Jan Ove Ekeberg VIKINGTIDENPÅ200SIDER fra høvdingstyre til rikskongedømme
© 2022 Kagge Forlag AS 1. opplag, 2022 Layout: Gisle Vagstein | deTuria Design Omslagsfoto: Celina Øier Papir: Arctic Volume White, 130 g Boka er satt med Sabon 11/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. ISBN:TordenskioldsKagge978-82-489-2971-0ForlagASgate20161Oslowww.kagge.no
INNHOLD DA VERDEN KOM TIL NORDEN 9 Forord DEL I NORVEGR EN SJØVEI MOT NORD 15 Norge ved inngangen til vikingtiden PLOGEN, DET SKARPESTE VÅPEN 22 Bondesamfunnet, gården og jordbruket DEN VENNLIGE VIKINGEN 30 Samfunnsorden: høvdinger, bønder og treller DEN STERKES RETT 42 Tinget og lovene HØVDINGER I STAKK 47 Familien: kvinner, barns og gamles stilling DEL II NORMANNI SETTER SEIL MOT FREMMEDE KYSTER 69 Det havgående langskipet
FRI OSS FRA NORMANNERNES RASERI 84 Vikingene angriper VIKING MOT VIKING 94 Kampen om kongemakten HÅRFAGREÆTTEN VENDER HJEM 105 Norge blir et enekongedømme DEL III SJØKONGENE GÅR I LAND DE FØRSTE VADSTEINENE 117 Vikingene tar Orknøyene, Shetland og Færøyene KOLONIHERRENE 122 Kolonisering i Irland, England og Normandie EN FRISTAT I VEST 130 Vikingene bosetter Island NYTT LAND 138 Eirik Raude og Leiv den hepne TIL MIKLAGARD, JESU GRAV OG VIDERE 149 Om vikingenes reiser i østerled
DEL IV KVITEKRISTS LOV DEN GUDGITTE KONGEMAKTEN 161 Kongene og kirken samler makt VIKINGTIDEN FALLER PÅ STAMFORD BRIDGE 175 Ny gudstro og samfunnsbygging forandrer Norge DE NORSKE VIKINGKONGENE 186 DE DANSKE VIKINGKONGENE 191 DE SVENSKE VIKINGKONGENE 194 ETTERORD 196 BILDEKREDITERINGER 198
brutalt nok utøvde vikingene vold ute og holdt fred hjemme .
kristendommen
kan dermed betraktes som Nordens viktigste bidrag til verdenshistorien.
Visst hadde det vært kontakt mellom nordmenn og utenver denen tidligere. Myntfunn og annen arkeologi indikerer at vi handlet og hadde kontakt med andre folkeslag mye tidligere ennMenvikingtiden.utferden og samkvemmet med utlandet fikk et helt annet omfang i denne perioden. Menneskene i Norden oppdaget verden i vikingtiden, og like viktig: verden oppdaget oss her langt i Vikingtidennord.
9
forord da verden kom til norden
Vikingtiden var en opplysningstid som forandret landet vårt totalt. Veien mot det moderne Norge startet med vikingene. I løpet av de 250 årene denne tidsepoken varte, fikk vi de første byene, et eget norsk myntsystem, og mot slutten av vikingtiden fikk varig feste i landet vårt. Alt dette, og mye annet, hentet vikingene hjem fra sine reiser til fjerne steder, noen av dem som de første europeere.
Overskriften
på denne innledningen måtte nødvendigvis bli: Da verden kom til Norden. For den nordiske vikinghistorien henger tett sammen, og vikingtiden preger de tre skandinaviske landene på mye av det samme viset.
En grunn til dette er at Norden i vikingtiden var et nettverks samfunn. Kongene, høvdingene og bøndene inngikk allianser til gjensidig nytte. Disse «vennskapene» ble beseglet med gaver og støtte i konflikter. Høvdingene demonstrerte sin makt gjen nom gjestebud og godt synlig rikdom. Det gjaldt å vise seg fram som en storkar, bokstavelig talt.
I denne samfunnsordenen kunne de fleste motsetninger og konflikter løses gjennom forhandlinger. Tingene fungerte som voldgiftsdomstoler hvor skyld ble avgjort, avtaler inngått og størrelsen på bøter fremforhandlet. Hjemlig fred var nærmest en forutsetning for at vikingene kunne reise ut. Brutalt nok utøvde vikingene vold ute og holdt fred hjemme. Men heller ikke brutaliteten ute bør overdrives. Den påfølgende korsfarertiden var adskillig mer bestialsk, med nedslaktning av uskyldige sivile i troens navn.
Gjennom hele perioden, med unntak av de 20–30 siste årene, var Danmark det suverent mektigste landet i Norden. Danmark strakte seg den gangen fra Schleswig i Nord-Tyskland over dagens Danmark og videre gjennom det sørlige Sverige, Østlandet og Sør-Norge til Lindesnes. Trolig hadde danske10
Det kan være lett å overse i alle de blodige beretningene, men vikingtiden var en relativt fredelig tidsepoke i vikingenes hjemland. Et tegn på dette er at det ikke finnes betydelige forsvarsanlegg fra denne tiden. De norske bygdeborgene er eldre, og det kan argumenteres for at også de danske ringborgene er eldre og i liten grad bygd for militære formål.
I flere tiår satt danske konger også på den engelske tronen. I England ble vikingene kalt «daner», og det var ikke uten grunn. Det felles skandinaviske språket var danenes tungemål.
Så tett henger den skandinaviske vikingtiden sammen at det ville vært umulig å skrive om Norge i vikingtiden uten å trekke inn Danmark og Sverige. Likevel må det innrømmes at forfat teren har hatt Norge som ståsted for denne fortellingen.
Anslått ut fra befolkningen i andre europeiske land rundt år 800, bodde det 650 000 mennesker i de tre skandinaviske lan dene ved inngangen til vikingtiden, og omkring en million ved utgangen av perioden, midt på 1000-tallet. Mer enn halvparten av dem bodde i det danske området. Også dette understreker den danske dominansen. Sverige var den gangen det svakeste av de skandinaviske lan dene, splittet i et Götaland og et Svealand, delt av uveisomme skoger, og som nevnt var hele dagens Sør-Sverige dansk territo rium.De to svenske smårikene var ulike på mange vis, og var reelt to forskjellige maktområder ved inngangen til vikingtiden. Mot år 1000 vokste et rikskongedømme fram også i Sverige, med utgangspunkt i Svealand, der kongemakten var etablert allerede ved inngangen til vikingtiden. I Götaland finnes ingen spor etter noen vikingkonge. Høvdingene der var i stor grad i allian ser med danske konger.
ne hatt kontroll med hele området rundt Viken alt fra 800tallet. Til tider styrte danskekongene hele Norge. Og de norske kongene, eller ladejarlene, var å regne som vasaller under dansk overherredømme.
VESTLANDETDANMARK Skandinavia ved inngangen til vikingtiden. Etter hvert samles de to svenske rikene, Danmark taper sin innflytelse i Viken og Norge forenes til ett rikskongedømme.
GÖTALANDSVEALANDGOTLAND
TRØNDELAGHÅLOGALAND MØRE OPPLANDENEVIKEN
historiene til de tre vikinglandene smelter sammen , i krig , tokter og samfunnsmessig utvikling .
EN SJØVEI MOT NORD
15 del norvegri
norge ved inngangen til vikingtiden
Det er vanskelig å snakke om et Norge i vikingtiden slik vi oppfatter landet i dag. Første gang vi ser navnet nevnt, er i beretningen som høv dingen Ottar gir til kong Alfred om landet han kommer fra. Den nordnorske høvdingen gjestet den mektige Wessex-kongen i 880. Hundre år senere hugges navnet inn i den største av Jellingsteinene, reist av danske kong Harald Blåtann. I en rune innskrift på Kulisteinen på Smøla skrives navnet Noregi. Dette er den eldste skriftlige kilden til navnet i Norge. Det står på steinen at den er reist tolv år etter at kristendommen kom til Norge, og enkelte omtaler derfor Kulisteinen som «Norges dåpsattest». Men hvilket år «kristendommen» sikter til, er usikkert. Er det året da Håkon den gode brakte med seg læren fra sin oppvekst ved kong Adalsteins engelske hoff like
VIKINGR
Dette mannshodet er en utskjæring på vogna som ble funnet oppe i Osebergskipet.
16
ORDET VIKING ble brukt av vikingene og er funnet både på runesteiner og i skaldekvad.
.
I moderne tid er vi tilbake til utgangspunktet: En viking er en sjøfarende fra Skandinavia, og å reise i viking, er å seile ut for å krige, kolonisere eller handle i fremmede land.
.
Også for vikingene hadde ordet en dobbel betydning. Det norrøne vikingr viser både til en person, i flertall vikingar, men beskriver også aktiviteten å reise i viking
Det er ikke helt lett å fastslå opprinnelsen til ordet. Det kan ha sammenheng med substantivet «en vik» eller verbet «å vike». Begge forklaringene tar utgangspunkt i at vikingene angrep overraskende. De lå kanskje i en vik og ventet på fienden, eller de dro tilbake til en vik og gjemte seg etter et gjennomført angrep. En teori er også at en viking er en mann fra Viken, hvor de første vikingene kan ha seilt fra. Viken var den gang navnet på området helt fra Göta älv i øst til Lindesnes i vest. Viking var for dem som ble overfalt, nærmest synonymt med overfallsmann eller sjørøver. Utover i middelalderen fikk navnet mer generell betydning: en mann fra Norge
Spennet på rundt 100 år for «dåpsattesten» er ikke avgjøren de i denne sammenhengen, for navnet Norvegr, veien eller mer presist sjøveien mot nord, var i bruk lenge før vikingtiden, men da som en seilingsled og ikke som et landsnavn. Først mot slut ten av vikingtiden kan vi snakke om Norge som et land. Norge som et kongerike eller en stat kan vi først snakke om i annen halvdel av 1200-tallet, under kongene Håkon Håkonsson og etterkommerne, først og fremst sønnen Magnus Håkonsson Lagabøte.Heltfram
etter 930? Er det året da Olav Tryggvason trolig bygde den første kirken på Moster i 995, eller er det året da den første kristne loven ble forkynt av Olav den hellige i 1024?
til slutten av vikingtiden var Norge et landområde styrt av høvdinger. Var det så ingenting som holdt dette landstykket sammen? Jo, de som bodde her, hadde et felles talemål. Men også dette var et vagt kjennetegn. Dansk tungemål ble som nevnt snakket i hele Norden. Norsk må regnes som en dialekt. Det nordiske språkområdet, med det vanlige unntaket for Finland, var ett. Også de kulturelle forskjellene var minimale. De hedenske skikkene var de samme, og kristendommen ble innført i løpet av 130 år i alle land, først i Danmark i 960, så på Island i 1000 og noe senere i Norge, i 1030. I Sverige tok det lenger tid. Der skjedde overgangen til den nye religionen først i 1090. Historiene til de tre vikinglandene smelter sammen, i krig, tokter og samfunnsmessig utvikling. Norske vikinger var med da en dansk vikinghær, i britisk historie kalt «den store hedenske hæren», erobret deler av England i 865. Senere gikk den unge Olav Haraldsson, senere kalt den hellige, læretiden som kriger hos den danske jomsvikingen Torkjell Høge. Til Sverige var også forbindelsene nære. Den nevnte Olav ble gift med 18
HØVDINGEN OTTAR er den første kjente oppdagelsesreisende i vårIfølgehistorie.hans egen beskrivelse reiste Ottar fra gården sin, som «lå lengst nord i landet», forbi der landet bøyde østover, og så langt som hvalfangere dro «på det lengste». Og han seilte videre i flere dager og kom til munningen av en stor elv, der han oppdaget en bosetning. «Før det hadde han ikke støtt på noe bebygd land siden han dro fra sitt hjem ... unntatt fiskere, fuglefangere og jegere, og de var alle samer ...,» heter det i reiseskildringen.
Men han dro snart ut igjen for å selge varene sine. Nå seilte Ottar sørover til Skiringssal ved dagens Larvik, det største markedet i Norge, og videre inn i Østersjøen til Hedeby. Den største handels plassen i Norden var den gangen en dansk by, i dag ligger Hedeby i Nord-Tyskland. Heldigvis for oss etterkommere ble Ottar heller ikke lenge der, men reiste videre til London, hvor han fikk møte den mektige Wessex-kongen, Alfred den store. Han fortalte Alfred om sin reise, og dette ble skrevet ned av kongens lærde. Trolig gjorde flere den samme reisen som Ottar. På 900- og 1000-tallet var det flere som handlet med urfolkene inne i Kvitsjøen. Bjarkøy-høvdingen Tore Hund kjøpte skipsreip av tvinnet hvalrosshud hos bjarmene og solgte dem med god fortjeneste på de samme markedene som Ottar beskriver. Og fantastisk nok kan Ottars beretning fortsatt leses på British Museum i London av alle som behersker gammelengelsk.
OTTARS LANGE REISE
19
Trolig hadde Ottar da nådd elva Dvina, lengst inn i Kvitsjøen, der byen Arkhangelsk ligger i dag. På reisen handlet Ottar med samer og «bjarmer», det norrøne navnet på et urfolk som bodde på dagens Kolahalvøya og landområdene rundt Kvitsjøen. Han vendte så tilbake til gården, som trolig lå i nærheten av dagens Tromsø.
Så var det kanskje geografien – den lange kystlinjen langs det værharde havet – som holdt oss sammen og ga oss et særpreg som norske? Først forent i en rekke stammer, så styrt av høv dinger, og i løpet av 1000-tallet samlet i ett rikskongedømme. Ottar passerer Nordkapp i Karl Erik Harrs strek. En sjøreise inn i arktiske strøk i de åpne vikingskipene var strabasiøs og farefull. Likevel gjorde mange denne reisen gjennom vikingtiden for å høste av de store naturrikdommene i Nordområdene. 21
Tette bånd mellom landene i nord gjaldt også i vikingtiden.
Astrid, søster til den svenske kongen Anund Jakob Olofsson. En annen av svenskekongens søstre, Ingegjerd, ble gift med storfyrste Jaroslav den vise av Gardarike. Olav og Jaroslav var altså svogere, og dette fikk stor betydning for de norske forbin delsene østover.
