TJUKKE-KNUT BLIR TYNN
Råd og røverhistorier
Fortalt til Mads Bøyum
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Trine og Kim
Layout: akzidenz as | Dag Brekke
Omslagsfoto: Jannikke Berger
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boka er satt med Plantin 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3690-9
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Mads.
Uten deg, ingen bok. På ekte! Hvis folk liker boken, er det min fortjeneste. Hvis de hater den, er det din feil.
Glad i deg.
K.
INNHOLD
Prolog Mai 2023
144 KILO
TÅRENE RANT NEDOVER DE skjeggete kjakene mine.
Med hendene strukket over hodet var det overtydelig at størrelse XXL var i minste laget. Vommen veltet frem i vårlyset. Den disset som bringebærgelé i en barnebursdag, og det samme gjorde mannepuppene mine. Der og da betydde det ingenting, der og da var livet på sitt absolutt beste, for Brann var i ferd med å vinne cupfinalen. Jeg skulle være profesjonell kommentator, men var langt unna å klare det. Det var forsommer og fotballforelskelse, fest og fellesskap, jobb og lidenskap vevd sammen. Og 144 kilo mann hadde mistet det fullstendig.
Skulle jeg få noen særlig flere slike øyeblikk, måtte noe gjøres.
Jeg var helt lykkelig denne dagen, denne sjeldne merkedagen da Brann faktisk vant noe. Men jeg var også dødelig feit.
Velkommen til mitt fete liv
HALLAIEN! JEG HETER KNUT. Vi skal snart begynne på boken, men vi må jo hilse først.
Livet mitt leves i sjette gir, og det er litt deilig, siden firmabilen min bare har fem gir. (Det er en Ford Kuga, en bil som skriker mandag, og da mener jeg ikke på Petter Stordalen-måten.)
Jeg er bergenser med trykk på hver bokstav. Smaukatt, kaller jeg meg. Smau er erkebergensk for smug – slike vi har hundrevis av her i byen – og jeg er som en katt som kjenner disse smauene inn og ut, jeg er en gatesmart luring, om du vil. Det kan jeg underbygge ved å røpe at jeg lever som kulepennselger. Og litt andre greier. Jeg elsker et godt oppdrag og en tvilsom strøjobb! Apropos tvilsom så har jeg en tomt eller to på Balkan, men det kan vi ta senere. For litt mer enn ti år siden skrev jeg en bok som het Fotballagenten. Riktig, jeg har også jobbet som fotballagent, yrket som overgår selv eiendomsmegler i sleskhet. Utgivelsen skapte voldsomt med bråk og oppstyr i avisene, og jeg skaffet meg mektige, sinte fiender helt i toppen av FotballNorge – perfekt for boksalget!
Nå er det lenge siden jeg sluttet som fotballagent, men som et ferdigskrapet Flax-lodd med toppgevinst kom en annen
jobb dalende i fjor: Jeg får nå betalt av Bergens Tidende (BT) for å reise landet rundt og se mitt elskede Brann, hele byens fotballag. Vi lager podkaster og TV-sendinger, spiser gode middager og tar en øl før leggetid. Og der, kjære leser, er vi i alle fall i nærheten av kjernen: Øl. Gode middager.
I mange år har jeg tenkt at lystsenteret i hjernen min er verdens minst motstandsdyktige. Det er som om innsiden av hodet har tatovert slagordet til Minde sjokolade: «Det er lov å la seg friste.»
Treffe nabo Ludvig til rødvin selv om jeg ligger under dynen og praktisk talt har sovnet for kvelden? Selvfølgelig! Om jeg kan tenke meg å sluke desserten som min elskede Hilde dessverre ikke likte så godt? Åtte dager i uken!
En gang jeg var i Spania en ukes tid, var det lavsesong og egentlig ikke så mye å gjøre om kveldene. Reisefølget ville gå på kasino, og jeg ble motvillig med (dette stemmer, hvis du stryker mot). Jeg lovet meg selv og alle andre at jeg bare skulle se på. Et kvarter senere hadde jeg tapt alle sedlene mine og begått en ekstremt sjelden løpetur – i retning minibanken. Lystsenteret trengte mer penger å brenne opp! Så ja, der har du hjernen min. Den smelter lettere enn melkesjokolade.
Alt dette forteller jeg fordi det er med på å forklare hvordan jeg kunne bli så inni helsikes klessende smellfeit.
Som du merker, skriver jeg om kroppen min på en veldig direkte måte. Vrangleses det, kan det virke som jeg har kroppsforakt. Det har jeg aldri hatt, og det kommer jeg aldri til å få. Jeg er ikke blant idiotene som ser ned på mennesker med vektutfordringer, jeg har ingen tanke om at samfunnet ideelt sett skal bestå av godt trente kvinner og menn med flat mage. Men jeg er svak for lytehumor, og har nok omtalt min egen kropp på barnslige måter som en forsvarsmekanisme. Det vil du merke i denne boken. For Tjukke-Knut var jo helt utrolig tjukk.
Kroppen ba nok om nåde for hvert skritt, i alle fall beina, helt der nede. Heldigvis er jeg for høy til å høre det når beina ber om noe. Nøyaktig 1,86, hvis jeg ikke har sunket sammen siden sesjonen på Bergenhus festning i 1996.
Men det er rart med det når du lever livet i sjette gir. Da er farten så høy at det går av seg selv. En stund.
Å pisse i blinde
Juli 2023
144 KILO
NÅR ER NOK NOK? Når tenker du at det faktisk har gått for langt?
Du kjører sikkert litt over fartsgrensen av og til, men du leker jo ikke Rally Monte-Carlo til SFO og fra fotballtrening? Kanskje liker du både ett og flere glass i helgen, men heldigvis klarer mange av oss å stoppe før hele kartongen er tømt. Jeg er en «tømme kartongen»-fyr. Har alltid vært det, alltid visst det. Det gjelder på alle felt i livet. Og på mange områder gir det meg glede. Familie og venner nyter godt av at jeg går all in. Jeg kjenner ingen andre som bruker timer og dager på å oppdrive originale Hotel Cæsar-manus, signert av manusforfatteren, for å gi det i julegave, for å si det sånn. Denne personligheten er der altså også når det handler om mat.
Jeg er en som liker både forrett og dessert og alt imellom. Pizzaen min skal ha fyll herfra til Halhjem (fergekai på Vestlandet – google det). Én øl er for meg tynn teori, og det samme er tre, hvis jeg skal være ærlig. Men da jeg gikk på vekten i juni 2023, tenkte jeg at det faktisk hadde gått for langt. 1 4 4
Tre tall, ikke så ille hver for seg, men katastrofale linet opp ved siden av hverandre på badevekten. 144 kilo er like mye som min mor og min far veier til sammen. Like mye som min bror og min kone veier til sammen. Det er et gedigent kokainbeslag, det er vekten av mine to beste spillere fra da jeg var fotballagent, det er kode rød for død. Du blir ikke 100 år av å veie 144 kilo, mest sannsynlig blir du nærmere 44.
Ikke misforstå: Jeg visste at jeg var feit. Jeg visste til og med at jeg var klessfeit. Og hvis jeg var bitte litt ærlig med meg selv, visste jeg at T-skjortene var blitt trangere utover våren. Rett nok var det mange år siden jeg hadde sett Lille-Knut’n mens jeg pisset, men månedene før vekten viste 144, var han liksom blitt ekstra usynlig. Man blir god på å pisse i blinde når man er tjukk.
Uansett: Siden jeg allerede hadde passert 44 år, forsto jeg at det ville brenne på dass om jeg fortsatte i samme stil. Grensen var overskredet. Det gode liv kunne ikke fortsette å være fullt så godt, for da ville det snart ikke være noe liv igjen. Forsikringsselskapet var enig og nektet meg å tegne livsforsikring.
Kjenner du deg litt igjen? Kjenner du igjen noen du er glad i? De fleste kan – heldigvis – tenke at det er langt til 144 kilo. Noen av dere har sikkert bare litt valpefett, og andre igjen burde kanskje valgt en helt annen bok – jeg eier selv en strålende kokebok om den amerikanske retten hamburger.
Men om du veier tre, fem eller førti kilo for mye: Følelsen av å gå på vekten og få sjokk kan være nøyaktig den samme.
Selv vet jeg også hvor irriterende det kan være å få høre ting fra andre. Jeg hater både formaninger og innblanding fra folk. Jeg har alltid sett det som mitt eget problem og privilegium å fråtse meg feit. La meg derfor understreke allerede nå at dette verken er en guide eller en selvhjelpsbok for deg som vil bli aspargestynn. Det er bare min historie, fortalt på min måte. Absolutt ikke hoverende, overhodet ikke selvforherligende
– jeg må sikkert lese boken selv når jeg er blitt feit igjen, om et år eller fem. Kanskje kan boken hjelpe deg mye, kanskje bare litt, kanskje blir du demotivert og ender opp med å spise mer ostepop av å lese den. Men hvis du har gått på vekten og fått sjokk, hvis du innerst inne vet at du bør litt eller mye ned i vekt: Tenk at en løk som meg har klart det. Det er altså fullstendig mulig for deg også. Jeg skal dele alle mine grep og knep, men oppsummeringen er den samme dumme som du alltid har visst om: mindre mat, mer bevegelse. Detaljene skal vi komme til!