Utejenter by Kagge Forlag

5 1

ELISABETH LAU-HENRIKSEN

UTEJENTER PÅ TUR MED BARN - INSPIRERENDE HISTORIER OG SMARTE TIPS

© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign og layout: Løwehjerte design AS Omslagsfoto: Nina Ruud (forside og klaff), Majala Bjørnsen Tamber/Tamberfoto (stort bilde bakside) og Elisabeth Lau-Henriksen (små bilder bakside). Alle bilder i boka er tatt av Elisabeth Lau-Henriksen, unntatt bildene på side 6 (Majala Bjørnsen Tamber/ Tamberfoto), side 22, 23 og 24 (Thomas Bull Enger), side 26, 29 og 30 (Maria Enstad), side 49 (Jon Kristiansen), side 53, 54 , 55, 56, 60, 62 og 63 (Kjell Erik Reinhardtsen), side 15 og 110 (Tor Lau) og side 120 (Gøran Sagheim). Papir: Arctic Volume White 130g Boka er satt med Proxima Nova Condensed 9,8/12 pkt Repro: Løvaas Lito Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1497-6 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Oppskriften på mysli på side 135 er inspirert av Christopher Sjuves musliblanding på klikk.no: http://www.klikk.no/mat/spise/article728688.ece Oppskriften på kanelmandler på side 135 er inspirert av allrecipes.com: http://allrecipes.com/recipe/ cinnamon-roasted-almonds

INNHOLD

Forord ..................................................................................................................................................................... 7 På tur med utejentene ........................................................................................................................................... 11

VÅR Slåsskamp i skogen .............................................................................................................................................. 19 Til fjells for å feire ................................................................................................................................................ 27 Plutselig vår i skogen .......................................................................................................................................... 33

SOMMER Et sommereventyr til ettertanke .......................................................................................................................... 43 Den virkelig store villmarken ................................................................................................................................ 51 Drømmesommer i Børgefjell ............................................................................................................................... 65

HØST Over fjellet på sykkel ........................................................................................................................................... 79 Nesten bare på trass ........................................................................................................................................... 87

VINTER Julefreden senker seg ......................................................................................................................................... 95 Den første store vinterturen ................................................................................................................................ 101

TIPS OG TRIKS PÅ TUR MED BARN Planlegging .......................................................................................................................................................... 112 Turmat .................................................................................................................................................................. 112 Varmekilder .......................................................................................................................................................... 118 Orientering .......................................................................................................................................................... 120 Klær ..................................................................................................................................................................... 122 Leirplassen .......................................................................................................................................................... 124 Pauser underveis ................................................................................................................................................ 127 Aktiviteter ............................................................................................................................................................ 127 Hygiene ............................................................................................................................................................... 129 Krisehåndtering ................................................................................................................................................... 131

OPPSKRIFTER Pannebrød .......................................................................................................................................................... 135 Mysli .................................................................................................................................................................... 135 Kanelmandler ...................................................................................................................................................... 135 Fruktruller ............................................................................................................................................................ 137 Tørking av mat .................................................................................................................................................... 137

MINE UTENETTER Mine utenetter .................................................................................................................................................... 139

FORELØPIG HAR HUN 209 UTENETTER. VI TELLER DEM, NEMLIG, NETTENE VI SOVER UTE.

FORORD Det er en mandag i september. Høsten og hverdagen har kommet etter en fantastisk tursommer. Vi spiser rester fra gårsdagens middag. Dina: Kan vi dra på tur snart? Mamma: Ja, det er klart vi kan. Er det noe spesielt du har lyst til? Dina: Jeg vil bare være på tur, jeg. Da føler jeg meg så fri. Det er ingenting jeg må; jeg kan bare leke og kose og gjøre alt jeg vil. Det er det beste jeg vet. Mamma: Da må vi få til noe snart. Men du, det er jo ikke alle turer som er sånn at vi bare leker og koser. Noen ganger går vi jo langt. Dina: Ja, det er koseturer og jobbeturer. På jobbeturer føler jeg meg kjempesterk. Det er som om jeg er verdensmester og kan klare alt og bare gå og gå og gå! Og vi leker jo; det er bare annerledes. Lettet mamma: Så det er fint det også, altså? Dina: Mamma, det vet du vel at det er! Jeg er jo en utejente. Dina er en livlig andreklassing. Hun er vant til å være mye ute og trives godt med det. Foreløpig har hun 209 utenetter. Vi teller dem, nemlig, nettene vi sover ute. Hun har sovet i telt, under tarp (presenning til beskyttelse for vind og nedbør) og åpen himmel. Dina liker klyving og klatring og kjennes lett igjen på fornøyde hyl i bratte nedoverbakker: «Jippiiiiiii! Det kiler i magen!» Jeg er mammaen hennes og jeg har vært med på alle turene. Det hadde ingen trodd da jeg var 28. På den tiden hadde jeg minimal erfaring med friluftsliv. For å være helt nøyaktig hadde jeg sovet én natt i telt og gjort mitt beste for å slippe skiturene i påsken. Jeg er siviløkonom og jobbet da som strategikonsulent i Stockholm. Det var krevende og spennende, med lange arbeidsdager, mye reising og mange gode middager. Trening fikk jeg på håndballbanen og treningsstudio. Målet var klart: neste

trinn på karrierestigen, mer ansvar og nye prosjekter. Det gjaldt å henge med. Jeg jobbet ofte sent, og en kveld dumpet det inn en mail fra ei venninne. Hun skrev om noen bekjente som skulle på tur til et fjell som het Aconcagua. Jeg hadde aldri hørt om det fjellet, men klikket meg likevel inn på lenken i mailen. Det viste seg at Aconcagua ligger i Argentina og er Sør-Amerikas høyeste fjell. Jeg leste videre om organiserte turer med guide fra Norge, som gjorde det mulig å komme til topps uten særlig mye egen erfaring. Noen klikk senere oppdaget jeg at det også fantes organiserte turer over Grønland. «Det har jeg jo alltid hatt lyst til!» tenkte jeg til min egen store overraskelse. Tanken var uvant og rar, men på et merkelig vis føltes den også helt naturlig. Jeg ville over Grønland, og nå skjønte jeg at det var mulig. Noen organiserte sånt, så jeg måtte bare sørge for at jeg var i stand til å gjennomføre turen. Selvsagt var det en utfordring i seg selv, men utfordringer har jeg alltid likt. Jeg hadde ingen relevant erfaring og kjente heller ingen som drev med friluftsliv, så det var bare å resonnere seg fram til hvordan jeg kunne forberede meg: Jeg måtte åpenbart bli bedre på ski, og jeg måtte bli sterkere og mer utholdende. Det var ganske enkle ting å jobbe med. I tillegg måtte jeg lære meg litt om å være på tur i flere dager. Jeg begynte derfor med å endre litt på treningsopplegget mitt i ukedagene og legge inn skiturer i helgene. Etter hvert gravde jeg også fram sekken jeg hadde brukt da jeg reiste rundt i Asia noen år tidligere, og prøvde meg på helgeturer i Oslomarka. Halvannet år senere hadde jeg fullført turen over innlandsisen på Grønland og var grundig hektet på friluftsliv. Ikke lenge etter fikk jeg en kjæreste som både delte friluftsinteressen og hadde all den turerfaringen jeg manglet. Det ble mange fine turer ut av det. Vi giftet oss, fikk 7

Dina og la mange planer for framtiden. De ble dessverre aldri realisert. Han døde brått da Dina var et halvt år. Det er mye man må bygge opp på nytt når livet forandrer seg så dramatisk. Blant mye annet kjente jeg nok en gang usikkerheten rundt turlivet. Det var viktig for meg, men samtidig: Hvordan skulle jeg klare å drive friluftsliv med barn helt alene? Jeg som aldri hadde sovet alene i et telt engang. Det måtte da bli utrolig mye å bære, og hvordan skulle vi ta oss fram? 8

Spørsmålene sto i kø. Jeg skjønte at svarene måtte komme med erfaring. Skulle vi drive friluftsliv, måtte vi rett og slett prøve oss fram. Små barn utvikler seg fort, og det var umulig for meg å forutse hvordan ting kom til å fungere med en toåring eller femåring. Derfor begynte jeg med å sette meg et mål: Vi skulle ha minst 15 utenetter i året. Klarte vi det, var jeg sikker på at vi samtidig kom til å finne rutiner og løsninger som fungerte for oss. Det var ikke tilfeldig at jeg fokuserte på antall

 Bæresjal er både koselig og praktisk. Det tar lite plass i sekken og kan avlaste små, slitne ben i all slags terreng.  3 måneder gammel var Dina på sin første telttur. Det var de eneste nettene i første leveår hun sov gjennom natten.

Jeg har skrevet denne boka med et ønske om å inspirere til flere familieturer. De aller fleste barn har stor glede av turlivet. Vi voksne har lett for å undervurdere dem og samtidig overvurdere hva som kreves. Jeg håper at boka kan motivere både til korte og lange turer, gjerne med overnatting. Man trenger ikke mye turerfaring for å ta med seg barn, og man trenger ikke å gå langt. Eventyret begynner der veien slutter.

utenetter som et mål, og ikke dager på tur, tilbakelagte kilometer eller noe annet. Overnattinger gir meg lengre turer og jeg opplever en helt annen ro. Freden senker seg og klokka blir uvesentlig. Aller mest brenner jeg for uteovernattingen. Man kommer så nær hverandre inne i et lite telt eller under en åpen himmel. Livet blir enkelt. Det handler om de helt basale behovene: varme, mat, tørre klær.

Med mer erfaring kan det hende at større eventyr blir fristende, og det er spennende å utfordre seg selv litt innimellom. Det finnes mange muligheter for et aktivt friluftsliv, og motiverte barn kan klare veldig mye. Det er bare å prøve seg fram og finne ut hva som fungerer for akkurat dere. Jeg får mye respons når jeg forteller om turene våre. De aller fleste jeg snakker med, er positive, og mange lurer på hvordan vi får det til. Jeg prøver først og fremst å formidle stemninger og opplevelser, men lengst bak i boka står det også en hel del om praktisk gjennomføring. På de fleste av turene som er beskrevet i denne boka, er Dina mellom fem og sju år. Jeg har valgt å organisere turene etter årstid, ikke kronologisk. Som forklaring på hennes varierende modenhet er alderen nevnt i de fleste historiene. 9

PÅ TUR MED UTEJENTENE

 Så fint kan man ha det nesten rett utenfor døra!

Så snart jeg hadde definert målet om 15 utenetter, begynte jeg å lete etter muligheter for å klare det. Allerede da Dina var sju måneder fikk vi med oss svogeren og niesen min på nesten tre år og gikk 800 meter hjemmefra. Villmarksfølelsen uteble, men vi kom oss i det minste ut og vi sov i telt. Det var blåbærsesong og ungene stortrivdes i blåbærlyngen. Selvsagt spiste vi pannekaker. Jeg var i gang igjen. Fra den spede begynnelsen økte ambisjonene

gradvis. Fram til Dinas ettårsdag ga jeg meg selv dispensasjon fra 15-netters-målet, men året etter skulle jeg klare det. Vi var på kortere og lengre turer med venner og familie den våren og sommeren og koste oss veldig. Gjennomføringen var enkel: Vi gikk alltid korte distanser, og hvis vi hadde flere dager til rådighet, satte vi opp en basecamp og utforsket området derfra. På den måten ble det lite logistikk og mye tid til å nyte turlivet. 11

 Vann er alltid fascinerende og leirplassen ved elva var et utmerket utgangspunkt for utforsking.

Teltliv er gøy!

Mot slutten av sommeren var jeg klar for en skikkelig utfordring: vår første alenetur! Dina og jeg skulle være fire dager i Børgefjell. Jeg planla så godt jeg kunne. Sekken kom til å bli blytung, det var ikke til å unngå, så jeg måtte prøve å gjøre alt så enkelt som mulig for meg selv. For å minimere stigningen ville jeg gå fra det høyest beliggende startpunktet jeg kunne finne og finstuderte kartet for å finne en nærliggende leirplass. Jeg siktet til slutt på en elv fire– fem kilometer fra veien og tenkte at vi kunne sette opp basecamp der og deretter ta dagene litt som de kom. Det hørtes overkommelig ut. Så sto vi på parkeringsplassen. Prøvepakking av sekken før avreise hadde jeg ikke tenkt på. Det var kanskje like greit, ellers tror jeg ikke vi hadde kommet av gårde i det hele tatt. Sekken var altfor liten eller kanskje det heller var altfor mye som skulle med. Jeg tenkte, droppet noen ting, presset ned så mye jeg kunne og festet de siste pakkposene utenpå sekken. Så var det Dina. Hun var 19 måneder, 13 kg og veldig fornøyd

da jeg endelig knyttet henne opp i bæresjalet på magen. Sovetid! Jeg prøvde å løfte sekken, men måtte innse at det var helt umulig å få den opp på ryggen. Jeg var ikke i nærheten av å klare å reise meg med så mye vekt. Hva skulle jeg gjøre nå? Vi hadde kjørt langt, og jeg var virkelig motivert for å få til denne første aleneturen. Å snu var ikke aktuelt; vi skulle på tur! Et alternativ var å gå to runder inn til leirplassen med halvparten av utstyret hver gang. Jeg hadde ikke så veldig lyst til det, og hvis jeg bare kunne å komme meg opp i stående stilling med alt som skulle bæres på riktig plass, trodde jeg nok at jeg skulle klare å gå. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk til. Dina protesterte heftig på å bli tatt ut av sjalet, men uten hennes vekt fikk jeg sekken opp på ryggen og kunne plassere den i perfekt høyde på en stor stein. Dina kom på plass i sjalet igjen, og deretter lirket jeg på meg sekken i stående stilling. Det var fryktelig tungt, men det gikk! Vi la i vei og jeg trøstet meg selv med at det fantes

 Dina hjelper til med å hente vann i bekken.

alternativer hvis jeg måtte gi opp. Enten fikk vi slå leir tidligere enn planlagt, eller jeg fikk gå to turer fra der vi var til den planlagte leirplassen. Det ble den tyngste turen jeg noensinne har gått. Jeg ville ikke ta pause før jeg fant en så stor stein at jeg kunne få sekken opp på ryggen igjen, og dem var det ikke mange av. Heldigvis var terrenget lett, for selv de slakeste motbakker fikk meg til å gispe etter luft. Det hjalp heller ikke at Dina var overtrøtt og forlangte at jeg skulle synge for henne, så jeg pustet og peste og gaulet «Lille Petter Edderkopp» til hun sovnet. Vi kom faktisk fram og fikk noen riktig fine dager der ved elva. Vi vasset i iskaldt vann, kastet stein, studerte fjelljoen som holdt til rett ved leiren og gikk korte turer i omgivelsene. Teltlivet fungerte utmerket, og jeg kjente at roen senket seg. Vi kunne få til mye, bare vi to også! Fra denne spede begynnelsen bygde vi opp turlivet vårt. Som regel var vi sammen med andre, men innimellom gikk vi alene. Vi fant andre

friluftsinteresserte familier, og vi fikk med oss slekt og venner. Bærekapasiteten min var ofte den begrensende faktoren, så det var fint å være flere. Målet om 15 utenetter besto, og vi klarte det hvert eneste år fra hun var ett, selv om det flere ganger måtte en sen høsttur til for å nå det magiske tallet. Turlivet ga oss mye glede, men det er jo flest hverdager, og de var stadig litt for hektiske. Jeg jobbet fullt, og Dina gikk i barnehagen. Det skulle trenes, handles og fikses. Etter at alt det praktiske var gjort, ble det nesten ikke tid til lek og kos. I stedet ble det mas. «Vi må forte oss!» «Er du ferdig?» Kontrasten til tiden ute var stor. På tur hadde vi flere gode stunder. Vi fant roen, hadde felles prosjekter, tid til å snakke, kose og leke. Vi ønsket oss mer tid på tur og mindre hverdag. Gradvis kom Dinas skolestart nærmere. Jeg så for meg en enda mer hektisk hverdag. Kanskje kunne vi ta en skikkelig pause først og virkelig nyte turlivet? Det var mye å fundere over, 13

ikke minst var jeg usikker på hva vi faktisk kunne gjøre i en lengre friperiode. Jeg så ikke for meg at vi skulle bo i en koie i skogen eller på en hytte på fjellet i månedsvis. Vi er jo bare to, og jeg var redd for at det ville blitt for statisk. I stedet ble variasjon et stikkord. Vi ville utforske, prøve oss fram, dra på kortere og lengre turer i ulikt terreng. Innimellom skulle vi hjem, vaske klær og bytte utstyr og ikke minst være sosiale. Dina skulle få med seg førskoledager og gå på besøk i barnehagen; vi skulle treffe venner og familie. Jo mer jeg tenkte på det, desto bedre kjentes det, og gradvis ble drømmen mer realistisk. Jeg fikk permisjon fra jobben i et halvt år, så fra vinterferien i februar til skolestart i august kunne vi leve ut drømmen. Før vi startet, spurte jeg Dina hva hun hadde lyst til å gjøre. Det viste seg at seksåringen hadde mange konkrete forslag: ›› Til Mallorca for å svømme med svømmeføtter. ›› Til Grønland for å gå på ski, for der har jeg ikke vært før. ›› Opp på toppen av Galdhøpiggen, for det har jeg villet helt siden jeg hørte at det er Norges høyeste fjell. ›› Til Dovre og se på moskuser fra langt unna. De er litt skumle, så jeg vil ikke altfor nærme. ›› Til Sydpolen for å se pingviner. ›› Til Børgefjell og opp på den høyeste toppen der (Kvigtind) og noen andre topper. Og så skal jeg fiske masse, for det er jeg god til. ›› Gå på ski fra mormor og morfar (Drammen) til hytta (Veggli) og bo i telt og sånn. Så skal vi gå en lang tur på hytta og så tilbake igjen til mormor og morfar sitt hus. ›› Padle kano. ›› Bo i snøhule og snøborg eller -slott. ›› Sykle fra mormor og morfars hus (Drammen) til mormor og morfars hytte (Veggli). ›› Gå på Torghatten og De syv søstre og Hestmannen og padle kano til Leka. ›› Gå på ski hjemmefra (Oslo) til mormor og morfar (Drammen) og overnatte i telt på veien. ›› Se på lundefugl. ›› Dra på hytta til bestemor og bestefar. ›› Dra til Vinland med vikingskip. Alle ideene hennes var kanskje ikke like realistiske, men lista ga meg god innsikt i Dinas 14

turverden. Den var åpenbart preget av ting hun hadde gjort før, steder hun hadde vært og ting hun hadde hørt om. Litt mer overraskende var alle langturene hun foreslo: gå til hytta, sykle til hytta og så videre. Tydeligvis hadde hun allerede blitt smittet av langturbasillen, selv om vi så langt bare hadde vært på noen få flerdagersturer der forflytning var et mål i seg selv. Min ønskeliste var lang. Selv om jeg begrenset meg til Norge, skjønte jeg at vi ikke hadde en sjanse til å gjennomføre alle drømmene våre i løpet av seks måneder. Jeg ønsket heller ikke å binde meg til en detaljert plan. Mye av verdien i dette halvåret var friheten. Vi skulle ta det mest mulig som det kom og frigjøre oss fra kalenderen og klokka. Slik ble det også. Halvåret ble variert. Vi startet i februar med gnistrende sol på puddersnøen i Drammensmarka; i mars var vi på Dovre og kjente hvor mye tyngre det var å gå på ski uten løyper og med snøskavler som utfordret balansen og flyten. I mai fulgte vi snøen nordover og fant overraskende nok en tidlig sommer. Vi badet i iskaldt havvann og klatret i fjell før en overraskende invitasjon førte oss på eventyr i Alaska. Noen gode fjellturer i Norge på sensommeren gjorde halvåret komplett. Vi logget 60 utenetter og en god del netter i koier og hytter. På de fleste turene gikk vi på ski eller til fots, innimellom brukte vi også truger, kano og sykkel. Dina har stort sett alltid vært klar for tur. Det viktigste for henne er at jeg har mentalt overskudd til henne underveis, særlig på transportetapper. Til å begynne med handlet det mye om sang, eventyr og fortellinger, men etter hvert har leken overtatt. Helt siden Dina var to–tre år, har rolleleken vært en integrert del av våre turer. Hun har vært mamma, og jeg har vært barnet som akkurat har lært å gå på ski og ramler hele tiden; vi har vært rever på vei til revehiet (teltplassen) og vi har møtt en liten fjellnisse som ville vise oss veien. Vinterstid har vi ofte vært Marit Bjørgen og Therese Johaug, og et eller annet sted bak oss jager Kowalczyk. Vi har sneket oss fram på jakt, og vi har vært på vei til markedet for å handle med byttet. Aller mest har vi lekt Ronja Røverdatter. Dina har et veldig sterkt forhold til henne, og vi har gått mange turer til «Bjørnehulen». Plutselig

PÅ TUR MED BARN - INSPIRERENDE HISTORIER OG SMARTE TIPS

kommer villvettene eller futeknektene, og da blir det spennende! Dina er som regel Ronja, mens jeg varierer mellom Birk, Lovis og Mattis. Leken håper jeg at vi kommer til å ha med oss lenge ennå, men de siste par årene har også samtalene blitt lange og gode. Vi snakker om ting vi er opptatt av og funderer på naturens mange mysterier. Turer er en fin anledning til å filosofere over små og store spørsmål. Ingenting avbryter oss, vi prater til vi er ferdige med temaet. Selve turmålet har gradvis blitt viktigere for Dinas motivasjon. De første årene betydde det lite, men nå har hun mange synspunkter på turmål og hva vi skal gjøre underveis. Jeg prøver å møte hennes turdrømmer så godt jeg kan. Det er klart hun må få ha medbestemmelse, så lenge det er praktisk gjennomførbart. Samtidig begrenser hennes forslag seg naturligvis til steder og aktiviteter hun kjenner til. De fleste turideene er det derfor jeg som introduserer, men jeg tenker mye på hva som motiverer henne. Hva kan for eksempel være mer passende enn en huleovernatting for en liten Ronja?

Det å være på tur handler om mye mer enn turmål og dagsmarsjer. Vi tilbringer gjerne flere netter på en fin leirplass, og det er gode pauser på marsjdager også. Tiden går fort. Dina er veldig flink til å leke alene, og naturen byr på mange rekvisitter. Snø blir kanskje til en snømann, hoppbakke, hule eller akebakke, fine steiner samles inn, og et dødt lemen krever nøye undersøkelser. Vi samler ved, spikker, kaster stein i vannet, undersøker insekter og lager demninger i bekker. Mulighetene er endeløse, og det er godt å ha tid til å utforske. Leken kan lekes til ende og ingenting forstyrrer. Jeg finner mye turmotivasjon i Dinas glede over å være ute, og jeg ser hvor godt det gjør oss begge to. Turlivet gir oss utfordringer og mestringsopplevelser i tillegg til samhold og sterkt fellesskap. Det konkrete målet om 15 utenetter er en viktig motivasjonsfaktor. Vi må komme i gang med turer på våren, og de siste høstturene blir ofte til virkelighet fordi vi mangler noen utenetter for å nå årets mål.

5 1

VÅR

SLÅSSKAMP I SKOGEN

orrfuglmøkk, men det har ikke jeg klart å finne ut av selv.

Denne gangen har vi fått en detaljert forklaring og jeg har nok en gang troen. Det er slutten av april og vår i skogen. Skiføret er på hell, det drypper fra trærne, det surkler i myrene, og sola

Dina er seks, og dette er det tredje året vi prøver oss på orreleik. Da hun var fire, var vi definitivt på riktig plass, men det viste seg å være umulig å vekke Dina uten å lage for mye støy. Hun sov tungt gjennom hele forestillingen og var svært skuffet da hun våknet og oppdaget at fuglene var borte. I fjor var vi tilbake på samme myr, men den natta var det minst tre grupper med tilskuere i tillegg til oss. Det ble nok litt i overkant. I mørket hørte jeg flere fugler og mye aktivitet ute på myra, men desverre ble de skremt og forsvant før det ble lyst nok til å se dem. Tidligere denne våren prøvde vi oss på et nytt sted vi hadde fått tips om, men vi misforsto veiforklaringen og endte ved en myr uten orrfugl.

Det er litt flere ting å tenke på når man skal på orreleik enn på en vanlig tur. Det viktigste er å ikke skremme orrhanene så de stikker av. Selve leiken begynner svært tidlig på morgenen, men fuglene ankommer spillplassen allerede på kvelden. Det er derfor lurt å komme tidlig på dagen og bygge en gapahuk eller en annen form for skjul der man kan observere orrfuglene uten å bli sett. Så er det bare å legge seg til å sove og håpe at man blir vekket av klukking og husssjlyder tidlig, tidlig neste morgen. Klarer man da å være stille og unngå brå bevegelser, kan man se fram til noen spennende timer med posering og slåssing. Aller først må man selvsagt finne et sted der det faktisk foregår orreleik. Slike spillplasser holdes som regel hemmelig, for med flere tilskuere øker også risikoen for at fuglene blir skremt og flyr sin vei. Vet man ikke hvor man skal gå, kan det være lurt å lete etter åpne myrer i områder der man vet at det er mye orrfugl og se etter spor og fjær. Det sies også at man kan gjenkjenne spillmøkk fordi den er gråere enn annen

«Denne gangen, Dina, denne gangen tror jeg vi ser dem!» Vi tråkker oppover en lang og bratt bakke i håp om å få se et av vårens store skuespill: orreleik.

TRUGER

Moderne truger er lette å gå med og et godt alternativ til ski i løs eller råtten snø. De spennes rett på vinterstøvlene og så er det bare å vandre i vei. Staver er nyttig, både til å holde balansen og for å gi bedre framdrift. Med truger er det det enkelt å gå utenfor løyper og utforske av deler av skogen som ellers er lite besøkt vinterstid.

varmer. Vi har bestemt oss for truger i stedet for ski. Det er godt å slippe å tenke på smurning på dette våte føret, og i motbakkene gir selv ikke feller like godt feste som trugene. Jeg satser på at det er nok snø til at vi kan bruke pulken hele veien. Siden vi har tenkt å bli et par dager i skogen og ikke skal så veldig langt, har vi med oss mye god mat. Pulken er tung, så jeg rekker å bli temmelig svett før terrenget flater ut. Etter en stund svinger vi av fra skiløypa og utover myrene. Nå er jeg virkelig glad for trugene. Her er det vått, åpne felter og veldig myk snø. Det går rimelig greit å ta seg fram, men hvor skal vi slå oss ned? Myra er stor, og det er flere mulige leirplasser. Hvor kommer orrhanene til å være? Bommer vi, kan vi risikere å ikke få med oss annet enn lyden. Vi ser etter spor, men i den voldsomme snøsmeltingen finner vi ingenting. Jeg bestemmer meg til slutt for en plass med god oversikt over store deler av myra. Det ser ut

 Truger er praktisk i snøsmeltinga. Vi holder oss nesten tørre på beina.

som det har vært en gapahuk her tidligere også, og det må da være et godt tegn? Vi går raskt i gang med å lage skjul. Vi vil se, men ikke synes, og bruker granbar, kamuflasjenett og sekkene våre for å lage et godt gjemmested. Det blir kvelden før jeg endelig er jeg fornøyd. Nå må vi ha en rask middag før vi kryper ned i soveposene. Jeg har akkurat fått tent brenneren da vi hører en stor fugl komme innover myra og slå seg ned i et tre rett på den andre siden av gapahuken. To sekunder senere letter den igjen. Vi ser på hverandre. Hva var det? Kan det virkelig ha vært …? Jeg skrur av brenneren og hvisker «Nå gjelder det å ikke skremme vekk fuglene som kommer.» Vi blir enige om at varm middag ikke er nødvendig. Vi kan spise brød og snacks i gapahuken, og så gjelder det å sove. Ting tyder på at det kan bli en tidlig morgen. Dina sovner raskt, mens jeg blir liggende og lytte. Jeg hører flere fugler som lander, men det er for mørkt til å se noe. Til slutt sovner jeg også, men våkner i grålysningen. Klokka viser 03.48, og det er liv ute på myra. Fuglene er fortsatt bare grå skygger, men de er der og de lager 21

DINA! DU MÅ VÅKNE! DE ER HER!

mye lyd. Jeg rusker i Dina og hvisker inntrengende inn i øret hennes: «Dina! Du må våkne! De er her!» Denne gangen fungerer det; hun gløtter på øynene og hører sssjjj-lyden fra fuglene umiddelbart. Ivrig vrir hun seg rundt og kikker ut. «Mamma, der er de! Se!» Det er sju–åtte orrfugler ute på myra og flere i trærne rundt oss. Gradvis blir det lysere, og vi ser dem bedre og bedre. De spankulerer rundt med halene utspilt, og innimellom farer de løs på hverandre. Skogen er full av lyder og liv. Det 22

er utrolig spennende å se på. Innimellom daler intensiteten litt, og vi døser av. Så våkner vi igjen til neste runde. Og neste. Plutselig hører vi en fugl som kommer rett mot oss. Det virker som den slår seg ned på steinen inntil gapahuken, før den raskt letter på jakt etter en bedre plass å hvile. Er det vi som har skremt den? En gang utpå formiddagen gir fuglene seg, og vi sovner igjen i stillheten. Da vi endelig våkner og går ut av gapahuken, skjønner vi