Zack by Kagge Forlag

Mons Kallentoft

og Markus Lutteman

Oversatt fra svensk av Kurt Hanssen

Originalens tittel: Zack Oversatt fra svensk av Kurt Hanssen Originalomslagsdesign: Hummingbirds Omslagsdesign justert for Norge: Harvey Macaulay Omslagsillustrasjon: Shutterstock Forfatterportrett: Eva Lindblad/1001 bilde.se Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Sabon 11/14 Sats: Dag Brekke, akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun ISBN: 978-82-489-1488-4

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Hvem skal fange de menneskeetende hestene? Hvem skal overvinne den thrakiske kongen Diomedes? Hvem skal redde de uskyldige? Vår helt, vår helt, vår helt.

PROLOG

1999 DEN TOLV ÅR gamle

gutten ligger på rygg i det viltvoksende gresset og puster med korte støt. Augustnatten er mørk og varm. Lukten av jern fra ferskt blod blander seg med duften av markblomster, og han ser opp på den uendelige himmelen med store, lysvåkne øyne. Det ser ut som om himmelen er full av lysende prikker. Til og med inni stjernebilder som Store bjørn, Kassiopeia og Orion kjemper store mengder av andre små stjerner om plassen. I et langt strekk bortover himmelen ligger stjernene så tett at de danner en hvit tåke. Melkeveien. Guttens barneskolelærer fortalte en gang at solen bare var en ubetydelig prikk i utkanten av galaksen Melkeveien. Og hvis solen bare var en ubetydelig prikk, hva var da jorden? Et sandkorn, knapt verdt å merke seg. Det hadde vært vanskelig å ta inn over seg. Det var som om ingenting av det man gjorde spilte noen rolle.

Når gutten nå ligger i engen og stirrer opp i den ufattelige uendeligheten, skulle han ønske at det var sånn. At ingenting spiller noen rolle. At det som skjedde i kveld bare skal forsvinne i galaksens enorme mylder av ting som ikke spiller noen rolle. Den andre ligger bare noen meter lenger borte i det høye gresset. Gutten våger ikke engang å snu hodet for å se dit. Han hoster, kjenner smertene i ribbeina. Fuktigheten begynner å trenge inn gjennom T-skjorten, og han hører sirissenes høye sang. Han liker ikke lyden. Det er som om de skriker for å sladre: «Her er han! Vi ser ham!» Gutten vet at han ikke kan bli liggende her lenger. Han må videre. Men han er så forferdelig trøtt. Han kjenner at kroppen presses ned mot bakken, som om jorden akselererer. Stjernene kommer nærmere. Melkeveiens hvite strek blir tydeligere, akkurat som djevleansiktene som skjuler seg i de mørke hullene mellom stjernestøvet. Bare ta meg bort herfra. Ut i rommet. Ut i den store forglemmelsen.

DEL I Om hvordan de glemte Ă¸delegges, hvordan de sultne kjeftene ĂĽpner seg, og om hvordan de som fortsatt lever, skriker i det underjordiske.

1 Stockholm 2014 HETEN HAR INNTATT den

gamle verftsbygningen. Skosålene er klisne av øl som er sølt på det trange dansegulvet, og luftfuktigheten er så høy at svetten har problemer med å trenge ut av kroppen. Det er ingen vinduer i lokalet, ingen vet at morgensolen har begynt å skinne på de slitte teglsteinsveggene. Her er det ingen stengetid, ingen siste runde i baren. Arrangøren holder det gående så lenge han synes det er bryet verdt – eller til politiet kommer. Det er en vanlig søndagsnatt i midten av juni, men Stockholms nattengler slår med vingene sine som aldri før. DJ-en bygger langsomt opp intensiteten, og hastigheten på bassgangen øker. Dansegulvet svarer med et jubelrop, og temperaturen stiger ytterligere i den gamle monteringshallen. En ung mann som er omtrent midt ute på gulvet, har kastet skjorten. Han danser med selvsikkerheten til en som ikke bryr seg om hva andre måtte mene. Noen lange, blonde 11

lokker har klistret seg fast til den svette pannen, og når han stryker dem bort registrerer mange kvinner bevegelsen. De kikker på ansiktet hans og lar blikket fortsette nedover mot den veltrente, nakne og helt glatte overkroppen. De liker det de ser. To kvinner forsøker gjentatte ganger å få øyekontakt med ham. De er i tjueårsalderen, den ene med rett, blondt hår i pasjefrisyre, den andre mørk og langhåret. Begge er kledd i trange kjoler som slutter høyt oppe på lårene. De hvisker seg imellom, beskriver utseendet hans, med de fyldige leppene og den rette, kraftige nesen, som guddommelig. Lik en helt i en gammel ungpikeroman eller i et gresk drama fra antikken. Han sender dem bare noen korte øyekast tilbake. Ikke noe mer. Han vil bare danse nå. La kroppen føres med av de energiske musikk-loopene og la sjelen bli fri fra tanker og følelser. Han drikker en slurk fra ølflasken han holder i hånden, ser seg rundt. Så bryter ansiktet opp i et stort smil og øynene våkner. Han tar noen skritt framover, snubler litt i en ledning, men gjenvinner balansen og går i retning den mørkhårede kvinnen. Noen sekunder virker det som om hun lurer på hva hun skal si til ham, men så blir hun presset til side av en storvokst mann i svart singlet som trenger seg forbi henne bakfra. De to mennene strekker høyrearmene opp i luften og håndflatene møtes i et kraftig slag. De klemmer hverandre, og den storvokste mannen sier noe i øret til den blonde. Han nikker tilbake, og de trenger seg bort fra dansegulvet. Det stinker urin fra den rustne pisserennen på herretoalettet, og de flislagte veggene er tilgriset med graffiti og fulle av klistremerker med reklame for undergrunnsklubber og obskure nettsteder.

Døren går igjen bak dem, og lyden dempes såpass at de slipper å skrike inn i ørene på hverandre. Den barbrystede mannen tar tak i kompisens enorme skuldre og rister lett i dem. «Faen, Abdula, så kult å se deg. Jeg trodde nesten ikke du kom til å dukke opp.» «Jeg har hatt mye å gjøre, vet du.» «På denne tiden av døgnet?» Zack kikker på klokken. 03.35. «Du jobber sent.» Abdula smiler. «Alt for å ordne godsaker til min venn.» Han åpner døren til en av de tre toalettbåsene og bukker dypt og teatralsk. «Etter deg, monsieur Herry.» Klosettlokket er fullt av små hakk etter barberblad og andre skarpe gjenstander. Abdula tømmer ut innholdet i en liten, gjennomsiktig pose og hakker det opp med et sølvfarget VISA-kort fra Nordea. Zack kikker av ren refleks på kortet mens kokainen finhakkes. KHAN, ABDULAH står det under de seksten tallene. Han vet at kompisen egentlig staver både for- og etternavnet annerledes, men Skatteverket gjorde en tabbe og klarte å skrive begge navnene feil da familien Kahn kom til Sverige i 1993. Mange år senere prøvde Abdula å få dem til å rette opp feilen, og det var de villige til å gjøre – mot et gebyr på flere tusen kroner. Abdula valgte å fortsette å ha navnene feilstavet. «Sånn. Du får nøye deg med dette», sier han og gir Zack et kraftig, rosa sugerør. Zack stirrer forundret på vennen. «Hva faen er dette? Har du begynt å sniffe kola i sugerør fra McDonald’s?»

«Det er ikke fra McDonald’s. De er for lange og for tynne. Dette kommer fra det nye milkshakestedet ved Mariatorget. Egentlig er det for langt, men jeg kappet det av på midten. Nå er størrelsen perfekt.» «Jammen faen, hvorfor bruke sugerør i det hele tatt? Og rosa? Hva skjedde med det forkrommede røret som du hadde i et sånt søtt lite etui?» spør Zack, med en litt sarkastisk betoning av ordet søtt. «Snuten, vet du», sier Abdula og blunker. «De begynner å gnåle med en gang hvis man har et sånt rør i lommen, selv om man er helt ren.» «Ja, ja. Gi meg det, da», sier Zack og rykker til seg sugerøret. Han fører nesen ned mot røret og trekker kraftig inn samtidig som han lar sugerøret følge linjens retning. De blir sittende en stund på den trange gulvflaten ved klosettet og bare se på hverandre mens kokainet begynner å virke. Tankene får tilbake skarpheten. Blikket klarner. Alt er rolig. Alt er bra. Verden er knivskarp i kantene. Zack ser inn i Abdulas øyne. Han kjenner mange, men har bare én ordentlig venn. De har opplevd mye sammen. Mange år med galskap, vanskeligheter og kontinuerlig kamp. Og av en kjærlighet som bare finnes mellom brødre. Jeg ville tatt en kule for deg, tenker Zack. Tanken gir ham et sug i brystet. Abdula møter blikket hans, og det ser ut som om han har lest vennens tanker. Han nikker tilbake. Tilbake på dansegulvet. Lungene må anstrenge seg for å finne oksygen i den klebrige varmen. Grensen mellom panikk og ekstase er i ferd med å viskes ut. Den monotone beaten gjør Zack gal. Deilig gal. Svetten renner nedover brystkassen, og det blonde håret blir stadig 14

mer krøllete av fuktigheten. To jenter danser helt inntil dem. Den blonde og den mørkhårede. Skulder mot skulder. Lår mot lår. Musikken pumper. Nytt besøk på toalettet. Fire personer presset inn i båsen. VISA-kortet som en hakkespett på klosettlokket. Jentene fniser. Får dra de første linjene. Utringningene skjuler nesten ingenting når de bøyer seg ned. De slenger hodene bakover så håret flagrer og fører instinktivt hver sin hånd mot neseborene. Reiser seg. Kroppene tett sammen i det trange avlukket. Lepper som møtes. Tunger. «Kysset han deg med tungen?» De tre asiatiske kvinnene fniser henrykt i den slitte sofaen i stuen i sosialleiligheten. Mekong-whiskyen har gjort sitt. Stemningen er betydelig lettere nå. «For et spørsmål! Det sier jeg ikke», svarer den unge kvinnen som sitter på kne på en pute på den andre siden av salongbordet, men det blyge smilet avslører henne. «Men Mi Mi, du er bare atten år», sier den eldste kvinnen i rommet med tilgjort opprørthet, og de to andre kvinnene fniser igjen. «Eller var du kanskje bare sytten da det skjedde?» «Nei, jeg hadde faktisk hatt bursdag. Det var i oktober. Den 16. oktober», sier hun og dveler ved minnet. Fire telys dupper i en vannskål på bordet, og sprer et flakkende lys over det terrakottafargede tapetet. Rommet dufter svakt av koriander, chili, ris og tørrfisk fra kveldens middag. Riswhiskyen på bordet er i ferd med å ta slutt, det er også innholdet i tolitersflasken med Coca-Cola, og den siste chipsposen er tømt. Kvinnene er trøtte, det verker i kroppene. De burde sove, men det er deilig å sitte oppe sent og slappe av. De snakker nesten utelukkende om livet der hjemme, om den pågående 15

oversvømmelsen som har rammet så mange byer i deres gamle hjemtrakter, om barna som er igjen hos besteforeldrene. Men det skjærer i hjertet å snakke om barna og familiene. Aldri kjenner de seg lenger hjemmefra enn da. Det er deilig med et avbrekk i form av kjærlighetslivet til en atten år gammel jente. Førtitreårige Daw Mya bøyer seg fram og fyllet glasset sitt. Litt Mekong i bunnen, og så rikelig med Cola. Hun snur seg mot Mi Mi. «Skal det være litt mer til tungekyssets dronning?» Mi Mi rødmer og de andre fniser høylytt igjen. Hun husker kvelden ved elven. Så hard, men samtidig myk kroppen til Yan Naing var. Varm som natten rundt dem. Leppene og tungen hans var enda varmere, like fuktige som regnet de første dagene av monsunen. Kvinnenes fnising sprer seg ut i sommernatten gjennom sprekken i vinduet i dagligstuen. En enslig mann kommer gående med bestemte skritt på gangveien nedenfor. Han kikker raskt opp mot vinduet før han skjærer over lekeplassen i retning porten. En ødelagt huske snurrer sakte rundt i det ene kjedet som er intakt. På den halvråtne rammen rundt sandkassen ligger grønne glassbiter etter en knust flaske. Leiegården er like stor og ugjestmild som en betongbunker. En i rekken av lignende bygninger. Beige teglsteinfasade, mørkegrå balkonger. Paraboler overalt. Heisen står, men han ville tatt trappene selv om den hadde fungert. Vil ikke lage mer lyd enn nødvendig. Et eller annet sted bjeffer en opphisset hund. Fra en søppelpose utenfor en inngangsdør i tredje etasje sprer lukten av harsk fisk seg i trappeoppgangen. Han fortsetter opp én trapp til, og stopper utenfor en dør med 16

ordene DREP ALLE NEGRER skrevet med svart sprayboks. Noe annet står det ikke. Ikke noe nummer, ikke noe navn, bare små, klebrige rester av et bortrevet navneskilt på brevsprekken. Han trykker forsiktig ned håndtaket, regner med at døren er låst, men den glir opp. Dagligstuen er skjult fra entreen, men kvinnenes småprat høres tydelig fra døråpningen til høyre. Han ser et blafrende lys på veggen, deretter en hylle med en liten Buddha-statue og fire telys i lillafargede lysholdere. Mi Mi stivner idet hun ser den fremmede mannen komme inn i rommet med en pistol i hånden. Hun vil skrike, men får det ikke til, og da hun forstår at det er for sent, at alt ender her, dukker en rask strøm av minner opp i hodet hennes. Plaskingen og latteren når hun bader i Gyaing-elven med søskenbarnet Myat Noe, den første turen til det store markedet i Pa-An, den regntunge eksamensdagen, mormorens rynkete hender i håret hennes, Yan Naings hender over kroppen hennes og hans vennlige, grådige øyne, blikket som hun vil holde fast ved for alltid. Og så lyset fra gatelyktene som flimrer forbi gjennom sprekken i lastebilens presenning etter at hun gråtende har tatt farvel med familien i leiren. Med Yan Naing. Det er så trangt og ubekvemt der hun ligger på lasteplanet med alle de fremmede menneskene. Lysene flimrer forbi, raskere og raskere. Til slutt blir det flimrende lyset fra stroboskopet altfor mye. Lettheten som kom fra kokainen er forsvunnet, og Zack kjenner at alt kommer for nært, kroppene, svetten, begjæret. Han tar raskt farvel med Abdula, beveger seg med vante sikksakkbevegelser gjennom den dansende folkemengden og stormer nesten nedover den enorme, gamle tretrappen til 17

den store metallporten. En vakt med steroidpumpede overarmer lukker den etter ham, lydnivået minsker endelig til en svak dunking, og så befinner han seg midt i en drømmeaktig sommermorgen. Dagslys, solskinn, fuglekvitter. Han trekker inn den velduftende, rene sommerluften i dype drag, blir henført av morgenens skjønnhet og hvor levende verden føles. Så begynner han å spasere i retning sentrum. En sval bris fra havet kjærtegner ansiktet og det bare brystet og får hårene til å reise seg på armene hans, og det går opp for ham at skjorten henger igjen på et gelender der inne. Han nøler et kort sekund. Skal han gå og hente den, trenge seg inn i den kokende svettekjelen igjen? Han kikker opp på den enorme bygningen han nettopp har forlatt og føler seg liten. Den tårner opp, stor og solid og industrielt kantete, på en nesten uhyggelig påtrengende måte. En levning fra en svunnen tid, som nekter å gi opp. Som nekter å innse at det ikke lenger er behov for lokaler for tung industriproduksjon på disse breddegradene. De store bokstavene på veggen har nesten flasset helt av, men man kan fortsatt skimte konturene. HERALDUS. Zack lurer på hvorfor det mektige industrikonsernet har latt bygningen bli stående og forfalle. Kanskje som et minnesmerke over en svunnen epoke? Eller et monument over noe mislykket som ikke må glemmes. Kanskje var den bare et tegn på konsernets myteomspunne evne til å omstille seg raskt: Ok, her var det tydeligvis ikke mer penger å hente. Da stenger vi og flytter blikket til neste gullgruve. Den dumpe lyden fra bassgangen får noen vindusruter høyt der oppe til å riste. Han lurer på om konsernledelsen kjenner til at det gamle skipsverftet har blitt forvandlet til en svett, ulovlig klubb. 18