. Slakteren hadde glemt å fortelle at Bobbens far var en schäfer.

Bobben var en hund som alle søppeltømmerne i byen satte pris på, for han tok alle rotter og mus. Han ble ifølge Sossen et veritabelt rottefangerlyn, selv om han ellers var både dorsk og godmodig.

Søppelmennene tok ham med i bilen, og så kjørte Bobben byen rundt og var alle smågnageres store skrekk. Han var på sitt eget vis en ordentlig jaktbikkje. Det hendte at han ble borte i flere dager og uker før Anker Olsen tilfeldigvis støtte på ham og kunne ta ham med hjem.

Bobben definerte sin egen frihet, noe som slett ikke var overraskende. Han tilhørte jo Sossens familie.

Teateret på loftet var Sossens eget. Hun fikk – ikke overraskende – selv tildelt hovedrollen, ved siden av å iscenesette det hele.

Selvsagt var hun loftsteaterets ledende kraft. Søster Sissel fikk en god birolle som politibetjent, mens den mannlige karakteren ble spilt av Sossens bestevenninne. Stykket som ble spilt på loftet var lenge det samme, og handlet om hushjelpen Anna – spilt av Sossen.

Det neste opptrinnet på loftet var Sossens alene. Hun var først utkledd som sjømann, og hun sang en vise om sin hjertes utkårede.

Så danset hun, iført hvitt, brusende ballettskjørt og rosa tåspissko.

Hun danset og ledet alle sine venninner, som måtte lystre hennes minste vink. Sissel trakk i teppet når Sossen hvisket «trekk!».

Teaterbillettene til scenen på loftet kostet ti øre for barn og 25 øre for voksne. Inntektene gikk til feriekolonien.

«Vi hadde vondt av barn som ikke kom på ferie», har Sossen sagt.

I alle selskap og fødselsdagfeiringer kledde hun seg ut og spilte teater til inntekt for disse barna.

Mest penger ble tjent på basaren, foran den nybygde, hvite Majorstuen kirke som er fortøyd langs Kirkeveien. Den ligger vegg i vegg med gården i Åsaveien, dit familien flyttet. I mange år het den Prestenes kirke, fordi den var bygget for penger som var innsamlet blant norske prester. Lite tyder på at Sossen her hadde noen eksta-

en backfish klekkes

| 21

tiske, religiøse barndomsopplevelser. Men basaren var vellykket.

Leiligheten i Åsaveien ble moren aldri fornøyd med. For den var ingen villa, og den var mørk. Men Sossens far likte den godt. Den «kostet passelig». Dessuten var bussen like ved, og drosjeholdeplasssen. Og Valkyrien Restaurant var bare fem kvartaler unna; der kunne Sossens far drikke øl. Kjelleren under bygården bød på en frydefull labyrint av krinkelkroker og treboder, der Sossen og vennene alltid ble besatt av «en herlig panikk» og trodde seg forfulgt av «stygge menn». Loftet bød på enda mer spenning, for her var rom og ganger som ledet inn til nye rom. «Og vi røkte i smug og vi kysset hverandre.»

Foreldrene dro hver vår en tur med Englandsbåten til Newcastle.

Sossen og Sissel måtte være igjen, og tanter kom og passet på dem.

«Det tok lang tid, og var en redsel», forteller Sossen. Søstrene ble pyntet og fulgte foreldrene ned til båten. «Det luktet røk og jern og luften hang og var grå. Sissel og jeg hadde nettopp begynt med små snøresko, så vi frøs på tærne.» Foreldrene gikk på landgangen, de vinket, båten la fra kai og seilte ut fjorden. «De hadde sagt de skulle ha med noe morsomt hjem til oss. Det hjalp ikke. Strupen snørte seg sammen.»

Da moren og faren kom hjem igjen, hadde de med presanger.

Store engelske dukker, og klær som Sossen ikke likte. «Men jeg tror ikke hjemkomstens glede kunne oppveie tapet ved at de reiste. Vi hadde fått kjenne på møtet med bruddet. Og redselen for det samme bodde nå i oss», skriver Sossen i et upublisert bokmanus.

Hun nedtegnet disse minnene midt på 1980-tallet. I dag er de mer diffuse, selv om hun fremdeles kan gjengi hovedtrekkene i de små dramaene ganske så presist.

Sossens oppvekst ga ingen sterke signaler om at her var et eksepsjonelt liv i emning. Hun gjorde de samme tingene som mange andre barn gjorde, og fremdeles gjør. Hun tyvlånte morens leppestift lenge før hun tok den i bruk på alvor. Det å leke kvinne var kanskje nyttig for voksenlivet som ventet. Og det var spennende. For her nærmet hun seg mangt som de voksne fortiet.

22

| sossen – bohemdronningen

Julen 1931 så hun Kongens hjerte på Nationaltheatret, skrevet av Barbra Ring. Her spilte Stein Grieg Halvorsen kongen. Og Hauk Aabel, Joachim Holst-Jensen og Alfred Maurstad var også med.

Lisa Schanche spilte rollen som Lersol. Sossen så også Reisen til julestjernen flere ganger. Denne evige klassikeren ble forfattet av Nationaltheatrets økonomidirektør Sverre Brandt og urfremført 2. juledag 1924. Sossen så nok ikke stykket den gang, siden hun da bare så vidt hadde fylt ett år. Men siden ble det mange anledninger – stykket ble en trofast gjenganger på teateret. Økonomidirektøren hadde egenhendig skapt et teaterstykke som fremdeles er en uuttømmelig inntektskilde.

Teateret var inngangen til en magisk verden, en verden av illusjoner. Altså juks og fanteri, men så fantastisk likevel. Faren – som var journalist – hadde fått fine billetter i avisen. Teateret luktet pappmaché, som var lukten av julenissemasker, men det innholdt også sin helt egen duft. Denne teaterduften fantes bare i teateret. Forteppet var malt i rødt og gull, og illuderte fløyel. Det var også en lek med virkeligheten. «Orkesteret stemte instrumentene. Lysekronen glitret og skalv og var allslags eventyr», forteller Sossen. Sceneteppet hadde hull, der det dukket opp et uhyggelig og blinkende øye – som så på henne. Sjokoladegutten solgte konfektposer av farget papir, omsnørt av gullbånd. Det var tungt da fortryllelsen ble brutt, og det alminnelige lyset ble tent i salen. Trikken hjem hadde et strengt lys. Hjemme i Åsaveien var lyset bare alminnelig.

Da Sossen og hennes andre ektemann, Guy Krohg, mange år senere skulle skrive en barnebok, utspilte handlingen seg under en forestilling av Reisen til julestjernen på Nationaltheatret. Fire år gamle Hansemann stikker av og ferdes høyt og lavt både foran og bak scenen. Sossen og Guy brukte fortellingen til å vise frem hele det komplekse maskineriet et teater er.

Den første skoleteaterforestillingen hun så var En fallit. Dette var et av de sentrale verkene som innledet realismen. I dramaet fra 1875 viste Bjørnstjerne Bjørnson at det viktigste var sannheten, og ikke

en backfish klekkes

| 23

det snobberiet som ville ende med moralske brister – og konkurs.

Gutten som satt bak Sossen i teateret gikk to klasser over henne og hadde rød genser. Han var mye viktigere enn Bjørnsons dramatikk. Hun hadde sin egen oppvåknende realisme å stri med. Dette var første gang Sossen fikk gå på teater på kveldstid. Faren hadde gitt henne ti kroner, slik at hun kunne spandere kake og brus på en venninne. I stedet kjøpte Sossen Dubonnet. Hun og venninnen ble fort litt omtåket.

Og så dukket en tanke opp i henne. Den var ennå ikke utfoldet, ikke utviklet, på langt nær var den tenkt gjennom. Og hun ante ikke hva den innebar. Hun sier at hun «fikk en kriblende lyst til å spille.

Være skuespillerinne. Med lange øyenvipper og høyhælte gullsko. Og etter forestillingen ville jeg gå på Speilen med en ung skuespiller. Vi ville få blomster og champagne fra en rik og ukjent skipsreder som også var på Speilen den aftenen. Og en stor iskake eller fruktkurv».

Fremdeles var teateret bare en drøm. Men den første tanken om at det her fantes en manesje for livsutfoldelsen hadde satt seg fast.

Dette livet skulle likevel bli helt annerledes enn det hun hadde drømt om som ung pike.

Sossen hadde småkjærester allerede før hun begynte på skolen.

Snart hadde hun tre. En av dem gikk på samme skole som hun selv, men ante ikke noe om at han var utpekt som Sossens utkårede. En annen bodde i samme gate. Han visste det. På danseskolen var det Knut.

«Han var pen. Han sa aldri et ord. Han bare danset», skriver Sossen i sine erindringer.

«Jeg husker ikke om vi kysset. Kanskje holdt vi hverandre i hendene?» undrer hun.

Danseskolen var Premierløytnant Svaes Danseskole, som lå i den staselige Handelsbygningen i Drammensveien 20. Det ble undervist i selskapsdans. Sossens mor hadde nedlagt forbud mot ballett. Unge piker kunne få så tykke legger av å danse ballett. På danseskolen var veggene vakkert dekorert med eksotiske fugler. Guttene var iført nypressede matrosdresser – noen med korte bukser, andre hadde

24

| sossen – bohemdronningen

lange. Jentene hadde kjoler og ofte sløyfer i håret. På danseskoleballet en høst stilte hun og søsteren med kjoler som moren hadde sydd selv. De var av sort fløyel og hadde hvite kraver.

«Det gjaldt å bli engasjert av en gutt. Det var så flaut hvis ingen engasjerte deg! Jeg ble visst alltid engasjert, selv om jeg nok til å begynne med var litt sjenert. Vi danset alle selskapsdansene. Tango var morsomst. Og foxtrot og swing. Vi ble ofte invitert hjem for å danse til musikken på grammofonplater. De rike hadde alltid store, fine grammofoner», sier Sossen.

En høst danset hun med Petter på Premierløytnantens Danseskole.

Henimot jul var det danseskoleball i den praktfulle Rococcosalen på Grand Hotel. Her hang krystallysekronene tett i tett over den blanke parketten. Petter skrev seg på ballkortet til en annen pike. Hun hadde gul og blank – og voksen – ballkjole. Og sorte krøller. Sossen hadde «den nydeligste lange kappekjolen». Den hadde hun sett i en barnebok, og fått moren til å sy. Og likevel hadde Petter skrevet seg på ballkortet til den andre piken, for flere danser.

Sossen gråt og var utrøstelig. Fru Svae grep inn og ga Sossen til en annen gutt som hadde sort hår og hansker. Det hjalp litt. Og Petters mor kom med Petter, og så danset de alle dansene. Og lekte. Tyllet i seg bløtkaker og vaniljeis og gelé og rødbrus i mengder. Det uvanlige sukkerinntaket hadde sin virkning, eller kanskje var det bare musikken og dansen. Barna ble ustyrlige, de løp og de skled og lo så de nesten mistet pusten. Etterpå dukket alle tantene og hushjelpene opp fra vinterkulden der ute. Mammaene og pappaene hadde vært der hele tiden, stort sett som diskré veggpryd. Så var det på med alt yttertøyet og den stygge grå ullbuksen. Men Sossen ville ikke at Petter skulle se henne i den, og fikk slippe med bare raggsokker i støvlene. Så fulgte et farvel til Petter. «Som jeg aldri mer så igjen», forteller hun i forundring over punktumet for et bekjentskap og en fascinasjon. Sossen og familien tok trikken fra Stortorvet til Majorstuen. Der tok moren vare på ballkortet, som et smertens og gledens dokument.

en backfish klekkes

| 25

Sossen gikk gjerne på ski, men hun fortvilte over ubrukelige bindinger. Skitøyet ble imidlertid helt fra hun var barn viet stor oppmerksomhet av moren – hverken Sossen eller søsteren måtte gå på ski i sportslige antrekk uten at det stod til tre ganger tyve i stil.

26

| sossen – bohemdronningen

Sossen drømte stadig om at hun var isprinsessen Sonja Henie, og hadde ti blanke fotografier av henne i et album med filmstjerner.

Hun ble ør i hodet av isvelvære – en av Sossens originale ordsammenstillinger. Mamma Ingeborg hadde sydd en sort, kort fløyelskjole som vippet så riktig. Sossen snurret og danset på isen, og forsøkte seg på Kniven, et av Sonja Henies mesterstykker. Men klarte det aldri.

Leiligheten i Åsaveien – og senere huset i Holmenveien 59 – ble massivt møblert, som om den tilhørte Victoria-tiden. Morens medbrakte møbler var i edelt treverk og godt stoppet plysj.

Lampeskjermene var store som sirkustelt. Her var dessuten et høyreist, mørkt piano. Et piano var den symbolske nøkkelen til det usynlige fellesskapet av dannelse. De hardt utspente pianostrengene holdt verden sammen. Et piano var et distinksjonsmerke. En seierspokal.

«Mamma syntes ikke at pappa var fornem og kultivert nok», sier Sossen.

Hushjelpen het Asta og kom fra en gård nede i Østfold et sted. Hun hadde sitt eget værelse i leiligheten. Når Sossens mor hadde bridgekvelder måtte de to søstrene være nybadet, og de måtte sitte inne på Astas værelse før de fikk komme inn og hilse på bridgedamene.

Om vinteren ankom disse innkveilet i rever med flere hoder og en masse haler. Sølvtøyet var pusset. Krystallen funklet. I lysestakene hadde moren satt nye, sorte lys. Hun dekket med sorte tallerkener.

Det ble spist og drukket pjoltere og vin. Bridgedamene hadde med marsipanbrød til Sossen og Sissel. Fremdeles er marsipanbrød noe av det beste Sossen vet.

Morens godnattkyss var Sossens første møte med rødvinspusten.

Sossens mor huskes i dag som en høyreist, vakker og veldig snill kvinne. Hun var flink med småpikene sine, lekte med dem og fant stadig på ting de kunne gjøre. Hun må ha vært en svært tilstedeværende mor. En hjemmeværende mor var den gang – som nå – noe av en luksus. Sossen skulle bli en helt annerledes morsfigur for sine barn.

en backfish klekkes

| 27