Til Berlin faller

ERLE MARIE SØRHEIM

TIL BERLIN FALLER N O R D M E N N I D E T T R E DJ E R I K E T

© 2018 Kagge Forlag AS Omslag: Trine + Kim designstudio Sats: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsfoto: øverst: © Süddeutsche Zeitung Photo / Alamy Stock Photo – nederst: Privat Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6 Trykk: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2060-1

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og NFFO

FORORD Det finnes intet riktig liv i det falske Theodor W. Adorno

SOMMEREN 2015 KOM jeg over den norske journalisten Theo Findahls dagbøker fra krigsårene i Berlin. Han bodde i byen fra 1939 til 1945, som Aftenpostens korrespondent. De to bøkene Undergang fra 1945 og Lange skygger fra 1964 gjorde sterkt inntrykk på meg. Han tok med leseren inn i Det tredje rikets innerste gemakker, men også ned i bomberom og ut på gatene i et stadig mer ødelagt Berlin.

Selv om krigens redsler ikke var noe nytt for meg, brakte Findahls tekster dem nærmere. Sytti år hadde gått, jeg bodde i samme by som ham og jobbet også som journalist.

Hverdagen vår kunne ikke vært mer ulik.

Samtidig var dagbøkene fragmenterte. De ga et ufullstendig innblikk i hans hverdag. For hvem var egentlig alle disse menneskene han beskrev og møtte? Han nevnte en rekke nordmenn. Hva gjorde de i Berlin mens Norge var okkupert? Det fremsto som et merkelig valg for meg. Jeg b ­ egynte å undersøke og fant få svar på spørsmålene mine. Sam­tidig ante jeg konturene av en større historie. Findahls nevø, ­Sverre Bergh, hadde dratt til Dresden for å studere høsten 1940. Han hadde 5

et tett forhold til sin onkel og ble etter hvert vervet som spion for de allierte. Også andre nordmenn trådte fram: NS-medlemmer, rikfolk, skuespillere og u ­ ngjenta ­Wanda Heger, som selv hadde skrevet om sine opplevelser i Hver fredag foran porten. Dess nærmere Berlin frontlinjen gikk, jo tettere ble kontakten og samarbeidet nordmennene imellom.

Jeg fant flere andre selvbiografier, uten at de fortalte hele historien. Hvem visste dessuten om alt de sa var sant? Kanskje de utelot mindre flatterende ting etter krigens slutt?

Dermed startet jeg på et bokprosjekt som skulle vise seg å ta tre år å ferdigstille.

Jeg måtte saumfare arkiver, spore opp mennesker og forsøke å få alle brikkene på rett plass.

Det har vært et besettende arbeid. Til tider har det også vært frustrerende. Hvordan avdekke sannheten når de aller fleste kildene er døde, og en rekke arkiver er forsvunnet?

Jeg var så heldig å få intervjue Wanda Heger før hun døde i 2017. Hun var 94 år da vi møttes, men fortsatt helt klar i hodet og hjertelig imøtekommende. Jeg skulle ønske hun hadde fått se den ferdige boken.

Da Wanda bodde i Groß Kreutz utenfor Berlin under krigen, måtte hun stadig ta turen til Gestapo-kvarteret i Lichterfelde. Hun forsøkte desperat å komme seg tilbake til ­Norge, og saken hennes hadde gått helt opp til Himmler. I dag er denne gamle Gestapo-sentralen blitt omgjort til Bundes­archiv.

Etter at Wanda døde, har jeg en rekke ganger gått inn i de samme byggene som henne, men med et helt annet formål.

At mange av byggene står, selv om alt annet er ­forandret, er merkelig å tenke på. Om veggene bare hadde kunnet snakke, har jeg ofte tenkt, men så lett er det selvfølgelig ikke. Det må nitid og presist arbeid til. Å skulle beskrive været en dag 6

krever en telefon til Meteorologisk institutt. Til gjengjeld er gleden så stor når man endelig finner ut av noe man har lurt på lenge, eller litt tilfeldig kommer over et helt nytt brev eller notat.

Resultatet av dette arbeidet er å finne mellom disse permene. Dette er den første samlede historien om noen av de mange nordmennene som valgte å bli i Det tredje riket under annen verdenskrig – Til Berlin faller.

PROLOG ÅRHUNDRETS NYHET

April 1940 EN DRESSKLEDD MANN haster gjennom sentrumsgatene i Berlin. Han passerer seierssøylen i Tiergarten og Brandenburger Tor. På Potsdamer Platz er restaurantene og barene i ferd med å åpnes for kvelden. Tross rasjoneringen og blendingsgardinene er Berlin fortsatt en by som svinger om natten. Den middelaldrende mannen krysser Wilhelmstraße.

Her ligger Hitlers rikskanselli, Goebbels’ propagandaministerium, Görings luftsfartsministerium og hovedkvarteret til Det tredje rikets sikkerhetsorganisasjoner. Byggene er monumentale, linjene klare, granitten hard. Berlinerne vandrer uanfektet gatelangs, frontlinjene er hundrevis av kilometer unna byen.

Mannen er Aftenpostens tysklandskorrespondent og heter Theo Findahl.

Han har dårlig tid.

Han kommer rett fra en filmfremvisning, hvor både feltmarskalk Göring og propagandaminister Goebbels har vært til stede. Filmen de viste, heter Ilddåpen av Hans Bertram og er en dokumentar om felttoget mot Polen. «Filmen, som 9

fotografisk og kunstnerisk er meget god, gir et rystende bill­ ede av det hærverk moderne luftskyts anretter i en storby som f.eks. Warszawa.»1 Propagandafilmens budskap var krystallklart: Tysklands fiender vil lide sviende nederlag.

Findahl haster videre mot presseklubben på Leipziger Platz.

Han er dypt bekymret for Norge. I det internasjonale pressemiljøet har ryktene svirret en stund. Først ble de avfeid som usannsynlige. Under en middag noen dager før, hos Findahls gode venninne, den finske korrespondenten Ada Norna, hadde en amerikansk radiokåsør hevdet at Skandinavia ville bli invadert innen to uker. Han planla derfor å dra til Oslo allerede dagen etter for å kunne rapportere fra begivenhetenes sentrum.2 De andre rundt bordet avfeide dette som fantastiske rykter, selv om amerikaneren fortalte at han hadde fått informasjonen fra en militærattaché. Journalistene hadde lenge iakttatt Goebbels’ propagandaoperasjoner på nært hold.

Kan hende forvirret de verdenssamfunnet med desinformasjon om et angrep på Skandinavia? Kanskje var det i stedet de nøytrale statene i sørøst, Bulgaria og Romania, som skulle okkuperes? Romanias olje var krigsviktig, men det var også malmproduksjonen som ble fraktet via norske havner.

Nå var imidlertid Findahl overbevist om at det var Skandinavia tyskerne hadde i sikte. Opplysningene kunne ikke lenger overhøres eller avfeies som propaganda. All informasjon pekte nordover. Etter hva Findahl hadde erfart bare denne dagen, var tyske styrker plassert ut fra Kiel til Swinemünde.

De var klare for reisen nordover. Kanskje hadde de allerede reist. Selv om Findahl ikke satt på mange detaljer, var én ting sikkert: Norge måtte varsles!

En måned før hadde Findahl møtt Aftenpostens redaktør Håkon Øverland i Berlin. De hadde vært forutseende. Hvis 10

noe alvorlig skjedde, skulle Findahl varsle via stenografen: «… en hilsen til ham personlig gjennom stenografen skulle bety at det gikk dårlig her, mens en hilsen til Niels Jørgen Mürer samme vei skulle bety det motsatte. Men bruk det bare dersom det er alvor …»3 skrev Findahl i sin dagbok 4. mars.

Fremme på kontoret tar Findahl av seg hatt og frakk og setter seg ned. Hvordan overbringe århundrets nyhet i Norge via telefon, til en anonym stenograf i den andre enden?

Noen nervepirrende minutter følger. Hvilke konsekvenser vil beskjeden få? Er Norge i stand til å mobilisere? At forsvaret hadde vært underfinansiert i lang tid, var noe Findahl hadde kritisert sterkt lenge.

Findahl tar opp telefonen og dikterer til stenografen at 40 000 soldater står oppmarsjert langs Østersjøkysten, klare til å reise nordover.4 Så ber Findahl om å få snakke med vaktsjefen, som denne fredagskvelden er hans venn Niels J. Mürer. Han lar alle tanker på tysk sensur fare. Han avslutter med å utbryte: «De kommer, bring beskjeden videre så snart som mulig.»

I Berlin har det blitt mørkt, mørkere enn vanlig. Blendingen som ble innført da krigen brøt ut 1. september året før, håndheves strengt. De som lar lys sive ut gjennom gardinene, kan risikere fengselsstraff. Findahl går hjemover gjennom de dunkle gatene. I Norge ringer Mürer straks sjefredaktør ­Haakon Øverland, men redaktøren er redd for å skape panikk i befolkningen. Findahls artikkel blir derfor modifisert og får en ny, minde urovekkende overskrift: «De påståtte tyske ­planer om besettelse av syd-norsk havn». Det potensielt historiske telegrammet får heller ingen plass på forsiden. I stedet blir det trykt i to unnselige spalter på side seks. I aftenutgaven har saken forsvunnet helt ut av spaltene.

11

I Berlin sitter Findahl maktesløs. Han innser at beskjeden hans er neglisjert. Hvorfor har ingen tatt ham på alvor? Kanskje beror det på en misforståelse; kan hende er opplysningene for dramatiske til å bli trodd. Han forsøker på nytt. I løpet av lørdagen har nyheten blitt mer konkret. I Berlin er det ikke lenger noen hemmelighet at Wehrmacht er på vei nordover. Også den norske legasjonen i Berlin sender advarende meldinger til Norge, men reaksjonene uteblir.

Søndag 7. april er avisfri dag, men på kvelden ringer ­Findahl igjen til vaktsjefen for å få advart hjemlandet. Han er desperat. Tyske soldater er allerede på vei, det er ikke noen grunn til å tvile på denne informasjonen lenger. Findahl insisterer på å få brakt beskjeden videre til forsvaret. Der blir beskjeden registrert klokka 20.50: Journalist Th. Findahl har til Aftenposten sagt i aften: Det er ingen hemmelighet at tyskerne skal landsette en troppestyrke på 1 500 000 mann.5 Dette var et svært høyt tall, antagelig hadde det lurt seg inn en null for mye i løpet av transkriberingen. Var det derfor de ikke ville sette sin lit til varselet? Opplysningene blir uansett videresendt til kommanderende admiral.6 I stedet for å mobilisere ber admiralen om at informasjonen ikke skal bli spredt videre i pressen. Klokka 21 får forsvarstoppene bekreftelsen de har bedt om: Aftenposten dropper nyheten. Tilbake i Berlin sitter Findahl. I mandagsavisa har han fått inn en rapport om hvordan tyskerne reagerer på den engelske mineutleggingen i norske fjorder. «Man anser de kommende dager som de viktigste i krigens historie siden september. Spørsmålet om krigsutbrudd i Norden er nu brennende som aldri før.»7 Mer får ikke Findahl varslet sine medborgere.

Dagen etter invaderer Tyskland Norge.

Theo Findahl befinner seg med ett i fiendeland.

DEL I FA S C I S M E N S F R E M M A R S J 1 9 3 3 – 1 9 4 0

KAPITTEL 1 I OMRÅDET HESSENWINKEL, helt øst i Berlin, ligger et to­­

etasjes hus i et idyllisk våtmarksområde. På den ene siden går vannkanten nesten helt opp til grunnmuren, på de andre er det blitt anlagt en frodig hage. Huset ble bygget i funksjonalistisk stil og sto ferdig i 1935.

Det erstattet bygningen som hadde vært Norsk Roklub i Berlins klubbhus helt siden 1907. Til tross for beliggenheten en time utenfor byens sentrum var klubben et sentralt møtested for byens nordmenn i første halvdel av 1900-tallet. Som en ung nasjon hadde ikke Norge mange offisielle institusjoner i Berlin. Ambassader var forbeholdt større land – Norge hadde kun en legasjon.

Roklubbens rolige og idylliske omgivelser gjorde den perfekt egnet til utflukter fra storbyens sentrum, larmende og forurenset som det var. Riktignok var medlemskap i klubben forbeholdt de mannlige norske studentene i byen, som hovedsakelig studerte ingeniørfag ved den tekniske høyskolen i Charlottenburg. De inngikk i en lang tradisjon. Nordmenn hadde studert i tyske byer som Berlin og Dresden helt siden 1800-tallet.

Ved festlige anledninger ble klubben åpnet for både kvinner og nordmenn uten medlemskap. Hver 17. mai i 1930-årene sto Berlins fremste nordmenn tett sammen i 15

hagen. Formannen for roklubben, Thorvald Heyerdahl, var naturligvis til stede. Den atletiske mannen i femtiårene var ingeniør av yrke og direktør i selskapet Ferrum. Hvis en kjent nordmann kom til byen, kunne han være sikker på å få en invitasjon fra Heyerdahl. Ved siden av Heyerdahl sto ofte Curt Wiig, med sine karakteristiske runde, mørke briller og pipe. Wiig kom fra en velholden Ålesund-familie. Faren hadde vært konsul i Berlin, og han var selv ansatt i Deutsche Bank-filialen på paradegaten Unter den Linden. Han skulle bli klubbens neste formann.

Himmelen over Berlin virket skyfri for disse ­nordmennene.

Ikke minst for finansmannen og den uklanderlig antrukne millionæren Camillo Holm, som også trivdes i roklubben.

Han var født i Drammen i 1898, som sønn av en velstående luefabrikkeier. Unge Holm fikk etter hvert en fot innenfor i tekstilbransjen. Han hadde gjort det svært godt som aksjespekulant i USA rett etter første verdenskrig. Utover i 1920-årene utnyttet han den gunstige valutasituasjonen i Tyskland og begynte å kjøpe opp et stort antall bygårder i Berlin.8 Han levde et profilert liv i Tyskland. I 1933 ble det trykt et bilde av ham i det illustrerte månedsbladet Revue des Monats. På bildet sitter han i sola på ferieøya Sylt, rett ved den danske grensen, sammen med to vakre kvinner, Käthe Boddien og skuespillerinnen Ellen Estelle. På bildet er Holm 35 år, håret er blondt og blikket klart. Han er kledd i lyse, elegante fritidsklær. I bakgrunnen skimter man havet og horisonten. Et perfekt postkort fra de rike og vellykkedes ferie.

Det var dette miljøet Theo Findahl kom inn i da han reiste til Berlin i 1932. Han var en venn av Holm og må tidlig ha blitt introdusert for de andre fremtredende nordmennene i byen.

16

Men han var også på oppdrag. Han var i gang med sin femte bok, om jøder og jødedommen. Hans forrige bøker hadde vært reiseskildringer, blant annet fra New York og Russland. Nå hadde han satt seg fore å skrive om «det vandrende folk», som han kalte jødene. Også i hans bok om New York, Manhattan Babylon fra 1928, hadde han skrevet mye om folkegruppen. Findahl var åpenbart fascinert av jødisk kultur, men også preget av datidens fordommer. Han fremhevet sterkt jødenes teft for forretninger og deres metropolitiske natur. Jøder utenfor Israel, hevdet Findahl, ville bare anse sitt hjemland som et økonomisk fedreland. «Det økonom­ iske fedreland kan han gjøre store tjenester ved sin arbeid­ somhet, intelligens og dyktighet så lenge han har interesse av det. Men han prøves stundom over evne når landets aksjer er dalende.9» Bildet som tegnes i boken som skulle få den prosaiske tittelen Jøde (1933), var derimot mer velinformert og noe mer nyansert. Findahl takker sosiologen Arvid Brodersen først i boken, vennen hadde hjulpet ham med informasjon og veiledning, men Brodersen var ikke fri for rasemessige fordommer selv heller. Møtet med nazistene og antisemittismen i Berlin kan ha utgjort en viktig korreks til hans tidligere generaliseringer og feilslutninger. I Tyskland var antisemittiske strømninger på sterk fremmarsj.

En varm sommerkveld i 1932 satte Findahl seg ned på uteserveringen til Romanisches Café ved Kaiser-Wilhelm-­ Gedächtniskirche, vest i byen. Kafeen var et kjent møtested for Berlins bohemer og kunstnere. Forfattere som Bertolt Brecht, Stefan Zweig og Alfred Döblin, samt kunstnere som Otto Dix og George Grosz, var blant stamkundene. «Uborgerlige, ekscentriske egenartede menneskevesener hvor man 17

snur sig hen, undtagelsesmennesker både fra kristenhet og jødedom. Alle varianter av homo sapiens – like til den utpreget karslige dame, den mimoseaktig følsomme herre», skrev Findahl om klientellet.

Fra sin plass blant alle «undtagelsesmenneskene» så han rett ut på paradegaten Kurfürstendamm, men også rett inn i øynene på en glødende nazist, «min gamle antisemittiske kjenning fra Mauritania». Nazisten la ikke fingrene imellom. Om han såret jøder rundt seg, interesserte ham lite.

«Vi svarer på jødenes positive antigermanisme, med positiv antisemittisme, Krig mot Juda! Juda verrecke! (kreper).»10 sa han eksaltert til en fattet Findahl.

Evnen til å få mennesker i snakk er viktig for journalister.

Findahl viste i sine reisebøker at han behersket kunsten. Han var en dannet og velkledd mann, ikke særlig atletisk, litt tykkfallen, men med lyst hår og nordiske trekk som nok tiltalte nazisten overfor ham. Findahl var angivelig også homofil, uten at skriftene han etterlot seg, nevner det. I 1920-årene, under Weimarrepublikken og fram til Hitler ble rikskansler i 1933, var Berlin kjent som en av verdens mest liberale og homovennlige byer. Hvordan ville byen oppleves for ham under nazistenes styre, når det å være homofil var grunn nok til å bli sendt i konsentrasjonsleir?

Det får vi ikke vite. Kan hende bunnet interessen i jødene og deres kultur i hans egen utenforskap, det å bli sett ned på og hundset for den man er. Samtidig var Findahl også interessert i religion generelt. Han var en åndelig og søkende sjel.

Som 25-åring hadde han sendt brev til den kjente spiritisten Ragna Nielsen for å spørre om han kunne få overvære en seanse.

18

En god journalist må ha teft for tidens ånd, og være god til å innfinne seg på rett sted til rett tid. Findahl hadde journalistisk intuisjon. Ikke bare skrev han om den gruppen som skulle bli utsatt for verdenshistoriens verste folkemord tiåret etter; han reiste også til Berlin rett før og rett etter at Hitler var blitt rikskansler. Endringene Findahl observerte mellom sommeren 1932 og april 1933, var store. Byens tyngdepunkt flyttet seg østover.

Våren 1933 var det ikke lenger i Vest-Berlin det skjedde.

Ku’Damm hadde mistet noe av sin glans. Ved bordene på Romanisches Café dominerte ikke lenger kunstnere og intellektuelle, men uniformerte Gestapo-offiserer. Keisertidens paradegate, Unter den Linden, som ledet gjennom Tiergarten og til slottet i sentrum, hadde fått tilbake sin tiltrekningskraft. «Noget lenge fortrengt, noget ekte tysk og prøysisk er kommet sterkt frem til overflaten igjen, riktignok i nytt, folkelig kostyme, tyskeren av 1933 som har opplevd verdenskrig, bolsjevisme, fascisme – nazisten i verdenskrigens ­khaki med sin romerske hilsen og sin moskovittiske ensidighet, dagens helt og herre»,11 observerte Findahl.

Mens våren var kommet til Det tredje riket for første gang og nazistene spradet rundt i gatene, snakket Findahl med en jødisk jurist. Sannsigersk oppsummerte han nazistenes plan for jødene: «Vi skal blokkeres, drives tilbake, sultes ut, drepes langsomt – slik synes planene å være på høieste hold.»12 Findahl fortsatte med å beskrive de store endringene han kunne se med det blotte øye: Selve atmosfæren på kontorene synes å sanne hans ord.

For en forskjell ifjor og iår! Dengang stod ikke telefonene, det var vanskelig å få en aldri så kort samtale med en av chefene uten uttrykkelig forhåndsavtale. Nu sitter 19

stenografdamer og maskinskriversker og stirrer ørkesløst ut i luften. Av og til ringer telefonen spakt, det er mest venner av huset som vil bevidne sin sympati. Det er tydelig å merke at man er i en fiendtlig by. Det er som kulden og frostværet som slår ut mot jødedommen fra alle regjeringskontorene, rent svir en i huden herinne.13

Jøde utkom høsten 1933 og fikk svært gode kritikker i Norge. Etter kun et par måneder var opplaget allerede på 6000 eksemplarer. Antagelig gjorde boken at han ble ansett som en autoritet på området. Findahl var åpenbart ingen f­rådende antisemitt, slik de ledende nazistene Alfred Rosenberg og Julius Streicher var. Likevel presterte han å konkludere med at: «[a]lle ensidige skyldspørsmål er ørkesløse, kan bare besvares med begge parters medskyldighet – slik det også gjelder Tyskland og dets fiender i den store krig.»14 Findahl tok til orde for en politikk som gjorde det mulig for jødene å innordne seg som borgere i staten, samtidig som de beholdt sitt særpreg. Hans konklusjon var: «Den dag dette ikke lenger er mulig, brister det hele – som vi har sett det gjøre i Tyskland – en katastrofe med følger som ikke bare går ut over den ene part.»15 Mens Findahl dro tilbake til Norge, der han jobbet som lektor når han ikke reiste, ble Holm, Wiig og Heyerdahl værende i Berlin. Hvis de møttes ute ved roklubben, på 17. mai eller en sommerfest, kunne de nå nærmest bokstavelig talt se det rødmalte klubbhuset fra 1907 synke ned i den berlinske myrjorda. Et illevarslende symbol, naturligvis, som de neppe kan ha ofret mange tanker utover de rent byggetekniske. At Tyskland skulle invadere Norge, var fjern fantasi. Böhmen, Mären og Østerrike ville kanskje snart innlemmes i det tyske 20

riket, men det var ikke veldig kontroversielt, sett med nordeuropeiske øyne.

Hvor sto miljøet rundt den norske roklubben politisk?

Heyerdahl, Wiig og Holm hadde samme bakgrunn. «Det er riktig det unge Norge som møtes på hytta i Hessenwinkel, fra studenten ved høiskolen til den utdannede ingeniørbank- og forretningsmann, fra alle landets kanter»,16 skrev Kåre Dahl i 1932. De var kanskje fra alle landets kanter, men ikke fra alle landets sjikt. Det var langt mellom kommunister og arbeiderklassegutter.

Findahl hadde også borgerlig bakgrunn og var tidlig ute med å advare mot den bolsjevikiske fare. Det var fra øst man fryktet invasjon, ikke fra Tyskland. Den konservative innstillingen hadde vært med klubben helt fra starten. En av klubbens første prominente beskyttere var den nordnorske maleren Eilert Adelsteen Normann, som hadde fulgt klubben helt siden den ble grunnlagt i 1907. Med Norges selvstendighet i 1905 hadde de norske studentene ønsket å grunnlegge sin egen nasjonale forening, uten svensker og dansker. Normann hadde høy stjerne i Berlin. Det var han som inviterte Edvard Munch til byen i 1892, noe som resulterte i malerens skandaleutstilling, hans internasjonale gjennombrudd.

Selv var Adelsteen Normann en langt mer konservativ maler. Han foretrakk nasjonalromantiske motiver: nordnorske landskaper, preget av bratte fjell og dype fjorder i en lys palett. Maleriene hans tiltalte tyskere. Selv keiser ­Wilhelm II var blant de faste kjøperne og ble etter hvert en venn. ­Normanns malerier skulle senere pryde veggene til mang en nasjonalsosialist; hans kunst var ikke degenerert.

Selv døde han i 1918, lenge før han måtte ta stilling til noen tysk invasjon av Norge. Med sønnen, som bar samme 21

navn, var det annerledes: Han ble leder for Nasjonal Samlings Berlin-kontor i 1943 og satt i den posisjonen krigen ut. Han var ikke i roklubbens indre krets, men han kjente naturligvis godt til den og ville forsøke å få den inn under NS-styre under krigen. I landssvikeroppgjøret trakk han i sitt forsvar inn roklubben og hvordan hans far hadde vært med på å starte den.

Et annet av roklubbens tidlige medlemmer var forretningsmannen Thorvald Imerslund. Også hans sønn sluttet seg etter hvert til nazistenes rekker – den legendariske forfatteren, frontkjemperen og eventyreren Per Imerslund. I de urolige 1920- og 30-årene i Berlin var han medlem av Sturm Abteilung (SA) og deltok i en rekke gatekamper mot kommunistene, mange av dem med dødelige utfall. I 1936 var han den eneste som kom seg unna etter NS’ vellykkede innbrudd hos Lev Trotskij på Hønefoss, en aksjon som ble ledet av NS’ nestleder, advokaten Johan Bernhard Hjort. Noen år senere skulle også han og familien besøke roklubben. Men da hadde mye endret seg. Per Imerslund var en vakker, atletisk ung mann, samtidig en fantast med tvilsom moral og sterk hang til voldsbruk. Roing på Berlins innsjøer var for idyllisk og fredfullt for ham. Det er ingenting som tyder på at han noensinne var medlem av roklubben.

Fra 1933 hadde Heyerdahl og Wiig jobbet med å få et nytt klubbhus på plass. Det hastet. Sammen med studentene arrangerte de en innsamlingsaksjon i Norge og Tyskland. Ved hjelp av rause donasjoner og Wiigs bankkontakter kunne det nye klubbhuset settes opp raskt og helt uten gjeld. I 1935 sto det ferdig. Det var større enn før, og den forbedrede sentralvarmen gjorde at det kunne brukes hele året. I tillegg til sovesal nede var det også to mer private rom i annen etasje.

22

Det skulle bli et av Findahls foretrukne tilholdssteder under krigen. Roklubben var fortsatt forbeholdt mannlige studenter, et paradoks siden det var tegnet av Maja Melandsø, en av de første kvinnelige arkitektene som ble uteksaminert ved NTH. Kontakten mellom Norge og Tyskland i første halvdel av 1900-tallet var svært tett, både kulturelt og økonomisk.

For både Munch, Ibsen og Hamsun hadde veien til verdens­ berømmelse gått via Tyskland. Landet var Norges viktigste handelspartner. Nordmenn var gjennomgående bedre i tysk enn i engelsk. Fram til 1930-årene var det vanlig at norske doktorgrader ble skrevet på tysk.17 Heller ikke den nazistiske maktovertakelsen endret nevneverdig på forholdet. Langt inn i moderate konservative kretser var Hitler vel ansett. Han hadde stimulert sysselsettingen og nedkjempet kommunistene, som ble ansett å utgjøre en langt mer akutt fare. For Norges del betydde hans styre gode tider de første årene. Tyskland økte importen av norske varer fra 5,8 millioner i november 1933 til nesten det dobbelte, 10 millioner, året etter.18 Findahls venn, senere redaktør Niels J. Mürer, skrev i Aftenposten 19. januar 1935 en positiv rapport fra Nazi-Tyskland. Når det gjaldt spørsmålet om jødenes situasjon, kunne han også sende betryggende ord. Man regnet seg «ferdig med det» i Tyskland nå. «De rike jøder tjener som før og de fattige understøttes som før, og de intellektuelle jøder begynner å vende tilbake, trett av forsumpningen på Paris’ og Prags emigrantbarer»,19 fastslo Mürer.

En mann som hadde de beste forutsetninger for å forstå tyskernes nye romanse med nasjonalsosialismen, var NS’ nestleder, Johan Bernhard Hjort. Hjort var halvt tysk. Moren, 23

Wanda Maria von der Marwitz, var av prøyssisk adelsslekt.

Hun hadde møtt Hjorts far, marinbiologen Johan Hjort, da de begge studerte i München.

Selv ble Johan Bernhard Hjort født i Norge i 1895, som den eldste av fire søsken. Søsteren Astrid var et år yngre, så kom Erling og til slutt Wanda i 1902. I 1920 giftet Johan Bernhard seg med Anna Cathrine Holst, datteren til overlege og professor Peter F. Holst. Det skulle bli et ekteskap fullt av kjærlighet, om enn satt på harde prøver. Hjort-familiens bånd til den tyske adelen ble kraftig forsterket i 1920-­årene, da Johan Bernhards to søstre giftet seg med det adelige ­brødreparet Rüdiger og Georg Conrad Graf von der Goltz.

Deres far hadde vært offiser i Finland under første verdenskrig og ble i 1939 forfremmet til generalløytnant. Hans to sønner skulle videreføre familiens stolte militærtradisjon under annen verdenskrig.

Som Hjort var Rüdiger advokat. Han meldte seg inn i NSDAP i 1932 og ble senere medlem av den tyske Riksdagen.

Hjort hadde med andre ord sjeldent innflytelsesrike slektninger i Tyskland. Kontakten var tett. Hjort var bedre informert enn de fleste om NSDAPs arbeid og fremdrift i Tyskland.

Mange av nasjonalsosialismens ideer tiltalte ham også. Han var nasjonalist på Norges vegne og glødende antikommunist. Han var også antisemittisk anlagt og hadde foreslått en gjeninnføring av jødeparagrafen i Grunnloven. I 1933 brøt han helt med sitt gamle parti Høyre og ble med på grunnleggingen av Nasjonal Samling. Hjort overtok Hirden. Hans rykte som en handlingens mann med ungdomstekke gjorde at ansvaret for avdelingen passet ham godt.

I 1933 var Johan Bernhard Hjort 38 år.

24

I resten av partiet fikk han derimot raskt flere m ­ otstandere, langt inn i partiledelsen. Den aktivistiske advokaten og den åtte år eldre Quisling hadde aldri hatt noen god person­kjemi.

Quisling var kanskje ansett som en visjonær, men hans mangel på realpolitisk forståelse fikk Hjort til å tvile på hans «førerevner».20 En langvarig konflikt kulminerte i et endelig brudd etter det skuffende stortingsvalget i 1936. Hjort krevde store endringer i partiet. Han ville desentralisere NS og minske makten til hovedkontoret i Oslo. Samtidig mente han Quisling burde fokusere på å være ideologisk fører. Den praktiske styringen av partiet burde overlates andre. Selv om det betydde vingeklipping av hans makt, var ikke Quisling helt uvillig til å inngå et kompromiss. Men da Hjort fikk vite at Rolf Jørgen Fuglesang hadde blitt utnevnt til fylkesfører i Oslo uten at han var blitt informert på forhånd, ble det for mye. I februar 1937 meldte Hjort seg ut av partiet han hadde vært med på å grunnlegge.

Etter bruddet ble Hjort værende på ytterste høyrefløy.

Han var en flittig skribent i det pangermanske tidsskriftet Ragnarok. Som antisemittist reagerte han ikke da Nürnberg-­ lovene ble innført i 1935. Men voldsorgien under Krystallnatten opprørte juristen: «[S]kal jødenes status i Tyskland forringes, er det statens sak å gjennomføre det i statsmessige former. Å slippe rampen løs på jødene er uverdig for en civilisert stat og dets ledere»,21 skrev han i et privat brev i 1938.

Hjort målbar tenkesettet til folk som den skolerte og intellektuelle SD-toppen Werner Best: Folkelig antisemittisme var ille ansett. Raseskiller og diskriminering måtte ha hjemmel i loven.

Hjorts persona og karisma var sterk. Han gjorde inntrykk på nazister av høyeste rang. Før utmeldingen i 1936 hadde 25

Hjort, ved hjelp av sin svoger Rüdiger, rukket å møte Reichsführer-SS Heinrich Himmler. Formålet var å sikre penge­ støtte til NS. I juni året etter var Hjort på besøk i sin svogers herskaps­ villa i Wannsee vest i Berlin. Der møtte han Himmler på nytt.22 Fri fra partilenkene la ikke Hjort lenger bånd på seg. I sterke ordelag advarte han Himmler mot Quislings udugelighet. Himmler likte den bramfrie nordmannen og så åpenbare førerkvaliteter i ham. Selv uten et parti i ryggen hadde Hjort langt ifra forlatt den politiske manesjen.