To kulestøtere by Kagge Forlag

UTGITTE BØKER Tatere i norsk folketradisjon. 1999 Livskampen og eventyret. Tatere i norsk kulturhistorie. 2000 På loffen. Landstrykere og vagabonder langs norske landeveier. 2001 I motgang og medgang: Fotballen i Brumunddal gjennom et århundre. 2001 Lirendreiere og lurendreiere. 2002 Først i løypa. Historien om langrenn i Norge. 2003 God skitur! Ski, smøring og teknikker. 2004 Livslang skrivekløe. 2004 Det Beste om Hallingdal i Nu. 2005 Veldreidretten gjennom et århundre. 2006 Skimakerne. Historien om norske ski. 2007 Løping: En verdenshistorie. 2008 Pihl – en sprek 175-åring. 2009 Skiløper og bureiser. Annar Ryen fra Dalsbygda. 2009 Det beste om Valdres i Nu. 2009 Ørkenen Sur. Den norske uteliggerkolonien i Brooklyn. 2010 Først i løypa. Historien om langrenn i Norge. 2010 (utvidet og revidert utgave) Skisportens vugge. 2011 Fra bygd til by. Historien om Brumunddal. 2011 Magnus «Wolf» Larsen. Sjømann og bokser. 2012 Femmila. Skisportens manndomsprøve. 2013 Th. Hansen: Familiesagaen. 2014 Fra bygd til by i bilder. 2014 Alvdal. Historien om skiløperbygda. 2014 Birken. Historien om det seige slitet. 2015 Mitt liv som middels langrennsløper. 2016 Josef Elvebakken – Eneboer og skogsarbeider i Nordre Land. 2016 Sørlandsekspressen. Idrettsmann Reidar Andreassen fra Herefoss. 2017 Før og etter Wirkola. Norsk hoppsport fra 1940 til 1990. 2017 Fjerdingslien. Der ingen skulle tro at noen kunne bo. 2017 Skibygda Trysil. 2017 Oddvar Brå. Et skiløperliv. 2018

THOR GOTAAS

TO KULESTØTERE FRA FINNMARK Historien om Harald Lorentzen og Bjørn Bang Andersen

ÂŠ 2019 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Erlend Askhov Layout og kart: Line Monrad-Hansen | Typeline Omslagsillustrasjoner: Privat Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,6 Boka er satt med Minion Pro 11,7/15 pkt. Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2410-4

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

FORORD 1. mai 2018 ble jeg oppringt av den tidligere spydkasteren Reidar Lorentzen. Vi hadde aldri pratet med hverandre, men fant straks tonen. Han lurte på om jeg visste om noen som kunne intervjue broren hans, Harald Lorentzen, og Bjørn Bang Andersen, begge tidligere gode kulestøtere. Det gjorde jeg kanskje, men etter fire minutter tilbød jeg å skrive ei bok om de to kasterne fra Finnmark. Bjørn er attpåtil den utøveren i verden med flest landskamper i friidrett, 89, og holdt nasjonalt toppnivå til 45-årsalderen. I oppveksten fortalte far min om Tyrvinglekene på Kadettangen i Bærum, der det i 1960 dukket opp et fenomen fra nord, Harald Lorentzen, som vant kule med flere meter og slo tidligere rekorder i gutteklassene. De to navnene klinger av grove armer, raske bein og nordnorsk saftighet. De er et ekko fra da friidrett var folkesport og også små stevner trakk mange tilskuere. Selv puslet jeg med kastøvelser til 17-årsalderen. Far lagde kulering i hagen i Brumunddal til oss brødrene. Vi heiv også en selvlagd slegge, der kula løsnet og knuste kjellervinduet i huset vårt. Vi kastet spyd som traff strømledningen til naboen og landet på plenen deres. To kulestøtere fra Finnmark er historien om to unge menn som dro ut i verden med ei kule i bagasjen. Det er en reise fra forblåste baner i det ytterste nord til friidrettens største arenaer i Norge og andre land. Det er også en fortelling om Finnmark, Norge og ei tid som for lengst er borte – da Bjørn Bang Andersen og Harald Lorentzen var landets beste. Thor Gotaas Korsvoll, Oslo, juni 2019 9

kapittel 1

UNGE BJØRN i 1936 var lydia henriksen kokke for et lag av karer som bygde vei over Kongsfjordfjellet til Berlevåg i Finnmark. Faren hennes, Leonard, var bas og tok med dattera inn i et røft miljø av karer som lå borte i månedsvis. De spadde sand, lempet steiner og brukte håndkraft. En av dem het Ingolf Bang Andersen. Den kjekke, sterke mannen var blyg, men glad i kvinnfolk, og ble fort sint med brennevin i kroppen hvis noen provoserte. Det var litt knuffing blant anleggsarbeidere med mye krefter, mange tok seg en fest i helga. Vanligvis var Ingolf beskjeden og arbeidet flittig og var en solid og ansvarsfull type. Det skjønte Leonard og så et emne for dattera. De to unge hadde begynt å prate og likte hverandre. Faren inviterte til besøk på familiens småbruk Holmeslett i Kvalsunddalen. Ei helg i februar 1937 dro Ingolf dit. Mora i huset var gjestfri og religiøs, læstadianer. Mannlig besøk måtte sove på loftet, mens dattera lå nede på en divan med springfjær. To ugifte ungdommer fikk ikke ligge på samme rom. Den kvelden satt familien og pratet som vanlig før leggetid. Alle fant sengene sine og la seg. Snart smøg Ingolf seg ned den smale trappa som aldri klarte å holde kjeft, men unngikk de knirkete punktene i trinnene og listet seg til divanen. Der lagde han og Lydia det første barnebarnet i familien. Ei lørdagsnatt i november det året kom ei av søstrene hennes 10

unge bjørn

hjem fra fest og fikk beskjed om å hente jordmora på Halsen raskest mulig. Det hadde vært mildvær og slo om, så det frøs til is på veien. Hun brukte sparkstøtting og sparket det forteste hun klarte tre kilometer til Halsen og vekket jordmora, som kledde på seg og hastet ut med kofferten sin og satt på sparkstøttingen tilbake i høstmørket – to kvinner på isføre og med dårlig tid. Bjørn Bang Andersen ble født i firetida om morgenen søndag 14. november 1937, på samme divan i stua som tretten andre i familien i generasjonen før, i samme søkk som unnfangelsen. Mora verken skrek eller klagde på smerter under fødselen, merkelig nok med en så stor gutt. På en bismervekt, den samme som for griseslakt, veide Bjørn fem kilo. To engstelige mannfolk, faren og Leonard, kokte vaskevann til den nyfødte på husets torvfyrte kjøkkenkomfyr. Alt gikk bra.

Opphavet

Ingolf Bang Andersen ble født i Vardø i 1909 og vokste opp der som eldst av fem søsken. Faren hans igjen, Anton, med samme etternavn, kom fra Flakstad i Lofoten og var såkalt løsunge, født utenfor ekteskap. Det var ikke bare lett. Han traff Anna på vårfiske i Vardø. «Og en kåt fisker på fæst kan det fort bli unger av», sa Bjørn. Senere forlot Anton familien og flyttet til Sverige, der han som syklist ble påkjørt og drept av en Volvo PV. Sønnen Ingolf tilga aldri faren for sviket mot familien. Det var trangt økonomisk i mellomkrigstida, mye arbeidsløshet, steile fronter og jobbkonflikter. Ingolf meldte seg inn i Arbeiderpartiet og ble en typisk sosialdemokrat, preget av oppveksten og det tunge ansvaret som farens fravær påførte familien. Mor til Bjørn, Lydia Henriksen, ble født i Kvalsunddalen i 1911, som nest eldst av fjorten søsken. Alle overlevde spedbarnsalderen, men ei jente døde tidlig av tuberkulose, en annen søster av lunge11

to kulestøtere fra finnmark

betennelse, og en bror druknet som ung. Det var tøft for foreldrene å miste tre barn i ung alder. Faren Leonard var av finsk slekt og sønn av Henrik Nykänen fra Vasa i Finland. Kona til Henrik, Anna Stina, var same fra Skjervøy og kunne etter sigende ganne – utøve trolldomskunster. Hun var Bjørns oldemor. Leonard forandret etternavnet til Henriksen, som ble ansett som finere, og visket vekk det finske opphavet. Han arbeidet i gruvene på Svalbard og dro hjem en gang i året, og gjorde kona gravid nesten hver gang. Bestemor til Bjørn på moras side kom fra Målselv og het Johanna Nilsen. Faren hennes var østerdøl. Bjørns forfedre er som hos mange finnmarkinger av blandet geografisk opphav og også med samiske innslag. Mange har flyttet til fylket på grunn av fiske eller annet arbeid. Et område som kan virke ugjestmildt og karrig, har store naturressurser og har tiltrukket seg mennesker fra ulike områder. Bjørn og mora Lydia, som sydde matrosdressen. Bjørn likte den egentlig ikke, fordi den var uten lommer. Til høyre: Ingolf Bang Andersen som konfirmant. Ingolf var aktiv i AIF-idrett i Vardø som ung.

unge bjørn

Krig

Bjørn bodde på besteforeldrenes bruk i Kvalsunddalen fram til 1939. Da flyttet familien på tre til farens hjemby Vardø i arbeidets hensikt, Ingolf fant ikke et levebrød i Kvalsund. De leide en loftsetasje i byen. De var fattige, men lykkelige, og spiste blåkveite og saltlake på julaften. Krigen kom til Vardø med engelske bombefly, de første 23. april 1940. Flyalarmen ljomet, og 5. juni oppfordret luftvernsjefen kvinner og barn til å forlate den tyskstyrte byen. Sovjeterne begynte å bombe i 1941 etter at de og Tyskland kriget mot hverandre fra juni. Det året i Vardø var det 51 bombealarmer og 15 flyangrep. Ingolf Bang Andersen og flere karer slet på et anlegg nordøst for byen. En dag fløy russiske fly over byen og slapp bomber, og arbeiderne gjemte seg bak noen steiner. En av bombene landet nær, og den kraftige eksplosjonen trykket Ingolf mot steinen mens splintene hvinte over hodet. Bjørn mistet nesten faren den dagen. Ved et senere nattlig angrep tok mora og faren med lille Bjørn for å springe til et tilfluktsrom, men rakk bare til utgangsdøra da den første bomba falt like ved. De sto med pjokken mellom seg og merket trykket og singling i knuste vindusruter. Det gikk heldigvis bra. Mora var gravid, og Vardø var ikke et blivende sted for en familie sensommeren 1941, så de flyktet derfra. Høsten 1941 måtte alle unntatt NS-medlemmer levere inn radioapparater. På Holmeslett beholdt de sin og gjemte den på loftet, der de smuglyttet under et teppe. Bjørn så at faren og bestefaren gikk opp dit hver kveld for å høre norske sendinger fra London, men han fikk ikke være med.

Tilbake til Kvalsunddalen

Familien tok Hurtigruten til Hammerfest, så lokalbåten «Brynilen» til Kvalsund, og flyttet til Kvalsunddalen, det var tryggere og bedre 13

to kulestøtere fra finnmark

å bo hos svigerforeldrene. Broren Frank ble født på sjukehuset i Hammerfest 4. januar 1942. De var to brødre. Bjørn trivdes hos bestemora. Det var trygt i fanget hennes og mye å lære, også aftenbønn og Fadervår. Den sa han hver kveld før leggetid, uten å bli seriøs kristen. De litt kjedelige bønnene ble rutine, men han mente likevel å ha godt av dem. De beskyttet mot det skumle i hverdagen, som virvlende vann. Korsfossen og Neverfjordelva er to mindre elver som renner sammen og videre gjennom Kvalsunddalen. Elva er roligere lenger ned, men fossen ender i en dyp kulp og svulmer i snøsmeltinga om våren. Da drønner det. Som liten gutt fryktet Bjørn den viltre Korsfossen i vårflommen, og vannet som styrtet ned i kulpen. «Angsten var så stor at æ nesten ikke fikk sove, det måtte kanskje tre aftenbønner til, sammen med ho bestemor på sengekanten». Han lærte å svømme, men ble aldri trygg i den fossen, der passet det ikke å bade. Bestemora var selve saligheta, mintes Bjørn: Det var så fint å se ho bæstemor i silhuett mot sola, et vakkert og sterkt kvinnfolk, med bæretre og to spann kald melk og med fersk fløte på toppen. Ho var så glad da vi møttes at hun satte fra seg spannet, og æ ble løfta opp mot sol og sensommer og et bæstemorkinn og fikk bæstemorklem.1

Han gikk med henne i fjøset for å se på mjølkinga. En fireåring trengte ennå ikke å arbeide. Det var mye lek og nye inntrykk, som å ligge på fjøstaket og se kuslipp om våren. Først gikk gammelkua, som stoppet i fjøsdøra og kikket skremt omkring, selv om den hadde forlatt båsen også året før. Så krummet den ryggen, hoppet og spente til alle kanter som en hest på amerikansk rodeo, og var farlig 14

unge bjørn

Til venstre: Ingolf Bang Andersen på fanget til mor Anna, og far Anton. Til høyre: Johanna og Leonard Henriksen, guttungen Arnold var Bjørns onkel. Bestemora fikk lungetuberkulose, men nektet å motta hjelp. Som læstadianer la hun alt i Guds hånd og døde av sjukdommen som 68-åring i 1952.

i noen sekunder, derfor lå Bjørn på trygg avstand og så det årlige skuespillet. En sommerdag ruslet han og bestemora ned til bygda over brua, de holdt hverandre i hendene, for å høre noe de voksne kalte en konsert. En mann spilte fele og en annen satt ved orgelet, de framførte «Sætergjentens søndag» arrangert av Edvard Grieg for piano, komponert av fiolinisten Ole Bull. Det gjorde inntrykk. Neste dag maste Bjørn på onkel Lydvard, kalt Dutte, om å lage ei fele. Omsider fant han en bordbit og sagde den til som formen på ei fele. De manglet strenger, og et passende emne fantes ikke på garden, så Bjørn foreslo å tegne dem og hullene på bordbiten. Til bue brukte Dutte en bjørkekvist. Lyden var det verre med. Når Bjørn strøk kvisten over bordbiten, kom det bare umusikalske grynt av tre mot tre, ingen ordentlig låt. Han tenkte å synge felelyder for 15

to kulestøtere fra finnmark

bestemora og onklene og tantene, men slo det fra seg. Han gikk heller i fjøset og sangspilte for kuene og grisen. Grisen sto andektig stille, som om den likte musikk. Bjørn så tyske soldater i grønne Wehrmacht-uniformer, som oste av svette, lær og geværolje. De opprettet stilling i Kvalsund og spadde til skyttergraver i jorda på Holmeslett, over en meter ned, bortover på kryss og tvers, i tilfelle trefninger mot sovjeterne. Bestefaren irriterte seg over at de gjorde eiendommen til en potensiell slagmark, men det ble heldigvis ingen aktiv krigføring der. En dag sto en tysk soldat inne på bestemoras kjøkken. Han fikk kaffe, kokt på såkalt kaffeerstatning, og satt ved bordet og drakk. Plutselig så han ei skjære på en hesje – hus-skjæra deres, «sjura». Det skremte Bjørn da tyskeren løftet opp en pistol, tok ladegrep og åpnet vinduet for å sikte på fuglen. Da løp gutten til fjøset og gjemte seg i høyet. Tyskerne trengte mat. De oppsøkte gardene og tok hester til slakting, hestekjøtt åt de mye av, særlig gamle gamper. De oppsøkte Bjørns familie og tok gamle Mosti, en sliter som særlig Bjørn og bestemora syntes var fælt å miste. Familien mislikte også tanken på at den havnet på en tallerken for å spises av tyske nazister. «Da vi tok farvel, gråt både ho Besta og æ. Alle som har sett inn i et par kloke hesteøyne forstår nok det. Jævla nazista tok fra oss det kjæreste vi hadde.»2

Et styrtende fly

Så kom den store krigen til lille Kvalsund. I august 1944 lå en tysk ammunisjonsbåt i fjorden, defensive tyskere trakk seg unna. Seksåringen Bjørn drømte seg bort. Han sto ute den fine formiddagen og klødde myggstikk og så et sovjetisk fly på bombeoppdrag komme innover fjorden, som i lav høyde siktet mot ammunisjonsbåten, ble skutt ned av tyskere på bakken, begynte å gå i oppløsning 16

unge bjørn

og også å brenne i lufta. Det slapp torpedoer mot den tyske båten, men traff ikke. Flyet fortsatte skadet og ute av kurs rett mot Bjørn, som tenkte: Skal jeg dø nå? Skal jeg løpe? Han klarte ikke å røre seg og så i et lite sekund de fortvilte, redde ansiktene til de fem unge luftkrigerne, den røde stjerna på flyet og at det krasjet og eksploderte i et kulllager nær elva like ved. Røyken veltet opp, og det tok lang tid å slokke brannen. Alle om bord døde. De forkullete restene av kroppene ble puttet i hver sin striesekk og lagt i en fellesgrav på kirkegården. Tantene til Bjørn fortalte om en ekkel opplevelse i begravelsen med stank av brent kjøtt. Bjørn glemte aldri de skremte ansiktene, eksplosjonen og drønnet. Det ga en fæl påminnelse om krig og død.

Evakuering

Storpolitiske hendelser påvirket Bjørn og familien. Den røde armé truet tyskerne, som bestemte seg for retrett. Politiminister Jonas Lie sendte ut et skriv 17. oktober 1944: «Opprop til befolkningen! I Finnmark og Troms» Teksten informerte om den frivillige evakueringa i deler av Nord-Norge som begynte den datoen. Hvis en saboterte eller begikk vold i den prekære situasjonen, ville de skyldige dømmes ved alminnelig særdomstol etter militær straffelov, som fastsatte dødsstraff. Jonas Lie advarte mot faren fra øst: Norske kvinner og menn! Jeg har personlig sett forholdene i Bolsjevik-Russland og vet hva det vil bety for et høgtstående folk som det norske. Det betyr mord og plyndring, terror og vilkårlighet, voldtekt, gudløshet og moralsk forfall. Og krigshandlinger kan bety at befolkningen står overfor vinteren uten husvære. 17

to kulestøtere fra finnmark

Tenk på deres barns framtid under slike forhold! Så innstendig jeg kan oppfordrer jeg hver og en til å gjøre bruk av den mulighet til evakuering som i denne tid byr seg. Bruk den straks. En dag kan det være for seint. Da står man tilbake med angeren og ansvaret. Dette er bittert alvor. Hammerfest 17. oktober 1944 Jonas Lie3

Det var først frivillig evakuering, så med tvang. I Kvalsund begynte tvangsevakueringa 4. november 1944. Noen rømte til fjells, til gammer og huler, for å ligge i skjul. Den brente jords taktikk gjaldt brutalt. Tyskerne etterlot ingen bygninger til fienden og gikk fra hus til hus, kastet på bensin og tente på. De gjorde om slaktede kuer, sauer og høner til pølser. De satte fyr på alle gardene i Kvalsunddalen, også bestemora og bestefarens livsverk. Ja, de kuttet attpåtil gjerdestolper og brente dem. Bjørn skjønte alvoret. Tyskerne sprengte bunkere, brente brakker og fraktet bort granater og våpen til kaiene for å sende videre på båter. Finnmarkinger ble sendt bort i båter, busser og biler – spredt rundt om i landet. Det splittet familier. I Kvalsund kommune ødela tyskerne følgende: 300 større og mindre bolighus 255 fjøs 1 statsinternat 3 kommunale internat 2 skolehus 1 kraftstasjon 12 ekspedisjonskaier 10 fiskebruk 18

unge bjørn

14 butikkbygninger 1 bedehus og mange gravstøtter 40‒50 hytter i Repparfjorddal som tilhørte beboere i Hammerfest Alle telefon- og kraftledningsstolper, gjerder og torvog høysåter i dalene var fjernet eller brent4

De fleste husene i Kvalsunddalen brant opp en av dagene mellom 4. og 30. november 1944. Fra 20. desember var alle hus svidd ned, bortsett fra kirka. Den sparte okkupantene. Noen mennesker i Kvalsund nektet å dra, flere bodde på øya Seiland, Gressnes, Revsbotn, Revneshamn og Revnes – sannsynligvis under hundre personer totalt. Flest bodde på Seiland, i hytter i småskogen. Tolv personer i familien til Bjørn gikk i følge da de forlot den nedbrente garden: to små barn og foreldrene, besteforeldre, onkler og tanter. Hver fikk ha med en koffert eller ryggsekk. Undertøyet var lagd av ull fra egne sauer. Ryktene sa at skøyta hadde gått rundt tidligere, men ingen fortalte hvor de skulle. Lille Bjørn sto i båten og kikket på hjembygda. Det brant i hus, og røyken steg til himmels som svarte søyler. Det synet svidde seg fast på guttens netthinne. De tok seg sjøveien til Hammerfest. Der gikk de om bord i ei 90 fots skøyte med kurs for Lyngen og Tromsø. Kara lå tett og kummerlig i lasterommet, kvinner og barn fylte opp lugaren. Heldige Bjørn, bror Frank og mora lå i en annen lugar bak. I fint vær og små bølger ble ingen sjøsjuke. Det var en oppfatning at mange finnmarkinger hadde lus, så i Tromsø ble alle avluset. Folk løftet opp kåper, jakker og gensere og fikk dynket DDT på hele kroppen. Det var nedverdigende, syntes den lusefrie familien til Bjørn. Det 251 meter lange krigsskipet «Tirpitz», det største i den tyske marinen, med et mannskap på 2608 personer, lå i Tromsø da Bjørn og familien kom dit. Skipet 19

to kulestøtere fra finnmark

knertet handelskonvoier i havet nordpå og var selve kjempen blant krigsskip. Miner i sjøen gjorde turen sørover fra Tromsø ekstra skummel for Bjørn og familien. Bestemora mente Gud beskyttet dem i et uvanlig fint vær i november. Skøyta la til i Mosjøen, omkring tolv hundre kilometer unna hjembruket. Der ble familien og mange andre stuet om bord i tog med store dører, som til dyretransport – samme type som tyskerne fraktet jøder og andre fanger til konsentrasjonsleirene i Mellom-Europa. Snøen føyk inn i vogna da toget tøffet sørover til Trondheim. Bjørn fylte sju år og følte seg trygg, omgitt av mange voksne. Etappen i tog gikk fort sammenlignet med båtturen. Fra Trondheim fikk de sovevogn med rene sengeklær og senger i tre etasjer. Bjørn misunte lillebroren Frank som lå i en varm skinnpose. De nådde Oslo og fortsatte i tog til Skien, så båt på Telemarkskanalen til Dalen Hotel i Tokke kommune i Telemark. En av onklene til Bjørn, han het Olve, var en sjarmør. Han sjekket opp ei ung dame som jobbet på hotellet. De to låste seg inn på et hotellrom og la seg i senga. Hun sto egentlig i med en tysk offiser, som oppdaget affæren og hisset seg opp og dundret på døra. Den fulle tyskeren skjøt mot håndtaket så kulene suste gjennom døra, uten å ødelegge den solide låsen, og skuddet ga kulehull over senga. Kvinnen og Olve hoppet skremte ut av vinduet i første etasje og landet i snøen, med klærne under armene, og reddet seg unna. Dagen etter fikk tyskeren militær refs for skytinga. Moralen begynte å svikte da de så at nederlaget nærmet seg. Både soldater og offiserer begynte å drikke mer alkohol og leve utsvevende. Familien bodde på hotellet i to uker. Neste stopp var Notodden og en stor direktørbolig som tilhørte Norsk Hydro, dit kom de lille julaften 1944. Det var ingenting å spise. «Hvordan skal det gå? Vi er så sultne», sa noen. Det sto to tiliters spann i huset med suppe fra Frelsesarmeen, både ertesuppe 20

unge bjørn

og mjølkesuppe. Det smakte godt som julekveldsmåltid. Bjørn hørte mange fortellinger om krigen. Onkel Alfred Bang Andersen besøkte dem på Notodden etter freden og fortalte om et forlis som matros på hurtigruteskipet DS «Prinsesse Ragnhild». Båten la til kai i Bodø 23. oktober 1940, og han tok en snøggtur i land i byen for å hilse på søstera si, Else, som var gift med en fiskebåtskipper og bodde i en by som tyskerne hadde rasert med bomber i april 1940. Broren drakk kaffe og pratet. Han ruslet til båten, som dro videre nordover med over tre hundre tyske soldater om bord og over hundre nordmenn, mange kvinner og barn. En drøy time etter avgang, klokka 11.20, smalt det, og skipet ble løftet opp da det traff en mine. Eksplosjonen rev opp høyre side foran. Ville skrik og lyden av knust glass fylte lufta. Båten krenget og sank på fem minutter, mange mennesker gikk ned med den. Svømmeudyktige Alfred lå i sjøen i fem–seks varmegrader, grep tak i en redningsvest og karet seg til land. Han reddet også en annen person fra å drukne. Han gikk tilbake til søstera i Bodø samme dag, våt og kald etter oppholdet i sjøen, med tang i håret: «Hei, det e bare æ, kan æ få en kopp varm kaffe til?» Hele 150 personer omkom i en av landets verste skipskatastrofer i krigsåra. Bjørn og familien trivdes sørpå, men lengtet nordover. Faren fikk etter hvert jobb på et skipsverft og ville bli boende, men mora lengtet hjem. Bjørn begynte på skolen på Notodden høsten 1945. De måtte vente med å dra hjem. Året etter flyttet familien til Kragerø og ei tyskerbrakke, en stor overgang fra direktørhuset på Notodden. Bjørn fortsatte på skolen i Kragerø og var eneste elev i klassa med opphav fra Finnmark. Han likte seg, det milde klimaet og de fine somrene. En onkel og tre tanter fant seg make i Telemark og ble igjen. Resten av familien dro nordover senere.