Š 2017 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign og layout: Gisle Vagstein Illustrasjoner: Tegnehanne | Hanne Sigbjørnsen Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 Boka er satt med Soupbone 15,5/20 Trykk og innbinding: Livonia Print SIA
ISBN: 978-82-489-2079-3
Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo
www.kagge.no
Rosa dress
«Rosa», sa Helena. «Det er klart den må være rosa!» Hun holdt iPaden opp for oss og viste oss et bilde av en ballkjole i favorittfargen sin. «Den eneste fargen som gjelder!» «Er det?» sa Ivan. «Men jeg skal ha dress … må jeg ha ROSA dress?» Det var fredag. Vi satt i garasjen til Helena og planla juleballet. Juleballet … hjertet kjørte karusell bare jeg tenkte på ordet. … Tenk at vi skulle på ball! Vi er ofte i Helenas garasje etter skoletid. Alfred, Ivan, Helena og jeg: Verdens kuleste gjeng. Det er 5
Helena som kaller oss det. Hun vil gjerne at vi skal være kulest i verden. Det er på en måte livsmålet hennes. Hun har ikke akkurat nådd det målet ennå. Vi er nemlig omtrent like kule som brunost. Helena mister likevel ikke troen. En dag, pleier hun å si, en dag kommer alle til å forstå at vi faktisk er de ALLER, ALLER KULESTE. Men før vi kommer dit, har vi det veldig bra med å bare være venner. Verdens beste venner. Det er ikke så verst, det heller. Alfred kastet et halvt blikk på bildet av den rosa kjolen. Han var tydeligvis omtrent like interessert som om Helena skulle vist ham et bilde av en søppelpose. «Kjole er kjole», sa han. «Det er vel det samme hva vi har på oss?» «Kjole er IKKE kjole», sa Helena. «Det er jo bare et stykke tekstil med hull til hodet og armene», sa Alfred. «Er det bare meg her som skjønner hvor viktig kjolen er?» ropte Helena. 6
«Korrekt», sa Alfred. «Men altså … Hva med dressen?» sa Ivan. «Må den være rosa?» «Nei da», sa jeg. «Puh!» sa Ivan. «Og jeg er enig i at kjole er litt viktig», sa jeg. «Der kan dere se!» ropte Helena til Alfred og Ivan.
Kjolen min var klar allerede. Den hang i skapet. Pappa og jeg hadde vært og kjøpt den sammen. Den var blå. Jeg har aldri kledd rosa. Med rosa klær ser jeg helt gusjegrønn ut. Helena derimot ELSKER rosa. Og bruker det hele tiden. Så klart hun skulle ha rosa kjole på juleballet. Helena snudde seg mot Alfred og Ivan og så strengt på dem. «Det dere ikke har forstått», sa hun, «er at det går an å VINNE ballet.» «Der tar du feil. På generelt grunnlag kan ikke ball vinnes», sa Alfred. «Så klart det kan», sa Helena. «Det er enkelt. Man må bare bli ballets dronning!» «Må jeg bli ballets dronning?» sa Ivan langsomt. «Men jeg sa jo at jeg ikke har lyst til å gå med kjole.» Helena sukket. «Du kan så klart bli konge. Og du kan gå med dress.» 8
«Ikke rosa?» «Ikke rosa.» Før jeg ble ordentlig godt kjent med Ivan, pleide jeg å tenke at han var bitte litt u-smart. … ehm … dum, rett og slett. Men det syns jeg ikke lenger. Noen ganger må han bare tenke gjennom ting et par ganger ekstra før han forstår dem. Og det er det jo ikke noe galt i. Dessuten er han snill som en nyfødt kattunge. Og positiv til det aller meste. Derfor er det rett og slett umulig å bli irritert på Ivan. Alfred er det derimot ganske lett å bli irritert på. Han snakker med utrolig vanskelige ord, hele tiden, og iblant kan det være nesten umulig å skjønne hva han mener. Dessuten vet han alltid best. Tror han. Alfred har nemlig lest det som finnes av bøker på biblioteket. Dessuten også antagelig halve internett. Særlig alt som har med forskning og eksperimenter å gjøre. Men det betyr ikke at han alltid har rett.
9
Noen ganger kan det sprenges inne i meg, så irritert blir jeg på ham. Det er rett og slett ingen på hele kloden jeg kan bli så forbanna på, som jeg kan på ham. Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: Noen ganger kan det også sprenges inne i meg fordi jeg liker ham. Veldig godt. Så godt at jeg blir helt rød i ansiktet og begynner å skjelve på hendene. Og DET er i hvert fall irriterende! Men ikke si det til noen, vær så snill, for da blir jeg superflau. Dessuten håper jeg at det skal gå over snart.
«Bjørg? Hallo?»
Jeg merket plutselig at Helena satt og så på meg. «Hva mener du?» spurte hun. «Jeg? Jo, jeg sa jo at jeg syns kjole er litt viktig.» «Ikke om det. Om ballets dronning.» «Ja?» Helena så seg rundt. «Jeg kan jo ikke være den eneste her som har tenkt på det?» «Ehm, nei», sa jeg. Sannheten var at jeg hadde tenkt ganske mye på det. Tenk å stå der oppe på scenen. Lyskasterne skinner i håret ditt. Du får krone på hodet, det funkler i diamanter. Alle, og særlig Alfred, syns du er den vakreste. Den peneste. Den skjønneste. Askepott og Elsa på en gang … Men jeg visste at det ikke ville komme til å skje. Sånne som meg, som heter Bjørg og har brunbeige hår og altfor lang hals, vi blir aldri dronninger eller prinsesser for noe som helst. Vi må i beste fall nøye oss med hoffnarr. Derfor dyttet jeg drømmen min lengst bak i det minste rommet innerst i hjernen. Og lukket døra hardt igjen. 11
Helena derimot, hun slo ut med armene og ropte. «Klart vi skal bli konger og dronninger! Og da … når vi står der oppe på scenen, da vil alle skjønne hvor inn i granskauen kule vi er!»
Trym og Trine
Mandagen etter, som var mandagen tolv dager før ballet, virket først helt vanlig. Det ringte inn som vanlig. Vi satte oss i klasserommet som vanlig. Alle skravla som vanlig. Om ballet, så klart. Det hadde vi jo skravla om i månedsvis. Om kjoler og dresser og vesker. Om hva vi skulle spise og drikke. Om fyrverkeriet som skulle avslutte kvelden. Og om hvordan vi skulle komme oss dit. For det var visst også en greie med ball, hadde jeg skjønt, at man skulle kjøre en eller annen fancy bil dit. Uansett. Det meste var ganske vanlig. Men så gikk døra opp, og inn kom Siverten, læreren vår. Han heter egentlig ikke Siverten, altså, men bare Sivert. Men han vil at vi skal kalle ham for Siverten, for han syns det høres mer ungdommelig ut. Han er veldig opptatt av å være kompis med oss, nemlig. 13
Litt vel opptatt av det, kanskje. Men han er en grei og rettferdig lærer, det skal han ha. Med seg denne dagen hadde Siverten en fremmed gutt og jente. Hele klassen ble brått stille. «Hvem er det?» hvisket Helena til meg. «Aner ikke», sa jeg. Jeg prøvde å tenke etter om jeg hadde sett gutten og jenta før, men det kunne jeg ikke huske. Og jeg tror virkelig jeg ville husket dem. For de så ut som engler. Begge hadde gullende gult krøllete hår, store, blå øyne og knallrøde kinn. Og de var klin like. Hadde det ikke vært for at hun hadde litt lengre hår enn ham, ville det vært vanskelig å se forskjell på dem. «De må være tvillinger», hvisket Helena. «Ja», hvisket jeg. «Definitivt», hvisket Alfred. «Yo, folkens», sa Siverten. «Her har vi to nye kids som skal begynne hos oss.» «Nye elever!» sa Helena og tok et lite sittehopp 14
i stolen av bare spenning. «Husk å rekke opp labben», sa Siverten. «Ja da», sa Helena. Hun fortsatte uten å rekke opp hånda: «Hvorfor har du ikke fortalt det før, at vi skulle få to nye i klassen?» «Jeg fikk ikke vite det før i går», sa Siverten. Han snudde seg mot englene og smilte bredt. «Har dere kanskje selv lyst til å si hva dere heter?» «Nei», sa jenta. «Nei», sa gutten. «Nei. Akkurat», sa Siverten. Englene stod bare der og skulte. Og plutselig var de ikke så like engler, likevel. De så nemlig egentlig ikke så snille ut, slik man jo tenker at engler skal være. Eller blide. Klærne de hadde på seg, var heller ikke akkurat engleaktige. Hun gikk i svart fra topp til tå. Svart bukse, svart genser, svart jakke. Mens han hadde militærgrønne klær, som om han var kledd for å kaste seg ned i en skyttergrav. 15
«Greit», sa Siverten. «Dere er sikkert litt sjenerte. Men det er bare fine kids i denne klassen, og de kommer til å gi dere en fet mottakelse. Ikke sant, klassen?» «Ja, Siverten», sa vi. «Skal vi si velkommen til de nye elevene, da, klassen?» «Ja da», sa vi. «Velkommen Trym og Trine», sa Siverten. «Velkommen Trym og Trine», sa vi. 16
«Henda i været for Trym og Trine», sa Siverten. «Air five.» Og vi strakk hendene i været og klappa én gang, for det var en slags greie Siverten hadde funnet på at vi skulle gjøre som han syntes var så fin. «Air five.» Helena bøyde seg mot meg. «Trym og Trine!» hvisket hun, og de grå øynene lyste av spenning. «Gjett om vi skal bli venner med dem!» «Ehm. Hvorfor det?» hvisket jeg. «Bjørg, skjerp deg», hvisket Helena. «Nye venner er hyggelig. Rett og slett. Dessuten er det akkurat som Siverten sa. Vi må gi de nye en fet mottakelse. Man skal være hyggelig mot dem som er nye. Akkurat som du var mot meg.» «Var jeg?» «Du tok skikkelig vare på meg. Og var hyggelig fra første dag.» «Å, ja», sa jeg.
17
For egentlig syntes jeg Helena hadde tatt veldig godt vare på seg selv. Både da hun begynte på skolen etter sommerferien i sjuende, og senere. Men vi var blitt venner med det samme, så det stemte jo at jeg var hyggelig fra første dag. Det var ingen grunn til å la være, for jeg skjønte ganske fort at Helena var det beste som hadde skjedd meg. Før hun begynte i klassen, hadde jeg nemlig ganske nøyaktig NULL venner. Siverten så seg rundt i klasserommet. «Skal vi se da, Trine og Trym», sa han. «Vi må jo finne pulter til dere.» «Ved siden av meg og Bjørg», ropte Helena. «Helena, da. Labben i været», sa Siverten. Helena rakk for en gangs skyld opp hånda. «De kan sitte her!» Men det var for sent. For nå var det en annen hånd som var strukket opp. Og en pen stemme som sa: 18
«Unnskyld?» Siverten hadde snudd seg mot Cornelia, som hadde rakt sin hånd pent i været. «Vær så god, Cornelia?» «De er hjertelig velkomne til å sitte hos Markus og meg. Det er god plass her», sa Cornelia. Helena freste. «Typisk!» Cornelia er den aller kuleste i klassen vår. Hun kommer garantert til å ha den fineste kjolen på ballet. Hun kommer garantert til å bli dronning, også. Hun vinner nemlig alltid. Hun er best i alt. Best på skolen. Flinkest i sport. Den aller, aller peneste. Det er fryktelig irriterende. Dessuten er hun på toppen av det hele veldig snill. Det er faktisk det aller mest irriterende ved henne. Og nå var hun derfor selvsagt kjempeopptatt av å være SUPERSNILL mot de to nye elevene, akkurat sånn som Siverten hadde sagt. Dessuten hadde Cornelia rett. Det var god plass borte hos henne og Markus. Ganske luftig, faktisk. 19
Det kom av at Markus og Cornelia hadde det beste arbeidsbordet på den fineste plassen forrest i klasserommet. Markus er forresten den kuleste gutten i klassen. Og flinkeste. Han vinner også alltid alt. I dag VANT Markus og Cornelia de nye elevene. For Trym og Trine ble selvfølgelig plassert ved bordet hos dem. Cornelia bøyde seg fremover og smilte vennlig til dem. «Så koselig!» sa hun. «Jeg gleder meg SÅNN til å bli kjent med dere!» Og så begynte hun straks å sette dem inn i gruppearbeidet vi holdt på med. De kom sikkert til å bli superbestevenner, de fire. Helena skummet ved siden av meg. Det var nesten så jeg kunne se små bobler av raseri stige opp fra henne. «Hvorfor er det alltid sånn!» sa hun lavt. «Hvorfor får Markus og Cornelia det alltid sånn som de vil!?» 20
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Hvorfor er det sånn at noen er kule og alltid vinner? At noen både er flinke på skolen, er superpene, har fine klær og er dødsgode i all slags sport? Mens andre, sånne som meg, må være glade hvis vi er gode til en eneste ting her i verden? Jeg er heldigvis god til en ting. Jeg er god til å tegne. Det pleier i hvert fall folk å si. Jeg tegner hele tiden. Jeg ELSKER å tegne. Og så er jeg god 21
til en ting til: å blande mat. Lage nye overraskende smaker av å sette sammen gamle, vanlige smaker. Det er litt som å tegne og å blande farger. Men alt det andre … skolen og utseende og klær og sport … der har jeg ikke så mye å stille opp med. Derfor regna jeg ikke med at de nye elevene ville være spesielt interessert i å bli kjent med meg, heller. Det pleier nemlig ikke nye folk å være. Unntatt Helena, da. Men nå var min aller beste venn skikkelig nedfor, kunne jeg se. Så jeg skyndte meg å bøye meg frem og hviske til henne. «Vi prøver å bli kjent med dem etterpå.» Da strålte hun opp. «Ja! Så klart! I friminuttet. Da skal vi vise dem hvem som egentlig teller her på skolen!»