PA O L O C O G N E T T I
UTEN Å NÅ TOPPEN OM FJELLVANDRING, LIVSFILOSOFI OG Å GÅ I EGNE TANKER
Oversatt fra italiensk av Steinar Lone, MNO
Senza mai arrivare in cima, Paolo Cognetti – © 2018 Einaudi This audition published in agreement with the Propriator through Mala Testa Literary Agency, Milan © Norsk utgave: Kagge Forlag 2019 Originalens tittel: Senza mai arrivare in cima Oversetter: Steinar Lone Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Papir: Munken Print Cream 115 g Boka er satt med Garamond 11,5/15 Sats: akzidenz as, Dag Brekke Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-489-2346-6 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no Sitatet i mottoet er fra Tiziano Terzani, Un’idea di destino. Diario di una vita straordinaria, Longanesi, Milano 2014.
Uten å nå toppen er en kjærlighetserklæring til å gå i fjellet. Livet til Paulo Cognetti handler om fjell. Han skriver om fjell, brenner for dem og bor over tregrensen i den lille alpebygden Estoul i Aostadalen i Italia. Estoul ligger litt sør for fjellmassivet Monte Rosa, i enden av en lang smal vei. Veien strekker seg i halvsirkler oppover dalen, forbi nedlagte gårdsbruk, frem til den ender noen hundre meter fra Paolos lille koie. Strekningen blir gjerne kjørt av mennesker som ønsker å klatre Monte Rosa. Enda en fjelltopp Paolo ikke er interessert i å bestige. I Estoul bor også Remigio, som blir kalt Bruno i Paolos suksessroman De åtte fjellene fra 2016 og som er med som seg selv, Remigio, i Uten å nå toppen. Paolo og Remigio er bestevenner. Barna mine og jeg besøkte dem der oppe i Alpene i 2018, sommeren før de to skulle dra til Himalaya og Krystallfjellet, for å, som Paolo skriver i boken, «dele noe annerledes med ham: et sted der vi begge var fremmede, følelsen av å være langt borte og å utforske».
Paolo foretrekker å gå langs fjellet eller rundt fjellet. I mine første tiår syntes jeg det var en litt rar tanke. Ja, jeg var vel nesten førti år før jeg forsto at det kan gi større gleder å gå rundt et fjell, enn opp til toppen. Først etter at jeg hadde klatret Everest skjønte jeg at det ville ha vært mer imponerende å gi avkall på mine egosentriske drivkrefter og snu ti meter før toppen, men da var det for sent. Paolo, barna og jeg gikk en dagstur langs med fjellene ved Estoul. Han går som han skriver. Undrende, sakte, i jevnt tempo. For meg som deler hans pasjon, er han i dag en av vår tids mest spennende forfattere. Slik Peter Matthiessen, forfatteren av boken The Snow Leopard fra 1970-tallet, som Paolo leser underveis i Uten å nå toppen, var det i sin tid. Når jeg leser Paolos bøker tenker jeg at han identifiserer seg med Matthiessen og hans trang til å gå og på samme tid utforske naturen og seg selv. De to beveger seg og blir beveget. Matthiessen hadde vært fisker, miljøverner, agent for CIA, medstifter av The Paris Review, konsument av LSD og heroin, prisbelønnet forfatter og var blitt zen-buddhist da han reiste til Krystallfjellet og skrev The Snow Leopard, eller Leoparden som man ofte kaller den. Han ville gå langt, etter at kona døde av kreft og han drømte om å se en snøleopard. For ham og Paolo var det en pilegrimsferd. Ønsket var å
gå, som Matthiessen skrev, til «østenfor sol, vesten for måne» til «en hjemkomst som ikke trenger noe hjem».
Erling Kagge Oslo, februar 2019
Sommeren 2018, hjemme hos forfatteren
Jeg ville være maler heller enn å lage ordkunst, i morges. I tåka trer de fram, med sine store mosegrodde omfavnelser, de enorme rododendronene. Tiziano Terzani, En idé om skjebne
Mot slutten av 2017, i mitt førtiende leveår, reiste jeg sammen med noen venner til Dolpo-området, en høyslette nordvest i Nepal der vi skulle over pass på mer enn fem tusen meter og gå til fots i omkring en måned langs den tibetanske grensen. Tibet var et mål som ikke kunne nås, og ikke på grunn av grenser: Siden landet var invadert av den kinesiske hæren i 1950, ødelagt av kulturrevolusjonen i seksti- og syttiårene, og endelig ugjenkallelig kolonisert av det nye kapitalistiske Kina, fantes dette gamle riket med munker, handelsfolk og gjetere rett og slett ikke lenger. Men det fantes, eller i det minste var jeg blitt fortalt at det fantes, et lite Tibet på nepalsk område, som på grunn av en historisk glemsel hadde overlevd. Også på kartene ser Dolpo ut som noe rart: Der hvor det politiske Nepal, som vanligvis holder seg på sørsiden av fjellkjeden Himalaya, tar et skritt over og trenger inn i det enorme geografiske området til den tibetanske høysletta, der er det et område i over fire tusen meters høyde, som ikke nås av monsuner eller 13
veier, det tørreste og mest fjerntliggende og minst befolkede området i landet. Kanskje der oppe, tenkte jeg, kunne jeg få se det Tibet som ikke finnes mer, som ingen av oss lenger kan få se: Der er reisen som jeg ønsker meg til min førtiårsdag, som et passende farvel til det andre tapte riket, til ungdommen. Det var ikke den eneste grunnen til å reise. En annen og like viktig var karavanen som jeg ville være en del av. Himalaya er ikke et område man tar lett på: For å reise gjennom hundrevis av kilometer med ubebodde fjell er det nødvendig med en ordentlig ekspedisjon, med reiseførere, bærere, muldyr, det skal slås leir hver kveld og den skal pakkes sammen hver morgen, og man må ha reisefeller. Blant de ni som dro av gårde sammen med meg var Nicola, som jeg nettopp var begynt å bli venn med. Vi hadde møtt hverandre kort tid før, merket at vi liknet hverandre, og var i den fasen der vi har alt å finne ut om hverandre. Men begge trodde vi at vennskap ikke skal ses på som noe som bare skjer: De skal grunnlegges, bygges opp, de trenger minneverdige handlinger for framtida. Så en vårdag hadde jeg beskrevet Dolpo for ham i telefonen og spurt: – Drar vi dit sammen? – Ja, hadde han svart. Nå var det høst og ingen av oss hadde trukket seg. 14
Den andre reisefellen var Remigio, min n ærmeste og vanskeligste venn på dette punktet i livet mitt. I løpet av de ti årene vi hadde kjent hverandre hadde jeg aldri klart å få ham vekk fra fjellandsbyen der han var født og hadde vokst opp, og som jeg hadde flyttet til. Ikke at jeg ville rive ham opp med røttene, men dele noe annerledes med ham: et sted der vi begge var fremmede, følelsen av å være langt borte og å utforske. Jeg hadde bearbeidet ham i flere måneder, jeg hadde brukt alle mulige slags metoder for å overtale ham, jeg hadde ikke oppnådd annet enn tvil og at han skulle tenke over det. Det var alltid et kne som ikke virket, han hadde ikke penger, til og med bilen var det noe med. Til slutt kom han til flyplassen da jeg hadde forsont meg med at jeg ikke ville komme til å se ham der. – Så du blir med du også? spurte jeg. – Jo, ja, svarte han og trakk på skuldrene. Jeg visste at i fjellet går man alene selv når man er flere i følge, men jeg var glad over å dele ensomheten min med disse reisefellene. Vi dro av gårde i begynnelsen av oktober, når man i Alpene kan vente snø, og landet i et varmt og støv ete Katmandu som så vidt var ferdig med monsunen. Sammenliknet med det forrige besøket mitt i byen virket det som den hadde spredd seg enda mer 15
utover den brede dalen: det var flere lag i utkanten, brakkebyer, boligstrøk, løshunder, apekatter, tiggere, magre kyr midt i gata, barn. Av hindu- og buddhisttemplene på Durbar-plassen, som var skadd eller helt sammenrast i jordskjelvet to år før, var det bare murbrokker igjen, og støtter av tre for å holde oppe veggene som sto igjen. Store plakater meddelte at den kinesiske regjeringen tok seg av gjenoppbyggingen. Kina? Hva gjorde Kina på den viktigste plassen i Nepal? Jeg hadde med en feber hjemmefra som økte forvirringen, og da en kvinne overtalte meg til å kjøpe tørrmelk til ungen sin lot jeg meg frastjele nesten alle rupier av henne og hennes medsammensvorne i sjappa. I smugene stilte slakterne ut mørkerøde ribber og blodige geitehoder, og i de små templene på gatehjørnene plasserte de troende blomster og frukt som gikk i oppløsning. I Thamel, turistområdet der grupper av vestlige gikk omkring før de dro mot Everest eller fant fram til The Beatles’ Katmandu, kjøpte vi de siste tingene til ekspedisjonen i en av bruktforretningene, vindjakker, trøyer og støvler som lå i hauger på benkene, alt utstyr som kundene ga til bærerne når de så dem i denne høyden med kortermede skjorter og våte sandaler, og som bærerne solgte videre straks de var nede i dalen. Vi 16
gikk mellom støv, hender, svette kropper, tuting og søppel i veikantene, likevel var det noe ved denne byen som ikke unngikk å fascinere meg. De beste barene var på de øverste takterrassene i bygningene, der det virket som om de hevet seg over den menneskelige elendigheten. Når vi snakket om reisen over noen øl endte vi alltid med å se mot nord: Fra Katmandu ser man ikke Himalaya, det er bare åser og skyer som stenger dalen, men vi kunne forestille oss det og skjelve. Etter en stund, slik det er i Nepal, ble følelsen av å kaste bort tid til det å venne seg til at tida gikk på en annen måte. Det er bare når man gir etter at man kommer i riktig reise stemning. En morgen kom så tillatelsen til å reise inn i Dolpo, og endelig kunne vi dra av gårde mot fjellet.