M ími r K r i s tj á n s so n
VEStKANtTrOLl En røverroman
© 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Lyng-Vagstein Omslagsillustrasjon: Morten Mørland Sats: Dag Brekke | akzidenz as Satt med TriniteNo2 11,5/14,8 Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1873-8
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
PROLOG: ORIENTERING
HELT SIDEN STUDIETIDA HAR ingeniør Knut Berg vært en ivrig orien teringsløper. Nå løper han for livet. Han løper som en gal mann gjennom Telemarks dype skoger, kaver seg gjennom den kramme nysnøen, det er som å vasse i betong før den stivner. Han vet det koster krefter, men han tør ikke løpe langs de opptråkkede stiene. Da finner de ham. Et eller annet sted der ute i mørket er de og leter etter ham. Han kjenner blodsmaken i munnen og melkesyren sprenge på i lårene. Det er helt stille i skogen. Alt han hører, er sin egen hivende pust og sitt eget hamrende hjerte. Da han var liten, var Knut Berg redd for skogen, redd for å bli slukt av den. En gang fortalte bestefaren ham at grantrær egentlig var troll som bare stod stille og ventet på å spise små barn. Den natten var Knut Berg så redd at han måtte krype opp i besteforeldrenes seng for å få sove. I natt er det ekte troll han har i hælene. Det er 11,4 kilometer til kanalen langs de oppmerkede løypene. Knut Berg har løpt strekningen på 39 minutter og 48 sekunder. Men da løp han langs stiene.
5
Pulsklokken viser 52 minutter siden han klatret over gjerdet og hørte den dumpe lyden av sin egen kropp som falt ned i snøfonna på den andre sida. Han har fortsatt en sjanse, bare han når kanalen. Telemarkskanalen, repeterer han for seg selv: 105 kilometer lang, 18 sluser, høydeforskjell på 72 meter. Renner fra Dalen i vest og ut i havet ved Skien i øst. «Verdens åttende underverk.» Svetten siler nedover ryggen enda det må være minst ti minusgrader. Det er lenge siden han kastet hodelykten fra seg, månen lyser opp det hvite landskapet. Fra kanalen er det bare noen hundre meter opp til Lunde. Et lite norsk tettsted med 1572 innbyggere. Redningen. Han kjenner nok en gang etter tegningene i innerlomma på den nye fleece-jakka fra Stormberg Cathrine kjøpte til ham. Det blir en kald vinter, hadde hun sagt, du kommer til å fryse. Så faller han. Et lite øyeblikks uoppmerksomhet, det er alt som skal til. Han prøver å ta seg for med hendene, men de synker bare ned i snøen. Han orker ikke reise seg, lar seg bare sluke av det hvite. De har meg nå, tenker han. Det er bare et spørsmål om minutter, så er de her, finner meg liggende langflat. Jotnane kjem. Han tenker på Cathrine og de to små som venter der hjemme. Så hører han plutselig noe. Ikke skritt, ikke roping, ikke hunder, men et lavt og konstant brus langt der ute i natten. Kanalen! Knut Berg reiser seg med krefter han ikke trodde fantes, børster snøen av ansiktet og begynner å løpe. Bare noen minutter til nå, så er han ute av skogen og kan løpe langs kanalen opp til Lunde. Det er ti minutter igjen, så er han i trygghet. Skogen er mindre tett nå, og han kan høre fossen helt tydelig der framme, instinktivt setter han opp farten, finner krefter som ikke
6
var der før, krefter som har ligget på lur et eller annet sted i kroppen bare for å tas ut i en siste, desperat spurt. Lunde lyser mot ham der framme. Aldri har noen vært så glad for å komme til en småby i Telemark. Så kjenner han et slag i hodet, og alt blir mørkt.
DEL 1: APRIL 2017
KAPITTEL 1: MER URO
DEN HVITE MURVILLAEN I Kruses gate 8 på Frogner er beskyttet mot
innsyn av høye løvtrær. Den staselige fasaden, med sine mange art nouveau-detaljer, gjør at villaen fra 1899 regnes som unik i hovedstadens bybilde. Den ble tegnet av arkitekten Alf Hurum til broren, fabrikkeier Arthur Hurum. Derfor var den i mange år kjent som Villa Hurum. Men det var før Finn Skårderud flyttet inn og åpnet Villa Sult. Etter å ha fått en betydelig pengegave av faren til en av sine pasienter fikk psykiateren Skårderud endelig muligheten til å realisere sin drøm om et nasjonalt senter for spiseforstyrrelser der kunst og terapi gikk hånd i hånd. Det er en flott tanke, tenker Jonas Gahr Støre idet han trør ut av den svarte bilen foran den nydelige hvite fasaden. Tenk bare om flere norske anorektikere leste Franz Kafkas novelle «Sultekunstneren» og Knut Hamsuns roman «Sult»! Hvis bare én norsk bulimiker kunne bli en ny Hamsun, er det verdt det. Jonas har ikke spiseforstyrrelser. Tvert imot har han alltid hatt en svært høy forbrenning. Særlig er han glad i det franske kjøkken.
11
Ikke sånn å forstå at han ikke har respekt for Grandiosa, det må han understreke, men favoritten er likevel foie gras. Han trives i Villa Sult, Jonas. På vei inn i foajeen beundrer han Finns nyeste maleri, av kunsteren Bjarne Melgaard. «Untitled HUNGER» står det på den lille plaketten. Maleriet er i sterke farger, med grønne, lille og rosa kruseduller, men Jonas mener han kan skimte minst tre skjeletter som stapper i seg mat. Det ene av skjelettet spyr opp maten igjen mens det blir tatt bakfra av det andre, og med dryppende blodrød skrift har Melgaard skrevet: «HUNGER EATS YOUR BRAIN.» Støre nikker anerkjennende. Han synes det er flott at også mennesker med spiseforstyrrelser får ta del i store kunstopplevelser. Da Jens foreslo at han burde gå til psykiater, hadde han steilet litt. Han var slett ikke syk, hadde han sagt, tvert imot hadde han aldri følt seg bedre. Det er ikke det det handler om, hadde Jens svart. Det er slitsomt å være toppolitiker. Det blåser på toppen. Dessuten er det ensomt, og jeg trenger å ha de beste folka mine i toppform. Finn forstår oss, sa Jens, de hadde blitt kjent gjennom sine koner og vært naboer på Nordberg i en årrekke. Til slutt hadde Jonas nølende gått med på å gå til Finn Skårderud. Og Jens hadde helt rett, som vanlig. Det er deilig å ha noen å åpne sinnet sitt til. Noen å snakke med når alt rundt ham stormet. Som for to år siden da Geelmuyden Kiese hadde kåret ham til «årets tåkeprater». «Størsk» hadde de hånlig kalt det. De misforstod ham med vilje, vrei sitatene hans ut av kontekst. Alt han ville, var å ha to tanker i hodet samtidig! Når han sa at «svaret kan være ja og svaret kan være nei», så mente han faktisk akkurat det. Var det så vanskelig å forstå? Politikkens jernlover er ubønnhørlige. I fjor strømmet flyktningene inn i landet, og Frp suste fram på meningsmålingene. På flere målinger var Erna Solberg faktisk mer populær enn ham. Mer 12
populær enn selv ham! Jonas Gahr Støre kunne ikke fatte og begripe det. En snusfornuftig, arrogant bergenser. En statsminister som lot de små røykefingrene sine løpe over skjermen og spille «Candycrush» så ofte hun fant en ledig stund. Nei, det var som vennene hans på oldboys-laget til sportsklubben Heming sa: «Kan du ikke ta vare på kroppen din, så kan du heller ikke styre landet.» Men nå gikk alt så meget bedre. Om flere flyktninger ga økt oppslutning til Frp og Høyre, ga titusenvis av nye arbeidsløse økt oppslutning til Arbeiderpartiet. Da flyktningstrømmen dempet seg høsten 2017, samtidig som arbeidsløsheten nærmet seg 200 000, steg ørnen blant partiene igjen som en fugl føniks på meningsmålingene. I motgang hadde regjeringen nærmest implodert. Siv Jensen gikk i baret da TV2 offentliggjorde et lydopptak der hun raljerte over sine tre partilederkolleger på borgerlig side, som alle tre hadde dysleksi: «Ikke nok med at jeg leder et parti av bygdeidioter, nå må jeg smiske rundt for tre nek som ikke kan stave ‘statsbudsjett’ skikkelig engang. Jeg er drit lei av å svare på rop om økte peviligninger i pudsjettene. Og dette skjer altså i verdens rikeste land i 2017. Heia Norge, du liksom», hadde Jensen frest inn i det hun trodde var en avslått mikrofon. Jonas hadde nok alltid mistenkt at Siv Jensen ikke hadde særlig respekt for dyslektikere. Men han trodde ærlig talt hun var smart nok til å skru av mikrofonen etter et intervju med TV2. Som ny partileder hadde ikke Sylvi Listhaug klart å gi Frp noe oppsving. Til det kom det fortsatt altfor få flyktninger til Norge. Dermed steg Arbeiderpartiet til uante høyder på meningsmålingene. 32 prosent i januar. 35 prosent i februar. 39 prosent i mars. 13
Før påske ble de målt til 41,1 i Dagbladet. Villa Sult er tomt i dag. Det er andre påskedag, tre dager før Arbeiderpartiets landsmøte åpner i Folkets Hus. Jonas Gahr Støre er på vei inn i sin første stortingsvalgkamp som Ap-leder. Det er i sånne stunder det er godt å ha Finn. Psykiateren sitter bak pulten sin og leser idet Jonas kommer inn i rommet. Han er tynn i håret, men har bevart en viss gutteaktig sjarm. På pulten foran Finn står en modell av en svart, mangesidig kloss, hvilende på små, hvite dyrefigurer. «Meg og Melgaard har planer om å bygge en ny klinikk for suicidale», sier Finn uten å se opp fra modellen. «Vi har tenkt å kalle den ‘A house to die in’. Døden er ikke bare konkret, men også estetisk. Ikke minst for dem som iscenesetter sin egen død gjennom selvmord. Dersom vi bare får lov til å bygge det av byantikvaren. Der har du et psykisk problem, der.» Finn kikker opp på Jonas, smiler varmt til ham før han vifter ham bort mot divanen i andre enden av rommet. «Så. Hvordan har vi det i dag? Spent? Nervøs?» Jonas svelger. Han sliter alltid litt med å komme i gang med disse seansene. «Nei, jeg vil ikke si det slik. Jeg vil heller bruke ordet oppstemt. Vi har jobbet så lenge med dette, nå. Du kjenner selvfølgelig til Franklin D. Roosevelts ‘New Deal’?» Finn nikker, og Jonas fortsetter monologen. «Som du vet, mistet flere millioner amerikanske arbeidere jobben i den store depresjonen. Da Roosevelt ble valgt til president for første gang i 1933, satte han i gang et enormt reformprogram for å sikre nye jobber. Dette blir en ‘New Deal’ for vår tid! En plan som både tar hensyn til vår tids viktigste sak, klima, og sikrer titusenvis av arbeidsplasser langs kysten. Vi tar det beste fra arbeiderbevegelsen i forrige århundre og det beste fra miljøbevegelsen i vår tid og 14
smir det sammen til en kraftfull legering med skjær av både rødt og grønt. Et moderne, verdiorientert Arbeiderparti.» Finn kikker opp fra notatblokken. Stemmen er myk og rolig. «Jeg tenker at det er viktig for deg å være flink. Du har nesten litt ‘flink pike’-syndrom. Er det det du er redd for, at denne planen skal falle gjennom? At du for en gangs skyld skal gå på trynet?» «Jeg vil ikke bruke ordet ‘redd’.» Det blir stille i rommet. Det er en lang, pinlig stillhet. Ikke som på Politisk kvarter, når journalistene hele tida prøver å avbryte. Jonas kan føle Finn stirre på seg. Så griper han ordet igjen. «Du vet, den rastløsheten som vi har snakket om. Jeg vet ikke … Noen ganger føles det nesten som jeg bare spiller en rolle. Det er ingen, eller nesten ingen, som kjenner den virkelige meg. Noen ganger er jeg bare så redd for å bli … avslørt.» «Dette er helt normalt. Særlig blant oss som lykkes. Du har kanskje lest ‘The Great Gatsby’ av F. Scott Fitzgerald? Den handler nettopp om det.» Finn begynner som vanlig med et sveip innom litteraturen. Så fortsetter han, mer klinisk nå. «De amerikanske psykiaterne Pauline Clance og Suzanne Imes kaller det impostor syndrome, eller svindlersyndromet. Det rammer særlig vellykkede mennesker som ikke klarer å stole på at de fortjener det de har oppnådd, men tilskriver det flaks eller en evne til å lure menneskene rundt seg. Det jeg vil at du skal gjøre nå, det er å skrive ned de tingene du objektivt sett har oppnådd. Tror du du kan få til det?» Jonas kjenner det knyte seg i magen. Der er den igjen, frykten. Frykten for å sprekke som et troll i sola.
KAPITTEL 2: GENERASJON FRUSTRASJON
Å BLI JOURNALIST PÅ 2000-tallet er like dumt som det var å kjøpe tur-
returbillett på «Titanic», tenker Vidar Versto. Mange ganger har han advart dattera mot å velge journalistikken som karrierevei. Han har lokket og mast, tryglet og truet. Fortalt om jobber som forsvant, lønninger som ble kuttet og gravejournalistikk som ble fortrengt av puppesjokk og billige klikk. Han hadde mimret om hvordan journalister gikk fra å være konger på byen til å bli like forhatt som telefonselgere, imamer og parkeringsvakter. «Finnes det noe du mener ikke var bedre før, pappa?» Vilde Versto himler med øynene. Selv om hun har begitt seg ut på dødens seilas i yrkeslivet, er han stolt av henne. Hun er høy, slank og har et skeivt smil som gir ansiktet karakter. Hun ligner på mora si. Men Vilde har alltid vært en pappajente. Hun var ni år da hun laget sin første avis, som Vidar så kopierte opp og stiftet sammen nede på VG-huset. «Vålerenga avis» inneholdt konkurranser og kryssord, men også kritiske saker om prisforskjeller på godteri og cola i de lokale innvandrerkioskene.
16
Versto prøver å redde et rykende lammelår fra ovnen i leiligheten i Islands gate. «La meg se», begynner han. «Liverpool taper, og Donald Trump vinner. I Midtøsten herjer IS, og på Vestkanten herjer russen med busser i millionklassen. Norske barn kan ikke svømme, mens fedrene deres sykler Birken og mødrene er utro med zumba-instruktøren. Det koster 35 kroner for en kopp kaffe, og mindre for en polsk snekker. Om det finnes vanlig kaffe å få kjøpt her i byen lenger! Her om dagen, Vilde, leste jeg i avisa om en dame som var f leksitarianer. Vet du hva det er? Det er noen som velger bort kjøtt når de vil. Som om det var en jævla ideologi å spise kjøtt av og til. Nei, vet du hva, jeg kommer ærlig talt ikke på noe», sier Vidar og setter fra lammelåret på kjøkkenbenken. «Kom igjen da, pappa. TV-serier har blitt bedre?» «Bedre? Jeg har voksne kolleger som ikke klarer å jobbe før de får nye klipp av Skam. Det er folk i kommentaravdelingen i VG som kan sitte foran skjermen i timevis og se en TV-serie om drager. I fullt alvor!» «Norsk musikk slår endelig gjennom i utlandet?» «Har du hørt om Wenche Myhre, Vilde?» Vidar ser slukøret ned på det brente lammelåret. «Det går an å kjøpe en flaske champagne på polet på selve nyttårsaften?» «Ok, der har du et poeng.» Versto føler seg som en dinosaur. Eller, han føler seg enda verre enn en dinosaur. Dinosaurene ble bare truffet av en meteor, og så BOOM! var det snipp, snapp, snute for dinosaurene. De så det ikke komme. Vi journalister, tenker Versto, vi er nødt til å gå rundt og se vår egen bransje dø. Det var annerledes før i tida, da han kunne i sitte timevis med de andre gamle ølhundene på den legendariske Tostrupkjelleren, den 17
gang en god journalist skulle lukte øl før lunsj og de fikk en ølkasse på Aftenposten-desken hver gang de jobbet søndager. Før kom alle journalister bakfulle på jobb. Nå kommer de svettende inn rett fra en økt på rulleski. Stølhet er blitt den nye fyllesjuken. Gørjahytta er det nye Tostrupkjelleren – det er der politikere og journalister utveksler sladder. Når var det alle ble så streite? Kom det samtidig med internett? Vilde jobber med «content marketing» i et lite byrå som heter Storydoing. På nettsida deres har Vidar lest at hun «utformer strategier for content som skal sikre kundene størst mulig reach». Hva det betyr, aner han ikke. «Vilde, kan du sette fra deg rødvinsglasset og hjelpe meg med potetene?» «Vi har faktisk fått et oppdrag fra VG nå», begynner Vilde mens hun lemper et brett poteter opp på komfyren. «Det er for det VGTV-programmet Mads, hvis du har sett det.» Selvfølgelig har ikke Vidar Versto sett på Mads. Men han kan ikke unngå å ha hørt om det. Aller mest fra Mads selv. På VG-huset spradet Mads Andersen rundt i gangene og fortalte historier de fleste allerede har hørt mange ganger før. «Jeg er Norges beste programleder.» «Kona mi har vært med på Skal vi danse.» «Jeg har datet Hadia Tajik.» Og så videre, og så videre. «Mads Andersen er den eneste norske journalisten som tror Watergate er to norske musikkprodusenter med suksess i New York.» «Nå er du urettferdig, pappa. Han er flink til å få mennesker til å åpne seg opp», sier Vilde. «Han er enda flinkere til å åpne seg opp som seg selv.» «Du skulle sett revolverintervjuet han gjorde med Martin Kolberg. Der gikk han virkelig i dybden.»
18
«Når da, tenker du på? Da han spurte Kolberg når han sist fikk utløsning?» «Så du har sett Mads!» triumferer Vilde. Vidar banner lavt mens han smaker til sausen. «Jeg kan nesten ikke unngå å få det med meg, Vilde, de tapetserer jo VG Nett med det.» «Vi skal hjelpe Mads med å bruke Tinder til å spre innhold som en del av VGs nye digitale strategi», sier Vilde, mens Vidar begynner å skjære i påskelammet. «Tinder?» «Vel, Tinder er en datingapp som er veldig stor i målgruppen 14–19. Nå lanserer de en innholdsfunksjon som heter Tinder Discovery. Ved å legge ut nyheter, eiendomsannonser eller produkter på Tinder Discovery kan vi matche med brukerne der de er.» «Skal du bruke en sjekkeapp for å selge journalistikk?» Vilde Versto himler med øynene. «Det handler ikke om å selge, pappa, det handler om reach. Gjennom Tinder kan VG komme i kontakt med akkurat de brukerne de til enhver tid ønsker å nå med sine programmer. Slik kan man skape buzz, som på sikt kan skape inntekter. Å bruke Tinder i våre dager er ikke noe annerledes enn det var å bruke avisbud på 90-tallet.» «Jeg tror det finnes avisbud ennå, Vilde.» «Whatever», svarer Vilde og bærer sausen og lammet ut av kjøkkenet. Vidar Versto åpner en ny halvliter og går ut på gangen, der tre uåpnede brev ligger og venter på ham. Det første er fra Hafslund, det neste fra DNB. Regninger, sukker han. Det tredje er et håndskrevet brev adressert til Vidar Versto. Han kjenner et ørlite rykk i ringfingeren. Fantomsmerter. Som ung typograf mistet Vidar Versto de to øverste leddene på høyre ringfinger i et ublidt møte med en trykkpresse. 19
På 80- og 90-tallet, før internett kom og mens han ennå ble regnet blant VGs mest betrodde medarbeidere, gikk det rykter om Vidar Verstos avkappede ringfinger. Det var som en slags magefølelse, hver gang han kom på sporet av en god sak eller et hett tips, så kjente Versto det rykke i den avkappede fingeren. «Verstos fantomfingerspitzgefühl», hvisket de, de yngre kollegene, da han gikk forbi i gangene på VG-huset. Men det var før. Det var den gang dyktige journalister kunne styre etter instinkt, ikke ble styrt av lesertall, klikk og fokusgrupper. Han river opp konvolutten med den håndskrevne adressen. Inni ligget bare et enkelt ark med noen få linjer tekst. Jotnane kjem. Voluspå, 49. K. Berg. Over teksten er det tegnet et merkelig symbol, en slags firkant. I tre av hjørnene på firkanten er det tegnet en mindre firkant, mens resten av firkantens flate er dekket av svarte og hvite prikker. Det ligner ikke noe mønster Vidar Versto har sett. Eller vent, ligner det ikke litt på en rune, eller noe annet norrønt? Det ser nesten litt nazistisk ut, et slags jernkors. Det rimer med ordene i teksten. Jotnane kjem. Voluspå. Norrøn mytologi. Kanskje var det varsel om et høyreekstremt komplott? Før i tida ville han kanskje ha sluppet alt han hadde i hendene og kastet seg over et tips som dette. Men før i tida var før i tida. «Pappa!?» Vilde roper på ham fra inne i stua. Han ser en siste gang på arket. Kjenner etter i den avkappede ringfingeren, håper den skal rykke til igjen. Men ingenting. Vidar Verstos fantomfingerspitzgefühl er steindød. Resignert legger han brevet fra seg på kommoden, og med senket hode bærer han lammelåret inn i stua til dattera.