Sterk hjerne med aktiv kropp

OLE PETTER HJELLE

STERK

HJERNE

MED AKTIV KROPP

Š 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Line Monrad-Hansen Illustrasjoner: Line Monrad-Hansen Sats: Line Monrad-Hansen Papir: Munken Print Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Indigo Antiqua Pro 11,5/15,4 pkt.

Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2228-5

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

INNHOLD

Innledning

6

Kapittel 1: Vår fantastiske hjerne

10

Kapittel 2: Tren hukommelsen din

27

Kapittel 3: Hvorfor være inne når alt håp er ute?

57

Kapittel 4: Den aldrende hjernen

78

Kapittel 5: Depresjon

103

Kapittel 6: ADHD eller «maur i rumpa»?

129

Kapittel 7: Det store treningsparadokset

164

Kapittel 8: Fysisk aktivitet som medisin – i praksis

186

Takk!

204

Kilder

207

INNLEDNING

tenk deg at legen din fortalte deg at det fantes en enkel, nærmest bivirkningsfri behandling som kan gi deg et både lengre og bedre liv. En behandling som innebar betydelig redusert risiko for sykdommer som hjerteinfarkt, hjerneslag, diabetes, kreft, depresjon og demens. Som i tillegg ville medføre bedre hukommelse og økt stressmestring, gjøre deg mer kreativ og sannsynligvis også mer intelligent.

Dette høres for godt ut til å være sant. Hadde en slik behandling eksistert, ville jeg ha hørt om den, tenker du kanskje. Men, behandlingen finnes. Den er ikke ny heller. Vi har kjent til den i tusenvis av år. Jeg snakker om fysisk aktivitet.

At fysisk aktivitet er bra for kroppen vår, er allmennkunnskap. Fysisk aktivitet senker blodtrykket, reduserer kolesterolnivået og bedrer blodsukkerreguleringen. Dette visste du kanskje fra før?

Det få er klar over er at hjernen vår sannsynligvis er det organet som påvirkes mest av fysisk aktivitet. Vi kan si det så enkelt som at hjernen vår er helt avhengig av fysisk aktivitet for å fungere optimalt. Hjernen blir rett og slett oppgradert til en bedre versjon ved at vi er fysisk aktive.

Selv om vi lenge har visst at trening er bra for humør og 6

sinn, har nyere forskning vist oss hvorfor fysisk aktivitet er så viktig for hjernen vår. Når vi beveger musklene våre slik at vi får opp hjertefrekvensen, frigjøres nemlig en rekke kjemiske stoffer som påvirker alle våre nærmere hundre milliarder nerveceller. Disse stoffene er det nærmeste vi kommer mirakelmidler. Sammen gjør de at nervecellene våre blir mer robuste, at de kommuniserer bedre, og ikke minst at vi kan lage nye nerveceller når gamle dør. Vi skal ikke mer enn tredve år tilbake i tid før hjerneforskere var sikre på at nerveceller ikke kunne nydannes. Det var en opplest og vedtatt sannhet at når nerveceller døde, for eksempel ved et kraftig slag mot hodet, alderdom eller sykdom, kom de aldri tilbake. Vi måtte rett og slett klare oss med de nervecellene vi ble født med. I dag vet vi at dette ikke er tilfelle. Forskere i USA oppdaget på slutten av 1990-tallet at når rotter og mus fikk løpe fritt på løpehjul i burene sine, vokste deler av hjernen deres. Løpingen gjorde at nye nerveceller ble dannet i hukommelsessenteret hippocampus. Omtrent ti år senere ble det vist at det ikke bare var rotter og mus som kunne løpe seg til flere nerveceller og bedre hukommelse; nøyaktig det samme skjer i våre hjerner.

Senere års forskning har vist at de kjemiske stoffene som skilles ut ved fysisk aktivitet, styrker alle hjerneområdene våre. Dette forklarer de enorme effektene fysisk aktivitet har på hjernens funksjon. Det er ingen overdrivelse å si at det viktigste du kan gjøre for hjernen din, er å være i aktivitet. Ikke bare vil du føle deg bedre, det vil også ha en positiv effekt på stressmestring, læring, hukommelse, kreativitet, konsentrasjon og intelligens. I tillegg vil et aktivt liv beskytte deg mot depresjon og angst og gi betydelig redusert risiko for Innledning 7

hjernesykdommer som demens, Parkinsons og hjerneslag.

Forskningen levner ingen tvil: Fysisk aktivitet gjør hjernen din både friskere og raskere.

Med all kunnskapen vi i dag har om hvor viktig bevegelse er for både kropp og hjerne, skulle man tro alle valgte å leve fysisk aktive liv. Slik er det ikke, flertallet av nordmenn er enten helt inaktive eller ikke aktive nok til å få en helsegevinst.

Hva er det som gjør at de fleste av oss lever et stillesittende liv til tross for at vi vet at det ikke er bra for oss?

Det er flere årsaker til dette paradokset, som du vil lese mer om senere i boken, men det er én forklaring jeg tror er veldig undervurdert, nemlig at evolusjonen har gjort hjernen vår disponert for latskap. Våre første forfedre var fysisk aktive fordi det var nødvendig for å overleve: De måtte løpe for å skaffe seg mat og for å kunne flykte fra fiender. Samtidig var tilgangen på mat begrenset, så for å overleve var det viktig å spare energi og ikke sløse den bort på unødvendig aktivitet.

Sagt på en annen måte: Vi er skapt for å løpe, men ikke mer enn det som er ytterst nødvendig for å overleve. Problemet i det moderne samfunn, og en viktig årsak til dagens epidemi med overvekt og inaktivitet, er at det ikke lenger er nødvendig med fysisk aktivitet. Vi har fri tilgang til mat, ingen naturlige fiender, og skal vi noen steder har vi bil, rulletrapp og heis som tar oss dit, med minimalt forbruk av kalorier. Vi har klart å fullstendig fjerne behovet for bevegelse i hverdagen. Det vi sitter igjen med da, er en hjerne som er lat og vil at vi skal holde oss i ro. Ikke rart at mange sliter med å komme seg ut i aktivitet – hjernen gjør alt den kan for at vi skal velge sofaen framfor joggeskoene.

8 Sterk hjerne med aktiv kropp

Dette betyr ikke at vi bare skal gi etter for hjernens latskap.

Det er fullt mulig å overvinne vår evolusjonært utviklede trang til latskap og komme seg i aktivitet. Gevinsten er formidabel: et lengre og bedre liv og styrking av så godt som alle hjernens (og kroppens) funksjoner.

I denne boken skal jeg forklare hva fysisk aktivitet gjør med hjernen din. Ikke hva jeg tror, men hva forskning og mange års erfaring med egne pasienter viser. Målet mitt er at du når du leser boken, skal få lyst til å være mer fysisk aktiv.

Du kommer i liten grad til å lese skremselspropaganda om hvor farlig det er å være inaktiv. Jeg har liten tro på at hevet pekefinger og skremsel motiverer noen til å bli mer fysisk aktive. Tvert imot. Fokuset i boken er derfor på de positive effektene av fysisk aktivitet, og hva som skal til for å skape varig endring – i ditt liv.

Kapittel 1

VÅR FANTASTISKE HJERNE

Hjernen på savannen Det kan virke ulogisk at hjernen er det organet som påvirkes mest av fysisk aktivitet. Bli med meg på en kort reise langt tilbake i tid, til den tiden da vi var jegere på savannen, så tror jeg sikkert du vil si deg enig i at det er både logisk og hensiktsmessig.

For flere millioner år siden levde våre forfedre i tretoppene i Afrika. De gikk på alle fire og så ut som aper. Livet var bra.

Så skjedde det noe dramatisk med miljøet. Klimaet endret seg. Det var perioder med hetebølger og istider om hverandre. Disse klimaendringene var så brutale at dagens globale oppvarming er som en fønvind å regne. De fleste skapningene rundt mennesket døde. Det var bare to ting vi som art kunne gjøre for å overleve: Vi måtte bli enten sterkere eller smartere.

Vi ble det siste. Det virker jo helt usannsynlig at en så fysisk svak skapning som mennesket skulle kunne overleve de voldsomme klimaendringene og etter hvert utvikle seg til å bli 10

planetens herskere. Allikevel var det det som skjedde, ved at vi utviklet større hjerner. I løpet av de omtrent tre millioner årene det har tatt oss å bevege oss fra tretoppene via savannen og videre til sofakroken, har hjernen vår tredoblet seg i størrelse. Hvordan har denne endringen vært mulig?

Den beste vitenskapelige forklaringen er evolusjonsteorien, en teori som møtte mye motstand da Charles Darwin lanserte den på 1850-tallet, spesielt blant kirkens folk, men som er mer eller mindre allment akseptert i dag. For å forstå hvorfor hjernen vår er avhengig av fysisk aktivitet, bør vi ta en nærmere titt på denne teorien.

Darwins evolusjonsteori bygger på tre enkle premisser: 1) Alle arter, inkludert mennesket, produserer flere avkom enn det er ressurser til. Det betyr at kun en liten andel av avkommet overlever lenge nok til å få reprodusert seg.

2) Innen hver art finnes det genetisk variasjon som gir variasjon i egenskaper, for eksempel forskjeller i evnen til overlevelse og forplantning. 3) Noe av denne variasjonen skyldes forskjellige arvelige egenskaper. De individene som har gener som gjør dem best tilpasset til det miljøet de lever i, vil ha større sannsynlighet for å få videreført sine gener.

Disse tre prinsippene kalte Darwin naturlig seleksjon, og naturlig seleksjon kan oppsummeres på følgende måte: De best tilpassede individene innen en art vil til enhver tid ha større sjanse for å etterlate seg nye avkom enn et gjennomsnittlig individ, og over tid vil dette føre til en seleksjonsprosess hvor resultatet er tilpasninger i arten. Et beskrivende uttrykk for naturlig seleksjon er det engelske survival of the fittest – de mest egnede overlever.

Vår fantastiske hjerne 11

Som eksempel på naturlig seleksjon kan vi tenke oss at det innen en gruppe av våre forfedre på savannen fantes individer med ulike gener som ga en variasjon i fysisk utholdenhet.

Noen var svært utholdende, mens andre hadde et genmateriale som disponerte dem for baktroppen. De individene som var naturlige atleter, hadde lettere for å fange dyr og derfor overleve i perioder med lite mat. Individene i baktroppen sultet og ble derfor selektert bort. Over tid førte dette til en endring i fordelingen av gener i befolkningen, og dermed også i hvilke av egenskapene som dominerer. Flere og flere av individene i befolkningen ville etter hvert ha gener som favoriserte utholdenhet.

Husk at evolusjonen ikke bryr seg om vi er slanke, lykkelige eller smarte. I evolusjonens verden er det kun én ting som betyr noe, nemlig reproduksjon. Vi tilpasser oss miljøet vi lever i for å kunne leve lenge nok til å reprodusere.

Hjernens viktigste evolusjonære oppgave er å ta gode valg som øker sjansen for at vi som art overlever. Tar hjernen vår gode valg, blir vi belønnet ved at det skilles ut en cocktail av kjemiske stoffer, blant annet dopamin. Dette dopaminet påvirker spesielt én liten struktur i hjernen, nucleus accumbens, bedre kjent som belønningssenteret vårt. Påvirkningen gjør at vi blir mer oppmerksomme og får bedre hukommelse, men mer umiddelbart gir den en intens lystfølelse, nærmest en rus. Disse belønningene – og særlig rusfølelsen – forsterker den evolusjonært gunstige atferden vår og øker sjansene for at vi repeterer den. På denne måten påvirkes hjernen vår til å ta gode valg.

12 Sterk hjerne med aktiv kropp

Nucleus accumbens

Sex, sjokoladespising og trening er tre aktiviteter som alle fører til kraftig utskillelse av dopamin og aktivering av belønningssenteret vårt. Sex er nødvendig for videreføring av arten vår. Ikke så rart at den aktiviteten rager høyt blant de gode valgene hjernen vår kan ta.

At sjokoladespising øker vår sjanse for å overleve virker kanskje ikke like logisk. Men vi mennesker har i hundretusenvis av år slitt med å få i oss nok kalorier til å overleve. Hjernen vår er derfor utviklet slik at vi er spesielt glad i kaloririk mat, og særlig den som inneholder mye sukker og fett. Koblingen mellom smaksløkene og hjernen vår er laget slik at når vi spiser noe søtt, skapes det en liten fest i belønningssenteret vårt.

At denne fascinerende mekanismen er effektiv for å få oss til å Vår fantastiske hjerne 13

like sukker, er det ingen tvil om. Forskning har vist at sukker er like avhengighetsskapende som røyking.

Så til fysisk aktivitet: Hvordan kan det ha samme evolusjonære status som sex og sjokolade? Da vi var jegere på savannen, som vi har vært i mesteparten av menneskets eksistens, var vi nødt til å kunne løpe for å fange neste måltid og også for å kunne flykte fra potensielle fiender. Var du ikke i stand til å bevege deg på savannen, for eksempel på grunn av skade eller sykdom, var dine dager sannsynligvis talte. Ikke bare var du ute av stand til å skaffe deg mat, men du kunne fort risikere å ende opp som måltid selv.

Derfor ble hjernen vår badet i dopamin når vi var fysisk aktive på savannen. Dopaminets virkning på belønningssenteret var så sterk, at vi fikk en trang til å gjenta den livsviktige atferden. Vi ble rett og slett kjemisk avhengige av fysisk aktivitet. Ikke bare det. Dopamin gjorde oss også til bedre jegere ved å gi oss økt oppmerksomhet og bedre hukommelse. Har du jaktet selv, så vet du at det må skjerpede sanser til for å fange et bytte. En uoppmerksom jeger på savannen kom i beste fall tomhendt hjem, og kunne i verste fall ende på menyen selv. God hukommelse hjelper oss blant annet med å lære av tidligere feil og øker sjansen for å overliste byttet vårt.

Hjernen i dag Dette var for flere hundre tusen år siden. Vi trenger ikke være jegere for å skaffe mat i dag. Matbutikken ligger jo rett rundt hjørnet. Og det nærmeste vi kommer en naturlig fiende, er noe vi definitivt ikke trenger å løpe fra: kjøleskapet. Vi lever 14 Sterk hjerne med aktiv kropp

i et samfunn hvor bevegelse nesten ikke er nødvendig lenger, og i hvert fall ikke for å overleve. De aller fleste av oss har stillesittende jobber og den industrielle revolusjonen har gitt oss hjelpemidler som blant annet bil, rulletrapp og heis. Overlatt til vår egen sviktende dømmekraft, velger vi ofte minste motstands vei, det vil si inaktivitet, rett og slett fordi vi kan tillate oss det.

Hvorfor gir fysisk aktivitet oss fortsatt en belønning, når fysisk aktivitet ikke lenger er nødvendig for å overleve? Svaret ligger sannsynligvis i at hjernen vår ikke har blitt nevneverdig oppdatert på over ti tusen år. Hjernen er ikke som en datamaskin, med stadig nye oppdateringer. Evolusjonen jobber langsomt.

Det betyr at når du i dag tar på deg treningstøyet og går en rask tur i skogen, så er hjernen din fortsatt på savannen og belønner deg fordi du har tatt et evolusjonsmessig fornuftig valg.

Vi har en hjerne for å kunne bevege oss Fysisk aktivitet og bevegelse er så essensielt for mennesket at flere anerkjente forskere mener at den viktigste grunnen til at vi har en hjerne, er for at vi skal kunne bevege oss. Den kjente nevrobiologen Daniel Wolpert ved Cambridge sier at «skal vi virkelig forstå hjernen, må vi starte med å stille oss det mest fundamentale spørsmålet av dem alle: Hvorfor har vi, og andre dyr, utviklet en hjerne? Ikke alle arter på jorden har utviklet en hjerne, så hvorfor har vi det?» Hans argument er at all vår interaksjon med omverdenen skjer via bevegelser. Bare Vår fantastiske hjerne 15

tenk på forskjellige former for kommunikasjon: tale, skrift, døvespråk, ansiktsuttrykk som signaliserer glede, overraskelse og sinne. Alt er muskelbevegelser. Hva med sanseinntrykk, spør du kanskje? Lukt, smak, hørsel, syn og hukommelse har vel ingenting med bevegelse å gjøre? Nei, ikke direkte, men Wolperts argument er at minner fra barndommen, lukten av en rose eller synet av god mat ikke har noen evolusjonær verdi i seg selv. Verdien ligger i at de påvirker måten vi beveger oss på senere i livet. «Om du ikke kjøper disse argumentene», sier Wolpert, «så la meg gi deg det endelige beviset på at hjernen er til for bevegelse: sjøpungen.» Sjøpungen er et lite dyr som lever i havet. I den første delen av livet svømmer den rundt, før den finner seg en passende stein å feste seg til. Der blir den værende resten av livet, med munnen på vidt gap for å ta imot all næring som kommer dens vei. Det første den gjør etter at den har festet seg til steinen sin, er å spise sin egen hjerne.

Hjernen er svært dyr i drift, den bruker så mye som 20 % av all vår energi, så her er det viktig å prioritere. Uten bevegelse er det ikke behov for en hjerne.

Hjernens oppbygning For å forstå hvordan hjernen vår blir oppgradert ved fysisk aktivitet, må vi først bli kjent med hjernens oppbygning.

Som du allerede har lest om på side 11, har hjernen vår tredoblet seg i størrelse siden våre første forfedre jaktet ville dyr på savannen. Om det første mennesket hadde en hjerne på størrelse med en appelsin, er våre hjerner i dag mer som en honningmelon i volum. Den har heller ikke bare blitt tre 16 Sterk hjerne med aktiv kropp

ganger større, den har også utviklet nye strukturer. Vår store hjerne med disse nye strukturene, spesielt et område som heter den prefrontale korteks, som dere snart skal lese om, er den viktigste årsaken til at mennesket har blitt planetens herskere.

Litt forenklet kan vi si at hjernen består av tre hoveddeler, som alle er utviklet i forskjellige stadier av evolusjonen. Den har blitt perfeksjonert gjennom over 500 millioner år med utvikling. Ikke rart hjernen vår er fantastisk.

Reptilhjernen er den eldste delen av hjernen vår. Den er over 500 millioner år gammel og har fått navnet sitt fordi den ligner på hjernen til kaldblodige reptiler som krokodillen.

Reptilhjernen består av to hovedstrukturer, hjernestammen og lillehjernen. Hjernestammen er hjernens vaktmester og regulerer livsnødvendige funksjoner som pusting, hjerteslag og bevissthet. Dette er komplekse funksjoner som styres helt mesterlig av hjernestammen, uten at vi behøver å ofre en tanke på det. Hjernestammen er i aktivitet hele døgnet, uansett om vi sover eller er våkne.

Lillehjernen er spesielt viktig for å koordinere bevegelsene våre. Får du skader på den, blir du ustø og får problemer med balansen. Lillehjernen er også viktig for den motoriske hukommelsen. Har du noen gang vært på sirkus og sett akrobater gjøre halsbrekkende stunt, og lurt på hvordan de klarer det? Det er lillehjernen som gjør det mulig. Sammen med en god porsjon trening, selvfølgelig.

Pattedyrhjernen er omtrent 250 millioner år gammel og består av strukturer som til sammen kalles de limbiske strukturer. Hvis du lurer på hva de limbiske strukturer gjør, så kan Vår fantastiske hjerne 17

det, litt forenklet og kort, oppsummeres med den engelske huskeregelen om de fire F-er: «Fighting, feeding, fleeing and fucking.» De limbiske strukturer styrer altså sterke evolusjonære drivkrefter og drifter som mat, sex, kamp og flukt, ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Vi skal bli kjent med tre viktige områder i de limbiske strukturer.

Det første området er amygdala, en liten mandelformet struktur rett innenfor tinningen. Høres navnet helt gresk ut for deg, så er ikke det så rart, amygdala er nemlig det greske ordet for mandel. Amygdala gjør deg i stand til å føle sinne og redsel og er også ansvarlig for minner som involverer disse følelsene. Om du er redd for slanger, har du det til felles med omtrent halve befolkningen. Og slik skal det jo være, frykten er der for å beskytte oss mot noe som kan være farlig. Da jeg var yngre, hadde noen kamerater og jeg en rampestrek som viser hvordan amygdala virker, uten at jeg skal skryte på meg at det var formålet med guttestrekene. Vi tok en plastmodell av en kobraslange og la den på fortauet like ved der vi bodde.

Så gjemte vi oss bak en busk for å observere moroa. Så å si uten unntak skvatt fotgjengerne til, gjerne med et høyt skrik, idet de fikk øye på slangen. Deretter gikk det noen tidels sekunder før de skjønte at det bare var en plastslange og at det ikke var noe å frykte. Den raske, emosjonelle responsen som gjør at vi skvetter (og skriker), styres av amygdala. Reaksjonen skjer utenfor vår bevissthet og er potensielt livreddende.

Det finnes noen få mennesker som ikke opplever frykt.

Det kan kanskje høres forlokkende ut, men det har sine ulemper. En kvinne i USA med initialene S.M. er en slik person. På grunn av en arvelig sykdom er begge hennes amygdalaer (vi 18 Sterk hjerne med aktiv kropp

har én i hver hjernehalvdel) ødelagt. Forskere har undersøkt henne svært grundig, blant annet ved å eksponere henne for edderkopper, slanger, høye lyder og andre stimuli som ville ha skremt vannet av noen hver. S.M. reagerte ikke med fryktrespons én eneste gang. Da hun ble eksponert for giftige slanger, skjønte hun på et rasjonelt plan at hun var i fare, men hun fikk ingen kroppslig reaksjon, slik som du og jeg ville fått.

Hun hverken skvatt eller fikk høyere puls. I det virkelige liv har S.M. blitt utsatt for flere kriminelle handlinger, nærmest uten å la seg affisere av det. Blant annet ble hun en gang ranet med kniv i en mørk park, og beskrev hendelsen for politiet som om det skulle vært et helt ordinært møte mellom to mennesker. Personer uten amygdalaer, slik som S.M., blir sjelden gamle. Fryktresponsen forhindrer at vi tar unødvendige sjanser som truer vår overlevelse. Frykten er vår venn i nøden.

Den andre strukturen vi skal stifte bekjentskap med, er hippocampus, eller sjøhesten på norsk. Hippocampus er primært ansvarlig for langtidsminnet vårt og samarbeider tett med amygdala. Hvis jeg spør deg hvor du var den 11. mars 2011, vil du sannsynligvis måtte melde pass. Det var antagelig en helt vanlig dag for deg, og vanlige dager husker vi lite av.

Hva om jeg heller spør deg hvor du var den 22. juli 2011? Da husker du det nok. Hendelser som berører oss sterkt følelsesmessig, som Utøya-tragedien, forsterker samarbeidet mellom amygdala og hippocampus slik at hendelsen «brennes» inn som et permanent hukommelsesspor. Ingenting får oss til å huske som sterke følelser.

Talamus er den tredje viktige strukturen i de limbiske strukturer. Talamus er et slags kontrolltårn for sansene våre.

Vår fantastiske hjerne 19

Informasjon fra omverden, slik som for eksempel syn, hørsel og smak, går via talamus før den sendes videre til høyere deler av hjernen, hvor informasjonen blir bevisstgjort. Talamus samarbeider også tett med amygdala, følelsessenteret vårt, noe følgende historie illustrerer: Min favorittrett i mange år var panang curry, en populær rett fra Thailand. Bare tanken på retten fikk tennene mine til å løpe i vann. Ett år ble jeg kraftig matforgiftet etter å ha spist panang curry på en gaterestaurant i Bangkok. Jeg fikk høy feber, lå på badegulvet og skalv, og kastet opp til jeg besvimte. Det var en fryktelig opplevelse, og jeg var fylt av selvmedlidenhet, som bare en mann kan være. Det toppet seg da jeg, to dager senere, oppdaget at en liten kyllingbit hadde satt seg fast i nesen under en av oppkastriene. Heldigvis gikk matforgiftningen raskt over, men panang curry ble aldri det samme for meg etter dette. Jeg fikk retten servert i et selskap for et par år siden, og ble fysisk dårlig og kvalm bare ved synet og lukten av den. Mine amygdalaer husket den traumatiske opplevelsen fra Thailand noen år tidligere, og påvirket smakssignalene fra talamus til høyere deler av hjernen min. Panang curry, som tidligere førte til at belønningssenteret mitt ble badet i dopamin, førte nå til kvalme og fysisk ubehag. Dette kan virke både ulogisk og uheldig, men for våre tidligere forfedre var dette en helt nødvendig funksjon, som gjorde at vi ikke spiste giftig eller dårlig mat.

Neokorteks (den nye hjernebarken) er den yngste delen av hjernen vår. Allikevel er den ca. 200 millioner år gammel. Det er hjernebarken vår, og spesielt den delen som sitter rett bak pannen vår, den prefrontale korteks, som skiller oss fra alle 20 Sterk hjerne med aktiv kropp

andre skapninger på jorden. Den prefrontale korteks er evolusjonens mesterverk.

Hva er det som er så spesielt med den prefrontale korteks?

De første hintene fikk vi fra en mann som pådro seg det som i ettertid har blitt verdens mest berømte yrkesskade. Phineas Gage jobbet som jernbanearbeider i USA. Han var en svært populær mann som kollegene beskrev som smart, arbeidsom og ikke minst morsom. Den 13. september 1848 ble Phineas utsatt for en tragisk ulykke. I forbindelse med sprenging av et fjellparti fikk han en jernstang på ca. 3 cm i diameter skutt gjennom skallen, og det med en slik kraft at røret landet flere meter unna. Røret penetrerte skallen til Phineas rett under venstre øye, og ødela mesteparten av hans prefrontale korteks. Som ved et mirakel overlevde Phineas, men personligheten hans ble drastisk endret, og ikke til det bedre. Mannen som tidligere ble beskrevet som svigermors drøm, ble frekk,

Phineas Gage Vår fantastiske hjerne 21

vulgær og mistet impulskontrollen. Han sa opp jobben, forlot familien sin og reiste hvileløst rundt i USA fram til han døde tjue år senere. De som kjente ham, sa at han ikke lenger var Phineas. Han hadde fullstendig endret personlighet.

Gages tragiske historie ga datidens hjerneforskere de første sikre indikasjonene på hva den prefrontale korteks driver med: Den huser personligheten, korttidsminnet, gir oss evnen til å planlegge og er nødvendig for problemløsning. I tillegg er den setet for unike menneskelige talenter som fantasi, impulskontroll, viljestyrke og kreativitet. Uten den prefrontale korteks hadde ikke Beethovens symfonier eksistert, og vi hadde heller ikke vært i stand til å nyte dem.

De viktigste funksjonene som styres fra den prefrontale korteks, kalles med en samlebetegnelse for utøvende funksjoner. Dette er egenskaper som i stor grad bestemmer hvordan vi fungerer i livet. En velfungerende prefrontal korteks er helt avgjørende for prestasjoner og trivsel på skolen og i arbeidslivet. Suksess i idrett, gode sosiale relasjoner og et godt ekteskap avhenger også av de utøvende funksjonene. Både hos unge og eldre er det disse funksjonene som i størst grad påvirker den mentale helsen.

En av de mest unike egenskapene den prefrontale korteks besitter, er at den virker som en opplevelses-simulator. Piloter øver i flysimulatorer slik at de ikke skal gjøre feil i ordentlige fly. Evolusjonen har gjort det mulig for oss mennesker å ha opplevelser inne i hodet vårt, før vi prøver dem ut i den virkelige verden. Dette er en magisk egenskap som ingen andre arter har, og som heller ingen av forfedrene våre var i stand til. Vi kan dra på mentale tidsreiser og levende forestille oss 22 Sterk hjerne med aktiv kropp

hvordan framtiden vil bli. Dette gjør det lettere for oss å ta gode avgjørelser, fordi vi kan evaluere forskjellige alternativer uten nødvendigvis å prøve dem først. Du trenger ikke prøve å gå over den tynne isen for å finne ut at det å falle i iskaldt vann kan være livstruende. Simulatoren sparer oss også for mye bryderi. Tenk selv fra ditt eget liv; du behøver kanskje ikke tilbringe fire uker på ferie med svigerforeldrene dine for å finne ut om det er drømmeferien for deg?

Simulatoren vår er ikke perfekt. Langt ifra. Den gjør stadig vekk feil. Den viktigste, systematiske feilen den gjør, er at den har en tendens til å overvurdere verdien av både antatt positive og antatt negative hendelser. Å vinne penger i lotto viser seg kanskje å ikke være like udelt positivt som vi trodde det skulle bli, mens det å miste jobben kanskje ikke blir så ille som vi fryktet. Til tross for simulatorens feilbarlighet, er den et unikt instrument. Den gir oss glede, håp og muligheter, og har hjulpet oss til å bli den dominerende arten på jorden.

Den prefrontale korteks modnes mye langsommere enn de eldre delene av hjernen vår og er ikke ferdig utviklet før tidligst i 20-årene. De fleste med tenåringer i huset har erfart at de, sammenliknet med voksne, har svekket impulskontroll, er mer risikosøkende og har nedsatt evne til å se konsekvensen av egne handlinger. Dette er alle funksjoner som i stor grad styres fra den prefrontale korteks. Det er ikke uten grunn at barn og unge voksne, i de fleste land, ikke er strafferettslig tilregnelige. I Norge er den kriminelle lavalder på 15 år.

Flere politiske partier mener den burde vært lavere. Kanskje burde den heller vært høyere? Den prefrontale korteks hos en 15-åring er nemlig langt fra ferdig utviklet.

Vår fantastiske hjerne 23

Når vi voksne prøver å forklare, og forstå, tenåringers atferd, peker vi ofte på hormonelle endringer som en viktig årsak til de stereotypiske handlingsmønstrene nevnt ovenfor.

Mye tyder på at det er den langsomme modningen av deler av hjernen som er den viktigste årsaken.

Kort fortalt kan vi si at den prefrontale korteks styrer mye av atferden som skiller oss fra andre dyr – og tenåringer.

Etter det du nå har lest om de evolusjonære hovedområdene i hjernen – reptilhjernen, de limbiske strukturer og neokorteks – har du kanskje inntrykk av at de tre områdene eksisterer og opererer hver for seg. Slik er det heldigvis ikke. Det er et omfattende samarbeid mellom alle områdene, og de påvirker hverandre gjensidig. Et eksempel: Noen hiver en murstein etter deg. Det er neokorteks som «ser» mursteinen, de limbiske strukturer som gjør deg redd og sint, og reptilhjernen som får deg til å dukke, slik at du unngår å få mursteinen i hodet.

Litt forenklet kan vi si at de tre hjerneområdene, både bokstavelig og funksjonelt sett, utgjør et evolusjonært hierarki med neokorteks (spesielt den prefrontale korteks) øverst, de limbiske strukturer i midten og reptilhjernen nederst. Den prefrontale korteks har rollen som hjernens administrerende direktør, den kontrollerer og regulerer de andre hjerneområdene. Et eksempel på dette, som tydelig viser hvordan mennesket skiller seg fra andre dyr, er hvordan den prefrontale korteks overstyrer primitive responser fra reptilhjernen. La oss si at du er ute og går en tur med hunden din i byen. Når hunden din må gjøre sitt fornødne, har den ingen velutviklet prefrontal korteks som overstyrer impulsen om å gjøre fra seg 24 Sterk hjerne med aktiv kropp

midt på gaten. Det har heldigvis du, uansett hvor mye naturen kaller.

Selv om den prefrontale korteks er sjefen, hender det allikevel at den blir overstyrt av undersåttene. Heldigvis. Når vi føler oss truet, overtar reptilhjernen styringen, og atferden vår blir styrt av reflekser. Hvis du skal krysse veien og det plutselig kommer en bil ut av intet, tar reptilhjernen kommandoen og sørger for at du hiver deg til siden før den prefrontale korteks i det hele tatt skjønner hva som har skjedd.

Alkohol og den prefrontale korteks kommer ikke spesielt godt overens. Alkoholen hemmer de fleste av funksjonene i den prefrontale korteks, spesielt evnen til å undertrykke primitive signaler fra de limbiske strukturer og reptilhjernen.

Når vi drikker oss beruset, blir vi derfor på mange måter redusert til primitive dyr. Overlatt til de eldre hjerneområdenes manglende dømmekraft kan det aller meste framstå som en god idé. Det dysfunksjonelle samspillet mellom alkohol og den prefrontale korteks er en viktig grunn til at primitive lyster noen ganger får fritt spillerom på julebordet, og at vi hvert år leser i avisene om voksne mennesker som har skjemt seg ut på flyet til Gran Canaria.

Hva skjer med hjernen vår når vi er fysisk aktive?

For våre forfedre har bevegelse vært en nødvendighet for å overleve. Evolusjonen har ikke bare gitt oss en kropp som er bygget for bevegelse, men også en hjerne som trenger fysisk aktivitet for å fungere optimalt. Behovet for bevegelse er så grunnleggende at det er bygget inn i genene våre. Vi vet alle Vår fantastiske hjerne 25

at fysisk aktivitet fører til velvære, men de fleste av oss har ingen idé om hvorfor. Min påstand er at årsaken til at fysisk aktivitet gir oss velvære og får oss til å føle oss bedre, først og fremst er effekten aktiviteten har på hjernen. Som John Ratey, psykiater fra Harvard-universitetet og forfatter av boken Spark, pleier jeg å si til mine pasienter at sterkere hjerte, lavere blodtrykk og redusert kolesterolnivå er (positive) bivirkninger av fysisk aktivitet. Hovedeffekten og selve poenget med aktiviteten er allikevel at den forbedrer hjernefunksjonen vår.

Fysisk aktivitet gjør deg hjernesterk.

Evolusjonen gir oss informasjon om hvorfor bevegelse er viktig for hjernen vår.

Men hvordan påvirkes hjernen vår av fysisk aktivitet? Og er det endringer vi kan ha nytte av i vårt daglige liv? Det skal vi se på i neste kapittel.

De siste tjue årene har vi opplevd en kunnskapsrevolusjon når det gjelder hvordan fysisk aktivitet påvirker hjernen. Mye av grunnen er at forskere har fått tilgang til avansert teknologi som funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI) og positron-emisjons-tomografi (PET). Dette er hjerneavbildningsteknikker som gjør det mulig å «gjennomlyse» skallen og studere hjernen hos levende mennesker (og dyr). Ved hjelp av disse teknikkene kan vi se endringer i aktivitet i hjernen som respons på fysisk aktivitet, i sanntid.

Som psykiater og forfatter av boken Hjernesterk, Anders Hansen påpeker: Det er ikke så rent lite ironisk at vi nå bruker det ypperste av avansert medisinsk teknologi for å gjenoppdage effekten av den enkleste behandlingsformen av dem alle, fysisk aktivitet.