Innhold
Forord 11
Hovedpersoner 13
Prolog 15
Del I Døtrene 19
Del II Notatet 33
Del III Tripoli 59
Del IV En annen forestilling om verden 113
Del V Fiender gråter når de møtes 143
Del VI BlackBerry 187
Del VII «Der Untergang» 229
Etterord 241
Kilder og takk 247
Referanser 251
Forord
Denne boken er fortellingen om en liten gruppe norske diplomater som i løpet av fem måneder fra mars 2011 forsøkte å stanse krigen i Libya. Det meste av bokens innhold har til nå vært ukjent for offentligheten. Siden dette ikke bare er mine egne minner og erfaringer, men også et stykke felles europeisk og internasjonal historie, som dessuten berører Norges mest offensive krigsinnsats etter annen verdenskrig, har jeg bestemt meg for å skrive det ned. Verken enkeltmenneskers sikkerhet eller nasjonale interesser vil lenger ta skade av at historien blir kjent. De andre vi jobbet sammen med, er enige i dette. Enkelte stedsnavn er likevel utelatt, og noen personer er omdøpt, av hensyn til enkeltmenneskers identitet og virke. For øvrig har jeg redegjort for bokens dokumentasjon, dialoger og hensyn til fortrolighet i et separat etterord.
Det har ikke vært min hensikt å ta stilling til hendelsene som gjenfortelles. Mitt ønske er å fortelle hva som skjedde, og forsøke å forstå krig, fred og fiender fra et ståsted offentligheten sjelden har tilgang til. Jeg har også et håp om at feilslutningene og de menneskelige manglene som til slutt forårsaket Libyakrigens tragiske utfall, er noe det er mulig å lære noe av. For slik er historiene vi alle lever. Det som ble. Det som ikke ble. Avstanden imellom.
Hovedpersoner
David Cameron, britisk statsminister, London
Hillary Clinton, amerikansk utenriksminister, Washington D.C.
Jeffrey D. Feltman, assisterende utenriksminister for Midtøsten, Washington D.C.
Aisha al-Gaddafi, oberst Muammar al-Gaddafis datter, Tripoli
Saif al-Islam Gaddafi, oberst Muammar al-Gaddafis sønn og arving, Tripoli
Mohamed Ismail, Saif al-Islam Gaddafis stabssjef og venn, Tripoli
Mustafa Abdul Jalil, opprører og leder, Det nasjonale overgangsrådet for Libya (TNC), Benghazi
Bernard-Henri Lévy, fransk filosof, Paris
Nicolas Sarkozy, fransk president, Paris
Jens Stoltenberg, norsk statsminister, Oslo
Jonas Gahr Støre, norsk utenriksminister, Oslo
Ali Zidan, advokat og opprørsleder, Det nasjonale overgangsrådet for Libya (TNC), Tyskland/
Frankrike/Benghazi
Norske embetsfolk og rådgivere
Kjersti E. Andersen, stabssjef, Utenriksministerens sekretariat
Jon Hanssen-Bauer, Norges spesialrepresentant for Midtøsten, Utenriksdepartementet
Henrik Hovland, forfatter og frilans konsulent
Hassan Mohamed (pseudonym), uavhengig rådgiver
Geir O. Pedersen, ekspedisjonssjef, Utenriksdepartementet
Tomas Stangeland, avdelingsdirektør, Utenriksdepartementet
Henrik Thune, prosjektleder, Utenriksministerens sekretariat
Prolog
Rett etter soloppgang en kjølig vårdag i Washington D.C. landet en kort e-post i utenriksminister Hillary Clintons digitale innboks. Den første setningen lød: «Om den mystiske gjesten i London.»
Deretter sto det: «Det mystiske libyske flyet tilhørte Mohamed Ismail, Saif al-Islam Gaddafis stabssjef (og fyren som har snakket med nordmennene).»
Tjue timer tidligere hadde en svartlakkert bil med sotete kupévinduer stanset foran inngangen til den eksklusive VIP-terminalen ved Luton internasjonale flyplass utenfor London. Noen strimer rødt fra solen hang fortsatt igjen over taket på bygningen, ellers var himmelen mørk med røslige skydotter som skled innover fra Atlanterhavet i sør. Det tok bare noen sekunder fra bilen stanset, til døren gikk opp og en pent antrukket mann med grålig hår kom til syne. Han beveget seg raskt, først inn i selve ankomsthallen og deretter over gulvet til en av flyplassens sikkerhetsvakter, som sto og ventet ved åpningen mot en opplyst gang. Den velkledde mannen identifiserte seg med en selvfølgelig mine. Han var diplomat, dronningens ambassadør til Libya, og var kommet for å avhøre en libysk statsborger. Det ble kun utvekslet noen få ord mens de gikk videre innover gangen.
Samtalen var en bekreftelse på informasjon diplomaten nettopp hadde mottatt fra den britiske etterretningen MI6. Uten forvarsel hadde et privatfly plutselig bedt om landingstillatelse. Flyet hadde tatt av fra en flyplass utenfor Kairo noen timer tidligere og skulle etter planen videre til Gardermoen utenfor Oslo. Det var kun én passasjer om bord. Han satt nå anholdt i et av flyplassens luksuriøse oppholdsrom.
15
Den britiske diplomaten stanset til slutt ved en dør og gikk inn. Han gjenkjente umiddelbart den store mannen som befant seg der inne. Hans fulle navn var Mohamed Ahmed Ismail. Ifølge MI6 var han tilknyttet den libyske etterretningen, men det viktigste ved ham var hans nærhet og dype lojalitet mot Libyas suverene hersker og diktator, Muammar al-Gaddafi. Han var også bestevenn med landets nest viktigste person, den trettiåtte år gamle Saif al-Islam Gaddafi, diktatorens andre sønn og antatte arving. Diplomaten gikk frem og presenterte seg. Han ba om en samtale. Ismail reagerte mutt og avvisende. Han sa hva han het, ellers nesten ingenting. Diplomaten begynte å presse ham. Britiske myndigheter visste at han skulle til Oslo. Hva skulle han der? Hva gjorde han her i London? Diplomaten fortalte også at Storbritannia kjente til at Norge i all hemmelighet var i gang med fredsforhandlinger om Libya. Hva visste han om dette? Ismail nektet å bekrefte noe. Isteden sa han helt kort at han skulle til Oslo for å forhandle om løslatelsen av en norsk journalist i fjernsynsselskapet Al Jazeera som var arrestert av libyske myndigheter. Derfra skulle han videre til Paris.
Etter avhøret skrev diplomaten en kort oppsummering, som deretter ble oversendt den britiske utenriksministerens private sekretær. Diplomaten gjorde det helt klart at han ikke stolte på Ismails forklaring. «Inntrykket var at han diktet mens han snakket.»
Diplomaten hadde tydelig understreket britenes absolutte posisjon: Storbritannia ønsket ingen forhandlinger med Gaddafi. De ønsket heller ikke at Ismail skulle ha møter med nordmennene.
Da informasjonen om avhøret til slutt nådde Washington og utenriksminister Hillary Clinton neste morgen, i form av en e-post og et kort notat, sto det ingenting om mulige fredsforhandlinger. Det var heller ikke nevnt at Ismail var på vei til Oslo, eller at britene forsøkte å stanse ham. Derimot sto det uttrykkelig at Ismail hadde direkte linje til Gaddafi. Man kunne være «sikker på at enhver beskjed gitt til ham ville nå rett adressat».
16 HENRIK THUNE – STRENGT FORTROLIG
Dette var den ellevte dagen av krigen i Libya, onsdag 30. mars 2011.
Den NATO-ledede koalisjonen hadde allerede gjennomført mer enn tusen angrep fra luften, og seks norske F-16-fly hadde vært på vingene i fem dager.
Noen timer senere fløy den libyske mannen videre til Norge.
Del I Døtrene
1.
Omkring fire uker før dette opptrinnet på flyplassen utenfor London satt to kvinner og snakket bekymret i telefonen. Ingen kan sikkert bekrefte tidspunktet for denne samtalen. Det kan ha vært i løpet av formiddagen den 8. mars, eller muligens kvelden før. Ingen kan heller huske hvem som ringte hvem, eller nøyaktig gjengi ordlyden i det som ble sagt. Kvinnenes identitet hersker det derimot ingen tvil om. Den enes navn var Aisha, en elegant kledd, trettifem år gammel småbarnsmor og advokat utdannet ved det velrenommerte Université Panthéon-Sorbonne i Paris. I flere år hadde Aisha vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet i arabiske og europeiske kjendisblader og sladrepresse. At hun ofte ble omtalt som «Nord-Afrikas Claudia Schiffer», skyldtes ikke bare hennes vestlige utdannelse og rikdom, men også det lange, blekede håret som kun var tildekket på helt sporadisk vis med et tynt slør over bakre del av hodet. Etter å ha fullført studiene i Europa, flyttet hun tilbake til hjemlandet Libya. Nå bodde hun i familiens strengt bevoktede villa, ikke langt fra sentrum i hovedstaden Tripoli, med tre små barn. Hun var gift med en fjern slektning og gravid igjen i fjerde måned. Nylig var hun også blitt utpekt til en slags æresambassadør for fred og kvinners rettigheter av FNs mektige generalsekretær Ban Ki-Moon.
Den andre kvinnen het Raghad. Hun var åtte år eldre enn Aisha og født i Irak i en tid som var preget av voldsomme politiske omveltninger, men der kvinner også hadde en frihet som langt overgikk hva dette eldgamle landet er kjent for i dag. I familien var hun yndet for sitt lystige humør. Om sommeren gikk hun i fargesterke, korte kjoler, og håret var kortklipt. Mye av tiden
21
tilbrakte hun i en stor residens ved bredden av Tigris, litt nord for hovedstaden. Raghad var blitt mor i en alder av seksten og hadde satt tre sønner og to døtre til verden. Den fjorten år eldre ektemannen var blitt drept i en blodig familiefeide da han forsøkte å flykte til utlandet med kone og barn. I den store familien Raghad kom fra, var nesten alle mennene borte. Det siste hun hadde sett av faren, var et filmopptak fra fengselet der han ble hengt mens han trassig resiterte den islamske trosbekjennelsen til repet kvalte stemmen hans. De to brødrene hennes hadde mistet livet noen måneder i forveien etter en voldsom skuddveksling med amerikanske soldater. Raghad selv, og moren med to søstre og alle barna deres, hadde greid å flykte over grensen til Amman i Jordan før krigsutbruddet. Uten at det vakte for stor oppmerksomhet, ble de tilbudt husly og asyl av landets konge. Der bodde flere av dem fortsatt, med barn, barnebarn og noen få andre slektninger.
Det som også er hevet over tvil, er at de to kvinnene kjente hverandre godt. En nær bekjent av Aisha kalte dem en gang «skjebnebestemte søstre», og det er ingen ueffen karakteristikk av kreftene som i mange år hadde ført disse to sammen. På den ene siden det helt nære som mennesker overalt i verden kan kjenne seg igjen: kjærligheten og omsorgen for barna, og det intime i familielivet. På den andre siden en verden hinsides alt ordinært, den absolutte makten og rikdommen på et ustødig fundament av brutalitet og skiftende stormaktspolitikk, med fare for plutselig tilintetgjørelse.
Aishas fulle fødenavn var Aisha al-Gaddafi. Hun var eneste datter til Libyas suverene leder siden 1969, oberst Muammar Abu Minyar al-Gaddafi. Raghad hadde fått navnet Raghad Saddam Hussein og var oppkalt etter Iraks avdøde diktator Saddam Hussein Abd al-Majid al-Tikriti. Hun var hans eldste datter.
Nære venninner var de to kvinnene ikke. Men det fantes en særegen fortrolighet mellom dem, og den gikk langt tilbake. På den tiden Raghads far i Irak virket usårbar og fullstendig uovervinnelig, reiste Aisha ofte på besøk. Hun hadde samtaler med
22 HENRIK THUNE – STRENGT FORTROLIG
kvinnene i familien og kom som et friskt pust utenfra. Senere, da USA i 2003 var i ferd med å rulle i gang vår tids mest ildkraftige militære felttog og sendte titusenvis av soldater mot Bagdad i Irak, var Muammar al-Gaddafi en av de få Saddam Hussein vendte seg til. De to fryktede diktatorene, med hver sin store familie, ble enige om å hjelpe hverandre. I månedene etter invasjonen, mens Irak var okkupert av USA, fortsatte kontakten. Gjentatte ganger bisto Aisha de gjenværende kvinnene i Saddams familie med juridiske råd i deres nye liv som flyktninger. Noen år var hun også med i det store internasjonale teamet av advokater som forsvarte Saddam Hussein under den lange rettssaken i Bagdad før han ble hengt.
I den verdenen de to kvinnene var vokst opp i, fantes det ikke mye rom for troskyldighet. Ikke minst hadde Aisha få illusjoner om sin egen fremtid, vitne som hun var til alt som skjedde med Raghads familie i Irak. Bedre enn noen forsto hun hvordan valgene til den tidligere irakiske diktatoren og de andre mennene i familien i ukene før krigen i 2003 gjorde barnas fremtid til et stort, svart hull. Og hun visste hvordan hun selv risikerte å gå den samme voldsomme undergangen i møte.
«Jeg liker å fortelle barna mine eventyr på sengen om livet etter døden», sa Aisha til folk hun snakket med på denne tiden.
«Jeg er nødt til å forberede dem. Når krigen herjer, vet man aldri når bombene vil treffe, og da er det over.»
Det var dette skjebnefellesskapet de to diktatordøtrene snakket om i telefonen denne dagen i mars 2011. Men før man kan begripe mer av følelsene som preget samtalen, eller hva de to til slutt kom frem til, er det nødvendig å zoome litt utover. Midt på vinteren i 2011 var verden annerledes enn nå. På et vis var den både mer samlet og mer håpefull. I USA var Barack Obama relativt fersk i presidentstolen. Den unge presidenten var fortsatt drevet fremover av kraften i sitt begeistrede slagord «Yes, we can», fra valget to år før. Den indre amerikanske splittelsen fantes, men kun som pulsslag under overflaten. Blant stormaktene i Europa,
23 DEL I – DØTRENE
innenfor EU, var stemningen optimistisk og føltes trygg. Verken Brexit, Den islamske staten (IS), klimabrøl, trumpisme eller krigen i Ukraina eksisterte. I Norge var folk ennå ikke brennemerket av terroren og beretningene fra ungdommene på Utøya. Selv mellom Vesten, Kina og Russland var tilliten relativt høy. Sist gang de mektigste statene hadde møttes i Seoul, under betegnelsen «G20», var stemningen god, uten tydelige tegn på global rivalisering.
Og kanskje den aller største kontrasten fra da til nå: Vesten hadde en urokkelig tro på sin egen historiske kraft og misjon i verden, nemlig den at verdier og frihet, forstått som demokrati og fri politikk, kunne spres vidt utover. At mennesker og samfunn, langt utenfor Europas egne grenser, kunne beskyttes og endatil frigjøres, med den makten Vesten rådde over.
Få steder var dette håpet sterkere og klarere til å flamme opp enn midt i hjertet av den mektige arabiske ordenen Aisha og Raghad var født inn i. Det var om dette de delte sine bekymringer. Gnisten som nettopp var tent. Opprørske unge mennesker, ute i gatene. Håp om frihet, men også den aggressive håpløsheten, en hel folkebevegelse av studenter, revolusjonære, islamister og skuffede arbeidere som helt plutselig var i gang med å rive bort grunnen under den kvelende, autoritære statsmakten. «Den arabiske våren», ble opptøyene kalt av journalister og andre observatører som fulgte med fra utsiden.
Det hadde begynt med en ung mann, en snart tjuesyv år gammel grønnsakhandler i Tunisia, ved bredden av det store sandhavet i Sahara. Det var han som antente den første gnisten, helt bokstavelig talt. En fredag midt i formiddagstrafikken, i den lille byen der han bodde, satte han fyr på seg selv etter å ha blitt plaget av politiet. Han sto i lys lue og brølte av håpløshet og smerte:
«Hvordan forventer dere at jeg skal tjene til livets opphold?» Fra denne småbyen spredde sinnet seg videre. Først langs Sahara til landsbyene i nærheten, og senere til kvarterene i hovedstaden Tunis, og så over grensen, videre ut i den arabiske verden.
24 HENRIK THUNE – STRENGT FORTROLIG
Etter noen uker var millioner av mennesker ute i gatene og ropte om frihet.
«Ash-sha’b yuriˉd isqaˉt . an-niz . aˉm!» («Folket vil styrte regimet!»)
Det som fulgte, er, som man sier, historie. Den 14. januar 2011 ble det kvart århundre gamle diktaturet til president Ben Ali i Tunisia styrtet. Den 11. februar gikk Egypts autoritære president og general Hosni Mubarak av.
To uker senere forsvant også regjeringen i det bibelske landet Jemen, sør på Den arabiske halvøya. Straks etterpå, før omverdenen overhodet rakk å trekke pusten, dukket de første graffitiene med de samme opprørske slagordene opp i den syriske byen Daraa, et par timers kjøretur fra president Bashar al-Assads palass i Damaskus. Noen uker etterpå brøt den blodige krigen ut i Syria.
I Aishas Libya tok det litt tid før noe som helst skjedde. Det skyldtes til en viss grad frykten for represalier fra farens sikkerhetsstyrker. Men forsinkelsen var også forårsaket av den merkelige formen for statsdannelse Aishas familie hersket over. Libya var sydd sammen i en slags allianse av stammer som, under trusler eller gjennom tillit, hadde sverget troskap til Gaddafi. Det var langs denne sømmen mellom stammene øst og vest i landet makten til Aishas familie var i ferd med å rakne.
Det hadde begynt ganske fredelig, midt i februar, med en liten gruppe på knapt to hundre mennesker foran politistasjonen i byen Benghazi ved kysten av Middelhavet. Demonstrantene ropte mot diktator Gaddafis styre og forlangte at en ung aktivist måtte løslates. Etter hvert kom flere til, før politiet fjernet dem med brutal hånd. Dagen etter begynte opptøyene å spre seg. Politistasjoner ble antent, biler ble brent. Flere medlemmer av Gaddafis egen regjering sluttet seg til opprørerne. De krevde reformer og frihet, men var også på jakt etter makt.
Tidlig på kvelden en uke etter den aller første demonstrasjonen holdt Gaddafi en sytti minutter lang tale på nasjonalt fjernsyn. Talen ble holdt i restene av et hus amerikanerne hadde bombet fra luften mer enn tjue år tidligere. I talen kalte Gaddafi opprørerne
25 DEL I – DØTRENE
for «kakerlakker» og lovet å nedkjempe motstanderne «til min siste dråpe blod». «Vi skal rense Libya, hus for hus», sa han. Han avsluttet talen, nesten brølende:
«Hvem er dere? Dette er tiden for innsats! Det er tid for å marsjere! Det er tid for triumf! Det finnes ingen vei tilbake!
Til fronten!
Til fronten!
Til fronten!
Revolusjon! Revolusjon!»
Gaddafi løftet begge armene over hodet, knyttet nevene.
«Allahu Akbar!»
Dagen etter sendte myndighetene landets hær av afrikanske leiesoldater, fly og stridsvogner mot fredelige demonstranter i de opprørske byene langs kysten. Gaddafis væpnede hær var relativt svak, men sterk nok til å slå de første opprørene tilbake. Minst et par hundre demonstranter ble drept på noen uker. Samtidig begynte de gjenværende å bevæpne seg. Ikke lenge etterpå kastet lokale militser, enda flere stammeledere og det hemmelighetsfulle muslimske brorskapet seg inn i kampene. Etter to dager kunngjorde den lokale grenen av al-Qaida at også de ville kjempe mot Gaddafi. Det finnes ingen enkle eller klare svar på hvorfor opptøyene plutselig oppsto. For den enslige grønnsakhandleren i Saharas utkant dreide det seg aller mest om mangelen på penger og verdighet. For andre, særlig studentene i byene, var det et spontant opprør mot diktatorisk makt, etter hvert preget av et håp om at valg og demokrati ville gi friere livsbetingelser. Blant islamistene var målene antakelig helt andre og preget av lengselen etter en ny religiøs tilstand, i tråd med den hellige Koranen. I flere uker var det høyst usikkert hvordan verden utenfor Midtøsten ville reagere. Ved sin kontorpult i Det hvite hus i Washington var president Obama lenge i tvil. Han bar i seg en indre splid, forklarte han til sin aller nærmeste medarbeider. Bildene av unge demonstranter med pannebånd og bannere fra sentrum av Kairo og andre arabiske byer vakte sterke minner; mange av slagordene var rettet direkte mot
26 HENRIK THUNE – STRENGT FORTROLIG
ham. «Våkn opp, Amerika!» «Vi går aldri hjem!» Han syntes det liknet folkemassene som rev ned Berlinmuren foran stridsvognene i Tyskland i 1989. Han fornemmet slektskapet, følte seg tiltrukket av håpet om forandring: «Hvis jeg var en tjue år gammel egypter, da ville du sannsynligvis sett meg der ute på gaten sammen med dem», sa han. Men Obama var ikke egypter. Så han var usikker. Han fryktet utviklingen hvis opptøyene og revolusjonene spredde seg for vidt. Dessuten var mange av de mektige lederne, ikke minst i Egypt og det oljerike Golfen, nære partnere. Lederne i Europa vaklet på samme måte. I prinsippet var ingen imot at diktaturer ble erstattet av demokrati, men man fryktet å miste det man hadde. Aller mest stabiliteten, tuftet på tette personlige bånd mellom Midtøstens eliter og Vesten. Det sikret en velkjent orden, langvarige økonomiske forbindelser og politisk samarbeid. Både Egypt og Libya hadde dessuten sluttet seg til kampen mot al-Qaida og andre væpnede ekstremister som truet stabiliteten i Midtøsten.
Blant utenrikspolitikerne i EU i Brussel var språket derfor ullent og varsomt, som Obamas.
Til slutt kom reaksjonen.
Da den først kom, var det med forsinkelsens oppsamlede kraft. Fra da av dreide nesten alt seg om Aishas familie og Libya.
Det er mulig å tidfeste skiftet helt presist. Det var rundt lunsjtider onsdag 23. februar 2011. Den formiddagen gikk Frankrikes daværende president, Nicolas Sarkozy, ut i europeiske nyhetsmedier og ba EU fryse Gaddafi-familiens penger i Europa. Tre dager senere kom verdensorganisasjonen FN på banen. Sikkerhetsrådet anmodet Den internasjonale straffedomstolen i Haag om å etterforske Gaddafi med nærstående støttespillere for krigsforbrytelser og forbød salg av våpen til landet. Den 28. februar kom britenes nyvalgte statsminister, David Cameron, med nok en europeisk brannfakkel. Uten at han først tok seg bryet med å konferere med president Obama, uttalte han: «Vi utelukker ikke på noen måte bruk av militære virkemidler. Vi kan ikke tolerere at dette regimet bruker militærmakt mot sitt eget folk.» Straks
27 DEL I – DØTRENE
etter begynte han selv og Sarkozy i Paris å antyde at NATO burde involveres.
Hva fostret denne enigheten og det nære samarbeidet mellom de to statslederne over Den engelske kanal? Noe skyldtes personlig kjemi. De var stadig vekk i kontakt over telefon. Raskt ble de enige om at Gaddafi måtte isoleres, og de bestemte seg for å legge press på resten av FNs sikkerhetsråd i New York. Partnerskapet var også basert på felles interesser. Både Cameron og Sarkozy var opptatt av Europas makt i verden. De så konfrontasjonen med Gaddafi som en europeisk konflikt og ønsket å styrke Europas innflytelse i Midtøsten, mens president Obama og USA var i ferd med å trekke seg tilbake.
Fra innsiden av sin forskansede bolig i Tripoli fulgte Aisha nøye med på det som skjedde. Hun var i stadig kontakt med alle sine syv brødre for å diskutere utviklingen. Den hun snakket aller mest med, var storebroren Saif al-Islam Gaddafi. Han var fire år eldre enn Aisha, og selv om han ikke hadde noen formell posisjon i den libyske staten, øvde han betydelig innflytelse på den innerste kretsen av rådgivere, og på sin egen far.
Av utdannelse var Saif ingeniør fra universitetet i Tripoli. Etter studiene i hjemlandet dro han til Wien og avla eksamen i bedriftsøkonomi. Til slutt endte han ved det prestisjefylte LSE (London School of Economics) i London, etter å ha donert 1,5 millioner pund til byuniversitetet. Der leverte han også sin doktorgradsavhandling om «sivilsamfunnets betydning for demokratibygging». Senere ble det hevdet at avhandlingen var skrevet ved hjelp av en skyggeforfatter, og at deler av innholdet var plagiert.
Det var også de to, Saif og Aisha, inspirert av utdannelsen fra utlandet, men også med et ønske om å trygge sin makt overfor en ny generasjon, som noen år tidligere hadde overbevist Gaddafis ledelse om å innføre forsiktige politiske reformer. Tanken var å ta ørsmå skritt mot et mer moderne Libya, men uten å løsne familiens grep om makten. Hvor ekte og ærlige disse bestrebelsene egentlig
28 HENRIK THUNE – STRENGT FORTROLIG
var, finnes det ingen enighet om. Det som er dokumentert, og som fortoner seg rent merkverdig med tanke på opprørene som spredde seg i Libya, er at Saif var landets mest kjente regimekritiker. «Jeg føler meg ikke trygg i Tripoli», sa han da hans far ba ham komme hjem fra London. «Jeg har altfor mange fiender der.»
Hvorvidt Saif reiste hjem under tvil, eller etter press, har ingen i familien sagt noe om. Men ifølge dem som var sammen med Aisha, og som møtte Saif disse dagene i mars, var begge fortvilt over utviklingen i landet. De var hardtslående når de snakket om opprørerne. Bare dager etter de første store demonstrasjonene holdt Saif en tale til det libyske folk som søsknene hadde drøftet på forhånd. Talen var full av store ord. «Dette er verken Tunisia eller Egypt», sa Saif til tilhørerne. «Vi er et stammesamfunn, basert på allianser av stammer.» Han mente at splittelse ville føre til borgerkrig. «Fem millioner mennesker har våpen …» sa han. Krig vil bety at «vi må gråte over tusener som vil dø. Blod vil renne, elver av blod». Saif hevdet at internasjonale medier overdrev dødstallene, men innrømmet at hæren hadde vært for brutal, og tilbød det han kalte et «historisk nasjonalt initiativ» for reformer og demokrati. Hvor involvert han var i kampene mot opprørerne, er omdiskutert. I ettertid var påstanden fra FNs straffedomstol likevel klar: Selv uten en formell rolle var han «den mest innflytelsesrike personen i Gaddafis indre sirkel» og landets «de facto statsminister». Derfor, hevdet straffedomstolen, var han medskyldig i å legge planer for hvordan Gaddafi skulle «avskrekke og stanse demonstrasjonen mot regimet med alle tilgjengelige virkemidler».
Også Aisha brukte kraftig språk, kalte opprørerne for «terrorister» og forsvarte myndighetenes reaksjon.
Det fantes like fullt en påfallende dobbelthet i situasjonen. Flere av opprørets viktigste ledere var venner og tidligere bekjente. Aisha mente at de «fryktet for sin familie, for døtre, sønner og ektefelle», akkurat som hun selv gjorde. Og som hun sa: «Det er derfor de har gjort det de har gjort.»
29 DEL I – DØTRENE
Noen ganger kunne Aisha til og med påpeke det paradoksale i sin egen skjebne. Hvordan historiens hjul var i ferd med å dreies rundt hundre og åtti grader. Ifølge henne hadde generalsekretæren i FN nærmest «tigget» henne om å være hans utsending for fred og utvikling. Et par år senere var den samme organisasjonen i ferd med å erklære henne som den lovløse fienden på den andre siden.
Slik var verden da Aisha og Raghad snakket sammen i telefonen om formiddagen den 8. mars, eller kvelden i forveien. Libya var på full fart mot åpen borgerkrig. Det internasjonale samfunnet var bestemt på å ta affære på den ene eller andre måten. Sanksjoner var allerede vedtatt. Saif og flere andre var i ferd med å bli anklaget for krigsforbrytelser. Bare timer før samtalen mellom de to hadde statsminister Cameron i London og president Sarkozy i Paris nok en gang kommet med en koordinert uttalelse. De ville at FNs sikkerhetsråd skulle vedta en «flyforbudssone over Libya». Akkurat hva det betydde, var ikke helt klart, men det innebar utvilsomt bruk av militærmakt i en eller annen form. Samtidig, fra den søvnige og ikke særlig beslutningsdyktige Arabiske liga midt i sentrum av Kairo, varslet flere arabiske land at de var gått lei av Gaddafis styre og ba ham trekke seg.
Sammenbruddet av Gaddafi-familiens globale posisjon var spektakulært. De siste årene hadde forholdet til Europa vært uvanlig godt. Tidligere statsminister Tony Blair hadde vært en venn og var stadig i kontakt. Det samme var forhenværende president Bill Clinton og president Sarkozy i Paris. Selv CIA i Virginia utenfor Washington hadde tilnærmet seg diktatoren i Tripoli og så ham som en avgjørende alliert i kampen mot Osama bin Ladens globale terrornettverk.
For Raghad må det hele ha vakt minner om hennes egen families vekst og fall i Irak. For Aisha kan det ha ansporet forutanelsen om prisen en diktators datter alltid må være forberedt på å betale. Ingen kan lenger huske dette nøyaktig.
30 HENRIK THUNE – STRENGT FORTROLIG
Det som derimot er sikkert, er hvordan telefonsamtalen endte.
Raghad og Aisha var begge svært bekymret, og aller mest for barna. De delte også oppfatning av hva som burde gjøres. Det måtte finnes en vei ut av krisen.
Til slutt var de enige om at noen burde inviteres til Tripoli for å møte Saif.
På et eller annet tidspunkt skal Aisha ha spurt hvem det kunne være.
Raghad sa at hun visste om en person, en venn av familien. Hun mente å vite at denne mannen i flere år hadde vært i hyppig kontakt med noen norske diplomatiske utsendinger.
Aisha hadde også hørt om denne mannen. Han var en tidligere bekjent av hennes ektefelle.
Før de la på, ble de enige om at noen måtte høre med ham. Så kunne han ta kontakt med nordmennene.
