ODD HARALD HAUGE Roman I tyvenes tid (2009) Løgnerne (2011) Paranoia (2012) Everest (2016)
Dokumentar John Fredriksen. Uautorisert biografi (med Gunnar Stavrum) (1991) Fred. Olsen. Uautorisert biografi (1993) Cato mot Sydpolen (med Lars Ebbesen og Knut Bry) (1995) Drillo (1997) Nå er det din tur. 10 fantastiske turer i 5 verdensdeler (med Lars Ebbesen) (2004) Storeulv. En uautorisert biografi om John Fredriksen (med Gunnar Stavrum) (2005) Drømmen om Everest (med Cato Zahl Pedersen) (2007) Spill effektiv fotball. Drillos fotballfilosofi (2011) Den vidunderlige følelsen av frykt (med Karina Hollekim) (2011) Visst faen er det personlig. Orkla – selskap og slagmark i mer enn 100 år (2014)
ODD HARALD HAUGE
STOREBJØRN Thriller
Š 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: koitz.dk Sats: Dag Brekke | akzidenz as Kart: David Keeping Papir: Holmen Book Cream, 70 g Boka er satt med Sabon 11 | 14 Trykk og innbinding: Livonia | Latvia ISBN: 978-82-489-2345-9 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Nordaustlandet
Spitsbergen
Longyearbyen Barentsburg
Edgeøya
50 km
Håpfjellet
Petuniabukta Pyramiden Billefjorden
Olav V Land Aleksanderbreen
Ragnarbreen Nordenskiöldbreen
Akademikarbreen
Filchnerfonna
Tempelfjorden Von Postbreen Fredheim Mohnbukta Vindodden Tobredalen Hiorthfjellet Sassendalen Longyearbyen Adventdalen Barentsburg 0
10
20
30
40
50 km
1
skulle bli de verste i hans liv. Men det var Martin Moltzau uvitende om der han stod med ryggen mot den kalde vinden og så ut over havet mot vest. Han hadde hendene dypt i lommene på dunjakka og kjente på en blanding av forventning og kjedsomhet. En halvtime fritid igjen, så måtte han levere, døgnet rundt. De samme spørsmålene, de samme historiene, den samme beundringen og tilliten til ham selv, guiden. Han kunne ikke bestemme seg for om han hatet eller elsket det. Kanskje han bare trengte det. SAS-flyet var bare én kilometer unna da Martin så sola blinke i metallet. Over var himmelen blå, under var det glitrende, isfritt hav. Isfjorden hadde fått navnet sitt for mange generasjoner siden. For en pilot som hadde landet i Longyearbyen utallige ganger, var det en grei dag på jobben, selv i liten kuling. Maskinen vippet i sidevinden idet den subbet over hyttene i strandkanten. Brølet fra motorene etter landing vitnet om tungt fly og kort rullebane. Martin så etter flyet idet det forsvant ut av syne bak terminalen. Han trakk opp hetten på jakka mot
DE NESTE DAGENE
7
vinden og trasket mot inngangen. Sola varmet ikke stort selv om det var mai. Den kombinerte avgangs- og ankomsthallen var fullpakket av mennesker. Han brøytet seg gjennom mengden og stilte seg akkurat der de ankomne passasjerene ville komme ut, så de kunne se ham først. Et klaps på skulderen fikk ham til å snu seg. Jon Alming, redaktør i Svalbardposten, var et hode lavere enn hans egne hundreognittifem centimeter. Alming så opp på ham med et nysgjerrig uttrykk i det smale ansiktet og et smil som avslørte en skjev tanngard. – Du er klar for nye gjester? – Sesongens siste. – Hvor finner du alle disse folka som er villige til å betale hundretusener for noen dager i ødemarka? – En yrkeshemmelighet, Jon. – Hjelper å være berømt, gliste redaktøren. – Du må stille opp på et intervju snart. – Glem det. Martin snudde ryggen til Alming. Han klarte aldri å fri seg fra følelsen av at den lille fyren var en snik. Fra den dype jakkelommen tok han fram et lite, amerikansk flagg som han holdt foran brystet med begge hender, slik de hadde avtalt. – Amerikanere? sa Alming. – Wall Street? – Det er vel det eneste gatenavnet i Sambandsstatene du kan, sa Martin. Han elsket å bruke det eldgamle navnet på USA. At Alming hadde rett, ville han aldri innrømme. Faren i familien han ventet på, jobbet på Wall Street og hadde latt det skinne gjennom at penger ikke var noe problem. 8
Alming gikk høflig til side da de første passasjerene kom ut gjennom den smale døra. En kraftig mann i femtiårene, jevnhøy med Martin, stoppet foran ham og strakte fram hånden. Håndtrykket var som en knipetang. – Mister Moltzau, I presume. James Parker her. Martin smilte bredt. Det var en åpningsreplikk etter hans hjerte. Før han rakk å svare, stod en kvinne på hver side av Parker. Den ene måtte være fru Parker. Noen år yngre, liten og nett, med et muntert oppsyn under en lys lugg, rakte også hun fram hånden. Den andre ville vakt oppsikt hvor som helst, selv i vinterhabitt. Martin grep seg i å la blikket gå fra topp til tå, før han fikk et kyss på kinnet. De presenterte seg, og han fikk dem til å gjenta navnene sine: Sarah og Cindy. En guide måtte huske navnene, og bruke dem. – Bagasjen tar dessverre en evighet her, sa Martin. – Vi reiser lett, sa James og løftet på en halvstor ryggsekk. Martin klarte ikke å skjule overraskelsen. Datteren, Cindy, blunket til ham. – Du skrev at ekte eventyrere ikke pakker mer enn håndbagasje. Alt utstyr vi trenger, får vi låne her, ikke sant? Martin humret. – Jeg skriver det til alle, men det er ennå ingen som har turt å følge rådet. Han banet seg foran dem forbi trengselen ved bagasjebåndet og ut i kulden. I samme øyeblikk som vinden traff dem, slapp de håndbagasjen og dro på seg de store parkasene de hadde over armen.
9
– Hvor kaldt er det? sa Sarah. Kroppsspråket hennes tydet på kuldesjokk. – Minus atten. Celsius. Men vinden gjør at det oppleves mye kaldere. Heldigvis slipper dere å gå. Martin pekte på en tolvseters drosje bak flybussen, men familien så plutselig en annen vei. De hadde oppdaget den første turistattraksjonen. Tvers over veien stod en stolpe med skilt som viste retning og avstand fra denne utposten nær Nordpolen til mange av verdens storbyer. Martin fulgte etter da de trippet forsiktig bortover blanke issvuller. Sarah skled, og bare en lynrask hånd fra Martin hindret henne i å falle sidelengs i asfalten. Han halte henne på beina med et rykk. Hun stirret ned på høyrehånden hans, hvor tommel og pekefinger var intakt, men de tre andre fingrene manglet. Martin var vant til glaning og slapp ikke grepet før hun stod trygt under skiltet. – Takk, sa hun. – Hva skjedde med hånden din? – En lang historie, sa Martin. Han tok imot kameraet som James rakte ham, og knipset bilder mens de pekte på skiltet som viste at New York lå 5581 kilometer unna. Et øyeblikk så han seg selv utenfra, der han stod og tok de samme bildene av nye familier om tjue år. Så skjøv han tanken bort. I drosjen stilte han seg foran dem i midtgangen og utstrålte sjef. – Velkommen. Han gestikulerte i retning sjåføren. – Dette er min gode venn Aleksander, kanskje den første russeren dere har møtt? Han kjører oss inn til byen på mindre enn fem minutter. I dag skal dere bli kjent med dette merkelige stedet og venne dere til 10
kulden. Med denne vinden er den opplevde temperaturen kanskje så mye som seksti grader lavere enn der dere kommer fra. Det er lov å synes at det er kaldt. Martin så på de spente ansiktene og kjente på den vanlige roen og tilfredsstillelsen som kom sigende hver gang hyggelige mennesker opplevde noe interessant på grunn av ham. Han satte seg da drosjen rullet sakte ned bakken fra terminalbygget. Han lurte alltid på hva folk som kom til Svalbard for første gang, tenkte. Hva de la merke til. Selv var han blitt blind for det meste. Kom de med nattfly i den lyse årstiden, var det enkelt, da var det midnattssola som trollbandt dem. Kanskje familien Parker undret seg over at det bare var noen få centimeter snø selv om neste stopp var Nordpolen. Reinsdyrene som beitet i veikanten, var garantert eksotisk. Noen prikket ham på skulderen. Han snudde seg. – Hvor er det berømte frølageret, den moderne Noas ark? spurte James. – Det ligger faktisk rett der oppe, sa Martin og pekte opp i skråningen til høyre. Alle lente seg til siden for å se. – Jeg ser ingenting. Martin ba Aleksander stoppe i veikanten. Alle steg ut og stilte seg langs bilen. Den lave sola gjorde at de måtte skygge for øynene. – Det er det lille bygget til venstre der oppe, sa Martin og pekte. – Jeg ser bare et skur. James snudde seg mot ham. – Jeg trodde dette var en verdensattraksjon. Kan man komme inn? 11
– Ikke om du så hadde vært USAs president. James og Sarah ristet på hodet og gikk inn i bilen igjen. Cindy ble stående og se opp på blikkskuret. – Hit kunne folk fra hele verden kommet, i ærefrykt. Det er noe magisk og evig over et lager dypt inne i fjellet, med materiale til å gjenskape verden, sa hun. – Tenk hvilken attraksjon det ville vært i andre land. – Dette er ikke som andre land. – Men det er Norge, ikke sant? – Godt spørsmål. Martin viste med en håndbevegelse at Cindy skulle sette seg inn igjen, før han selv hoppet inn ved siden av sjåføren. Veien gikk langs sjøen, hvor utsikten på den motsatte siden var en bratt skrent dekket av kullstøv. Så kom lagerbyggene og de midlertidige skurene som etter hvert var blitt permanente, industribyggene, energiverket som fyrte byen på kull, den eneste bilforhandleren, den eneste bensinstasjonen. Ved det store universitetsbygget svingte Aleksander til høyre opp mot selve byen, til de fargerike trehusene som lå i rekker oppover dalen. Utenfor hvert hus stod snøscootere parkert. Martin snudde seg mot gjestene. – Alle tror at navnet Longyearbyen har noe med klima og mørketid å gjøre, men det var en amerikaner som grunnla dette stedet i 1905. Mister John Longyear. Vi var heldige med den. De stoppet foran en bygning som minnet om en plankehaug. Fangstmannshotellet, bygget av drivtømmer. Sannsynligvis det eneste i sitt slag. 12
– Velkommen til Basecamp, sa Martin over skulderen og svingte seg raskt ut av setet for å åpne skyve døra for klientene. Med skeptisk mine betraktet de det som så ut som et skur, men innenfor forvandlet uttrykket seg til måpende lettelse. Martin hadde sett det så mange ganger før. Det var neppe steinhellene på gulvet, den pussige blandingen av suvenirer fra Arktis og Afrika, eller striesekkene fra Cafe do Brasil som dekket veggene, i og for seg. Det måtte være atmosfæren, kombinasjonen av alt. – Du betalte ikke drosjen, sa Sarah. – Er dere så nære venner? – Vi er nærmest brødre, sa Martin. – Bor det mange russere i Longyearbyen? – Nei, de holder seg i Barentsburg. James hadde allerede fått nøkkel i resepsjonen og holdt den opp foran Martin. – Bare ett rom? Hele familien? Martin slo ut med armene. – Høysesong. Alt er fullt. Martin gikk i forveien mot trappen for å unngå sutring. Milliardærer ventet noe annet enn et familierom. Han satte seg på en stol i bunnen av trappen og løsnet skolissene. – Utesko skal settes her nede. Alltid. Han hørte James si noe til Sarah om hva de hadde betalt for, men kommenterte det ikke. Familien kom med rutefly, ikke i en privat Gulfstream, ellers hadde han ikke turt stable alle tre inn på ett rom. Oppe på rommet så familien seg undrende rundt. Alt var i brunt treverk. Tak, vegger, gulv, senger, stoler.
13
– Lokalt materiale, sa Martin. – Men det finnes jo ikke trær her, sa Cindy. James kom Martin i forkjøpet med svaret. – Det er drivtømmer. Stokkene har drevet fra elvene i Sibir over Polhavet, kanskje til og med passert Nordpolen, og endt på strendene her. Det var Fridtjof Nansen som først skjønte hvor tømmerstokkene på Svalbards strender kom fra. Martin så på milliardæren med store øyne. James måtte være usedvanlig bevandret i Svalbards historie. – Her kommer ingen av dere opp, så jeg ofrer meg. Cindy klatret smidig opp den smale stigen til overkøya. James så på henne og ristet på hodet. – Jeg kan gå på hendene opp dit. – Slutt med den kjeklingen, sa Sarah. – Jeg henter dere i resepsjonen om en time, da er det lunsj, sa Martin før han pekte på vinduene. – Til natten må dere stenge midnattssola ute med de forhengene der, ellers får dere neppe sove. Selv om det fortsatt er vinterklima, så har det vært midnattssol i en måned allerede. Neste gang det blir mørkt er i september. James stoppet ham idet han skulle lukke døra etter seg. – Vi har bare én nøkkel, det er upraktisk når vi er tre. – La være å låse, sa Martin. – Finnes ikke kriminalitet her. Ingen låser ytterdøra. Cindy lente seg ut fra overkøya. – Da har jeg funnet drømmesamfunnet mitt. Alle burde flytte hit.
14
Martin lukket døra bak seg og ristet på hodet. Nede i resepsjonen satt en av hans gamle kjente bak disken. Hun var ivrig opptatt med tre skrapelodd og så ikke opp. Martin kremtet til hun ble oppmerksom på ham. – Vet du, sa han, – at dersom du har ubegrenset tilgang på gratis skrapelodd, og skraper åtte timer hver arbeidsdag hele året, som en heltidsjobb, så vil din forventede årslønn være 280 000 kroner? Hun så måpende på ham. – Hvordan kan du vite det? – Enkel matematikk. Man trenger bare å vite sannsynligheten for å vinne og hvor lang tid det tar å skrape hvert lodd. Han viste tommel opp og skjenket seg en kopp kaffe før han satte seg og bladde i siste utgave av ukeavisen Svalbardposten. Resepsjonisten kom med påfyll av varm kaffe fra en ny kanne. Martin så opp fra avisen og fikk et stikk av dårlig samvittighet for det med skrapeloddet. Han takket overdrevent høflig for servicen. – Hvordan er gruppen du skal ut med denne gangen? spurte hun. Martin trakk på skuldrene. – Aner ikke. Det er en klassisk amerikansk kjernefamilie. Hvor galt kan det gå?