Vinn diskusjonen

SIGRID SOLLUND VINN DISKUSJONEN

DEBATTEKNIKK OG SAMTALEKUNST

© 2024 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

Sats: Dag Brekke | akzidenz as

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Boka er satt med Sabon 11,5/15

Trykk og innbinding: Livonia Print

ISBN: 978-82-489-3692-3

Forfatteren har mottatt støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Først vil jeg bare si

Tjue år med deba TT ledelse gjør noe med et menneske; jeg har nok pådratt meg noen yrkesskader. Før sosiale sammenkomster har jeg ofte måttet minne meg selv på ikke å gå rett til de mest betente samtaletemaene. Ikke åpne med å snakke om grensa for selvbestemt abort. Ligge unna rusreform, transspørsmål og klimapolitikk. Og, hva jeg enn gjør, ikke spørre høyt hvor mye alle i rommet tjener.

Det har tatt meg litt tid å forstå at mange kvier seg for å diskutere brennbare temaer, særlig med folk de ikke kjenner. Og i hvert fall hvis vi ikke først har varmet opp med noen høflighetsfraser. Den slags er det ikke tid til i den offentlige debattens tilmålte minutter, der vi skreller vekk alle forsøk på å hilse, takke og «først bare si hvor hyggelig det er å være her». Kom til saken, eller kom deg ut av studio!

Overfører du denne kommunikasjonsformen til et nyttårsselskap eller en konfirmasjon, vil mange tigge vertskapet om aldri å måtte havne ved siden av deg igjen. (Med mindre den du sitter ved siden av er politiker, journalist eller en forskrudd kranglefant.)

Det er tross alt forskjell på diskusjon og vennligsinnet konversasjon, derfor har jeg delt denne boka i to. Én del viser hvordan du skal klare å si meningen din, bygge argumenter og bli lyttet til. Den andre delen handler om hvordan vi kan snakke

sammen, også når vi ikke har noe å si, når vi møter ukjente eller må ta vanskelige samtaler. Så kan det fort hende at en munter passiar sklir over i en hissig debatt, eller at en diskusjon fisler ut i full enighet – her er det ingen vanntette skott. Det uenighet og small talk har til felles, er at begge deler kan skape stress. Og det er her denne boka kommer inn: Dens fremste misjon er ganske enkelt å hjelpe deg med å senke skuldrene. Ikke bare kan du lære av mine feil og erfaringer, med på kjøpet får du også kunnskap fra sentrale politikere, programledere, psykologer og andre jeg har snakket med under arbeidet med boka.

For det er nok av anledninger til å kjenne på ubehag. Hvis du våkner dagen etter en minglefest og den første tanken som slår deg er et panneklaskende «sa jeg virkelig det?», er det fristende aldri igjen å gå ut av huset. Har du følt at du høylytt og vulgært har dominert hele selskapet, ja, da blir vel planen for neste sammenkomst å ikke si et ord. Og når du neste gang ikke sier stort, ender du opp med å føle deg som en grå og uinteressant mus. Overdrevet, kanskje, men gjenkjennelige tanker og følelser. Og akk, så unødvendige. For det finnes verktøy for å kunne konversere og føle seg trygg i sosiale sammenhenger, enten det er rundt lunsjbordet på jobben, i bryllupet der du ikke kjenner noen andre enn bruden, eller i møtet med sjefen der du endte opp som verneombud når du egentlig ville be om høyere lønn.

Altfor mange av oss gruer oss til fester og sammenkomster som egentlig er ment å være til pur glede. Hva skal vi si? Hvem skal vi si det til? Vi skammer oss over ting vi har sagt før vi faktisk sier dem. Men ved å snakke sammen bygger vi fellesskap, enten det er gjennom en kort passiar over hekken eller en lang samtale på nachspiel. Dessuten er det fryktelig kjedelig å gjemme seg fra de andre i selskapet mens du fordyper deg i imaginære hendelser på mobilen. Å klare å snakke med andre gjør rett og slett livet mer givende.

Overflatisk skravling har sin verdi, dype samtaler likeså. Og noen ganger føler vi for å røske opp litt, skape liv og røre. Vi vil diskutere! Eller noen andre vil det, og drar oss med, akkurat når vi har det som hyggeligst. Men det er så mye som skjer i verden, og hva skal vi egentlig mene om alt? Det vet vi gjerne ikke før vi kaster oss ut i en meningsutveksling.

Mange synes diskusjon og uenighet er skummelt. De oppfatter ordskiftene som krangling og vil ikke lage dårlig stemning. De ser debatter på TV og tror det er sånn det må foregå. I virkeligheten er de fleste av oss involvert i langt flere diskusjoner enn vi tror. Meningsutveksling gjennomsyrer hverdagen vår, både i familien, på jobb og i klasserommet, vi tenker bare ikke over det.

Å heve stemmen er en treningssak, og du får større gjennomslag når du blir bevisst på hvordan du diskuterer. Finslipt argumentasjonsteknikk kan dessuten komme godt med enten du skal på jobbintervju eller forhandle med banken om bedre betingelser.

Ikke minst er det avgjørende for oss som samfunn at vi tør å bryne oss på hverandre. Konspirasjonsteoriene florerer. Falsk og villedende informasjon truer fra kanter vi ikke engang er klar over, det samme gjelder forsøk på å påvirke oss.

Det beste fundamentet for vår demokratiske beredskap er at hver og en av oss klarer å skille gode argumenter fra dårlige. Vi må tørre å stille spørsmål, evne å se forskjell på sannhet og løgn.

I fellesskap kan vi stå imot truslene mot demokratiet og det frie ord som vi er så avhengige av. Hvis vi kan skape diskusjonslyst og samtaleglede på veien, er ingenting bedre enn det.

Når bør den egentlig gå, grensa for selvbestemt abort? Kjør debatt!

DEL EN DISKUSJON

e gen T lig er de T enkel T . Gjør deg opp en mening om noe, hva som helst, og tenk over hva som fikk deg til å lande på akkurat den konklusjonen. I begrunnelsen finner du argumentene du skal framføre når du støter på noen som er helt uenig med deg. Og det kommer du til å gjøre, med mindre meningene dine er så ukontroversielle at det ikke er mulig å opponere: «det er dumt å mobbe», «mennesker trenger mat» eller «David Bowie er den beste rockeartisten gjennom tidene». Mange synes det er ubehagelig å diskutere. Bør ikke debatter overlates til profesjonelle politikere og akademikere som kanskje vet hva de snakker om? Absolutt ikke. Jeg mener private diskusjoner mellom engasjerte mennesker ofte er mer nyanserte og interessante enn mange debatter som foregår i et TV- eller radiostudio. Fra en som har levd av å styre debatter gjennom to tiår, kan det lyde som en fallitterklæring. I NRKprogrammer som Dagsnytt atten, Politisk kvarter, Ukeslutt, salige Søndagsavisa, partilederdebatter og valgprogrammer har jeg forsøkt å få drevne debattanter til å komme til poenget, lytte til hverandre og innrømme logiske brister. Når jeg i forbindelse med denne boka har forsøkt å telle antall debatter jeg kan ha ledet, har jeg regnet meg fram til … at det er komplett umulig å regne seg fram til. Men det er i hvert fall mange nok til at jeg kjenner igjen fellestrekkene når debattanter gjør det bra, og ser

hva som svikter når de ikke klarer å få fram budskapet på en overbevisende måte.

Offentlige debatter har selvsagt en viktig funksjon, jeg driver ikke med dette av hang til selvskading. På sitt beste leverer debattprogrammene folkeopplysning på høyt nivå som hjelper seere og lyttere til å danne seg en egen mening. I en god diskusjon kan man være litt enig med den ene taleren, for så å la seg overbevise av den andre. Når vi får til det, føler jeg at vi gjør noe viktig, at vi slett ikke har spilt fallitt. Så hvorfor denne påstanden om at diskusjoner på bussen eller i familieselskaper kan være vel så interessante?

Private meningsbrytninger er for det første ofte mer uforutsigbare. Legg merke til at jeg bruker ordet «ofte», i sympati med alle som bestandig havner i den samme diskusjonen med den samme personen – som hver gang kommer med de samme argumentene om det samme temaet. Likevel går de færreste inn i diskusjonen med et ark i hånden hvor en rådgiver har skrevet opp talepunkter som må framføres, uavhengig av om de passer inn eller ei. Vanlige mennesker (i denne sammenheng simpelthen alle som ikke er profesjonelle politikere) har ikke noe partiprogram å forholde seg til. Dermed trenger de heller ikke å argumentere for saker de egentlig ikke er for, noe som fort høres både dumt og forvirrende ut.

Det er interessant å lytte til mennesker med makt, nettopp fordi de har mulighet til å bestemme. Samtidig har de mye å forsvare, noe som kan gjøre argumentasjonen snevrere: De er bare opptatt av hva de selv har gjort eller ikke gjort, behovet for ikke å komme dårlig ut blir viktigere enn å få en reell meningsutveksling. Ofte ender slike debatter opp med at politikere bebreider hverandre for hva som skjedde, eller ikke skjedde, gjennom de foregående fire eller åtte regjeringsårene. Slik søvndyssende argumentasjon er som regel fraværende i private diskusjoner, kanskje med unntak for verbale sammenstøt

mellom kjærester som husker så altfor godt det som skjedde i 2017. Både der og i politikken er sånne pingpongbeskyldninger utmattende og uinteressante.

Vanlige mennesker snakker som regel ikke til et publikum når de debatterer, de henvender seg til personen de faktisk snakker med. Dermed opptrer de ofte mer nysgjerrig og genuint, heller enn som deltaker i et slags skuespill. Argumentene står i sentrum, enten temaet er barneoppdragelse, en aktuell nyhetssak eller en filosofisk strøtanke. Også vanlige mennesker kan føle seg angrepet og ydmyket i en diskusjon, men de trenger ikke bekymre seg for at de samtidig blamerer en organisasjon eller et politisk parti. En siste, klar fordel er at vanlige mennesker som regel lar være å ta i bruk ord som eksternaliteter, representantforslag og generalistkommuneprinsippet.

De fleste diskusjoner foregår ikke i et studio. De skjer på vorspiel, i et klasserom eller rundt et møtebord, mellom folk som neppe tenker over at det er det de driver med. For hva er vel en diskusjon? Store norske leksikon skriver at «å delta i en diskusjon med noen betyr at man diskuterer med noen». Akkurat. (De har også en forklaring på begrepet sirkeldefinisjon, for dem som måtte lure på hva de nettopp leste.) Heldigvis står det litt mer, som at diskusjon er en meningsutveksling, et ordskifte eller en debatt. Hver gang foreldre og tenåringer forhandler om innetider, eller kollegaer drøfter hvilken strategi som er best for avdelingen – da diskuterer de. Hvem er best av Miley Cyrus og Taylor Swift? Bør vi unngå å spise ultraprosessert mat? Hvor mye skjermtid er greit? Selv om rammene er ulike, er prinsippene og strategiene for enhver diskusjon de samme som når statsledere diskuterer Midtøsten.

Er det forskjell på en debatt og en diskusjon? En del tenker nok på debatter som noe styrt og mer formelt, og diskusjoner som mer spontane. Ordbøkene bruker det ene ordet for å forklare det andre, og ifølge Det Norske Akademis Ordbok er

debatt «en diskusjon i en forsamling». I denne boka bruker jeg begrepene om hverandre. Mange har nok vært borti private diskusjoner som har opplevdes mer som en hardkokt politisk debatt. Og selv om jeg altså jobber i et debattprogram, styrer vi ofte unna det ordet, fordi det kan gi negative konnotasjoner. Vi inviterer heller til meningsutvekslinger der premisset er at det ikke skal være noen hard debatt, fordi vi vet at begrepet i seg selv kan virke avskrekkende.

En av de største og vanligste feilene folk begår når de skal diskutere, er at de gjør ting mer komplisert enn det trenger å være. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått besøk av en ravende nervøs debattant som har anlagt en eplekjekk mine i håp om å overbevise alle, seg selv inkludert, om at her er det full kontroll. Han eller hun har forberedt et snertent innlegg. En smart replikk som skal vekke oppsikt og sette den andre på plass, men som gjerne blir levert så skjelvende, snublende og heseblesende at poenget aldri er i nærheten av å komme til overflaten. Resultatet: Ingen skjønner noe av budskapet, og meddebattanten kan gripe både ordet og virkelighetsforståelsen.

Dessverre er det sånn, også i private situasjoner, at de planlagte poengene fordufter raskere enn bitene i en åpnet melkerull. Alt du skulle ha sagt, alle de kloke tankene – du får dem bare ikke fram. Heller enn å prøve å vekke beundring bør du prøve å vekke forståelse for ditt syn. Si hva du mener og hvorfor. Noe som selvsagt kan være lettere skrevet enn gjort, men alt dette skal vi komme tilbake til.

Verdien av uenighet

Tenk så deilig det hadde vært hvis alle mennesker i hele verden var enige om alt. Da kunne vi sluppet kverulering og evigvarende diskusjoner. Med mindre, selvfølgelig, hele verden elsket forurensing, rasisme og dyremishandling. Enighet er

behagelig – men bare så lenge de andre er enige med oss. Hvis vi vil få til endringer og forsøke å få med andre på vårt lag, må vi faktisk overbevise dem. Og hvordan skal det skje, om ikke nettopp gjennom diskusjon?

Nordmenn har tradisjonelt lest mer aviser enn andre folkeslag og fulgt godt med på nyhetene, men i dag unngår mange unge å følge med på tradisjonelle, redaktørstyrte nyheter. TV- og radiokanalene legger ned debattprogrammene sine, mange seere og lyttere orker ikke å høre på det de opplever som kjekling og jag etter fornærmelser og dårlig stemning. I stedet får vi mange timer lange podkaster der deltakerne klør hverandre på ryggen med meningsfellesskapet sitt. Debattene flyttes over i sosiale medier, der folk har en tendens til enten å hylle den de diskuterer med eller fôre andres hatretorikk med trolling. Er det i det hele tatt håp for den interessante, engasjerende meningsutvekslingen? Den som gir ny innsikt, om så bare i ens egen uvitenhet? Svaret er selvfølgelig ja. Uenighet er en gave!

Men uenighet forveksles altfor ofte med uvennskap. Kanskje er det erfaringer fra barndommen som lurer, fra da de voksne insisterte på at de bare diskuterte, men konflikt- og støynivået åpenbart tilsa krangel? Eller er vi redde for å bli tatt på senga og avslørt som kunnskapsløse? Ta det fra en som i flere tiår har jobbet med å dyrke konflikter på daglig basis: Vi trenger å være uenige. Uenighet beveger verden. Argumenter skal møtes med motargumenter, da får vi alle en mulighet til å veie for og imot, tenke i nye baner og gjøre oss opp en mening. Og ett menneske klarer ikke å se en sak fra like mange sider som det fem mennesker gjør. Det kan være irriterende å bli motsagt, slitsomt å måtte revurdere og pinlig å innrømme at man tok feil, men alternativet er så mye verre.

Så tenker du kanskje at det er lett for meg å si, det er ikke jeg som sitter der og diskuterer og risikerer, jeg stiller bare spørsmål (godt poeng!). Men også politikerne, som har diskusjoner som

levebrød, sier det samme: Dette er sak, ikke person. Uenighet betyr ikke at du synes den du diskuterer med er dum eller et dårlig menneske. I stortingssalen eller i et debattstudio kan politikerne debattere så det slår gnister. Rett etterpå kan de gå ut, dunke hverandre på skulderen og ta en øl sammen. Jeg har riktignok bevitnet ondt blod mellom debatterende i Dagsnytt atten, men da gjelder det gjerne personer som misliker hverandre også privat. Som faktisk synes den andre er dum eller et dårlig menneske. Og de er i klart mindretall.

Ja, men dette er profesjonelle kranglefanter, tenker du kanskje, noe de fleste av oss tross alt ikke er (også et godt poeng, skulle tro du var en dreven debattant). Men profesjonelle meningsbærere har ikke monopol på å mene. De aller fleste av oss har massevis av meninger, mange av dem er til og med godt begrunnet. Flere av oss må rett og slett øve på å heve stemmen, og ikke tro at alle andre er så mye mer kompetente og selvsikre.

Noen diskusjoner kommer kastet på oss. Vi blir trengt opp i et hjørne på fest av han som alltid mener noe sterkt om skattenivået. Eller overrumplet av hun som vil krangle om pensjonsreformen, skjønt akkurat det nok er forbeholdt bekjentskapskretser bestående av meget spesielt interesserte. Poenget er uansett at vi støtt havner i ordskifter vi ikke har bedt om. Da er det lett å bli satt ut. Du blir den tause østersen – og sovner kanskje over en artikkel om pensjonsreformen når du kommer hjem. Men det er ikke farlig å gjøre det dårlig i en diskusjon. I realiteten er det en glimrende anledning til å lære. Når du diskuterer, øver du opp evnen til å argumentere og se logiske sammenhenger og brister. Det kan komme godt med, for det er ikke bare i en debatt at noen kan valse over deg.

Frister det å hoppe over alt som handler om diskusjon og uenighet og gå rett til smooth small talk i del to? For all del, det er din bok. Eventuelt tanta di sin. Men tenk på alt du da går glipp av. Temperaturen i den offentlige debatten, og ikke minst

på sosiale medier og i kommentarfelt, kan skremme bort selv de mest informerte og selvsikre blant oss. Men vil vi virkelig overlate meningsbrytningen til de mest rabiate og skråsikre?

Komiker og journalist Erlend Mørch diskuterer mye, både privat og med gjestene sine i NRK-podkasten Radio Mørch.

Han tror mange kvier seg for å si det de mener av frykt for at en vanlig diskusjon brått kan få den samme temperaturen som en Facebook-debatt. Etter Mørchs oppfatning har det spredd seg en redsel for at man kan bli stemplet og satt i bås, at normale meninger og legitime spørsmål blir tolket som hatprat. Hans erfaring samsvarer heldigvis med min: I virkeligheten er de fleste vennlige og rolige, selv overfor folk de er uenige med.

Uenighet betyr ikke

… at den du snakker med, ikke liker deg.

… at du tar feil, og alt du sier er tåpelig.

… at den du diskuterer med, synes du er dum.

… at dette er en krangel, og dere kommer til å bli uvenner.

Tvert imot kan du se på uenighet som en måte du kan utvikle deg på. Noen synes at du og meningene dine er interessante nok til å bruke tid på.

Hva vil det si å vinne?

Gir det i det hele tatt mening å si at en diskusjon skal vinnes?

Det framstår i hvert fall ikke særlig høyverdig. Samtidig gjør folk seg opp meninger av en grunn: De synes noe er bedre enn noe annet. Skal andre innse det samme, må de overbevises – og da kan ikke argumentasjonen falle i fisk. Selv om jeg for noen avsnitt siden var litt hånlig mot politikerne, må vi nok lære av dem likevel. De er tross alt norgesmestere i uenighet.

Vil du ha noe ut av en diskusjon, må du ha en klar tanke om hvorfor du går inn i den. Rådet kommer fra Eivor Evenrud

som sitter i bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet. Evenrud anbefaler en kjapp, indre runde om egne motiver i forkant av meningsutvekslinger. Vil du bli opplyst, vil du lære andre noe – eller vil du bare lufte noen tanker? Se for deg at du møter en påståelig type på fest. Ønsker du å finne ut av hvorfor han mener noe så sterkt, eller går du inn i en diskusjon for å prøve å jekke ham ned? Selv tar Evenrud gjerne initiativ til debatter for å sprite opp tilværelsen når hun er lei av å snakke om værforholdene. Men hun forsøker å lese rommet først. Hvis hun er på hyttetur og de andre heller vil spille spill eller gå en skitur, skal de få slippe å måtte ta standpunkt til en masse saker. Men hvis de viser vilje til diskusjon, er det bare å sette i gang. Hva innebærer det så å vinne en diskusjon? Vel, det avhenger av hva målet ditt er.

Jeg vil overbevise Å overtale noen er noe annet enn å overbevise vedkommende. Når sønnen min på sju år maser om å få være litt lenger på iPad-en, forsøker han først med argumenter. De kan være nokså besynderlige: «Det er jo dagen etter søndag», «Jeg var syk i forrige uke, husker du ikke det?», «Tenk litt på sønnen din, vil du ikke at han skal ha det bra før sommerferien begynner?».

Hvis disse logiske krumspringene mot formodning ikke fører fram, vris taktikken over til gråt, trusler og en dramatisk omskriving av virkeligheten. «Dette er den verste dagen i mitt liv, du sier aldri ja til noen ting.» Det er sjelden nok til å overbevise meg om at det er lurt eller logisk å gi ham et kvarter til med Minecraft, men det hender likevel at jeg lar ham få det. Jeg blir ikke overbevist, jeg blir overtalt. (Overfalt er kanskje en enda mer korrekt beskrivelse.)

Vil du derimot overbevise noen på ordentlig, holder det ikke med trusler og gråt – da må du ha gode argumenter. Og

her gjelder det å være strategisk. Ikke prøv å omvende noen fullstendig med en gang, for det kan sitte langt inne å innrømme at man tok feil. Ta heller for deg enkeltargumentene og vis hvorfor de ikke er gyldige, ett om gangen. Argumenter dem i senk, så å si, helt til de går med på at det de foreslo kanskje ikke var så lurt likevel.

Jeg vil ha de beste argumentene

Den med de beste argumentene vinner diskusjonen. Det er i hvert fall idealet, om enn ikke den hele og fulle sannheten. I virkeligheten bestemmer situasjonen hvilke kriterier som fører til debattseier, mener Unge Høyre-leder Ola Svenneby. I Dagsnytt atten gjelder det å vinne rasjonelt, ha de beste saklige argumentene og klare å motbevise det motstanderen legger på bordet. Mens i en skoledebatt er det gjerne viktigst å bli den mest populære, høste latter og få inn stikk mot andre. Argumentene kommer i andre rekke. Selv det beste faktagrunnlaget kan komme til kort mot en velplassert spydighet, så her gjelder det å se an konteksten.

Uansett skader det ikke å ha de beste poengene og den beste oppbyggingen av argumenter. Forberedelser og kunnskap er nøkkelen her. Mer om det snart.

Jeg vil briljere

Javel, det er en ærlig sak. Men fallhøyden er stor. For vi har vel alle sittet der, rundt det bordet, og lyttet til en person som forsøker å briljere, men som hopper fra den ene anekdoten til den andre, der årstall og faktaopplysninger fyller opp setningene til det snart ikke er plass igjen i rommet. Alle forsøk på innvendinger føyses bort. Et lite elegant forsøk på briljering. Hvis du virkelig vil skinne, må du forberede deg, ikke bare hvile på det du antar er gammel storhet. Les deg opp, finn passende

eksempler, ha øyekontakt med dem du snakker med (eller til, for å være ærlig), og vær bevisst på når du bør holde igjen og når du kan peise på. Ikke bruk ord du selv ikke forstår. Ikke snakk for skråsikkert om temaer andre som er til stede garantert kan mer om. Briljering krever dessuten selvtillit, så det kan være lurt å starte briljeringen i det små, for så å bygge seg opp.

Mangeårig topp-politiker Hadia Tajik regnes som en god debattant, ja, en som virkelig kan briljere i diskusjoner. Selv sier hun at hun prøver å være bevisst hvilket inntrykk hun skaper. Noen ganger, når hun tenker at hun kan mose motstanderen med argumenter, må hun ta seg i det. Faren er nemlig at hun kan framstå som så usympatisk at hun mister velvilje selv hos folk som kunne vært enige med henne. Det er nemlig ikke ufarlig å være briljant. Gevinsten kan bli kortvarig. Å drepe noen verbalt kan føles godt der og da, men det tynnes fort i rekkene av folk som vil gå inn i en diskusjon med deg neste gang.

Jeg vil tilfredsstille heiagjengen

Det er ikke slik at det nødvendigvis bare er én vinner i en diskusjon eller debatt. To – eller flere – kan avslutte en meningsutveksling og hver for seg synes at de kom godt ut av det. Hvis de spiller på motsetninger, kan begge vinne på hjemmebane. For eksempel forsøker ikke Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug å overbevise SV-velgere. Hun snakker til sine egne for å gjøre dem enda mer trofaste – og forsøker samtidig å overbevise dem som kan være tilbøyelige til å stemme på henne. Det samme gjelder i andre enden av den politiske skalaen. Jo mindre allmenne synspunktene dine er, desto mer kan du konsentrere deg om heiagjengen.

Mange politikere, akademikere og representanter for diverse organisasjoner har egne yndlingsmotstandere. Når de ringer oss i redaksjonen og foreslår debatter, passer de på å si hvilke andre

de mener hører hjemme i sendingen. Navnene er selvsagt ikke tilfeldige. Man skulle kanskje tro de ville foreslå en fersking som ikke aner hva hen snakker om, slik at deres utsendte virker ekstra troverdig i forhold, men sånn er det sjelden. De vil gjerne ha noen som kan matche dem. Altså en som får fram forskjellene, og som gjør at sympatisk innstilte lyttere og seere blir enda mer enige, fordi de er ekstra uenige med motdebattanten.

Selv synes jeg som regel diskusjonene blir bedre hvis de som skal delta, ikke står himmelvidt langt fra hverandre. Når utgangspunktet er nokså likt, blir det mer interessant å høre hvorfor debattantene vurderer en sak forskjellig, og nyansene kommer fram. De proffe debattantene vil det gjerne annerledes, et poeng som er overførbart til private situasjoner: Er diskusjonspartneren din diametrale motsetning, kan du bruke det til din fordel. Sett at du havner i en opphetet runde med bestemoren din første juledag. Du mener hun er fordomsfull og bakstreversk, og dette kan du spille på for å få jevnaldrende rundt bordet på ditt lag. Ingen kan vinne alle, så det er like greit å sikte deg inn på noen utvalgte.

Bare husk å bli venn med bestemor igjen etterpå, dere er tross alt familie.

Jeg vil ydmyke

Hei sann, det var ærlig. Men det sies at skadefryd er den eneste sanne glede, så her ligger det noe dypt menneskelig. Dessuten finnes det folk som trenger å bli jekket ned bitte litt en gang iblant, gjør det ikke? For virkelig å gruse noen må du skru til briljeringen noen hakk, ha hardtslående argumenter og spisse budskapet. Og – du må sørge for at ydmykelsen kommer som et svar, ikke et angrep. Simen Velle, leder i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU), mener det stort sett ikke lønner seg å ta mannen framfor ballen. Men hvis noen andre først angriper med

hersketeknikker, kan det være befriende å slå tilbake med dem. Som eksempel trekker han fram en kommentar han forsøkte seg på i to ulike skoledebatter. Poenget han prøvde seg på var det samme: at norsk skole åpenbart hadde problemer, ettersom publikum i salen blant annet besto av en stor gjeng med AUFere som hadde kommet seg gjennom ti års skolegang og fått vitnemål. Den første gangen kastet han det ut helt umotivert og ble møtt av en taus forsamling. Den andre gangen brukte han det som svar på en frekkhet han fikk servert fra en annen ungdomspolitiker i panelet. Da var reaksjonen stående applaus. Ydmykelse som svar på et angrep får deg til å virke snedig i stedet for aggressiv, er Velles erfaring.

Du må heller ikke uttrykke deg for innfløkt, det kan ta oppmerksomheten vekk fra budskapet. Et eksempel er en forfriskende æreskjelling fra nå avdøde Georg Apenes. Han var direktør i Datatilsynet og hadde sittet på Stortinget for Høyre i mange år. I forbindelse med en nominasjonskamp i Østfold Høyre i 2008 kalte Apenes partikollegaen sin, Martin Engeset, for «massivt udugelig, inkompetent, selvopptatt, bornert og en skam for sitt parti». Puh, det er lett å bli nostalgisk på norsk politikks vegne. Etter uttalelsen ble Apenes først ekskludert fra partiet, så fikk han medlemskapet tilbake. Men i stedet for en debatt om hvem som burde representere Høyre i Østfold, hengte de fleste seg opp i ordbruken. Bornert? Det var da et meget arkaisk begrep. Ordet ble på kort tid det mest søkte i bokmålsordboka, etterfulgt av en feilstaving av det samme ordet. I ordboka kunne folk lese at bornert betyr sneversynt, og da den nysgjerrigheten var stilt, ble det nokså stille om den indre striden i Høyre. Moralen er: Hvis du vil drive med effektiv ydmykelse, må du gjøre det forståelig.