BERT WAGENDORP
TILBAKE TIL
VENTOUX Oversatt av Guro Dimmen
© 2013 by Bert Wagendorp Originally published by Uitgeverij Atlas Contact, Amsterdam © Norsk utgave: Kagge Forlag 2015 Originalens tittel: Ventoux Oversetter: Guro Dimmen Omslagsdesign: Terese Moe Leiner, Blæst design Sats: Dag Brekke | akzidenz as Boka er satt med: Minion Pro 11/15 Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun
ISBN: 978-82-489-1508-9
Boken er utgitt med støtte fra Dutch Foundation of Literature.
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Til Hannah
Der lot jeg tankene fly, fra det fysiske til det abstrakte, og jeg sa til meg selv: «Du må forstå at det du i dag har opplevd gjentatte ganger på vei opp på dette fjellet, er noe du og mange andre opplever på veien til det gode liv. Mennesket har ikke så lett for å forstå det, fordi kroppens bevegelser er synlige, mens åndens er usynlige og skjult. Det livet vi kaller godt ligger på et høyt sted; en smal sti, sies det, leder dithen.»
Francesco Petrarca, i et brev til augustinermunken Dionigi di Borgo San Sepolcro
PROLOG
Fotografiet har ligget i en konvolutt nederst i en hvit flytteeske i en årrekke. På den brune tapen jeg en gang på midten av 1980-tallet lukket den med, sto det «Diverse». Jeg har hentet esken ut av mørke skap, ned fra loft og ut av boder i alle fall åtte ganger, og uten å åpne den har jeg satt den bort igjen. Da hun plutselig dukket opp, visste jeg nøyaktig hvor konvolutten var. Fotografier fra andre ferier har jeg satt pent inn i album og skrevet «Italia 1984» eller «Route 66, 1986» under. Dette fotografiet var stuet bort i hukommelsen og i dypet av en pappeske, til det omsider ble hentet frem. Årene hadde lagt et slør av oransje over det. Jeg la konvolutten på spisebordet foran meg og gransket bildet. I flere minutter stirret jeg tanketomt på de portretterte. Så kom minnene, sakte, men sikkert tilbake. Lydene, luktene, ordene. Jeg husket godt at jeg hadde kikket inn i kameralinsen og tenkt: En gang kommer jeg til å se på dette bildet, senere, mye senere, og da skal jeg huske at dette var lykken. Det var som om tiden forsvant, til jeg nesten var gutten som sto der igjen. Nok en gang kjente jeg på spenningen, optimismen, forventningene. Nok en gang kjente jeg kroppen hennes mot min. 9
Det er over tretti år siden bildet ble tatt, på en campingplass ved en liten landsby i Provence, en dag før Joost, Peter og jeg besteg Mont Ventoux på sykkel. Bakpå står det: «Campingplassen i Bédoin, juni 1982. Fra venstre: David, Peter, Laura, Bart, Joost, André». I bakgrunnen kan man se et blått familietelt og et lite oransje enmannstelt. Lent mot et gjerde står det en racersykkel. Jenta har på seg rød bikini og hvite sandaler. Hun smiler forlegent, som om hun ikke er helt sikker på om det er dette øyeblikket som skal foreviges. André har en rullings i munnen og kikker likegyldig inn i linsen gjennom en røyksky. Joost poserer overdrevent, med hendene på ryggen og brystet skutt frem. David har løftet høyrehånden i en advarende gest: Fotografiet er tatt med hans kamera, og han har stilt inn selvutløseren. Peter har på seg en liten hatt og solbriller. Dermed ser man ikke øynene hans. Et lite flir leker om munnen hans. Han har stukket hendene i lommen på et par avklippede jeans og lener den bare overkroppen sin mot Laura. Man kan se hvor perfekt hun er, hvor nydelige bryster hun har, og uendelig lange bein. Øynene hennes fanger deg, selv fra et Kodakbilde. Jeg har lagt høyrearmen om henne og stirrer triumferende inn i linsen, som en fotballspiller som får holde pokalen et øyeblikk.
I
Mitt navn er Bart Hoffman. Egentlig heter jeg Johannes Albertus Hoffman – Hoffman akkurat som Dustin, med en dobbel f og en enkel n. Jeg ble født for snart femti år siden i Zutphen, en liten by ved elven i Achterhoek. Far var rektor ved en kristen barneskole. Jeg er kriminaljournalist i en riksdekkende avis – jeg tilhører nemlig den generasjonen studenter som endte opp som journalister hvis man droppet ut av universitetet. En gutt jeg studerte nederlandsk sammen med skrev litt for kunstseksjonen i Volkskrant. Han hadde hørt at sportsredaksjonen lette etter noen som kunne registrere alle resultatene søndag kveld. Av og til dekket jeg de uviktige fotballkampene, om de ikke hadde noen andre. Skrivingen falt lett for meg: Da de utlyste en reporter-stilling, søkte jeg og ble ansatt. Det gjorde meg ikke noe å oppgi studiene. Folkene som gikk der var ikke som meg. Jeg likte ikke alt maset om Reve og Lucebert, ei heller Chomskys generative grammatikk. Jeg var den eneste i mitt kull som leste Voetbal International. At jeg helt uanstrengt kunne resitere de første fem minuttene av Herman Kuiphofs rapport under VM-finalen i 1974, en praktfull readymade, gjorde ikke inntrykk på mine medstudenter. Jeg kunne gjøre en utmerket 11
imitasjon av Cruijff lenge før det kom på moten, men de gjenkjente det ikke engang. Etter to år gikk avisens sykkelreporter av med pensjon, og jeg kunne overta sporten etter ham. Om våren reiste jeg etter troppen og rapporterte, først fra Paris-Nice eller Tirreno-Adriatico, og deretter fra klassikerne. Om sommeren dekket jeg Tour de France. Jeg fulgte troppen om dagen og snakket med syklistene, så skrev jeg litt, og om kvelden spiste jeg på gode restauranter sammen med kolleger og snakket om konkurransen og livet. Jeg kunne ikke tenke meg noe bedre liv, og jeg var alltid lei meg når høsten kom, for etter VM, Paris-Tours og Il Lombardia skjedde det ikke noe på fem måneder. Da jeg var tjuefire, uken etter at Nederland ble europeisk mester i fotball, fikk jeg samboer. Hinke var vakker, hvit i huden og med de klare, utfordrende øynene de har i nord. Hun kunne legge de lange beina sine bak nakken uten det minste problem, fordi hun hadde drevet med gymnastikk siden hun var liten. Jeg var forelsket og syntes hun var trivelig å være sammen med; det var før jeg vekket utriveligheten i henne. Da datteren vår, Anna, ble fire, i 1995, stilte hun et ultimatum. Jeg kunne velge mellom farskap og sykkelreporterens nomadeliv. I det første tilfellet ville hun fortsette å være en del av mitt liv, i det andre ville hun forsvinne og ta datteren min med seg. Jeg valgte å bli en ordentlig far. Jeg gikk til sjefredaktøren og forklarte situasjonen for ham. En måned tidligere hadde avisens kriminalreporter dødd av hjerteinfarkt. Sjefredaktøren spurte om jeg visste noe om forbrytelser og rettsvesenet. «Jeg har vært sykkelreporter, og jeg har lest Forbrytelse og straff,» svarte jeg, mer eller mindre på spøk. 12
«Fint, da er du vår mann. Gratulerer.» Da jeg fylte førti sluttet jeg å røyke, hentet den gamle Batavusen ut av skuret og begynte å sette den i stand. Det var en av mine bedre beslutninger, tør jeg påstå. På sykkelen gikk det sakte, men sikkert opp for meg at man kunne svinge til høyre, men man kunne også svinge til venstre. Man kunne sykle den samme ruten gang på gang, men man kunne også velge en annen. En del ting skjer bare med en, men man kan også ta styringen selv. Det tok riktignok fem år til før vi søkte om skilsmisse. Da var Anna atten, og det fantes ikke lenger noe som holdt oss sammen. Etter at jeg ble alene, tok jeg inn i en romslig leilighet i sentrum av Alkmaar. Jeg flyttet opprinnelig til denne lille byen fordi jeg syntes Amsterdam var for stor og at folk i Amsterdam var for høylytte og selvsikre, nå vil jeg aldri flytte herfra. Leiligheten er ganske naken, men det gjør meg ingenting. Jeg har alt jeg trenger, og jeg trives med god plass rundt meg. Jeg kjenner hver eneste vei som lar seg sykle mellom Den Helder og Purmerend. På sykkelen tror man at tiden står stille, eller i alle fall at den ikke utgjør noen trussel. Sykkelen beskytter en mot fortvilelse. Anna har kjøpt en Bianchi, hun er godt oppdratt. Hun bestilte ingen tysk racersykkel via nettet, ikke noe nytt amerikansk merke heller, hun skaffet seg en italiensk sykkel av et klassisk merke. Hun vet hvem Coppi og Bartali var, og foretrekker Giro-en fremfor Tour-en. «Fin farge,» sa jeg da hun kom og viste den frem. «Skikkelig sjøgrønn.» «Celeste, heter det.»
13
Det har jeg aldri visst, det må man være syklende kvinne for å vite. «La Dama Bianca,» sa jeg. «Giulia Occhini.» «Legen?» «Locatelli. Enrico.» «I?» «Varano Borghi.» «Ved …» «Lago Comabbio.» «Aldri hørt om.» «Den fantes heller ikke, det er tårene til dottore Locatelli, blandet med svetten til Fausto Coppi.» «Og kjærlighetssaftene til Giulia Occhini.» Hun begynte å le. «Bart! Små kasseroller har også ører!» Det siste var et sitat av moren. Jeg så straks for meg teltet til De Waard på den italienske campingplassen, det vaklevorne lille bordet med frokosten og den sammensvergende latteren til Anna. «Lidenskap eller svik?» «Lidenskap. Hadde hun ikke blitt med Fausto, ville det ha vært et svik.» «Veldig bra.» «Bart! Du ødelegger ungen! Selvfølgelig var det et svik.» Dette var en av våre faste dialoger. Vi hadde sikkert ti av dem, og begge kunne vi replikkene våre til fingerspissen. Denne var ekstra spesiell. Da hun var ti dro vi på ferie til Varano Borghi, ikke langt unna Lago Maggiore, for å se hvor Giulia kom fra. Jeg hadde akkurat sett et teaterstykke som het Fausto og Giulia og lurte på om man kunne finne noe i landsbyen som minnet om sportsverdenens mest kjente kjærlighetshistorie.
14
Det var ingenting der. Jeg spurte en tilfeldig forbipasserende om han visste hvor det gamle huset til dottore Locatelli sto, men han trakk bare på skuldrene. Det var i slutten av februar, folk snakket fortsatt om Elfstedentocht, men Anna hadde allerede syklet noen turer. Hun pekte på turtelleren: 195 kilometer. «Fire turer. Ikke dårlig, hva? Og helt alene, det må man også huske. I gjennomsnitt 26,1.» Vi avtalte å møtes to dager senere. Jeg gledet meg. Å sykle sammen er vennskap, kjærlighet og samhørighet i ett. Vi syklet vestover. Ved Egmond dro vi inn i sanddynene. Solen trakk kulden ut av bakken. «Ta det litt piano, pappa,» ropte Anna. «Jeg er ikke helt i toppform ennå og har ikke full kapasitet.» Hun snakket som en proff denne tidlige vårdagen. Jeg sakket av på farten, la meg ved siden av henne og ga henne en dytt i ryggen. «Du trår for tungt! Alle kvinner trår for tungt. Sikkert fordi de sverger til sånne bestemorsykler. Du må sykle med raskere frekvens. Lettere utveksling.» Hun gjorde som jeg sa. Jeg grep styret, og et kort øyeblikk lykken. Vi tok en pause i Bakkum. En pen gutt brakte oss kaffe. Anna hadde tatt av seg jakken, og han kikket på skjorten hennes. «Kledelig,» sa han. «Takk,» sa hun og ga ham et himmelsk smil. «Ditto bukse.» Med en sorgløs gest vinket hun ham bort. Jeg tok en slurk av kaffen og så på henne. «Det skjer underlige ting, Anna,» sa jeg. «Det skjer svært underlige ting. I USA spankulerte en panter inn i et hus i et nytt boligfelt og sovnet på sofaen. Jeg leste det i morges …» «Med meg. I mitt liv.»
15
«Å. Hva slags underlige ting?» «Jo, først møter jeg min gamle venn André i rettssalen.» «Er han dommer?» «Nei.» «Advokat?» «Nei, han er kriminell.» «Oi. Og hva skjer? Må han i fengsel?» «Nei, han ble frikjent på grunn av manglende bevis.» «Så bra. For ham i alle fall. Hvilke andre underlige ting er det snakk om?» «Like etterpå leste jeg at min venn Joost er nominert til Spinozaprisen.» «Hva driver han med?» «Han er en genial fysiker. Det skrev i alle fall avisen.» «Å. Den prisen har jeg ikke hørt om.» «En slags nederlandsk Nobelpris.» «Så sære venner du har. Og han andre, hva het han …» «David. Fra reisebyrået. Han teller ikke helt, for han møter jeg fremdeles regelmessig, og han ringer meg to ganger i måneden.» «Men hva er det som skjer, da?» «Alt vender tilbake.» Hun så tankefullt på meg. «Jeg vet ikke om jeg synes det er så underlig. Det skjer. Det er tilfeldighetenes spill.» «Det var to venner til,» sa jeg. «Rettere sagt en venn og en venninne, Peter og Laura.» Nå hevet hun øyenbrynene. «Og de har også dukket opp?» «Nei.» Jeg vinket på kelneren og bestilte to kaffe til. Jeg var usikker på om jeg skulle fortelle henne historien, men jeg bestemte meg for ikke å gjøre det. Det var en vakker dag. «Eller er de døde?» spurte hun. 16
I begynnelsen av 2012 hadde jeg kommet over André i saksmappene til en kokainsak hvor det ble antatt at «profilerte tjenestemenn og andre fremtredende personer» var involvert. Jeg hørte meg selv si «Jøss, André». Jeg dro for å dekke rettssaken, og ventet til mistenkte ble ført inn. André hadde barbert av seg alt håret. Han så elegant ut, i en dress som utvilsomt hadde kostet mer enn hele min garderobe til sammen. Blikket hans gled oppmerksomt over de tilstedeværende. På et knapt merkbart nikk så jeg at han gjenkjente meg. Jeg tror han visste at jeg var der før han hadde sett meg. Et par uker senere ble han frikjent på grunn av bevisets stilling. André så nå mer direkte på meg og smilte. Han hadde åpenbart lest blikket mitt og tolket det korrekt: godt jobbet, seieren er vår, flink gutt. En uke senere leste jeg en artikkel om professor Joost M. Walvoort og hans arbeid med strengteorien. Han ble nevnt som mulig kandidat til Spinoza-prisen, halvannen million euro. «Et solid beløp som man kan få gjort noe med som forsker,» sa Joost til avisen. Jeg vet akkurat hvordan han sa det og hvordan han så ut da han sa det, med en blanding av nonchalanse og selvtilfredshet. Jeg søkte på Joosts navn på nettsiden til universitetet i Leiden. «Prof. J.M. Walvoort (Joost)», sto det, «Theoretical Physics». På bildet ved siden av så jeg at årene ikke hadde etterlatt altfor dype spor. Han kikket selvbevisst inn i linsen med et lett spottende blikk. Jeg tastet inn nummeret, og han svarte umiddelbart. «Bart her.» «Hei, Pol, der var du jo,» sa han, som om det var den fjerde gang vi snakket sammen den dagen. Når vi syklet, pleide Joost å kalle
17