Illustrert av Charlotte Pardi Oversatt av Jørn Roeim MNO
© Lars Daneskov (tekst) og Charlotte Pardi (illustrasjoner) og Høst & Søn / ROSINANTE & CO, København 2018. Published by agreement with Gyldendal Group Agency © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Stenfjæs Oversetter: Jørn Roeim, MNO Omslagsdesign: Alette Bertelsen / aletteb.dk Omslagsillustrasjon: Charlotte Pardi Grafisk tilrettelegging: Dorte Cappelen Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Papir: Munken Lynx 120 g Boka er satt med Adriane Text Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2325-1
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
1 SIKKEL og FONTENE Når Lulu stavet navnet sitt baklengs, ble det Ulul. Det var et ord Lulu likte. Hvis man sa det veldig strengt og rynket pannen, hørtes det nesten ut som når man kjeftet på en hund som har tisset på et dyrt gulvteppe. Ulul! Når Lulu leste ordet frisør feil vei, sto det plutselig røsirf. Det hørtes ut som en sjelden fugleart, eller som en type salat som smakte vondt. Røsirf ! Det er sånt man oppdager når man har både god fantasi og en mor som er damefrisør. Lulu hadde begge deler. Moren til Lulu het Nora, og Lulu var sikker på at hun var en av de beste i verden til å klippe rett. Hver dag sto moren til Lulu klar med den spisse saksen sin så alle damene i byen 5
kunne komme og bli klippet, farget eller bare få tatt litt av tuppene. Alle kom hjem ig jen med den retteste panneluggen man kunne tenke seg. Det så nesten ut som om moren til Lulu brukte linjal. Egentlig kunne moren til Lulu tenke seg å klippe damene helt annerledes. I salongen hennes lå det bunkevis med blader hvor damene på bildene hadde hår som var både rødt og viltert og lilla. Noen av dem hadde til og med firkantet hår, eller hår som stakk opp i en spiss. Moren til Lulu kikket ofte i bladene, men fikk aldri lov til å klippe noen på den måten. Damene i Noras Salong ville nemlig helst bli klippet akkurat som de ble klippet forrige gang, og når alle ble klippet sånn som de ble klippet forrige gang, ble alle klippet som de pleide, og fordi alle ble klippet som de pleide, var alle dager like for moren til Lulu. Og når dagene var like for moren til Lulu, så var de like for Lulu også. Det ble Lulu ganske lei av innimellom. På vinduet hang det en lang liste over alt det moren til Lulu var flink til. Klipp. Krøll. Bryn. Føn. Farge. Spisser. Striper. Lulu kunne hele remsa utenat. Både fort og sakte. Det var ord og bokstaver over hele vinduet. De største ordene sto på midten:
6
NORAS SALONG Det var i hvert fall det som sto når en så vinduet utenfra. Men når Lulu kom inn i salongen etter skoletid og leste ordene innefra, sto det noe helt annet. Noe som var mye morsommere. «Vet du at du jobber i Gnolas Saron?» sa Lulu en dag. Noen ganger klippet moren bare videre når Lulu prøvde å avbryte henne. Som om Lulu ikke var der eller hadde en usynlig stemme. Andre ganger sukket hun tungt og måtte stoppe opp i klippingen fordi hun ikke klarte å klippe pannelugg og lytte på en gang. Moren til Lulu hatet å bli forstyrret. «Jobber jeg i Gnolas Saron?» sa hun oppgitt. «Det står der,» sa Lulu og pekte på vinduet. «Hvis du leser Noras Salong bakvendt, så blir det Gnolas Saron. Høres ikke det mye morsommere ut?» Moren til Lulu ristet på hodet. Håret hennes var også ganske rett, og selv når hun ristet på hodet, beveget det seg
7
nesten ikke. Moren var nemlig en ekte korthårsjente. Det sa hun selv. «Jeg er og blir en korthårsjente,» sa hun. Lulu kunne tydelig se at moren hadde kort hår, men hun syntes ikke hun så ut som en jente, akkurat. Hun så heller ut som en dame som ble ganske irritert når hun ble avbrutt midt i en pannelugg. «Jeg heter ikke Gnola,» sukket hun. «Og det heter ikke saron, men salong, og nå må du slutte å forstyrre meg. Jeg prøver faktisk å jobbe. Dette håret klipper ikke seg selv.» Men Lulu syntes det var morsomt med nye ord og klarte ikke å la være å finne på flere. Hun grep en sjampoflaske og leste på den. «Klisnus, står det her. Kli-snus. Er det snus som er lagd av kli, mon tro? Lurer på hvordan det smaker.» Moren til Lulu pleide å få røde flekker på halsen når Lulu avbrøt hele tiden. Akkurat nå var moren til Lulu ganske rød. «Hva er klisnus for noe?» Damen som satt i stolen, hun med håret som ikke klippet seg selv, kikket opp fra bladet hun leste i. Det var tydelig at hun heller ikke skjønte hva Lulu snakket om. «Sunsilk blir jo klisnus når en leser det baklengs,» sa Lulu og pekte på sjampoflasken. «Se selv.» Dessverre hadde moren til Lulu aldri vært spesielt interessert i å lese noe som helst baklengs. Hun foretrakk ord som sto den rette veien. 8
N O R A S S GNOLA
9
«Den jenta har jammen god fantasi,» sa damen med bladet. «Det er en veldig god ting å ha,» sa Lulu. «Det kan godt hende,» sa moren. «Men nå kan du gå et annet sted med den fantasien din. Forresten, hva er det for en tust du går rundt med?» Lulu kjente på hodet sitt. «Det er ikke en tust. Det er en hestehale. Ser du ikke at den ligner en fontene?» «Jeg vet ikke hva det ligner,» sa moren. Moren til Lulu kunne aldri se hva noe lignet på. Lulu så seg i et av de mange speilene og syntes hun lignet veldig på seg selv. Noen ganger hadde hun små musefletter som stakk ut som to små sykkelstyrer ved hvert sitt øre. Noen ganger hadde hun en hestehale som stakk opp som en liten fontene. Sånn var det i dag. Kanskje moren ville ha skjønt sånt bedre hvis hun også hadde hatt en livlig fantasi, men folk som klipper pannelugg, har dessverre ikke alltid det. Moren til Lulu begynte å klippe ig jen, og damen som ville få tatt litt av tuppene, leste videre i bladet. Men så stoppet moren til Lulu opp igjen. Hun så på Lulu og sa det som Lulu hadde aller minst lyst til å høre. «Kan du ikke trille en tur med Morgan i stedet for å stå her og forstyrre?» Lulu sank helt sammen. 10
Morgan var lillebroren hennes, og det var bare én ting som var kjedeligere enn en mor som hadde det travelt. Det var å trille rundt med en lillebror som verken kunne gå eller snakke. Morgan kunne ikke brukes til noe som helst. Akkurat nå, for eksempel, satt han bare der på gulvet i morens salong og siklet med nesten hele den ene hånden stappet inn i munnen. Lillebroren til Lulu hadde bare tre tenner hvis man regnet med alle sammen. To i undermunnen og en spiss en i overmunnen. Samtidig var nesa hans så liten og rund at den så ut som om han hadde lånt den av en dukke.
Men én ting Morgan var god til, og det var å rape. Han laget faktisk noen skikkelig gode raper. De rapene hørtes ut som de kom langt nede fra bunnen av en kloakk. Både moren og faren til Lulu syntes det var kjempeflott. «Flink gutt,» sa de hver gang han åpnet munnkloakken. «Så flink, så flink!» Hvis Lulu hadde gjort det samme, ville de kalt henne for en gris. «Du sitter ikke der og raper ved bordet. Ta litt hensyn til oss andre.» Og nå skulle hun altså ut og trille ham. «Men jeg har en avtale med Otto,» sa Lulu. Det var ikke helt sant. Otto var bestevennen til Lulu, men hun var ikke alltid helt sikker på om hun var bestevennen hans. Otto var på en måte ikke typen som hadde venner. Otto var den stilleste gutten Lulu kjente. Han måtte bestandig hjem, og ville aldri være med og spille fotball. Akkurat nå satt han garantert alene på rommet sitt med alle samlekortene sine. «Ham kan du leke med når som helst,» sa moren til Lulu. I det samme kom faren til Lulu farende ned i salongen. Han hadde hvit skjorte og en slipsknute på størrelse med en golfball. «Kan ikke du trille en tur med Morgan?» prøvde Lulu seg, men hun visste hva svaret ville bli. «Jeg må tilbake på jobben. Jeg har et møte. Det vet du.» 12
Og selvfølgelig visste Lulu det. Faren skulle alltid i et møte. «Det er faktisk et viktig møte,» sa faren. «Hva g jør man på et viktig møte?» spurte Lulu for å trekke ut tiden. «Man snakker,» svarte faren. «Er det et viktig møte når vi også snakker, da?» spurte Lulu, men det var det visst ikke. 13
Viktige møter var tydeligvis en egen måte å snakke på, og det var på grunn av dem at faren til Lulu tok på seg hvit skjorte og slips hver morgen og barberte seg veldig lenge foran speilet. Han hadde aldri tid til å spise frokost, for han måtte alltid sjekke noe på PC-en eller mobilen. Han hadde ikke tid til å si god morgen engang. Det var også derfor han alltid kom sent hjem om kvelden og ikke hadde tid til å spise middag fordi det fortsatt var noe han måtte ordne på PC-en eller mobilen. Munnen hans var hele tiden tynn som en strek, og folk med streker i ansiktet må man ikke forstyrre. De prøver nemlig å konsentrere seg, og hvis du har en far som har streker i stedet for munn, er det best å bare være helt stille. Akkurat som hvis du har en mor som klipper pannelugg, eller en venn som ikke kan snakke om noe annet enn FlexoMasters-kortene sine. «Jeg stikker nå,» sa faren og smatt ut døra. «Må jeg?» stønnet Lulu, enda hun visste at hun ikke slapp unna. Hun ble nødt til å stappe Morgan inn i parkdressen og ta på ham den teite, lille lua selv om sola skinte. Og så gikk hun. Med en stor barnevogn og en liten fontene på hodet. Først forbi alle butikkene. Blingsen Bakeri. Slakter Kjøtthue & Sønn. 14
Buhrtvangs dyrebutikk. Og så veldig fort forbi benken på torget og til slutt opp bakken og bort forbi fotballbanen hvor de store spilte bestandig. Omtrent sånn var det å være Lulu. Helt til den dagen det skjedde noe som forandret alt. Noe som selv Lulu med sin livligste fantasi aldri kunne ha forestilt seg.