Spiongutten by Kagge Forlag

Margi Preus

O v e r s at t av N i n a A s p e n , M N O

Text copyright © 2012 Margi Preus Opprinnelig utgitt i innbundet utgave i 2012 av Amulet Books, en undergruppe av Abrams. Heftet utgave i 2014 av Amulet Paperbacks. Amulet Books og Amulet Paperbacks er registrerte varemerker av Harry N. Abrams, Inc. © Norsk utgave: Kagge Forlag 2015 Originalens tittel: Shadow on the Mountain Oversatt fra amerikansk: Nina Aspen, MNO Norsk omslagsdesign: Trygve Skogrand / Passion&Prose Omslagsillustrasjon: Fotogrunnlag: © technotr/iStockPhoto, Dreamstime og Shutterstock Images Papir: Holmen Book Cream 80 g, 1,8 b Boka er satt med Melior Bokdesign: Chad W. Beckerman og Sara Corbett Kart: Sara Corbett Sats, norsk: Dag Brekke, akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook, Falun ISBN: 978-82-489-1617-8 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Spiongutten er fiksjon. Unntatt for de faktiske personene, hendelsene og stedene som figurerer i fortellingen, er alle navnene, karakterene, stedene og hendelsene et produkt av forfatterens fantasi eller brukes på en fiktiv måte. En hvilken som helst likhet til aktuelle hendelser, steder eller til levende personer er fullstendig tilfeldig.

Til minne om mine kjĂŚre foreldre, Chris og Dorothy Preus, som fortalte meg sĂĽ mange historier.

«men skygge gjorde det mørke fjæld, og du, du fant ikke vejen.» Fra «Synnøves sang», Bjørnstjerne Bjørnson

Til Reve Til fossg책rden en

Garnison

Skole

espens hus

Skomaker

E l v steins hus Fiskefabrikk

ttd l Bra

f j o r d

Til sve y s l i p p F l

oleanna

"jotunheimen"

Sk ib

Sorias g책rd

leifs hus

solveigs hus Sykkelbutikk

Radiobutikk

postkontor

kjells hus

Togstasjon

u m S e n t r Ferjekai

rige

Forord

ike før daggry 9. april 1940 invaderte Nazi-Tyskland Norge, et nøytralt og fredselskende land med bare tre millioner innbyggere. Stormangrepet med åtte hundre fly, ti tusen fremrykkende tropper og nesten hele den tyske marinen kom full-

stendig uforberedt på nordmennene. Ut på dagen hadde Wehrmacht, de tyske troppene, tatt kontroll over Oslo, to store flyplasser og de viktigste kystbyene. Nordmennene skyndte seg å organisere en militær motreaksjon, og fikk bistand fra en liten alliert styrke. I noen fortvilte uker utkjempet de en tapper, men fåfengt kamp. Blant annet Vidkun Quisling, leder i Nasjonal Samling, det norske nazipartiet, ønsket tyskerne velkommen. Quisling begikk statskupp 9. april. I radioen sa han at den gamle regjeringen var trådt tilbake og at han nå var den nye stats ministeren i Norge. Men kuppet mislyktes og etter noen dager måtte Quisling foreløpig oppgi planen om å styre landet. I slutten av mai trakk de allierte styrkene seg ut av Norge, og i begynnelsen av juni flyktet Kong Haakon og andre regjeringsmedlemmer til England, mens de norske

militære styrkene ble sendt hjem. Nazi-Tyskland okkuperte nå landet og hadde full kontroll. Eller hadde de egentlig det? Invasjonen av Norge var et militært sjansespill, og Hitlers lettelse var stor da han fikk meldingen om at den med få unntak hadde lyktes over all forventning. Blonde, blåøyde, høye og veltrente nordmenn representerte idealet om den ariske rase, som, ifølge Hitler, var forutbestemt til å være herrefolket. En organisert motstandsbevegelse ble etter hvert dannet, deriblant hemmelige militære grupperinger (Milorg), sivile grupperinger (Sivorg) og etterretnings organisasjoner (XU). Bevegelsen ble bistått av en ny britisk militærenhet som het SOE (Special Operatives Executive). Men selv vanlige nordmenn, både unge og gamle, fant utallige måter å drive motstand på. Til tross for et stort militært nærvær – én tysk soldat for hver åttende nordmann – og til tross for tyskernes brutale metoder, var oppslutningen om den sivile motstandskampen så massiv og effektiv at president Franklin D. Roosevelt ble inspirert til å tale til det amerikanske folk i 1942:

Hvis det fremdeles er noen som undrer seg over hvorfor denne krigen blir utkjempet, la ham se til Norge. Hvis det er noen som har noen illusjoner om at denne krigen kunne vært unngått, la ham se til Norge. Og hvis det er noen som tviler på demokratiets vilje til å vinne, sier jeg enda en gang: La ham se til Norge.

1940–1941 Den norske etterretningstjenesten er litt treg, og de er mistenksomme overfor utlendinger. Derfor må ikke den velvillige tysker miste besinnelsen, men ta det hele med ro … Det er bedre å forklare ting for dem på en enkel, saklig måte, eller enda bedre, å legge an en munter tone. —Instruksjoner til tyske soldater som tjenestegjorde i Norge

Oktober 1940

På vei til revegården

ot de blåsvarte fjellsidene var Espens sykkel bare en bitte liten prikk i bevegelse. Langt nedenfor veien fosset elva, stor av regnvann og snøsmelting. Sola hadde forsvunnet for lenge siden og etterlatt seg kun en tynn lys-

strime som glitret over den taggete fjellkanten mot vest. Den farlige tiden av døgnet, ville bestemoren hans ha sagt, det er da trollene kommer ut. Espen lente seg fremover, bøyde hodet over styret, og kjente at hjertet pumpet i takt med beina. Musklene i armene og beina verket, hjertet slo heftig, og magen rumlet, idiotisk nok. Han var alltid sulten. Men hvordan kunne han være sulten nå? «Bløtkake,» sa han høyt, og smakte på ordet som om han spiste det, kjente den søte, silkemyke kremen smelte på tunga, tok en bit av den deilige, myke kaka. Han burde ikke tenke på det, irettesatte han seg selv. Han burde ikke tenke på noe annet enn å sykle fortere. En bil kom kjørende opp bak ham og saktnet farten. Han tråkket fortere og kjente at han svettet på ryggen under ryggsekken. Hvorfor kjører de ikke forbi? undret han. Putringen

Spiongutten fra bilen fortalte ham at den ikke hadde motor med ved fyring, som nordmenn var nødt til å kjøre med. Denne gikk på bensin, så den måtte være tysk. Ikke se deg over skulderen, sa han til seg selv. Hvis de vil stoppe deg, kan de stoppe deg. Ikke tenk på det, bare. Tenk på noe annet. Men ikke bløtkake. Han lurte på hva som foregikk hjemme. Faren ville fremdeles være på togstasjonen og jobbe sent, som vanlig. Moren ville være bekymret for dem begge to, og myse ut av vinduet en siste gang før hun dro ned blendingsgardinene. Søsteren Ingrid ville være på rommet sitt og antagelig skrive i dagboka si. Bilen kjørte opp på siden av Espen, og han kikket bort på den. Han kjente at svetten sildret nedover ryggen. Bilen var full av tyske soldater. Sjåføren ga tegn om at han måtte stoppe, og Espen gjorde det, og ble stående med den ene foten på bakken mens den andre hvilte på pedalen. Brillene hans begynte straks å dugge. Han tok dem av og pusset dem med skjorta. Så sendte han en siste tanke til familien og håpet at uansett hva som nå kom til å skje, ikke ville sette dem i fare. En av soldatene steg ut av bilen og rakte fram hånden. «Ausweiss, bitte,» sa han. Espen gravde i lomma og ga soldaten legitimasjons kortet. Han kjente at soldaten luktet rent. Som såpe. «Hvor skal du?» spurte soldaten. «Til onkelen min. Han bor i nærheten av Fossen.»

«Hva skal du der?» «Besøke ham, bare,» sa Espen. Soldaten hevet et øyebryn, så Espen fortsatte. «Onkelen min har vært syk, og moren min er bekymret for ham. Han har ikke telefon, så jeg sa at jeg skulle dra dit og sjekke.» Espen motsto trangen til å fortsette. Gjør det lett, husket han at Henriksen hadde sagt til ham. Hvis de stiller deg spørsmål, gjør det enkelt. Ikke skravle i vei. Soldaten rettet lommelykta mot ansiktet til Espen. «Ute så sent?» «Jeg har vært på fotballtrening,» sa Espen. «Vi skal snart spille en viktig kamp. Jeg kom litt sent avgårde.» «Hvor gammel er du?» «Fjorten,» sa Espen. Soldaten nikket mot ryggsekken. «Hva har du oppi der?» spurte han på ikke veldig godt norsk. «Syltetøy,» sa Espen. Soldaten strakte ut armen for å ta sekken Espen hadde på ryggen. Espen ga ham den og prøvde å ikke se på ansiktet til mannen da han åpnet den. I stedet vendte han blikket mot bilen. Han så de likegyldige ansiktene til soldatene, og en som vred på hodet. Men ikke fort nok. Espen hadde sett hvem det var. Kjell. De hadde ikke vært så mye sammen i det siste, men han og Kjell hadde pleid å tilbringe hvert våkne øyeblikk sammen. I april, rett etter den tyske invasjonen, hadde de

Spiongutten sittet med ørene presset mot radioen og øynene på veien. De lyttet, fulgte med, ventet. Og spionerte.

Den april-dagen den tyske hæren kom til dalen, hadde Espen fulgt med Kjell langs opptråkkede stier i snøen, opp over fjellsiden gjennom skogen. Langs stien steg rad på rad med tause grantrær. De fuktige trestammene minnet Espen om ullfrakkene til de tyske soldatene. Han ventet nesten at et av dem skulle kaste seg mot dem med hevet bajonett. «Er du ikke redd?» Han peste litt mens han halset etter Kjell. «Nei!» sa Kjell. «Dette er gøy!» Han snudde seg og flirte. Kjell var aldri redd for noe. Han gikk rett mot faren, ikke bort fra den. Det var i hvert fall det moren hans sa, at han måtte «holde hodet kaldt» når de var sammen. Hun ville ha gitt dem juling, tenkte Espen, hvis hun visste hva de drev på med akkurat nå. «Jeg må være hjemme igjen før det blir mørkt,» sa Espen. «Mor har bestemt at Ingrid og jeg skal være hos slektninger på landet en tid fremover, for å få oss bort fra kampene.» «Bare dette siste toktet før du drar, da, ikke sant?» sa Kjell. Det ble tynnere mellom trærne etter hvert som de kom høyere opp, og guttene løp fra den ene trestammen til den andre.

«Dette toktet vil bli bedre enn den gangen da du fikk oss til å streife rundt i skogen og lete etter kongen,» sa Kjell. «Det var den fiaskoen!» «Det er helt sant, hele kongefamilien gjemte seg her ute et sted,» sa Espen. «Men de har for lengst dratt herfra. Jeg håper i hvert fall det.» «Hysj!» Kjell løftet hånden. Den dempede larmen fra et fly ga gjenlyd i fjellsiden. «Tysk jagerfly!» skrek Kjell. «De skyter på alt som beveger seg! Løp!» Men Espen følte seg svak, som om han befant seg i et mareritt, som om beina ikke ville bære ham. Kjell grep ham i armen og dro ham inn under en klynge med bjørketrær. Flyet fløy over og bort, og guttene reiste seg, kostet av seg snøen og fortsatte. De forlot trærne og gikk ut på den åpne, forblåste fjellsiden. Kjell slengte seg ned og ålte seg bortover på magen, med Espen i hælene. De krøp bak en stor steinblokk, der de kunne se uten å bli sett. Kjell la en finger mot leppene, og sakte og forsiktig tittet de to guttene over steinen. Dalen under dem var i ferd med å mørkne. En kortesje av motorsykler, lastebiler, stridsvogner, biler, hestevogner, marsjerende soldater og soldater til hest buktet seg langs den svingete veien. Geværsylinderne, lærstøvlene og til og med messingknappene på de lange, grågrønne frakkene soldatene hadde på seg, glimtet i lyset fra de siste solstrålene.

Spiongutten Espen fikk problemer med å puste. Alle soldatene og våpnene fikk det til å velte seg i magen hans, men det var noe annet også. Kanskje det var lyset, eller skumringen, eller kanskje det var den raske turen opp fjellsiden som hadde gjort ham svimmel. Et øyeblikk så det ut som om hele hæren ikke kom rundt en sving på veien, men som om den strømmet endeløst ut av en kløft i jorda. Han tenkte på noe oldemoren hans hadde fortalt: at noen ganger, ved daggry eller i skumringen, åpnet en sprekk seg i jorda så mennesker fra underverdenen kunne klatre opp, og mennesker i oververdenen – «vår verden», sa hun – kunne skli ned. Han skalv. «Fryser du?» spurte Kjell. «Det er virkelig mange av dem, er det ikke?» sa Espen. «De er som en velsmurt maskin,» sa Kjell. «Så taktfaste. Og så mange! Og ingen kan si at de tyske styrkene ikke har disiplin! Våre såkalte styrker er ingenting annet enn en lurvete gjeng med dårlig trente utskudd – uten uniformer, gamle jaktrifler som våpen …» «Men massevis av mot,» sa Espen. «Kanskje. Men likevel ingen sak for dem.» Kjell nikket mot den endeløse rekken av soldater nedenfor. «Hvis jeg hadde en rifle, kunne jeg ha skutt et par av dem nå,» sa Espen. «Det ville ikke vært det lureste du har gjort.» «Sikkert ikke.»

«Se på han der.» Kjell pekte på en offiser som red en fyrig hvit hest. Espen kikket bort på Kjell, som stirret henført på den strålende blanke hesten som spankulerte hit og dit. «Kjell,» sa Espen, «du vet at huldra kan se ut som en vakker jomfru forfra, men at hun har en lang hale bak som er gjemt i skjørtet?» «Vi jakter ikke på troll lenger, Espen,» sa Kjell. «Og at et vanntroll kan forvandle seg til en vakker juvel, eller til og med til en sterk, hvit hest?» fortsatte Espen. «Dette er ikke en lek,» sa Kjell. «Dette er virkelig.» «Jeg vet det!» sa Espen. «Jeg vet det. Men, Kjell, så snart du klyver opp på hesteryggen, er du i hestens makt.» «Hva snakker du om?» «Den kan føre deg bort, og du kan ikke gjøre noe med det.»

«Det er ikke det som er i ryggsekken,» sa soldaten. Espen ble rykket tilbake til den mørke veien, bilen på tomgang, og soldaten som sto foran ham og holdt ryggsekken hans. «Hva?» spurte han. «Jeg sa at det ikke er det som er i ryggsekken.» «Å?» Espen prøvde, uten hell, å ikke skjelve i stemmen. «Dette,» sa tyskeren og tok opp et glass, «er gelé, ikke syltetøy.» Han smilte. «Å ja,» sa Espen, «jeg har aldri skjønt forskjellen.»