Rosemary Sullivan: Stalins datter by Kagge Forlag

ROS E M A RY S U L L I VA N

STALINS DATTER SVETLANA ALLILUJEVAS DRAMATISKE LIV

OVERSATT AV HEGE MEHREN, MNO

Copyright © 2016 by Rosemary Sullivan Copyright norsk utgave © 2017 Kagge Forlag AS Originaltittel: Stalins Daughter – The Extraordinary and Tumultuous Life of Svetlana Alliluyeva Published by arrangement with Harper, an imprint of HarperCollins Publishers. Oversatt av Hege Mehren, MNO Omslagsdesign: Gisle Lyng Vagstein Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsillustrasjon: Heritage / NTB scanpix Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Caslon Pro 11,5/16 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2037-3 Sitater fra Svetlana Allilujevas to bøker som er utgitt på norsk, er hentet fra henholdsvis Brev til en venn, oversatt fra russisk av Ole Christian Grimnes (Aschehoug 1967) og Bare ett år, oversatt fra russisk av Erik Egeberg og Ole Christian Grimnes (Aschehoug 1969). Utgivelsen har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til min mor, Leanore Marjorie Guthrie SullivanÂ

Innhold

Dzjugasjvili-familiens slektstre . . . . . 11 Alilujev-familiens slektstre . . . . . 12 Forord . . . . . 13

Prolog Avhoppingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

del én: ÅRENE I KREML Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 9 Kapittel 10

Der solen alltid skinte . . . . . . . . . . . . . . 29 Et moderløst barn . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Husfruen og bonden . . . . . . . . . . . . . . . . 67 Utrenskningene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 En ring av hemmeligheter og løgner . . . . 95 En kjærlighetshistorie . . . . . . . . . . . . . 109 Et jødisk bryllup . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Den antikosmopolitiske kampanje . . . . 136 Alt stille, som før stormen . . . . . . . . . . . 153 Den store lederens død . . . . . . . . . . . . . 171

del to: DEN SOVJETISKE VIRKELIGHET Kapittel 11 Kapittel 12

Kapittel 13

Kapittel 14 Kapittel 15

Spøkelset vender tilbake . . . . . . . . . . . 185 Generalissimusens datter . . . . . . . . . . . 201 Etter tøværet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Den milde braminen . . . . . . . . . . . . . . . 226 Ved Ganges’ bredder . . . . . . . . . . . . . . . 241

del tre: FLUKTEN TIL AMERIKA Kapittel 16

Kapittel 17 Kapittel 18

Kapittel 19 Kapittel 20

Kapittel 21

Kapittel 22 Kapittel 23

Kapittel 24

Kapittel 25

Kapittel 26 Kapittel 27

Kapittel 28 Kapittel 29

Italiensk operakomedie . . . . . . . . . . . . 255 Hektisk diplomati . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Advokater i sving . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Ankomsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 En mystisk skikkelse . . . . . . . . . . . . . . 295 Brev til en venn . . . . . . . . . . . . . . . . . . 308 En brutal avvisning . . . . . . . . . . . . . . . 316 Bare ett år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 333 Taliesin-fiaskoen . . . . . . . . . . . . . . . . . 348 Den montenegrinske hoffmann . . . . . . . 364 Stalins datter slår plenen . . . . . . . . . . . 381 En lokkedue fra KGB . . . . . . . . . . . . . . 397 Lana Peters, amerikansk statsborger . . . 411 Frihetens moderne jungel . . . . . . . . . . . 427

del fire: Å LÆRE SEG Å LEVE I VESTEN Kapittel 30

Kapittel 31 Kapittel 32

Chaucer Road . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 441 Tilbake i Sovjetunionen . . . . . . . . . . . . 457 Mellomspill i Tbilisi . . . . . . . . . . . . . . . 473

Kapittel 33

Amerikansk virkelighet . . . . . . . . . . . . 493

Kapittel 34

«Bruk ikke trangt skjørt om du har tenkt å ta livet av deg» . . . . . . . . . . . . . 506

Kapittel 35

Kjære deg, de er akkurat som før . . . . . 522

Kapittel 36

Siste etappe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 529

Takk . . . . . 543

Noter . . . . . 545

Liste over medvirkende . . . . . 576 Kilder . . . . . 588

Litteratur . . . . . 591

Illustrasjoner . . . . . 597

Personregister . . . . . 599

Dzjugasjvili-familiens slektstre Vissarion («Beso») Dzjugasjvili

Jekaterina (“Keke”) Geladze g.

(far) 1850–1909

1874

Stalin— Joseph Vissarionovitsj Dzjugasjvili

1906

(mor) 1858–1937

Jekaterina (“Kato”) Svanidze 1885–1907

1878–1953

Julia Meltzer d. 1967

Jakov (“Jasha”) Dzjugasjvili

1938

1907–1943

Gulia (daughter) f. 1938

Aleksandra (“Sashiko”)

Marija (“Mariko”)

Aleksandr (“Aljosja”) Svanidze

(søster)

(søster) 1894–1942

(bror) 1886–1941

Marija («Marosja») Koron 1889–1942

Johnreed/Ivan (“Dzjonnik”) Svanidze 1927–1990

Allilujev-familiens slektstre Sergej Allilujev

1866–1945

Jevgenija («Zjenja») Zemljanitsina

1898–1974

Olga Fjodorenko

1893

1877–1951

1919

Kira

Sergej

Aleksandr

b. 1920

b. 1928

b. 1931

Stanislav Redens

1893–1940

Pavel

Fjodor

1894–1938

1898–1955

Anna

1920

1896–1964

Leonid

Vladimir

b. 1928

b. 1935

Stalin— Joseph Vissarionovitsj Dzjugasjvili

1918

1878–1953

Vasilij («Vasja»)

Svetlana

1921–1962

1926–2011

Galina Burdonovskaja Alexander Burdonsky (sønn) b. 1941

1940

1944

1901–1932

Grigorij Morosov Joseph

Nadezjda

(sønn) b. 1945–2008

(dat ter) b. 1943

Katja Timosjenko

Kapitolina Vasilijeva

Masja

Nadezjda («Nadja»)

1949

Jurij Zjdanov Jekaterina (Katja)

1946

(dat ter) b. 1950

1950 g.

1962

1970

1960

Ivan («Johnreed/ Dzjonnik») Svanidze Wesley Peters Olga Margedant (dat ter) b. 1971

Forord

et kan ikke ha vært enkelt å bli født som Stalins datter og å leve et helt liv under byrden av et navn man aldri har kunnet kvitte seg med. I Sovjetunionen var Stalin en mytisk skikkelse. Han var vosjd, den øverste leder, som bygget Sovjetunionen opp til en supermakt og vant krigen mot Nazi-Tyskland. For de millioner av ofrene hans, derimot, var han den ansvarlige for et terrorregime og det beryktede GULag-systemet. Den vestlige verden betraktet ham stort sett som djevelen selv og som en av verdens mest brutale diktatorer. Uansett hvor hardt Svetlana Allilujeva prøvde, kunne hun aldri slippe ut av Stalins skygge. Som hun en gang beklaget seg: «Hvor enn jeg drar, om det er Australia eller en eller annen øy, kommer min fars navn alltid til å gjøre meg til en politisk fange.» I Sovjetunionen var livet hennes ufattelig smertefullt. Moren, Nadezjda Allilujeva, begikk selvmord da Svetlana bare var seks og et halvt år. Under utrenskningene sent på 1930-tallet sparte ikke Stalin sin egen familie. Svetlanas elskede tante Marija og onkel Aleksandr Svanidze, bror og svigerinne av Stalins første hustru, ble arrestert og henrettet som fiender av folket. Sønnen deres, Dzjonnik, som hadde vært Svetlanas lekekamerat i barndommen, forsvant. Hennes onkel Stanislav Redens, mannen til morens søster Anne, ble henrettet. En annen onkel, Pavel, morens bror, døde av hjerteinfarkt etter et sjokk.

Stalins datter

Like etter at Svetlana ble sytten, sørget faren for at hennes første kjærlighet, Aleksej Kapler, ble dømt til ti år i GULag-systemet. I 1943 tok nazistene livet av halvbroren Jakov i en tysk krigsfangeleir. I bølgen av undertrykkelser i 1947 og 1948, kjent som den antikosmopolitiske kampanjen, ble morens søster Anna og Pavels enke Zjenja dømt til sju år på enecelle. Zjenjas datter Kira ble fengslet og senere sendt i eksil. Etter farens død i 1953 fortsatte tragediene. Storebroren Vasilij ble arrestert og døde senere av alkoholisme i 1962. Vennene hun hadde i litterære kretser på midten av 1960-tallet, ble sendt til tvangsarbeidsleirer. Da hun endelig fant fred i et kjæresteforhold med en mann ved navn Brajesh Singh, fikk hun formelt forbud mot å gifte seg med ham da han lå for døden, selv om hun fikk offisiell tillatelse til å frakte asken hans hjem til India. Midtveis i livet, som førtienåring, bestemte Svetlana Allilujeva seg på impuls for å hoppe av. Om kvelden den 6. mars 1967 kom hun inn på den amerikanske ambassaden i New Delhi og søkte om asyl. Dette var både en flukt fra fortiden og en søken etter den friheten hun ble nektet i Sovjetunionen, der hun hevdet at hun ble behandlet som offentlig eiendom. Amerikansk UD nektet henne først innreise tillatelse til USA, og begrunnet det med at avhoppingen kom til å destabilisere forholdet til Sovjetunionen. Hun måtte vente i Sveits mens diplomatene lette etter et land som ville ta imot henne. Da hun til slutt fikk slippe inn i USA på turistvisum, tok amerikanerne imot henne som den mest berømte avhopperen fra Sovjet noensinne. Hun ble snart kjent som millionæravhopperen – hun fikk nemlig et royaltyforskudd av forlaget på 1,5 millioner dollar for memoarene med tittelen Brev til en venn som hun hadde skrevet i 1963 og hadde tatt med seg ut av landet. Men hun forsto seg ikke helt på penger – hun ga vekk det meste og tapte snart resten, etter at Olgi vanna Wright, enken etter Frank Lloyd Wright, hadde manipulert henne til å gifte seg med Wesley Peters, sjefsarkitekt i Wrights

Forord

Taliesin Foundation. I en alder av førtifem fødte Svetlana Allilujeva datteren Olga, med etternavnet Peters. Datteren ble en stor trøst. Hun hadde forlatt sønnen Josef på tjueen og den sekstenårige datteren Katja da hun flyktet fra Sovjetunionen. De neste femten årene skulle KGB-intriger hindre henne i å kontakte dem. Den lakoniske humoren hennes hjalp. Hun kunne si: «Jeg nyter ikke lenger den deilige illusjonen om at jeg kan fri meg fra merkelappen ‘Stalins datter’ … Det nytter ikke å sørge over sin skjebne, men det er jo synd at min mor ikke giftet seg med en snekker.»2 Hun levde nærmest et nomadisk liv det meste av sine førtifire år i Vesten. Hun flyttet over tretti ganger, og i en kort periode hoppet hun til og med av tilbake til Sovjetunionen. Hun ble kalt ustabil. Historikeren Robert Tucker har skrevet: «Tross alt var hun på sett og vis akkurat som sin far.»3 Ikke desto mindre er det forbløffende hvor ulik faren hun faktisk var. Hun trodde ikke på vold. Hun hadde en risikotakers styrke, livslyst og uventede optimisme, selv om hun hadde gjennomlevd det brutale 1900-tallet på de mest hjerteskjærende måter. Det ga henne en innsikt i de mørkeste sider av menneskelige erfaringer, som få mennesker er tvunget til å stå overfor. Hun var fanget mellom to verdener i den kalde krigens maktkamp mellom øst og vest, og ingen av partene gjorde henne noen tjeneste. Hun måtte langsomt lære seg hvordan Vesten fungerte. Den læringsprosessen er en fascinerende, men ofte ganske trist historie. Allilujeva hadde like store problemer som alle andre med å forstå og forklare faren. Hun hadde en paradoksal holdning til Stalin. Hun tok tydelig avstand fra forbrytelsene hans, men han var likevel en far som i hennes barndomsminner hadde vært kjærlig – til han sluttet å være det. Hun lyktes bare delvis med å forstå hva motivene bak den brutale politikken hans var. «Jeg tror ikke han led noen samvittighetskvaler. Jeg tror ikke han noensinne hadde noen. Men han var

heller ikke glad for å se at han hadde nådd sine høyeste ambisjoner ved å drepe mange, knuse andre og bli beundret av noen.»4 På den annen side advarte hun om den grove feilen det ville være å bare avskrive ham som et uhyre. Spørsmålet er nemlig hva som har skjedd med et menneske i det private og innenfor et gitt politisk system når det resulterer i en historie som Stalins. Svetlana insisterte alltid på at faren aldri hadde handlet helt på egen hånd. Han hadde tusenvis av medskyldige. Svetlana Allilujeva forestilte seg at hun kunne bygge seg et privatliv som forfatter i Vesten, og kanskje finne en hun kunne dele det med. Til tross for tapre forsøk mente hun selv at hun ikke hadde klart det, selv om andre ikke er like overbeviste. Det er i det hele tatt forbløffende at hun overhodet klarte seg.

Prolog

Avhoppingen

lokken sju om kvelden den 6. mars 1967 svingte en drosje inn den åpne porten til den amerikanske ambassaden i Shantipath-avenyen i New Delhi. Under vaktsomme blikk fra den indiske politivakten fortsatte bilen langsomt opp til den sirkelformede gårdsplassen. Passasjeren i baksetet så bort på den store, runde og speilblanke dammen. Den lå stille i skumringen. Noen ender og gjess fløt ennå mellom vannstrålene som sto opp fra vannflaten. Ambassadens fasade var av hullmønstrede betongblokker som ga bygningen et lett uttrykk. Kvinnen i bilen merket seg hvor annerledes bygningen var fra det trauste institusjonpreget på Sovjet-ambassaden hun nettopp hadde forlatt. Dette var altså Amerika. Svetlana Allilujeva gikk opp den brede trappen og så lenge på den amerikanske ørnen som prydet glassdørene. Alle viktige beslutninger i livet hennes hadde vært overilte. Straks hun løftet foten over denne terskelen, visste hun at hun for alltid ville ha mistet det livet hun hadde levd. Hun var ikke i tvil om at hun snart ville få kjenne på Kremls vrede. Hun følte seg trassig. Hun var livredd. Hun hadde tatt sitt livs viktigste beslutning: Hun hadde flyktet, men uten noen anelse om hva hun flyktet til. Hun nølte ikke. Grep hardere om den lille kofferten og ringte på.

Stalins datter

Danny Hall, militærvakten i resepsjonen, åpnet døren. Han så ned på den lille kvinnen foran seg. Hun var middelaldrende, pent kledd, vanskelig å plassere. Han skulle til å fortelle at ambassaden var stengt, men da rakte hun ham et pass. Det gjorde ham blek. Han lukket døren bak henne og førte henne inn på et sideværelse. Så ringte han til Robert Rayle, ambassadens annensekretær, som hadde ansvar for walk-ins – avhoppere. Rayle var ikke hjemme, men da han ringte tilbake ti minutter senere, brukte Wall den hemmelige koden som fortalte at ambassaden hadde fått en sovjetisk avhopper – det siste Rayle hadde ventet seg en fredelig mandagskveld i den indiske hovedstaden. Rayle kom til ambassaden klokken fem på halv åtte og ble vist inn på et rom der en kvinne satt og snakket med konsul George Huey. Hun snudde seg mot Rayle idet han kom inn. Noe av det første hun sa til ham, var: «Dere kommer neppe til å tro meg, men jeg er Stalins datter.»5 Rayle betraktet den beskjedne, tiltrekkende kvinnen med kopperrødt hår og blekblå øyne som så fast på ham. Hun passet ikke inn i hans bilde av Stalins datter, selv om han ikke hadde kunnet forklare hvordan det skulle sett ut. Hun rakte ham sitt sovjetiske pass. Et raskt blikk ga ham navnet: Borgerinne Svetlana Josifovna Allilujeva. Josifovna var riktig patronym. Det betydde «datter av Josef». Han tenkte over mulighetene. Hun kunne være en sovjetisk muldvarp, hun kunne være en spion, hun kunne være gal. George Huey spurte lett forfjamset: «Din far var Stalin, sier du? Den Stalin?»6 Som ansvarlig for avhoppere fra Sovjet-blokken hadde Rayle i oppgave å avklare ektheten hennes. Etter noen korte spørsmål ba han seg unnskyldt og gikk til ambassadens kommunikasjonssenter. Der telegraferte han til hovedkvarteret i Washington og ba om alle mapper på Svetlana Josifovna Allilujeva. Svaret kom en time senere: «Ingen spor.» Hovedkvarteret visste absolutt ingenting om henne – det fantes verken CIA-mapper, FBI-mapper eller UD-mapper

Avhoppingen

på henne. Amerikanske myndigheter visste ikke engang at Stalin hadde en datter.7 Mens Rayle ventet på svar fra Washington, forhørte han Svetlana. Hvorfor var hun i India? Hun hevdet at hun hadde reist fra Sovjetunionen den 19. desember i forbindelse med en slags seremoni. Sovjet-myndighetene hadde gitt henne spesiell utreisetillatelse til India. Hun skulle spre asken etter «mannen» sin, Brajesh Singh, i Ganges ved landsbyen hans, Kalakankar i Uttar Pradesh – slik hinduistisk tradisjon krevde. Hun tilføyde bittert at statsminister Aleksej Kosygin personlig hadde avslått hennes søknad om å få gifte seg med ham, men etter Singhs død hadde hun likevel fått lov til å frakte asken hans til India. I løpet av de tre månedene hun hadde tilbrakt der, hadde hun blitt glad i landet og hadde søkt om tillatelse til å bli. Det ble avslått. «Kreml betrakter meg som statlig eiendom», sa hun med avsky i stemmen. «Fordi jeg er Stalins datter!» Hun fortalte Rayle at indiske myndigheter under sovjetisk press hadde nektet å forlenge turistvisumet hennes. Hun var lei av å bli behandlet som en «nasjonal relikvie». Hun ville ikke tilbake til Sovjetunionen. Hun så bestemt på Rayle og sa at hun hadde kommet til den amerikanske ambassaden for å be om politisk asyl.8 Så langt kunne Rayle bare konkludere med at denne fullstendig rolige kvinnen selv trodde på det hun sa. Han innså med en gang de politiske implikasjonene hvis historien var sann. Hvis hun virkelig var Stalins datter, var hun sovjetisk «kongelig». Avhoppingen ville være et kraftig slag i ansiktet på sovjetiske myndigheter, de ville gjøre alt de kunne for å få henne tilbake. Den amerikanske ambassaden ville havne midt i en politisk heksegryte.9 Rayle var fortsatt mistenksom. Han spurte om hvorfor navnet hennes ikke var Stalina eller Dzjugasjvili, som var farens etternavn. Hun forklarte at hun i 1957 hadde skiftet navn, noe hun hadde samme rett til som alle sovjetborgere, fra Stalina til Allilujeva, som var pikenavnet til moren Nadezjda.

Stalins datter

Så spurte han hvor hun hadde bodd. «I gjestehuset til den sovjetiske ambassaden», svarte hun, bare noen hundre meter unna. Han spurte hvordan hadde hun klart å slippe usett fra den sovjetiske ambassaden. «De har en stor mottakelse for en sovjetisk militærdelegasjon, og resten av dem feirer den internasjonale kvinnedagen», svarte hun. Da spurte han hvor lang tid hun hadde før noen på gjestehuset merket at hun var borte. Kanskje fire timer, sa hun, siden alle sikkert var fulle. Akkurat nå var hun ventet hjem til T.N. Kaul, den tidligere indiske ambassadøren til Sovjetunionen. Hun virket brått skrekkslagen og sa: «Jeg er nødt til å ringe datteren hans, Preeti, og si at jeg ikke kommer.»10 Dette mente Rayle han kunne bruke som en liten test. Han svarte: «OK, la meg ringe dit for deg.» Han fant nummeret, slo det og rakte henne telefonen. Så hørte han på mens hun forklarte for T.N. Kaul og datteren at hun hadde hodepine og ikke kunne komme til middag. Hun tok kjærlig farvel med begge.11 Så rakte hun Rayle en krøllete papirbunke. Det var et manuskript på russisk med tittelen Brev til en venn, og med hennes navn oppført som forfatter. Hun forklarte at det var personlige erindringer fra oppveksten innenfor Kremls murer. Ambassadør Kaul, som hun og Brajesh Singh var blitt venner med i Moskva, hadde smuglet manuskriptet ut av Sovjetunionen i januar et drøyt år tidligere. Da hun kom til New Delhi, hadde han gitt det tilbake. Dette var forbløffende nyheter: Stalins datter hadde skrevet en bok. Hva kunne den avsløre om faren? Rayle spurte om han kunne ta en kopi, og det gikk hun med på. Så skrev hun etter hans detaljerte råd en formell søknad om politisk asyl i USA, og undertegnet den. Rayle advarte om at han der og da ikke kunne gi henne noe klart løfte om asyl. Da viste Svetlana sin politiske kløkt. Hun svarte at hvis USA verken kunne eller ville hjelpe henne, trodde hun ikke at noe annet land med representasjon i India heller ville gjøre det. Hun var fast bestemt på at hun ikke

Avhoppingen

ville vende tilbake til Sovjetunionen, og det eneste alternativet ville være å fortelle sin egen historie «åpent og ærlig» til pressen i håp om å mønstre støtte blant offentligheten i India og USA.12 Det ville ikke ta seg bra ut hjemme om man nektet å gi Stalins datter beskyttelse. Svetlana forsto seg på politisk manipulering. Hun hadde hatt et helt liv på å lære det. Rayle viste henne opp til et rom i annen etasje, ga henne en kopp te og noen piller mot den kraftige hodepinen hun hadde fått. Så foreslo han at hun skulle skrive en erklæring – en kort biografi og forklaring på hvorfor hun ville hoppe av. Så ba han seg unnskyldt igjen og sa han måtte konsultere sine overordnede. Den amerikanske ambassadøren Chester Bowles lå syk til sengs den kvelden, så Rayle gikk sammen med CIAs stasjonssjef de ti minuttene til fots bort til huset hans. Ambassadør Bowles innrømmet senere at han ikke hadde villet møte Svetlana personlig, i tilfelle det bare var snakk om en gal person. Med Bowles' spesialsekretær Richard Celeste til stede diskuterte de krisen. Rayle og hans overordnede innså at de ikke ville ha tid til å verifisere det Svetlana forklarte mens hun var i New Delhi, og før sovjeterne oppdaget at hun var borte. Sovjetunionen forsynte India med militært utstyr, og Bowles mente de hadde så stor innflytelse på den indiske regjeringen at inderne ville komme med militære styrker og kreve hennes utlevert om de fant ut at Svetlana var på den amerikanske ambassaden. De var nødt til å få henne ut av landet. Klokken 21.40 ble det sendt et nytt iltelegram til hovedkvarteret i Washington med en mer detaljert rapport13 og klar beskjed om at Svetlana hadde fire timer på seg før den sovjetiske ambassaden ville oppdage at hun var borte. Beskjeden konkluderte slik: «I fravær av annen instruks prøver vi å få Svetlana på Qantas flight 751 til Roma fra Delhi kl. 19.45 Zulu (01.15 lokal tid).» Elleve minutter senere kvitterte Washington for mottak av telegrammet.14

Stalins datter

Mennene diskuterte mulighetene. De kunne nekte Svetlana hjelp og be henne dra tilbake til ambassaden, der man neppe hadde merket at hun var borte. Men hun hadde vært helt tydelig på at hun da kom til å gå til den internasjonale pressen med historien sin. De kunne holde henne i Roosevelt House eller på ambassaden, informere inderne om at hun hadde bedt om asyl i USA, og avvente en rettskjennelse. Problemet med det alternativet var at indiske myndigheter kunne forsøke å hente Svetlana ut med makt. Ambassaden kunne også prøve å smugle henne ut av India. Ingen av disse alternativene var spesielt gode. Det avgjørende var at Svetlana var i besittelse av sitt sovjetiske pass. Det var svært uvanlig. Passene til sovjetborgere på utenlandsreise ble alltid konfiskert og ikke levert tilbake før de gikk på flyet hjem. Den ettermiddagen hadde den sovjetiske ambassadøren til India, I.A. Benediktov, holdt en avskjedslunsj for Svetlana. Det hadde vært en dyster affære. Han hadde vært rasende på henne for at hun hadde utsatt å reise hjem fra India langt utover den ene måneden hun hadde rett til ifølge det russiske utreisevisumet. Nå forlangte Moskva at hun skulle komme hjem. Hun satte ambassadørens karriere i fare. Hun måtte se å komme seg på det flyet hjem til Moskva den 8. mars. «Ja vel», hadde hun da sagt, «men hvor er passet mitt, da, hvis jeg er nødt til å reise?» Da snerret Benediktov til sekretæren sin: «Gi henne det.»15 Her viste Svetlana seg virkelig som Stalins datter. Når hun forlangte noe, kunne ingen nekte henne det. Benediktov gjorde en stor tabbe han kom til å betale dyrt for senere. For sovjetrusserne var Svetlana den mest betydningsfulle avhopperen noensinne. Ambassadør Chester Bowles satt på kanten av sykesengen sin og tok en beslutning. Med de indiske papirene i orden og med sitt eget russiske pass kunne Svetlana åpent og helt lovlig forlate India. Han ga ordre om at det skulle stemples et amerikansk B-2-turistvisum i passet hennes. Det måtte fornyes etter seks måneder. Så spurte han

Avhoppingen

Bob Rayle om han kunne ta henne med ut av India. Rayle sa ja, og han og CIAs stasjonssjef dro tilbake til ambassaden.16 Klokken var blitt kvart over elleve om kvelden. De gjorde seg klare til å dra til flyplassen. Rayle snudde seg mot Svetlana. «Du forstår fullt og helt hva du gjør nå? At du brenner alle broer?» Han ba henne tenke seg nøye om. Hun svarte at hun allerede hadde hatt masse tid til å tenke. Han rakte henne femten hundre dollar fra ambassadens frie midler for å gjøre det enklere for henne ved ankomsten til Amerika. Rayle hadde ringt sin kone Ramona og bedt henne pakke kofferten hans for en tur på flere dager, og så møte ham på Palam flyplass en time senere. Han hadde ikke fortalt hvor han skulle. På flyplassen gikk han innom Qantas Airlines-kontoret og kjøpte to billetter på første klasse til Amerika med åpen retur og med mellomlanding i Roma. Så gikk han tilbake til de andre amerikanerne på flyplassen – det var minst ti ambassadeansatte som travet rundt på den relativt folketomme terminalen, men bare to av dem satt sammen med Svetlana.17 Svetlana kom lett gjennom den indiske toll- og passkontrollen, og med et gyldig indisk sovjetisk utreisevisum og turistvisum til USA sluttet hun seg til Rayle i den internasjonale avgangshallen. Rayle spurte om hun var nervøs, men hun svarte bare «slett ikke» og smilte. Det var helt typisk henne. Innerst inne var hun en gambler. Hele livet hadde hun tatt enormt viktige avgjørelser helt på impuls, og etterpå taklet konsekvensene med nesten løssluppen sinnsro. Hun sa alltid at Spilleren var yndlingsfortellingen hennes av Dostojevskij. Selv om Rayle virket rolig, var han svært bekymret. Han var overbevist om at sovjeterne kom til å insistere på at Svetlana ble overlevert straks de fant ut at hun var borte. Hvis hun ble oppdaget på flyplassen, ville indisk politi arrestere henne. Da kunne han ikke gjøre noe. Han ante at det i så fall ville få alvorlige konsekvenser for henne. Henrettelse ville vært i gammel stalinistisk stil, men på den

Stalins datter

annen side hadde faren vært død i fjorten år. Den sittende sovjetiske ledelsen førte likevel en hard linje mot avhoppere, og fengsel var alltid en mulighet. Rayle må også ha hatt i tankene de nylige rettssakene mot forfatterne Andrej Sinjavskij og Julij Daniel. I 1966 var de blitt dømt og sendt til arbeidsleir for «sovjetfiendtlige» skrifter, og der satt de ennå. Kreml kom neppe til å risikere en offentlig rettssak mot Svetlana, men hun kunne lett forsvinne inn i de mørke irrganger i en psykiatrisk institusjon et sted. Svetlana hadde nok også den slags tanker i bakhodet. Sinjavskij var en nær venn av henne. Hun var i alle fall sikker på at hun aldri ville få slippe ut av Sovjetunionen igjen om hun ble tatt. Qantas-flyet som skulle til Roma, hadde landet etter ruten, men Rayles lettelse vendte seg snart til frykt da meldingen kom om at avgangen ville bli forsinket. Flyet hadde fått mekaniske problemer. De to satt i avgangshallen og ventet mens minutter ble til timer. For å holde ut spenningen reiste Rayle seg jevnlig for å sjekke ankomstene. Han visste at Aeroflot-flyet fra Moskva alltid landet klokken fem om morgenen, og det kom alltid en stor delegasjon fra den sovjetiske ambassaden for å møte diplomatpostkurerene og diverse dignitærer som kom eller skulle reise. Folkene fra Aeroflot-staben begynte allerede å åpne skranken sin. Mens de satt og ventet på flyet, kom det et telegram om avhoppingen til den amerikanske ambassaden i New Delhi. I Washington hadde Donald Jameson, som var CIAs liaisonoffiser i utenriksdepartementet, informert statssekretær Foy Kohler om situasjonen. Kohlers reaksjon var oppsiktsvekkende – han eksploderte og sa: «Be dem hive den dama ut av ambassaden. Ikke gi henne noen form for hjelp.» Kohler hadde nylig vært USAs ambassadør i Sovjetunionen. Han mente at han personlig hadde startet en oppmykning i forholdet til landet. Han ønsket ikke at en avhopping fra Stalins datter skulle forkludre det hele, spesielt ikke siden det sammenfalt med femtiårsmarkeringen av den russiske revolusjon. Da ambassadestaben

leste iltelegrammet som så klart avviste Svetlanas anmodning om asyl, sendte de et raskt svar: «For sent. De har reist. De er på vei til Roma.»18 Staben hadde nemlig ikke sjekket avgangsstatusen til Quantas-flyet. Om de hadde oppdaget at Svetlana og Rayle var blitt sittende i nesten to timer på flyplassen, kunne de blitt stanset. Da ville Svetlana blitt kjørt tilbake til ambassaden og «kastet ut». Hele livet hennes ville tatt en helt annen retning. Men det var ofte sånn at Svetlanas liv hang i en tynn tråd. Det var som regel sjansen eller skjebnen som sendte henne i den ene eller den annen retning. Hun kalte seg senere en sigøyner. Stalins datter, som alltid hadde levd i skyggen av sin fars navn, skulle aldri finne noe trygt sted å lande.